Doktor Proktor og det store gullrøveriet, av Jo Nesbø

Alt Jo Nesbø tar i blir til gull. Dette inkluderer fjerde bok i rekken om den knøttlille frekkaskjekkasen Bulle, den snusfornuftige streberen Lise og det lange rekelet av en høgg-gammel professor: Doktor Proktor.

Doktor Proktor og det store gullrøveriet, av Jo Nesbø

Etter å ha blitt hengt ut i programmet Norske Løgnhalser emigrerer Bulle til Sør-Trøndelag hvor han starter opp hangglider-bedrift sammen med sin kompis Petter. - Petter? spør du kanskje. - Petter, ja, de e bærre eiiiin Petter, svarer jeg. De selger kanskje ikke så mange hangglidere, de to, men de drikker opptil mange kopper kakao om dagen, og det er ikke så verst det heller.

En dag får Bulle besøk av Secret Garden. Norges rikdom, en eneste ynkelig gullbarre, er blitt stjålet, og mysteriet er såpass innfløkt at dette kan løses kun av den aller smarteste. Selveste Kongen tipser den hemmelige sikkerhetstjenesten om Bulle. Han har tross alt reddet verden fra dens undergang. Kanskje.

Sammen med sine venner Lise og Proktor tar Bulle turen over til London hvor svaret på mysteriet ligger. Trioen forbereder seg med multilingvistiske piller (hvorav Proktor må ta takke med det nest beste på markedet – skotske piller, slik at Bulle brått blir til Bullutten), siktesikre hansker, beksømsko utenom det vanlige og prompepulver. Selvsagt.

I jakten etter gullbarren møter vi både brødrene Crunch og deres mor hvis navn bare må hviskes (og selv det bare så vidt), den kjipe fotballtreneren Krillo (hvis taktikk er å kjøre en såpass dørgende kjedelig soneforsvarstaktikk at motstanderne sovner av kjedsomhet), hasardiøs henging fra Big Bens lilleviser, knakende farlig knokepokerspilling og en cupfinale du ikke har sett maken til. Rotten Ham vs Chelchester City. Er det en fotballkamp du må få med deg, så er det denne. Ja, også får vi endelig sannheten om produksjonen av parmesan.

Nesbø er en ordkunstner av rang, og i Doktor Proktor-bøkene leker han seg gjennom sidene. Han nådde sin absolutte topp (enn så lenge) i den tredje boken Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, og forventningene var skyhøye før den fjerde boken. Det lyktes nok ikke helt, det er kanskje ikke en gang mulig å overgå forrige bok. - Bare les hvorfor jeg absolutt forguder Verdens Undergang.Kanskje.

Sistnevnte glimret spesielt på grunn av dens krigspsykologi tilrettelagt for barn. Det ble noe mer enn bare humor. Gullrøveriet mangler dette lille ekstra, selv om man ikke kan unngå å le seg skakk underveis. Misforstå meg rett, det er ikke mye å sette fingeren på. Om fingeren faktisk skal settes på noe mer, må det være usikkerheten om målgruppen – barna – klarer å lese historien uten å bli forvirret av alle referansene myntet på de voksne leserne. Det refereres til finansakrobater, TV-programmer, idrettsutøvere, stedsnavn og hendelser de yngste ikke har godt nok begrep om til å forstå. Balansegangen mellom genialitet og overkill er sylskarp.

Doktor Proktor-bøkene er som nevnt proppfulle av referanser, kanskje særlig denne fjerde boken, og er med dette minst like mye til glede for voksne som for barn. Selve historien kommer lett i andre rekke. Samtidig har Nesbø en helt egen evne til å engasjere leseren, det være seg voksne eller barn. Han huker stadig tak i deg, snakker til deg, stiller deg til veggs og forklarer sine fortellerteknikker. Ikke en gang kapitteltitlene lar deg slippe unna:

Kapittel 18: Akkurat dette kapittelet har ingen tittel. Håper du overlever

Det sitter, og det sitter knakende godt. Bulle er verdens beste hovedperson, nå som tidligere. Man ler seg kvekk i hjel, nå som tidligere. Tegningene er like stygg-tøffe, nå som tidligere. Fremdeles er Nesbø lik genialitet. La oss skåle for dette. - I pærebrus, faktisk!

Kilde: Boken er lånt av min sønn (11 ½ år)som anbefalte den på det sterkeste.

Andre bokbloggere: (Pervoluto)

Åpne sår, av Gillian Flynn

Etter den meget intense og følelsestunge romanen Is-slottet, hadde jeg behov for litt lettere litteratur. Valget falt på amerikansk krim med tilsynelatende interessant tematikk...

Åpne sår av Gillian Flynn

Camille er 31 år og bosatt i Chicago hvor hun jobber som middels dårlig journalist i en avis med skuffende få lesere. Etter mange år med selvskading og utagerende adferd, virker hun å ha fått skikk på livet sitt. – Helt til Camille blir sendt ut til sin vesle hjemby Wind Gap. En elleve år gammel jente blir funnet drept og en jevnaldrende er sporløst forsvunnet. Camilles oppdrag er å gi leserne stemningsrapporter og samarbeide med politiet i jakten på morderen. - Men fortiden kaller. Oppvokst hos en svært dysfunksjonell familie, hvis mor er kald og syk etter oppmerksomhet og stefaren er distansert, tvinges hun til å ta et oppgjør med både familien og sitt eget følelsesliv. Og mest av alt må hun redde sin trettenårige halvsøster.

Muligheter og utfordringer

Plottet i seg selv er interessesant og appellerer både til spenning og følelser. Dessverre blir kriminalhistorien forutsigbar med få om noen overraskende momenter. En svak oppbygging av krimplottet burde blitt balansert med bokens underliggende tema, men det lykkes ikke. Styrken burde altså vært selve temaet, omsorgssvikt, men dette blir ikke fortellermessig godt nok håndtert. Dette blir kun underholdende, et greit tidsfordriv man like gjerne kunne vært foruten.

Fornuft og følelser

Åpne sår krøp aldri under huden på meg. Jeg fornemmet ingen virkelige følelser. Jeg ble urolig ut i fra mine egne tanker om grusomhetene, ikke av hovedpersonens reaksjon over de samme grusomhetene. Uten å røpe for mye av handlingen nevner jeg to episoder:

• Camille skjønner hvem som er gjerningsmannen og haster av gårde for å samle flere bevis, men henger seg opp i betraktninger rundt venninner og gamle minner fra ungdomstiden.
• Camille betror seg omsider til politiet, men virker langt mer opptatt av seksuelle tilnærminger enn av selve tragedien hun er midt oppe i.

Jeg, meg og Camille

Fortellerstilen er heller ikke av det beste jeg har opplevd. Boken er skrevet i jeg-form, med alle de fallgruver og svakheter dette medfører. Det mest prekære irritasjonsmomentet er at fortellerstemmen til stadighet husker alle detaljer tross tilstander det være seg rus eller høy feber.

