Eg elska ho, av Anna Gavalda

Til tross for at jeg knapt nok har lest en bok på nynorsk siden den gang jeg fremdeles kunne titulere meg ung og lovende, kjemper jeg stadig med nebb og klør for å forsvare nynorsk. Det er et akk så vakkert skriftsmål, og mitt litt passive kjærlighetsforhold til nynorsk gjør at blant andre Lena fra Les mye er blant mine favoritter i bokbloggverden. Jeg skulle gjerne skrevet denne omtalen på nynorsk, men mitt ordforråd strekker dessverre ikke lenger til.

Eg elska ho, av Anna Gavalda

Fordi ho er ulykkeleg, bestemmer svigerfaren seg for å ta henne med på landet. Fordi ho ikkje vil ete, bestemmer han seg for å lage mat til henne. Fordi ho ikkje sluttar å gråte, går han i kjellaren etter ei flaske god vin. Det blir seint og tid for oppbrot. Men dei blir sitjande. Han begynner å snakke. For første gong fortel han nokon om seg sjølv, om livet sitt, om ho han ikkje kunne få.

Chloe blir forlatt av sin mann. Blind av tillit og kjærlighet så hun det slettes ikke komme. Han rev grunnen for hennes føtter da han fortalte at han har møtt en annen. Sammen med deres to døtre reiser hun til sin svigerfar, hvor hun søker fred og ro til å sørge og få omsorg. Hun er bitter og nedbrutt, men svigerfar gir henne ingen sympati. Han møter henne med et krav om å reise seg opp igjen. Det er ikke henne det er mest synd på, sier han. Hadde mannen valgt å bli, hadde det vært til skade for alle. - Hvordan kan han si noe slikt?

Eg hadde lyst på ein sigarett. Det var idiotisk, eg hadde slutta å røykje for mange år sia. Men, men, er ikkje det typisk livet ... Her viser du enorm viljestyrke, og så, ein vintermorgon bestemmer du deg for å gå fire kilometer i kulden for å kjøpe deg ein pakke røyk, eller du elskar ein mann, de lagar to barn saman og så, ein vintermorgon får du høyre at han skal gå sin veg fordi han elskar ei anna. Ikkje nok med det, han er forvirra, han har tatt feil. Som på telefon: "Orsak, det var visst feil nummer." Heilt i orden, heilt i orden.

Boken er nærmest ene og alene skrevet som en dialog. Her finnes få eller ingen beskrivelser. Språklig sett er boken dermed temmelig avkledd, men Gavalda takler dette virkemidlet til det fulle. Dersom man ikke helt henger med i svingene, gir det bare leseren anledning til å grunne over hva som faktisk blir sagt.

Hun opererer med et enkelt språk, fritt for åpenbare klisjeer. Språket holdes økonomisk og stramt. Tonen mellom Chloe og svigerfaren er noe sarkastisk og arrogant. Noen ganger selvmedlidende og selvforsvarende, tider bebreidende og hard. Chloes problemer med å ta til seg råd fra en mann som åpenbart aldri har stilt opp for sin familie, er troverdig. At han attpåtil ikke uten videre ønsker å sympatisere med henne, gir henne ytterligere grunn til bebreidelse. Den ofte harde tonen mellom dem oppleves som naturlig og ekte.

Dette er min første bok av Anna Gavalda. Mange har blogget om Eg elska ho før meg, slik som Stine, Kasiopeiia, Grosko og Karin. Fjordlandet oppfordret meg til å skrive en lengre omtale enn det hun selv gjorde, noe jeg for så vidt også har gjort. Jeg er riktignok ikke så sikker på at det er et tegn på kvalitet. Å skrive mye om denne typen bok er ikke noe mål eller en prestasjon i seg selv.

Det er skrevet trillioner av romaner med samme tema, men denne lille lefsa skiller seg likevel ut. – I positiv forstand. Vi møter to ytterpunkter, der begge holder på sitt men likevel nærmer seg hverandre med museskritt. Dette er ingen bok som krever å fortelle sannheten til leseren. Sannheten er subjektiv. Den nøyer seg med å vise begge sider av en sak, og dermed også gi rom for ettertanke. Boken gir håp og pågangsmot til den knuste, og sympati til den usympatiske.

