Ville hester, av Jeannette Walls

Jeannette Walls, forfatteren bak bestselgeren Krystallslottet, var bare sju år da bestemoren døde. I voksen alder har hun ønsket å hedre hennes minne og skildre hennes fantastiske liv. Resultatet er Ville hester.

Noen biografi er det ikke, men det er heller ikke rent skjønnlitterært. Boken er krydret med bilder av bestemoren Lily og hennes familie, og romanen fremstår som en kronologisk samling faktiske hendelser og episoder fra hennes liv. Å skrive en jeg-roman med utgangspunkt i fortellinger fra og om bestemoren, var nok ingen enkel oppgave.


Ville hester, av Jeannette Walls
Originaltittel: Half Broke Horses

Seks år gammel arbeidet Lily med å temme farens hester på familiens gård. 15 år gammel dro hun hjemmefra for å bli lærer i en avsidesliggende landsby. For å komme seg på jobb måtte hun ri 80 mil, helt alene, på en ponni. Hun lærte med tiden å kjøre både bil og fly, og spille poker som en profesjonell. (…) Lily overlevde tornadoer, tørke, flod, depresjonen og en personlig tragedie. Hun kjempet for kvinners rettigheter, for indianere og alle som ikke passet inn i det ”normale”. Det er begrenset hvor mye sannhet det er i disse historiene. Kanskje kunne hun med fordel utbrodert enda mer. Jeg tror ikke boken ville bli svekket av å gjøre boken enda mer fiktiv. Naturbeskrivelsene kunne blitt gjort mer fargerike, særlig siden persongalleriet er noe flatt. I all særdeleshet gjelder dette hovedpersonen selv. Lily fremstår som kald, egosentrisk, kynisk og nøktern. Til forfatterens forsvar var dette trolig en nødvendighet og en ren årsak til at Lily fikk utrettet så mye til tross for fattige kår og det faktum at hun var født som kvinne.

Det er uansett måten boken er skrevet på som ikke appellerer til meg. Det blir en form for oppramsing av hendelser og små episoder uten de helt store følelsene. Det er ingen lidenskap i handlingene.

Kanskje det bare var slik hun var, den godeste Lily Casey Smith. Rasjonell med solid dose overlevelsesinstinkt, men det må da ha vært noe mer i hennes sinn enn bare fornuft og kald beregning? De eneste gangene jeg føler jeg kommer innpå jeg-fortelleren, er når hun straffer sin datter fysisk. Jeg antar dette skyldes barnebarnets ubehag ved disse minnene, ubehag som hennes mor, Lilys datter, selv har formidlet til Jeannette.

Historien raser tidvis av gårde, gjerne med flere år i et svupp, for deretter å gjengi en finurlig samtale, nærmest som en vits. Det blir for mye først så, deretter, etter det, og så sa og til slutt så... Noen vandrehistorier innimellom er også tatt med. Det er sikkert for å bryte oppramsingen, for all del, men det føles av og til helt malplassert. Følelsen av og vissheten om å ha hørt akkurat den samtalen i en eller annen form før, unnskyldes ikke ved at dette angivelig handler om Lily.

Det plager meg også at Jeannettes mor Rosemary blir behørlig omtalt, selv om Rosemarys bror knapt blir nevnt. Likedan er det kun Jeannette av Lilys mange barnebarn som blir nevnt. Irritasjonen over dette forsterkes ved at jeg-personen forteller at det er noe helt eget ved Jeannette, og at mormor og datterdatter har en sterk forbindelse og samhørighet. Det er godt mulig det var slik, men leseren sitter unektelig igjen med en litt flau smak.

Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet meg, men de eventuelle forventningene ble i alle fall ikke innfridd. Jeg sitter igjen med en følelse av å være skuffet. Ikke at jeg har noen rett til å være det, for jeg har ikke lest Krystallslottet (The Glass Castle) alle ser ut til å omfavne. Jeg trodde jeg stilte med blanke ark.

Likevel er jeg ikke skremt fra å lese Krystallslottet. Jeg tror Ville hester mangler følelsene som gjør at leserne har trukket Krystallslottet til sitt bryst. Jeg kan tenke meg å lese mer om Rosemary og hennes familie, både på grunn av nysgjerrighet og det rent interessante i å dra paralleller mellom Rosemarys egen oppvekst, verdier foreldrene overførte til henne, og hennes oppdragelse av egne barn. På samme måte tror jeg lesere som likte Krystallslottet vil ha godt av å lese Ville hester.

Alt i alt er det fascinerende å få innblikk i livet på den amerikanske prærien fra tidlig på 1900-tallet frem mot 60-årene. Lily levde absolutt et minneverdig liv, og det er alt annet enn overraskende at Jeannette Walls har ønsket å fortelle om henne. Spørsmålet er om hun burde valgt en annen innfallsvinkel for å gjøre det lettere for seg selv.


Tusen takk til Pantagruel Forlag som sendte meg leseeksemplar. Boken utgis i april 2012.

Keiseren av Portugalia, av Selma Lagerlöf

Jeg hadde egentlig lånt de bøkene jeg skulle låne, og gikk rundt uten mål og mening mens jeg ventet på at guttungen skulle gjøre seg ferdig. Så stod jeg der da, rett foran Selma Lagerlöf-bøkene. Jeg så på dem. Dro fingrene over raden store og små bøker. Noen-og-tretti år gammel og Lagerlöf-jomfru. Var tiden inne? Jeg dro ut en av de tynneste bøkene, husket jeg hadde lest mange anbefalinger om akkurat denne boken. Mest som et innfall. En bok jeg kunne lese om jeg fikk tid og lyst. Heldigvis hadde jeg både tid og lyst. Heldigvis.
Keiseren av Portugalia, av Selma Lagerlöf
Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Det var mer av fornuft husmannen Jan fra Skrolycka tok seg kone. Årene går, og Jan blir far. Han gleder seg ikke, men det er som det er. I timesvis står han i det lille uthuset og venter på at skrikingen skal gi seg. Det blir stille, og en ny gråt dukker opp fra huset. Jan vil helst ikke se, i hvert fall ikke holde, dette nye mennesket som er hans barn. Likevel, fra første øyekast smelter hans hjerte.

Hvor gammel han enn ble, kunne Jan Andersson på Skrolycka aldri gå lei av å fortelle om den dagen da veslejenta hans kom til verden.

Jan og hans kone finner ikke noe navn til jenta, og de blir enige om å spørre den første som passerer husmannsplassen. Den vesle stua ligger øde til, langt inne i skogen, og den eneste som nærmer seg gården er selveste solen. Klara Fina Gulleborg blir jentungens navn.

