Vårskyer, av Sigrid Undset

Sigrid Undsets Vårskyer er en liten novellesamling først gang publisert i Forfatterforeningens julehefte Julehelg 1920. Få sider til tross, novellene i Vårskyer gir et godt eksempel på det essensielle i Sigrid Undsets forfatterskap.

Vårskyer, av Sigrid Undset

Vårskyer (tittelnovelle)

Leseren plasseres midt i stuen, tvunget til å suge til oss den intense stemningen. Her sitter en tydelig sliten mor med tre små barn. Ute skinner vårsolen, men solstrålene makter ikke helt å slippe inn. Stemningen er fullstendig mettet av fortvilelse, sorg og vemod, frykt og anger. Moren betrakter sine barn med frykt og uro for fremtiden, det uvisse og tidens gang. Hun sørger over ungdomstiden som glapp ut av hendene sine, sorgen over å eldes og ikke kunne gjenoppdage livets vår. Midt i gleden og stoltheten over barna sine, føler hun vemodighet over at barna våkner opp med stadig sterkere selvbevissthet. De blir eldre, har egne meninger og går sine egne veier.

Vanfør

Kanskje er dette den eneste av de tre novellene hvor vi virkelig føler noe mer enn fortvilelse og stille resignasjon. Vi møter en ung kvinne lenket til sin rullestol. Fortvilelsen over sin situasjon har gått over til sinne. Denne vårdagen kjenner hun på et opprør over å være et offer. Hun er sint over sin rolle som noen å synes synd i, noen å ofre seg for. Sinnet kanaliserer hun til sin egen mor. Sinne over moren som har viet sitt liv til henne, den invalide.

Et barn

Novellesamlingens eneste mann i persongalleriet er prest. Han ser seg satt i skyggen av de mer karismatiske predikantene, og er usikker på sitt kall og virke. Som ansvarlig for en liten flokk konfirmanter, kjenner han på en avmaktsfølelse. Ungdommer hvis erfaring gjør dem eldre enn de er i alder, ungdommer som ikke har tid eller ønske om å leve etter Guds ord. En av pikene betror seg til presten. Hun har begått en stor synd, forteller hun desperat i fortvilelse. Bekjennelsen viser presten hvem hun egentlig er og hva hun står for. Bekjennelsen gjenopptar hans tro på det gode i mennesket. Det rene, uskyldige og barnlige.

Det er stor grad av personlighet i Sigrid Undsets forfatterskap, så også i Vårskyer. I 1920 var samlivsbruddet med hennes livs kjærlighet, Anders Castus Svarstad, fremdeles ubearbeidet. Tross mange og lange utenlandsopphold, tross manglende interesse for et tradisjonelt familieliv, var Undset enda i sterk tvil om ekteskapet. I denne perioden vekslet hun mellom å godta situasjonen som alenemor på Bjerkebæk, og et ønske om å flytte tilbake til hovedstaden for å bøte på et ruinert samliv med Svarstad.

Barna tok det meste av hennes tid og oppmerksomhet om dagen. Eldstesønnen Anders var alvorlig syk som nyfødt, og selv godt opp i ungdomsårene var hun stadig bekymret for ham. Datteren Maren Charlotte (Mossa) var annerledes enn barn flest, og i tiden rundt Vårskyer fikk hun diagnosen psykisk utviklingshemmet. Ikke minst vakte Mossas stadige epilepsianfall stor bekymring. Tredjemann i barneflokken, lille Hans, var i 1920 rundt året og krevde fokus på sitt vis. I tillegg bekymret hun seg over Svarstads barn, Ebba og Gunhild, som Undset tok seg av så godt hun kunne.

Mor om dagen, forfatter om natten.

Første bok i den planlagte triologien om Kristin Lavransdatter var på dette tidspunkt utgitt og oppfølgeren var underveis. Lang tid med studier og skriving hadde generert et økende press om å produsere tekster i påvente av en ny roman.

Sigrid Undset var sliten. Hun og samfunnet ventet så mye av henne, hun strakk aldri helt til, ville så mye mer.

Det er nettopp denne fortvilelsen og uroen hun skildrer så virkningsfullt og realistisk i sine bøker. Vårskyer inkludert. Undset hadde en helt spesiell evne til å skildre følelser, følelseskaos og sinnsstemning.

Felles for både Sigrid selv og hennes romanfigurer er det sterke ønske om selvrealisering. Alle er sterke kvinner tynget ned av samfunnets normer og forventninger. Alle føler, skjult eller åpent, et sinne over å ikke kunne være seg selv nok. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke kan.

Vårskyer, tre små noveller, sier så mye mer enn antall sider. Mens isen smelter, fuglene vender tilbake og varm vårvind blåser over jordet, vekkes ønsket om å våkne, våkne opp og leve fullt ut.

-------------------



Kilde: Boken er en del av den komplette Sigrid Undset-samlingen gitt av mor til kompis. Omstendighetene rundt novelleskrivingen er beskrevet etter beste mening dog utifra min litt sviktende hukommelse, etter å ha lest Tordis Ørjasæters biografi Menneskenes hjerter.   Prosjekt 2013: Totusenogtretten skal jeg leses noen eventuelt mange verker av min kvinnelige forfatterfavoritt. Se progresjonen i dette innlegget.   Illustrasjon: Maleriet er laget av hennes mann Anders Castus Svarstad. Frimerket ble gitt ut i 1982. Lykkelig er jeg som har det i frimerkesamlingen min. (Jeg visste det en vakker dag ville komme til nytte). Jeg har tidligere omtalt Sigrid Undset som Femhundrekronersdronninga. Nå kan jeg veksle mellom det og Frimerkedronninga.

Den fortrolige, av Helene Gremillon

Romantisk drama fra andre verdenskrig i Frankrike, fortalt med to parallelle historier. Lest den før, sier du? Fins tretten av på dusinet? Jo, ja, kanskje. – Men denne er noe ganske for seg selv.

Den fortrolige, av Helene Gremillon

Paris 1975: Forlagsredaktøren Camille mistet nylig sin mor. Faren døde allerede i hennes barndom. Foreldreløs, mens hun forsøker å ta inn over seg at hun selv skal ha barn. Den lille ufødte er resultat av et ferskt forhold til en mann hun ikke ønsker noen fremtid sammen med. En dag mottar hun et brev hun først tror er feilsendt. Neste uke mottar hun et nytt brev. Få dager etter kommer enda et brev. Ufrivillig fatter hun interesse for historien som rulles opp i brevene. Kan dette være starten på en roman? Eller betyr de stadig mer tydelige parallellene til hennes egen familie, at hun må revurdere sin egen livshistorie?

Paris 1939: En ung pike, arbeiderjenta Annie, blir tatt inn i varmen til en velstående madame. Annie maler i hennes hage og den ensomme husfruen søker hennes vennskap. Med tiden oppnår de to, forskjell i alder og status til tross, en stadig sterkere fortrolighet. En dag sammen fruen sammen i fortvilelse over ikke å bli med barn. Annie tilbyr seg å være frem hennes barn. Et stort offer. 

- Men hvem blir, når alt kommer til alt, det største offeret?

Camilles historie, selve utgangspunktet, fordeles kun i små og få bolker gjennom romanen. Den store historien tar oss med tilbake til før og under andre verdenskrig i Frankrike. Den historiske bakgrunnen flettes svært dyktig inn i historien om kjærlighet og svik. Tross mange detaljer stjeler krigens hendelser aldri oppmerksomheten fra selve historien.