Hvordan kan noe som er så bra, bli så vondt? Hvordan kan noe som er så godt for noen, bli så vondt for andre? Hvordan kan noe vakkert samtidig være så vondt?

Av og til trenger man slettes ikke skrive mye, av og til er boken alt for god. - Av og til kan tre små ord si alt: Eg elska ho.

Lest i 2011-32 Hanumans maske

Yan Friis, født i 1952, er mest kjent som bustetrollet fra NRK radios Herreavdelingen. Sammen med makker Finn Bjelke er han en sann fornøyelse å lytte til. Han har vært musikkjournalist i Det Nye, men flyttet etter hvert beite og skriver nå for Vi Menn. Han er Thailandelsker på sin hals og er viden kjent for sin musikklidenskap. Humor og sarkasme er hans mellomnavn. Friis har flere bøker på sin merittliste, deriblant et par humorbøker i samarbeid med venn og kollega Bjelke. I 1991 utga han boken Med rett til å elske, som omhandler hans og konas noe dramatiske kjærlighetshistorie. Hanumans maske er Friis sin skjønnlitterære debut, utgitt på hans eget forlag Saranya i 2004.




Hanumans maske av Yan Friis

Carl Meyer nærmer seg femti år, er for lengst skilt og far til en tenåring han knapt har sett på årevis. En dag får han melding om at hans bror Fredrik er funnet drept i Thailand. Fredriks forsmådde kone krever at Carl reiser nedover for å hente liket hjem – Og finne ut hva som egentlig førte til hans død.

Forlaget skriver selv:

Hanumans maske er en mørk reise, en thriller befolket av burleske og uforglemmelige figurer i en eksotisk setting. Romanen er også en uforbeholden hyllest til Thailand og en snedig fremstilling av masseturismen som moderne kolonialisme: Det er oppstått et sadomasochistisk forhold mellom undertrykker og offer, men i Hanumans maske er det ikke uten videre gitt hvem som er hvem av de to.

Detaljrik multitasking

Boken gir seg ut for å være kriminalroman, men plottet holder dessverre ikke mål. Historien er i det hele tatt lite troverdig. I løpet av 2 uker oppnår hovedpersonen Carl det meste. Man kan nevne i fleng: Han forelsker seg hodestups etter om lag en natt, reiser land og strand rundt, får vennskap for livet, har et helt harem av tilbedende barpiker, blir kidnappet hit og dit, blir forfulgt, blir forsøkt myrdet i et kjøpesenter, han oppnår uante antall beruselser og orgasmer. Innimellom alt dette tar han seg også tid til å samarbeide med det lokale politiet for å nøste opp i mordmysteriet, og faktisk også nøste opp i diverse narkotikaringer.

- Og det stopper ikke med dette: Han får attpåtil dårlig samvittighet overfor sin nær glemte datter hjemme i Norge. Hvem sier at menn ikke er i stand til multitasking? Ikke Yan Friis i alle fall.

Intenst med mange detaljer er bare forbokstaven. Her får vi servert en detaljrikdom uten grenser. Selve krimplottet blir rent borte i den salige blandingen. At en nordmann har blitt myrdet i Thailand virker totalt uvesentlig.

Apropos detaljrikdom: Boken bærer sterkt preg av å ha blitt skrevet av en forfatter med utallige Thailand-artikler på samvittigheten. Det hersker ingen tvil om at han er svært kunnskapsrik om Smilets land, men til tider – ganske ofte, faktisk – blir det for tydelig og for mye av det gode. Her er det alt fra lange utgreiinger om Burmas trøblete historie, Thailands rolle under den andre verdenskrig samt mystiske sagn. For så vidt interessant, men bare i en annen setting. Å flette inn slike fakta i en ramme som en kriminalroman gir, minsker viktigheten. Det føles ikke like reelt. Man tror ikke helt på det som står, siden alt annet nødvendigvis er fiktivt. I løpet av 350 sider er det mye kunnskap å holde styr på.

Friis fletter inn disse faktaopplysninger i alt fra brev skrevet av Fredrik og avisartikler klippet ut av samme mann, til beskrivelser og samtaler (Carl spør, samtalepartneren forteller villig vekk). Ikke alt dette fungerer like greit.

