Lyder jeg ikke kan høre, av Eirin Gundersen

Oppdatert 1. februar 2019: I går kveld rapporterte VG om plagiatbeskyldninger mot Eirin Gundersen og hennes Lyder jeg ikke kan høre. Klassekampen gjenga i dag tidlig navn på tre fornærmede forfattere/poeter og ga eksempler på tekstutdrag for sammenligning. Som konsekvens av dette er hennes tre bøker trukket fra markedet.

En slik avsløring er svært skuffende rent prinsipielt, men også personlig. Jeg som leser har brukt tid på å lese hennes bøker og følgelig også skrive om de. Jeg har latt meg berøre og har fremsnakket henne og hennes bøker gjennom mine kanaler. Likevel velger jeg å la mine omtaler av Lyder jeg ikke kan høre og Du er menneske nå stå. Formidlingen og emosjonene hun har vekket hos sine lesere lar seg ikke plagiere, og for dette fortjener hun, tross alt, en ektefølt takk. Den endelige dommen får andre ta seg av.
_____________________


Jeg lar meg ofte røre over bøker, men sjeldent blir jeg så sterkt berørt som ved lesing av Eirin Gundersens debut Du er menneske nå. I et forsøk på å beskrive handlingen skrev jeg om «(…) sorg og savn over tid og sted, og refleksjoner over hvem vi er og hvem vi en gang var.» Samme tilnærming finner vi i forfatterens andre bok, Alt som ikke har blitt tjoret fast, selv om naturen er mer bærende og sorgen mer diffus. Debutbokens utgangspunkt er jeg-personens mer konkrete sorg over dens nylig avdøde far, og i årets bok er hun atter tilbake til sorg i nær familie. 

- Sorg i all sin kompleksitet.

Lyder jeg ikke kan høre, av Eirin Gundersen

Utgitt i 2019. Dikt. Norsk.

For det er en annerledes sorg, et sårt og vemodig innblikk i hvordan det oppleves å vokse opp i skyggen av sin psykisk syke storebror. Kanskje er han ute, kanskje tidvis i en institusjon, eller kanskje han er innelåst i sitt eget rom. Det er av mindre viktighet, for han er alltid der, en bekymring, en sorg. 

Hun sørger over å ikke nå inn, ikke få være en del av hans verden. Sørger over å ikke ha ham som bror, slik som alle andre brødre er. Hun sørger over at foreldrene må ofre mye av tiden hun burde hatt sammen med de, oppmerksomheten hun burde ha fått, og hun sørger over at foreldrene hele tiden leter etter tegn på samme sykdom hos henne. 

Slik leser vi henne, selv om hun kanskje ikke skriver det. 

Redd er hun også, for hva han kan gjøre og hva lydene ingen andre hører forteller ham. Mest av alt er hun redd for å være redd. Det er en sorg i seg selv å være redd sin egen bror. 

Eirin Gundersen lar henne fortelle om sine følelser både som barn, ungdom og som voksen. Det oppleves ekte, jeg tror henne, beskrivelsene vekker frem empatien. Slik har hun det, slik må det være, klart hun er redd, klart hun fortviler, klart det er urettferdig. For alle. Og likevel denne kjærligheten, den evige omsorgen, selv om han hun er glad i og vil beskytte, er han som skulle ha beskyttet henne. 

Spesielt god er hun i partiet hvor hun merker sine foreldres blikk. Fornemmelsen av deres angst for at heller ikke hun er helt frisk. Letingen etter tegn på at hun skal lide av samme sykdom som sin bror skaper en avstand, hun sliter med å definere seg selv, hun kan aldri være bare seg selv, for alltid er hun i skyggen av sin bror. 

Slik som i Gundersens tidligere diktromaner er det også en historisk tråd i fortellingen. Hennes brors skjebne er ikke enestående i familien, også i tidligere generasjoner har det vært sykdom. Hun besøker sin bestemor som forteller historien hun har fortalt så mange ganger før, om søsteren som mistet babyen sin. Søsteren som fortsatte å trille vognen, hun som ikke ville gi slipp, ikke kunne. Hun trillet og trillet og trillet en vogn uten barn, et barn som bare hun så. Akkurat som alle disse lydene han hører, som ingen andre hører. 

På denne måten binder hun sammen historiene, og slik minnes vi plutselig bokens begynnelse. Han som en gang rugget vogna, satte den under treet slik at søsteren fikk se alle bladene. Da og nå, nå og da, en flokete tråd uten begynnelse og slutt. Selv når hun starter sitt eget voksne, selvstendige liv kan hun ikke befri seg fra oppveksten, akkurat slik hennes generasjon ikke kan unnslippe tidligere generasjoner. 

Selv ikke den dagen lydene stilner. 

Les også: Min omtale av Eirin Gundersens Du er menneske nå. 

Kilde: Leseeksemplar.

Intet nytt fra Vestfronten, av Erich Maria Remarque

Takket være Elidas 1001-lesesirkel har jeg satt meg fore å lese bøker på min dårlig samvittighetsliste. Klassikere, som det også kalles: Uforglemmelige, evig aktuelle, elskede og forhatte, lest, lest og atter lest til filler.

Januar måneds tema var bøker under 250 sider. Det var med en viss ærefrykt jeg valgte en viden kjent roman med handling fra første verdenskrig. Det skulle vise seg å bli en mektig leseopplevelse, langt ut over sideantallet. 

Intet nytt fra vestfronten, av Erich Maria Remarque
Tysk. Utgitt i 1929, på norsk første gang i 1955.

Boken ble første gang utgitt i 1929 og filmatisert allerede året etter. Lykken, om et slikt ord kan brukes, ble kortvarig. Kanskje forstod han hva som ventet, for i 1931 flyttet Remarque til Sveits, hvor han samme år utga bokens oppfølger Tider som fulgte. Bokens skarpe kritikk mot krig falt selvsagt nazistene tungt til brystet, og da Hitler kom til makten i 1933 ble Remarques verker kjapt og effektivt brent og bannlyst. I 1937 ble enda en oppfølger publisert, tittelen var Tre kamerater. To år senere, ved utbruddet av andre verdenskrig, emigrerte han til Amerika hvor han forble resten av sitt liv. 

Erich Maria Remarque forfattet nærmere 20 verker, med krigens redsler som gjennomgående tematikk. Som frontsoldat under første verdenskrig hadde han førsteklasses erfaring, i tillegg til et innbitt håp om å åpne styresmakters øyne for den fysiske og mentale ødeleggelse krig fører med seg. 

Intet nytt fra Vestfronten følger 19-åringen Paul Bäumer, som i likhet med flere kamerater, lar seg lokke til innsats for sitt fedreland, motivert til krigstjeneste av sin lærer. Sammen verver de seg til hæren og ender opp ved fronten, dødens forgård. 

Albert sier det i ord. - Krigen har ødelagt alt sammen for oss. Han har rett. Vi er ikke ynglinger lenger. Vi vil ikke lenger storme verden. Vi er flyktninger. Vi flykter for oss selv. For vårt liv. Vi var atten år og begynte å elske verden og livet. Vi måtte skyte på det vi elsket. Den første granaten som eksploderte traff oss i hjertet. Vi er ikke skilt fra all aktivitet, fra alt strev, fra alt fremskritt. Vi tror ikke lenger på noe av det, vi tror på krigen. 

Det går fort galt, og i bokens åpningsscene møter vi Paul og hans kamerater ved dødsleiet til en annen kamerat. Her er unge menn uten fremtidshåp, avstumpethet som kun unntaksvis veksler med dødsangst. Det er ikke rom for ettertanke eller redsel for å bli den neste. Men en redsel er ikke til å unngå, frykten øker i takt med dagene: Hvordan vil de grusomme hendelsene, alle marerittsynene, hjemsøke og påvirke de når de atter venter tilbake til det sivile? 

Om de kommer tilbake, hvem som er den neste, om det er han eller du eller jeg, det er knapt av noen betydning. Man må komme seg gjennom dagene, overleve angrepet, snikskytterne, knipse bort lus, sikre seg mat. Unngå den forrykte offiserens maktsyke. Kanskje også være den som sikrer seg den døende kameratens gode støvler. 

