Twitrer dere?

Et halvt århundreevighet etter alle andre brøt jeg brått mine prinsipper og opprettet Twitter-konto. Det ble meg fortalt at det var lurt av en bokblogger å twitre, så da... Ja, da gjorde jeg det.

@ellikken

Nabofruen MM var nesten like treg av seg, men jeg ser hun har langt flere følgere enn mine pr. dags dato 8. Det er bittelitt kleint, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, skrive eller hvem jeg skal følge. Alle er så rappe i kjeften at jeg blir rent redd. Jeg trenger hjelp, støtte og noen å klenge meg til.

Fins dere der ute?

Amsterdam, av Ian McEwan

For romanen Amsterdam fikk Ian McEwan den temmelig prestisjefulle Bookerprisen og ditto begeistret hyllest fra litteraturmennesker verden over. Jeg ville knapt nok gitt den hylleplass.

Amsterdam, av Ian McEwan
Vennene Clive og Vernon møtes i begravelsen til Molly Lane. Begge har gjennom store deler av livet levd og elsket med henne. Til stede i begravelsen er også den svært usympatiske enkemannen George samt Mollys siste elsker, landets noe omdiskuterte utenriksminister.

Clive er berømt komponist som jobber med årtusenskiftets store mesterverk. Vernon er skipper for en synkende avisredaksjon, hvis trenger den ultimate nyhet for å redde skuta. Begge anser seg i begravelsens brokete forsamling å være moralsk godt plantet på jorden, og enes om en pakt der de hjelper hverandre for å unngå at de får samme forsmedelige exit som deres felles elskerinne.

Et par beklagelige hendelser senere har deres desperasjon og iver etter å slå seg opp i verden, ført til moralsk fordervelse. Misunnelse og hevn truer med å gjennomsyre både deres vennskap og personlighet.
Kritikerrost satire om moralsk forfall og stormannsgalskap burde vært fabelaktig lesestoff. Anmeldere og lesere roser boken for den spenstige, morsomme, innfløkte, geniale historien. Jeg maktet ikke en eneste gang å finne noe mesterlig ved boken i det hele tatt. 170 sider har vel aldri før tatt så lang tid å lide seg igjennom.

- Jeg ville knapt nok gitt den hylleplass, utbasunerte jeg i innledningen. Jeg føler behov for å justere denne setningen noe. Jeg ville ikke gitt den hylleplass. Å kveste ut noen ord om boken skriftlig holder i lange baner. Ved Chesil Beach og Sementhagen skal ikke få selskap av Amsterdam.

Jeg må bare spørre, hva er det eminente med denne boken? Hva er det jeg aldri så?

Hvis du får dette brevet, av Sarah Blake

Uventet og uoppfordret fikk jeg bok og en pose sjokolade pent pakket inn i julepapir av et forlag en gang i desember. Sjokoladen er fortært og boken er lest. – To skikkelige godbiter!

The Postmistress, av Sarah Blake


Året er 1941. I Europa har andre verdenskrig rast i et par år allerede, men i USA lover presidenten at unge menn ikke har noe å frykte. USA skal ikke ut i krig. I Europa faller bombene og stadig flere lever konstant i frykt mens dagliglivet ubønnhørlig fortsetter. Jødene drives på flukt, men hvor drar de egentlig? Hva skjer med dem?

Frankie Bard er uredd og tørst etter opplevelser og å gjøre en forskjell. Som radioreporter reiser hun til London for å gi hjemlandet pulserende innslag fra en hverdag i krig. Hun drives av spenningen og ønsker samtidig desperat å åpne folks øyne. Hun er der det skjer, hun er der bombene faller. Likevel holder hun en avstand til det hele, både for selv å overleve og kunne beholde det siste snev av objektivitet. Hun har en historie å formidle, og balanserer på en knivsegg mellom å drukne i klisjeer og ordlegge seg for fremmed og kaldt.

Hjemme i Franklin, USA, fungerer middelaldrende Iris James som den lokale postfunksjonæren. Hun setter sin ære i å holde et prikkfritt system med fullstendig orden. Hun skal være å stole på. Et lite feilskjær, så har hun mistet sin rett til å arbeide. Slik er det også i privatlivet. Mens Frankie lever et omreisende og noe utagerende liv i fremmede land, firer ikke Iris fra sine prinsipper med en millimeter.

En dag får hun et brev i hånden av den lokale legen Will Fitch. Etter et tragisk dødsfall gjør Will bot ved å reise til London for å fungere som lege. Han straffer seg selv ved å ofre seg. Tilbake står Emma, ung og fremmed i byen, uten venner og familie. Radiojentas stemme fra London og daglige brev holder de to verdenene sammen. Skjørt, men likevel slitesterkt.

Før Will reiser gir han Iris et brev hun skal gi til Emma den dagen hun får beskjed om at Will er blitt drept. - Men når denne dagen kommer, om denne dagen kommer, vil Iris være i stand til å beholde sin profesjonalitet?

Både Iris og Frankie holder seg oppegående i deres tro på sin funksjon som budbringer. De har en jobb å gjøre, de binder sammen leddene, holder orden i systemet og bringer informasjon videre. Iris og Frankie pplyser folket. Begge niholder på profesjonaliteten som er nødvendig for å fungere i rollen. Et minste avvik, så raser korthuset.
Hvordan

Språket er delvis tungt og pompøst med lange setninger, ledd på ledd på ledd, metaforer og bilder. Det tok meg nesten hundre sider å bli kjent med måten forfatteren uttrykker seg. Det kunne gått begge veier, men jeg lærte meg å elske den litt pussige stilen. Tenk, jeg var en hårsbredd fra å gi opp.

Da ville jeg gått glipp av en fascinerende historie, en historie – historier – som krøp under huden på meg. Side etter side grep den meg, boken var knapt nok ute av hendene mine underveis.

Noen setninger leste jeg en gang. Andre setninger leste jeg ti ganger. Likevel fortsatte jeg, og fortsatte, og fortsatte…

… Jeg ville vite mer, akkurat som Frankie måtte vite mer. Akkurat som for Frankie grep enkeltskjebnene meg mer, mer enn den dystre kunnskapen om hva som faktisk skjedde.
Hvorfor
Hovedpersonene er begge budbringere. Historien er kjent, men budskapet er stadig aktuelt. I forrige innlegg fabulerte jeg om hvorfor det er så viktig å stå opp for sine meninger, si fra når nok er nok, våkne opp i tide. Sarah Blake gjør mye av det samme og bokens styrke er alt som ikke sies direkte. Hun skildrer et USA som ikke er involvert i det som skjer i andre land. De hører om krigen, leser om den, kjenner til hovedtrekkene. Likevel, det skjer et annet sted, det skjer med andre mennesker. Det handler om hvordan det er å stå utenfor og observere, men ikke være en del av. Man lever i en boble man ikke tror vil sprekke. Man vil ikke, tør ikke, orker ikke. Her og der. Vi og dem.

For radiojenta Frankie har boblen sprekt for lengst. Hun stakk hull i den selv, men hun klarer likevel ikke ta alt inn over seg. Hun lever i et fullkomment kaos av inntrykk, og det er meget talende når det sterkeste inntrykket er å se hvordan et menneske dør som følge av noe helt annet enn krigen. Slik er det og slik må det være. Det er umulig for oss å ta innover oss alt det vonde og ufattelige som skjer. Vi fester oss ved enkeltepisoder og enkeltskjebner. Ingen kan bære hele verden på sine skuldre..

Sarah Blake utfører et overraskende godt håndverk når hun forteller om Frankies opplevelser i Europa. Leseren får ikke vite alt, for heller ikke Frankie vet alt. Vi aner konturene, akkurat som Frankie.
Holocaust lurer i bakgrunnen. Frankie og resten av samfunnet vet fremdeles ikke den hele sannheten. Likevel reiser hun med tog gjennom Europa. Frankie intervjuer de reisende, alle jødene, alle menneskene som niholder på sine papirer og som knapt tør å våge å tro at de klarer å slippe unna. Frykten og mistenksomheten, alltid på vakt. Alle med en historie og en skjebne.

