Lest i 2011- Mars

I mars måned har jeg produsert 7 blogginnlegg hvorav tre bøker lest i forrige måned er omtalt. 6 bøker er lest i mars, og fem av disse er omtalt i bloggen. To innlegg omhandler to bøker hver, pluss en samleartikkel om mitt favoritttema do-litteratur. Dette er det åttende innlegget i mars måned.

Skyskrapersommer - Svik - Savn - Morgen i Jenin - Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje - Den rettferdige

Terningkast:

Midt-på-treet. Ingen egentlige suksesser, men heller ingen gedigne nedturer. Jeg har stort sett fått hva jeg har forventet. Svik og Savn (begge 5) trodde jeg var gode, og det syns jeg også de var. Morgen i Jenin (4) var jeg skeptisk til, og det viste seg at jeg hadde grunn til å være det. Om vi likevel skal snakke om forventninger som ikke gikk i oppfyllelse må det være boken av Helene Uri (3). Om ikke gedigen, så ble det en nedtur. Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje er kanskje (…) den hittil beste Proktor-boken, og siden jeg ikke eier hemninger vil jeg hevde den fortjener en real 5’er om ikke mer. Skyskrapersommer (4) var verken mer eller mindre god enn jeg antok den ville være. Den avsluttet på en måte som likevel fjernet all tvil i mitt sinn om å fortsette å lese serien.

Min store bokglede denne måneden har som antydet vært den tredje i rekken av Doktor Proktor-bøker. Det er ekstra hyggelig å kose seg og le av det samme som sitt eget barn. Til min store glede valgte han nettopp disse bøkene i særemne på skolen, og leser disse derfor på nytt i disse dager. Det er noe helt eget når barna blir så store at man faktisk kan diskutere bøker sammen med dem.

Kjønn:

Mens andre tar selvkritikk over at de leser for få bøker av kvinnelige forfattere, plages jeg av det motsatte. Kun en av bøkene jeg har lest denne måneden er skrevet av en mann.

Land:

Mars måned har stått i molboenes navn. Av seks bøker finner vi hele tre norske og to svenske forfattere. Mulig en palestinsk amerikaner oppveier dette noe, men vi har helt klart noe å jobbe med!

Sidetall:

Ingen mursteiner denne måneden heller. Riktignok ingen fjærvektere heller. Gjennomsnittet har vært et sted mellom 250 og 300. Jeg liker det best slik, merker jeg. Lang nok til å måtte jobbe litt, men kort nok til at tiden det tar ikke føles fullstendig bortkastet om man ikke skulle like boken.

Tema:

Jeg begynte med forsøk på forsoning og kampen mot justismord. Noe forsøk på forsoning er ikke enkelt i bok nummer tre, hvor vi får et litterært innblikk i den ene parts verden. Kampen mot justismord er for så vidt også et tema i bok nummer fire. Bok nummer en og fem omhandler de mindre hyggelige konsekvensene av utroskap og fryktelige mistanker. Bok nummer to er så hysterisk morsom at den knapt kan beskrives tematisk. Den siste, derimot, er om livet selv. Livet som ungjente med utfordringer, forelskelser, drømmer, fantasier, løsrivelse og ønske om felleskap.

Hva mer?

Morgen i Jenin gruet jeg meg lenge til, og er på sett og vis glad for at jeg kom meg igjennom. Den var ikke så ille, men heller ikke god. Greit å ha lest, og jeg er fornøyd med at jeg gjorde det. Full av pågangsmot og selvtillit er jeg derfor rede til å lese Silmarillion i april måned. Nå er det skrevet og publisert, og da må man jo utføre det også. Om jeg gleder meg? Vel, jeg vil nødig lyve.

Kulturelt kan jeg ikke skryte på meg annet enn et kinobesøk. Jørgen+Anne=Sant er en av disse bøkene som for meg alltid vil symbolisere leseglede. Faktisk var dette den første boken jeg leste ut på en dag. Stolen jeg satt i, lå i, kravlet i, vrengte meg i, stod i, boltret meg i, er som brent inn i hukommelsen. Det var vidunderlig å være ti år og lese denne nydelige boken av Vigdis Hiorth. Jeg forelsket meg hodestups i boken og bokens verden. Å se boken filmatisert var en ditto nydelig opplevelse. Jeg husker ikke boken som skummel, men filmen hadde et visst snev av spenning langt utover forelskelsen mellom Jørgen og Anne.

Shop till you drop

Ryktene skulle ha det til at rester fra mammutsalget var lagt ut til halv pris. Dette skjer hvert år, og hvert bidige år glemmer jeg det rent. Neste år SKAL jeg vente til dette skjer, og ikke blakke meg på bøker som er for dyre til å kalles billige. NÅ er de billige, men nå har jeg jo for lengst kjøpt alle jeg ville ha. Akk. David Golder og Vente, blinke fikk likevel bli med meg hjem til den nette sum av til sammen 98 kroner. Og siden man ikke kan være på tur uten å kjøpe bok, ble det med en bok fra England også. Jeg fikk dermed også brynt meg og musklene mine i møte med Ryan Airs kontrollører ikke bare en gang, ikke bare to ganger, men tre ganger. Flybilletten var billigere enn boken, så jeg kan strengt tatt ikke klage.

Ny måned, nye muligheter

Jeg velger meg april, sa Bjørnstjerne Bjørnson i sin tid. Jeg velger april, jeg også. Riktignok velger jeg ikke denne måneden

fordi den stormer, feier, fordi den smiler, smelter, fordi den evner eier, fordi den krefter velter,-

men fordi det er denne måneden alle loppisene plopper frem i idrettshaller og skolegårder. Med loppiser kommer også posesalg på bøker. Mammut, eat your heart out. Uten å shoppe bøker og bære meg skakk planlegger jeg som nevnt å lese Silmarillion. Hobbiten likte jeg godt, og Ringenes Herre kom jeg meg helskinnet igjennom i fjor, og dermed er det klart for selveste styrkeprøven i Tolkiens verden.

Dersom jeg får tid til å lese mer i april håper jeg å nyte de to bøkene av Irene Nemirovsky som pryder min bokhylle. Aller først ut er det G for Goggen, som i skrivende stund så smått er påbegynt. Jeg skulle ønske jeg kunne krype inn i boken og hjelpe ham.

- Tenk så deilig det er når bøker får oss til å ønske å hoppe inn i handlingen…

P.S. 22.mars hadde jeg ettårsjubileum på bloggen. Dessverre er jeg så gjerrig på bøker at jeg ikke hadde hjerte til å markere dette med noen give away. Jeg gremmes. P.P.S. Dette er mitt blogginnlegg nummer 100. Meeeeeeeeen. Hutte, det blir nok ingen give away nå heller. Igjen: Jeg gremmes.

Rett og slett usmakelig!

Det er neppe noen stor hemmelighet at jeg lo meg fordervet av Muldvarpen som ville vite hvem som har bæsjet på hodet hans da poden var liten. For rundt et år siden startet jeg en diskusjon på bokelskere.no hvor jeg etterlyste såkalt do-litteratur. For de av dere som ikke kjenner til denne betegnelsen er dette romaner hvor helten og/eller heltinnen gjør sitt fornødne. Barnslig? Platt? Alt for intimt? Unødvendig? Joda, kanskje det, men like fullt et høyst naturlig gjøremål. Kan man beskrive et måltid bestående av knekkebrød med brunost, kan man vel like godt beskrive et do-besøk også. Dette er min kampsak, bare ikke si det til noen. En vakker sjel backet meg opp med et mindre infantilt syn på dogåing:

”Det kunne vært enkelt for en forfatter å ty til dobesøk som symbol for behovet for å kvitte seg med noe eller en manglende evne til å holde på noe verdifullt.”

En annen deler kanskje ikke min begeistring og er mer nøktern i sitt syn på do-litteratur:

” Dette er en øvelse som i moderne samfunn gjøres i lukkede og aller helst også lydtette rom, og inngår i samfunnspakten som et fenomen man ikke snakker om. Den borger heller ikke for stort drama, så man kan forstå at den også i litteraturens verden forbigås i stillhet.”

