Lucinda og Ellikken

For drøyt ett år siden ble Lucinda Rileys Orkideens hemmelighet lansert med brask og bram. Jeg fikk leseeksemplar av forlaget og påfølgende invitasjon til å delta på festivitasen. Til og med NRKs Bokprogrammet dokumenterte det hele, men jeg kom meg aldri dit. Hvorfor jeg ikke dro husker jeg ikke lenger, men årsaken var neppe uløselig. Det var nok heller motet det stod på.

I kveld fikk jeg endelig anledningen til å gjøre det godt igjen. Om ikke nødvendigvis for forfatteren, så i alle fall overfor meg selv. – Ja, for hvor skummelt kan det vel være når det kun er forfatteren, intervjueren og en titalls andre damer til stede i en bokhandel *, liksom. Jo, det skal jeg si det. Det var… Kjempeskummelt. Her er en stk. bokblogger som virkelig har serious starstruck-issues å jobbe med. Hardt. Knallhardt.

Jeg kom drassende med bokhandlereksemplaret mitt, og hun skjønte ikke bæret av hva slags utgave jeg hadde skaffet meg. Jeg ble akutt livredd for at jeg hadde gjort tidenes tabbe og blitt utestengt fra et hvert bokbad i all evighet. Jeg hadde ikke hjerte til annet enn å forte meg å kjøpe den nye boken.

Også Lucinda Riley da, verdens nydeligste, lekreste, skjønneste, fineste forfatter! Herligheten, så skjønn hun er. Vever og elegant i lekker drakt, håret pent dandert, ytterst sjarmerende og sympatisk. Det gjorde ingen verdens ting at hun sa stort sett det samme som jeg har hørt og lest henne uttale tidligere. – Ja, for jeg har da gjort hjemmeleksen min.

Det var like fullt fascinerende å høre henne fortelle om hvordan hun skriver bøker. Hun skriver ikke bøker. Punktum. Hun forteller dem. Med hjelp av en diktafon, slik hun selv omtaler det, spyr hun ut fortellingene. Hun lar bokens personer snakke gjennom henne, og får med dette kanskje et ekstra nært forhold til sine romanskikkelser. Hun påstår at hun ikke en eneste gang tar pennen fatt, ikke en gang for å lage tankekart eller lister over elementære hendelser, kronologi eller navn. Så kan det også bli krøll underveis, stadig nye navn må underveis i editeringen lukes bort. - Har jeg nevnt hvor skjønn den dama er?

Orkideens hemmelighet kom ut på norsk i fjor, og jeg måtte med skam meddele at jeg likte den langt mer enn jeg trodde på forhånd. Forventningene var på bunnivå, og klisjeene stod i kø. Likevel fungerte det bedre enn jeg noen sinne trodde på forhånd. Jeg koste meg glugg i hjel, tross kliss fra ende til annen. Den var så søt og fin, og passet ypperlig til det jeg trengte å lese på det tidspunktet. Jeg smilte kontinuerlig fra side til side, og har ikke gruet meg stort for å anbefale boken videre.

En stk fin-fin forfatter og en stykk klam bokblogger.

Nå har også Jenta ved klippen blitt utgitt i Norge, og denne gjenstår å leses. Tung litteratur er nok ikke riktig betegnelse, men en ren underholdningsroman kan være gull som noe. Mine forventninger er defintivt hakket høyere enn i fjor, med den fallhøyden det innebærer. Boken er innkjøpt og signert og rødmen i mine kinn har begynt å blekne. Starstrucked.

* Norli, Trekanten kjøpesenter i Asker, tirsdag 15. mai 2012. Intervjueren fortjener masse ros for et flott bokbad!