Venner eller fiender

Persongalleriet, rettere sagt samspillet mellom personlighetene, er nok et problem. Forholdet til søsteren er særdeles lite troverdig. Camille er 31, Amma er 13. Den store aldersforskjellen til tross: Fortellerstemmen higer tidvis etter vennskap med henne, tidvis holder hun fullstendig avstand. For å toppe det hele inntar hun plutselig en moderlig omsorg for henne.

Sukk og stønn

Det aller, aller verste er likevel de meget klamme innslagene av husmorporno. Der hvor forfatteren forsøker å skildre jeg-personens problematiske forhold til kropp og nærhet, får vi i stedet for servert scener og anekdoter som føles både unaturlige, unødvendige og ubehagelige. I stedet for å dykke ned i jeg-personenes psyke, sitter jeg igjen med følelsen av at dette er desperate forsøk på å holde på leserens interesse.

Det er ikke deg, det er meg

- Men for all del. Boken har fått gode kritikker i aviser både her til lands og i utlandet. Åpne sår har blitt nominert til Edgar-prisen og attpåtil høstet et par Dagger-priser. Hos den menige bokblogger derimot, er mottakelsen jevnt over lik min. Les de lunkne omtalene til (Beathe), (Kasiopeiia) og (Krimbiblioteket). (Artemesia) er langt mer begeistret.


Kilde: Leseeksemplar fra Font Forlag ble gitt under deres høstpresentasjon. 

Is-slottet, av Tarjei Vesaas

I min pure ungdom leste jeg Is-slottet av Tarjei Vessas. 20 år senere leste jeg romanen på nytt. Det ble en vakker, men sorgfull start på bokåret 2013.

Det er vanskelig å skrive om tidløse klassikere. - Hva skal man skrive om en bok som i sin tid fikk Nordisk Råds Litteraturpris? Hva skal man skrive om en bok som var hårsbredd unna Nobels Litteraturpris? Hva skal man skrive om når boken har blitt analysert og omtalt mer inngående og bredt enn de aller fleste andre romaner?

Hvordan skal man skrive en omtale av Is-slottet?

Det er så mye, ordene strekker ikke til. Tematisk passer den for ungdommer, men kun vel beleste vil fatte omfanget av symbolikken. Den er kort, kun 120 sider, men rommer nok til flere hyllemeter. Is-slottet er blant den lille håndfulle romaner som kan leses igjen og igjen, mens romanen hver gang vokser bare mer og mer.

Den er så uendelig vakker i all sin dype forståelse av menneskelig psyke, sterke symbolikk og poetiske språk. Dette er en bok man aldri helt blir ferdig med. Man finner stadig noe nytt

Så mange har skrevet om boken, så mange har ment noe om den, så mange har tolket den frem og tilbake. Alt har blitt skrevet allerede. Jeg blir sittende igjen med et sterkt ønske om å uttrykke noen følelser.

- Og er det en bok som går inn under marg og bein, rett inn i sjela, på godt og på vondt, er det nettopp Is-slottet. Vesaas Is-slottet sprenger hele følelsesregisteret.

Is-slottet, av Tarjei Vesaas

Siss er 11 år. Hun blomstrer og er venneflokkens klare leder. Hun er vakker å se på, utstråler makt og trygghet. Unn kommer som ny til bygden, hun er morløs og flytter inn hos sin tante. Unn skjuler en hemmelighet og bygger en høy og tett mur rundt seg selv. Ingen kommer inn på henne, hun slipper ingen inn. Alle vil, bare ikke hun selv.

Den eneste hun ser, som hun ønsker å se, er Siss. Etter et halvt år, midt i den kaldeste perioden bygden har opplevd på lang, lang tid, ber hun Siss komme på besøk.

Det gnistrer av Unn og Siss. Innelåst på Unn sitt lille rom, utforsker de hverandre og seg selv. De fatter begynnelsen på noe som er større enn de noen sinne har opplevd. Kanskje større enn de er villige til å fatte. Begge blir sjenerte, litt redde, men det føles likevel som det eneste rette. De ser seg selv i den andre, de utfyller hverandre.

Siss løper derifra. Veggene kommer stadig nærmere, isen føles utrygg, noen er bak henne. Løp, Siss. Løp.

Siss løp til Unn i glede, men løper fra henne i redsel.

Neste morgen er det skole. Siss klarer knapt vente med å dra, hun lengter etter Unn og deres nye, forunderlige vennskap. Unn klarer ikke dra. Hun kan ikke møte Siss nå. Ikke enda. Unn vil holde på de vidunderlige følelsene litt til, ikke helt la hverdagen ta fra øyeblikket noe av gnisten. Unn legger av gårde til fossen som i løpet av noen kalde vinteruker har frosset til et uvanlig vakkert skue. Det er som et is-slott, et stort palass med utallige rom, kupler og spir. Unn vil dit, være på det eneste stedet som kan måle seg med alle følelsene som sprenger i henne.

Unn forsvinner inn i slottet og inn i seg selv. Tilbake står Siss i bunnløs sorg, ikke bare har hun mistet Unn, men også en del av seg selv. Siss blir Unn.

Innadvendt. Stenger alle ute. Tillater seg ingen glede. Hun lar seg drukne av ubesvarte spørsmål og fortvilelse over alt som aldri ble.

- Men våren kommer ubønnhørlig. Is-slottet smelter, i takt med Siss sitt frosne hjerte.

Vesaas skildring av is-slottet er som det fullkomne studie av den menneskelige psyke. Slottet har bygget seg opp over tid. Stadig større, stadig kaldere, stadig mer komplisert og innfløkt. Is-slottet har mange rom, og is-slottet rommer aller følelser. Bokstavelig talt. Her finner vi sorg og glede, tomhet og kaos, realitet og fantasi.

Det gjennomfrosne fossefallet er et av utallige bruk av bilder. Romanen er som en gullgruve av symbolikk. Vesaas frir til lesernes behov for tolkning og deres nysgjerrighet overfor ubesvarte spørsmål.

Det blir stadig kaldere, når sitt bunnpunkt samtidig som en dyp tragedie. Det går mot varmere tider, både i vær og sinn. Is-slottet handler om å vandre i seg selv, forsøke å forstå og sette ord på sine følelser. Det handler om bunnløs sorg, ensomhet og veien tilbake til livet. Det handler om yrende vennskap, samhørighet og kjærlighet. Ingen kan makte å møte verden alene.

Siss og Unn er to sjeler i en. Dette er deres historie. Ingen andre nevnes med navn. Det er bare de to, de ser ingen andre. De er to, forskjellige, men likevel så like. Når Unn forsvinner blir Siss Unn, men det bringer henne ikke tilbake.

Is-slottet er en maktdemonstrasjon i poetisk litteratur. Språket er vakkert, skildringene er som i en drøm. Romanen er realistisk, men likevel mystisk.