Vel, jeg kommer aldri til å slutte å la meg forundre av behovet, eventuelt ikke-behovet, for å ta med noe så dagligdags som the b-thing. Tabubelagt tema eller ei, her er en gylden oversikt:

Tilværelsens uutholdelige letthet

Frihet, av Jonathan Franzen Boken kan etter sigende skilte med et ganske så udelikat dobesøk. Fyr og Flamme, av Karsten Fløgstad Jeg nøyer meg med å sitere tipseren ordrett: ”Hovedpersonen skiter et 700 meter langt manillareip etter et 3-dagers bryllup med kontinuerlig inntak av kaffe og bløtkake. ”

“There was nothing really as glorious as a good beer shit — I mean after drinking twenty or twenty-five beers the night before. The odor of a beer shit like that spread all around and stayed for a good hour-and-a-half. It made you realize that you were really alive.” (Ham on Rye , Charles Bukowski)

Much ado about nothing

Filth, av Irvine Welsh Boken går i dybden på en hel rekke temaer relatert til unevnelige kroppsdeler, herunder noen ganske grafiske dobesøk. Min Kamp 3, av Karl Ove Knausgård Jeg har til nå holdt meg langt unna KOK-bøkene. Kanskje det er denne innfallsvinkelen som skal komme til å endre mine fordommer mot Min Kamp? Hør bare her: ”I skogen blir bæsjen bæsjet fra et tre, gjerne med litt fart på rumpa slik at den blir slengt bortover. Etterpå blir den nøye inspisert, i tillegg til at han besøker den igjen i ettertid for å se hvordan den har det. ” Han skriver visstnok mye om bæsjing generelt i Min Kamp-bøkene, blant annet en episode fra barndommen der kameratvennen gjør fra seg i fellesskap. Barnepiken, av Kathryn Stockett Aibileen prøver å få en unge til å lære seg å gå på do. Det ender med at hun selv må gå på do for å vise ungen hvordan det gjøres.

Once upon a time

Hodejegerne, av Jo Nesbø På vill flukt fra en mindre snill mann, gjemmer hovedpersonen seg nede i en utedo. Ikke veldig appetittlig, kanskje, men stort bedre blir det ikke når nettopp den mindre snille mannen kommer inn for å… Ja, nettopp. Nådens Omkrets, av Jørgen Brekke Mot slutten av denne boken blir en av karakterene tatt med buksene nede på en utedo. Således noe brutalt. New York trilogien, av Paul Auster Noen bøker fenger helt fra starten: I første kapittel blir vi kjent med romanens hovedperson på en noe uvant måte. ringer mens hovedpersonen er på do, noe som irriterer ham. Han har ikke spesielt lyst til å løpe ut å ta telefonen uten å få tørket seg, men det betyr at han ikke rekker å ta telefonen. Lerkehjerter, av Margaret Skjelbred En far som gjør sitt fornødne i fred og fordragelighet blir innelåst på utedoen.

"Nothing is worse than to finish a good shit, then reach over and find the toilet paper container empty. Even the most horrible human being on earth deserves to wipe his ass." (Factotum, av Charles Bukowski)

Great Expectations

Pinnsvinets eleganse, av Muriel Barbery Ryktene forteller om et visst high-tech toalett som romanens portnerkone forsøker å benytte seg av. Minnerverdig beskrivelse, er dommen som ble gitt. A Long Long Way, av Sebastian Barry I denne boken får man noen beskrivelser av toalettforholdene ved fronten under 1. verdenskrig. Shantaram, av Gregory David Roberts Beskriver hvordan det er å gå på do i slummen i Mumbai. Balansekunst, av Rohinton Mistry Jeg vil tro boken omhandler mye av det samme som overnevnte bok.

Det fanst ikkje lys på doen. Ho drog opp skjørtet. Benken støytte mot rassen. Treverket, kald mot huda, som drog seg saman frametter låra. Så kom den tredje ria sviande. Marta skar i å synge. Ver glad, ver glad, song ho, lyst og reint. Ver glad, utvalde sjel. Saloma knytte nevane og halla seg framover. Gjennom suset for øra hørte ho kadetten brumme, men kunne ikkje skilje orda frå kvarandre i det som han sa. Ver glad, ver glad, song Marta. Saloma ynka seg. Stilt. Så braka det laus. Plutseleg. Renneskita rann ut av henne. Eit augeblikk kom songen bort i bruset og brumlinga. (U-, av Carl Jòhan Jensen)

Kampen om tiden

Pixley Mapogo, av Tore Renberg Forfatteren bruker i underkant av et halvt hundre sider på å beskrive dotrangen til hovedpersonen. Utvilsomt en temmelig svett og febrilsk situasjon. Ole-Kristian Oksrød , av Jon Øystein Flink Boken åpner med en beskrivelse over flerfoldige sider om en som må veldig på do. Du føler virkelig med mannen der du kniper sammen mens du leser... Hundene i Riga, av Henning Mankell Den godeste Wallander får ulidelig magebesvær og må gjøre stort mens han går gjennom arkivene til Rigas politi.

Jeg har enda et stykke å gå...

Det er skuffende få av disse bøkene jeg faktisk har lest, men slikt kan man jo gjøre noe med. Takker ærbødigst for alle (u)smakelige tips både her og der. For alle som rynker på nesa av disse ord skylder jeg på pencillinkur og generell sneglefartlesing. Noe må man jo skrive om, må vite. Både jeg og forfatterne. Dette er for øvrig ikke første gangen jeg skriver om do-litteratur i bloggen. Den gang mottok jeg et par tips fra dere, og kanskje kommer det enda flere denne gangen?

Savn og Svik, av Karin Alvtegen

I løpet av noen dager der jeg var opptatt med…

… Fikk jeg også opp øynene for den svenske forfatteren Karin Alvtegen. Siden man reiser så billig som mulig setter det krav til lettere reiselektyre. Lettere i dobbel forstand, altså.

I femten år har Sibylla vært en del av Stockholms uteliggermiljø. All hennes tid går med til å skaffe mat for dagen og å finne et sted å sove. En natt er hun helt tilfeldig på feil sted. En mann blir drept, og altfor mange spor peker mot Sibylla. Ingen har spurt etter henne på femten år, men plutselig er hun Sveriges mest ettersøkte person.

Eva og Henrik har levd sammen i 15 år og har sønnen Axel. Plutselig en dag innser Eva at Henrik har en elskerinne. Når han nekter for utroskapen opplever Eva løgnene hans som et utilgivelig svik, og i sinne og desperasjon bestemmer hun seg for å hevne seg. Samtidig våkner en ung mann ved en sykehusseng. I over to år har kjæresten hans ligget i koma. I hele denne tiden har Jonas stelt med henne og elsket henne som om ingenting hadde hendt, men nå begynner han å plages av lengsel etter nærhet. Og han begynner å bli skuffet over Anna som nekter å våkne. Både Jonas og Evas oppførsel er konsekvenser av andres handlinger, og tilfeldigvis krysses veiene deres.

Alvtegens forfatterskap betegnes som psykologisk krim, helst med trykk på psykologisk. Hennes bøker har fått flere priser, men undertegnede husker kun Glassnøkkelen i 2001 for Savn. Selv likte jeg Svik hakket bedre enn Savn, men jeg storkoste meg med begge.

Det befriende er at hun ikke forsøker å skrive bedre enn hun gjør. Her er ingen klisjeer eller overdoser av adjektiv. Det er rimelig rett frem men med en humoristisk undertone, og innehar det lille ekstra som får leseren til å nilese videre både med fryd og et visst snev av gåsehud.

Dette er ikke bøker som forandrer ditt liv eller som gjør deg smartere. Bøkene er underholdende og kun det, men jaggu er det god underholdning. Språket er lett, men ikke pjatt. – Og det er spennende. Oi, oi, oi vad det är spännande!