Heller ikke hjemme i permisjon får Paul fred. Han sliter med å finne tilbake til samfunnet han kom fra, forholde seg til familie og venners diskusjoner rundt krigsstrategier, han skvetter av uventede lyder og engster seg for retretten. Han har for lengst mistet sine illusjoner om krigens intensjoner og føler seg som en meningsløs brikke i et enda mer meningsløst spill. 

Jeg er ung, jeg er tyve år gammel. Men jeg kjenner ikke noe annet av livet enn fortvilelsen, døden, angsten, og denne nære forbindelsen mellom de mest vanvittige ytterligheter og en avgrunn av lidelse. Jeg ser hvordan mennesker drives mot hverandre, og tause, ukyndige, tåpelige, lydige, uskyldige lar seg drepe. Jeg hvordan verdens skarpeste hjerner finner opp våpen og ord for å gjøre alt sammen enda mer raffinert og langvarig. Og sammen med meg kan alle mennesker på min alder, både her og på den andre siden, i hele verden se alt dette, sammen med meg opplever hele min generasjon alt dette. Hva vil våre fedre svare når vi engang står opp og trer frem for dem og krever dem til regnskap? Hva venter de seg av oss når den tid kommer da det ikke lenger er krig? I årevis var vår eneste sysselsettelse å drepe - det ble vårt første yrke i livet. Vår kunnskap om livet innskrenker seg til døden. Hva kommer til å hende siden? Og hva skal det bli av oss? 

Beskrivelsene av frontsoldatenes krigføring er spesielt grufullt. Skrevet av en tidligere soldats opplevelser, han så alt med egne øyne, følte alt, fryktet alt, beretter ham om de mest makabre syn. Her er soldater som fortsetter å løpe for livet - på beinstumpene. Soldater som flykter i vill panikk, selv med ansiktet flerret av. Soldater blå og livløse, drept av gass når de trodde de var trygge. Halve kropper slengt opp i et tre. 

Likevel er det ikke det groteske, frykten og nummenheten soldatene føler i bunkerser eller granathull, som gjør boken uforglemmelig. Det er forfatterens varsku om soldater som en dag må vende tilbake til det siviliserte samfunn. Hvor ødelagte de blir, desillusjonerte og fulle av traumer. 

Vi er forbrent av kjensgjerninger, vi kjenner små nyanser som om vi var forretningsfolk og i gitte situasjoner kan opptre som om vi var slaktere. Vi er ikke sorgløse lenger - vi er forferdelig likegyldige. Vi ville gjerne komme tilbake dit, men vil vi kunne leve der?
Vi er ensomme som barn og erfarne som gamle mennesker, vi er rå og melankolske og overfladiske - jeg tror vi er fortapt. 

Erich Maria Remarque skrev og skrev og skrev. Alt i et forsøk på å lindre traumer, kritisere og advare. Lesere har siden 1929 forsøkt å fordøye denne lille boken. Alle rystes inn til margen. 

- Og likevel er det fremdeles krig. 

Kilde: Kjøpt selv.

Søsterklokkene, av Lars Mytting

I 2011 skapte Lars Mytting litterær landeplage med sin illustrerte sakprosabok Hel ved. Hele Norges befolkning leste og snakket om vedhogst, stabling, fyring og motorsag. Det nokså overraskende bokfenomenet vitner om formidlingsevne utenom det vanlige. Tre år senere gjorde han nok en gang stor suksess, denne gang med den skjønnlitterære romanen Svøm med dem som drukner, vinner av Bokhandlerprisen og nominert til Bokbloggerprisen. 

I perfekt timing til julaften 2018 ble nok en bestselger utgitt, også denne gang en ren skjønnlitterær roman spinnet rundt historiske fakta og hendelser. Vanligvis er jeg nokså ukomfortabel med denne type romaner. Krysninger mellom ren fiksjon og faktiske hendelser gjør meg både nysgjerrig og mistenksom, hele tiden et kjapt googlesøk unna verifisering - eller falsifisering. Jeg henger meg opp i detaljer, og dermed går underholdningsverdien tapt. Jeg makter rett og slett ikke leve meg inn i historien.

Søsterklokkene, av Lars Mytting 

Utgitt i 2018. Roman. Norsk.

I denne romanen ble jeg derimot underholdt FØR tvilen fikk sette seg. Etter en forrykende åpningsscene, tar Mytting oss med til Butangen like ved Lillehammer. Her finnes en stavkirke sentral i en påfølgende forrykende scene, og slik evner han å både pirre leserens nysgjerrighet, lar oss sjekke fakta, og får samtidig tilgivelse for alle eventuelle faktafeil i fortsettelsen. Han har for lengst lokket frem godviljen hos leseren. Underholdningsverdien er satt allerede fra første side. 

For det viser seg raskt at denne stavkirken aldri har eksistert. Ei heller er Butangen et sted på kartet. 

Det er derimot stedene rundt Butangen, tradisjonen og overtroen til menneskene i Butangen er typiske for området og kirken er bygget etter samme mal som virkelige stavkirker. Her er både kunstneriske friheter og historiske fakta, men også en formidlingsevne og rikt språk som parkerer ethvert behov for kritisk blikk. 

Heldigvis. For plutselig kommer Klara Mytting inn som en litt unnselig brikke i persongalleriet. Kanskje er hun en ane av forfatteren langt tilbake i tid, eller kanskje fungerer hun som en brikke å ytterligere viske ut grensen mellom fiksjon og fakta. 

Og kanskje er det sant, kanskje ikke, det som skjedde med henne. Innsvøpt i en slags magisk realisme lar han leserens tvil komme boken til gode. Befolkningens overtro speiler godt både tiden handlingen er lagt til, og dette grenselandet mellom virkelighet og fri diktning. Sammen med forfatterens åpenbart gode innblikk i lokale skikker og hverdagsslit tegner han også et godt tidsbilde av det vesle bygdesamfunnet godt gjemt bak fjell et sted i Gudbrandsdalen. Her er det rom både for det meste av livets realiteter på 1800-tallet. Her er barn som arbeider på lik linje med voksne, seterliv, kirken i sentrum, avmagring vinterstid og oppfeting om sommeren. Her er harde mødre uten myke fang, ungjenter som dør under fødsel og menn som ikke kommer hjem fra sjøen. 

Giftevettet favoriserte grovhendte jenter som tidde stille uansett arbeidsbør, som fødte unger uten spetakkel og gikk rett til fjøset mens morkaka dampet bak dem.

Tidsbildet strekker seg også lenger, all den tid han fletter inn hendelser både i hovedstaden og datidens germanske elitesamfunn. Dette er nemlig vesentlig: Tyske geistlige ønsker å føre opp en ekte stavkirke i Dresden og kirkeklokkene skal ljome over hele byen. I en bitteliten bygd langt der nord, helt oppe i Norge, skal det finnes to klokker som det ikke finnes maken til. Søsterklokkene. 

Den tyske arkitekten og kunstneren Gerhard Schønauer får i oppdrag å se til at både frakt av klokker og nedbygging av kirken går uten problemer. Den unge og uerfarne presten Kai Schweigaard bifaller forflytningen, for betalingen er rikelig, nok til en helt ny kirke. Det er bare et aber: Alle i bygda vet at søsterklokkene ikke under noen omstendighet, må røres. 

Leserne tas med til to tidsepoker, til 11-1200-tallet da klokkene ble støpt, og til slutten av 1800-tallet, historiens nåtid. De tidligste hendelsene vies ikke mye skrift, men er likevel en viktig og bærende del av historien. Søsterklokkene ble i sin tid støpt av en mann som hadde mistet sin kone under fødsel av siamesiske tvillinger. Søstrene vokser opp, men dør etter kort tids sykdom i tidlige tenår. Mens de dør vever de infernalsk på et stort teppe med motiv fra dommedag. Den minneverdige scenen er helt i begynnelsen av boken og skrevet med uimotståelig intensitet og innlevelse. 

Den fortvilte far vier i årene etter all sin rikdom og livskraft for å lage et minne som for all tid skal hedre de to pikene. 

Mange hundre år senere kjemper den uredde og ukonvensjonelle Astrid Hekne, en av hans etterkommere, for søsterklokkenes eksistens i bygda. Hennes intelligens og skjønnhet trollbinder både prest og tysker, og det ligger an til et trøttende trekantdrama … men ikke i Myttings univers. Her er eventuelle romanser av mindre betydning. - Slik det var på den tiden. Det var for mye fornuft, strev og slit som stod i veien. 