Formildende omstendigheter

Dette er selvsagt ikke udelt negativt. Friis gir oss et godt innblikk i det thailandske samfunn. Han skal ha pluss for glitrende beskrivelser av Thailand, både hva natur og samfunn angår. Man er livredd i gata, man blir befølt både her og der, man kjenner eksoslukten. Man er der. Man blir skremt av farangenes (de hvite menn) motbydelige syn på den kvinnelige befolking, og man blir regelrett kvalm når deres handlinger blir beskrevet.

- For denne boken er skrevet i favør thaikvinnene. Boken legger en voldsom vekt på prostitusjon. Man tviler aldri på at beskrivelsene er reelle, og det norsk-thailandske lille samfunn er temmelig skarpt beskrevet. Den sterke kritikken rettes mot hans egne. Ei heller de mannlige thaiene blir båret i gullstol.

Sprog og sproglige virkemidler (sic!)

Språket forvirret meg. Enkelte partier er lyriske og flotte. Andre er platte og rent ut dårlige. Stort sett skriver han godt, men det preges av bolkvise skriblerier som har blitt redigert sammen. Klipp og lim- metoden må utvilsomt ha blitt hyppig benyttet i dette tilfellet. Enkelte avsnitt mistenker jeg således å være limt inn rett fra forfatterens egne Vi Menn-artikler. Jeg savnet et system i det hele.

Herunder hører også en vurdering av redigeringsarbeidet hva rene skrivefeil angår. Mest prekært er bruken av ordet ”kapitel”. Siden ordet kapitel er skrevet for hvert, ja nettopp, kapittel er dette en ganske forstyrrende feil. Jeg likte heller ikke at forfatteren kun bruker ordet ”drugs”, og ikke ”narkotika”. Unødvendig. Jeg slår et slag for det norske skriftsmål, og pirker på mer:

Den konsekvente bruken av sprog i stedet for språk klarte jeg ikke unngå å henge meg opp i. Man må gjerne være født og oppvokst på Høvik, for all del, men jeg kan ikke hjelpe for at jeg syns det er ufrivillig komisk å ni holde på ordet sprog. Rettere sagt; Det er delvis ufrivillig komisk, dels særdeles irriterende. Her kunne jeg slått en vittighet om at Kåre Willoch burde leste inn lydboken, men den faller på sin egen urimelighet siden bokens språk er beste vestkant-skrevet kun, ene og alene, i dette tilfellet. Jeg retter meg nok en gang: Bruken av ordet sprog er særdeles irriterende.

Hva mer? Jo. Lenger oppe har jeg skrevet om den detaljrike multitaskingen. Jeg velger å utdype dette ytterligere. Episoder tatt ut av sin sammenheng nevnes, i et fåfengt forsøk på å gi eksempler på motsigelser og metoden kjent som klipp og lim:

* Carl er, midt oppe i en hasardiøs biltur under selve avsløringen av mordet på broren, ekstatisk av naturen de kjører midt oppe i: ”Han sa ingenting, han ville ha dette øyeblikket for seg selv” (fritt etter hukommelsen).

** Carl tar et raskt avskjed med bestevennen han oppnådde i de fattige to ukene Thailandsoppholdet bestod av: ”De brast i latter og savnet hverandre allerede” (fritt etter hukommelsen). Dobbelt selvmotsigende.

*** Carl er i et meget tvilsomt selskap, i en skrekk og rus forsøker han å fange opp samtalen mellom pamper på den ditto tvilsomme siden av samfunnet. Midt i kaoset føler forfatteren trang til å gjøre et poeng ut av at den ene pampens kallenavn, Jungel-Åge, er som hentet ut av 40-tallets gutteromanverden.

Boken inneholder ellers enkelte komiske episoder, som i sin sjeldenhet oppfattes som meget malplassert. Litt synd egentlig, for Friis er vanligvis en meget morsom herre. Her nevnes mageplask ut av en bil for å hilse på svigermor (igjen, vår mann har vitterlig vært i landet i knappe to uker)og en episode med dobørste brukt som (potensielt) mordvåpen.