Jeg skal definitivt lese flere bøker av henne.

Morgen i Jenin, av Susan Albulhawa

Jeg fikk litt skrivesperre og prestasjonsangst etter denne åpenbaringen i forrige uke:

Neida. Egentlig ikke. Jeg ble derimot veldig glad (og litt skremt), men jekker meg ned ved å stille spørsmålstegn om hvor nøyaktig denne målingen er.

Derimot er grunnen til mitt fravær (jeg har vært for lenge i utlandet, jeg forsøkte nettopp å komme unna med ordet ”fraværenhet”) et opphold i Skulleønskejegbodde. Etter 6 dager i Bloody Brilliant England er jeg tilbake i Derjegbor. La oss holde oss til samme tematikk, men likevel skifte noe fokus. La oss dra til et sted hvor vi treffer noen som ikke bor der de Skulleønskedebodde. Eller noe slikt. Jeg tror nok du har hørt om boken før.

Morgen i Jenin, av Susan Abulhawa

Forlaget skriver: Palestina, 1941. I den lille landsbyen Ein Hod fører en patriark sitt følge med familiemedlemmer og arbeidere gjennom olivenlundene. Mens de går mellom trærne, faller de grønne fruktene til marken og velsigner folket med årets bugnende grøde.1948. Abulheja-slekten jages fra forfedrenes land i Ein Hod og blir tvangssendt til en flyktningleir i Jenin. Det er Amal, patriarkens sønnedatter, som forteller om lillebroren som blir stjålet i kaoset som oppstår og hvordan han vokser opp hos et israelsk ektepar, mens den andre broren allerede som ung er villig til å ofre livet for palestinernes sak. En dag står brødrene ansikt til ansikt.

Jeg skal blottlegge meg selv ved å gi utdrag fra min lesedagbok:

10. mars: Nå har jeg begynt. Eh. Kom til side 20, også sovnet jeg. Med denne progresjonen kan dette bli tidenes lengste innlegg.
14. mars: Det har vært fullt opp hele uka og helgen, men jeg fikk lest litt i går formiddag og har kommet halvveis. Voldsomt "fargerikt" språk med hopetall av klisjeer og ufrivillig urkomiske beskrivelser, men det gjør på en måte ikke noe. Jeg er nå offisielt grepet av boken, og gleder meg virkelig til å lese videre i den!
15.mars: Jeg skal begynne på USA-delen nå. Må si jeg er fryktelig skeptisk. Første delen syns jeg var utrolig bra, men i løpet av de siste kapitlene har jeg fått en kjip følelse av at dette er likt som feks Drømmehjerte. Jeg blir seriøst lei meg om den fortellermessige nedturen fortsetter.
16. mars: Oh la la. Jeg har hørt at slutten skal være så god, og jeg klamrer meg til dette håpet nå som jeg har passert halvveis.
17. mars: Leste ferdig boken i går kveld (vel, nærmere kl. 01:19). Jeg hulket i bøtter og spann, og ble ordentlig lei meg. - Men det er slettes ikke den beste boken jeg har lest for å si det sånn. Den var veldig ustabil på mange måter. Mye bra, men også mye dårlig. Mye jeg slukte, og mye jeg rynket på pannen over. Jeg må tenke litt mer over boken før jeg prøver meg på en omtale.

Ok, nå har jeg tenkt litt mer.

Jeg er smertelig klar over at dette er en vanskelig bok å skrive et lesbart blogginnlegg om. Forlaget har reklamert i hjel boken, og jeg presiserer at jeg var ekstremt tvilende til boken på forhånd. Med Øya og Drømmehjerte friskt i minne så jeg for meg nok en publikumsfrier med tårer, snørr og happy ending forkledd i historisk sus og dus. Dette er jo som kjent oppskriften på suksess. Eller noe. Jeg sitter ikke igjen med en følelse av å være skuffet. Jeg hadde ekstremt lave forventninger. Faktisk på minussiden. Jeg sitter mer igjen med en følelse av… av… ikke noe spesielt.

Den spiller helt klart på følelser, man skal være passe hårdhjertet om man makter å ikke slippe fri en eneste tåre underveis. Forfatteren velter seg i klisjeer og har brukt alle adjektivene i ordboka, men på en eller annen måte slipper hun unna med det. Hun skal ha for forsøket, i alle fall. Den ensidige belysningen av Israel/Palestina-konflikten slipper hun også unna med. Derimot vet jeg ikke om hun skal få slippe helt unna når hun i siste halvdel av boken fletter inn diverse sitater fra bøker og artikler fra konfliktene og krigføringen. Bokens personer trer ut av romanen og blir en del av den faktiske historien. Forfatteren er med dette ute på glattisen. Hadde hun enda vært konsekvent i denne bruken hele boken igjennom.

Jeg hadde nok vært mer vennligsinnet om forfatteren ikke var født og oppvokst i USA. Litt av respekten og autentiteten forsvinner unektelig ved dette faktum. Hvor går grensen mellom publikumsfrieri, å spille på noe man vet leserne vil sluke rått, og det å skildre et høyst reelt, komplekst og kontinuerlig problem? Kan klisjeer godkjennes siden den grunnleggende historien er viktig, eller ødelegger klisjeene den viktige historien?

Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet at jeg gjerne skulle likt boken bedre enn jeg gjorde. Jeg skulle ønske boken fortjente mer enn en slapp firer.

Jeg fortrengte leseropplevelsen med gullende god psykologisk thriller, og siden jeg leste to slike i Bloody Brilliant England kan det hende jeg sniker med et par bilder i neste innlegg.

Myren, av Arnaldur Indridason

Det er ikke hver dag jeg leser islandsk krim. For å være mer spesifikk: Jeg leser ofte krim, men aldri fra Island. Faktisk har jeg aldri lest noe av en islandsk forfatter noen sinne. Ikke før jeg fikk Myren dumpende ned i postkassa. Forfatteren har vunnet Glassnøkkelen to ganger, deriblant for nevnte bok. En viss forventning etablerte seg derfor i mitt lesehjerte.

Myren, av Arnaldur Indridason

Holberg, en eldre mann, blir funnet død i sin egen leilighet. Et askebeger av glass ved siden av ham, og ikke minst en lapp med påskriften ”Jeg er han” vekker nødvendigvis mordmistanker om etterforsker Erlendur Sveinsson og hans team. Et mystisk bilde av en barnegrav blir etter hvert funnet. Kan dette settes i sammenheng med drapet? Selvsagt må dette sjekkes! Det viser seg at det døde barnet, Audur, led av samme arvelige sykdom som Holberg. Tilfeldigheter? Neppe.

Haha! Arnaldur har skrevet om Erlendur og Audur. Små barn har store gleder. Alle -urnavnene får retteprogrammet i word til å gå amokk. Enda morsommere blir det når det kommer for en dag at Erlendurs sønn heter Sindri Snær. Heldigvis blir han knapt nok nevnt. Det hadde vært litt slitsomt for meg å lese en bok hvis en av hovedkarakterene heter det samme som på min dialekt er snørr. Nok om det, men mer om navn. Det var i det hele tatt veldig uvant å lese om personer kun omtalt ved fornavn. Det gikk lang tid før jeg fikk ristet av meg min forstyrrede formening om at den konsekvente bruken av fornavn var lite profesjonelt. Altså, vi er i Island, tross alt. Det eneste landet i verden der det er fullt akseptabelt å omtale folk ved fornavn. –Men uvant? Jepp!

Vel, vel. Alt kan jo ikke være morsomt. Dette er da tross alt en krimbok. Morsom handling var det definitivt ikke. Stemningen var i det hele tatt nokså mørk og deprimerende, langt unna skildringer av øyas frodige natur, som man rimeligvis forventer av en islandsk roman. Fyrrige vulkaner og varme kilder må her vike for et dystert bilde av øya og dens folk, et lite samfunn med få innbyggere, store avstander og et gjennomsiktlig miljø der alle vet om hverandre.