Og en sol i tilværelse ble hun, vesle Klara Fina Gulleborg. Hun lyser opp både sin mors og sin fars tilværelse, hun gir deres liv mening. Så skjer dette ventede, men likevel uventede. Vesle fugleungen trenger luft under vingene, og under forskudd av å redde foreldrene økonomisk, søker Klara Gulla lykken i storbyen. Jan er slettes ikke forberedt på å slippe taket, og kanskje er ikke jentungen selv det heller. Hun havner raskt i vansker og forsvinner blant byens løse fugler.

Jan er trøstesløs. Hver dag venter han ved brygga, i håp om at datteren kommer hjem. I en tilstand av desperasjon, depresjon og bunnløs kjærlighet, utvikler han en sinnsforvirring. Han holder seg oppe i sin sterke tro på at datteren har blitt selveste keiserinnen av Portugalia. Ikledd flosshatt, stav og påklistrede glitterstjerner vandrer han rundt i bygden, stolt som en hane over datteren alle vet er fortapt. Han flykter inn i en fantasiverden. Virkeligheten er for vond å takle for hans svulmende farskjærlighet.

Jans kjærlighet er nesten for stor for å takle, selv for leseren. Tilsvarende rommer disse to hundre sidene så mye, mye mer enn man skulle tro. Et innblikk i det svenske bondesamfunn på slutten av 1860-årene fortoner seg i den store sammenheng som mindre vesentlig.

Historien er vakker og vond, komisk og tragisk, magisk og virkelighetsnær, brutal og poetisk. Grenseløs kjærlighet, altomslukende savn, en urokkelig tro og inderlig forsoning gjør Keiseren av Portugalia til en uforglemmelig leseopplevelse.

Heldigvis hadde jeg både tid og lyst. Heldigvis.

Lest i 2012: Februar

Tiden går, bokbloggen består. Dessverre ikke for Karins En verden full av bøker, og selv om hun stadig kommenterer rundt omkring er det ubønnhørlig slutt på selve bokbloggingen hennes. Hennes blogg var blant de første jeg oppdaget og jeg har kost meg med hennes innlegg i flere år. Derfor er det på sin plass å innlede februarregnskapet med en stor TAKK til Karin!

Passende nok avsluttet jeg måneden med en av hennes store favoritter: Selma Lagerlöf. Keiseren av Portugalien ble lest i løpet av februars siste dager og ikke uventet elsket jeg boken fra første til siste side. Omtale kommer når jeg finner gode nok ord.

I det hele tatt har dette vært en bra måned. Jeg har både skrevet mye og lest mye, i tillegg til at det sjangermessig har vært variert. Flink pike, altså, uten sammenligning for øvrig med en annen flink pike. Her orker jeg ikke linke, det føles unødvendig (og overhodet ikke relevant).

Jaffal. Jeg har publisert 10 innlegg i februar, noe som må være ny personlig rekord og vel så det. To har vært pjatt, resten faktiske bokomtaler. Eller bokanmeldelser som jeg noe trassig har lyst til å (…) omtale de som, men som likevel sitter veldig langt inne.

Det gylne antall leste bøker er 11. Elleve. Noen må holde meg så jeg ikke faller i gulvet. Onde tunger vil nok påpeke at dette ikke er noe å skryte av siden flere av bøkene er beregnet for barn og unge, men elleve leste bøker er elleve leste bøker. Slik er det med den saken. Ja, også er en av bøkene diktsamling.

Keiseren av Portugalien - Mus - Tegn - Historien om Manchester United - Ransom - Nattens sirkus - Hanas koffert - Sa Mor / Sa terapeuten min - Vokternes hemmelighet - Mørketid - Danseren

Februar ble innledet med en fæl møkkabok jeg overhodet ikke likte, men måneden ble avsluttet med en helt fantastisk fin bok jeg virkelig, virkelig likte.

Møkkaboka fikk selskap av en annen (jeg modererer meg) mindre-god-bok. Ronny Johnsens historiefortelling om Manchester United leste jeg kun av nysgjerrighet, men endte opp med å vite mer om hans karriere i Vålerenga. Jo da, rett skal være rett, han bevegde meg med sitt kapittel om München-tragedien, men ordet i seg selv er nok til å fremkalle blanke øyne hos meg. Dette kunne blitt gjort langt bedre, og det gjør meg trist å si det. Ikke en gang tiåringen i huset syns dette var noe stas.

Bok nummer to i Kjell Ustads Vokterne-serie, en slags fantasyserie for barn/unge, ble også lest. – Det er noe med hans fortelling som pirrer nysgjerrigheten min og gjør meg mer enn lysten til å lese også neste bok.

Øvrige bøker, med unntak av Keiseren av Portugalien (det kommer, det kommer), er allerede behørlig omtalt. Klikk på linker lenger oppe.

Mammut=Shopoholikerporno

… Plapret jeg om i februar. Bare for å briljere med mine paint-egenskaper har jeg redigert mitt i utgangspunktet fantastisk fine bilde i forbindelse med Mammut-ønskelisten. Se og nyt.

Enda er det for dyrt til de helt store eskapadene, men jeg skal alltids få rasket med meg restene fra utsalget. Don’t you worry ’bout a thing.

Dessuten ljuger bildet litt. Jeg har kjøpt tre barnebøker også. Think outside the box, på en måte.

Kommer, kommer

I mars måned skal jeg lese:
- Oppfinnelsen av Hugo Cabret, av Brian Selznick
- Ville hester, av Jeannette Walls
- Hånden som først holdt min, av Maggie O`Farrell

… I alle fall sånn i utgangspunktet, så får vi se hva som skjer. Det som er så skrekkelig deilig er at når jeg i dag skriver 1.mars ikke er midt i en bok, ikke en gang i begynnelsen av en bok. Det bob-bob-bobler inni meg for jeg er glad og fri og det er fordi, trall-la-la.

Kultur-ellie

Næh. Ikke noe å snakke om.

Gå ikke glipp av

Det er en dårlig bevart hemmelighet at det er stas å få kommentarer på innleggene sine. Noen er flinkere enn andre, selv er jeg ekstremt dårlig. Teit, for jeg blir hoppende glad for kommentarer selv. En av bokbloggerne som har utmerket seg som flittig til å legge igjen spor etter seg er Isabella/Gråbekka. Honnør til henne!