Og historien, historien i Den fortrolige, er så full av følelser at den lever videre selv etter endt lesestund. En særdeles innfløkt intrige, finurlighet til fingerspissene, katastrofale misforståelser, knuste forventninger og skjebnesvangre forutanelser skaper en godtepose av en roman. Her boltrer vi oss i sterk kjærlighet og enda sterkere sjalusi, hvis resultat blir den dypeste tragedie.

Flere fortellerstemmer over tid flettes sammen og gir økt forståelse for hvordan alt ble til, og hvordan alt ble som det ikke skulle bli. Parallelle historier er mer vanlig enn uvanlig, men forfatteren løser dette fra en litt annerledes vinkel. Uvanligheten i dette gjør lesestunden tung i første halvdel, med mange detaljer og ujevnt språk.

Særlig forstyrrende er delene hvor fortellerstemmen tilhører Camille. Hennes beretning fremstår som umoden og alt for muntlig til å smelte sammen med resten av fortellingene. I noen tilfeller hadde dette vært et naturlig grep for å skille stemmene fra hverandre. I Camilles tilfelle blir dette bare forstyrrende, tatt hennes utdanning og yrke i betraktning.

Mens språket er forstyrrende enkelt og umodent på det verste, er det rett og slett fortryllende på det beste.  – Og meste. Til tross for en tung start utvikler fortellingen seg til å bli ytterst medrivende og fascinerende. Det er en voldsom historie som brettes ut på bare 250 sider, uvesentligheter er utelatt og alle detaljer er viktige.

Kjærlighet, sjalusi, svik. Den dypeste tragedie. Tidvis er det rent til å miste pusten av.



Andre bokbloggere: (Bokelskerinnen) (Rose-Marie) (Karin leser) (Les Mye)
Kilde: Mottatt fra Aschehoug etter ønske fra undertegnede.

Tips til Mammutsalget 2013

Mammutsalget 2013 har i dag publisert sin berømmelige katalog. Denne kan leses, beundres, irriteres over, sikles i, brukes til opptenning, its' your life HER. Her fins alt fra gullkorn til støvkorn: Mammut slutter aldri å fortone seg som en liten skuffelse tross alt. Ikke fordi utvalget er så ille, men fordi man lager seg skyhøye forventninger. Man glemmer lett fra år til år, det er noe alle vet men som alle... nettopp... glemmer. Utvalget er sjeldent helt der oppe og bøkene er uforholdsvismessig dyre. Barnebokutvalget er overraskende bra. Ungdomsbokutvalget er tilsvarende dårlig. Her er bøker som vanskelig lar seg selge ellers og mange av bøkene er allerede tilbudsbøker i de fleste bokhandler.

Nettutgaven av Mammutsalget har en helt fantastisk virituell huskeliste, og når man først setter i gang der er det vanskelig å stoppe. Kanskje Mammutsalget ikke er så hakkende gale likevel.

- Bare ha is i magen. Vent så lenge du tør, for snart blir det salg av salget. Da først snakker vi priser som man virkelig kan forsvare. Vel, prøv i alle fall å beherske deg i starten. Ikke gjør som meg.

Mammutsalget 2013: Ellikkens anbefalinger og notoriske bookshopaholicer-manier

Barnebøker

Lille prinsesse: Ilter liten pike som min yngste niese elsker. Hadde hun bokblogget ville hun nok anbefalt denne på det sterkeste. - Og som ikke det er nok: 6-åringen til Lena digger også Lille prinsesse!

Jakob og Neikob: Prisbelønnet barnebok, neppe uten grunn.

Charlie og sjokoladefabrikken: Alle bør ha Roald Dahl-bøker i hus. Om denne utgaven er bra illustrert vites ikke, men ta deg i det minste tid til å bla litt forsiktig i den og avgjør om det er verdt pengene.

Petter Kanin: Vakre vene Beatrix Potter, gå ikke glipp av denne flotte samlingen Petter Kanin-historier. Fin både for barn og voksne, klump i halsen-garanti.

Lillebror og Knerten: Ikke la barna dine gå gjennom barndommen uten Anne-Cath Vestly.

Den lille prinsen: Verdens vakreste barnebok. Funker som gull for voksne også. En real skatt. Pop-up utgaven er praktfull! (Les min omtale)

Den hemmelige hagen: Ikke lest selv, men jeg har lest nok om den til å vite at jeg har gått glipp av noe vidunderlig.

Svein og Rotta: Stor slager hos guttungen da han var i målgruppen, sånn ca 8 +.

Mary Poppins: Ja, visst! Muligens mer av nostalgi, men hvorfor ikke?

Kunstdetektivene: Bjørn Sortland kombinerer reiseguide, kunstvitenskap og kriminalroman for  barn og unge. Supersuksess! (Les min omtale)

Ungdomsbøker

Trash: Dystopisk ungdomsbok jeg knapt klarer å vente med å lese.

Percy Jackson: Hit blant unge gutter, Harry Potters arvtager.

Kriminalromaner

Blodleie av Theorin: Fin-fin krim fra passe eksotiske Øland. - Det er en helt spesiell stemning i hans bøker.

Kaaberbøl & Friis: Dansk krim ønsket ene og alene fordi Lene Kaaberbøl er tidligere petanque-dronning.

Vinterstengt av Jørn Lier Holst: Hundre år etter alle andre har også jeg lest noe av Jørn Holst Lier, riktignok ungdomskrim. Vinterstengt skal være durabelig god, og det hjelper også at jeg har tråkket mine ungdomsben i miljøet han beskriver i sine bøker. Ikke det kriminelle miljø, altså, mer med tanke på stedet. For guds skyld.

Satelittmenneskene: Med mindre jeg kjøpte denne i fjor. Tror det var menneskefluene. Fort gjort å glemme når man kjøper flere bøker enn man klarer å lese. Uansett, Lahlum er bra.

Nesser-mania: De Ensomme er et must om man har lest de foregående Barbarotti-romanene, noe du bør gjøre før eller siden. Håkan Nesser er mer enn fantastisk. (Les blogginnlegg) Carmine Street har jeg i hylla, men det betyr ikke at jeg ikke skal benytte anledningen til å rose hans forfatterskap.

Sorgbearbeidelse, fakta og fiksjon

Å reise seg etter en rystelse: Sorg og smerte, og veien tilbake til hverdagen. Per Arne Dahl er den norske bokverdenens sjelesørger.

Etter dansen: Knapt noen bok har fått meg til å gråte så hardt og vondt som Idas dans. Jeg er nysgjerrig på oppfølgeren.

Tåresuppe: Sorgarbeid for barn og voksne. Ikke hver for seg, men sammen.

En sorg som min: Narnia-kongen sørger over sin kone. En liten roman om en stor sorg.

Faglitteratur

Geologica: Et fantastisk, rikt llustrert, praktoppslagsverk som er et must i hus. Denne har jeg ønsket meg i lengre tid, og i fjor kjøpte jeg den med hamrende hjerte og i salig lykkerus.

Smarte leiligheter: Ikke at jeg ville fått det til som i boken, men jeg kan sikkert klare å drømme meg kraftig bort mens jeg ser i denne.  

Barndommens TV-spill: - Men bare om jeg får den til en ekstremt billig penge, altså. Tror jeg. Håper jeg.

Roma: En alt-om-Roma-bok ført i pennen til Trond Berg Eriksen, selveste idehistorie-generalen på Blindern. Jeg var så heldig å ha ham som foreleser i ett helt gyldent år. Attpåtil elsker jeg Roma. Attpåtil attpåtil skal jeg dit i høst. 

Asbjørn Jaklins De dødsdømte: Leste Jaklins krimroman Svart frost (Les min omtale) i fjor, og likte han såpass godt at jeg gladelig leser hans dokumentar De dødsdømte også.

