22.12.10

En dåre fri, av Beate Grimsrud

Knirk har tatt initiativet til Nordisk Samlesing hvor bloggere som ønsker det leser bøker nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og legger ut sine anmeldelser en gitt dato. Dette er første bok ut.



En dåre fri, av Beate Grimsrud
Eli er ikke bare Eli. Hun er også Erik, Espen, Emil og Prins Eugen. Av og til er hun noen helt andre. Erik er hissig. Erik slår og bryter seg frem, knuser glass og er aggressiv. Espen finner og finner, mens Emil er en skøyer. Prins Eugen er pompøs, en eventyrlig forteller og underholder. Han er sentrum i et hvert selskap. Mangler impulskontroll og er lett stormannsgal. De små guttene og prinsen kjemper daglig med Eli om å styre hennes liv. Av og til klarer hun å be guttene vente, inngår kompromisser, og andre ganger gir hun opp å være Eli. Hun vil ikke, orker ikke, ønsker ikke.

Jeg låser aldri døren til leiligheten. Jeg går gjennom parker og mørke gater sent på kvelden. Jeg er ikke redd for fugleinfluensa eller kugalskap. Det angår ikke meg. Jeg tenker: All fare kommer innenfra.Vi følger henne helt fra barndommen, gjennom oppveksten, gjennom hennes forfatterskap og voksne liv. Hun beskriver skammen hun er redd for å overføre til sin mor, ved å innrømme hvordan hun faktisk sliter. Samtidig har hun et sterkt ønske om å synliggjøre sykdommen. Ikke fordi hun ønsker å være sykdommens ansikt utad, men fordi hun ønsker å skape forståelse og minske fordommer mot andre i samme situasjon. La oss lære å godta avvik i samfunnet. Lære at annerledeshet er en rikdom, en kilde til kreativitet og glede. Det handler ikke om normalitet versus galskap. I vår verden er det rom for begge deler.

Vi følger hennes kamp og det slår meg at hun må være et fantastisk spennende menneske som har så mange nære venner som følger henne i tykt og tynt. Vi blir frustrerte over psykiatriens tunge medisinering, utmattende psykoterapier, hennes vansker med å fungere som normalt, og likevel tillate seg en stor grad av annerledeshet. En positiv annerledeshet. Eli er enormt ressursrik, har solide støttepersoner i sin omgangskrets, er multikunstner og følges tett av helsepersonell. Hun blir gang på gang tvangsinnlagt, men fortsetter å kjempe. Hun er rasende sterk.

En ting jeg er takknemmelig for etter alle disse årene, er at jeg er blitt mindre fordomsfull og mer åpen for mennesker med avvik. Det fins alltid en frisk side bak forvirringen, bare man lytter.
Hovedpersonens schizofreni gir også en annen interessant aspekt: kjønnsløsheten. Er dette en følge av hennes guttestemmer, eller er det hennes bevisst eller ubevisste ønske eller usikkerhet om å være et annet kjønn som fremprovoserer hennes schizofreni med alle guttestemmene?

Ikke alt ved boken appellerte til meg. Tidvis kjedet jeg meg. Det betyr dog ikke at dette var bortkastet tid. Definitivt ikke. Det er lenge mellom hver gang man føler man har lest en så viktig bok. For det er det den er. Viktig. Veldig viktig.

Hvorfor?

Det er en sterk bok Beate Grimsrud har skrevet. Nært, humoristisk, trist, trasig, full av opp- og nedturer. Jeg kan ikke huske å ha lest noe i nærheten. Det er enkelt skrevet, samtidig som det rommer så mye.

Vi ser ikke bare den psykisk syke pasienten. Langt, langt i fra. Vi ser mennesket.

5 kommentarer:

Ingalill. sa...

Tror det jeg likte mest bortsett fra at jeg alltid liker å lese bøker om psykisk slitende pippikarakter (Katniss, Lisbeth Salander osv) var alle sitatene.

Det er så mye visdom, fiffige betraktinger, motsetninger og jubel i språket at jeg til slutt måtte gi opp å markere ting jeg ville ha med i bloggposten, overkill :-)

(Jeg kjedet meg også litt i midten.)

ellikken sa...

Definitivt mange sitater jeg gjerne skulle hatt med i anmeldelsen, ja... Takk for kommentar, og GOD JUL!!! :)

knirk sa...

Jeg tenker at kjønnsforvirringen ikke nødvendigvis har noe med schizofrenien å gjøre. Jeg tror det er mange mennesker som sliter med kjønnsidentitet og at 'mann' og 'kvinne' kan oppleves som for trange båser for identiteten. Helt uavhengig av psykisk sykdom.
God omtale forresten.

knirk sa...

Hei Ellikken. Er du med å lese Vågen? :o)

guiritana sa...

Denne boka har mange aspekt ved seg - og en av dem er nok å fjerne det tabubelakte ved psykiatrien. Du trekker fram forholdet til moren, og det er kanskje noe av det såreste ved hele boken - at Eli må skjule utfordringene sine for henne.
Ellers er jeg enig med knirk - kjønnsidentiteten er en utfordring for seg selv.
Fin omtale om flott og viktig bok :)