Av minneverdige innlegg i måneden som var har jeg lyst til å gjøre stas på Hanne som med sitt cowboyinnlegg gjorde meg så glad, så glad. Ikke et kvidder bokrelatert, men det spiller ingen trille.

... - * - ... - * - ... - * - ...

På tampen har jeg lyst til å benytte anledningen til å tipse om TV2-dokumentarserien Beretninger om begynnelser, som hadde premiere tirsdag 29. februar. I programmene fremover følger vi ansatte og pasienter ved observasjonsposten for gravide på Ullevål Sykehus. Første program fikk det rent til å renne over hos meg. Det var i overmåte sterkt å dukke ni år tilbake i tid og kjenne på frykten, motet, frustrasjonene, gledene og tomheten jeg selv opplevde da jeg var der i ukevis. Det var himmel og helvete. Jeg var en av dem som måtte dra derifra tomhendt, men jeg minnes med glede og takknemmelighet den unike omsorgen og hjelpen flere av legene, jordmødrene og sykepleierne ga meg når jeg trengte det som mest. – De er ikke engler, men de ligner bittelitt.

Mus av Gordon Reece

I kommentarfeltet til min omtale av fabelaktige Mørketid av Michelle Paver, tipset Silje meg om den psykologiske ungdomsthrilleren Mus. Klart jeg måtte sjekke den ut med en eneste gang!

Mus, av Gordon Reece
Ungdomsroman.

Shelley er 16 år og er nettopp blitt tatt ut av skolen etter en lengre periode med systematisk mobbing. Etter en vond skilsmisse har moren flyttet til et avsidesliggende hus sammen med Shelley. Her dyrker de sin isolerte tilværelse som små, grå mus. De plager ingen med sin eksistens, og ingen plager dem. Shelleys to lærere er de eneste som forstyrrer dem hjemme, og moren befester sin stilling som ubetydelig mus som underbetalt kontorrotte i et usselt advokatfirma.

De vet inderlig vel de ikke er verdt stort, disse to. Ingen legger særlig merke til dem, uansett hvor de er. De tar seg alltid nær av kritikk, hever aldri stemmen og unngår alle muligheter for ubehagelige konfrontasjoner.

- Helt til natten da alt går galt. En tydelig ruset og uberegnelig mann trenger seg inn i huset og Shelley og hennes mor reagerer med handlinger som får katastrofale konsekvenser. Trass de grusomme handlingene styrkes deres selvbilde. Endelig tok de igjen, endelig tok de til motmæle, endelig sa de fra at nok er nok.

Vi forstår at de handlet som de gjorde, men kan det forsvares?

Den systematiske trakasseringen og mobbingen av Shelley blir behørlig beskrevet i bokens første del. Resten vier seg til selve hendelsen, og deretter tiden etterpå med alle ringvirkningene og den konstante frykten for at politiet en dag skal banke på døren. Drivet og spenningen er hele tiden til stede i boken og er dens store styrke.

Det er noe i hovedpersonenes hensynsløshet og manglende samvittighetsnag som dessverre ikke helt henger på grep. Ikke for det, hovedpersonen må ikke være sympatisk for at en bok skal oppfattes som god. Likevel blir det for meg litt enkelt. Jo visst er de i sjokk, jo visst har de en følelse av hevn, jo visst har de sine grunner, men noe udefinerbart mangler i dybden.

Det er vanskelig å få ordentlig sympati for Shelley, til tross for hennes bakgrunn som mobbeoffer. Hovedpersonene uttrykker aldri noen egentlig anger utenom konsekvensene som går utover dem selv. Det er opp til leseren selv å vurdere de moralske dilemmaene Mus tar opp, noe som taler både til denne ungdomsbokens fordel og bakdel. Målgruppen ser i alle fall ut til å omfavne boken, den er unektelig spennende!

- Og hva skjedde egentlig med Shelleys far...?

Kilde: Lånt på biblioteket.

Tegn, av Anne Ch Østby

Da Bokbloggturneen presenterte vårens bøker, lot jeg guttungen peke ut et par bøker han syns så interessante ut. Ikke akkurat noen stor overraskelse: boken han bestemt mente jeg burde forsøke å få i hus hadde fotballomslag. I ettertid skulle jeg ønske jeg ikke hadde valgt denne boken, rett og slett fordi jeg syns det er vanskelig å skrive om den. Det hender fra tid til annen, men sjelden av denne grunn: boken er så god at jeg sliter med å skrive annet enn at den er veldig, veldig god.

Tegn, av Anne Ch Østby
Ungdomsroman.

Sofie, Jonna, Espen, Ida, Julie, Karine og Kasper er alle oppslukt i forball. Snart er det cup, og både gutte- og jentelaget trener så godt de kan for å få et best mulig utgangspunkt. De har nådd en alder der det ikke lenger handler om å spille for å ha det gøy, men for å vinne. Enten et korsbånd ryker, kvalitetstid med venner og familie kommer i annen rekke, eller presset blir for ubehagelig.

Av og til kan et vondt kne være lettere å takle enn et verkende hjerte. Av og til har man så fullt opp med seg selv at man ikke ser hvordan andre har det. Av og til ser man, men tør ikke gjøre noe med det. Sannheten er for ubehagelig.

Fotballen blir kun en kulisse. Tegn handler om så mye mer enn bare gressmatte og lærball, leggskinner og scoringer. Tegn handler om å ha mot til å si ifra, mot til å tørre å være den man er, gjøre det man ønsker å gjøre, si det man ønsker å si. Det handler om å fange opp, holde øynene åpne, ikke snu seg bort. Det handler om å våge å møte det ubehagelige, hjelpe hverandre og dermed også seg selv.

Vondt utenpå og vondt inni

Sofie, Jonna, Espen, Ida, Julie, Karine og Kasper. Vi blir kjent med dem alle, noen godt andre mindre godt. Alle sliter litt, noen sliter mer.

Julie har vondt i kneet, men hun har det enda vondere inni seg. Jo mer kneet verker, jo viktigere blir det for henne å møte opp på treningene. Jo mer hun trener, jo mer blir hun bevisst at hun gjør det for treneren. Hun er forelsket i treneren. Hun kan ikke si det til noen, hun må holde det inni seg selv om hjertet er i ferd med å briste. Treneren er ingen høy og mørk ung mann. Treneren er bare noen år eldre og er en jente. Hvorfor må hun være annerledes enn de andre? Hvorfor må hun føle noe for noen som ingen andre gjør?