Søsterklokkene er skrevet med et rikt og blomstrende språk, men det som kanskje kunne tippet over til svulstighet matcher det faktum at historien i stor grad bygger rundt et sagn. Elementene av overtro tillater det som jeg lenger oppe omtalte som magisk realisme. Alt balanseres av resultater av betydelig innhenting av informasjon før og underveis i skrivingen. 

Om det er noe jeg skal sette fingeren på er det at forfatteren med fordel kunne kuttet ut noe av elementene. Eksempelvis savnet jeg å lese mer om tvillingsøstrene og omgivelsenes reaksjon på dette underet. Vevnaden, betydningen og dens lagnad fikk jeg heller ikke helt tak i. Heldigvis ligger alt til rette for en oppfølger som kan samle tråder, forklare og avslutte. 

Ofte oppfattes en bok utfra leserens sympati for en eller flere karakterer. I Søsterklokkene virker dog ikke forfatterens intensjon å lokke frem empati. Nesten tvert imot, persongalleriet oppfattes som satt i annen rekke. Det er sjeldent jeg husker episoder fra en bok slik som jeg gjør fra Søsterklokkene. I stedet for å minnes boken som en problemfylt kjærlighetshistorie fra 1880-årene, gleder jeg meg over leseminner som Klara Myttings endelikt, stavkirkekonstruksjoner, en kirkeklokke i full fart, uhygeniske rutiner ved kvinneklinikken i Kristiania, en løpsk hestetransport og sammenvokste tvillinger, mer døde enn levende, sittende ved en vev. 

Boken er ferdiglest. - Og jeg ivrer etter å lese mer. 

Kilde: Bok fått i gave.

Leseåret 2018 | Lesemål 2019

Det herrens år 2018 gikk uhorvelig fort. Knapt nok en helg ble tilbrakt i det ellikkenske hjem, det var alltid petanque å spille og andre land å reise til. Jeg mosjonerte knapt og fikk dermed heller ikke lyttet til lydbøker. Dessuten begynte jeg året med en stor, stor tabbe:

Jeg formulerte ingen lesemål. 

Jeg nøyer meg med å GLEDE meg til nye leseopplevelser. Lese gode bøker og spre leseglede. Det er mitt eneste mål, skrev jeg så kjekt og akk så naivt i januar måneds første blogginnlegg. Grunnen var enkel nok: 2017-målsetningene gikk nemlig til helvete.

Vel, heller det enn å ikke ha noen mål overhodet. Fasit ble 42 leste bøker, hvorav kun 8 var av utenlandske forfattere. Ingen forfatter har mer enn en bok på lista. Av 34 norske bøker var hele 26 fra 2018. - Og da skjønner man jo hva som skjedde:

Ellikken havnet så til de grader på leseeksemplar-kjøret.

Uleste nyere bøker, mange av disse er leseeksemplarer. 

Jordmor på jorda og William Shaw-boka skal leses. Men er det flere jeg burde lese?

I og for seg bra med hensyn til Bokbloggerprisen, men særlig givende rent personlig kan det ikke sies å ha vært. Ikke riktig alt som blir utgitt kvalifiseres som fremtidige klassikere, noen har ærlig talt vært helt elendige. Faktisk har jeg i følge bokelskere.no gitt bare en bok 6'er på terningen. 11 har fått 5'ere, mens øvrige har jeg forsøkt å ikke slakte. 

Uansett, de fleste har beveget meg på en eller annen måte, og leseåret 2018 kan sammenfattes på en enkel måte som dette:

Årets

• ... mest sjarmerende: Da He-man kom til Norge, av Ole-Martin Ihle. Jeg dukket rett ned til 80-tallet og min egen barndom, alt jeg opplevde og alt jeg opplevde kun gjennom blader, søskenbarn og TV.
• ... største skuffelse: En bønn fra havet, av Khaled Hosseini. Årets veldedighetsbok ble en stor skuffelse grunnet dårlig oversettelse. Her tenker jeg forlaget tenkte kjappe penger - stikk i strid med forfatterens intensjoner.
• ... mest betydningsfulle: Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar. 2018 ble det store TUV-året. Ett år etter utgivelsen og gammelt nytt for mange bokbloggere, men for meg ble det en stor åpenbaring. 
• ... ukjente perle: Du bestemmer deg for at dette er et minne, av Marianne Teie. En solid dose slektshistorie ikledd lyrisk slør, akkurat slik jeg egentlig drømmer om å gjøre det.
• ... lyriske favoritt: Klør, av Ida Frisch. Kunne like gjerne vært årets beste debut eller beste bok i det hele tatt, jeg er rett og slett så begeistret at jeg knapt kan styre meg.
• ... beste roman: Jeg skal beskytte deg, av Birger Emanuelsen. Ok, bare les den.
• ... største overraskelse: Sjøen om vinteren, av Sivert Nesbø. Forventet ingenting, men ble premiert med vesaask hjertesmerte og stillhet.
• ... beste debut: Svartstilla, av Susanne Skogstad. En ung kvinne skriver om en eldre kvinne - slik at jeg tror på henne. Det er særdeles godt gjort.
• ... prestasjon: Jeg kvittet meg med ca. halvparten av min litterære beholdning. I et anfall av støv-noia og vi-kommer-vel-aldri-til-å-kunne-flytte-angst la jeg ut mer enn jeg klarer å tenke på til salgs. Det endte selvsagt med at jeg ga bort gratis. Nu vel. Det ble i alle fall lettere å puste i leiligheten.

For samtlige leste bøker, se nederst i dette innlegget. Der er også lenker til disse, faktisk til samtlige!

Der jeg failet hardt mht antall bøker gjorde jeg det ganske bra mht mitt andre u-uttalte mål: Å skrive om samtlige leste bøker. I 2018 forble kun fem bøker ikke-omtalt. Jeg jobber i disse dager med miniomtaler som publiseres litt i det skjulte i løpet av måneden. 

Fasit: 50 innlegg og 38 bøker

Skjønt, jeg er altfor glad i å skrive til å begrense det til kun rene bokomtaler. Dessverre har jeg hatt for dårlig tid til å la fingrene løpe vilt over tastaturet, men noen innlegg er jeg såpass fornøyd med at jeg syns de fortjener en ekstra lenke: 

• Teateranmeldelse: Tung tids tale
• Frem fra glemselen: Trekløveret, av Emily Chase
• Slektshistorie: Den hvite slave i Konstantinopel
• Litterære reisemål i Norge

I sistnevnte innlegg ramset jeg opp seks personlige reisemål, hvorav et av stedene ble huket av i løpet av året: St. Jørgens hospital (Lepramuseet) i Bergen. Når sant skal sies var det stengt da jeg var der, men jeg fikk i alle fall tuslet rundt og forsøkt å sanse hvordan det en gang var, og hvordan det kan ha vært for min tippoldefar å være der. Et annet mål i innlegget er Holocaust-senteret på Bygdøy. Dit kom jeg ikke, men jeg besøkte derimot Jødisk Museum i Oslo sentrum. Det fortjener egentlig en semi-check. Forøvrig en sterk seanse jeg gjerne anbefaler videre. Vi får se hva det nye året bringer.

De fleste ikke-rene-bokomtalene skyldes derimot noe helt spesielt. Jeg snakker selvsagt om...

TUV, kæææææbe!

Ja da, den eminente Beathe sa atter en gang JA til å samarbeide med meg, og sammen la vi en real arbeidsinnsats i å fremsnakke Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar til Bokbloggerprisen 2017. Og hva skjedde? Jo, boka vant! Det eneste som ødelegger litt av gleden (euforien) er at ingen av oss var til stede under prisutdelingen. Plaster på såret er egenkjøpte billetter til teaterfremføringen på Rommen sånn cirka halvveis i 2019. Shakaaaaaaaaaaar, watch out for fangirling på fremste rad! 

• Bokomtale: Tante Ulrikkes vei
• Intervju med Zeshan Shakar
• TUV-spilleliste på Spotify
• #tanteulrikkesvei
• #TUV

Siden den gang er enkelte endringer i Bokbloggerprisen innført. Begrepet "bokblogger" er utvidet fra den opprinnelige rene bokbloggeren, og frist for nominering er satt til medio februar. Jeg ser frem til dette, så får jeg se om jeg får utdelt noe ansvar for samlesing også i år. Jeg har definitivt kandidater som fortjener massiv fremsnakking, men mer om det i et annet innlegg.