- Alle stemmene som fester seg til lydopptakeren. Stemmene som lever videre, uansett og for alltid.
Tid for ettertanke
Jeg kunne skrevet mye mer om boken, men kan ikke annet enn å avslutte med å anbefale den helhjertet videre. Den utgir seg for å være en ting, men rommer så mye mer. Jeg velger å la forfatteren selv få de siste ordene i denne omtalen:

Det er fortellingen som ligger like utenfor kanten av fotografiet, eller etter slutten av en avisreportasje. Det handler om løgnene vi forteller andre for å beskytte dem, og om de løgnene vi forteller oss selv for å slippe å ta inn over oss det vi ikke makter å være; at vi er i live, for eksempel, og spiser lunsj, mens bomber faller og flyktninger presses sammen i leirer, og nyhetene kommer mot oss hver time på dagen. Og hva gjør vi egentlig, når alt kommer til alt?

(Klikk på bilde for å se boktrailer)




Tusen takk til Pantagruel som lot meg få denne leseropplevelsen!

Man skal ikke tåle så inderlig vel

*** Fullstendig off topic, overhodet ikke bokrelatert. - Men må man, så må man ***

I flere dager har sosiale medier vært gjennomsyret av utsagn som meningsløse ”Har de ikke mer ironi over hudfargen sin enn det, da…” og usympatiske ”Må vi endre hele den norske ordbok bare fordi vi er så snille som lar dem få komme til landet vårt”.

Folk man kjenner. Venner og bekjente, familie og kollegaer.

I flere dager har jeg blitt skuffet, provosert, overrasket og stum over hva enkelte, dessverre ganske mange, greier å lire ut av seg i kampens hete.

En ting er å la seg engasjere så kraftig av en over gjennomsnittlig ubetenksom kommentar i beste sendetid på norsk rikskringkasting, i et program som har stempel som familieunderholdning. En ting er at media setter alle kluter inn for å la dette bli en Plumbo versus Madcon farse.

Giske slapp enkelt unna. Det gjorde etter hvert også Plumbo-vokalisten. Irrasjonelt nok vendte hordene tilbake til de opprinnelige heltene, men med motsatt sympati. Plutselig skulle Tone Damli Aaberge tas. Hun hadde jo oppfordret til fysisk avstraffelse. Plutselig skulle Kaizers bandmedlem tas, fordi han idiotisk nok hadde helt en halvliter over han som tidligere var syndebukk, men som nå er helt. Plutselig skulle Tshawe tas, fordi noen sa at han hadde sagt et visst kvinnelig kjønnsorgan på en mindre positiv måte.

Det er en ting. Det er slik media fungerer og det er slik folk flest fungerer. Man kaster seg på en bølge, for å bli slengt over til en annen bølge. Alle kan gjøre feil. En del høres bedre ut i hodet før det mister sin sjarme ved å bli uttalt. Det er en ting. Vi har alle vært der.

Det er den andre tingen jeg ikke kan godta.

Det at folk blir så provoserte over at det er enkelte ting man ikke kan si. At det er enkelte ord som bør utgå.

”Jeg sier neger fordi jeg er vant til å si det. Det har jeg gjort i førti år og det kommer jeg til å fortsette med.”
”Nå heter det ikke Negro lenger engang. Nå må vi si sukkerkulør!”
”Tenk, nå fins ikke Hoa lenger, og Hottentott fjernes fra sanger og historier”

Slike dramatiske endringer, eller oppfordringer til endringer, lar folk seg grenseløst provosere av. Hvorfor?

Jeg kan ikke med beste mening fatte og begripe hvorfor slike endringer medfører så mye sinne og latterliggjøring. Truer det oss på noen som helst måte? Er det snillisme på det mest naive? Er det egentlig det? Eller… eller er det faktisk helt på sin plass?

Mennesket og samfunnet er i stadig forandring. Vi streber etter å bli bedre, tilegne oss ny kunnskap, forbedre oss selv. Tanker, holdninger og atferd. Alt endrer seg, og vi ønsker alle positiv utvikling.

I stedet for å grunne på dette, reagerer man med utsagn og kritikk som er over all forstand. Folk blir sinte! Sinte fordi kryddermerket skifter navn. Sinte fordi sukkerkuløren endrer merke. Sinte fordi VI ikke blir støtte av ord og uttrykk som DE blir støtte av.

Ikke alle DE blir støtte heller. Det er ikke ordene i seg selv det kommer an på, men hvordan ordene blir sagt på. Selvsagt. En mørkhudets hvite kompis kan gjerne slenge ut nigger, og begge kan le. Problemet er når resten av gjengen skratter i bakgrunnen. Det blir brått noe annet.

Det handler om langt mer enn diskusjonen om hvorvidt mokkamann er støtende i seg selv eller ikke. Målgruppen har utvilsomt hørt verre kallenavn. De siste dagers kommentarer på diverse nettsider, både med og uten navn, forteller meg at kallenavnene vil fortsette å gjentas.

"Det går jo ikke an å si noe uten å bli stemplet som rasist", sier du kanskje. Jeg svarer med å spørre hvorfor du går i forsvarsposisjon.

Det ropes om rasismehysteri, men de samme personene uttaler en slik vi-dem holdning at man aldri, aldri, aldri må slutte å bry seg. Aldri slutte å slå ned på nedsettende uttrykk. Aldri slutte å reagere når det blir gjort urett. Lære av historiens feil, ikke gjenta dem.

En gang i tiden var en afrikaner på Karl Johan noe av det mest eksotiske som fantes. – Både på godt og vondt. Spennende og litt skummelt. Skummelt fordi det var noe uvant, noe annerledes, et avvik fra det normale. Slikt slutter aldri å skremme oss. Nå er det ikke lenger noe uvant, noe annerledes, et avvik. Det burde ha sluttet å skremme oss.

Man skal ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer oss selv.

Sirkelen, av Strandberg og Elfgren

I skrivende stund er det bare to dager igjen til Sirkelen slippes ut på det norske marked. Mursteinen på 500 sider er skrevet av Mads Strandberg og Sara B. Elfgren, og er bejublet i det store og det vide i bokens hjemland Sverige. Forlaget profilerer boken som en krysning mellom Fucking Åmål og Twilight, noe som indikerer både livstrette ungdommer og en solid dose magi. Jeg mottok et forhåndseksemplar av storsatsningen, og her følger mitt inntrykk:

Sirkelen, av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren
En gutt blir funnet oppskjært og død på skolens toalett. En natt trekkes seks jenter til et skogsholt hvor de får vite sannheten rundt guttens død og at de sammen skal danne en sirkel av utvalgte med spesielle krefter. - Sammen må de stå sammen for å redde samfunnet fra onde demoner. Jentene har øyensynlig ingenting annet til felles, og de har heller ingen interesse av hverandre. Ondskapen gjør seg stadig sterkere gjeldende, og det kulminerer da sirkelens midtpunkt Rebecka hopper ned fra skolens tak.
Det mangler ikke på dramatikk, altså. Eller? For meg er det nettopp det det gjør. Det magiske aspektet ble for blodfattig for min del. Jentene utfører sin magi med halvhjertet innsats og er raske med å fokusere på mer trivielle problemer underveis. Hadde det vært humor involvert skulle jeg vurdert å tilgi den uengasjerende dramatikken. – Men dette er ingen humoristisk bok. Den er dønn seriøs. På godt og vondt.

Jentene sliter. De sliter som ungdommer flest og i særdeleshet. Det er her boken glimrer med sin kvalitet. Det er først og fremst fokus på de vanskelige tenårene.

Psykiske problemer. Omsorgssvikt. Mobbing. Spisevegring. Utestengelse. Selvskading. Det handler om å mangle følelsen av å bli godtatt og høre til. Det handler om å smile og samtidig gråte inni seg.

Det er ikke demoniske krefter og suggerende ildsprutende hekser som gjør boken interessant. Det er Ida, Rebecka, Vanessa, Minou, Linnea og Anna-Karin. Vi får utfyllende innblikk i de seks jentenes personlighet. Det rike persongalleriet kunne lett blitt for mye av det gode, men forfatterne får det likevel til å fungere godt. Jentene fungerer som puslespillbrikker i det store puslespillsamfunnet. Viktige bipersoner i historien blir viet mindre oppmerksomhet. - Enda, i alle fall.