Sofie er også forelsket. Hun er forelsket i Jonna, en av brorens lagkamerater. Følelsene dempes likevel av bekymring for broren Espen. Hun kjenner ham ikke lenger igjen. Det er noe med han, noe galt som strekker seg lenger enn bare til en skadet skulder. Men hvem kan hun snakke med, og kan hun egentlig snakke med noen om dette?

Kasper er også bekymret. Han skjønner det er noe galt med Espen, oppførselen hans minner ham for mye om faren. Espen selv er mest bekymret over alle beskjedene som venter på han overalt. Tegnene er på datamaskinen, i nyhetssendingene, i skogen, i den toårige naboguttens øyne… Espen er en av de utvalgte, en av de som kan redde verden fra fortapelsen.

En stein i veien. Noen hadde lagt den akkurat der. En stein i veien, rett foran hjulet mitt. Var jeg borte etter at jeg fikk sprøyter? De visste det, de stod klare. Tok de noe? Hva så de? Hva tok de? (s.87)

Å se og bli sett

Espens desperasjon er som en rød tråd gjennom hele boken, men boken handler om mer enn samfunnets vanskeligheter med å gripe tak i situasjonen og redde Espen. Psykisk sykdom er et viktig tema i boken, ære være forfatteren for det, og hun gjør det hele mer håndgripelig ved å inkludere også andres små og store problemer. Alle har problemer som lettere kan løses ved å snakke sammen. Det handler om å se, men også om å bli sett. Vi må tørre å bry oss, ikke bare om andre men også om oss selv.

Det står skrevet

Kapitlene veksler mellom de ulike personene. Ofte er det Espen som innleder kapitlene med sine sinnsforvirrede tankerekker. Denne stadige vekslingen mellom hovedpersoner krever god konsentrasjon hos leseren, og kan være vanskelig for de yngste. Dette sier også Dragoart som gjennom turneen omtalte boken i går. Mon tro hva Ungdomsboka sier i morgen?

Det tar litt tid før vi lærer oss personene å kjenne, slik at vi etter hvert har ting å henge på knaggene. Den vanskelige starten tilgis glatt når spenningen kulminerer i siste halvdel. Det er et voldsomt driv på slutten: veldig spennende og meget medrivende. Tenk, helt uten ville biljakter og tryllemagi!

Tegn passer like godt for gutter som for jenter. Fotballomslaget burde tiltrekke ungdom som har litt vondt for å kalles bokorm. – Og det er mye fotball, både jente- og guttefotball. Alt skjer på løkka, samtidig som forfatteren holder oss i nåtiden med Facebook, pulsmåler og zapping med fjernkontrollen. Dette er ingen mimring tilbake til den gang da… Kjærligheten er også til stede og setter prikken over i’en i en roman for ungdom. Det er ingen klissete tenåringskjærlighet, men det er bobler i magen og fysisk attraksjon. Ikke over grensen for noen ting som helst, men heller ikke for forsiktig. Det er spisbart, troverdig og medrivende.

Anbefales! Les den, les den, les den!

Faktisk, denne boken er blant de beste nyere ungdomsromanene jeg har lest de siste årene. At jeg, i en alder av 33 nikoste meg under lesingen bør tale til dens fordel. Jeg nikoste meg ikke fordi den appellerer like mye til voksne, men fordi den tar ungdom inderlig på alvor. Boken fikk meg til vekselvis å ønske jeg var 14 år igjen, og samtidig takke gudene for at jeg slipper å være i den alderen mer. Den voksende friheten, alle vennene og gryende forelskelser er en ting, noe helt annet er usikkerheten, redselen for å være annerledes, ensomheten og følelseskaoset. Usikkerheten og redselen for å ikke passe inn blir mindre med årene, den blir lettere å hanskes med, men den er stadig med oss. Et lite snev av det, som gjør det så vanskelig å si ifra, ikke lukke øynene for det ubehagelige. Helt fritt for magi og utenomjordiske vesener: denne historien kunne vært om hvem som helst av oss.

Tegn handler om det å være syk i hodet eller i foten. Om hvordan vi reagerer når det skjer merkelige og skremmende ting med folk rundt oss, og om hva vi velger å gjøre. For er det egentlig vår sak?

Ja. Det er vår sak. Det vil alltid være vår sak. Ikke lukk øynene. Se – og bli sett.

Kilde: Leseeksemplar.

Ransom, av Lois Duncan

Under et bruktboksalg fikk guttungen på snart 11 et par femmere med beskjed om å kjøpe bøker han syns så spennende ut. Han kom tilbake med en faktabok om norske idrettsanlegg (!) og to ungdomsromaner. Mitt trenede øye oppdaget raskt at begge bøkene var fra TL-klubben, men holdt klokelig munn. Godt er det, for bøkene var langt ifra søte historier om kjæledyr og cheerleading. Tror jeg, da. Den ene boken hadde slikt et skremmende cover at verken kjøperen selv eller undertegnede har turt å lese i den. Faktisk ligger den med forsiden ned. Den andre, derimot, har vi begge lest.

- Denne måååå du bare lese, mamma, den er såååå spennende! sa han. Og så gjorde jeg det han sa jeg måtte gjøre.



Ransom (Løsepenger), av Lois Duncan
New Mexico, 1960-årene. Vi er på vei hjem fra skolen med buss. Sjåføren er vikar og virker bade usikker og brysk. En etter blir sluppet av på holdeplassene, helt til det er fem ungdommer igjen. Alle kommer fra et mer velstående boligområde, men bussen kjører rett forbi avkjøringen. Plutselig stopper sjåføren og inn i bussen kommer en fremmed mann med pistol.
Lois Duncan, forfatteren av blant annet I know what you did last summer (boken bak filmen), fører leseren rett inn i dramatikken. Ungdommene blir kidnappet, ført til en avsidesliggende hytte og foreldrene blir krevd for løsepenger.

Marianne, Glenn, Jesse, Bruce og Dexter er vidt forskjellige og har ulike forutsetninger for å komme levende ut av dramaet.

Glenn og Bruce er brødre, men Bruce er i alles øyne, også sine egne, underlegen sin storebror. Foreldrene ser bare Glenn. Han er populær, omgjengelig og mestrer hva det er. – Men er det ikke noe som skurrer, dypt der inne et sted?

Marianne, Glenns kjæreste, lider under savnet av hennes far. Mens hun forsøker å forsone seg med at faren forlot kone og barn uten å gi lyd fra seg, gjør hun sitt beste for å gjøre livet ubehagelig for hennes nye stefar. Hadde hun bare satt seg inn i bilen hans i stedet for å hoppe på skolebussen…

Dexter flyttet inn til sin onkel etter at foreldrene døde. Onkelen er stadig på farten, sjeldent riktig til stede, men Dexter liker det slik. Han er en ensom ulv, han slipper ingen inn til seg for å skåne seg selv. Hva er hans hemmelighet, hvorfor er han blitt slik?