Vi møter to unge jenter med følelser de nesten mister pusten av. Vi møter en ung jente som går seg vill i seg selv og ikke evner komme ut. Vi møter en ung jente som omkommer av sorg. Vi møter omverdenens fortvilte ønske om å la alt bli som før. Vi møter et følelseskaos og tomrom som sjeldent har blitt mer inngående, vondt og samtidig vakkert beskrevet. Vi møter mørket og vi møter lyset.

Hvor magisk er ikke det?

Kilde: Eget bibliotek.

Leseåret 2012

I 2012 leste jeg 64 bøker, men det er litt jug. I 2012 leste jeg 63, men det er en liten underdrivelse. Bok nummer 64, eller 63 alt ettersom, avbrøt jeg. Orket ikke, ville ikke, gadd ikke. Det er ille nok i seg selv, men jeg toppet det hele med å avbryte en bok av nettopp en av mine favorittforfattere. Kardinalsynd, eat your heart out.

Fire av bøkene ble lest på engelsk, noe som er verdt å ta av seg hatten for. Dette er sjelden kost for Ellikken. De resterende bøkene ble ikke overraskende lest på, jammen meg, norsk. – Skjønt en av bøkene er jeg fremdeles i tvil om hvilket språk det egentlig er skrevet på. Språket godt er det i alle fall ikke. La oss for guds skyld ikke ødelegge den fine stemningen ved å fortelle hvilken bok dette er.

Mine egne skriblerier kunne absolutt vært verre, selv om jeg ikke etterlevde mitt eneste mål for året:

Det eneste målet for 2012 er å ikke begynne på en ny bok før jeg har skrevet omtale, i det minste noen stikkord, om forrige bok.

*hosteanfall*

Altså, for å gi meg selv litt kreditt: Jeg skaffet meg en notisbok jeg har skrevet i, og jeg har skrevet flere omtaler enn ikke skrevet omtaler. – Men helt hundre prosent, det greide jeg ikke. Jeg tror heller ikke verden er et spesielt mye verre sted ene og alene fordi jeg ikke skrev noe om Året rundt med Finn og Yan (for øvrig en absolutt fornøyelig bok, bare så det er sagt), og mine tanker om Menneskenes hjerter hadde uansett ikke vært frydefull lesning (hint: gjeeeeesp). Jenta på klippen var en eneste stor klisje og følgelig sørgelig å ødelegge med kritikk som ingen ende ville tatt. En himmel full av stjerner og Potensgiverne var hyggelige å lese, men mer som tidsfordriv å regne. Piccadilly-romanen ga meg så lite at jeg brøt alle prinsipper. Jeg tok derimot ikke ut bokmerket, så kanskje en dag... Lysnatt avsluttet min fasinasjon for Alice Hoffman, stort mer er det ikke å si om den saken. Hun ga meg i alle fall mange deilige paint-stunder. Ord uten lyd, A child called it, The lost boy og A man named Dave sparte jeg til så lenge at jeg glemte hva jeg skulle skrive. Det angrer jeg på, for historien rundt hvordan jeg fikk bøkene var søt nok for en hel omtale alene. Og jeg likte dem, jeg gråt av dem, og jeg er glad jeg leste dem. Kanskje utenom den siste boken. Absolutt utenom den siste boken. Never let me og burde jeg skrevet om. Det gnager litt ekstra på samvittigheten. Jeg skulle se filmen og skrive om begge opplevelsene, men jeg leser bøker i stedet for å se filmer, så utfallet ble magert. – Men unnskyld, da!

Om jeg ikke definerte det som noe mål, uttrykte jeg definitivt et ønske om å lese flere bøker av Sigrid Undset. Det gjorde jeg ikke. Dessverre. Dessverre nok en gang valgte jeg heller å lese om henne. Det hele var usigelig kjedelig, men lysten til å fortsatt pløye meg igjennom hennes forfatterskap lever videre. Ønsket er faktisk såpass intenst at jeg har laget det som prosjekt for 2013. Fint om du ikke nevner det med et ord, for aldri i livet om jeg klarer å gjøre noe med det. Innlegget er uansett laget, men det lar vi forbigå i stillhet. OK?

22 av bøkene er skrevet av norske forfattere. Det er en klar forbedring fra i fjor, om slikt kan kalles forbedring. Temamessig har det vært, tradisjonen tro, uhorvelig mye melankoli og høy gråtefaktor. Overraskende mye romantikk, mens jeg har lært en solid dose av flere. En del krim, men ikke så mye som tidligere. Litt humor, faktisk mer enn før. Bittelitt over dusinet ungdomsbøker. Alt for få klassikere.

Topp 3

Bøkene ramler inn, enten lånt bort eller generøst servert av venner og bekjente, eller sendt fra forlagene. Mange har vært bra, noen geniale. Andre har vært tidstyver, og de fleste har vært grei skuring. – Og ingen har slått disse tre perlene:

(Hver dag) (Keiseren av Portugalien) (Alt må vike for natten)

Disse bøkene er så glimrende at jeg får fysisk vondt av tanken på å ikke gjenoppleve dem for første gang. Disse bøkene satte meg alle så til de grader ut at jeg ikke maktet begynne på nye bøker før det hadde gått lang tid. Fremdeles den dag i dag ønsker jeg ikke å gi slipp på følelsene bøkene ga meg underveis i leseopplevelsen. Ord blir noen ganger altfor fattige.

Med ønske om et godt nytt leseår...

Lest i 2012

63. Potensgiverne 63. Og Piccadilly Sircus lå ikke i Kumla (avbrøt) 62. Alt må vike for natten 61. Nåde 60. I kjølvannet 59. Menneskenes hjerter, Sigrid Undsets livshistorie 58. Fuglehotellet 57. Oppdrag Mottro 56. Da Henrik Husten kom hjem 55. Picasso-kvinnen 54. Jeg tenker nok du skjønner det sjøl 53. Nærmere høst 52. Skyggedød 51. Uka etter 50. Nattsyn 49. Svart frost 48. Stalins kyr 47. Brooklynsk dårskap 46. 21/12 45. Madonnaene i Leningrad 44. Down the darkest road 43. Indias datter 42. Irrganger 41. Orakelnatt 40. Fjellet 39. Din nestes hus 38. De gjorde et barn fortred 37. Hver dag 36. Jenta på klippen 35. En himmel full av stjerner 34. Lysnatt 33. Hvite hester 32. Magi i praksis 31. Året rundt med Finn og Yan 30. Begynnelsen på et farvel 29. Fortellingen i fiolinen 28. Never let me go 27. Alt jeg er 26. Frihetens vinder 25. Ord uten lyd 24. Hånden som først holdt min 23. Himmelstormeren 22. Død sjel 21. Hugo Cabret 20. A man named Dave 19. The lost boy 18. A child called it 17. Ville hester 16. Keiseren av Portugalien 15. Mus 14. Ransom 13. Nattens sirkus 12. Tegn 11. Sa Mor / Sa terapeuten min 10. Historien om Manchester United 9. Hanas koffert 8. Vokternes hemmelighet 7. Mørketid 6. Danseren 5. Mellom oss 4. Amsterdam 3. The Postmistress 2. Sirkelen (Engelfors) 1. Blomstenes hemmelige språk

Les også: (Leseåret 2011) (Leseåret 2010)

Prosjekt 2013: Sigrid Undset

Hva? I 2013 har jeg alle intensjoner om å lese en saftig dose Sigrid Undset. Edit: I 2013 ønsker jeg å lese mer av Sigrid Undset.