Har jeg skrevet for mye? Begynner omtalen å nærme seg lengden til boken jeg omtaler? Jeg er snart ferdig. Det er bare en ting til jeg må nevne før jeg begynner på avrundingen: Boken inneholder en god del referanser til sanger, artister og filmer. Klart musikkelskende Friis ikke kunne motstå fristelsen! Et morsomt innslag, her evner jeg ikke å være negativ. Personlig må jeg dessuten gi pluss for utdrag fra en rem-låt.

Delvis overdreven bruk av dels

- Jeg ville skrive ei bok som kan leses som en spenningsroman, men som også er et møte med en del av verden folk flest ikke kjenner. Særlig var jeg opptatt av dette med sexturismen. Jeg ønsket å gå bak de medieskapte holdningene og skildre noe som ligger dypere. (Kilde: Dagbladet)

Han lyktes nok bare til dels, den godeste Yan Friis. Jeg slet med boken i to uker, og det var ofte kun ren stahet som fikk meg til å lese videre. Å avbryte en bok ligger rett og slett ikke i min natur. Når det er sagt skal det også sies at jeg av og til også leste videre fordi den var spennende. Rett skal være rett. Dette er ofte og av og til-forholdet er synonymt med hele min oppfattelse av boken. Den er dels lærerik, dels uinteressant. Dels medrivende, dels kjedelig. Dels troverdig, dels lite troverdig. Dels spennende, dels kjedelig. Dels bra, dels håpløs.

Han skal ha for forsøket, og øvelse gjør mester. Ryktene sier at han har skrevet på en ny krimbok de siste årene. Jeg gleder meg. – Delvis.

Lest i 2011 - April måned + Bonus

I mars måned har jeg produsert 2 blogginnlegg. Jeg gremmes! Ikke bare gremmes jeg, jeg velger også å gjenta meg selv: ”I mars måned har jeg produsert 2 blogginnlegg”. Seriøst, 2!! To skarve innlegg hvorav det ene er et rent mimreinnlegg om en viss detektivfrøken. Det andre er om tre bøker lest i april, men det er en akk så stakkarslig unnskyldning. Ikke en gang månedsinnlegg fikk jeg somlet meg til å skrive i april måned.

Heldigvis har jeg lest litt mer, men det igjen har jo medført at jeg henger etter i omtaleskriblerier. Synd, for så mye går i glemmeboken, både av innhold, tanker og følelser i leseprosessen. Måtte mai plage vettet av dere med mine uendelige bokomtaler! (heh!)
Gulldronning, perledronning - Idas dans - Sjelenes herre - David Golder - Hett blod - Mann i mørket - G for Goggen

Jeg kunne lest mer, men man er jo så travel, så travel… Påskeferien ble langt fra så effektiv som jeg hadde forventet. Jeg gikk glipp av samtlige påskekrimepisoder, jeg så 1/3 av en episode av NRKs Påskenøtter, og jeg leste fem sider i en bok. Litt leit i seg selv, men antall påskegodt som jeg rakk å trøkke i meg er til å grine av.

Ja, også fikk jeg endelig møtt Fjordlandet igjen. Det var stas! På gjengrodde stier fant jeg også vår nedgravde skatt, nesten 30 år etter. Boken vi gjemte var borte vekk, men på plassen lå gullsmedesken med tusen millioner liksom-diamanter. Det var så søtt at dette får bli denne (les: forrige) månedens kulturinnslag.

Terningkast:
Det er kanskje jeg som er for lett-begeistret, og for lite kritisk, men april måned ble en høydare for terningen min. Alternativt har jeg vært ekstremt flink til å velge gode bøker. Faktisk syns jeg ingen av bøkene fortjener mindre enn 5. Idas dans fordi jeg ikke fant store litterære feil, men lot meg rive med i mors fortelling om sin kreftsyke datter. G for Goggen fordi jeg levde meg helt inn i historien om Tove og Goggen. – Fordi den fikk meg til å få lyst til å hoppe inn i boken og gjøre livet enklere for ham. Resten av bøkene trenger jeg ikke å forsvare. Jeg klinket til med en 6’er for Hett blod. Har du lest boken skjønner du formodentlig hvorfor, med mindre du heter Line. – Men det er greit siden Line antakeligvis leste en bok med samme navn men av en annen forfatter. Ja, vi sier det slik!