Jesse er vokst opp i millitærsamfunn i Europa og rundt omkring i USA. I et forsøk på å gi datteren et slags følelse av hjemsted, leier familien et hus hvor de bosetter seg for en kort periode. Det fasjonable strøket blir aldri et hjem for Jesse. Hvordan kan hennes foreldre makte å skaffe penger kidnapperne?

Disse fem ungdommene blir holdt til fange av den brutale Juan som ikke skyr noen hindringer, desperate Buck og hans kone Rita. Innestengt i en hytte langt til fjells, holder de ungdommene i sjakk med pistol i lommen og bitende kulde utenfor.

Boken var superspennende for snart-elleveåringen min, som ga den terningkast 10 (!), og jammen var den spennende for mammaen også. Her snakker vi action! Rett på og intens action hele veien., i tillegg til en god porsjon psykologi: Hver og en av personene sliter med sitt, foreldrene reagerer svært ulikt, og kan kidnapping egentlig på noen måte forsvares?

Det er mulig denne boken ikke lenger er å få kjøpt i norske bokhandler, men ta en titt oppe på loftet. Du vil bli overrasket over hva du kan finne av glemte skatter.

Nattens sirkus, av Erin Morgenstern

Fortryllende, vakkert og tragisk. Debutboken til Erin Morgenstern har gjort seg bemerket med all mulig grunn.

Nattens sirkus, av Erin Morgenstern

De to høyt respekterte og famøse illusjonistene Prospero og Alexander H. inngår en skjebnesvanger duell hvor de skal lære opp hver sin elev til en altomslukende utfordring, et spill med fatale konsekvenser. Prosperos datter Celia er det selvsagte valg med sine usedvanlige evner. Alexander velger Marco, en ung foreldreløs gutt fra et tilfeldig barnehjem. På hver sin kant, uten helt å vite om hverandre, trenes de opp til sitt livs kamp. Resultatet er Nattens Sirkus.

Sirkuset kommer uanmeldt. Uten foregående avertering, uten plakater på lyktestolper eller oppslagstavler i sentrum, uten omtaler eller notiser i lokale aviser. Det bare er der, mens det i går ikke var der.

Nå er sirkuset åpent. Nå kan du stige på.

- Og for et sirkus, for en verden dette er! Nattens Sirkus er et fyrverkeri av en bok, jeg tror ikke jeg har lest maken. Sirkuset består av et uendelig antall telt og områder der illusjonister, magikere, akrobater og himmelske sanseinntrykk florerer. De besøkende kan ikke se seg mette, ei heller kan leseren. Det er forførende, vakkert, vidunderlig, forvirrende, fantastisk, men også tragisk.

Forlaget skriver:

Begge er trent siden barnsben kun med dette for øye. Bundet og skjebnebestemt av hver sin Mester. Det de ikke vet, er at dette er en kappestrid der kun én kan bli stående igjen og at sirkuset ikke er annet enn en arena for å teste deres fantasi og viljestyrke og kjærlighet til hverandre.

Klart det hele toppes med en kjærlighetshistorie. Et drama som ikke kan ende med annet enn et dypt tragisk utfall. Celia og Marco er hverandres verste fiende, men også sine hjerters utkårede. De kan aldri få hverandre, til tross for at det intet er annet de vil.

- Og det fungerer bra, dette kjærlighetsdramaet. Tiltrekningskraften er uovervinnelig, de er hverandres motpart, men også hverandres senter. De kan ikke leve uten hverandre, men utfordringen tilsier at de heller ikke kan leve med hverandre. En av de må dø. Slik er spillets gang.

Forlaget skriver:

Nattens sirkus er skrevet i et rikt, forførende språk - en roman som trollbinder deg og som får virkeligheten til å virke mer fantastisk og fantasien mer virkelig.

Det får så være at kapitlene til stadighet skifter mellom ulike steder, årstall og personer. Personlig syns jeg det ble forstyrrende, mens det for andre kan oppleves som en opprettholdelse av den magiske opplevelsen. Vi skal ikke forstå alt, vi skal sette sammen delene og forsøke å ane konturene av en helhet. Selv om det ikke fungerte for meg, har jeg forståelse for hvorfor forfatteren har valgt å bygge opp historien på denne måten.

Oversetteren har lyktes godt med sitt arbeid og har bevart magien ved forfatterens historiefortelling. Noen ord kunne med fordel vært endret og noen setninger burde blitt redigert, men i det store og det hele er boken godt oversatt.

Med 500 sider blir det mye frem og tilbake, mye er medrivende og fascinerende, andre deler fenger ikke like mye. Til tider var boken noe av det mest intense og nydeligste jeg har lest, men jeg sitter likevel igjen med en følelse av at noe manglet. Kanskje vi ikke fikk vite nok om personene. Kanskje var det hele for ufattelig. Kanskje var det kapitlene som forvirrer for mye. Jeg vet ikke, og jeg vet heller ikke om det egentlig har så mye å si.

Enkelte kapitler er skrevet fra leserens ståsted. Det er det beste ved hele boken, de blankeste perlene av dem alle. Forfatteren suger deg inn i historien: du er der, du opplever sirkuset. Det er du som lar deg bergtas av akrobatene som kaster seg rundt uten sikkerhetsnett, det er du som smaker på de karamelliserte kanelbollene, det er du som bivåner illusjonisten som forsvinner i løse luften, det er du som går på den hvitmalte plenen, det er du som gråter ned i sorgens kulp for så å gå derifra uten sorger. Du er der, du opplever sirkuset. Du er en del av magien.

- Og så kan man spørre seg. Hva er magi og hva er virkelighet? Er verden vi lever i, verden vi mener å forstå, virkelig reell eller er det nettopp denne som er en illusjon?

Kilde: Leseeksemplar!

Andre bloggere: Tussi har skrevet en omtale som fortjener honnør, berømmelse og applaus. På nettet florerer mang en omtale av boken, men Tussis ord slo beina under meg.