Hvorfor? Hittil i mitt liv har jeg lest skammelig lite av Sigrid Undset.

Sikker? Ja. Og det er ingen grunn til å lese skammelig lite av Sigrid Undset. Ellikken elsker Sigrid Undset.

- Ja menn, da funker kanskje forsettet da?

- Amen.

Listen over litteratur av og om femhundrekronersdronninga er uhemmet kopiert fra Wikipedia. Jeg har verken håp, tro eller ønske om å lese alt som listes opp. – Men noe, ja noe skal jeg få lest.



Bibliografi

1907: Fru Marta Oulie (roman) (omtale)
1908: Den lykkelige alder (noveller)
1909: Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis (roman)
1910: Ungdom (lyrikk)
1911: Jenny (roman) (omtale)
1912: Fattige skjebner(noveller)
1914: Våren (roman)
1915: Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord (Thomas Malorys Le Morte d'Arthur)
1917: Splinten av troldspeilet (roman) (omtale)
1917: Tre søstre (essays)
1918: De kloge jomfruer (noveller)
1919: Et kvindesynspunkt (essays)
1920–22: Kristin Lavransdatter: Kransen, Husfrue og Korset (triologi) (omtale)
1921: Vårskyer (noveller) (omtale)
1925: Sankt Halvards liv, død og jærtegn
1925: Olav Audunssøn i Hestviken (roman)
1927: Olav Audunssøn og hans barn (roman)
1927: Katholsk propaganda (essays)
1929: Gymnadenia (romaner)
1929: Etapper (essays)
1930: Den brændende busk (roman)
1930: Hellig Olav, Norges konge (hagiografi)
1932: Ida Elisabeth (roman)
1933: Etapper. Ny række (essays)
1933: To europeiske helgener
1934: Elleve aar (selvbiografisk roman)
1936: Den trofaste hustru (roman)
1937: Norske helgener (hagiografi)
1938: Selvportretter og landskapsbileder (historie)
1939: Madame Dorthea (roman)
1939: Klosterliv – På pilegrimsferd – Sognekirken (i «Norsk kulturhistorie II»)
1943: Sigurd and his brave companions. A tale of medieval Norway (barnebok)
1945: Tilbake til fremtiden (memoarer)
1947: Lykkelige dager (memoarer)

Posthume utgivelser

1951: Caterina av Siena (hagiografi)
1952: Artikler og taler fra krigstiden (essays)
1955: Sigurd og hans tapre venner (roman)
1957: Sten Steensen Blicher (kulturhistorie)
1968: I grålysningen (roman)
1972: Østenfor sol og vestenfor måne (barnebok)
1973: Prinsessene i Berget det blå (barnebok)
1979: Kjære Dea (brev) (omtale)
1992: Fred på jorden (noveller)

Biografier

Gidske Anderson: Sigrid Undset, et liv
Vigdis Bjørkøy: Sigrid Undset. Biografi
Bernt T. Oftestad: Sigrid Undset, modernitet og katolisisme
Anne B. Ragde: Sigrid Undset, ogsaa en ung pige
Oddvar Rakeng: Bjerkebæk – fra dikterhjem og bohemhule til museum
Nan Bentzen Skille: Innenfor gjerdet. Hos Sigrid Undset på Bjerkebæk
Nan Bentzen Skille: Inside the Gate. Sigrid Undset's Life at Bjerkebæk
Sigrun Slapgard: Dikterdronningen Sigrid Undset
Tordis Ørjasæter: Menneskenes hjerter. Sigrid Undset - en livshistorie


- Og om noen skulle lure: Leste bøker er markert med rødt. Lykke til, Ellikken!

Det ser ut til å gå bra...

... Til tross for at jeg leste 21/12 av Dustin Thomason så langt tilbake som i august mens jeg enda var litt skvetten. Jeg skulle lage en stor greie rundt dette på bloggen, men tiden flyr og verden består. Dere får greie dere med en (link til min omtale) og dette:


Et livsfarlig virus er løs i LA og sprer seg i rekordfart over hele USA. Pasientene lider av ekstrem søvnløshet, og mister forstanden før livet ubønnhørlig ebber ut. Det fins ingen kur, smittefaren er ekstrem, og unntakstilstand innføres. Det er desember måned 2012, bare uker og dager før Mayaindianernes hellige overbevisning om dommedag 21.12.12. Forskeren Gabriel Stanton fatter raskt mistanke til at viruset skyldes prioner, smittestoff bestående av proteiner. Likevel finner han ingen likhet med kugalskap og lignende sykdommer. Hva kan kilden være, hvordan kan pasientene kureres, og hvordan kan spredningen stoppes?

Ellers må det sies at jeg har vært opptil flere ganger på Holmen-senteret i Asker hvor jeg lot meg fortrylle av dette synet:

I pur glede fant jeg en bok jeg ikke hadde fra før, sånn cirka midt i stabelen, og uten å tenke meg grafset jeg den til meg. Edit: Forsøkte å grafse den til meg. Herreminhattenfnatt tenk om de ikke hadde vært limt fast.

Dra til Holmen, folkens. Fine butikker og lite folk! Forresten, ikke dra til Holmen, folkens. Jeg vil ha perlen for meg selv. Endelig et kjøpesenter hvor jeg ikke bare overlever, men også koser meg.

Kose meg skal jeg også gjøre i julen, og det håper jeg dere også gjør! Kommer plutselig tilbake på nett i romjulen for tidenes beste bokblogginnlegg i historien ren og skjær pjatt.

((( God jul, godtfolk )))

Alt må vike for natten, av Delphine de Vigan

Alle ideer om å lese masse bøker på tampen av året, ene og alene for å komme opp i et anselig antall, fornektes og avblåses. Jeg er sjanseløs. Ene og alene på grunn av en bok jeg leste ferdig tidlig forrige uke. Gjentatte forsøk på å leve meg inn i en ny bok har vært resultatløse. Dette er en bok som sniker seg inn i marg og bein:

Alt må vike for natten, av Delphine de Vigan

For nesten to år siden leste jeg min første bok av franske Delphine de Vigan. Hennes lille perle Underjordiske timer gjorde et sterkt inntrykk. Lite ante jeg at hennes selvbiografiske roman Alt må vike for natten noen år senere skulle bergta meg desto mer.

Delphine vokste opp med en psykotisk mor, og dette er hennes forsøk på å forstå og forsone seg med hennes valg om å avslutte sitt eget liv. Like fullt er det er ubehagelig dypdykk ned i familiens mørke hemmeligheter.