Boken er første bok i triologien om jentene i Engelfors. Neste år lanseres Ild og serien avsluttes i 2014 med Nøkkelen. Det er fremdeles tid til å la oss bli enda bedre kjent med jentene, Ida i særdeleshet.


Om undertegnede lar seg friste er enda uvisst. Sirkelen var dels medrivende og engasjerende, men mangelen på magi blir for meg for ødeleggende. Derimot fungerer det veldig godt som ungdomsbok. Jentene sliter med sitt, alle som en, og boken har sin styrke i nettopp det gjenkjennelige, såre og vonde. Ros skal også gis til handlingen som er skrevet konsekvent i presens, noe som gir en sterk følelse av intensitet. Leseren rives med, noe annet er uunngåelig.

- Selv undertegnede. På tross av og fordi.



Tusen takk til Gyldendal for bok!

Topp 10+1: Fjorårets absolutte favoritter

Årets anbefaling: La kloden spinne

Jeg ønsker å sitere fra boken for å vise dens styrke og inderlighet, men et sitat blir så nakent uten å fortelle om omstendighetene rundt. Ta med bakgrunnen. Akkurat som en person ikke kan beskrives uten å ta med dens fortid eller dens omgangskrets.

De mange historiene fortelles gjennom en håndfull mennesker. Noen gjør større inntrykk enn andre. - Slik som Tillie. Det er noe desperat og likevel så stolt over hennes fortelling som skiller henne ut fra de andre. Ikke at hennes historie er vondere og mer hjerteskjærende, men fordi de andres historier er så lavmælte: Corrigan. Lara. Jazzlyn. Gloria. Ciaran. Solomon. Claire…

Det vakreste er likevel å se, lese, hvordan historiene varsomt og nesten umerkelig sirkler seg inn i hverandre og gir de en styrke og inderlighet som nærmest slår deg ut. Du mister pusten.

Årets barne- og ungdomsbok: Søsteren min på peishylla

Livet er ikke enkelt. Noen ganger går alt galt. Man kommer seg ikke opp igjen. Alt ender ikke bra. Vi famler oss frem her i livet. Noen opplever bare solskinn, andre bare regnværsdager. Noen har noen som kan løfte deg opp når du faller. Andre må stable seg opp på beina selv.

Uansett hva man opplever, uansett hvilke forutsetninger man har til å makte utfordringene, uansett hvem og hvor mange man har rundt seg: Gi aldri opp håpet. Ikke gi opp håpet, selv når det knuses. - Bokens avslutning er vidunderlig god og vond på samme tid. Akkurat som livet.

Årets favoritt: Mnem

Fanfare og konfetti, for en bok! Jeg kan like gjerne bare gi opp mitt mål om minst 50 leste bøker dette året, for toppen av kransekaka er allerede spist opp. Rosinen i pølsa likeså. Prikken over i’en er skrevet. Spiker’n i kista er slått ned. Kort sagt: Jeg har lest årets beste bok allerede i januar.

Jeg ber herved om tilgivelse for at jeg ikke makter å finne ord selv for å skrive noen omtale av boken. Jeg ble rett og slett altfor begeistret, altfor glad i, alt for .... Jeg ble alt for glad i boken.

Noen ganger skjer det, noen ganger leser man en bok som man bare VET er en bok man aldri vil glemme. Som helt uventet kommer til å invadere favorittlista med storm. Mnem er en slik bok.

Årets finurlige: Hett blod

Fortellerstemmen tilhører onkel Silvio, en aldrende mann vi etter hvert forstår har rik livserfaring. Han forteller om intrigene og skandalene i sin familie, som han har bivånet og fulgt med på i en årrekke. Jo mer vi får vite, jo mer avsløres av sammenhenger og likheter. Det er bare en ting: Silvio har deltatt langt mer enn han først forteller. Ungdommens hete blod lar ikke moralen stanse lidenskapen.

Noen sammenligner boken med et puslespill. Jeg vil heller sammenligne den med en løk: Som en løk som skrelles lag for lag, blir vi fortalt litt og litt mer. Historiefortellingen er høyst elegant. Silvio er en omstendelig forteller, og boken preges ikke av høy spenning. Det er denne rolige fremdriften som forsterker bokens eleganse. Leseren er dømt til å storkose seg.

Årets geniale: Usynlig

Usynlig er kanskje den beste Auster-romanen jeg hittil har lest. Mens Illusjonenes bok omhandler kortfilmer og Mann i mørket omhandler spillerfilmer, konsentrerer Auster seg om bøkenes verden i Usynlig.

Nok en gang fletter han inn en besyndelig kriminalhistorie inn i hovedhistorien. Den største styrken er likevel hans evne til å romantisere noe grotesk, uten å røpe for mye. Leseren blir virkelig satt på prøve.

Årets krim: Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen

Typisk for Nesser er hans krimromaner med trykk på romaner. Altså roman med krimhistorie. Denne tohundresidersherligheten er intet unntak. Dette er en oppvekstroman med en snert litt utenom det vanlige.

Vi skjønner jo hva som er i vente, det er jo knapt nok til å unngå, men det kriminelle ved det hele er ikke det som gjør boken. Det er vennskapet, prosessen fra barndom til ungdom, den undertrykte sorgen og frykten og all den underfundige humoren som får boken til å glitre.

Årets oppvekst: Trylleglasset

Dette er ingen roman i vanlig forstand men defineres som novelle. Her møter vi ikke bare Herdis, men også Gusta, Finn og alle de andre barna i nabolaget. Hver eneste av barna har sin historie og sine kamper å kjempe. Hver eneste av barna gir meg klump i halsen. Herdis, som tilsynelatende er den av barna som lever i de beste kår, drukner virkeligheten i et trylleglass. Prismet forvandler alt vanskelig, tungt og leit til de mest fargerike paradisiske syn. En dag virker ikke trylleglasset lenger. - Herdis tvinges til å takle det vonde på egen hånd, uten noe å søke tilflukt i.

Nedreaas briljerer nok en gang, og kanskje enda mer i nevnte bok i innledningen. Trylleglasset gjorde et mektig inntrykk på meg. Jeg gråt og gråt, både av ren empati overfor barna og deres skjebner, men også fordi at boken ble ferdiglest.

Årets sterkeste: Utrenskning

Temaene er til å miste pusten av: menneskehandel og overgrep. Traumer og mishandling. Angiveri og foræderi. En tungfordøyelig kost. Oksanens fortellerstil er fritt for klisjeer og hun har en sans for det usagte som setter en ekstra spiss på en bok som ikke vil, og heller ikke skal, bli glemt med det første.

Jeg ble slått i bakken av denne boken. Vekselsvis rystet og fasinert bladde jeg om side etter side etter side. Jeg lot meg sjokkere, ble kvalm, ble trist, lot meg rive med. – Og i tillegg følte jeg at jeg lærte masse. For en bok! Herre min skaper for en bok.

Årets tankefulle: Forsoningen

Språket er enkelt, men poetisk og vakkert. Svært vakkert. Til tider svært vondt. Det er rørende, vondt og vakkert. Best av alt: det går ikke helt inn under huden på leseren før man har lest ferdig boken. - Eller, det er i hvert fall en av disse perlene som blir bedre og bedre, som fortsetter å vokse etter at siste side er lest.

For en perle er denne boken. En liten perle på i underkant av 100 sider. Mang en bok er blitt skrevet med handling fra andre verdenskrig. Store mursteiner med elendighet, sorg, svik og død. Fred Uhlman fattet seg i korthet, og du verden så virkningsfullt dette er når man velger sine ord og oppbygging med omhu. Det er så synd, så synd at han ikke skrev flere bøker enn denne.

Årets ukjente: Underjordiske timer

Årets første bok ble en liten, men likevel stor bok om ensomhet. Om å miste seg selv. Sart, intenst og en bok som gjorde inntrykk. En bok man får litt vondt av, men som man likevel er veldig glad for at man har lest. Les den du også...