Det var det viktigste i 2018. Og la oss ikke dvele mer med det som var, men heller gå over til det som kommer:

Lesemål 2019

# 1 | Antall bøker

2018-antallet på 42 er skammelig. En bok pr. uke burde være overkommelig. 

Mål: 52/52

# 2 | Bokomtaler

Jeg har alltid hatt intensjon å skrive om samtlige bøker jeg leser. Slik husker jeg de bedre, samt at jeg leser bøkene mer kritisk.

Mål: 52/52

# 3 | Bokbloggerprisen

Utenom å nominere og senere stemme har jeg som målsetting å lese alle bøker på kortlisten, samt lese tilstrekkelig norske 2019-utgivelser til nominering neste år.

Mål: 7/7

# 4 | Off the shelf: Klassikere

Da jeg ryddet som verst i mine bokhyller forsøkte jeg å ta vare på eldre litteratur. Håpet er at Elidas 1001-utfordring kan være et reelt spark i rompa, første utfordring burde i alle fall være grei skuring. - Men jeg må være litt forsiktig:

Mål: 5/X

Her må det da finnes 1001-kandidater? Forslag?

# 5 | Norsk på norsk

Eller egentlig motsatt: Jeg ønsker at maksimalt halvparten av antall leste bøker skal være av norske forfattere. Jeg leser for mye norsk, det blir for snevert i lengden. Jeg tror at mer fokus på utenlandsk litteratur kan berike lesegleden min etter mange år med for snevert fokus.

Mål: 25/52

# 6 | Forfatter: Anne Karin Elstad

Sterkt inspirert av nylig leste biografi om Anne Karin Elstad ønsker jeg i år å lese eller gjenlese hennes romaner, for å se om de har tålt tidens tann og oppfattes som like gode som da jeg leste de i min pure ungdom. En ekstra motivasjon til nettopp dette valget er at jeg vokste opp i samme kommune som henne.

Mål: 4/15

I bokhylla til Ellikken: Egne, arvede og loppisinnkjøpte Elstad-bøker.

# 7 | Kapittel

Jeg har aldri vært i Stavanger, er veldig dårlig til å finne på ting på egen hånd, er sjeldent på bokarrangementer og har særdeles godt av å komme meg ut og møte folk jeg (nesten) ikke kjenner. Kapittel ER i Stavanger, ER bokfestival og samtidig arrangeres bokbloggertreff og prisutdeling. Så da så. Jeg misunnet alle som var der i fjor, og målet i år er å selv delta.

Mål: Deltakelse.

Jeg kommer jo ikke til å greie det, men jeg skal gjøre mitt beste for å forsøke. Godt nytt år!

___________________________________________________________

Norsk litteratur 2018

Romaner for voksne

• Da He-man kom til Norge, av Ole-Martin Ihle
• En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv, av Mari Kjos Hellum
• Ene | Skissen, av Ida Hegazi Høyer
• Ensom planet, av Birgit Alm
• Familiesykdommen, av Kristin Friis
• Jeg skal beskytte deg, av Birger Emanuelsen
• Kitty-rapporten 1: Lærling, av Anonym
• La meg ikke huske, av Lisbeth Pettersen
• Land ingen har sett, av Edvard Hoem
• Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger
• Mørke dyr, av Janne-Camilla Lyster
• Nøkkerosene, av Anne Helene Guddal
• Rubiks kube og den femte beatle, av Hans Olav Hamran
• Sang om sekstiåtte forrædere, av Gaute Heivoll
• Sjøen om vinteren, av Sivert Nesbø
• Svartstilla, av Susanne Skogstad
• Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar
• Tiden er ilden vi brenner i, av Thomas Marco Blatt

Romaner for barn og unge

• Dumme, dumme hjarte, av Linda Klakken
• Plastpinner juger ikke, av Lise Knudsen
• Sommer i Norge, av Taran Bjørnstad

Lyrikk

• Du bestemmer deg for at dette er et minne, av Marianne Teie
• Klør, av Ida Frisch
• Levepistolen av Hege Susanne Bergan
• Mørket er et mirakel, av Sonja Nyegaard

Noveller

• Folk jeg husker, av Joakim Kjørsvik
• Mjølketannmuseet, av Marit Kaldhol

Sakprosa/Biografi

• Anorektisk, av Ingeborg Senneset
• En muslimsk mors kamp, av Azra og Maria Gilani
• En sånn jente, av Monica Flatabø
• Kvinner i kamp, av Marta Breen og Jenny Jordahl
• Som hennes dager var, et portrett av Anne Karin Elstad, av Hilde Hagerup
• Å leve, lever, har levd, av Arne Schrøder Kvalvik

Annet

• Ren poesi (Julehefte), av Ellen Wisløff (red.)

Utenlandsk litteratur 2018

Romaner for voksne

• De udødelige, av Chloe Benjamin
• Madonna i pels, av Sabahattin Ali

Romaner for barn og unge

• Det jenter er lagd av, av Elena K. Arnold
• En liten bok om kjærlighet, av Ulf Stark
• Skilpadder hele veien ned, av John Green

Lyrikk

• Nike, av Caspar Eric

Sakprosa

• Hvorfor er det ikke nok å si unnskyld, av Harriet Lerner

Annet

• En bønn fra havet, av Khaled Hosseini

La meg ikke huske, av Lisbeth Pettersen | Plastpinner juger ikke, av Lise Knudsen

Jeg har i all min tid som bokblogger hatt intensjon om å skrive om alle bøker jeg leser. Noen ganger er det lett som en lek, jeg er begeistret og bøkene har så mange lag at det verste er å klare legge bånd på seg selv og begrense både tekst og superlativer. Andre ganger er et verre. - For av og til leser man bøker man ikke forstår kunne bli utgitt, hvorfor de ikke ble korrekturlest en ekstra gang, og hvordan man i alle dager kan unngå å kritisere for mye og for knusende. 

Her følger omtale av to bøker jeg leste i håp om at de kunne være aktuelle for Bokbloggerprisen. Sånn sett ble det en skuffelse. Sistnevnte oppfattet jeg så uengasjerende og fattigslig at jeg gir den bunnkarakter. Den første har lagt større potensiale, og ble en underholdende og morsom leseopplevelse, til tross for noen språklige svakheter og brist i plott. 

-----------------------------------------------------------------
-----------------------------------------------------------------

Jeg leser sjeldent krim. En bok med handling fra Oslo skrevet av en litt over middelaldrende debutant var den eneste som slapp gjennom nåløyet i 2018. Å leve ut sin forfatterdrøm som godt voksen er imponerende i seg selv, så får det bare være at dette ikke ble en innertier. 

La meg ikke huske, av Lisbeth Pettersen

Kriminalroman. Debutant. Norsk. Utgitt i 2018.

Ikke for det, her er det mye bra å ta tak i. Historien er unektelig medrivende, og balanseringen av to parallelle historier i annenhvert kapittel fungerer meget godt. Videre er særlig bokens fremste karakter, forskeren Nina, langt på vei levendegjort og lett å leve seg inn i.

Klimaforsker Nina Berger, 41 år, våkner på Ullevål sykehus med hukommelsestap etter en kollisjon. Når hun kommer hjem, finner hun leiligheten endevendt, men ingenting er stjålet. 

Tre menn er bedøvet, kidnappet og våkner opp innestengt i en kjeller. Christian Falchner og Georg Moen er finanstopper, Bjørn Gran er sjef for oljeselskapet Noroil.

Problemet med La meg ikke huske er først og fremst at forfatteren gaper over litt for mye. Her er både miljøkriminalitet, incest og legalisering av marihuana som legemiddel. Interessante problemstillinger og alvorlige tema som fortjener flere ord enn det en eneste bok kan romme. Vel gjør dette boken til mer enn bare ren underholdning, men problematikken går ikke like dypt som den fortjener. 

Videre blir det litt for mye telling til tider. Her burde forfatteren fått bedre veiledning fra sin redaktør. Eksempelvis møter vi Nina i en situasjon hvor en politikvinne viser henne bilde av de kidnappede. Nina repliserer både med navn, stilling og bosted. Et annet sted i boken blir et norsk cognac-merke ut av det blå adressert i det vide og det brede.