Cappelen Damms store verdenshistorie: Jeg er en sucker for denne type bøker. Jeg blar og blar med store våte øyne, selvsagt uten at noe fester seg, men det er så spennende, så trist, så opprørende, så morsomt, så bra, så ille, så... Ja, du skjønner.

Skjønnlitteratur på norsk

Så høyt var du elsket: Frobenius skrev denne boken i etterdønningene av hans fars dødsfall. Under en presentasjon av denne boken i fjor (forifjor?) greide han å gjøre meg mer enn nysgjerrig på boken. Tematisk er det nærmest synonymt med tilstanden han selv var i under skriveprosessen.

Før jeg brenner ned: Kjøpt under Mammutsalget i fjor. Kanskje jeg snart skal lese den?

Kongens hjerte: Gaute Heivoll strikes again. En må-lese-bok.

Desiland: Mala Naveen er en særs dyktig journalist som for noen år siden debuterte skjønnlitterært med en slags voksen oppvekstroman fra Stovner/Tøyen. Absolutt lesverdig. (Les min omtale)

Helga Flatlands Alle vil hjem. Ingen vil tilbake: Massivt applaudert av anmeldere, bokbloggere og leseren i gata. På høy tid også jeg leser what the fuzz is all about.

Historien om fru Berg: Novellesamling av fabelaktige Ingvild H. Rishøi

Det dyrebare av Linn Ullmann: Jeg har stor sans for Linn, og denne boken har jeg enda til gode å lese.

Skjønnlitteratur fra utlandet

Baby Jane av Sofi Oksanen: Homofili, angst, sjalusi. Herrefred så god denne er. (Les min omtale)

Den store Gatsby: Klassiker, selvsagt, og følgelig et must i bokhylla. Dog ville jeg nok satset på å finne et pent eksemplar på et eller annet loppemarked.

Emma Donoghues Rom: Mor og barn i fangenskap, alt fortalt gjennom barnets egne ord.

Ta vare på mamma: Vakkert omslag og trolig også vakker historie fra et land man sjeldent leser altfor mye om.

Kafkas Prosessen: Kanskje den tyngste boken jeg noen sinne har lest. Det er mange år siden, og jeg burde selvsagt gjort et nytt forsøk, men jeg har så motvilje mot boken at det nærmeste jeg klarer å godta er tegneserieversjonen.

...

Ikke det at jeg er noe fasit. Jeg har mitt å stri med. Jeg er ute av stand til å beherske meg. Jeg klager over utvalget, men inni meg sitrer det av kjøpsmani. Les heller Bokelskerinnens guide, og alle som har lenket seg til  hennes innlegg.

Faen ta skjebnen, av John Green

Knapt noen ungdomsbok i den senere tid har høstet like stor begeistring som amerikanske John Greens The Fault in our stars. Boken, oversatt til Faen ta skjebnen, ble utgitt på norsk i februar 2013 og forventes å bli en suksess også her hjemme. Befriende fri for magi, tidsreiser og vampyrer er den definitivt annerledes. Stikk i strid med sedvanlige oppskrifter på suksess: Det handler om kreft. Ungdommer med kreft.

Faen ta skjebnen, av John Green

Ungdomsroman. Originaltittel: The fault in our stars.

Hazel er 16 år leser sin favorittbok igjen og igjen, nye episoder av Americas Next Top Model er ukens høydepunkt og hun spiser middag sammen med sine foreldre hver bidige kveld. Hazel bærer rundt på en oksygentank og skal snart dø.

Dødsdommen fikk hun allerede for tre år siden, men for hver krise kvikner hun til igjen. Likevel er det stadig en ventetid hun vet utfallet av. Hun vet bare ikke når.

Hazel er ikke redd. Hun er klar. Hun er klar for sin egen del, men hun frykter like fullt for fremtiden. Hazel føler seg som en granat, en det er livsfarlig å være nær. En granat som når tid som helst vil eksplodere og føre med seg skader og sår på de som er i nærheten.

Hun er bevisst på å leve mens hun kan, men er bevisst sine begrensninger. Moren ofrer seg helt for å passe på henne, og faren bare gråter. Hazel holder seg hjemme for å støtte sine foreldre, og ser samtidig hvordan venninnene stadig blir fjernere. Deres liv er ikke lenger forenelig med hennes eget liv.

Mor presser Hazel til å oppsøke andre for å hjelpe seg selv mot sin depresjon, en kjent bivirkning av å skulle dø. Hazel har en hel liste over bivirkninger. Uvelkomne sympatierklæringer er en av dem. Motvillig møter hun opp på møte i støttegruppen for kreftsyke barn og unge.

Kanskje var det skjebnen. Akkurat denne dagen sitter Augustus der. En høy, slank gutt på omtrent samme alder, kanskje året eldre, med tindrende vakre øyne og et skjevt smil. Augustus tar ikke øynene fra henne.

Augustus har for tiden ITK. Ingen tegn til kreft. Men halve foten er borte, og med den også kreften. Augustus lever og ånder for å leve i nuet, oppleve mest mulig, være mest mulig spontan. Leve nå mens han kan. Gripe dagen. Han holder ingenting tilbake. Han ønsker å være av betydning, legge igjen sine spor på jorden.

De to finner hverandre, to granater som aldri vet når de sprenger. Bare at de vil gjøre det. Motvillig lar Hazel følelsene ta overhånd, smittet av Augustus fandenivoldske livsglede lar hun seg rive med. I løpet av dager, uker, måneder skal de to unge leve et helt liv som kjærester.

Til døden skiller oss ad

Dette er ingen kreftbok. Kreftbøker suger, sier Hazel. Faen ta skjebnen skildrer opprørstrang, galgenhumor, sinne mot sympati og mest av alt, et intenst ønske om å leve livet mens man kan.

- Men frykten er der hele tiden. Hazel er redd for å skade og såre andre, en redsel som er velbegrunnet og en sannhet hun ikke kommer utenom. Hun tør ikke knytte bånd til andre enn sine foreldre, for de er allerede dømt til å skades. Avsnittene der hun omtaler seg selv som en granat er så sterke at det er umulig å la seg berøre.

Det er Hazel og Augustus sine personligheter og kjærligheten de opplever som er det essensielle. De to granatene er like, men samtidig så ulike. Der hvor Hazel ønsker å skjerme, ønsker Augustus å rope ut til hele verden. De påvirker hverandre og fyller hverandre. Der de begrenses av fysikken, henter de styrken i det verbale. De er ikke sin kreft, men samtidig er det deres egen kropp som produserer cellene som vil ødelegge deres liv. Man er ikke sin kreft mentalt, selv om man er sin kreft fysisk. Kampen for å bli sett som den man er, blir så inderlig viktig. Deres personlighet skal ikke, må ikke, kan ikke defineres ut fra deres kreftdiagnose.

Fryden over pågangsmotet og den ungdommelige trassen overgår all tristesse. Pågangsmotet er beundringsverdig, ikke fordi det er heltemodig, men fordi man ikke har noe valg. Det at man må avbryte livet i sin ungdoms vår strider så fullstendig mot fornuften. Likevel, Hazel nekter å se på seg selv som noe offer. Det handler bare om å gripe dagen, ikke som en klisje, men fordi man faen meg har rett til det. Faen ta skjebnen!

Livet (, døden) og kjærligheten

Dette er en kreftbok, men likevel ikke. Ikke egentlig. Egentlig handler det bare om livet. Et liv som skal leves til det fulle, enten man forlater verden som 100-åring eller i sin ungdoms vår. Det handler om livet, om å våge å leve. Oppturer og nedturer, trygghet og usikkerhet. Ensomhet og kjærlighet.