Dette er virkelig en liten perle. Intens og trist-vakker, om to sjeler i et stort univers som kanskje er ment for hverandre, kanskje ikke. Som kanskje møtes, og kanskje ikke møtes. Anbefales!

Årets vakreste: Snøbarnet

Det var en gang en gammel dame og en gammel mann som bodde i et lite hus i en stor skog. Det er nesten slik denne boken starter, for denne boken er et eventyr for voksne. Så komplisert og så enkelt er det.

Det er nettopp denne balansegangen mellom virkelighet og fantasi som gjør denne boken til noe helt spesielt. Hardt arbeid, storslått natur og magi. Naturbeskrivelsene på den ene siden suger deg til seg og plasserer deg midt inne i Alaskas snøhvite skoger. Rundt deg gjemmer små kaniner seg, mens ulvehyl lurer i bakgrunnen. Nede ved innsjøen bruser en svane med sine fjær, og innimellom trærne beveger noe du tror kanskje kan være… nei, det er vel ikke mulig? Er det vel?

- Noen som har lest disse og deler min fascinasjon?

Blomstenes hemmelige språk, av Vanessa Diffenbaugh

Ingen skal påstå jeg er flink med blomster. Jeg vannet min orkide i et halvt år før jeg skjønte blomsten var av plast. Grønne planter blir sporenstreks brune planter samme øyeblikk som de kommer over min dørstokk. Tanken på å lese en kjærlighetsroman med utgangspunkt i blomsterspråket var derfor ikke spesielt forlokkende. Jeg var sannsynligvis så skeptisk som det er mulig å bli.

Noen ganger er det rett og slett fantastisk fint å ta feil.

Blomstenes hemmelige språk, av Vanessa Diffenbaugh

Som barn blir Victoria sendt fra fosterforeldre til fosterforeldre. Misbruk, stadige oppbrudd og skuffelser gjør den vesle jenta hard og aggressiv. Elizabeth tar i mot henne med åpne armer når Victoria er ti år. Elizabeth er hennes siste håp, og gjennom blomstene klarer de to å kommunisere. Victoria føler seg likevel ikke trygg på Elizabeths kjærlighet, og hennes handlinger driver henne tilbake i barnevernets omsorg. Skuffelsen og angeren gjør henne enda hardere, enda mer ensom og enda mer kynisk. Selvoppholdelsesdrift og stahet gir Victoria mot til å gå videre. Som 18åring må hun greie seg alene, og hun søker tilflukt i en park hvor hun lever for blomstene sine. Renata, eieren av den lokale blomsterbutikken, ser Victorias potensiale og tilbyr henne en deltidsjobb. En dag på blomstermarkedet treffer hun igjen en fra hennes fortid. En person som vekker hennes behov for nærhet og omsorg.

Først av alt: Det er tross det søtladne temaet, overraskende lite klisjeer i boken. De store ord er beskjedne, og alt ender nødvendigvis ikke godt eller slik man skulle ønske. Man velger selv hvordan man ser på problemer og hvordan man skal makte å snu noe vondt til noe godt. Skjønnhet kan finnes i det usleste ugress.

Victoria har knapt nok gått på skolen, har ingen jobberfaring og har verken familie eller venner. Likevel makter hun å ta et skritt av gangen, holde seg i gang, uten at hun helt vet hvorfor eller for hvem. Hennes stadige motgang besvares med et iherdig ønske om å greie seg. På et eller annet vis skal det gå. I alle fall for en stund til. Etter det kan alt skje, men akkurat der og da skal det gå. Somehow. Somewhat.

Hvordan kan du elske, når du aldri er blitt elsket?

Dette er bokens store styrke. Det er brutalt og vondt, hjerteskjærende og dypt rørende. Blomstene hjelper henne å snakke, føle og leve. – Hvor banalt det enn høres, dette er en nydelig bok jeg ikke ville vært foruten. Boken tok meg med storm.

Dersom jeg skal sette fingeren på noe, må det være de parallelle historiene mellom fortid og nåtid. Rettere sagt, den ene historien. Det er problematisk å gjenfortelle hendelser i barndommen med en voksens retorikk. Forfatteren vektlegger å ta leseren med til datidens øyeblikk, og jeg-personen snakker, tolker og reflekterer med begrep som er mer forenelig med en moden kvinne enn en barnlig tiåring. Slik er det gjerne i bøker, der historien fortelles av en jeg-person. Det blir nakent og sårbart.

Likevel er disse parallelle historiene vidunderlig flettet sammen. Jeg tror faktisk ikke det kunne ha blitt gjort bedre.

«Jeg vet det, vennen min,» sa mor Ruby. «Men du greier det. Du har det i deg å være mor, en god mor.» Hun gikk videre.

Nei, jeg har det ikke i meg, tenkte jeg bittert. Jeg hadde lyst til å skrike til henne at jeg aldri hadde vært glad i noen, og be henne forklare hvordan en kvinne som ikke var i stand til å elske, noensinne kunne forventes å være mor, en god mor. Men jeg visste at dette ikke var sant. Jeg hadde elsket, mer enn en gang. Jeg hadde bare ikke gjenkjent følelsen for hva den var før jeg hadde gjort alt som sto i min makt for å ødelegge den.

Historien om barnevernsjenta Victoria er medrivende. Der man forventer å finne en enkel kjærlighetsroman, finner man et budskap som går langt utenfor de vante rammene. Det handler om sårbarhet som uttrykkes med sinne, det handler om å trå feil, lære seg å innfinne seg med konsekvensene, og velge å gå videre. Det handler om selvstendighet og samtidig ensomhet. Søken etter nærhet og behov for å være alene. Det handler om svik, om grusomme handlinger, og det handler om tilgivelse.

Neste gang en blomst kommer over min dørstokk skal jeg ønske den velkommen med et smil, stelle den omhyggelig og beholde den. Lenge.

Boken kommer ikke ut på markedet før senere denne måneden, men jeg var så heldig å motta leseeksemplar fra forlaget. Tusen takk til Aschehoug for en nydelig leseropplevelse. På forlagets side kan du lese utdrag fra boken, og på forfatterens hjemmeside kan du sjekke betydningen av alskens blomster. Beathe og Bokelskerinnen er to andre bloggere som i likhet med meg er begeistrede.

It’s the end of 2011 as we know it (and I feel fine)

I 2011 leste jeg 76 bøker, noe som er nøyaktig 33,33333333 % mer enn året I forveien. Bare for å ha det på det rene: Jeg har ingen intensjoner om å lese så mye i 2012. Gjør jeg det, er det hyggelig. Gjør jeg det ikke, er det greit. (Leser jeg derimot under 50 bøker får jeg riktignok spader) The thing is, jeg orker ikke stresse med målsetninger på lesefronten. Ikke akkurat nå, i alle fall.
Jeg får fremdeles vondt i magen ved tanken på Silmarillion. Like forbanna ulest i år som i fjor og før det igjen. Det gikk ti år fra Ringenes Herre kom i hus til jeg fikk lest den, og i Silmarillions tilfelle har det ikke en gang gått et helt år. Ingen nevnelig grunn til å stresse altså.

Det jeg hadde satt som mål og som jeg innfridde var å oppdatere meg på Harry Hole.

Jeg kom meg også til biblioteket opptil flere ganger, lånte en del, men kjøpte enda mer.

Jeg kjøpte, kjøpte og atter kjøpte. Herregudfreeeed som jeg har kjøpt bøker. Mammut, full pris, billige, loppiser, bruktboksalg, jeg har fått bøker i gave og jeg har fått fra forlag. Mine kostelige bokhyller har blitt stadig fullere. Hva skjer’a? Må jeg virkelig begynne å gi bort bøker? Å påstå at jeg kaldsvetter bare ved tanken er sterkt underdrevet. Å vurdere å slutte å shoppe bøker er en tanke jeg ikke en gang velger å slå tankene inne på, ei heller formulere setningen godt nok til å bli ferdig med den. Da vil jeg heller ha et stort hus. En gedigen sveitservilla. The sky’s the limit!

Sigrid Undset? Jo, jeg skulle vel egentlig lese meg opp på forfatterskapet hennes i 2011. Jeg leste ikke en eneste bok av henne. Jeg har lyst til å gjøre det i 2012, men jeg nekter vil ikke orker ikke tør ikke makter ikke lage noe mål ut av det.