Alle har sine historier. Arvelig belastet. Miljøpåvirket. Ingen ting er tilfeldig, alt har sin grunn.

Forfatterens familie hjemsøkes av tragedier. Moren Lucile vokser opp med en vital, men kjølig mor, en kjærlig, men ustabil far. Barneflokken vokser stadig. En dag faller hennes yngre bror ned i brønnen og drukner. Dette virker å være starten på en endeløs rekke tragedier og overgrep. Selv lever Lucile sitt voksne liv med utallige elskere, skjebnesvangre psykoser og voksende rusmisbruk for å få bukt med sine demoner. I bakgrunnen tusler Delphine og hennes søster rundt og venter på at katastrofen skal bli endelig.

Innimellom de rene fortellerbolkene gjør forfatteren seg mange betraktninger om hvorfor det har blitt som det har blitt. Disse antydes svakt, analysene er forsiktige og det er undringen som står i fokus.

Ingen blir fordømt.

Det er urovekkende mange tragedier innad i familien. Hvorfor har det blitt slik? Er det arvelig? Kan noen ødelegge så mye for så mange over så lang tid, og over så mange generasjoner?

- Og kan hun selv unngå å bli påvirket? Ligger det latent i henne? Hva tar hun selv med seg, og hva overfører hun til sine døtre?

Boken skulle være en viktig del av sorgprosessen, men ble samtidig et forsøk på en inngående forståelse av hvorfor tragediene stadig hjemsøker familien. Med forståelsen følger unektelig også en uttalt uro for hvordan fremtiden vil fortone seg. Vil det bare fortsette?

Hennes egne opplevelser, hennes egne problemer, skrives det lite om. Hun unngår å bli for personlig og utleveringen begrenses. Hun utelukker det verste for å skåne seg selv og sin familie. Hun undres, reflekterer, men hun opptrer aldri som noen dommer.

Dype tragedier, incest-problematikk og psykiske lidelser oppveies av fargerike personligheter og intenst familiesamhold. Rystende barnedødsfall og knusende overgrep fortelles uten dramatikk.

Alt må vike for natten er ingen bok man gråter av. Den gjør mer enn som så. Leseren rystes.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre omtaler: Les den nydelige omtalen av Ann-Sofi S. Emilsen fra bloggen Den boka. Også bokbloggeren Janke har latt seg begeistre.

Lest i november + Reisebrev fra Ungarn

I dag skriver vi femte desember, og jeg kan ikke annet enn å konstantere at jeg fremdeles ikke har tatt frem kassene med julepynt. Adventsstaken og lysstjernen ligger like fordømt bortgjemt på loftet. De formildende omstendigheter er at vi var borte forrige helg, og skal være borte denne helgen også. Vips er det bare to lys igjen å tenne før det er jul. Det går… alt for fort.

((((((((((((((HERREGUDJEGMÅFÅKJØPTJULEGAVERSNART)))))))))))))))

- Men det er jo ikke dette en bokblogg skal handle om. Nei visst, en bokblogg skal handle om bøker, og jeg har lest bøker i november. I månedsoppsummeringen for november på en bokblogg skal det handle om bøker lest i november. Det er jo ikke verre enn det.

Rent bortsett fra at det ikke er stort å skrive om.

Lest i november

Fuglehotellet, av Tiger Garte (les min omtale)

Menneskenes hjerter, av Tordis Ørjaseter (se under)

I kjølvannet, av Per Petterson (les min omtale)

Nåde, av Linn Ullmann (les min omtale)

Nordmenn alle som en. Jeg likte alle som en. Nei, nå ljuger jeg. Jeg kunne ikke fordra biografien om Sigrid Undset. Jeg kjedet meg kvekk i hjel. Her var det endeløse sitater fra alskens brev, uendelige referanser til alskens brevskrivere, uforståelige gjentakelser av det som betyr aller minst, og svisj-svosj gjennom mer interessante episoder i hennes liv. Nobelpris-utdeling (Svisj) og barnas dødsfall (Svosj). Jeg lærte nok en ting eller to, og jeg er om mulig enda mer ivrig etter å lese samtlige av hennes verker.

Jeg sa jo det ikke var stort å skrive om.

Det er langt mer å skrive om min reise til Ungarn. Jeg har elsket reisebrevene til Solgunn, og selv om mitt reisemål i november var hakket mindre eksotisk, har det likevel sin slags sjarme. Sammen med min samboer skulle vi reise sammen med tre vennepar i vår naive tro at det ville bli en spa-weekend i Budapest og omegn. Sus og dus, plask og sukk. Kortversjonen er: Det ble det ikke. Langversjonen er:

Det er deilig å være ettertraktede toppidrettsutøvere. Norges landslag i Petanque ble invitert til turnering i Ungarn, kost og losji skulle bli betalt av arrangøren. Vi syns det var stor stas, og mannfolka ble fortalt at dette var en ypperlig tur å ta med seg sine livsledsagere. Vi damene gledet oss stort til fri tilgang til hotellets spa-avdeling, ungarske krydrete gastronomiske kjøttretter, full avslapning og shopping.

Vi ble hentet i Budapest, og under denne transportetappen tenkte vi at det umulig kunne bli verre. 22 voksne mennesker med like mange kofferter ble stuet inn i en maxitaxi med plass til 18 mennesker uten kofferter. Det franske landslaget satt med oppsperrede øyne. Det skotske landslaget så skremte ut. Det svenske landslaget var party-svensker. Det norske landslaget satt oppå koffertene i midtgangen. Bilturen som skulle ta 2 timer, tok 4 timer fordi sjåføren ville unngå trafikkontrollene på hovedveien. Nei, det kunne umulig bli verre.

- Helt til vi ble satt av på hotellet vårt. Eller rønna vår midt ute i ingenting. Utenom brukte høvler i dusjen fant vi også vår egen hund i hagen. Ja, jeg er seriøs. Med i overnattingsdealen fikk vi en hund. EN HUND!

Bilde 1: Vår private spa-avdeling. Tre par på luksuriøst bad med lekkert strikket dolokktrekk inklusive biller og innbydende mørke krøllete hår på dorull.

Bilde 2: Vi kunne velge mellom denne lekre plankesofaskuffen med gassovn med fiffig kjøkkenkrokløsning, eller bestige tidenes bratteste trapp (også kjent på norsk som stige) til nok en plankesofaskuff eller et rom med dør. Det skal også nevnes at det var opptil flere centimeter mellom vår plankesofaseng og trapp (stige).

Bilde 3: Hall med trapp. Også kalt stige opp fra kjøkken/stue/soverom.

Lørdagens eneste måltid. Bein med brusk og fettslintrer (Også kalt hare) og seig potetmelguffe, servert klokken 12.

- Men shopping da, spør dere kanskje.