Rent språklig er teksten såpass flytende og lettlest at det føles ufortjent å kritisere debutanten, men jeg må likevel kunne påpeke at plutselige utropstegn vitner om lite konsistent korrekturlesing. Mon tro om hun hadde vært tjent med en ekstra runde språkvask? 

Og hva så med plottet i seg selv? Jo, jeg kjøpte det! Min eneste frustrasjon i denne sammenheng er det uforståelige at de tre kidnappede mennene ikke ofret mange tanker på hvem deres fangevoktere faktisk var. Deres tilværelse bak lukkede dører går nærmest umiddelbart over til ren frustrasjon og sinne overfor medfangene, som den ultimate brakkesyke. Ei heller funderes det stort over den potensielle faren for å bli drept, eller hvor lenge de faktisk kan risikere å bli holdt innesperret. Deres eneste tidsperspektiv er planlegging av matrasjonering. 

Om man godtar slike brister og irritasjoner er historien - og historiefortellingen - i seg selv mer enn underholdende nok, særlig om man har litt tilknytning til hovedstaden. Jeg koste meg underveis og gleder meg til å se hvordan hun løser flokene i sin neste roman.

Kilde: Leseeksemplar.


-----------------------------------------------------------------
-----------------------------------------------------------------

Av og til leser jeg bøker jeg ikke kan fatte og begripe hvordan kommer gjennom nåløyet og blir utgitt. Det tar kanskje ikke mange minuttene å lese gjennom boken, men det føltes dessverre helt bortkastet.

Plastpinner juger ikke, av Lise Knudsen
Norsk. Ungdomsroman. Utgitt i 2018.

Likevel ser jeg boken har høstet flere femmere på Bokelskere.no. Jeg forstår det ikke. Ikke med min beste evne forstår jeg det. To ganger leste jeg boken, og det eneste positive jeg sitter igjen med er et svært pent omslag. Honnør til Jens Kristensen.

Det er grusomme ord, en drepende personlig mening. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal starte for å begrunne mitt syn.

Kari er i sorg og betatt av Jon på samme tid. Snart skal forelskelsen få konsekvenser de enda er for unge til å takle.

Problemet er først og fremst at både tekst og handling er svært begrenset. Det er vanskelig å komme inn i både persongalleriet, deres følelser og dilemmaer nettopp på grunn av denne knappheten. Sju vers pr. dikt og side kunne fortalt mer enn antall ord skulle tilsi, men dessverre ikke i  Plastpinner juger ikke.

Hvite vidder. 

Skarp sol over skaresnø. 

Mamma som snur seg.Hviler på skistavene. 

Smiler til fotografen. 

Har solbriller, rød lue. 

Duren av løypemaskin.

Hvordan skal man kunne la seg engasjere av denne teksten? Hvorfor denne løypemaskinen? Det påfølgende diktet forfølger nettopp dette.

Durer inn i bildet. 

Bråker, knuser snøen. 

Oser diesel, lager spor. 

Noen har mista en vott. 

Midt i skisporet.Det blir kveld. 

Og ingen tar den med.

Okay, da så.

Ja takk til lyriske romaner, men dette blir provoserende flatt, følelsesløst og tilfeldig. Det blir bare ord, setninger, som leses uten å tas inn. Det er trist i en vinkling, en tematikk, som virkelig kunne beveget både unge og voksne lesere.

Les heller: (Så vakker du er, av Brynjulf Jung Tjønn) eller (Ord på S, av Guro Hoftun Gjestad).

Kilde: Leseeksemplar.

Ene | Skissen, av Ida Hegazi Høyer

Det er ingen norske forfattere av nyere dato jeg har vært like trofast til som Ida Hegazi Høyer. I løpet av seks år har hun utgitt fem romaner og en novellesamling, og jeg har lest samtlige. I 2014 ble hennes, i mine øyne, fremste roman utgitt: Unnskyld. Denne oppnådde senere å komme på kortlisten til Bokbloggerprisen. Senere utgivelser har ikke høstet like udelt ros fra undertegnede, men i årets Ene | Skissen synes jeg hun igjen viser takter til noe virkelig stort.

Ene | Skissen, av Ida Hegazi Høyer
Norsk. Roman. Utgitt i 2018.

Hun har utvilsomt en særegen stemme, denne forfatteren. Ida Hegazi Høyer leker seg med ord som få andre, velter seg i ubehageligheter og lar metaforene stå i kø. Det er som et overflødighetshorn av ordspill og bilder, for mange for mye av det gode, for meg fungerer det utmerket nettopp fordi denne strømmen er konstant.

Og der det kanskje kunne blitt vel forstyrrende balanseres det hele med mer eller mindre subtil humor. La det likevel være sagt: Dette er ingen lett tilgjengelig fortelling. Et stort vell av tolkningsmuligheter gir et like stort antall formeninger om boken. Min forståelse av boken kan være vidt forskjellig fra andres oppfatninger.

En slags handlingsforløp er likevel mulig å formidle:

Vi befinner oss i en by uten navn, i en leilighet med tre barndomsvenninner. Fortellerstemmen forblir navnløs gjennom hele boken, forsøker livnære seg som kunstner og er hard på flaska. Elena er vakker, ven og jobber som modell. Hun er huslig, tar seg av alt av innkjøp, lager mat og er limet i sine venninners liv. Et litt slitsomt lim i all dets idyll riktignok, men hennes edle natur gjør henne umulig å ikke forgude. Den tredje beboeren er Malene, et dypt deprimert vesen som stenger seg inne på sitt eget rom og samler på avisutklipp om all verdens katastrofer.

Psykisk sykdom og rusavhengighet blir balansert av Elenas strålende personlighet, men alt forandrer seg den dagen en tredje venninne, A, flytter inn. A er forfatter, har nylig avsluttet et samboerskap, og setter alt fore å skrive ferdig sitt bokprosjekt. Hun tåler ingen forstyrrelser og påkrever full kontroll over venninnenes liv.

Malene slutter helt å komme ut av rommet sitt, tung til sinns og tung i kroppen, og Elena mister all sin ynde. Et stadig voksende herpessår og et lite barn i magen utsletter all livsglede, forfallet er endelig og ureverserbart. Hennes eneste grunn til å leve er besøkene av hennes elsker, barnets far hun aldri kan få. 

I trappeoppgangen leker unger uten tilsyn, og foreldrene møter vi kun når de gir represalier til fortellerstemmen. Slik kan dere ikke leve, ikke gjør sånn, vi liker ikke at. Og rydd opp i eskene til A, krever de. Ja da, snart, vi skal gjøre det, men det blir ikke gjort. Ikke før barna forsyner seg av eskene, leker med As kopper og kar, duker og duftlys, minner fra et normalt liv. Alt som ikke lenger er. Fortellerstemmen forsøker fåfengt å rydde opp, vekke de andre, tvinge frem en normalitet i alt det absurde, men ølflaskene klirrer og kreativiteten er død.

I mens skriver A. Hun skriver og skriver, observerer og tar notater. Så en dag våkner hun fra sin berusende dvale, hun innser hva som skjer. A skriver om deres liv. Skriver deres liv.

Hvor meta er vel ikke det?

Og kanskje du nå protesterer. Du har skrevet for mye, hvorfor skal jeg nå lese boken? Og jeg svarer: Det er ikke i selve handlingen det unike ligger. Les språket, ordene, let etter betydninger, tolk bildene og lag deg dine egne svar.

- Mulig outsider til Bokbloggerprisen.

Les også: Mine omtaler av Ida Hegazi Høyers tidligere utgivelser: (Under verden) (Ut) (Unnskyld) (Fortellingen om Øde) (Historier om trøst)

Kilde: Leseeksemplar.

En sånn jente, av Monica Flatabø

I forkant av avstemmingen til årets Bokbloggerpris drev jeg subtil markedsføring i områdets bokhandler. De ansatte kom drassende med Lena Dunham, mens jeg ble mer og mer frustrert over at de ikke engang hadde hørt om En sånn jente, av Monica Flatabø. Mitt forsøk på reklamering om voldtekt-sakprosa var kanskje ikke det beste salgstrikset, men jeg lykkes etter hvert få de til å bestille inn en bok eller to. 