Når alt dette er sagt, skal det også sies at jeg kom meg litt ut blant bok-folk i året som var. Det begynte i februar med Tiller og Grimsrud, eksploderte i september med Oslo Bokfestival (minn meg på å ikke stille som frivillig i 2012) og fikk en avslutning i desember med Frobenius og Liv Gade, kvinnen med de mange utropstegn og aaaaaah’er. Innimellom har det vært mindre anledninger, og også pingleavslåtte invitasjoner til for eksempel Lucinda Riley-lansering. Jeg skal jobbe videre med kulturkjerringprosjektet, om ikke annet får det meg i alle fall til å føle meg voldsomt ung og lovende.

Men altså, 76 leste bøker i 2011. Jaggu er jeg fornøyd med det! Attpåtil har jeg skrevet bittelitt, passe eller altfor mye om hver eneste en. Det eneste målet for 2012 er å ikke begynne på en ny bok før jeg har skrevet omtale, i det minste noen stikkord, om forrige bok.


Men altså, nok en gang, 76 leste bøker i 2011. Det må sies å ha vært et strålende bokår for meg: 9 bøker har fått terningkast 6, hele 27 bøker har fått terningkast fem og 25 bøker har fått terningkast 4.

Mmnem, Forsoningen, Doktor Proktor og verdens undergang (kanskje), Hett blod, La kloden spinne, Sementhagen, Usynlig, Ikke rart det kommer kråker og Utrenskning fikk alle toppkarakter. Litt av en forsamling, egentlig.

På motsatt side av skalaen finner vi chicklit-mursteinen Vintageaffæren og den norske fantasyromanen Dødsengler. Disse bøkene tok fra meg mye verdifull tid jeg aldri kommer til å få tilbake. Heldigvis er de klart i mindretall. Så utrolig mange bøker ga meg enormt mye tilbake.

Nesten halvparten av bøkene har vært av norske forfattere. Nesten like mange har vært av andre nordiske eller europeiske forfattere. Ikke en eneste bok stammer fra Afrika eller Sør-Amerika. Ille.

Kjønnsmessig har det vært relativ likestilling, muligens med en bitteliten overvekt av kvinner. 13 bøker har vært kriminalromaner, elleve bøker har handlet om oppvekst, og 10 har omhandlet sorg. Heldigvis har hele ni bøker blitt kategorisert som humoristiske. Fire bøker har vært novellesamlinger, tre bøker har vært faktabøker og ni bøker har blitt skrevet for barn og unge.

- Excelarket mitt er for stort til å gjengis på bloggen, men tro meg. Her er det ordning & reda. Nå er det redigert for siste gang og kan legges i arkivet med god samvittighet. 2012, bring it on!

Hele sulamitten:

76. En kort historie om traktoren i Ukraina 75. Baby Jane 74. Byttet en trylle triologi 73. Utrenskning 72. Skyld 71. Maria & Jose 70. Ikke rart det kommer kråker 69. Snøbarnet 68. Beretningen om herr Roos 67. Dødsengler 1 Momentum 66. Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen 65. Minus meg 64. En helt annen historie 63. Gjenferd 62. Usynlig 61. Våkner om natten og vil noe annet 60. Sementhagen 59. Nede i himmelen 58. Mot 57. Gratiskyss i mørket 56. Menneske uten hund 55. Lærern 54. Roser i et sprukket krus 53. Elsi Lund 52. Poplene på St.Hanshaugen 51. Små nøkler store rom 50. La kloden spinne 49. Vokterne 48. Livet er et annet sted 47. Til Sibir 46. Dama som gikk på dører 45. Jernvognen 44. Trylleglasset 43. Reiser 42. Nattmennesket 41. Ved Chesil Beach 40. Den som reddes kan 39. Orkideens hemmelighet 38. Ville svaner 37. Simon og eiketrærne 36. Sorgenfri 35. Søsteren min på peishylla 34. En sannsynlig historie 33. Eg elska ho 32. Hanumans maske 31. Gulldronning, perledronning 30. Idas dans 29. Sjelenes herre 28. David Golder 27. Hett blod 26. Mann i mørket 25. G for Georg 24. Skyskrapersommer 23. Svik 22. Savn 21. Morgen i Jenin 20. Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje 19. Den rettferdige 18. Bunny Munros død 17. Ulovlig norsk 16. Myren 15. Rødby-Puttgarden 14. Gutten i graven ved siden av 13. Forsoningen 12. Skomakernes konge 11. Nattefokk 10. Mirakel 09. Etter skjelvet 08. Jo fortere jeg går jo mindre er jeg 07. Hvit tiger 06. Mnem 05. Tett inntil dagene 04. På vegne av venner 03. Vintage-affæren 02. 31 år på gress 01. Underjordiske timer

Lest i 2011- Bøker lest men (tidligere) ikke omtalt

Alle disse bøkene som kommer og går, ikke visste jeg at det tar så mye tid og krefter å skrive omtale om dem. Noen finner man rett og slett ikke noe vettugt å skrive om, andre er for brilliante til å beskrive dem med menneskelige ord. Noen er ikke verdt oppmerksomheten, andre burde være nok til å stoppe verden. Det er forsvinnende kort tid igjen til vi må venne oss til å skrive et nytt årstall, og det er på tide med et - irriterende nok - samleinnlegg om bøker-lest-i-2011-men-ikke-omtalt:

En kort historie om traktoren i Ukraina, av Marina Lewycka
Dette er et humoristisk familiedrama med stor underholdningsverdi. Vera og Nadja ser med forferdelse på at deres tilårskomne far gifter seg med en barmfager lykkejeger fra hans hjemland Ukraina. Romanen krydres ytterligere av mer matnyttig fortelling om ukrainernes historie, mer eller mindre skjult i farens foredrag om traktorens historie.

Humor og alvor, hånd i hånd. Den mangler riktignok det lille ekstra for å være dyptpløyende, men jeg fant boken likevel interessant. Jeg følte jeg lærte noe samtidig som jeg ble underholdt.

Skyld, av Karin Alvtegen
Plutselig blir konditoridøren åpnet av en ukjent kvinne som kommer bort til dypt nevrotiske og gjeldstyngede Peter Brolin. Hun må åpenbart forveksle ham med noen andre, men før Peter rekker å oppklare misforståelsen, har hun forsvunnet igjen. Da hadde hun overlatt ham en liten pakke, og han hadde fått ett tusen kroner for å levere den til hennes mann. Pakken og det skremmende innholdet drar Peter inn i en marerittaktig jakt der han til slutt også blir tvunget til å møte skyggene fra sin egen fortid.

Dette er Karin Alvtegens debut, og følgelig også første bok i hennes syndeserie. Tidligere har jeg skrevet om Svik og Skam, og jeg håper i nærmeste fremtid å lese den gjenstående boken i serien: Sorg. Hun skriver godt, veldig godt, og bøkene innehar dette unike psykologiske aspekter som gjør kriminalromanene hennes til noe langt mer enn bare krim.

Maria & Jose, av Erlend Loe
I denne kortromanen møter vi José som bor innerst i Marias øregang. Han elsker Maria over alt i verden. Før var han medisinerstudent i Madrid. Men like før eksamen ble han så liten at han måtte gi opp. Like etter forelsket han seg i Maria. Og nå har han det så godt som det går an, synes han.

Historien må leses med Erlend Loe-stemme mens man nyter Kim Hjortøis merksnodige tegninger. Søt og morsom historie, og dersom man leser den saktere enn jeg gjorde, finner man meget mulig mange finesser man kan diskutere alternative betydninger av.

Nede i himmelen, av Tove Nilsen
Tove og Goggen er blitt 16 år. Tove mistrives hjemme, og Goggen mistrives om mulig enda mer på Bastøy. Han avslutter sitt straffeopphold og forsøker gjenoppta kontakten med Tove. Tove på sin side ønsker å løsrive seg, søke nye kontakter, oppleve noe nytt.