Stedets eneste butikk hadde et mystisk begrenset utvalg av søtsaker og maxi-tannpastatuber, og stengte dørene klokken 10.30. Ungarske skilt med åpningstider er ikke spesielt enkelt å lese seg frem til.

Velmente tunger kan fortelle at vi sikkert i fremtiden vil være i stand til å le av det hele. Jeg stiller meg sterkt tvilende til at så skjer, og nøyer meg nødigst med å kalle det en uforglemmelig tur.

...

P.S. Gutta kom til finalen begge dagene, noe som attpåtil resulterte i seier på søndag. Hele premiepotten gikk med til en superfin overnatting i Budapest siste dagen. Vi grein oss til middag rundt midnatt, sov som steiner hele natta og gikk fullstendig glipp av spabehandling. Det viktigste er at vi på turens siste dag hadde tilgang til rent - og eget - toalett. Og vi overlevde. Jaggu, overlevde vi.

Picassokvinnen, av Taran L. Bjørnstad

Picassos kunstverk viser forvridde kropper og deformerte ansikter. Like fullt er de fascinerende og vakre. Han malte sine bilder og formet sine skulpturer for å vise motivene fra forskjellige steder. Ståstedet vil alltid være forskjellig for vi er alle forskjellige. Vi defineres ut fra ståsted, holdninger, fordommer. Ingen ser likt på ting, ingenting er ensidig, helt nøytralt. Alt er i bevegelse. Vi er ikke ene og alene vårt utseende.


I Picassokvinnen møter vi en ung kvinne med et sjeldent syndrom. Angelika ønsker å bli sett, defineres ut fra hvordan hun er, og ikke hvordan hun ser ut. Angelika er ikke et syndrom.

Picassokvinnen, av Taran L. Bjørnstad

Angelika, 18 år, går aldri ut. Hun er ikke som alle andre. I gjemsel, i redsel for å vekke oppmerksomhet og avsky, lever hun et fiktivt liv på nett. Her får hun positiv oppmerksomhet, hun blir begjært og er populær. – Men det gir henne ingenting. Hun føler tomhet og hun føler seg skitten. Jo mer hun er på nett, jo mer avskyr hun seg selv.

Hennes eneste venn er den dypt narkomane Simen i kjelleretasjen. Moren og naboene mener han utnytter henne, men han er hennes eneste kontakt med omverdenen. Han trenger henne og hun trenger ham. Han godtar henne som hun er, ser hennes indre jeg. Ser mer enn det ytre. Simen oppfordrer henne til å leve før hun dør. Memento mori. Husk, du skal dø.

Selv har han levd for mye. Han har levd livet, levd for hardt. Simen er mett. Han ønsker å forlate verden, og hans valg innebærer at også Angelika blir forlatt.

- Hva nå, Angelika?

Taran L. Bjørnstad skriver sårt og godt om å godta seg selv. Gjennom Angelika leter leseren etter det indre, det som betyr noe. Det handler om å tro på seg selv og tørre å tro på de rundt seg. Kunsten er å våge å utfordre seg selv og søke nye veier. Vi faller, reiser oss opp igjen, og tørker bort grusen fra knærne. Vi lærer oss å gå videre. Vi må leve mens vi kan, vi må leve før det er for sent.

Anbefales for eldre tenåringsjenter.

Kilde: Romanen er mottatt fra forlaget via Cappelen Damms Bokbloggturne.

Andre bloggere: Trykk på (Bokbloggturneen) for å lese deltagernes syn på boken. Selv blogger jeg noen dager tidligere enn avtalt, siden jeg straks reiser bort på miniferie. Andre bloggere som har lest Picassokvinnen er (Lesehesten fra Sørlandet) og (Barnebibliotekarene).

Og jeg? Jeg er ikke picassokvinnen. Jeg er Ellikken og jeg er over gjennomsnittet interessert i Picasso.

Bonus: Gjett hvilken fot som er min.

Ellikken + Linn Ullmann = Sant

I både bøker og filmer er jeg i mitt ess når flere historier flettes sammen eller vi får samme historie fortalt fra ulike personer. Til min store glede innehar Linn Ullmann denne, i mine øyne, spennende fortellerteknikken. Fortellingene er rike og hun formidler en fortellerglede hvor ordene flommer ut. Til dels litt overdrevent lyrisk, kanskje, så er hun da også datter av sin mor. Her finnes både humor og melankoli fylt med ettertanke og undring. Personene er delvis usympatiske, slik som i virkeligheten. Historiene er gripende, men samtidig befriende usentimentale.

De to første leste jeg i 2010, og i november 2012 leste jeg den tredje. I den ene boken beveger bokens historie seg mot et dødsfall, i den andre boken starter historien med et dødsfall. I den tredje boken handler det om livet, døden og overgangen mellom disse.

Les mine omtaler av Før du sovner, Når jeg er hos deg og Nåde.

I kjølvannet, av Per Petterson

Per Petterson ble i dag tildelt årets bokhandlerpris for Jeg nekter. Øvrige nominerte var Frode Granhus Stormen, Gabi Gleichmann Udødelighetens elixir, Gunnar Staalesen Der hvor roser aldri dør, Henrik H. Langeland Hauk og due, Jørgen Jæger Stemmen, Jørn Lier Horst Jakthundene, Pedro Carmona-Alvarez Og været skiftet og det ble sommer og så videre, Tiger Gartè Fuglehotellet og Trude Teige Svik. Dette er andre gang Petterson får prisen. Første gang var for romanen Ut og stjæle hester i 2003.


Jeg har ikke lest Jeg nekter. Dessverre. Jeg skal ikke uttale meg om boken annet enn at jeg virkelig gleder meg til å lese den, for Per Pettersons fortellerevne imponerer meg stadig. Nå sist under lesingen av I kjølvannet, en bok jeg fullførte i går kveld.

I kjølvannet, av Per Petterson

Arvid Jansen er noen og førti år, skilt og fratatt omsorgsretten til sine to døtre. Foreldre og søsken mistet livet i en stor båtulykke, og hans eneste gjenlevende bror sliter dypt. Arvid lever på forfatterstipend, har en forsvinnende liten bekjentskapskrets og finner liten glede i tilværelsen.

Arvid er inderlig ensom. Han finner ingen mening med sitt liv. Dagene bare går, mens livet svinner hen. Livets ferd er målløs, en evig søken uten fotfeste.

I kjølvannet handler om hudløs sorg. Sorgen som er alt om slukende i all dens ensomhet og avmaktsfølelse. Sorg over det som ble og aldri ble. Sorg over savnet etter det som burde ha vært. Sorg som i ensomhet.

Først og fremst møter vi sorgen over faren. Ikke faren i seg selv, men det forholdet de to aldri greide å få. Far og sønn manglet nærhet og skapte i stedet for en følelse av underlegenhet. En følelse som Arvid selv ikke i voksen alder maktet å gi slipp på. Nå er det for sent.