Kjønn:
Seks av bøkene er skrevet av en kvinne, den siste av en mann. Det var da voldsomt! Hva annet kan man vel skrive? Jo, at tre av bøkene er av samme kvinnelige forfatter. Det er vel for så vidt et ganske vesentlig poeng.

Land:
Jeg følger muligens opp i april måned med mars måneds molbotendenser. Tre av sju er fra Norge. De resterende er tre fra Frankrike og en fra USA. Jeg må intensivere min visjon om å lese mer fra mer eksotiske kontinenter. Riktignok er handlingen fra boken jeg har slitt med i ukesvis fra Thailand, men det gjelds ikke. Håpet er å få fullført boken i mai, for jeg kan jo ikke (gisp!) avbryte en bok, kan jeg vel.

Sidetall:
Ingen mursteiner. Jeg er rett og slett lite glad i mursteiner. Før jeg begynte å blogge var jeg vel ikke særlig glad i bøker i fjærvektklassen heller, men jeg får stadige bevis på at de er vel verdt å lese. Hett blod var således en av disse påminnelsene. Jeg elsket, elsket, eeeeelsket å lese Hett blod. Det er vidunderlig å lukke igjen en bok med et fårete glis og en mindre veloverveid spontan uttalelse: ”Åååååh! Denne var kul!”

Tema:
Kjære vene, så tåredryppende! Hadde ikke solen forbarmet seg over oss hadde jeg nok skapt tendenser til oversvømmelser i Asker. Idas dans var av naturlige årsaker den mest tåredryppende. Man rekker å gråte ganske mye i løpet av en kveld, fant jeg ut. Jeg tror ikke dyna mi greide å kvele all hulkingen min. Gulldronning, perledronning fikk også tårene til å renne, det skulle da bare mangle. G for Goggen skapte stadige klumper i halsen.

Ironisk nok gråt jeg ikke av Mann i mørket, selv om det handlet om en sterkt deprimert eldre herremann som søkte tilflukt i fantasiverden. Jeg gråt heller ikke av Nemirovskys tre bøker, selv om hennes skjebne er verdt mer enn en tåre. Det var sterkt å få et innblikk i datidens Mellom-Europas antisemitiske samfunn. Mindre sympatiske hovedpersoner og deres kamp om å klatre opp i samfunnsstigen var særdeles verdt tiden.

Hva mer?
Jeg må nesten le. Jeg var ung og meget naiv i mars måned. For bare se hva jeg den gang skrev:

”Full av pågangsmot og selvtillit er jeg derfor rede til å lese Silmarillion i april måned. Nå er det skrevet og publisert, og da må man jo utføre det også.”

Vel, tydeligvis greide jeg å snike meg unna. Denne måneden lærer jeg av mine feil og prøver omvendt taktikk:

”Full av erfaring og selvinnsikt akter jeg overhodet ikke å lese Silmarillion i mai måned. Nå er det skrevet og publisert, og da må man jo holde det også.

Shop till you drop
Jeg visste det ville komme, og det kom. Heller ikke april ble en shoppefri måned. Nei, gud og bevare meg. Slikt går jo ikke an. Halv pris av halv pris av mammutsalg er en fristelse for stor til å holde seg unna. To skatter ble med meg hjem: Hett blod og Gulldronning, perledronning. Strengt tatt kjøpte jeg også en bok til, men den var jeg hodeløs nok til å gi bort i gave. Jeg vurderte, og dette innrømmer jeg med skam, å lese den (pent!) før mor godhjerta selv ga den videre. Jeg innrømmer dette siden jeg gudskjelov ikke gjennomførte planen.

Jeg trodde det skulle bli mer. I forrige månedsinnlegg uttrykte jeg meg like pompøst som en av de fire store da jeg skrev at jeg valgte meg april, men ikke fordi

fordi den stormer, feier, fordi den smiler, smelter, fordi den evner eier, fordi den krefter velter,-

men fordi det er denne måneden alle loppisene plopper frem i idrettshaller og skolegårder. Jeg tok feil! Jeg kom meg ikke på loppemarked før den første dagen i mai! I går, med andre ord, og for å være ærlig dunker hjertepumpa temmelig hardt og raskt enda. Det er som en rus, hvinte jeg, og travet opp og ned med skjelvne bein i Askerhallens skumle tribuner. Posesalg = the best Ellikken can get.