Jeg gråt litt, men lo desto mer. Forfatteren skildrer ungdommene med en dønn ærlighet og fandenivoldskhet at man blir oppriktig glad i personene. Det er trist, skjebnen er urokkelig, men forfatteren evner likevel å bringe smil over lesernes lepper. Mer enn smil. Latter. God, befriende latter.

- Og det er nettopp dette som er så viktig: Å tillate seg å le mer enn man gråter.

Nei, ikke kall Faen ta skjebnen en kreftbok. Kall heller boken en rocka roadtrip.

Kilde: Anmeldereksemplar, uoppfordret mottatt av forlaget.

Andre bloggere: (Leserommet) (LeseHorden) (Beathe) (Heksa) (Så rart) Noen flere? Rop ut!

Lest i januar 2013

Årets første måned er historie. Bøker er lest, petanquekuler er kastet, den ellikkenske familie har vært på turer, man har jobbet, vært mørkeredd, feiret dåpsbarn og bursdagsbarn, forbannet vinteren og vært på kino.

I årets første måned gikk jeg av meg skoene. Pjaktisk talt. Nyttårsaften fikk jeg den akk så gode ideen om å ta ett bilde hver eneste dag i det nye året. Det gikk sånn cirka to dager før jeg innså hvorfor alle andre med samme akk så gode ide knapt uten unntak ikke fullfører.

Vi får se. En god vane er vond å vende eller omvendt. Nok er nok, sa jeg i går. I dag har jeg allerede rukket å tenke ut opptil flere glimrende fotomotiv for 1. februar. Jeg er en enkel sjel sånn sett.

Slik går no dagan, januarstyle:

Ja, for jeg har lest. Jeg har bare ikke lest akkurat det som jeg kanskje burde, eller muligens så for meg. Sigrid Undset glimrer ikke spesielt overraskende med sitt triste fravær. Det nærmeste jeg kom i januar var å ta ut Våren og Den lykkelige alder, mens jeg vurderte hvem av dem jeg skulle begynne å lese først. Jeg gjorde valgets kvaler enkle. Jeg valgte ingen av dem. Jeg er en enkel sjel sånn sett.

Det jeg derimot leste var:

• Is-slottet, av Tarjei Vesaas (Les min omtale)
• Åpne sår, av Gillian Flynn (Les min omtale)
• Doktor Proktor og det store gullrøveriet, av Jo Nesbø (Les min omtale)
• En Pingles dagbok 1, av Jeff Kinney (Les min omtale)
• En Pingles dagbok 2 Rodrick ruler, av Jeff Kinney (Les min omtale)
• Den lille prinsen, av Antoine Saint-Exupery (Les min omtale)
• Faen ta skjebnen, av John Green (Omtale kommer 4. februar)

 En klassiker, en krim og fem barne- og ungdomsbøker. To illustrerte, sådan. Tre gråt jeg av, tre lo og humret jeg meg igjennom. Og siden jeg gråter også når jeg ler, er regnestykket nesten fullkomment. Åpne sår, kriminalromanen, likte jeg ikke så altfor godt i utgangspunktet, men Bokelskerinnen dro i sin kommentar veksler til Twin Peaks, og da fikk jeg såpass grøsninger på ryggen at jeg måtte like boken littegranne bedre. Når jeg grøsser på ryggen kommer det gjerne noen tårer da også. Jeg er en enkel sjel sånn sett.

Bloggmessig har jeg virkelig overgått meg selv. 6 av 7 bøker er behørig omtalt, delvis hyllet. Omtalen av den resterende boken, Faen ta skjebnen, blir publisert på bokens lanseringsdato 4. februar. Ikke fordi jeg er slik en flinkis, men fordi jeg tenkte jeg for en gangs skyld skulle gjøre som forlaget ber om. Det er sånn cirka første gang jeg klarer å beherske meg. Det er bare så vidt nå også, for Faen ta skjebnen er faen meg så bra!

- Et nøye gjennomtenkt ordspill, bare så det er sagt. Skal jeg klare å skryte av en bok med sådan tittel må jeg venne meg til å ta det ordet i munn, både skriftlig og muntlig.

Kulturelt nærmer jeg meg vitsestadiet, selv om jeg banna bein har vært på kino og greier. - Og greier som i uttrykk, ikke fortsettelse. Yann Martels Historien om Pi har jeg ikke lest, selv om jeg burde, men nå har jeg i alle fall sett filmen. Jeg gråt faktisk ikke stort, ikke til meg å være, men jeg ble såpass satt ut at jeg senest i natt drømte om dyr i båt. Kulturelt sett er det en fullstendig katastrofe at jeg andre året på rad går glipp av Oslo Bokfestival inklusive Bokbloggertreffet.

DET gråter jeg i hvert fall over!

Februarplaner? Nja, ingen spesielle. Velsignet med barn og tantebarn med bokanbefalinger kaster jeg meg med iver over ungdomsromaner. I skrivende stund er Rubinrød påbegynt. Og nei, det er ikke Sigrid Undset som har skrevet den.

Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery

I 1942 skrev og illustrerte den franske piloten Antoine de Saint-Exupery en stor, liten bok som skulle ta barn og voksne verden over med storm. Lesere i alle aldre, tiår etter tiår. Historien fortelles fra barns ståsted, men selv om teksten er enkel er temaene kompliserte, filosofiske og dyptfølte.

Livet, døden og kjærligheten. Å være eller ikke være. Hvordan vi er mot andre, og hvordan vi er mot oss selv. Den lille prinsen er en vakker og tankefull dannelsesreise man aldri blir for voksen til å lese.

Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery

Fortellerstemmen er forfatteren selv, en strandet pilot midt i Saharas golde, altomslukende univers. Kampen mot dehydrering er et kappløp mot tiden, og midt i desperasjonen oppdager han plutselig en liten gutt med lyst hår og kongelig kappe.

Dette er den lille prinsen. Han kom til jorden fra asteroide B612 i håp om å lære mer om verden, lære seg mennesker å kjenne og finne tilhørighet. Dessuten trenger han hjelp til å passe på det eneste i sitt univers den er glad i. En rose. Den lille prinsen er ensom på sin lille planet, hans eneste selskap er en liten rose full av torner, en ganske beskjeftig liten vekst som stadig krever omsorg og oppmerksomhet. Forruten å vanne og verne blomsten, feier den lille prinsen planetens vulkaner og spar opp baobabtrerøtter. Det vakreste den lille prinsen vet er å se solnedganger. En gang så han 44 solnedganger på rad. Det eneste han trenger å gjøre er å flytte stolen sin bittelitte granne for hver gang.

- Men det må være noe mer der ute, noen som han, noe som gir livet mening. Fra planet til planet har han reist, men han finner ingen ro. Han har møtt en herskesyk konge uten undersåtter, en grisk forretningsmann som eier alle stjernene, en dranker som drikker for å glemme hvorfor han drikker, en geograf som ikke kjenner til sin egen planet og en lyktemann hvis hele eksistens består av å adlyde instrukser. Alle er sitt behov, ingen forstår hvorfor, men alle godtar at det er slik det er. Alle er sin egen lille planet, ute av stand eller vilje til å se hele universet, den store sammenhengen.

Den lille prinsen finner ingen mening i deres liv, og reiser etter hvert til jorden. Det er her han møter den bortkomne piloten, og sammen vandrer de på dannelsesreise, hver for seg og sammen, i jakten etter det som virkelig betyr noe.

En dag vandrer den lille prinsen forundret rett inn i en rosehage. Tusenvis av roser, akkurat slike som hans lille rose på asteroide B612. Besøket blir skjellsettende for ham. Alle disse rosene, av utseende helt like som hans egen rose, men likevel uten mening. Han føler ingenting når han går rundt omkring i hagen. De betyr ingenting for ham. Alt han føler er savnet etter sin egen rose, den han selv har forlatt.