Ensomheten gir ekstra dybde i vissheten om at forfatteren selv har opplevd å miste sin nærmeste familie i Scandinavia Star-brannen. Skriveprosessen har utvilsomt vært terapeutisk.

I kjølvannet er tung, trist og vond. En følelse av håpløshet suger deg inn i boken. Det blir likevel aldri sentimentalt. Det er denne balansegangen som er Pettersons virkelig store styrke.

Ikke overbevist etter min 5-minuttersomtale? Les Leif Ekle fra NRK Kulturnytt sin anmeldelse HER.


Kilde: Loppemarkedfunn

Lest i 2012 - Oktober, posesalg og omtaler

Medio november er det på høy tid å oppsummere oktober. Hadde det ikke vært fordi jeg hadde brukt månedsskiftet til å passe på Norges flotteste idrettsutøvere i belgiske Gent, hadde jeg gjort det før. Og hadde jeg vært i stand til å fatte meg i korthet skriftlig, skulle jeg gjort det. Jeg lover. I stedet for har jeg så lite å skrive om fra oktober at jeg simpelthen er nødt til å utvide oppsummeringsinnlegget med både miniomtaler og confessions of a bookshopaholic. Man leker jo ikke bokblogg.

Lest i oktober

Nærmere høst, av Marianne Kaurin (les bokomtalen min)
Da Henrik Husten kom hjem, av Bård Nannestad
Jeg tenker nok du skjønner det sjøl, av Jon Gangdal
Picassokvinnen, av Taran L. Bjørnstad
Oppdrag Mottro, av Linda Eide (les bokomtalen min)
Det burde vært mer, hadde det ikke vært for en murstein om, ikke av, Sigrid Undset. I kveld blir jeg endelig ferdig og kan velte meg i alskens lettsindig litteratur.

En relativt morsom bok, en grinebok, en mannebok og to ungdomsromaner. Det store høydepunktet var Kaurins Nærmere høst, en bok jeg har rost opp og i mente i dette innlegget. Den andre ungdomsromanen, Picassokvinnen, skal jeg skrive om i forbindelse med Bokbloggturneen og kommer om en uke eller to. Moroboken med store mengder nostalgi og enda større mengder alvor, Oppdrag Mottro, ga meg både lattersalver, grubletanker og klump i halsen. Les min omtale. Enda bedre, les boken. Enda, enda bedre, les boken og gi den til din egen mor.

De to resterende har jeg ikke skrevet egne innlegg om. Ikke fordi de ikke fortjener det, for begge er lesverdige på hver sin måte. Den ene boken er omtalt andre steder i bøtter og spann, mens den andre er et sørgelig ubeskrevet blad på det store bloggetreet.

Jeg tenker nok du skjønner det sjøl, av Jon Gangdal

Alle husker rettsaken rundt åtte år gamle Christoffer. På en svært nøktern og informativ måte forsøker Gangdal å sette søkelyset på hvordan den lille gutten kunne bli mishandlet over lengre tid uten at noen slo alarm. Særlig mormor og far får sine historier fortalt, uten at disse kommer i noe særlig godt lys. Det er heller ikke forfatterens hensikt.

"Mor, besteforeldre, onkel, far. Assistent, kontaktlærer, rektor. BUPA, lege. Politi, etterforskere, rettssystemet. Alle forstod at Christoffer ikke hadde det bra. Alle forstod at Christoffers skader og blåmerker ikke kom av uhell. Likevel var det ingen som maktet å hjelpe ham før det var for sent. Ingen meldte i fra til barnevernet. Det er aldeles ikke til å forstå."

Samtidig som det er det. Vi har lett for å bli blinde, fornekte, fortrenge. Alle var redde for at noe ikke var som det skulle, alle forsøkte å finne ut av det, men ingen handlet. Ingen sa ifra. Alle var redd for å gjøre noen skade.

Det vondeste er ikke å lese om Christoffers liv, men å innse at mishandlingen fikk lov til å skje fordi ingen gjorde som de pliktet å gjøre. Redselen for å ta feil, ta for raske konklusjoner, fikk igjen dramatiske følger. Det har skjedd før, det skjedde i Christoffers tilfelle, og det vil skje igjen.

Det har de til felles med de fleste av oss. Vi orker ikke, vil ikke, må ikke, kan ikke se at barn blir mishandlet eller misbrukt. De færreste av oss har fantasi til å forestille oss at mennesker vi kjenner, kan begå handlinger som ligger langt utenfor det vi selv er i stand til.

Det er det som er vondest av alt.

Kilde: Anbefalt og lånt av kollega.

Da Henrik Husten kom hjem, av Bård Nannestad

Nannestad brukte ti år av sitt liv før debuten var klar. Boken har blitt sammenlignet med bøker både av Anne B. Ragde og Per Petterson, en sammenligning jeg ikke nødvendigvis ikke oppfatter udelt positiv. Per Petterson representerer det positive i denne sammenheng, og det er utvilsomt ganske kuriøst at Nannestadboken har samme innledning som Pettersons nyeste roman, Jeg nekter.

Frank Berg, 60 pluss, er bosatt i Nittedal sammen med hunden Betsi. Ungkar på ente året, asosial, uengasjert og livstrett. På en kveldstur møter Frank og Betsi på en ukjent bil ved skogkanten. Bilvinduet rulles ned og mannen roper ut ”Men, er det ikke Frank…?”

Inne i bilen sitter Franks gamle barndomsvenn og nabo Henrik Husten. Da guttene var i tenårene forsvant Henrik uten forvarsel, og senere forsøk på å finne ut hva som skjedde, hadde ikke gitt noen svar. Et helt liv senere gjenforenes de to.

Det hele handler om spøkelser i skapet. Fortiden ligger som en skygge igjennom hele livet. Verken Henrik eller Frank har levd sine helt egne liv. Arv og miljø i tidlig oppvekst har hengt ved begge som en mare, noe de ikke har klart å gjøre seg fri fra.

Etter dette nattlige møtet tvinger Henrik ham indirekte å leve sitt eget liv. Frank innser at han er nødt til å ta et endelig oppgjør med både fortid og forgjengere.

Da Henrik Husten kom hjem er stille, ettertenksom og nøktern. Nannestads fortellerstemme fører oss igjennom et tungt landskap hvor resignasjonen alt for lenge har ligget som et kvelende teppe.

En solid debut av en spennende debutant.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget.

To fluer i ett smekk og ferdig med det. Fem bøker lest i oktober overskygger heller ikke det faktum at jeg har nikost meg med andre bloggeres innlegg.

Oktobers favorittblogginnlegg

Jeg har teflonhjerne og hukommelse som en gullfisk. Dersom dere ikke skjønner tegningen: Det er ikke mye som setter seg fast i pannebrasken. Jeg har tenkt så nevnte pannebrask har knirket og knaket, og er fornøyd med følgende tre gullende gode innlegg:

The Casual Vacancy, omtale av Lines Bibliotek

Lines bokomtale er helt suveren. Virkelig. At hun i det hele tatt har greid å gjøre meg nysgjerrig på en J. K. Rowling-roman er verdt heder og berømmelse i seg selv. Hennes beskrivelse av romanens rike persongalleri gjør meg fremdeles lykkelig.