Erlendur selv, etterforsker og romanhelt, er en nøktern type. Han er for lengst skilt og har et problematisk forhold til sine barn. Jobben er hans liv. – Men han er ikke fordrukken. Hurra! Erlendur er, kryss i taket, en tilnærmet normal mann. Les og lær alle dere andre kriminalforfattere.

Nok skryt. Erlendur har selvsagt en mørk side han også, som alle andre krimromanhelter. Eller. Nja. Ikke Erlendur, men hans datter Eva Lind. Det er her et av bokens irritasjonsmomenter (for undertegnede) gjør leseopplevelsen mindre god. Far-og-datter-dialogen er virkelig ikke velskrevet. Eva Lind er prostituert og narkoman, har særdeles tvilsomme bekjentskaper og pengeinnkrevere på nakken. Likevel velger altså hennes far å fortelle henne alt om etterforskningen. Eller ”I korte trekk” som forfatteren velger å kalle det. ”Hver minste detalj”, vil derimot jeg hevde. - Er dette et sjakktrekk, Erlendur? Jeg vil nok svare ”neppe” på det spørsmålet.

Arv og slektskap er et viktig stikkord i kriminalhistorien, og jeg tilgir derfor Erlendur og Eva Lind. Så vidt. Jeg sliter mer med å tilgi en bihistorie om et velstående ektepar som melder sin datter som savnet, og som ønsker Erlendurs bistand. - Hvorfor, Arnaldur, hvorfor? Det blir sinnasmileyer i margen av slikt.

OK, så velger jeg å viske ut noen av disse siden det er lite annet utenfor-tema-snakk. Les og lær av dette også, andre kriminalforfattere.

Mens andre lesker seg med flere parallelle historier og tidsepoker, er Arnaldur befriende nøktern også her. Jo visst serveres vi tilbakeblikk, men vi er ikke der. - Skjønner du forskjellen? Vi hører kun om hendelsene, som en ren fortelling. Forfatteren dukker ikke tilbake i tid og serverer oss historien som i nåtid. Takk for deeet. For å være ærlig elsker jeg strengt tatt parallelle historier som flettes inn i hverandre, men – og dette er et stort men – du verden så befriende med en kriminalroman uten denne måten å skrive på.

- Hva med plottet, da? Holder mordplottet et akseptabelt nivå?

Jo, det gjør faktisk det. Mordplottet er relativt åpenbart helt fra begynnelsen av, men etterforskningen av mordet er en ganske så underholdende og interessant opplevelse for leseren. Plottet i seg selv var rimelig originalt og morsomt, og at handlingen for det aller meste holdt seg til etterforskningen og den alene var mer enn befriende. Noe negativt vil det alltid være, og det lille ekstra mangler. Boken er likevel tross alt og på tross av, absolutt lesbar.

Boken er registrert på bookcrossing.com og Moshonista var så snill å sende den til meg. Hun har skrevet om boken, og det har også Karin fra En verden full av bøker gjort. Flere? Gi meg et hint i kommentarfeltet! Snart fyker boken videre opp til Barteland.

Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, av Jo Nesbø

Boken fikk jeg varmt anbefalt av min snart-tiårige guttunge som har en lesehastighet og forståelse som får lærerne til å besvime av begeistring, men som likevel ikke er særlig glad i å ofre dyrebar tid på å lese bøker. Doktor Proktor-serien derimot, sluker han med en overraskende fryd og intensitet.

”Du burde lese denne. Den er veldig morsom og spennende. Men jeg må advare deg: Du kommer til å bli overrasket over alle skrivefeilene.”

Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, av Jo Nesbø

Bulle og Lise aner ugler i mosen. Alle som ser på den store TV-snakkisen Kon-KOR-ansen ser ut til å være hypnotiserte. Jo mer Hallvar Tenoresen høster stemmer, jo større blir utbredelsen av skrivefeil og vanskeligheter med dobbelkonsonanter. Plutselig en dag inntrer han rollen som landets president. Doktor Proktor forsnakker seg om månekameloner, og i en sådan stund er Bulles bok D.D.S.Ø.I.F. (Dyr du skulle ønske ikke fantes, selvsagt!) gull verdt. Sammen med den syvbente peruvianske sugeedderkoppen Perry, et visst froskemenneske og frøken Strobe drar de i beste motstands ånd til republikken Sør-Trøndelag for å befri Verden fra den sikre undergang. Her lever Kongen i eksil, for på selveste slottet har Norgessamveldets president flyttet inn. Snart skal Danmark og alle verdens land på bokstaven I invaderes. Motstanderne av regimet kan vente seg et nærmøte med Luftvafel og tidenes største vaffeljern. Kan Proktor og de andre overvinnelige seire over tyrannen, og kan korpsmusikk utkonkurrere korsang? Kanskje!

"Hva gjør vi nå?" sukket Lise. "Enkelt," sa Bulle og hoppet opp på bordet."Nå iverksetter De Overvinnelige selvfølgelig plan B." "Som er?" "Er og er," sa Bulle. "Vi må først legge den, naturligvis. Men den blir kjempefin. Plan B for Bulle. En nydelig, liten, fregnete plan. Like genial som den er elegant og enkel. Kort sagt; en plan B som er så god at det er ubegripelig at den ikke var plan A!"

Den første boken i serien, Doktor Proktors Prompepulver var en uomtvistelig suksess, oppfølgeren Doktor Proktor og tidsbadekaret fulgte opp, men slet litt med å nå samme høyder som forgjengeren. Med den tredje boken, Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, er Jo Nesbø igjen supergigaterrahelt!

Å komme med utdrag fra boken for å gi eksempler på den enestående humoren og snerten er en nærmest umulig oppgave. Jeg lar ett fattig sitat pryde omtalen, mens jeg insisterer på at det er mer enn nok å hente på hver eneste bidige side. Bare kapittelnavnene i seg selv er verdt en latterkule. Her er det perle på perle. - Det reneste perlesmykke.

Hvor skal man vel begynne? Spenning, eventyrlige løsninger og oppfinnelser. Prompehumor, romantikk og overraskende tankevekkende. Uten å analysere i hjel boken kan man vel hevde dette er krigspsykologi forklart for barn på en underholdende og morsom måte, samtidig som det er rom for filosofi og ettertanke.

Her finner vi drøssevis av referanser, det være historiske hendelser, andre Nesbø-bøker (Han refererer blant annet til min favoritt Harry Hole-bok) og fremtredende kjendiser. Her er sleivspark til alt fra Petter Northug, Snåsamannen, Hitler og Det store korslaget. Disse referansene gjør at boken er minst like hysterisk morsom for voksne, som for barna selv.

Boken er en gavepakke til voksne som liker å leke med språket og som har en og annen Spynorsk mordliste på samvittigheten. Skj/Kj-fascister og rettskrivningsetterforskere jubler høyt i kor. Dialoger på dialekt og sangtekster på norwenglish er ellers selve definisjonen på Ellikken-suksess.

Et par gjensyn med anakondaslangen i kloakk-Oslo hører selvsagt også med.

”Hva? Du tror vel ikke på den vandrehistorien?”

Beklager, jeg bare måtte komme med et semi-sitat til. Det kan forsvares siden overnevnte sitat er til glede for alle som allerede har lest boken. Å hildrande du som den mannen kan skrive. Hvor tar han det fra? Aim lovvin it! Ikke rart boken nettopp har fått Kritikerprisen 2010 for beste barnebok. Les og le du også!

Duell: Rettferdig vs Kjedelig

En bok handlet om å kjede seg. Den andre kjedet meg. Det er klart for ny duell.

”Jeg tolker det dit hen at hun har en haug med bøker å blogge om, men liten tid og inspirasjon” sier du kanskje.

”Helt korrekt!” svarer jeg.

Den rettferdige, av Helene Uri

Karsten er utro. Marianne kaster ham ut av huset og sitt liv. Etter hvert stiger i en økende uro i henne: Kan han ha forgrepet seg mot døtrene? Hun tar kontakt med juristen Edvard Frisbakke, kjent i advokatkretser som ”Den rettferdige”, som anbefaler henne å la en lege undersøke barna. Legen finner uomtvistelige bevis på at seksuell misbruk har funnet sted. Prosessen med å få Karsten dømt er dermed i gang.