Hanas koffert, av Karen Levine

Hvis du skal kjøpe en bok på Mammutsalget i år, la det bli denne:

Hanas koffert, av Karen Levine
En ung japansk kvinne, Fumiko, deltar på en konferanse hvor hun lar seg inspirere til å etablere et holocaustsenter i Tokyo. Det er langt fra enkelt. I Japan er interessen for å grave i skjebnene fra andre verdenskrig laber, og Fumiko får liten respons når hun kontakter andre holocaustsentre for lån eller donasjoner av utstillingsartikler. En dag mottar hun likevel en stor eske med tre minner fra konsentrasjonsleirene. En liten brun koffert er blant disse. Kofferten er merket

Hana Brady, født 16. mai 1931, foreldreløs

Kofferten stilles ut på senteret, og ungene som kommer på besøk flokkes rundt den. ”Hvem var Hana?” ”Hva skjedde med foreldrene hennes?” ”Hva skjedde med henne?” ”Hvordan så hun ut? Kofferten og barnas nysgjerrighet blir en drivkraft for Fumiko. Gjennom møysommelig detektivarbeide faller puslespillbrikkene litt etter litt på plass.

Forfatteren av denne boken, Karen Levine, har flettet Fumiko og Hanas historier sammen til en barne- og ungdomssbok helt utenom det vanlige. Boken er veldig enkelt skrevet og rikt illustrert med både bilder, tegninger og fotokopier av dokumenter. Hanas koffert forteller historien om nazistenes jødeforfølgelse på en måte som dagens unge kan ta inn over seg. Likevel, bokens handler ikke først og fremst om grusomhetene, folkemordene og håpløsheten. Det viktigste er håpet. - Man kan lære av tidligere tiders feil, man kan gjøre en forskjell. Det nytter, tvil aldri på at det nytter.

Det enkle språket til tross, her er det mye som skal bearbeides underveis. Boken passer fra 10 år og oppover, men en voksen kan med fordel lese boken høyt for de aller yngste. Dette er til dels veldig vondt, og barna vil ha behov for å snakke litt underveis. Det er mye som skal fordøyes, også for voksne som tidlig forstår hvordan det hele ender. Det betyr ikke at det er for trist og vondt til at barn skal høre eller lese om det. Det betyr bare at man skal snakke seg gjennom det.

Den er dypt opprørende, men mest av alt er den dypt rørende. Det nytter, fremtiden er vår.

Som nevnt, boken kan kjøpes til redusert pris under årets Mammutsalg fra og med 28. februar. Holocaustsenterets hjemmeside kan besøkes, og for de av oss som ikke er spesielt stødige i japansk kan den engelskspråklige bloggen sjekkes. Mer om Hana Brady og hennes familie kan leses her. Takk til Karin fra En verden full av bøker som gjorde meg oppmerksom på boken. Les gjerne også hennes omtale.

Sa Mor / Sa terapeuten min, av Hal Sirowitz

En gang for mange år siden spilte jeg petanque mot Erlend Loe. Med i historien hører også til at jeg vant. En helt annen historie er at samme person (som jeg noen år senere gruste i petanque) medio 90-tall kom over en noe spesiell diktsamling i en eller annen boksjappe i New York. Boken tok han med seg hjem igjen til Norge, oversatte dem til norsk og fikk verket utgitt. Slik kan det gå.

Noen år etter utgivelsen ble han slått av meg i petanque. Tilfeldigheter eller skjebnebestemt? Ikke godt å si.

Sa mor & Sa terapeuten min, av Hal Sirowitz

Men altså. Diktsamlingen. Fokus, lesere, fokus. Diktsamlingen var skrevet av Hal Sirowitz, en noe nevrotisk ung eller gammel mann. I alle fall ga han ut diktene etter at hans foreldre var gått bort, og godt er det. Erlend Loe har selv uttalt følgende om boken:

Sa Mor er noe av det mest tragikomiske jeg har lest. I begynnelsen lo jeg høyt og lenge av diktene. Men etter hvert har latteren satt seg mer og mer fast i halsen.

De fleste mødre, foreldre, har en tendens til å være noe overbeskyttende overfor sine barn. Folk kan spre slitne morsomheter om alt det gale man gjorde når man var barn og likevel overlevde, men de nekter selv sine barn å klatre i trær og polstrer dem med glava før aketurer. Hvor går grensen mellom normal forsiktighet og overbeskyttelse? Hal sin mor gikk etter sigende over streken. Diktene er bevis godt nok for å anta dette. Den påfølgende diktsamlingen «Sa terapeuten min» gir ekstra næring til antagelsen.

Ingen flere fødselsdager
Ikke lek med paraplyen i butikken,
sa Mor. Det er så mange glass med spaghettisaus
over hodet ditt, og de kan falle på deg
& du kan dø.
Da vil du ikke kunne gå på festen i kveld,
eller til bowlinghallen i morgen.
Og i stedet for å feire fødselsdagen din
med brus og kake, blir vi hvert år nødt til å
markere dødsdagen din med te og kjeks.
Og din far og jeg vil ikke kunne spise
spaghetti lenger, fordi marinadasausen
kommer til å minne oss om deg.

Noe gjenkjennelig, veldig morsomt, fryktelig grusomt og mest av alt temmelig absurd. Diktene må leses med Erlend Loe-stemme for ekstra god stemning.

God morsdag!

Mammut = Shopaholicerporno

Det måtte jo komme. Jeg klarte ikke la være. Jeg har bladd virituelt i årets Mammutkatalog.

Og joda, jeg måtte lage ønskeliste også. Jeg hadde i det minste fornuft nok til å lagre det som Ønskeliste, ikke som SkalHa-liste.

Ok, noen av bøkene er på MåHa-listen min.

Bestjernede bøker kjøpes til blodpris, alle andre til redusert pris. Tror jeg. Frykter jeg.

Skammelige Mammutkatalogen, som hvert bidige år skuffer meg med (nettopp) skuffende utvalg og enda mer (nettopp) skuffende høye priser. Hvert år brenner jeg meg kraftig: løper avgårde og raider bokhandlerne på Mammutens første salgsdag, før jeg de påfallende neste ukene ser de samme bøkene til lavere og lavere pris.

Jeg kommer selvfølgelig til å gjøre nøyaktig det samme i år, med hamrende hjerte, svettetokter og vill desperasjon i blikket. Jeg er ikke spesielt kjent for å løpe i tide og utide, men på Mammutsalgets første dag er farten min opp i RaskGange-fart.

Jada, jeg kommer til å kjøpe flere. Dere trenger ikke fortelle meg det, jeg vet det godt selv.

Mørketid, av Michelle Paver

Maria Gripes skyggeserie ga meg grøss nedover ryggtavla som barn. I voksen alder er det bare Andre Bjerke som har greid det samme. Det vil si, faktisk ble jeg litt grøssen også av Kjell Ustads Vokterne, som strengt tatt er beregnet for de som er 20-25 år yngre enn meg. Nattefokk av Johan Theorin satte en støkk i meg den også. Ellers har det vært lite.