Jeg ble skuffet. Denne erindringsromanen fenget meg lite og ble en nedtur etter G for Georg og de andre Skyskraper-bøkene. Der jeg ville vite mer om Goggen, fikk jeg i stedet for gjentatt i det uendelige hvor slitsomt det er for en tenåring å bo hjemme hos kranglevorne foreldre på randen til skilsmisse. I stedet for skildringer om Tove og Goggens vanskelige forhold, måtte jeg lese side opp og side ned om tidstypiske produkter. Det var ikke det jeg ville ha.

Roser i et sprukket krus, av Bjørg Vik

Maja Sellman er seksti år da hennes kjærlighet plutselig faller om og dør. Hennes verden faller i grus, og hun må omdefinere sitt forhold til livet og hvordan hun vil leve det. Kan hun noen sinne elske noen annen, og hvordan vil hennes omgivelser takle dette?

Denne boken ønsket jeg opprinnelig å omtale med tindrende engasjement. Så gikk tiden, og med den forsvant all min lidenskap. Jeg husker den fremdeles som viktig og vakker, og jeg håper – for det det er verdt – at flere leser denne boken.

Vokterne, av Willy Ustad

Oppdagelsen var som isvann nedover ryggen. Byen jeg bodde i hadde flyttet seg bort fra det stedet den hadde ligget før, rømt som et såret dyr. På den øde halvøya bak elvesvingen lå ruinene av den byen som hadde vært, halvveis slukt av svart skog og forråtnelse. Glemselen lå over den.

Barne- og ungdomsbok som var litt skummel selv for meg. Det er det mystiske, det ikke helt uttalte som gjør boken, her er befriende lite vampyrer og ildsprutende drager. Det er rett og slett bare uhyggelig.

Sorgenfri, av Jo Nesbø
Et av mine lesemål for 2011 var å fullføre lesingen av Jo Nesbøs bøker om Harry Hole. Sorgenfri var den eneste som gjenstod. – I alle fall inntil Gjenferd ble utgitt.

I denne boken strever vår helt Hole med en lei ranssak med romanerschwung over seg. Som alltid spennende, finurlig og underfundig. Jeg liker veldig godt måten Jo Nesbø skriver på, og Sorgenfri føyer seg inn i rekken av gode kriminalromaner.

Gjenferd, av Jo Nesbø

Første halvdel gikk trått, og jeg tok meg i mange ganger å tenke tanker om å være lei Harry Hole og håpe at han ikke tøyer strikken nok en gang med oppfølger nr. utallig. Da siste side var lest var jeg derimot bare kjempelei meg. Jeg vil ha mer.

Gjenferd slet jeg som nevnt med i begynnelsen. Det var samme leksa opp igjen og i mente, men jeg forandret mening etter hvert. Jeg likte denne boken veldig, veldig godt. En av de beste Harry Hole-krimmene i mine øyne. Den er litt annerledes, litt dystrere, litt vondere. - Og så er Nesbø fabelaktig i sin utbrodering av makabre detaljer.

Gulldronning, perledronning, av Margaret Skjelbred
Signhild memorerer tilbake til sommeren da hun var sju. Den sommeren Nattbildet begynte å vise seg midt på dagen, da morfaren var alt hun visste og hun bare så vidt kunne ane alt hun hadde glemt. Den sommeren da morfaren forsøkte å lokke henne ut av Berget det Blå med sine eventyr og fortellinger. Om morfarens ekteskap med Signe, om et svik som aldri kan gjøres godt igjen og en reise til den andre siden av jorda. Om morens omgang med snille Hildermann, Lørrik og skumle Skrakle.

- Gåsehud bare ved tanken. Jeg ble fullstendig satt ut etter denne boken, og jeg maktet rett og slett ikke omtale den. Noen bøker gjør det med deg. Boken har blitt anbefalt i det vide og det brede, og jeg kan ikke annet enn å anbefale den videre på det sterkeste.

Idas dans, av Gunnhild Corwen

Boka handler om Ida som 18 år gammel rammes av leukemi. Idas mor, Gunnhild, følger her datteren gjennom den 14 måneder lange sjukdomsperioden, fram til hun dør. Boka handler om sjukdom og død, og om kjærligheten til livet.

Sjeldent har jeg grått så intenst av en bok som Idas dans. Det flommet aldeles over. Moren skriver godt, og leseropplevelsen blir rikere av publisert mailkorrespondanse underveis i sykdomsperioden som gjør det hele enda mer sårt og virkelighetsnært.

Ulovlig norsk, av Maria Amelie

Forfatteren av denne boken har oppholdt seg ulovlig i Norge i åtte år. Hennes unike historie handler om hvilke konsekvenser norsk asylpolitikk kan få for enkeltindividet.

Alle leste denne boken da media kjørte full fokus på hennes sak. Følgelig måtte også jeg lese den. Den var interessant ut ifra kjennskap til en bestemt skjebne, men ikke så mye mer enn det.

Våkner om natten og vil noe annet, av Geir Gulliksen
Hovedpersonen i denne romanen er forlagsredaktør. Han er i ferd med å bli fet og utbrent idet han våkner til en annen virkelighet enn den vante. Kona A er for tiden forsker ved Berkely i USA, ekteskapet lider under måneders fysisk fravær. Hans nære venn, forfatteren U, som bærer forlagets økonomi, vil ikke lenger skrive romaner, men dikt.

Boken, som jeg for øvrig aldri hadde hørt om, var blant de mer lesbare gavene for utrettelig innsats under årets bokfestival i Oslo. Hva skal man si? Det var en morsom opplevelse, for så vidt, for dette er ”korrekt” litteratur. Mannen er jo forlagsredaktør og har plukket opp mangt og mye gjennom sin erfaring. Jeg lot meg underholde, og fikk attpåtil en del å fundere på. Joda, denne kan også andre trygt lese.

Ungdomsbokduell: Dødsengler 1 Momentum vs Byttet, en trylle-triologi

Fra tid til annen er jeg så heldig å få tilsendt leseeksemplarer. Noen bøker er utgitt og på nippet til å være velkjente, andre er ikke en gang utgitte. Noen bøker er innenfor genre jeg ynder å lese, andre gir meg en solid utfordring. Dette innlegget handler om nettopp to slike utfordringer – med to ulike utfall.




Dødsengler 1 Momentum, av Steffen M. Sørum

To steder i Norge. Fire ungdommer.

I Oslo rammes to bygninger av en gasseksplosjon. Mystiske kvinnevesener dukker opp, like vakre som de er dødbringende. Farlige engler som er i ferd med å drepe uskyldige ofre. Heldigvis har Mikkel, Noor, Peder og Ida krefter som speiler englenes egenskaper. Egenskaper som gjør at de selv kan rede verden. Men hvordan?

Tre medhjelpere. En fremtid.

Jeg må innrømme at jeg blir helt matt ved tanken på at dette er første bok i en serie. Det er en av verdens minst skjulte hemmeligheter at jeg ikke hadde noen glede av boken. Den var platt, den var irriterende, den var dårlig. Dødsenglene var hinsides all fornuft. Det var mer fokus på skatemerker enn skumle kvinner med vinger. Ingen trenger å bli belært på hvilke merker som teller på skateklær, skatesko, skateboard og skateboardutstyr når leseren strengt tatt skal bergtas av ulumske underjordiske skapninger fra helvete. Leseren ønsker heller ikke å lese om heltens øyehimling over den lokale kafeens ufrivillige retrostil når han i samme kafe er på nære nippet til å bli kysset av drømmedama.

Han vil så mye, denne forfatteren. Det er så mange fortellinger å fortelle, så mye som skal flettes inn i hverandre, så mange synsvinkler å forholde seg til. Forsøket er beundringsverdig, men ikke så mye mer enn det.

Det jeg kan si, er at deler av boken faktisk var spennende, deler av boken var direkte morsom (All ære for dette sleivsparket: en viss prinsesse er roten til alt vondt, eller i alle fall en medvirkende årsak til at noe vondt kommer til å skje), moralen i historien rundt gammelnazisten er respektabel, og plottet er i bunn og grunn temmelig underholdende.