Dette er nemlig en bok som, til tross for eller nettopp fordi, det ubehagelige temaet bør få så mange lesere som mulig. 

En sånn jente, av Monica Flatabø
Undertittel: En dokumentar om voldtekt. Norsk. Sakprosa. Utgitt i 2017.

Andrea Voll Voldum ble for full. Marthe Stavrum forelsket seg i feil mann. Tenåringsjentene i en kommune på Østlandet klarte ikke stå imot presset fra kameratene. Dette er tre hendelser og tre vinklinger samlet i en bok som burde vært pensum både på ungdomsskole og videregående. 

Journalisten Monica Flatabø har maktet både å komme de omtalte personene under huden og fremstille deres historier og omstendighetene rundt, samfunnsdynamikken, med troverdighet. Tekstmessig er det vellykket med flytende overganger og lettlest språk. Skjønt, temaet i seg selv er selvsagt alt annet enn lett. 

Mye er direkte kvalmende, fryktelig ubehagelig og rent skremmende. Og med det mener jeg både hendelsene som beskrives og holdningsproblemet som belyses. Hendelsene, voldtektene, er alle rikelig belyst i media, men bokens styrke er forfatterens søkelys på samfunnets holdninger. 

Som kvinne har hun kjent på frykten selv, følt på urettferdigheten og behovet for å kjempe. Slik blir også boken en subjektiv fremstilling, for hun bruker mye av seg selv i boken. Her er ingen tørr fremstilling av statistikk. Det skal smerte, det skal gjøre leseren kvalm av ubehag. 

Vi får vondt. Vi blir kvalme. Vi blir redde. 

For vi kjenner oss igjen. Kanskje har vi blitt for fulle. Kanskje har vi stoppet i tide og fått stempelet Luremus slengt etter oss. Kanskje har vi ikke klart å si nei, ikke nok, ikke høyt nok, og fått merkelappen Hore. Kanskje har vi grått stille etter at han har sovnet. Tørket bort blod. Forsøkt å glemme, fortrenge. Kanskje har vi hastet gjennom mørke, folketomme gater med et nøkkelknippe holdt hardt fast i hånden. 

Gud forby om vi hadde hatt på oss korte skjørt og utringede topper. Gud forby hadde vi drukket mer enn vi skulle. Gud forby om vi hadde blitt med folk vi ikke kjente. 

Og gud forby om vi hadde anmeldt det han vi kjenner trodde han kunne gjøre mot oss. Kanskje fordi vi fryktet omgivelsenes tvil, alle de som kanskje ville tro vi bare var hysteriske, alle de som mente at vi var for fulle, for innbydende, vi som hadde lurt ham, kanskje i ettertid angret. Kanskje fordi straffen virket for hard, for hva om vi hadde begynt å tvile på oss selv? 

Kanskje har vi opplevd det selv. Kanskje har vi bare fryktet å måtte oppleve det. I alle fall vet vi om noen som har opplevd det. 

Likevel vegrer vi oss for å prate om voldtekt. 

For mindre fysisk alvorlig, men likevel et stort samfunnsproblem er holdningene. Fjorårets massive #metoo-kampanje kom ikke et sekund for tidlig. Årets samtykkelov-debatt likeså. Økt bevissthet, unison forsøstring og kjernekar-mobilisering må til for å få et likestilt samfunn - også på det seksuelle plan. 

Skjønt, seksuelle overgrep handler selvsagt ikke om sex. Det handler om makt, ujevn maktbalanse, frihetsberøvelse, fysisk og psykisk ødeleggelse. 

Rundt omkring i vårt land finnes utallige ofre og overgripere, jenter og gutter, kvinner og menn. Noen var på feil sted til feil tid. Andre tenkte ikke over konsekvensene, ble revet med, hauset opp. Mareritt, forskrudde sinn, angst, anger. 

Og tenk. 80 % av voldtektsanmeldelser henlegges. Bare en av ti saker ender med domfellelse. (kilde: overgrep.no) Tenk deg da hvor mange som ikke en gang våger å anmelde. 

Denne boken er ikke for rå, brutal og ubehagelig til å leses. Den må leses fordi virkeligheten er nettopp det. La oss hjelpe våre døtre, la oss hjelpe våre sønner.

Kilde: Kjøpt selv.

Å leve, lever, har levd, av Arne S. Kvalvik

I adventstiden leste jeg en bok som gjorde meg varm om hjertet. En bok jeg ble glad i, uten at jeg helt vet hvorfor eller hvordan jeg best kan uttrykke det. Følelser kan sjeldent beskrives, men alle kan føle det samme.

Det er kanskje mest det å komme hjem til jul, finne roen. Hjertefreden. Og vi dro hjem. Hele familien min var hjemme, det var bare Bestemor som manglet. Hun har falt i fra, som det heter. En gammel dame som har levd et langt liv, det var godt for henne å slippe, men det er like fullt et savn for oss rundt og en mindre å komme hjem til. 

Å leve, lever, har levd, av Arne Schrøder Kvalvik 

Undertittel: Et møte med alderdommen. Utgitt i 2018. Norsk. Sakprosa. 

Og det er noe med dette uttrykket. Å falle i fra. Akkurat som om døden er litt for ubehagelig, skremmende, til å uttale. Eller tvert imot: At det er en så naturlig del av livet at man kan bruke nettopp slike ord. Vokse, blomstre, råtne, falle fra. 

På ett eller annet tidspunkt i livet kjenner mange på et behov for ikke bare å lære om tidligere generasjoner og finne ut hvor man kommer fra, men også forberede seg på det nokså nært forestående. 

Dette uunngåelige, eller, i alle fall det vi håper på. Å leve et langt og rikt liv. For med mange år kommer alderdommen, og med alderdommen kommer sykdom, lårhalsbrudd, redsel for å glemme og stadig frafall i omgangskretsen. 

Likevel virker det å være noe iboende i oss som ikke vil gi slipp. En dag til, litt til, bare enda et besøk, en ny morgen, litt mer kaffe. Mon tro hva som driver mennesket videre og om det samme vil skje med meg. 

Boken omhandler nettopp mange av disse tankene, tenkt, grublet og fabulert av en noen-og-tretti-år ung mann fra Nordmøre bosatt på Nesodden utenfor Oslo. Som nybakt trebarnsfar med sine foreldre mange, mange mil unna, er det god grobunn for tanker om livet, alderdom og døden. Mens han stadig verdsetter sitt gode forhold til egen bestemor, plages han over å frarøve barna tett kontakt med sine besteforeldre, all den tid han har valgt å bosette seg på et annet sted av landet. Og hva om, eller når, de faller fra og han blir eldste generasjon? 

Det er grunntanken. Så kommer alt det andre. Hver dag observerer han mennesker rundt seg. Samler inntrykk. Passerer et eldgammelt eiketre. Bringer og henter i barnehage og pjusker med nyfødt baby. Reflekterer over livet. Alderdommen. Hvordan nøttene fortsetter å vokse ut på eika, hvordan de eldre får dagene til å gå, om de er redde for å falle fra. 

Han spør sin bestemor, han spør lederen av det lokale pensjonistlaget, han spør en gammel mann uten familie. Resultatet er en samtalebok om livets siste kapittel, både på godt og vondt. Og dere får ha meg unnskyldt for subjektiv synsing, men det kan ikke sies på annen måte: 

Dette var en riktig fin lesing. Innpakket godhet mellom to permer, både til ettertanke og inspirasjon. 

Å leve, lever, har levd byr på personlige betraktninger og møter som oppleves som intime, uten å være private. Selv om han, familien og personene han møter er reelle oppleves deres dialoger og tanker langt fra utleverende. Det er her og nå, men omhyllet av erfaringer fra lange liv. Tålmodighet og tilgivelse, resignasjon over alt man ikke får gjort noe med og fokus på det nære. 

Og samtidig en litt uforståelig opplevelse av å ha for dårlig tid. Særlig Rigmor har bestandig hastverk. Hun står opp klokken fem for å steke vafler, skriver rasende raske eposter, kjører enda raskere med bil og uroer seg for å ikke få nok ut av dagen. Så er det noe rørende over at hun nettopp har kjøpt leilighet i et boligkompleks som enda ikke er utbygget, en positivitet som gir fremtidshåp også for langt yngre lesere. Mer ubehagelige hendelser fra fortiden nevnes som naturlige bestanddeler av et rikt liv, men blir ikke dvelt ved. Slik blir heller ikke fortellingene utleverende. Verken forfatter eller samtalepartnere er glansbilder, men de er mennesker på godt og vondt akkurat som alle oss andre. Persongalleriet er på mange måter av mindre betydning, for forfatteren uttrykker best det personlige, og ikke personene i seg selv. 