I påvente av en ordentlig grøsser i bokform har jeg kastet meg over alskens grøssere i filmversjon. Jeg har overhodet ikke godt av det, for jeg er både husredd, mørkeredd, speilredd og generelt skvetten. Etter å ha sett Twin Peaks i min spede ungdom forventer jeg å se Bob hver gang jeg ser meg i speilet. Jeg ser jenta fra The Ring i stua når jeg er hjemme alene. Fra vinduet ser jeg hvite skikkelser. Sorte hunder minner meg om Omen. Etter å ha lest boken jeg nå skal fortelle om, kommer jeg også til å være redd for snø.

Mørketid, av Michelle Paver

Det er januar 1937. Tåka ligger tjukk over London, og 28 år gamle Jack er fattig, ensom og på desperat jakt etter noe som kan forandre livet hans. Derfor takker han ja når han får tilbud om å bli med som telegrafist på en ekspedisjon til Arktis. Stemningen er høy idet fire menn og et kobbel med hunder forlater Tromsø og setter kurs mot det gudsforlatte Gruhuken - som sies å være hjemsøkt.

Stedet viser seg å være et paradis for Jack, det glitrer i snøkrystaller og nordlyset flammer vidunderlig over nattehimmelen. Litt etter litt forsvinner magien, litt etter litt forsvinner solen. Det blir mørkt, veldig mørkt. Det hele topper seg når ekspedisjonslederen blir alvorlig syk og må fraktes til fastlandet. Plutselig blir Jack alene, med bare huskyene som selskap. Huskyene og dette noe han ikke helt klarer å sette fingeren på.

Modige lesemaurer lar seg ikke stoppe

Andre Bjerke ble nevnt i innledningen, og han fortjener å nevnes enda en gang. Ikke bare får både Mørketid og hans bøker meg til å grøsse av frydefull redsel, også skrivemessig minner Mørketid meg mye om hans bøker. Det er noe med evnen til å bygge opp historien, litt etter litt, røpe noe men ikke alt. Resultater er høye skuldre gjennom hele boken. Man vet noe kommer, man vet man kommer til å bli skremt, man vet bare ikke helt når.

I Mørketid følger vi Jack gjennom hans dagboknotater. Hans subjektive følelse av frykt gir leseren to tolkningsmuligheter: reell fare eller irrasjonell frykt. Er Gruhuken virkelig hjemsøkt, eller er det hans sinn som forvirrer ham?

Pirking med mikroskop

Hvis jeg skal påpeke noe, savner jeg mer gammelmodig språk for virkelig å ta oss med tilbake til 1930-tallet. Etterordet kunne nok også vært noe forkortet. - Men dette blir som å lete etter feil med lupe. Mikroskop, til og med.

Begeistrede og iskalde grøss

Jeg kan ikke huske å ha lest skjønnlitteratur med utgangspunkt i Svalbard før. Det i seg selv er eksotisk så det holder. Eksotisk er nok også Jacks tanker om nordmenns særegenskaper, norske sagn og natur. For norske lesere blir dette som bonus å regne.

- Og hvor ellers enn i arktiske strøk passer det å legge handlingen til i en iskald grøsser?

For det er det boken er. Iskald. Grøsser. Boken spiller på de innerste irrasjonelle fobiene mennesket frykter som mest: mørkeredsel, ensomhet, øredøvende stillhet, skyggegjemsel, brakkesyke. Det å lukke seg inn i sine egne tanker og ikke komme ut av det. Forsvinne inn i marerittet.

Tro meg. Den mer reelle frykten for isbjørn og snøskred er ingenting i forhold.

Frysninger herfra til evigheten og tilbake igjen

Til tross for at boken ble ferdiglest i stuen, fullt belyst, mann og barn 3 meter unna og med TV påslått, lå jeg med gåsehud fra topp til tå og helt ut til nesetippen. Da mannen løftet på en arm skvatt jeg så hjertet holdt på å forslå seg. Jeg så bevisst ikke ut av vinduet ved siden av meg, og jeg gruet meg for å tusle på do.

Dersom du har tenkt å lese boken en kveld du er hjemme alene, attpåtil med tente stearinlys for å få fin stemning… Vel, si da ikke i ettertid at jeg ikke advarte deg.

Kilde: Leseeksemplar.

Danseren, av Colum McCann

I syv lange og syv brede, nesten bokstavelig talt, har jeg lest, slitt og forbannet Colum McCanns bok om Rudolf Nurejev. Da en uke hadde gått hadde jeg kjempet meg frem til side 200. Jeg stod på dette tidspunkt ved et ubarmhjertelig veiskille. Skulle jeg kjempe meg videre og kaste bort verdifull tid, eller skulle jeg avbryte boken? Sistnevnte gir meg frysninger, hetetokter og mageknipe.

Danseren, av Colum McCann

En kald vinterdag i en liten russisk by. En seksårig gutt danser for de sårede soldatene som har kommet hjem fra andre verdenskrig. Han er ustø, holder på å falle, likevel dirrer den lille forestillingen av en intensitet som for et øyeblikk får tilskuerne til å glemme smertene. Tretti år senere har Rudolf Nurejev danset i Moskva, Paris, London, New York. Han har opptrådt for president Kennedy, Marlene Dietrich og Mick Jagger. Han lever på champagne og kokain, elskerne står i kø i kulissene, tre stykker venter i badekaret. Hjemme i Russland er han dømt til 7 års straffarbeid for landssvik. Der får moren, faren og søsteren kjenne medaljens bakside.

Det ble mellomløsningen. Snarveien, om du vil. Jeg skumleste de siste knappe to hundre sidene, noe som verken ga meg glede eller mismot. Akk ja. Boken er for så vidt lest.

Jeg kan ikke si boken ikke er verdt å lese. Jeg kan ikke si den er dårlig. Jeg kan ikke si den ikke er interessant, spennende og givende. Jeg kan ikke si det selv om den ikke traff meg, ikke fenget meg, ikke ga meg noe. Jeg tviler ikke et sekund på at andre har omfavnet den med latter og tårer, men meg ga den meg bare flere bekymringsrynker.