Jeg er nok sur og grinete, men jeg prøvde virkelig. Norske forfattere får meg til å prøve litt ekstra. Det holdt bare ikke mål for meg. Andre har likt boken både godt og kjempegodt, og det blir sannelig spennende å se om målgruppen vil omfavne boken og etter hvert serien til sitt bryst. Den spenningen er mer enn nok for meg i denne sammenheng.

- Lubne, søte juleengler boltrende i en sky vinner lett over smellvakre men akk så onde dødsengler.



Byttet, en trylle-triologi, av Amanda Hocking

Opplev tryllenes verden. Lær hva det vil si å være mer enn menneskelig.

Da Wendy Everly var 6 år gammel var moren overbevist om at hun var et monster og forsøkte å drepe henne. Elleve år etterpå oppdager Wendy at moren kanskje har rett…

Denne boken innleder triologien om tryllenes magiske verden. Tryller? Tingeling, tenker du kanskje? Ikke tenk det. Tryller er faktisk troll, men foretrekker navnet tryller da troll er et noe belastet ord. Tryllene er et eget slag. Av utseende ligner de meget på oss mennesker, dog vakrere og til og med litt mindre. Ja, også har trollene, unnskyld tryllene, stort og viltert bustehår. Bortsett fra utseendet skiller selvsagt også det indre en trylle fra et menneske. Tryllene er velsignet med overjordiske evner, og jo flere evner, jo høyere i hierarkiet vil man komme.

Wendy er en svært usympatisk og selvsentrert heltinne. Bakgrunnen forklarer mye hvorfor hun er blitt som hun er, og hennes gener forklarer det hele enda mer. At hun er tenåring hjelper heller ikke all verdens. Av og til er det fabelaktig deilig å ha en ufyselig romanfigur å forholde seg til.

Bokens innledning er nok til å snappe pusten av leseren. Her er det blodig alvor og ingenting å le av. Forfatteren kompenserer mangelen på humor i innledningen med å krydre resten av boken med lassevis av sarkasme og bitende ironi. Jeg kan ikke hjelpe for det, tema til tross, jeg lot meg helt klart underholde. Boken er svært lettlest, og sett bort fra en del uheldige gjentakelser, flyter språket fint. Jeg lot meg faktisk fascinere av tryllenes verden og kan lett forstå hvorfor serien har høstet stor popularitet blant tenåringshordene i forfatterens hjemland.

De beste partiene i boken er likevel kjærlighetshistorien (Jada, selvsagt blomstrer romantikken!) og Wendys vei mot å finne seg selv. Dette skapte en fin motvekt til alt det fantastiske.

- Underholdende, veldig morsom, nokså alvorlig og veldig fortryllende. La fjortispikene strømme til bokhandelen!

Tusen takk til Pantagruel Forlag (Byttet, utgis i januar/februar) og Aschehoug (Dødsengler, utgitt i høst) for leseeksemplarer.

Lest i 2011: Tre gnistrende gode bøker

2011 har vært et gnistrende godt leseår for meg. Noen av bøkene har vært så altomslukende at jeg ikke har maktet å formulere ordene godt nok til å kunne forsvare publisering av omtaler. Tiden har gått, og med tiden forsvinner de spesifikke momentene og følelsene bøkene umiddelbart har gitt meg. Det er trist ikke å fullt ut kunne yte bøkene rettferdighet nå i ettertid. Likevel, tro meg når jeg sier bøkene i dette innlegget er fantastisk gode.


Lest i 2011-26: Mann i mørket, av Paul Auster

72 år gamle August Brill sitter skadet etter en bilulykke i sin nyskilte datters hus. Her bor også hans datterdatter som er knust av sorg etter at kjæresten ble drept. Brill er plaget av søvnløshet, derfor ligger han kveld etter kveld i mørket og forteller seg selv historier. Han forestiller seg en parallell verden der en ung mann, Owen Brick, befinner seg i et USA uten 11. september, og der valgene i 2000 førte til at mange stater brøt ut av føderasjonen med en påfølgende borgerkrig som resultat. Brick får snart i oppdrag å likvidere personen som har skapt denne verdenen.

Lest i 2011-62: Usynlig, av Paul Auster

Året er 1967, og Adam Walker er en 20-årig student ved Columbia University. Her møter han den gåtefulle franskmannen Rudolf Born og hans forføreriske kjæreste Margot. Det varer ikke lenge før Adam befinner seg i et trekantforhold, og dette leder til en sjokkerende og voldelig hendelse som vil forandre livet hans. Romanens handling spenner over tidsrommet 1967-2007, og tar oss med fra New York til Paris og de karibiske øyer.

Lest i 2011-60: Sementhagen, av Ian McEwan

Sementhagen er en enkel og sterk historie lagt til arbeiderklassens England. Romanen handler om fire søskens hete sommmer alene etter at begge foreldrene dør. 15-åringen Jack forteller historien. For ham faller dødsfallene sammen med pubertetens innmarsj, kroppens forandringer, det udefinerte kjærlighetsbehovet. De fire opprettholder tilværelsen etter sitt eget mønster, men lever på lånt tid: Deres livsførsel trues med å bli innhentet av myndighetene og samfunnets orden.

Begge forfatterne er tidligere blitt hyllet for meget gode bøker tidligere i bloggen: (Illusjonenes bok) av Auster og (Ved Chesil Beach) av McEwan. Begge forfatterne er mesterlige, og bøkene jeg nå skal prøve gjøre stas på, gjør slettes ikke skam på deres rykte. Jeg fryder meg over at begge har produsert en lang rekke bøker som etter sigende skal være minst like gnistrende gode. Jeg går en stadig lys fremtid i møte, for her skal det leses mer!

Der hvor Illusjonenes bok handlet mye om hovedpersonens noe ekstreme interesse for kortfilmer, bruker hovedpersonen i Mann i mørket mye tid på å se, og analysere, spillefilmer sammen med sin like deprimerte datterdatter. Austers beskrivelse av deres tilværelse som motløse og deprimerte er vidunderlig i all dens tristesse. De lever i mørket, skaper en fiksjon av et spennende og innholdsrikt liv gjennom filmene og deres dagdrømmer. August tar det hele et skritt lenger og vikler seg inn i en dagdrøm så altomslukende og komplisert at han til slutt blir en del av det. Avslutningen er ytterst genial i all sin desperasjon.

Usynlig er kanskje den beste Auster-romanen jeg hittil har lest. Mens Illusjonenes bok omhandler kortfilmer og Mann i mørket omhandler spillerfilmer, konsentrerer Auster seg om bøkenes verden i Usynlig. Nok en gang fletter han inn en besyndelig kriminalhistorie inn i hovedhistorien. Den største styrken er likevel hans evne til å romantisere noe grotesk, uten å røpe for mye. Leseren blir virkelig satt på prøve.

Den samme utfordringen møter vi i Sementhagen. Samme tematikk, og også McEwan – kalt Macabre av kritikere – ynder å romantisere det ytterst ubehagelige. Krydret med en skarp samfunnskritikk gjør han Sementhagen til en leseropplevelse som varer i lang tid. Fremdeles, et par måneder etter at boken ble lest, føler jeg ubehag når jeg tenker tilbake. Kanskje ikke mest over temaet i seg selv, men nettopp denne varmen og varheten forfatteren fremstiller hendelsene med.

– Men aldri om jeg ville vært bøkene foruten…

Fabelaktige Sofi Oksanen

Har du lest Sofi Oksanen nå da? Fikk jeg gjentagende spørsmål om. Nei… svarte jeg like ofte. Jeg orket bare ikke, det var så mye oppstyr rundt bøkene hennes, de kunne da umulig være så fantastiske? Jeg ville vel finne noe ett eller annet jeg ville henge meg opp i av svakheter? Jeg turte ikke, ville ikke, nektet.

Helt til nå. – Og vips forstår jeg hvorfor jeg så iherdig ble anbefalt Sofi Oksanen. I løpet av de siste dagene har jeg latt meg ryste og forføre av hennes fortellerkunst. Jeg har lest Utrenskning og Baby Jane. Ett år senere grøsset jeg på ryggen over Stalins kyr.