Bokbloggeren Rose-Marie formulerer den viktige forskjellen på denne måten: 

At forfatteren selv er noe tilbakeholden av natur, og må "mote seg opp" for å ta kontakt, tilfører historien noe sjarmerende og litt sårbart. Han byr på seg selv og sin egen historie. 

Slik blir snekkerarbeidet til forfatterens far, for ikke å glemme familiens store tragedie, noe mer enn nettopp fortellinger. Det personlige blir noe allment, noe alle kan relatere seg til og forstå ut i fra eget liv. Akkurat som Rigmors fortvilelse over å ikke få tiden til å strekke til er vanskelig å forstå for yngre utfra viten om at hun er en eldre kvinne uten jobb og små barn. Vi kan likevel med letthet relatere oss til følelsen. Slik kan vi også nærme oss hverandre, lære og forstå. 

Akkurat som at døden er like naturlig som livet, og at alderdom er like mangfoldig som ungdom. At vennskap kan bygges på tvers av livsstadier, alder, kjønn og interesser. Og at hver og en av oss har historier å by på, erfaringer å bygge videre på og verdier å ta lærdom av. 

Les boken og la deg inspirere til å ta kontakt med fremmede. Eldre i særdeleshet. De sitter på et skattekammer av livsvisdom. Berik ditt liv mens du enda har tid.

Les også: Min omtale av forfatterens debutbok (Min fetter Ola og meg).

Kilde: Leseeksemplar.

Som hennes dager var, av Hilde Hagerup

Jeg pleier ofte å tenke at min litteraturglede skyldes mine besteforeldre som alltid var midt i en bok. Særlig alle turene min bestefar tok meg med til biblioteket, er gode barndomsminner. De første årene tuslet vi bare ned gårdsveien og opp en bratt trapp, etter hvert måtte vi klatre inn i bestefars grå boble og kjøre forventningsfulle noen kilometere til kommunebiblioteket. Mens jeg dukket ned i Vestlys og Beskows verden, vandret bestefar lenger inn i lokalet. Med i posen tok vi alltid  med oss en roman til bestemor, gjerne skrevet av bygdas store forfatter. Senere lærte også jeg å bli glad i hennes bøker, og hun var fast innslag i mine oppgaver og særemner gjennom hele skoletiden. 

Det var hun med alle kvinnehistoriene, hun som tok så stor plass, hun som brukte dialekt i dialogene, hun vi var så stolte over. 

Som hennes dager var, av Hilde Hagerup 

Undertittel: Et portrett av Anne Karin Elstad. Biografi. Utgitt i 2018. Norsk.

Alt har en begynnelse. For Anne Karin Hestnes begynte livet i 1938 og hun vokste opp i den vesle nordmørsbygda Valsøyfjord. Det var mor og far, tre eldre søsken, bestemor og bestefar, snart en lita søster til, og så en onkel med fele. Men det begynte også før, mange år tidligere, da oldeforeldrene vandret over fjellet for å søke lykken ved kysten. En ung kvinne, en ung mann, som forlot alt de kjente til for å satse alt noe fremmed. På 70-tallet skulle denne historien gjendiktes og utgis som Folket fra Innhaug, en roman, en serie, som fremdeles blir lest og elsket. 

Alt har en begynnelse, alle stammer fra noen, og alt tar slutt. 

Anne Karin var bare 12 år da moren Jenny ble syk og døde. Det ble en skjellsettende opplevelse, en erfaring, en traume, sorg og savn. Da faren noen år senere fant seg ny kone, fikk Anne Karin endelig avlastning fra alt husarbeidet, men forholdet mellom henne og stemoren ble vanskelig. Snart tok hun seg arbeide hos en nabofamilie, etter hvert også som hushjelp hos en finere frue i byen. 

Gjennom odelsretten og odelsplikten var Nils’ fremtid bestemt, ikke noe å lure på, spekulere i, ingen grunn til å gå stien opp mot setra, snu seg, se utover dalen og bygda og lure på hva som lå bak gjellene. Verden, verden. Om den hadde noe å by på, var det ikke for ham. (Hilde Hagerup, om bestefar Elstad)

Savnet etter moren og det voldsomme ansvaret til tross, Anne Karin tok det igjen med renter: Livlighet og appetitt på livet gjorde henne synlig både i vennekretsen og bygda. Hun var et naturlig midtpunkt, og med det fulgte både venninner, oppmerksomhet fra det motsatte kjønn - men også misunnelse og folkesnakk. Det var noe «storaktig» ved henne, mente de, et kompleks hun resten av sitt liv forsøkte trosse med stolthet. Menneskenes kollektive ondskap, kalte hun det, Janteloven, behovet for å jekke ned andre. Men det var ikke bare bygdedyr, ondskapen finnes i alle samfunn, hevdet hun. 

En bygård kan være like ille. Det ligger i menneskets natur, mente Elstad. Når vi kommer sammen i flokk, gjør vi ting vi aldri ville tørre å gjøre alene. Det var denne formen for kollektiv mobbing og gapestokken i alle dens former hun ville til livs. 

En av guttene hun møtte i sin ungdom skulle bli hennes første kjærlighet. Begge begynte på lærerskole i Trøndelagen. Etter få år med fast følge møtte hun Bjørn Elstad, ga slipp på alt, og det var han som skulle bli hennes første ektemann og far til hennes barn. Det ble tre av dem, mange år som lærer og et begynnende forfatterliv. 

For alt har en begynnelse. Kanskje var begynnelsen hennes foreldres kjærlighet til litteraturen. Eller kanskje var det alle historiene om tidligere generasjoner, ønsket om å løfte sterke kvinneskjebner frem i lyset, eller et trassig behov om å bli noe. Akkurat slik hun lovet sin døende mor. 

Anne Karin ble noe. Et stolt, trassig, kreativt og livs-elskende menneske. En god pedagog. Et godt medmenneske. En dyktig forfatter. Men kanskje ikke verdens beste kone, om det så skyldes hennes personlighet, feil valg, samfunnets kollektive ondskap eller at drømmen tok for mye plass. Hilde Hagerup beretter om et levende menneske, med alle dens gode og mindre gode kvaliteter. Hun var aldri noe glansbilde, ingen av oss er. 

Hun måtte ta alt for mye ansvar som barn. Hun var glupsk på livet, på menn, sigaretter og vennskap. Hun forsvant inn i skrivingen, gjorde alt hun skulle, mens tankene var inne i en påbegynt bok. Hun skrev ut i fra erfaringer, mennesker hun kjente, terget på seg omgivelsene men insisterte stadig på at alt var fiksjon. Hun skrev og skrev, lot seg hylle av leserne og forarget seg over å ikke bli tatt på alvor av de som påberopte seg makt. 

Elstad fulgte spørsmålet om hvem Magret kunne ha vært til sin ytterste konsekvens, i løpet av fire bind tegnet hun et fullstendig mulig liv, hele tiden med utgangspunkt i det hun hadde av faktiske opplysninger. Slik ble romanene om Innhaugsfolket både fiksjon og en mulig virkelighet. (---) Når nøkkelen først var vridd om, var potensialet nesten ubegrenset. 

Nettopp her er biografien spesielt god. Selv om jeg personlig skulle ønske flere beretninger fra selve romanene, gis vi et solid innblikk i mottagelsen av de ulike bøkene. For der hvor bøkene hennes ble bestselgere og genererte både takkebrev og ukebladartikler, rynket kritikerne og den øvrige litterære elite på nesen. Kioskromaner, kalte de det mens de nedlatende slang ut et sarkastisk spørsmål om hun skrev på nye bestselgere. Noen Kritikerpris eller Bragepris fikk hun aldri. 

Skrev hun ikke godt nok for virkelig å bli tatt inn i varmen av kritikere og akademikere? Eller var det egentlige problemet at hun skrev bøker om bondekvinnehverdag, selv var kvinne og hadde kvinnelige lesere som ofte befant seg andre steder enn i hovedstaden? 