Konseptet i seg selv er spennende. McCann tar utgangspunkt i en ytterst reell person, en av de fremste kulturpersonlighetene verden har sett. Man trenger ikke være det fvidder interessert i dans og ballett for å ha hørt om Nurejev. Historien, dog, fremstilles som fiktiv, selv med særdeles mange beskrivelser av faktiske forhold og opplevelser. McCann gir stemme både til Nurejev selv og hans mange bekjente, familiemedlemmer og venner. Det i seg selv er spennende, leseren vil aldri helt vite hvor reell romanen i virkeligheten er. Er søsterens dagboknotater fullstendig fiktive, eller har McCann hatt tilgang til disse? Er Nurejevs elsker sitert gjennom forfatterens intervjuer med ham, eller har forfatteren spunnet tråder på rykter og fantasi? – Og hva med skomakeren?

Likevel ga den meg ikke stort. Jeg lot meg ikke gripe. Nurejev ble for uspiselig, forfatteren utbroderte for mye, namedroppingen florerte, antall fortellerstemmer ville ingen ende ta, det var for lite å lese mellom linjene. – Eventuelt var det for mye å lese på linjene. Det kan det like godt være.

En spade skal få lov til å bli kalt spade. Danseren kjedet meg vettalaust. Det var både synd og leit, for McCanns La kloden spinne bergtok meg fra sans og samling. Kanskje vi får sette bokslakten på skuffelseskontoen. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at verken ti ville hester eller en utagerende, spinnvill danser får meg til å lese boken på nytt.

Lest i 2012 - Januar

Woahhh, tiden flyr. Brått ble det februar, og januarregnskapet må tas før tiden flyr enda lenger. Bilder og illustrasjoner? Nei, det har vi ikke sett.

Bøker fortært

Fem bøker ble lest i januar måned. Svimlende få, kun en stk, er skrevet av en norsk forfatter. Tar man attpåtil at kun en av de andre bøkene er fra et av de andre skandinaviske landene, må undertegnede si seg strålende fornøyd. Resten er av engelskspråklige forfattere, jeg har fremdeles forbedringspotensiale sånn sett.

Mellom oss, av Ruth Lillegraven
Amsterdam, av Ian McEwan
The Postmistress, av Sarah Blake
Sirkelen, av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren
Blomstenes hemmelige språk, av Vanessa Diffenbaugh

Fra å aldri få bøker tilsendt fra forlag, fikk jeg plutselig et lite rush før jul. Tre av bøkene er sågar forhåndseksemplarer. The Postmistress kommer ikke på markedet før i mars måned. Jeg venter spent på resten av Norges mening om boken. Selv likte jeg den inderlig godt. Blomstenes hemmelige språk var også vidunderlig, noe jeg fort fant ut flere enn meg syntes.

Bøker kjøpt

Som jeg skrev til en annen bokblogger tidligere i dag skulle jeg skryte uhemmet av at jeg i januar ikke har kjøpt en eneste bokside. Den ellieville gleden ble litt amputert, for plutselig oppfordret hele bokblogglandia folk å kjøpe. Nærmere bestemt forhåndsbestille Song for Eirabu 2. Ikke nok med det, bokblogglandia oppfordrer også folk som ikke har lest Song for Eirabu å kjøpe denne fortest mulig. Det er nemlig slik at forfatteren Kristine Tofte har uttrykt mismot på grunn av dårlig salg av norsk fantasy. Slik vil vi ikke ha det, heller ikke jeg, selv om jeg neppe blir titulert som Fantasy-Ellikken med det første.

Her ser jeg en gyllen anledning til å kjøpe bok, hvis ikke attpåtil bøker, med verdens reneste samvittighet. Dessuten utgis ikke Song for Eirabu 2 før i juni, og siden det er så lenge til må det være lov. Sant? Ja visst. Forhåndsbestill du også.

Om jeg ikke har kjøpt bøker denne måneden har jeg gudskjelov og heldigvis mottatt bøker. Mørketid av Michelle Paver og Nattens sirkus av Erin Morgenstern ligger og frister i bokhylla.

Kulturell-ie

Jeg trodde aldri jeg skulle falle for fristelsen, men i januar Twitter-debuterte jeg. Jeg følger så godt jeg kan med på den berømmelige kultureliten og vekselvis lar meg skremme og glede over bokrelatert kvitring. Om Twitter er mer interessant nå som også jeg har meldt meg inn, er jeg dog ikke overbevist om. Stay tuned.

Det har ikke blitt noen nevneverdige kulturelle evenementer på meg IRL i januar. Det næreste jeg kommer er mottatte kinobilletter for Simon og Eiketrærne (Ikke eikenøttene, Ingalill). Hvem vet, kanskje jeg attpåtil kommer meg på kino i nærmeste fremtid. Boken er knakende god, men jeg forsøker å forholde meg noenlunde skeptisk til filmversjonen. Uansett, hjertelig takk til Bokdama for billetter!

- Ellers'a, Ellikken. Fått besøkt biblioteket i januar? - Jepp!

Neste måned

I uforholdsmessig mange dager har jeg lest Danseren av Colum McCann. Fem dager lesing har resultert i 150 leste sider. Det er ingen tvil om at dette er en god bok, men jeg blir motløs når ting tar så lang tid. Lesegleden bobler rent over, men det meste av tiden går med på å lese andres blogger, anmeldelser og uendelige øyeblikk lett drømmende ved bokhylla.

Som nevnt bittelitt lenger oppe må jeg komme meg på kino snart. Ikke nok med det, jeg må også skru på dvd-spilleren. Hos Bokdama vant jeg nemlig også bok og dvd på tampen av gamleåret. Never let me go, av Kazuo Ishiguro. Les boken først, var hennes anbefaling. – Så da må jeg det. Mørketid, Nattens sirkus og Oppfinnelsen av Hugo Cabret skal også bli lest. Tror jeg. Håper jeg. Vil jeg.

Må bare, må bare, må bare bli ferdig med Danseren først.

Ikke gå glipp av

Bokbloggere med initiativ gjør bokblogglandia til et rikere sted. Ære være dem. Mens jeg venter på en lys ide om hva jeg kan gjøre for å berike tilværelsen, lar jeg meg imponere over Lines Lesesirkel. Lesehesten fra Sørlandet videoblogget om hvilke bøker hun leste i året som gikk, og jeg nikoste meg hele seansen. Ekstramaterialet er definitivt verdt en titt det også. Som om ikke det er nok syns jeg også den herlige lenkesamlingen til Astrid Therese er verdt å nevne. Ikke nødvendigvis en 100 % bokrelatert lenkesamling, men man kan etter sigende ha et fullverdig liv selv uten å tenke bok, bok, bok 24 timer i døgnet. Forstå det den som kan.