Utrenskning, av Sofi Oksanen

En dag i 1992 finner den gamle kvinnen Aliide en forkommen ung jente på tunet utenfor huset. Aliide blir først urolig og skremt, men så vinner medfølelsen, og hun tar henne inn. Slik møtes Aliide og Zara. Den eldste har levd hele sitt liv på gården i Vest-Estland, den yngste har vokst opp i det østligste Russland og har søkt lykken i Vest-Europa, men er nå på flukt fra menn som forfølger henne. Gradvis blir vi klar over hvilke bånd som forener de to kvinnene, og en fortelling om en familie som går i oppløsning når et samfunn får nye makthavere folder seg ut.

Alle har lest boken, eller de kjenner i det minste godt til den. Jeg tviler på at en eneste sjel har unngått å la seg gripe. Heller ikke jeg. Langt i fra.

Gjennom de to kvinnenes mer eller mindre frivillige samliv i løpet av noen uker får leseren et unikt innblikk i deres opplevelser på vekselvis 40- og 50-tall samt 90-tall. De hele beskrives så nøktern og nakent at det ikke er til å unngå å bli rystet. Det er vondt å lese, fordi man vet så inderlig godt at hendelsene som beskrives har skjedd og skjer fortsatt. Man visste bare ikke helt omfanget av grusomhetene. Ikke da, og ikke nå.

Temaene er til å miste pusten av: menneskehandel og overgrep. Traumer og mishandling. Angiveri og forræderi. En tungfordøyelig kost. Oksanens fortellerstil er fritt for klisjeer og hun har en sans for det usagte som setter en ekstra spiss på en bok som ikke vil, og heller ikke skal, bli glemt med det første.

Jeg ble slått i bakken av denne boken. Vekselvis rystet og fascinert bladde jeg om side etter side etter side. Jeg lot meg sjokkere, ble kvalm, ble trist, lot meg rive med. – Og i tillegg følte jeg at jeg lærte masse. For en bok! Herre min skaper for en bok.

Baby Jane, av Sofi Oksanen

Hva skjedde egentlig med Piki? Hun som var Helsinkis cooleste lesbe og som alle svermet rundt. Hun som var så selvsikker og tøff i replikken. Hvordan kunne hun bli fange i sitt eget hjem, på grensen til å sulte i hjel? Piki lider av panikkangst, og det har hun holdt hemmelig lenge. Gradvis mister hun grepet, til kjærestens store fortvilelse. En stund prøver de to kvinnene med stor oppfinnsomhet å tjene til livets opphold ved å bruke leiligheten som base for spesielle teletorgtjenester, men isolasjonen tærer på forholdet. Og da det blir klart at eks-kjæresten Bossa fortsatt er Pikis første hjelper, er håpet ute.

Alle som har lest Utrenskning, og for så vidt også Oksanens debutbok Stalins kyr, lar seg skuffe over denne boken. Den er ikke i nærheten av de andre bøkene, sier de.

- Blodig urettferdig, svarer jeg. Ja visst kan den ikke sammenlignes, men den er likevel gnistrende god. Viktig også, for all del. Veldig viktig.

Dette handler ikke bare om lesbisk kjærlighet. Først og fremst handler den om kjærlighet. En kjærlighet som har seg overvinne av psykiske problemer. Bokens jeg-forteller kommer ikke innenfor huden til sin kjæreste. Hun når ikke frem, for mellom dem står Angsten. Piki mister mer og mer kontroll over sitt liv og sin tilværelse, og desperasjonen er altomslukende. Historien er dypt tragisk og får magen din til å vrenge seg.

Homofili, angst, sjalusi. Ikke akkurat noen lettvekter dette heller. Nettopp derfor skal du lese boken.

Stalins kyr, av Sofi Oksanen

Estiske Katariina gifter seg med en finne på slutten av 70-tallet. Ekteskapet resulterer i datteren Anna, ulykkelighet og et stadig slit med å finne seg til rette i Finland. Like viktig er å tilfredsstille slekt og venner i Estland som alle desperate etter vestlige varer. Anna føler en sterk dragning mot Estland, til kulturen og menneskene. Hun omfavner sin mormors trygge favn, hun finner sin lidenskap i estisk mat og sluker det estiske språk. Jo mer hun dras mot sin mors hjemland, jo mer skremt blir hun av slektens grådighet og misunnelse, de kompliserte moralske reglene, og hennes fremmedgjøring overfor både det estiske og finske samfunn blir stadig sterkere. Hun skremmes av morens distanse og herdes av farens utilgjengelighet.

Anna utvikler en spiseforstyrrelse i ung alder. Hun perfeksjonerer den ut til fingerspissene, og ingen rundt henne evner å oppdage det i tide eller hjelpe henne. Anna har endelig kontroll over noe.

Og det handler ikke bare om spiseforstyrrelser. Som alltid i Oksanens romaner er det et større bilde rundt hovedpersonens kvaler. Det handler om kulturforskjeller, sovjettidens åk, menneskelige unntakstilstander. - Fysiske og psykiske.

”I Stalins kyr trekkes vi inn i en verden der historiske, kulturelle og personlige erfaringer skrives sammen med sikker stilistisk sans og effekt (…) Stalins kyr er en kjærkommen imponerende roman som med et skarpt blikk avslører sammenhenger som finner sted så mange flere steder enn i møtepunktet mellom Finland og det sovjetiske Estland” (Mona Ringvej, Klassekampen)

Det er så mye som ikke skal snakkes om, ikke spørres om, ikke tenkes på. Det handler om fortielser, hemmeligheter, mangel på kommunikasjon og mest av alt. En grensesprengende mangel på nærhet.

Likevel aner vi et uuttalt håp, et lys i mørket. Anna, hennes mor og bestemor famler videre, tilsynelatende uten noe fokus på at ting vil bli bedre. Ett sted langt der inne, finner man en spire til en fremtid hvor alt vil gå bedre. Bare litt til, litt til, enda litt til.

Sofi Oksanens debutroman er ytterst mørk. Den er til tider så vondt å lese at det er tilsvarende vond å omtale. Det gjør vondt å puste.

Takk for de gjentatte oppfordringene. Forresten hadde en jeg nær-Sofi-Oksanen-opplevelse under Oslo Bokfestival 2011. Ganske stas, sikkert, hadde jeg bare hatt tid til å faktisk høre på intervjuet i stedet for å telle besøkende.

Plutselig begynte tiden å gå så sakte

John Irving gledet meg stort i dag da han på sin Facebook-side fortalte en smule om sin nye bok:

Her er en sniktitt på forsiden av min nye roman, In One Person, som skal publiseres 8. mai 2012. Min trettende roman, In One Person, handler om seksuell identitet. Billy, den biseksuelle fortelleren og hovedpersonen, forteller historien om sitt liv som en "seksuell mistenkt"-fra hans oppvekst i femtiårene, gjennom AIDS-epidemien, inn i nåtiden.

Første gang jeg brukte uttrykket "seksuell mistenkt" var i 1978, i min roman Garps bok. Jeg kommer tilbake til at temaet i denne romanen: som en biseksuell mann er Billy en "seksuell mistenkt" i øynene hos både heterofile og homofile.

I én person er min mest politiske roman siden Siderhusreglene og En bønn for Owen Meany, men det er også en hyllest til Billys venner og elskere. Ikke minst er In One Person et portrett av en bifil mann som er opptatt av å gjøre seg "verdt".

Trolig vil det også handle om bjørner og baseball. Oddsen for at boken vil være en murstein er så liten at jeg ikke ville satset en eneste krone. Just sayin’…

Når John Irving skriver bok lover det godt for fremtiden, og 2012 blir formodentlig et fabelaktig år! På den ene siden kan denne nye boken være like skrekkelig grusom forferdelig som Den fjerde hånden, men på den andre siden kan den være like usannsynlig enormt fantastisk glimrende som En bønn for Owen Meany, Hotel New Hampshire og Garps bok.

Jo visst gleder jeg meg!

Jeg har tidligere hyllet Irving i dette innlegget:

John Irving har en eventyrlig evne til å blande komikk og tragedie. Persongalleriet hans er ytterst sjarmerende, og man må være passe geni for å klare å kombinere boksing og baseball med transvestitter og bjørner. Så herlig, så genialt, så vondt, så morsomt og så bittersøtt.