Den lille prinsen gikk bort og så på rosene:

Dere ligner slett ikke min rose – dere fins ikke ennå, sa han til dem. Ingen har gjort dere tamme. Dere er akkurat sånn som reven var. Den var bare en rev som lignet hundre tusen andre rever. Men jeg har gjort den til min venn og nå er det den eneste rev i verden.

Dere er vakre, men dere er tomme, fortsatte den lille prinsen. Man kan ikke gå i døden for dere. En eller annen som tilfeldigvis kommer forbi, vil kanskje si at dere er akkurat som min rose. Men den betyr mer helt alene enn alle dere andre til sammen. For det er den jeg har gitt vann, det er den jeg har satt under en glassklokke, det er den jeg stilte et skjermbrett foran. Det er den jeg har utryddet kålormer for (bortsett fra de to-tre som skulle bli til sommerfugler), det er den som har beklaget seg for meg, småskrytt for meg, og som til og med har tidd stille av og til. Det er den som er min rose.

Den lille prinsen ble lest for første gang i tenårene, gjenlest flere ganger, senest i januar 2013. Dette er et fattig forsøk på å fortelle om en bok som har satt uutslettelige spor i meg. En bok jeg aldri blir lei av å gi i gave, en bok som hver gang jeg leser den gir meg et verkende hjerte og tårer på kinn. Kall den gjerne pompøs og naiv om du vil, men ikke undervurder det viktige budskapet.

En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.

Supersuksessen En pingles dagbok

Det startet med tegneserier på internet og endte med en boksuksess nærmest uten sidestykke. Jeff Kinney har begått det store kunststykket: Han har fått kvisete gutter til å løpe til bibliotekene, han har fått de til å ønske seg bøker til jul! 

Takket være En pingles dagbok-serien er det direkte KULT å lese bøker. Bare for å synliggjøre hans popularitet en gang for alle: Kinney har hatt en så sterk innvirkning på unge gutters leseglede at han to år etter sin debut ble kåret til en av de 100 Most Influential People in the world av Times Magazine.

Tegneseriestripene kom allerede i 2003, men det var først i 2007 at den første boken ble en realitet. Kinney oppnådde raskt stor suksess i sitt hjemland USA, og suksessen har til dags dato spredd seg til 43 land. Norge er overhodet intet unntak.

I Norge er følgende bøker utgitt:

• En pingles dagbok 1 
• En pingles dagbok 2: Rodrick ruler 
• En pingles dagbok 3: Siste stikk 
• En pingles dagbok 4: Hundedager 
• En pingles dagbok 5: Den brutale sannheten 
• En pingles dagbok 6: Brakkesyke 
• En pinlges dagbok 7: Femte hjul på vogna 
• En pingles dagbok: Gjør-det-selv (aktivitetsbok) 

I tillegg fins det etter sigende en bok bak-filmen. Noe sier meg at det kommer enda flere i en rasende fart. Fansen skal ha sitt, må vite!

Skribenten av disse ord har selv bare lest to og er strålende fornøyd. Eksperten i huset, han som faktisk er i målgruppen, har lest hvert ord og studert hver tegning i samtlige bøker og begynner så smått å bli forsynt. Det er klart morsomhetene gjentar seg oftere jo lenger i serien man kommer. Kinney skal kanskje ikke tøye strikken så mye lenger nå, så forferdelig det enn er å tenke på for en nyfrelst Pingle-fantast.

Kinney tar hverdagens sorger og gleder så inderlig på kornet, alt sett igjennom øynene på en heller egosentrisk guttevalp hvis foreldre er dønn pedagogiske og skrekkelig voksne. Greg er sterkt sjalu på sin ekstremt irriterende lillebror og vettskremt over sin ustyrtelig skumle storebror.

Vår antihelt ofrer liv og lemmer og ikke minst sin bestekompis, den lett måpende Rowley, for å oppnå gode karakterer uten å yte noe, få positiv oppmerksomhet av de søteste jentene og spille voldelige dataspill dagen lang. - Og han soler seg mer enn gjerne i glansen selv om det hele er en meget urettferdig misforståelse.

Hvor ufyselig, frekk, utålelig, egoistisk, løgnaktig og tåpelig en gutt på den alderen enn kan være, alle er gode i bunn. Til og med Gregory. Og han skriver ikke dagbok. Han skriver loggbok. For himmelens skyld!

Bare ikke kall han Bobo. Bare ikke tving han til å spise osten.

Med enkle tegninger lager han kjærkomne pauser fra ren lesing, han legger til og han understreker. Tekst og tegning går hånd i hånd, de utfyller hverandre. Hver bok inneholder drøyt 200 sider med korte kapitler, gjerne dag for dag, hvor man enkelt kan lese alt i en schwuuup eller lese i små etapper. Alt fungerer like godt. Det er enkeltstående sekvenser og samtidig grunnleggende poeng som bærer historien fra begynnelse til slutt. Balansen mellom tegninger og tekst er akkurat perfekt nok til å tilfredsstille både bokormer og de med selverklært lesevegring.

Humoren gjennomsyrer hver side, hver setning, hver illustrasjon. - Men humoren er ytterst intelligent i all sin pubertale tåpelighet. Hverdagens pussigheter, ramsalte ironi og ubarmhjertige satire er så gjenkjennende at barn så vel som voksne dukker rett inn i vår kjære fæle pingles liv. Voksne skjemmer seg. Ungene skjerper seg. - Ikke undervurder alvoret i humoren.

Vi humrer oss fra side til side, nikker flaut, skaper aha-øyeblikk og gapskratter over episoder som er så hysterisk morsomme at alle i nærheten simpelthen er nødt til å få scenen gjenfortalt i hver minste detalj.

Bær over med oss Pingle-elskere.

Doktor Proktor og det store gullrøveriet, av Jo Nesbø

Alt Jo Nesbø tar i blir til gull. Dette inkluderer fjerde bok i rekken om den knøttlille frekkaskjekkasen Bulle, den snusfornuftige streberen Lise og det lange rekelet av en høgg-gammel professor: Doktor Proktor.

Doktor Proktor og det store gullrøveriet, av Jo Nesbø

Etter å ha blitt hengt ut i programmet Norske Løgnhalser emigrerer Bulle til Sør-Trøndelag hvor han starter opp hangglider-bedrift sammen med sin kompis Petter. - Petter? spør du kanskje. - Petter, ja, de e bærre eiiiin Petter, svarer jeg. De selger kanskje ikke så mange hangglidere, de to, men de drikker opptil mange kopper kakao om dagen, og det er ikke så verst det heller.

En dag får Bulle besøk av Secret Garden. Norges rikdom, en eneste ynkelig gullbarre, er blitt stjålet, og mysteriet er såpass innfløkt at dette kan løses kun av den aller smarteste. Selveste Kongen tipser den hemmelige sikkerhetstjenesten om Bulle. Han har tross alt reddet verden fra dens undergang. Kanskje.

Sammen med sine venner Lise og Proktor tar Bulle turen over til London hvor svaret på mysteriet ligger. Trioen forbereder seg med multilingvistiske piller (hvorav Proktor må ta takke med det nest beste på markedet – skotske piller, slik at Bulle brått blir til Bullutten), siktesikre hansker, beksømsko utenom det vanlige og prompepulver. Selvsagt.