Jeg er sjanseløs. Jeg må vise frem fangsten min, selv om dette strengt tatt hører til mai-innlegget. For vet dere hva? Jeg er allerede sent ute med april måned, så jeg kan likegodt være tidlig ute med mai måned.

Sant jeg fikk masse fint for den nette sum av 100 kroner! Posene til femti kroner stykket var mer enn stappfulle og over kanten hva revneferdige var, men jeg slapp altså billig unna. Bokstavelig talt.

Mai, come what may
Jeg skal, virkelig skal, fullføre boken jeg holder på med, om det så blir den eneste boken i mai. Tanken er for trist til at akkurat det skal skje. Jeg tenker jeg nøyer meg med å si det slik. The plan is to have no other plans.

Trio Irene Nemirovsky

Rundt regnet en halv evighet etter resten av Bokblogg-Norge, har også jeg lest romaner av Irene Nemirovsky. Fire av hennes romaner er oversatt til norsk, deriblant kjempesuksessen Storm i juni. Av disse fire bøkene har jeg lest tre, og blant disse er ikke nevnte bok. Jeg har altså fortsatt noe å se frem i mot. Bokbloggerne har vært fra seg av begeistring, og mine forventninger var dermed skyhøye. Dette var med andre ord dømt til å mislykkes.

 

Irene Nemirovsky ble født i Kiev i 1903. Da hun var femten flyktet hennes familie fra den russiske revolusjonen. Faren var da en rik finansmann, og hadde alle muligheter for å fortsette sin fremgang i et nytt land.

Det gikk trått. Frankrike var preget av til dels sterk antisemittisme. Nemirovskys forfatterskap skulle preges av dette. Selv var hun halvt jødisk, og hun tar selv tak i mange av fordommene mot jøder. Dels kritisk til sine egne, dels beskrivende om samfunnets skepsis og avstand til jødene. De franske ville nødig at de andre skulle slippes helt inn. De andre kunne aldri helt nå opp, tross kunnskap, penger og velstand.

Irene Nemirovsky giftet seg med en mann av samme avstamming og sammen fikk de to døtre. Flere ganger søkte de om fransk statsborgerskap, hver gang ble søknaden avslått. Selv ikke en bejublet jødisk forfatterinne fikk innpass. Sommeren 1942 ble hun arrestert som statsløs etnisk jøde. Hun ble deportert til Auschwitz og to måneder senere ble hun gasset i hjel.

Mange tiår senere begynte hennes manuskripter å dukke opp fra gjemmestedene hennes. Irene Nemirovsky ante tydelig hva som var i emning. Først mot slutten av nittitallet maktet hennes døtre å lese manuskriptet til det som nå er kjent som Storm i juni.

Av de fire bøkene som er oversatt til norsk ble kun David Golder utgitt i hennes samtid. Dette var hennes debutroman og kritikerne lot seg begeistre. Ett år etter utgivelsen, i 1930, ble boken filmatisert. Også dette ble en uforbeholden suksess.

Finansmannen Golder driver sin kompanjong til selvmord. Det finnes åpenbart ingen grenser for hans trang til pengemakt. Selv om hjertet begynner å svikte og konen forlater ham umiddelbart når imperiet rakner, er David Golder ustoppelig. Bare penger, mer og mer av dem, og spekulasjoner om nye rikdommer gir ham følelsen av egenverdi og vitalitet. Golder er ensporet, men ruvende og fengslende. Og kanskje ser han sitt snitt til, på et vis, å kunne leve videre...

Om den godeste Golder er det intet godt å fortelle. Ei heller kona Gloria eller datteren Joyce. Motbydelige er de, fullstendig kalde, kyniske og falske. Det eneste gode vi får kjennskap til, er hans kjærlighet til datteren. Den vil aldri kjølne. Datteren kjenner ingen annen verden, men ekteparet kommer begge fra svært fattige kår. Tross sosiale og økonomiske dårlige kår og tross deres etnisitet, har Golder slått seg opp og blitt svært rik. De har fjernet seg helt fra sine røtter. Mye vil ha mer. Mange penger er ingen tilfredsstillelse når enda flere potensielle penger står bak neste hjørne.