I kjølvannet av avsløringene om diverse justismord går den døende advokaten gjennom sine tidligere sedelighetssaker. Iherdig forsøker han å redde både Karsten og seg selv, ved å gjenoppta saken og få ham renvasket.

Hun skriver flott, den godeste Helene Uri. Flott, men du verden så kjedelig det er å lese det samme om igjen og om igjen. Hver minste detalj blir beskrevet ned til det minste atom, det er så omstendelig at jeg helt får mark. Når forfatteren attpåtil dytter disse atomene inn mellom to parenteser i det uendelige, får jeg fullstendig fnatt. Siden jeg her brer om meg med mange gode og vel gjennomtenkte ord og uttrykk slår jeg på stortromma og utbasunerer det jeg virkelig tenkte opptil flere ganger:

Kan ikke du snurpe igjen smella di? Du maser jo som et lokomotiv.

Språket hennes drepte all glede jeg potensielt kunne ha av den like potensielle gode historien. Jeg lot meg irritere, ikke begeistre. Dette ble som å gå med friskt mot på et rullebånd, bare for å oppdage at båndet går feil vei.

Jeg skal likevel forsøke å yte litt rettferdighet. Personskildringene var stort sett gode. Mest interessant syns jeg det var å lese om Karstens nye samboer. Jeg skulle faktisk likt å lese enda mer om henne. Ikke en gang her klarer jeg altså å være udelt positiv.

Handlingsmessig sett fant jeg en stor svakhet, som for meg ødela mye av det som faktisk kunne vært en rørende og sterk historie. I løpet av bokens drøyt 300 sider er det først på side 240 Karsten spør seg: ”Jeg misbrukte ikke jentene, men bildene viste likevel at de var misbrukte… Så hvem gjorde det?” (fritt gjenfortalt). Ikke en eneste gang under rettsaken eller under fengselsoppholdet undret han seg over dette. Han undret seg ikke, han søkte ikke en eneste gang hevn. Ikke en eneste gang var han sint på overgriperen. Ikke før han for lengst hadde sonet ferdig. Teit.

Når alt dette er sagt skal det også sies at det tematisk sett er en bok som er høyst lesverdig. Helene Uri tar her fars parti i noe som er så vanskelig og hjerteskjærende som en incestsak. En sak som ingen kan vinne, men der alle er tapere. Språket ble den store dødaren for meg, men smaken er som kjent som baken. Bokbloggerne Janke, Borghild og Marianne er alle positive, mens Jannicke er nærmest like skeptisk som meg. (Noen flere?)

Rødby-Puttgarden, av Helle Helle

Jane bor sammen med søsteren Tine og hennes lille baby. De deler både leilighet, jobb og liv. Både i leiligheten og i parfymeavdelingen på båten mellom Rødby og Puttgarden går livet sin vante gang. Ingenting skjer, samtidig som en rekke hendelser i fortid og nåtid bygger opp stemningen. Noe vil komme til å skje.

Mens Helene Uri utbroderer i det vide og det brede, er danske Helle Helle (dån!) stikk motsatt. Hun skriver konsekvent overflatisk, og overlater til leseren å lese mellom linjene. Slikt kan jeg like.

VGs anmelder (som for øvrig ga boken terningkast 5) sa det så fint og så enkelt med følgende uttalelse:

"(…) Og hun er en forfatter som vet å uttrykke seg uten å drukne leseren i ord."

Dagsavisens anmelder følger opp med:

"Språket er skåret ned til beinet ..."

Jane er tydelig utålmodig, leseren kan ikke unngå å kjenne på rastløsheten selv om forfatteren helst ikke vil antyde det. Tine er alltid glad og utadvendt, men leseren innser at hun er tvert imot. Begge står overfor et veiskille, hvor de må foreta noen valg. Vi vet ikke hva og ikke helt hvorfor heller, men vi vet at valgene snart må tas. Det ulmer under overflaten. Alt er tilsynelatende og på liksom. Oppbruddets time er nær.

På en nokså genial måte gjør forfatteren det kjedelige livet til bokens hovedpersoner til en meget fascinerende opplevelse for leseren. Blant annet Moshonista har latt seg begeistre. Ellen har også skrevet litt om boken. (Noen flere?)

Domsavsigelsen:
Ingen av bøkene vil for meg stå som det ypperste av det ypperlige. Konklusjonen er likevel soleklar: Jeg vil heller lese om å kjede seg, enn å kjede meg selv.

Bunny Munros død, av Nick Cave

Se for deg følgende scenario: Mens du sitter på en pinnestol og ser på Pulp Fiction av Tarantino, hører du på Nick Caves Red Right Hand. Innimellom leser du No Country for Old Men av Cormac McCarthy og mimrer tilbake til da du hulket over The Road av samme forfatter. Sånn cirka da kan du forestille deg hvordan det er å lese Bunny Munros død.

Bunny Munros død, av Nick Cave

Bunny Munro er en slesk kosmetikkselger med dårelokk. Fra hus til hus kjører han rundt og tilbyr hjemmeværende husmødre, alder og utseende ingen hindring, sine tjenester enten det gjelder skjønnhetsprodukter eller sin kropp. Vel hjemme fra en periode ute på jobb møter han synet av sin hengte kone og sin ensomme, dødsens redde lille gutt. Bunny tar med seg sin åtteårige gutt Bunny junior på tidenes villeste salgsturne. Sammen og hver for seg, forsøker de på noen korte og hektiske dager, å takle deres nye livssituasjon og sorgen over kone og mor. Det går over stokk og stein, og verre enn som så. Welcome to the road trip to hell.

Jeg måtte lukte og kjenne litt på boken før jeg satte i gang. Diverse anmeldelser var lest, noen lunkne, noen begeistrede, noen overfladiske og noen slakt. Flere av disse mer enn antydet likheter med Quentin Tarantino og Cormac McCarthy. Det er ikke vanskelig å sammenligne disse kunstnerne og deres ekstreme mannsunivers. Mer overraskende er det å se likhetene mellom denne boken og McCarthys The Road. Begge bøkene omhandler et, tross alt (understatement), rørende far og sønn forhold. Vidt forskjellig, men samtidig veldig like.

Jeg ble overrasket over hvor rørt jeg ble av samspillet mellom Bunny og Bunny jr. Bunny er på ingen måte inkarnasjonen av drømmefaren, men på sitt vis viser han omsorg overfor sønnen. Små snev som at han midt i en akt husker på sønnen som sitter alene i bilen utenfor og venter, eller midt i rusen konsentrerer seg om å få på seg buksa før han sovner, slik at gutten skal slippe å se ham i all sin prakt.

- Også guttungen da. Vesle Bunny junior som har mistet sin mor, og nå bare kan klamre seg til sin far. En far han er ulidelig glad i, som han beundrer og som han forsvarer til det inderligste. En pappa han ikke får seg til å mase på for å kjøpe øyedråper, fordi han er så opptatt med jobb og sorg. Han vil ikke mase på pappaen, selv om han er livsens redd for å bli blind om han ikke får hjelp til øynene sine.

Dette forholdet er diamanten i boken. Ellers er den fæl og kvalm. Det er liksom ikke måte på heller. Bunny Munros har seg som ingen andre har hatt seg før. Han tenker på å ha seg hver bidige brøkdel av et sekund døgnet rundt. Ikke nøyer han seg med bare å tenke heller. Bunny Munro er en mann som gjør mer enn å tenke. Han iverksetter sine planer. Delikate skildringer kan du lete deg grønn etter, eventuelt bare gi opp å finne med en gang. Her er det rett på sak i flere betydninger.