I jakten etter gullbarren møter vi både brødrene Crunch og deres mor hvis navn bare må hviskes (og selv det bare så vidt), den kjipe fotballtreneren Krillo (hvis taktikk er å kjøre en såpass dørgende kjedelig soneforsvarstaktikk at motstanderne sovner av kjedsomhet), hasardiøs henging fra Big Bens lilleviser, knakende farlig knokepokerspilling og en cupfinale du ikke har sett maken til. Rotten Ham vs Chelchester City. Er det en fotballkamp du må få med deg, så er det denne. Ja, også får vi endelig sannheten om produksjonen av parmesan.

Nesbø er en ordkunstner av rang, og i Doktor Proktor-bøkene leker han seg gjennom sidene. Han nådde sin absolutte topp (enn så lenge) i den tredje boken Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, og forventningene var skyhøye før den fjerde boken. Det lyktes nok ikke helt, det er kanskje ikke en gang mulig å overgå forrige bok. - Bare les hvorfor jeg absolutt forguder Verdens Undergang.Kanskje.

Sistnevnte glimret spesielt på grunn av dens krigspsykologi tilrettelagt for barn. Det ble noe mer enn bare humor. Gullrøveriet mangler dette lille ekstra, selv om man ikke kan unngå å le seg skakk underveis. Misforstå meg rett, det er ikke mye å sette fingeren på. Om fingeren faktisk skal settes på noe mer, må det være usikkerheten om målgruppen – barna – klarer å lese historien uten å bli forvirret av alle referansene myntet på de voksne leserne. Det refereres til finansakrobater, TV-programmer, idrettsutøvere, stedsnavn og hendelser de yngste ikke har godt nok begrep om til å forstå. Balansegangen mellom genialitet og overkill er sylskarp.

Doktor Proktor-bøkene er som nevnt proppfulle av referanser, kanskje særlig denne fjerde boken, og er med dette minst like mye til glede for voksne som for barn. Selve historien kommer lett i andre rekke. Samtidig har Nesbø en helt egen evne til å engasjere leseren, det være seg voksne eller barn. Han huker stadig tak i deg, snakker til deg, stiller deg til veggs og forklarer sine fortellerteknikker. Ikke en gang kapitteltitlene lar deg slippe unna:

Kapittel 18: Akkurat dette kapittelet har ingen tittel. Håper du overlever

Det sitter, og det sitter knakende godt. Bulle er verdens beste hovedperson, nå som tidligere. Man ler seg kvekk i hjel, nå som tidligere. Tegningene er like stygg-tøffe, nå som tidligere. Fremdeles er Nesbø lik genialitet. La oss skåle for dette. - I pærebrus, faktisk!

Kilde: Boken er lånt av min sønn (11 ½ år)som anbefalte den på det sterkeste.

Andre bokbloggere: (Pervoluto)

Åpne sår, av Gillian Flynn

Etter den meget intense og følelsestunge romanen Is-slottet, hadde jeg behov for litt lettere litteratur. Valget falt på amerikansk krim med tilsynelatende interessant tematikk...

Åpne sår av Gillian Flynn

Camille er 31 år og bosatt i Chicago hvor hun jobber som middels dårlig journalist i en avis med skuffende få lesere. Etter mange år med selvskading og utagerende adferd, virker hun å ha fått skikk på livet sitt. – Helt til Camille blir sendt ut til sin vesle hjemby Wind Gap. En elleve år gammel jente blir funnet drept og en jevnaldrende er sporløst forsvunnet. Camilles oppdrag er å gi leserne stemningsrapporter og samarbeide med politiet i jakten på morderen. - Men fortiden kaller. Oppvokst hos en svært dysfunksjonell familie, hvis mor er kald og syk etter oppmerksomhet og stefaren er distansert, tvinges hun til å ta et oppgjør med både familien og sitt eget følelsesliv. Og mest av alt må hun redde sin trettenårige halvsøster.

Muligheter og utfordringer

Plottet i seg selv er interessesant og appellerer både til spenning og følelser. Dessverre blir kriminalhistorien forutsigbar med få om noen overraskende momenter. En svak oppbygging av krimplottet burde blitt balansert med bokens underliggende tema, men det lykkes ikke. Styrken burde altså vært selve temaet, omsorgssvikt, men dette blir ikke fortellermessig godt nok håndtert. Dette blir kun underholdende, et greit tidsfordriv man like gjerne kunne vært foruten.

Fornuft og følelser

Åpne sår krøp aldri under huden på meg. Jeg fornemmet ingen virkelige følelser. Jeg ble urolig ut i fra mine egne tanker om grusomhetene, ikke av hovedpersonens reaksjon over de samme grusomhetene. Uten å røpe for mye av handlingen nevner jeg to episoder:

• Camille skjønner hvem som er gjerningsmannen og haster av gårde for å samle flere bevis, men henger seg opp i betraktninger rundt venninner og gamle minner fra ungdomstiden.
• Camille betror seg omsider til politiet, men virker langt mer opptatt av seksuelle tilnærminger enn av selve tragedien hun er midt oppe i.

Jeg, meg og Camille

Fortellerstilen er heller ikke av det beste jeg har opplevd. Boken er skrevet i jeg-form, med alle de fallgruver og svakheter dette medfører. Det mest prekære irritasjonsmomentet er at fortellerstemmen til stadighet husker alle detaljer tross tilstander det være seg rus eller høy feber.

Venner eller fiender

Persongalleriet, rettere sagt samspillet mellom personlighetene, er nok et problem. Forholdet til søsteren er særdeles lite troverdig. Camille er 31, Amma er 13. Den store aldersforskjellen til tross: Fortellerstemmen higer tidvis etter vennskap med henne, tidvis holder hun fullstendig avstand. For å toppe det hele inntar hun plutselig en moderlig omsorg for henne.

Sukk og stønn

Det aller, aller verste er likevel de meget klamme innslagene av husmorporno. Der hvor forfatteren forsøker å skildre jeg-personens problematiske forhold til kropp og nærhet, får vi i stedet for servert scener og anekdoter som føles både unaturlige, unødvendige og ubehagelige. I stedet for å dykke ned i jeg-personenes psyke, sitter jeg igjen med følelsen av at dette er desperate forsøk på å holde på leserens interesse.

Det er ikke deg, det er meg

- Men for all del. Boken har fått gode kritikker i aviser både her til lands og i utlandet. Åpne sår har blitt nominert til Edgar-prisen og attpåtil høstet et par Dagger-priser. Hos den menige bokblogger derimot, er mottakelsen jevnt over lik min. Les de lunkne omtalene til (Beathe), (Kasiopeiia) og (Krimbiblioteket). (Artemesia) er langt mer begeistret.


Kilde: Leseeksemplar fra Font Forlag ble gitt under deres høstpresentasjon. 

Is-slottet, av Tarjei Vesaas

I min pure ungdom leste jeg Is-slottet av Tarjei Vessas. 20 år senere leste jeg romanen på nytt. Det ble en vakker, men sorgfull start på bokåret 2013.

Det er vanskelig å skrive om tidløse klassikere. - Hva skal man skrive om en bok som i sin tid fikk Nordisk Råds Litteraturpris? Hva skal man skrive om en bok som var hårsbredd unna Nobels Litteraturpris? Hva skal man skrive om når boken har blitt analysert og omtalt mer inngående og bredt enn de aller fleste andre romaner?

Hvordan skal man skrive en omtale av Is-slottet?

Det er så mye, ordene strekker ikke til. Tematisk passer den for ungdommer, men kun vel beleste vil fatte omfanget av symbolikken. Den er kort, kun 120 sider, men rommer nok til flere hyllemeter. Is-slottet er blant den lille håndfulle romaner som kan leses igjen og igjen, mens romanen hver gang vokser bare mer og mer.