The Crow Road, omtale og hyllest av Haruhi

Dette er min favorittbok. Såpass favorittbok at jeg simpelthen så meg nødt til å gi bort et eksemplar for å spre det gode budskap. Heldigvis, kryss i taket og tenna i tapetet, innså også mottakeren bokens genialitet. Måtte det spre seg til hvert eneste lite og stort blad i det store bokbloggtreet. – Og måtte et eller annet forlag innse at dette er en bok vi trenger å utgi på norsk. Halleluja!

Halloweentips: Zombie-litteratur, av Bokelskerinnen

Jeg ante ikke at litteraturen inneholdt så mange godbiter om mine favorittutysker før Bokelskerinnen publiserte sin eminente liste over zombie-bøker. Familie og venner, snart er det jul.

En bokshopaholikers bekjennelser, del uhorvelig-mange

Apropos jul. Søndag var det rene julaften for meg. På vei til Ullevål stadion hvor vi hadde fått vip-billetter gratis til kampen mellom Vålerenga og Lillestrøm (pest eller kolera), gjorde min kjære privatsjåfør meg oppmerksom på utallige plakater som reklamerte for bokmarked. Jeg mer enn antar han angret på dette. Med en gang jeg stakk nesa min innenfor døra, fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk lov til å komme inn. Jeg ble akutt paranoid og begynte å telle potensielle lesere av min blogg. Mistanken min ble bekreftet da jeg sekunder senere fikk en litt mindre brysk beskjed om at jeg måtte vente fordi de forberedte posesalg.

At jeg jublet vilt og hemningsløst inni meg er tidenes underdrivelse. Gjennom vinduet kommuniserte jeg med min kjære privatsjåfør både med fingerspråk, miming og lykkerus: P-O-S-E-S-A-L-G-!-!-! Han responderte med vantro og fortvilelse.

Lenker, av Anne Karin Elstad
Enke for et år, av John Irving
Sirkusbarn, av John Irving
Vredens druer, av John Steinbeck
Generalen i sin labyrint, av Gabriel Garcia Marquez
Elskede, av Toni Morrison
Nådens omkrets, av Jørgen Brekke
Et velsignet barn, av Linn Ullmann
Nåde, av Linn Ullmann
I kjølvannet, av Per Petterson
Døde menn går i land / Skjult mønster, av Andre Bjerke
Få meg på for faen, av Olaug Nilssen
Og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla, av Håkan Nesser

At, vel hjemme igjen, jeg konkluderte med at jeg allerede hadde to av disse bøkene, vil sikkert noen konkludere med er et tegn på at det har gått over alle kosteskaft. Jeg velger å se positivt på det. Den dagen jeg blir rik og for eksempel investerer i en hytte, for eksempel, kan jeg ha Enke for et år både hjemme i slottet mitt, og i tillegg på hytta. Eventuelt i min ferievilla i Spania. Ganske genialt. Alt har en mening, det er det ingen tvil om.

Mer konkret med posesalgekstasen min er det hyggelig å bite seg merke i at man blir påvirket av andre bokbloggere. Sirkusbarn har jeg snakket med Haruhi om opptil flere ganger. Line har snakket og skrevet svært varmt om Morrisons Elskede. Denne boken har jeg unnskyldt meg med at jeg ikke har og derfor heller ikke har lest, og nå må jeg altså forsøke skylde på noe helt annet. Lena fra Les Mye fristet meg med Et velsignet barn, en bok jeg lovte henne å lete etter på neste loppemarked. Det skulle ikke gå langt tid. Jeg kunne har fortsatt, dere vet selv hvem dere er og hva dere har lest.

Ok, da. Jeg kjøpte posen i november måned. Jeg er for lykkelig til å vente med å skrive om dette.

Helt gull!

Jeg er også alt for lykkelig til å la være å skrive om fantastiske Molde Fotballklubb som vant gull andre år på rad. Jeg er stolt, glad og rørt over MFK og Solskjær som nok en gang har lykkes, og dette så til de grader. Ventetiden var så inderlig verdt det, både for Daniel og Ellikken. Og Grosko.

Fuglehotellet, av Tiger Garté

Boken ble gitt i gave fra forfatterens samboer, forfatteren er fra nabobygda og innholdet er av spesiell interesse for meg både kulturelt og språklig. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke skrive noen omtale av boken. Det ville være umulig for meg å være hundre prosent objektiv.

Noen ganger blir derimot et selvpålagt krav om objektivitet og nøkternhet overstyrt av ønsket om å formidle en uventet fin leseopplevelse.

Fuglehotellet, av Tiger Garté

Tor er 17 år og tilbringer sommeren på Sunndalsøra. Her bor han sammen med sin bestemor Lily og jobber på aluminiumsverket, tettstedets hjørnstensbedrift.

- Akkurat som bestefaren Bår gjorde. Det store forbildet, den trygge klippen. For fem år siden valgte han å avslutte sitt eget liv. I en alder av 17 år sliter Tor fortsatt med å forstå bestefarens valg. Han er så stolt og glad i bestefaren, mens hans død er like fullt vanskelig å takle. Det oppleves som et tillitsbrudd, et svik. Denne sommeren bruker han til å komme nærmere en forsoning.

Parallelt med Tors egen vandring gjennom sommeren blir vi kjent med Bår. Historier, minner, gode opplevelser og tunge episoder i livet fortelles gjennom Bårs nære familievenner, venner og bekjente. Alle har på et eller annet vis formet Bår, eller fått sine liv formet av Bår. Alle bidrar til en variert og rikt bilde av ham, og en vei til forståelse for bestefarens valg. Noe er vakkert. Mye er ubehagelig.

Alle de ulike fortellerstemmene blir holdt stramt i sjakk ved en interessant veksling mellom bokmål, nynorsk og dialekt. Tors historier og samtaler holdes konsekvent på bokmål, mens øvrige fortellerstemmer holdes på nynorsk. Det er i tillegg en bred utbredelse av lokale dialektord og uttrykk. Variasjonen er fascinerende og unik, dette er ikke likt noe annet jeg tidligere har lest. – Aller mest fascinerende er hvor godt dette faktisk fungerer.

Forfatteren spiller på strenger som er umulig ikke å la seg berøre av. Fuglehotellet handler om noe vi alle kan relatere oss til. Det handler om veien mot forståelse og forsoning. Det handler om å forstå og tilgi, og det handler om å klare å gå videre.

Forsterket av vissheten om at dette er en vei forfatteren selv har gått, er dette for meg en personlig og uventet sår leseopplevelse. Boken rørte meg dypere enn jeg trodde den ville gjøre. Sårt og vakkert.



Andre bokbloggere: Beathes bokhylle er også begeistret
Kilde: Tusen takk til Forfatterfrue Karen for bok