La oss stoppe litt opp ved det språklige. Delikate skildringer, nei. Poetisk, til en viss grad. Bunny selv blir beskrevet med råhet og brutalitet. Portrettet av sønnen er derimot langt mer ømt og varmt. Det er en dualitet der som gir boken en ekstra stjerne i margen. Boken ender nok ikke opp i verdenslitteraturens historie, men Nick Cave duger virkelig som forfatter.

Jeg har latt meg begeistre av boken. Den er fabelaktig på en utrolig fæl måte. Den er rett og slett veldig mye på en gang, og det kunne bikket begge veier. Den er morsom, ekkel, kvalm, vond, trist, rørende og sær. Dette er vel hva man kan kalle ekstremt maskulint, og kaninvirksomheten er over alle grenser for hva jeg egentlig tåler å lese om. Det er likevel en balansegang i det hele, kanskje nettopp fordi alt det destruktive er så voldsomt. - Voldsom destruktivitet blandet med en burlesk, ravnsvart humor man må være velvillig for å klare å le av. Med en uskyldig kanin på smussomslaget og rosa sider foran og bak, er leseren i villrede allerede fra side 1:

Spørsmålet som etter hvert dukker opp er hvor mye som er virkelig, og hvor mye som er fiksjon. Hvor mye som begås i rus og hva som begås i ren affekt. - Og det store, store spørsmålet: Skyldes dette hans angivelig uimotståelige tiltrekkingskraft eller er sannheten langt mer brutal og voldsom…?

Lest i 2011-Februar

Siden det var så moro å la fingrene løpe vilt over tastaturet på tampen av januar, lar jeg skrivekløen få utløp også på tampen av februar. Det er klart for mitt månedsregnskap: Ni er det gyldne antall. Hadde det ikke vært for irriterende få dager i februar måned, hadde jeg kommet opp i ti, som i så fall hadde vært en mer enn i foregående måned.

Blogg:

Månedsregnskap, ja. Oh, the irony, the irony… Isn’t it ironic, som vi som nå er rundt de tredve stadig sang på nittitallet. Mens jeg i januar titulerte meg dovendyr og lesesnegle, kom jeg ut av skapet i februar som bookshopaholicer. Jeg fant meg til og med et egnet hus. Dette var to av fire blogginnlegg som definitivt ikke var bokanmeldelser. Månedens første innlegg hentydet leseglede men manglende inspirasjon til rene bokinnlegg. Forandring fryder muligens, men nå henger jeg seriøst etter… Ikke kan jeg skylde på utsvevende sosialt liv heller, selv om jeg minst en kveld tilbrakte kvalitetstid sammen med x antall pensjonister. Tiller og Grimsrud var fabelaktig morsomt å oppleve, og dette fristet absolutt til gjentakelse. Note to myself: Dra sammen med likesinnede neste gang. Note to the world: Bokfrelste venner i geografisk nærhet søkes!

Dette er månedens tiende innlegg. Fire av innleggende er tilnærmet bokrelatert, men ei anmeldelser. Ni innlegg minus fire ikke-anmeldelser gir fem anmeldelser. Når jeg forteller at jeg i februar har lest ferdig fem bøker, røper månedsberetningen et underskudd på fire anmeldelser. Disse resterende bøkene er attpåtil så forskjellige, at jeg ikke helt ser hvordan jeg skal redde meg inn igjen.

Terningkast:

Denne kunne jeg gjerne ha hoppet over, eller stått over slik det heter seg i brettspillverden hvor terningkast hører bedre til. Forsoningen skal likevel få toppkarakter, terningkast 6. Nattefokk og Bunny Munros død hører hjemme i nivået et hakk lenger ned, men det har vært en lang vei å kaste såpass høyt. Ulovlig norsk nekter jeg å trille terning over. De andre vipper mellom 3 og 4 et sted. Ingen omveltning av livet bare ved å lese disse bøkene, men grei underholdning. Intet mer, intet mindre.

Kjønn:

Fem menn og fire kvinner, og stort mer jevn fordeling enn dette er ikke mulig på ni. Når det er sagt, skal det også sies at den ene manneboken er så ekstremt mannebok, at regnskapet 100 004 menn og fire kvinner hadde vært mer passende.

Land:

Denne måneden har min lektyre vært sterkt preget av nordiske forfattere. Pluss for min første islandske bok. Pluss også for min første samiske bok, dersom man ser bort fra diverse Ante-bøker og den slags fra barndommen. En bok kan kategoriseres som ikke-fra-noe-land-i-det-hele-tatt, selv om det hadde vært fint å kalle den norsk. Kun to bøker er fra ikke-nordiske land: en fra Tyskland slæsj England, og en fra Australia.

Sidetall:

Ingen mursteiner denne gangen. Noen av bøkene må attpåtil kalles korte. Det er deilig å lese slike korte bøker, som likevel kan inneholde langt mer enn disse tusensiderskjempene med tusen millioner delhistorier uten mål og mening. Forsoningen er et fantastisk fint eksempel på kvalitet vs kvantitet.

Tema:

Innvandringspolitikk, sorg, sex, popstjerneliv, kjedsomhet, drap, spøkelser, tilgivelse og kjærlighet. Rene krydderhylla, altså. Lyrikk skal også føres opp på skrytelista. Mer typisk ellikensk er en stk ungdomsbok, to stk krimromaner og en stk feel-good-bok.

Hva mer?

En bok har jeg lyttet til, og jeg jobber dermed videre med lydbok-prosjektet mitt. Jeg har i tillegg sett filmatiseringen av Grabben i graven bredvid, for annen gang. De er så søte, både boken og filmen! Søt, dog innmaaaaaaaaaaaaaaaari langtekkelig var også filmen basert på Eat, Pray, Love. Julia Roberts var like stunning som alltid, og jeg antar at boken ikke innehar ytterligere kvaliteter som tilsier at jeg for guds skyld må lese boken. En feel-good i måneden tror jeg holder for å dekke mitt behov. Bunny Munros død var litt av en opplevelse, og jeg kommer til å bruke hundreogørtenførti år på å skrible ned en brukbar anmeldelse. Nattefokk fikk meg til å grøsse på en annen måte, Rødby-Puttgarden fikk meg til å kjede meg like mye som romanfigurene, og Forsoningen fikk meg til å gruble over boken lenge etter at siste side var lest. Ulovlig norsk ga meg like mye å tenke på, selv om innholdet er ihjeldiskutert. Jeg lot meg berøre, og det var både overraskende og befriende.

Hva mars måned bringer med seg på bokfronten er uvisst. Jeg betviler at like mange bøker vil bli lest, for en god del dager vil gå med til feiringer og et av mitt livs aller største opplevelser. Foreløpig er det for surrealistisk til å kunne glede seg til, og jeg har intensjoner om å lese meg opp på temaet eller reisemålet. Noen ting er viktigere enn bøker, tross alt.

En Book Shopaholicer bygger rede

"Jasså, har Sophie Kinsella skrevet en ny bok?" spør du kanskje.
"Neida." svarer jeg. "Dette er bare en slags oppfølger av et innlegg der jeg bekjente mine innkjøpssynder."

Ja, også tenkte jeg å bevise for alle at jeg ikke alltid skriver så himla mye. Innimellom bokkjøp har jeg fått lest litt også, men det er ikke det det skal handle om i dette blogginnlegget.

Det det derimot skal handle om er boligkjøp. Jeg trenger bolig. Den samme Jeg kikker i boligannonser opptil flere dager i uken, men fokuset kunne vært bedre. Der andre ser på kvadratmeterpris og oppussingsbehov, ser Jeg på andre menneskers bokhyller. Med dagens minimalistiske beige visningsbilder sier det seg selv at det blir lite action når Jeg skal shoppe bolig. Det ender strengt tatt alltid med at Jeg ikke shopper bolig. Ikke har Jeg råd heller, for Jeg bruker ufornuftig mye penger på bøker.

Jeg er dog en optimistisk sjel som ikke lar seg bukke under av negativitet. Jeg ser lys i tunnelen, har håp i hengende snøre og har ingen problemer bare utfordringer. Denne boligen har enda ikke kommet til salgs på finn.no, men Jeg har allerede skrevet seg opp på interessert-listen. Dette er en Book Shopaholicers våte drøm.