Den er så uendelig vakker i all sin dype forståelse av menneskelig psyke, sterke symbolikk og poetiske språk. Dette er en bok man aldri helt blir ferdig med. Man finner stadig noe nytt

Så mange har skrevet om boken, så mange har ment noe om den, så mange har tolket den frem og tilbake. Alt har blitt skrevet allerede. Jeg blir sittende igjen med et sterkt ønske om å uttrykke noen følelser.

- Og er det en bok som går inn under marg og bein, rett inn i sjela, på godt og på vondt, er det nettopp Is-slottet. Vesaas Is-slottet sprenger hele følelsesregisteret.

Is-slottet, av Tarjei Vesaas

Siss er 11 år. Hun blomstrer og er venneflokkens klare leder. Hun er vakker å se på, utstråler makt og trygghet. Unn kommer som ny til bygden, hun er morløs og flytter inn hos sin tante. Unn skjuler en hemmelighet og bygger en høy og tett mur rundt seg selv. Ingen kommer inn på henne, hun slipper ingen inn. Alle vil, bare ikke hun selv.

Den eneste hun ser, som hun ønsker å se, er Siss. Etter et halvt år, midt i den kaldeste perioden bygden har opplevd på lang, lang tid, ber hun Siss komme på besøk.

Det gnistrer av Unn og Siss. Innelåst på Unn sitt lille rom, utforsker de hverandre og seg selv. De fatter begynnelsen på noe som er større enn de noen sinne har opplevd. Kanskje større enn de er villige til å fatte. Begge blir sjenerte, litt redde, men det føles likevel som det eneste rette. De ser seg selv i den andre, de utfyller hverandre.

Siss løper derifra. Veggene kommer stadig nærmere, isen føles utrygg, noen er bak henne. Løp, Siss. Løp.

Siss løp til Unn i glede, men løper fra henne i redsel.

Neste morgen er det skole. Siss klarer knapt vente med å dra, hun lengter etter Unn og deres nye, forunderlige vennskap. Unn klarer ikke dra. Hun kan ikke møte Siss nå. Ikke enda. Unn vil holde på de vidunderlige følelsene litt til, ikke helt la hverdagen ta fra øyeblikket noe av gnisten. Unn legger av gårde til fossen som i løpet av noen kalde vinteruker har frosset til et uvanlig vakkert skue. Det er som et is-slott, et stort palass med utallige rom, kupler og spir. Unn vil dit, være på det eneste stedet som kan måle seg med alle følelsene som sprenger i henne.

Unn forsvinner inn i slottet og inn i seg selv. Tilbake står Siss i bunnløs sorg, ikke bare har hun mistet Unn, men også en del av seg selv. Siss blir Unn.

Innadvendt. Stenger alle ute. Tillater seg ingen glede. Hun lar seg drukne av ubesvarte spørsmål og fortvilelse over alt som aldri ble.

- Men våren kommer ubønnhørlig. Is-slottet smelter, i takt med Siss sitt frosne hjerte.

Vesaas skildring av is-slottet er som det fullkomne studie av den menneskelige psyke. Slottet har bygget seg opp over tid. Stadig større, stadig kaldere, stadig mer komplisert og innfløkt. Is-slottet har mange rom, og is-slottet rommer aller følelser. Bokstavelig talt. Her finner vi sorg og glede, tomhet og kaos, realitet og fantasi.

Det gjennomfrosne fossefallet er et av utallige bruk av bilder. Romanen er som en gullgruve av symbolikk. Vesaas frir til lesernes behov for tolkning og deres nysgjerrighet overfor ubesvarte spørsmål.

Det blir stadig kaldere, når sitt bunnpunkt samtidig som en dyp tragedie. Det går mot varmere tider, både i vær og sinn. Is-slottet handler om å vandre i seg selv, forsøke å forstå og sette ord på sine følelser. Det handler om bunnløs sorg, ensomhet og veien tilbake til livet. Det handler om yrende vennskap, samhørighet og kjærlighet. Ingen kan makte å møte verden alene.

Siss og Unn er to sjeler i en. Dette er deres historie. Ingen andre nevnes med navn. Det er bare de to, de ser ingen andre. De er to, forskjellige, men likevel så like. Når Unn forsvinner blir Siss Unn, men det bringer henne ikke tilbake.

Is-slottet er en maktdemonstrasjon i poetisk litteratur. Språket er vakkert, skildringene er som i en drøm. Romanen er realistisk, men likevel mystisk.

Vi møter to unge jenter med følelser de nesten mister pusten av. Vi møter en ung jente som går seg vill i seg selv og ikke evner komme ut. Vi møter en ung jente som omkommer av sorg. Vi møter omverdenens fortvilte ønske om å la alt bli som før. Vi møter et følelseskaos og tomrom som sjeldent har blitt mer inngående, vondt og samtidig vakkert beskrevet. Vi møter mørket og vi møter lyset.

Hvor magisk er ikke det?

Kilde: Eget bibliotek.

Leseåret 2012

I 2012 leste jeg 64 bøker, men det er litt jug. I 2012 leste jeg 63, men det er en liten underdrivelse. Bok nummer 64, eller 63 alt ettersom, avbrøt jeg. Orket ikke, ville ikke, gadd ikke. Det er ille nok i seg selv, men jeg toppet det hele med å avbryte en bok av nettopp en av mine favorittforfattere. Kardinalsynd, eat your heart out.

Fire av bøkene ble lest på engelsk, noe som er verdt å ta av seg hatten for. Dette er sjelden kost for Ellikken. De resterende bøkene ble ikke overraskende lest på, jammen meg, norsk. – Skjønt en av bøkene er jeg fremdeles i tvil om hvilket språk det egentlig er skrevet på. Språket godt er det i alle fall ikke. La oss for guds skyld ikke ødelegge den fine stemningen ved å fortelle hvilken bok dette er.

Mine egne skriblerier kunne absolutt vært verre, selv om jeg ikke etterlevde mitt eneste mål for året:

Det eneste målet for 2012 er å ikke begynne på en ny bok før jeg har skrevet omtale, i det minste noen stikkord, om forrige bok.

*hosteanfall*

Altså, for å gi meg selv litt kreditt: Jeg skaffet meg en notisbok jeg har skrevet i, og jeg har skrevet flere omtaler enn ikke skrevet omtaler. – Men helt hundre prosent, det greide jeg ikke. Jeg tror heller ikke verden er et spesielt mye verre sted ene og alene fordi jeg ikke skrev noe om Året rundt med Finn og Yan (for øvrig en absolutt fornøyelig bok, bare så det er sagt), og mine tanker om Menneskenes hjerter hadde uansett ikke vært frydefull lesning (hint: gjeeeeesp). Jenta på klippen var en eneste stor klisje og følgelig sørgelig å ødelegge med kritikk som ingen ende ville tatt. En himmel full av stjerner og Potensgiverne var hyggelige å lese, men mer som tidsfordriv å regne. Piccadilly-romanen ga meg så lite at jeg brøt alle prinsipper. Jeg tok derimot ikke ut bokmerket, så kanskje en dag... Lysnatt avsluttet min fasinasjon for Alice Hoffman, stort mer er det ikke å si om den saken. Hun ga meg i alle fall mange deilige paint-stunder. Ord uten lyd, A child called it, The lost boy og A man named Dave sparte jeg til så lenge at jeg glemte hva jeg skulle skrive. Det angrer jeg på, for historien rundt hvordan jeg fikk bøkene var søt nok for en hel omtale alene. Og jeg likte dem, jeg gråt av dem, og jeg er glad jeg leste dem. Kanskje utenom den siste boken. Absolutt utenom den siste boken. Never let me og burde jeg skrevet om. Det gnager litt ekstra på samvittigheten. Jeg skulle se filmen og skrive om begge opplevelsene, men jeg leser bøker i stedet for å se filmer, så utfallet ble magert. – Men unnskyld, da!

