13.12.10

Av måneskinn gror det ingenting, av Torborg Nedreaas

Jeg ramlet over boken nærmest ved en tilfeldighet. Noen hadde nevnt den på en nettside, jeg bemerket nærmest ubevisst at det er en bok jeg burde ha lest men det har aldri passet seg slik likevel. Et tilfeldig besøk på biblioteket førte til et kjapt søk på databasen, etterfulgt av en innstendig bønn til bibliotekaren å lete i arkivet i tilfelle de likevel hadde den… Og så, endelig, hadde jeg den i hendene.

Av måneskinn gror det ingenting, av Torborg Nedreaas

En tenåring forelsker seg i sin lærer og de innleder et av- og påforhold som skal vise seg å vare til hun er i 30-årene. Hun ofrer seg totalt i forholdet, hvor han alene styrer det som skjer og, kanskje mest av alt, det som ikke skjer. Forholdet må skjules for alt det er verdt. Mens Johannes med tiden forlover seg og gifter seg med datteren til en av de fremste i bygda, må bokens hovedperson leve med fornedrelse og baksnakk.

Bokens hovedperson blir gravid. Ikke bare en gang, men flere ganger. Å få barn utenfor ekteskapet er ikke akseptert. Økonomien tillater det ikke, og heller ikke bygdetrollet. Hovedpersonens søster opplever det samme. Da hovedpersonen for første gang skal hilse på barnet, møter hun barnets bestemor som avfeier det som ”skammen vår”. Klart boken skapte brudulje og formodentlig ettertanke da den kom ut i 1947. Ikke bare da: fremdeles kan vi lære av historien. Boken omhandler tunge tema som, utenom abort, kvinnesak, skadelige arbeidsmiljø, utroskap og skam. Temaer som enda den dag i dag er delvis tabubelagte. Nedreaas avla kraftig kost i sin debut med dets oppgjør mot moralisme og kritikk mot samfunnet.

"Menneskene er så svake for måneskinn. Det blender dem ikke. Det brenner dem ikke."

Boken starter med at hun blir plukket opp på en togstasjon av en ukjent mann. Det forklares aldri hvorfor hun blir med, om det er avtalt. Hjemme hos ham setter hun seg ned. Drikker. Røyker. Forteller. Boken er nærmest en enetale, ispedd små kommentarer om kroppsspråk og dialogen dem imellom underveis. Hun sitter der i timevis. Når morgenen gryr reiser hun seg opp fra stolen, tar på seg kåpen og går.
Hun beretter om en kjærlighet, en sorg og en lengsel så sterk at man må tilgi hennes umodenhet og blinde tro på Johannes. Hun makter ikke gi opp sin kjærlighet til ham. Den vender alltid tilbake.

Dette er en kjærlighet som ruinerer, som ødelegger henne. Kjærligheten gir henne ikke annet enn sorg og fortvilelse. - Små stjålne øyeblikk av lykke som ødelegges når virkeligheten inntreffer. Når sollyset skinner.

Hele deres kjærlighetsliv foregår i nattetimene, i skumringen, i måneskinnet. Om dagen kjølner hans følelser, hun veksler mellom desperasjon og et håp om å komme over ham. Bygdetrollet skaper skyld og skam i henne. I måneskinnet er alt dunkelt, vakkert.

– Men ingenting gror. Måneskinnet er kun en illusjon om lys. Kun en illusjon om kjærlighet.

5 kommentarer:

Mammadamen sa...

Morsomt å lese din anmeldelse av denne. Jeg har også tenkt på å lese denne boka flere ganger.

Håper du har en fin førjulstid, Elikken:-)

Julie sa...

Denne har jeg tenkt på før. Mest på grunn av tittelen. Nå ble jeg litt fristet til å lese den, selv om det i utgangspunktet ikke høres ut som min type bok... :)

Lena sa...

Denne leste vi da jeg gikk videregående. Den er veldig bra, men tenk å ha en sånn på pensum til (umodne) 17-åringer..

linesbibliotek sa...

Denne står ulest i bokhyllen min, mest fordi jeg aldri har visst hva den egentlig handler om. Nå gleder jeg meg til å lese den. Særlig tittelen synes jeg er veldig vakker - og trist.

Sisyphus sa...

Dette er kanskje min favorittbok over alle favorittbøker. Den har den perfekte ramme rundt fortellingen, den er fæl og fantastisk, og jeg har leste den mange, mange ganger.

Takk for en fin bokblogg! :-)