Japan! Sjelden sjanse! Liten, uklassisk ettromshus over 2 plan* MÅ SEES! 50 kvadrat pur leseglede. Noe moderniseringsbehov må påberegnes da huset mangler kjøkken. Usedvanlig gode lagringsmuligheter. Huset selges i sin helhet minus møbler og kvistlakk.

"Japan??" sier du kanskje forskrekket og mistroisk.

"Usj. Detaljer..." avbryter jeg.

Mirakel, av Renate Nedregård

Gud, så misunnelig jeg var på alle de som med rette kunne føre opp Ten Sing på sine interesser i brevvennannonsene. For en landsens pike i ukristelige Midt-Norge kom jeg ikke lenger enn til å svare på slike annonser. Da Cappelen Damm utlyste denne boken som en del av sin Bokbloggturne var jeg rask med å rekke opp hånda og si Meg! Meg! Meg! Væææær så snill!

- Også fikk jeg boken, da, for å anmelde den. Ten Sing-aspekteret var ikke det eneste som appellerte til meg. Jeg er ihuga Idol og X-faktor fan tross alle mine år, og ettersom jeg har det mellomnavnet som jeg har, var jeg dømt til å kalles Mirakel i oppveksten. Jeg tror rett og slett forfatteren skrev boken med meg i tankene.

Før meg har Skolebibliotekaren og Ungdomsboken sagt sin mening, og i morgen blir det spennende å se om Anette deler min oppfatning av boken. – Og min oppfatning, jo den er som følger:

Mirakel, av Renate Nedregård

Rakel er 21 år og popstjerne. Som vokalist i det lokale Ten Sing-koret ble hun nærmest dyttet inn i Idol-sirkuset og herfra var veien kort til berømmelse og suksess. Etter noen episoder med utagerende festing og uheldig pr forsøker managementet å redde hennes omdømme ved å la henne opptre sammen med sitt gamle kor. Rakel tvinges til å ta et oppgjør med både fortid og nåtid, konfronteres med mennesker hun har sviktet og som har sviktet henne. Dette blir også for henne en konfrontasjon med gudstroen.

Dette er journalist, nå også forfatter, Renate Nedregård sin første roman. I et intervju med Bokelskerinnen begrunner hun hvorfor hun har skrevet akkurat denne boken:

Alle ungpikers drøm: leve av sin store lidenskap, bli berømt og beundret. Slik er det nå, og slik var det også for et halvt menneskeliv siden da jeg var ung. Idol og realityprogrammer er en ting, rosablogger en annen. Å ønske berømmelse og beundring er intet nytt fenomen. Slik var det før min tid også. Vi hadde bare et lengre stykke å gå, men drømmen var der.

Like fullt er dette noe å kjenne seg igjen i. Gjenkjennelsesfaktoren er viktig og de fleste beskrivelsene i boken er troverdige og realistiske. Særlig oppfatter jeg at Ten Sing-miljøet er tatt på kornet. Samhold og kameratskap, fellesskap, gladkristent budskap og karismatiske ledere. En lett halleluja-stemning uten at det føles som et press.

Rakels liv som popstjerne, derimot, blir en ren og skjer ukebladnovelle for meg. Til forfatterens forsvar skal det sies at lite av boken konsentrerer seg om dette, men når det først står noe blir enkelte ting fremhevet spesielt. Nesten som et krampetak for at leseren skal forstå. Her er det tilfeldige one-night-stands, hvite striper på bordet og personlige trenere. Det blir for mye av det lille, men for lite av det mye. Tålmodigheten min strekker seg ytterligere når denne hjemvendte popstjernen bekymrer seg for korvenninner hun mistet kontakt med som 16-åring. Har du virkelig ikke kommet lenger, Miracle? – Og hvor i alle dager er foreldre og søsken midt oppe i det hele? En perifer Ten Sing-venninne er altså langt mer viktig enn mor, far og bror?

Nivået mellom disse ytterpunktene anonym Ten Sing-jente og popstjerne er dog langt mer spisbart. Jeg oppfatter Idoldeltakelsen som troverdig. Spisbart og langt mer underholdende. Realityshowfreeken i meg koste seg.

Koste meg gjorde jeg også når jeg leste om hennes kvaler hva ungdomskjæresten angår: En kjæreste hun hadde som 16-åring, men som hun aldri helt har glemt. Den karismatiske og glade korlederen Johannes hun lenge så på som uoppnåelig. Hvem kjenner seg vel ikke igjen i det? – Og hvilken tenåringsjente liker vel ikke å lese om slikt?

For tross det glamorøse liv er hun jo en nokså vanlig jente. Hun ville aldri bli stjerne, hun ville bare synge, ble dyttet ut i det og ville ikke slutte. Hun ville teste ut, henge seg på, men hennes hjerte var aldri helt med. På veien mot popstjernetilværelsen måtte hun ofre kjæreste og venner, skolegagn og familieliv.

Til og med Gud måtte hun oppgi. –Eller, hadde hun noen gang noe forhold til Gud? For første gang må hun nå ta et oppgjør med sin egen gudstro. Grunnlaget var en barnetro, og Ten Sing-miljøet holdt den fortsatt levende. – Men hva nå?

Denne problematikken gir bokens tittel en ekstra dimensjon. Mirakel er noe langt mer enn et ordspill på hennes fødenavn Rakel og hennes popstjernenavn Miracle. Tittelen Mirakel har også en kristen betydning, i tillegg til å markere forvandlingen fra the girl next door til artisten som alle vet hvem er og beundret. – Et lite mirakel er det jo. Tittelen er rett og slett brillefin!

Brillefint er også det skriftlige. Jeg kan ikke klage når forfatteren skriver såpass godt som hun gjør. Det virkelig flyter, og jeg er tilbøyelig til å tilgi alle svakheter handlingsmessig. Jeg lot meg glede av kapittelinndelingen. Annen hvert kapittel fra nåtid og datid. For å skille disse, er Ten Sing-perioden markert med at hvert kapittel begynner med en sangstrofe eller bibelvers. Nåtiden er markert med Miracles blogginnlegg med skrivefeil, sms-språk og smileys. Dette er kanskje det jeg likte aller best.

Kanskje, fordi jeg likte utrolig godt den enorme sanggleden boken formidler. Leseren blir revet med, det er bare ikke å komme bort fra. Nettopp denne sanggleden får selv surmagede undertegnede til å la seg delvis begeistre.

Her blir heller ikke leserne åpenbart pådyttet noen moralpreken. Befriende! Den underliggende moralen, selv om den altså er rimelig skjult, er viktigheten av å stå for den man er og hva man mener. - Fortiden vil alltid hente deg inn igjen. Hovedpersonen er dessuten sympatisk og lett å like, tross alle hennes feil. Det gikk bare litt fort i svingene for henne. Enhver kan vel kjenne seg igjen i det.

Noen stor lærdom er ikke å hente, men den gir leseren det den ønsker å lese om. Enkel litteratur som ikke setter leseren på prøve. Det gir rom for refleksjoner i alle fall for den lavere del av målgruppen, samtidig som enkelte episoder gjør meg lite villig til å anbefale den for nettopp de yngste. Scener med sex og kokainsniffing virker som er lagt til boken for å appellere til de eldre. Med fare for å fremstå som prippen: Så unødvendig!

Bok vil neppe bli stående som en klassiker. Den er altfor enkel for det, men godkjentstempel skal den alltids få. Noen pluss og noen minus. Mye bra og en del mindre bra. Sånn er det når en trettiåring skal vurdere en ungpikeroman, og selvfølgelig er det nærtroende at en jente i målgruppen er mer begeistret enn undertegnede. Objektive bokanmeldelser ligger ikke i min natur, så jeg nøyer meg med å være litt ambivalent for ikke å være for streng:

Både handlingen og språk tilsier i mine øyne at denne boken ville gått glatt inn i Tuppen og Lillemorklubben, dog som en av de bedre. Man kan heldigvis få verre skussmål enn som så.