Om jeg ikke definerte det som noe mål, uttrykte jeg definitivt et ønske om å lese flere bøker av Sigrid Undset. Det gjorde jeg ikke. Dessverre. Dessverre nok en gang valgte jeg heller å lese om henne. Det hele var usigelig kjedelig, men lysten til å fortsatt pløye meg igjennom hennes forfatterskap lever videre. Ønsket er faktisk såpass intenst at jeg har laget det som prosjekt for 2013. Fint om du ikke nevner det med et ord, for aldri i livet om jeg klarer å gjøre noe med det. Innlegget er uansett laget, men det lar vi forbigå i stillhet. OK?

22 av bøkene er skrevet av norske forfattere. Det er en klar forbedring fra i fjor, om slikt kan kalles forbedring. Temamessig har det vært, tradisjonen tro, uhorvelig mye melankoli og høy gråtefaktor. Overraskende mye romantikk, mens jeg har lært en solid dose av flere. En del krim, men ikke så mye som tidligere. Litt humor, faktisk mer enn før. Bittelitt over dusinet ungdomsbøker. Alt for få klassikere.

Topp 3

Bøkene ramler inn, enten lånt bort eller generøst servert av venner og bekjente, eller sendt fra forlagene. Mange har vært bra, noen geniale. Andre har vært tidstyver, og de fleste har vært grei skuring. – Og ingen har slått disse tre perlene:

(Hver dag) (Keiseren av Portugalien) (Alt må vike for natten)

Disse bøkene er så glimrende at jeg får fysisk vondt av tanken på å ikke gjenoppleve dem for første gang. Disse bøkene satte meg alle så til de grader ut at jeg ikke maktet begynne på nye bøker før det hadde gått lang tid. Fremdeles den dag i dag ønsker jeg ikke å gi slipp på følelsene bøkene ga meg underveis i leseopplevelsen. Ord blir noen ganger altfor fattige.

Med ønske om et godt nytt leseår...

Lest i 2012

63. Potensgiverne 63. Og Piccadilly Sircus lå ikke i Kumla (avbrøt) 62. Alt må vike for natten 61. Nåde 60. I kjølvannet 59. Menneskenes hjerter, Sigrid Undsets livshistorie 58. Fuglehotellet 57. Oppdrag Mottro 56. Da Henrik Husten kom hjem 55. Picasso-kvinnen 54. Jeg tenker nok du skjønner det sjøl 53. Nærmere høst 52. Skyggedød 51. Uka etter 50. Nattsyn 49. Svart frost 48. Stalins kyr 47. Brooklynsk dårskap 46. 21/12 45. Madonnaene i Leningrad 44. Down the darkest road 43. Indias datter 42. Irrganger 41. Orakelnatt 40. Fjellet 39. Din nestes hus 38. De gjorde et barn fortred 37. Hver dag 36. Jenta på klippen 35. En himmel full av stjerner 34. Lysnatt 33. Hvite hester 32. Magi i praksis 31. Året rundt med Finn og Yan 30. Begynnelsen på et farvel 29. Fortellingen i fiolinen 28. Never let me go 27. Alt jeg er 26. Frihetens vinder 25. Ord uten lyd 24. Hånden som først holdt min 23. Himmelstormeren 22. Død sjel 21. Hugo Cabret 20. A man named Dave 19. The lost boy 18. A child called it 17. Ville hester 16. Keiseren av Portugalien 15. Mus 14. Ransom 13. Nattens sirkus 12. Tegn 11. Sa Mor / Sa terapeuten min 10. Historien om Manchester United 9. Hanas koffert 8. Vokternes hemmelighet 7. Mørketid 6. Danseren 5. Mellom oss 4. Amsterdam 3. The Postmistress 2. Sirkelen (Engelfors) 1. Blomstenes hemmelige språk

Les også: (Leseåret 2011) (Leseåret 2010)

Prosjekt 2013: Sigrid Undset

Hva? I 2013 har jeg alle intensjoner om å lese en saftig dose Sigrid Undset. Edit: I 2013 ønsker jeg å lese mer av Sigrid Undset.


Hvorfor? Hittil i mitt liv har jeg lest skammelig lite av Sigrid Undset.

Sikker? Ja. Og det er ingen grunn til å lese skammelig lite av Sigrid Undset. Ellikken elsker Sigrid Undset.

- Ja menn, da funker kanskje forsettet da?

- Amen.

Listen over litteratur av og om femhundrekronersdronninga er uhemmet kopiert fra Wikipedia. Jeg har verken håp, tro eller ønske om å lese alt som listes opp. – Men noe, ja noe skal jeg få lest.



Bibliografi

1907: Fru Marta Oulie (roman) (omtale)
1908: Den lykkelige alder (noveller)
1909: Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis (roman)
1910: Ungdom (lyrikk)
1911: Jenny (roman) (omtale)
1912: Fattige skjebner(noveller)
1914: Våren (roman)
1915: Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord (Thomas Malorys Le Morte d'Arthur)
1917: Splinten av troldspeilet (roman) (omtale)
1917: Tre søstre (essays)
1918: De kloge jomfruer (noveller)
1919: Et kvindesynspunkt (essays)
1920–22: Kristin Lavransdatter: Kransen, Husfrue og Korset (triologi) (omtale)
1921: Vårskyer (noveller) (omtale)
1925: Sankt Halvards liv, død og jærtegn
1925: Olav Audunssøn i Hestviken (roman)
1927: Olav Audunssøn og hans barn (roman)
1927: Katholsk propaganda (essays)
1929: Gymnadenia (romaner)
1929: Etapper (essays)
1930: Den brændende busk (roman)
1930: Hellig Olav, Norges konge (hagiografi)
1932: Ida Elisabeth (roman)
1933: Etapper. Ny række (essays)
1933: To europeiske helgener
1934: Elleve aar (selvbiografisk roman)
1936: Den trofaste hustru (roman)
1937: Norske helgener (hagiografi)
1938: Selvportretter og landskapsbileder (historie)
1939: Madame Dorthea (roman)
1939: Klosterliv – På pilegrimsferd – Sognekirken (i «Norsk kulturhistorie II»)
1943: Sigurd and his brave companions. A tale of medieval Norway (barnebok)
1945: Tilbake til fremtiden (memoarer)
1947: Lykkelige dager (memoarer)

Posthume utgivelser

1951: Caterina av Siena (hagiografi)
1952: Artikler og taler fra krigstiden (essays)
1955: Sigurd og hans tapre venner (roman)
1957: Sten Steensen Blicher (kulturhistorie)
1968: I grålysningen (roman)
1972: Østenfor sol og vestenfor måne (barnebok)
1973: Prinsessene i Berget det blå (barnebok)
1979: Kjære Dea (brev) (omtale)
1992: Fred på jorden (noveller)

Biografier

Gidske Anderson: Sigrid Undset, et liv
Vigdis Bjørkøy: Sigrid Undset. Biografi
Bernt T. Oftestad: Sigrid Undset, modernitet og katolisisme
Anne B. Ragde: Sigrid Undset, ogsaa en ung pige
Oddvar Rakeng: Bjerkebæk – fra dikterhjem og bohemhule til museum
Nan Bentzen Skille: Innenfor gjerdet. Hos Sigrid Undset på Bjerkebæk
Nan Bentzen Skille: Inside the Gate. Sigrid Undset's Life at Bjerkebæk
Sigrun Slapgard: Dikterdronningen Sigrid Undset
Tordis Ørjasæter: Menneskenes hjerter. Sigrid Undset - en livshistorie


- Og om noen skulle lure: Leste bøker er markert med rødt. Lykke til, Ellikken!