Skjønt. Det var hennes motivasjon. Hun hentet informasjon, leste seg opp, fant knagger fra fjern eller nær fortid og diktet rundt hendelsene - eller personene. Det begynte med ønske om å hedre de som hadde gått veien før henne. Alle historiene hun vokste opp med, og i voksen alder med brorens interesse for slektsforskning som smittet over på henne. Dette skulle vært skrevet ned, sa hun. Så gjør det du da, sa broren. 

Og da gjorde hun det. Først og fremst var det kvinnene i slekten hun ønsket å fremheve. 

Far til sønn til sønn til sønn, og prøver man å tråkle seg bakover på andre måter, blir det gjerne så tynt og spedt og ufortalt at det ikke er mer enn kvist igjen. Den brekker lett. Uansett hvor sterke kvinnene har vært, uansett hvor barmfagre, vittige, vakre, glupe, samme hvor mye de har gjennomgått og overlevd, uansett hvilke bragder: Fedrene nevnes før mødrene. Det er fedrenes stamtrær vi har å forholde oss til når vi skal fortelle hvor vi kommer fra. Arbeidende kvinner fordamper i osen fra kjøkkengrutene, overklassekvinnene blir borte i pianospill. Og bondekvinnene? Historiens statister. 

Senere fant hun historier i egen bagasje. Hun ble i relativt ung alder rammet av slag og flettet sykdommen inn i romanen Maria, Maria. Egne samlivsbrudd inspirerte til Senere, Lena og de påfølgende romanene. Menneskenes kollektive ondskap var også stadig en kjepphest for henne, og flere av karakterene ble av sine omgivelser beskyldt for storaktighet. - Akkurat slik hun selv ble kalt i sin ungdom. Merkelappen ble hengende ved henne. Selvsagt var det uhørt på den tiden å leve ut sine drømmer, omfavne berømmelse, gi avkall på huslige sysler og attpåtil skille seg. 

Anne Karin Elstad var frisk til sinns, modig, stolt og omfavnet livet. Hun inspirerte, gledet, forarget og utfordret. Alt har en begynnelse, og alt har en slutt. Hjerneslag og kreftsykdom reduserte livskvaliteten og hun slet med å finne gode nok ord til flere beretninger. Leilighet på Frogner ga henne nærhet til det litterære miljøet, men selv endte hun sitt forfatterskap med erindringsromanen Hjem i 2006. Det er noe veldig rørende med det hele. Seks år senere, en dag i april 2012, sovnet hun stille inn i sitt eget hjem. 

Skjønt, historiene om Magret, Julie, Lena og alle de andre lever videre. Og nå, med utgivelsen av denne velskrevne, drømmende og sympatiske biografien, vil også dagens lesere lokkes til å lese - eller gjenlese - Anne Karin Elstads forfatterskap. 

Jeg er en av de. 

Kilde: Leseeksemplar.

Rubiks kube og den femte beatle, av Hans Olav Hamran

For andre gang denne måneden har jeg lest en oppvekstroman fra 80-tallet. Alt tyder på at jeg har kommet i 40-årskrisen. I stedet for skilsmisse, karribiencruise eller hjelpearbeid i indre Sudan, leser jeg bøker fra tiden jeg selv var ung, knasker popcorn med smørsmak og koser meg glugg i hjel. Nok visvas, her er hva jeg tenker om: 

Rubiks kube og den femte beatle, av Hans Olav Hamran
Utgitt i 2018. Norsk. Oppvekstroman fra 80-tallet.

Omslaget velter seg i igjenkjennbare og delvis savnede duppeditter fra det glade åttitall, men la dere ikke forlede: Romanen er langt mer enn en skriftlig hit-parade. 

Vi følger Fredrikstadsgutten Anders fra siste år på barneskolen hele veien frem til avslutning av gymnaset. Han er bestevenn med Brigt og Frode, er håpløst forelska i Julia og minst like håpløst sær i musikkpreferanser. Han liker nemlig … hold dere fast … Beatles. Det som er ganske kult i dag var slettes ikke kult på tidlig 80-tall. Blant Fredrikstadskidsa var det nemlig Kizz som regjerte, og da var det helt bak mål å troppe opp på skolen i Beatles-jakke brodert med bandmedlemmenes navn. Attpåtil av mamma. 

Du skal være passe sær - men mest av alt modig, for å tørre noe slikt. Det blir bank ut av sånt, men det viktigste er selvsagt å holde på personlig integritet. Så får man heller søke andre bekjentskaper for felles trøst og entusiasme. Moren til Anders er riktignok blodfan, men hun er ofte mer under dyna enn frisk og rask ved platespilleren. Skjebnen vil det slik at - av alle - klasseforstanderen liker Beatles og har attpåtil møtt de. Altså, som før de ble ordentlig kjent. Til og med moren til Anders smiler av noe så kuriøst. 

Sammen legger Anders og hans lærer en plan, og mamma gjør alt hun makter og litt til for at Anders skal lykkes. Kanskje får også hun levd ut sine drømmer gjennom ham. Planen er sådd i det nyheten om John Lennons død blir kjent: Det er nå eller aldri, skal Anders få oppleve de gjenlevende Beatles-medlemmene er det bare å kontakte reisebyrået først som sist. 

Jeg innrømmer det. Jeg forventet en skikkelig tidsreise tilbake til barndommens paradis. Le av de samme referansene som i Ole-Martin Ihles Da He-man kom til Norge. Mimre tilbake, selv til en tid jeg enda var litt for liten til å huske skikkelig. Det viste seg derimot ganske raskt at Rubiks kube og den femte beatle byr leserne på mye mer enn bare ikoniske effekter og gitarriff. 

For all del, det er mange referanser, men de glir for det meste naturlig inn i handlingsforløpet. Unntaket er mindre hendelser som når Anders og faren leier Moviebox og Fredag den trettende. Slikt blir overtydelig og unødvendig, men jeg må presisere at det aller meste glir under radaren. 

De fleste referansene er musikkrelatert, som seg hør og bør i en oppvekstroman hvor hovedpersonen er over gjennomsnittet interessert i den slags. Så skulle det også bare mangle at også litt mainstream synthpop og hår-rockere får innpass. En personlig favorittpassasje er guttas oppdagelse av U2, et relativt ukjent band fra Irland. Det hele kulminerer i en konsert verden aldri har sett verken før eller senere, det var en fornøyelse bare å lese om det, selv om onde tunger kanskje kan ymte frempå om at det bærer et visst preg av oppramsing. 

Men altså. Dette er mer enn en tidsreise. Dette er også en ungdomsroman som faktisk vil funke for både de nå voksne 80-talls ungdommer og deres tenåringer. Det er godt jobbet. 

Først og fremst er selve fortellingen uventet fin. Personene skildres med varme og medmenneskelighet, den sympatiske hovedpersonen i særdeleshet. Han er litt i mellom alt, ingenting spesielt, men likevel sær på sin egen måte. Pysete på mange sett, verdens tøffeste på andre vis. Slik får man selvsagt også med seg en dose sunn fornuft og god moral. 

Det er mye feelgood over det hele, til tross for alvorlige undertoner. Så er også ungdomstiden like komplisert, herlig og frustrerende uansett tidsepoke. Det er vennskap, forelskelser, familieliv og skjellsettende opplevelser som vil forme ungdommenes for all tid. Kampen for å oppnå sine drømmer er ett aspekter. Andre, kanskje enda viktigere aspekter ved boken er problematikk som våker i bakgrunnen. Tabubelagt tematikk som homofili og psykisk helse omtales, men vies ikke mange ord, akkurat som i tiden bokens handling er lagt. Det var for ubehagelig, det skulle helst ikke snakkes om, folk ville liksom ikke vedkjenne seg at noen ikke kom seg opp av senga, eller begjærte en av samme kjønn. Ei heller ville man helst bry seg for mye om hvordan det stod til i andres hjem, om en eller annen var litt for tørst, eller ble litt for hardhendte. 

Her er alvor, humor, musikk og ungdomstid. Tårer triller og latter runger. Rubiks kube og den femte beatle er en uventet fin leseopplevelse som rommer mye mer enn hva førsteinntrykket røper.

Kilde: Leseeksemplar.