En Book-Shopaholicer går bananas

”Oi, har Sophie Kinsella skrevet enda en bok i Shopaholicer-serien?” spør du kanskje.
”Neida!” svarer undertegnede.

Ikke nok med at jeg kan kalles Ellikken Lesesnegle eller Ellikken Lettrørt. Jeg kan også med rette tituleres Ellikken Book-shopaholicer. My name is Book-Shopaholicer. Ellikken Book-Shopaholicer.

”Tungt navn!” slår du kanskje fast.
“Det er tungt å innrømme alle bøkene jeg har kjøpt den siste uka også...” kvitterer jeg.

Tidligere har jeg hevdet at jeg har sittet på hendene mine mens diverse bokhandlere og nettbutikker har reklamert med mammutforhåndsbestilling. Ok, da, så har jeg printet ut pdf-katalogen og sirlig tegnet stjerner ved siden av bøkene jeg helt hypotetisk kunne tenkt meg å kjøpe. Sånn om noen hadde holdt en kniv ved strupen min og tvunget meg til å kjøpe noen. Særlig.

Jeg forhåndsbestilte aldri disse bøkene, det skal jeg jammen meg ha. Her burde jeg avsluttet blogginnlegget, men siden jeg ikke er i stand til å styre meg i korthet skriftlig sett, har jeg et par andre ting på hjertet jeg trenger å få ut.

I går var vi på det lokale kjøpesenteret for å kjøpe lue. Ved siden av lue-butikken ligger bok-butikken. I går var datoen 17.februar. Denne datoen startet… Nei, forresten, dere skjønner allerede tegningen. Før jeg fortsetter burde jeg kanskje også opplyse om at luen ble kjøpt i sportsbutikken utenfor kjøpesenteret, og at bokhandelen lå en etasje over bakkeplan, langt innover en gang. Detaljer, kjære lesere, detaljer.

Med ørliten elendig samvittighet satte jeg meg i bilen med en stk lue og seks stk bøker. Lua var på halvpris og bøkene var fra mammutsalget. Nå er det jo sånn at alt på salg ikke nødvendigvis er fryktelig billig, ei heller Bula-lua eller Mammut-bøkene.

”Hvilke bøker kjøpte du da?” spør du kanskje.
”Jo, nå skal du høre:” forteller jeg ivrig:

Bunny Munros, av Nick Cave: Fordi jeg var veldig fan i min ungdom. Fjordlandet og jeg var på konsert og greier.
Sjelenes herre, av Irene Nemirovsky: Fordi hun får så masse skryt av flere bokbloggere.
Silmarillion, av JJR Tolkien: Fordi jeg aldri lærer av mine feil og ikke vet mitt eget beste.
Mann i mørket, av Paul Auster: Fordi jeg ville det.
Hva sier du, Oskar? Verdenslitteratur fortalt for barn, av Thomas Thurah: Fordi jeg aldri gir opp håpet om at poden skal bli like fasinert av litteratur som sin mor.
Arne Scheies fotballspørrebok: Fordi det i alle fall er en bok som poden kommer til å lese fra perm til perm.

”Ja, men kjære deg” sier du kanskje trøstende. ”Ingen blir da blakke av seks bøker. Du er da ingen book-shopaholicer av den grunn. Ikke bekymre deg. Det er de som er langt verre.”
”Ja, men” hvisker jeg. ”Det er mer jeg ikke har fortalt deg.”

Og så begynner jeg å fortelle.

Forrige fredag var jeg på et kjøpesenter i Helsingborg. I dette kjøpesenteret hadde de billige bøker, fant jeg ut. Så da kjøpte jeg noen billige bøker da, vet du.

Grabben i graven bredvid, av Katarina Mazetti: Fordi boken jeg nettopp har lest var fra biblioteket.
Oscar och den rosa damen, av Eric-Emmanuel Schmidt: Fordi jeg elsker den. Virkelig elsker den.
Hypnotisøren, av Lars Kepler: Fordi jeg har Paganinikontrakten (ulest) i bokhylla.

Vel hjemme fra Sverige fant jeg en bok i postkassa.

Myren, av Arnaldur Indridason

- Men unnskyld meg! Denne kan jeg faktisk forklare med god samvittighet. Ingalill sendte meg denne bookcrossingboken, og jeg har alle intensjoner om å sende den fra meg og gjøre noen andre glad. Jeg må bare få lest den først. Det kan ta litt… sånn… tid.

For la oss innse det. Skal lese-hyllemetrene mine blir ikke mindre. På bokbadet med Tiller og Grimsrud hadde jeg med meg En dåre fri, men manglet av Tiller. Derfor måtte jeg kjøpe en bok, sant, som han kunne signere i. Jeg måtte jo det, må du da skjønne.

Skråninga, av Carl Frode Tiller: Fordi jeg allerede har forklart grunnen.

”Det var litt av en liste” sukker du kanskje henført med et snev av oppsperrede øyne. ”Har du nok penger til salt i grøten din resten av måneden?”
”Jo. Nei. Egentlig ikke.” svarer jeg mutt. ”I alle fall ikke etter at jeg ramlet over et bruktboksalg på tirsdag.”

Svik og Savn, av Karin Alvteigen: Fordi jeg er helt sikker på at jeg vil like dem.
G for Georg og Skyskrapersommer, av Tove Nilssen. Fordi jeg har Skyskraperengler i bokhylla.
Haikerens guide til galaksen, av Douglas Adams: Fordi jeg har den på engelsk. Ooops.
Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez: Fordi det sier seg selv. Derfor.
Til Sibir, av Per Petterson: Fordi jeg elsker Ut og stjæle hester.
Små nøkler store rom, av Bjørg Vik: Fordi jeg har den tredje Elsi Lund-boka i triologien.
Hvite tenner, av Zadie Smith: Fordi jeg mangler denne boken i hennes forfatterskap.

- Og 6 andre bøker jeg ikke husker i forbifarten. Det er kanskje et dårlig tegn.

”Greit, greit, greit. Jeg orker ikke mer!” utbryter du kanskje desperat. ”Si at du ikke har kjøpt flere bøker denne uka! Vær så snill!”
”Nei, det har jeg ikke.” svarer jeg.

Og da sa jeg faktisk ikke mer.

Jeg har møtt Tiller og Grimsrud...!

I kveld har jeg vært på noe veldig, veldig gøy:

Mitt aller første

BOKBAD!

Biblioteket på Bekkestua hadde invitert Carl Frode Tiller og Beate Grimsrud til presentasjon slæsj bokbad. Med på lasset var snart-10-åringen som definitivt var yngst i forsamlingen. Jeg var sannsynligvis den nest yngste. Samboeren min konkluderte med at jeg trolig kommer til å ha sinnsykt mange venner som pensjonist. Nu vel, med lilla habitt og skjerf var jeg i godt selskap, og det var jo så gøy!

Grimsrud sin En dåre fri har jeg skrevet om i denne anmeldelsen. Tiller sine bøker har jeg vært feig på, siden alle andre har lest disse og skrevet om disse og i det hele tatt ment veldig masse om. I Grimsrud sitt tilfelle var jeg i det minste tidlig ute.

Beate Grimsrud fortalte og fortalte og ble ikke mindre fasinerende etter dette. Savnet opplesing av Carl Frode Tiller, men han scoret godt i spørsmålsrunden. Ble litt svett da de snakket om Tom Rogers ufine behandling av dama, men jeg tror egentlig at guttungen var et helt annet sted.





Ble mer enn uforsvarlig starstrucked da jeg (guttungen) fikk autografer og tok bilder. Fikk ikke sagt noe fornuftig, så:

Tiller: Skriv mer, skriv nå, utgi fort!!! La det bli en fjerde bok også!

Grimsrud: Du verden for en viktig bok du har skrevet. Takk for at du har åpnet øynene både på meg og andre. Så vondt å lese, og samtidig så fantastisk!



Sa jeg at det var gøy...? :-D