Magi i praksis, av Alice Hoffman

I kommentarfeltet til forrige innlegg skrev noen følgende:

Har du laget det selv?? Wow! sier jeg bare. Jeg synes du burde illustrere alle bokinnleggene dine også heretter.

Jeg har hørt det er viktig å lytte til sine lesere. Kjempeviktig. – Dog ble jeg bekymret over første setning.

Har du laget det selv??

Jeg oppfatter det ikke som et spørsmål, men som en utfordring. Her skal jeg vise dere, her! Jeg valgte å ta utgangspunkt i en fullstendig vilkårlig VG-nyhet, for så å gjengi det så godt som mulig i paint. Utelukkende for å bevise mine fortreffelige evner, selvsagt.

Kopien er lengst ned. Imponerende ikke sant?

- Men rett skal være rett, selvkritikk skal tas. Jeg er ikke hundre prosent fornøyd med Venus i paint. Her ligner den faretruende en føflekk.

Likevel, selv om dere er imponerte må vi gå videre. Dette er tross alt ingen paint-blogg, men en bokblogg. Selv om alt kan kombineres, må det være grenser for ubetydelig pjatt. Vi peiler derfor inn på temaet bok og forfatter.

Jeg har nå bevist for dere mine ufortreffelige kunstneriske evner, men det er og blir viktig å ta sine kunstneriske friheter. Hvis ikke blir det fort kjedelig og intetsigende.


For eksempel, da jeg skulle skrive bokomtale om Magi i praksis ønsket jeg å illustrere innlegget med bilde av forfatteren. Utgangspunktet er dette:

Her kunne jeg latt bildet tale for seg selv, men jeg ville gjerne publisere et paintbilde i stedet for. Slik ble det:

Ser dere forskjellen? Damen begynner å trekke på årene, derfor lot jeg kunstneren i meg tegne på noen grå hår. Dere ser det, sant? Dessuten syns jeg det er på sin plass å nevne at jeg så henne fra en litt annen vinkel enn fotografen. Jeg er meget fornøyd.

Dere ser antagelig også snakkeboblen. Selv om navnet er kjent, er ikke nødvendigvis utseendet til de ulike forfatterne like kjente, derfor ønsket jeg å gi dere et lite hint.

Sannsynligvis er det bare Ingalill som ser tegningen. Vi snakker selvfølgelig (for hennes del) om Alice Hoffman. Nå glemte jeg nesten å lime inn bokomtalen. Neida, joda.

I løpet av et par år har jeg plukket med meg en og annen Alice Hoffman-bok fra diverse loppemarkeder. Delvis på grunn av Ingalill, delvis på grunn av vage minner fra ungdomstiden hvor jeg selv leste en Hoffman-bok eller to. Dette er første Hoffman-bok jeg leser i voksen alder.

Magi i praksis, av Alice Hoffman

Etter foreldrenes død sendes søstrene Sally og Gillian til fjerne slektninger. Det er noe mystisk med disse to gamle tantene, noe uforklarlig og magisk, men også skummelt. Sally og Gillian vokser opp i hver sin retning. Gillian er den populære, rastløse og opprørske og stikker tidlig hjemmefra for å leve et omflakkende liv med stadig nye menn. Sally tynger seg selv ned med ansvar og holder fortet. I voksen alder opplever hun endelig å forelske seg, de gifter seg og får to døtre. En dag, etter mange forvarsler, dør mannen. Sally tar med seg barna og flytter til en helt annen stat. Hun trenger å starte på nytt, langt unna tantene og alle ryktene i hjembyen. Hun får på plass et hjem, takler den nye hverdagen og jentene vokser opp til å bli tenåringer. Også de er som sin mor og tante, vidt forskjellige. Den ene vilter og opprørsk, den andre stille og ansvarsfull. Plutselig står Gillian på døren, etter mange, mange års fravær. Med seg har hun en koffert og en bil med en død mann.

Befriende nok: i denne romanen er det ingen jeg-person, heller ingen parallelle historier. Språket er delvis ført i presens, en ypperlig fremgangsmåte for å dra leseren med inn i romanens verden. Selve boken er inndelt i fire deler, ingen kapitler, men med nok naturlige inndelinger for de av oss som ikke er i stand til å lese nesten 300 sider i et glefs. Undertegnede inkludert.

Språket glir fint, historien har en touch av spenning, en god dose romantikk og akkurat nok magi og overtro til å gjøre seg fortjent til tittelen samtidig som det hele fremstår som relativt troverdig. Jo visst skriver Alice Hoffman godt, og jo visst gleder jeg meg til å lese flere bøker av henne. Underholdende og fint lesestoff til lyse sommerkvelder. God fornøyelse!