Tross denne usympatiske hovedpersonen er det slående hvor mye sympati og medfølelse han likevel høster hos leseren. Hans handlinger og motiver er kalde, kyniske og selvsentrerte, og Nemirovsky beskriver hans egenskaper tvers igjennom strålende. Man tror på ham, virkelig tror, og man håper. Man håper inderlig at det skal være noe godt i den mannen, håper at noen skal gjøre ham noe godt.

Noe av det samme tema finner vi i Sjelenes herre.

Hovedpersonen Dario Asfar, tilhører det vi kan kalle de andre. At han er lege, i en rik by som Nice, hjelper ham ikke. De sosiale reglene som gjelder ellers i samfunnet, har ingen gyldighet når man er en levantinsk utseende flyktning fra Krim, en vag blanding av ukrainer og jøde med gresk og italiensk blod i årene.

Dario er desperat allerede i bokens begynnelse. I bokens avslutning er han like desperat. Hans livssituasjon er langt fra den samme, men han er likevel alltid på jakt, og alltid på flukt.

”Når fortiden dukker opp igjen i et menneskes liv, viser den seg aldri i trekkene til ett eneste ansikt; den sender en hel rekke av venner, forelskelser og glemte ting som man har angret på.”

Overalt blir han møtt med skepsis og fremmedhat, og hans desperasjon fører ham på gale veier. Hvorfor kjempe mot noe, når dette kan brukes til hans fordel? Dario vet hva det vil si å drives av sult, å gå sulten til sengs og aldri vite hva morgendagen vil bringe. Han vet hva det vil si å konstant være på jakt etter penger og alltid være på flukt fra kreditorer. Aldri, aldri, aldri, om sønnen Daniel skal måtte oppleve det samme. Legen inngår avtaler som ikke tåler dagslys. Han blir en holden mann, ettertraktet og suksessrik til tross for at hans etnisitet aldri vil gi han fullstendig innpass i samfunnet. Han er nå så vellykket han bare turte å drømme om. – Men finner Dario selv lykken? Vil han kunne unnslippe sin fortid? Kan umoral forsvares når det bringer godhet til den man bryr seg mest om?

Den tredje boken av Nemirovsky skiller seg litt ut i dette selskapet. Hett blod har en tittel og en handling som er som hentet ut fra kiosklitteraturens fremste hyller. Her finner vi intriger og hemmeligheter som perler på en snor.

Forlaget skriver så fint og treffende:

Den åpner som et stykke kammermusikk, lyrisk og smektende, men takten blir raskere etter hvert som historiene går inn i mer dramatiske sløyfer og Nemirovsky avslører ulike måter å bevare hemmeligheter på, av både den trivielle og skjebnesvangre sorten.

Fortellerstemmen tilhører onkel Silvio, en aldrende mann vi etter hvert forstår har rik livserfaring. Han forteller om intrigene og skandalene i sin familie, som han har bivånet og fulgt med på i en årrekke. Jo mer vi får vite, jo mer avsløres av sammenhenger og likheter. Det er bare en ting: Silvio har deltatt langt mer enn han først forteller. Ungdommens hete blod lar ikke moralen stanse lidenskapen.

Noen sammenligner boken med et puslespill. Jeg vil heller sammenligne den med en løk: Som en løk som skrelles lag for lag, blir vi fortalt litt og litt mer. Historiefortellingen er høyst elegant. Silvio er en omstendelig forteller, og boken preges ikke av høy spenning. Det er denne rolige fremdriften som forsterker bokens eleganse. Leseren er dømt til å storkose seg.

Innledningsvis skrev jeg at mine forventinger var så høye at dette var dømt til å mislykkes.

Så feil kan man ta. Mine forventninger ble innfridd og vel så det. Jeg elsket bøkene. Virkelig ni-elsket!

Hennes menneskekunnskap er intet annet enn bemerkelsesverdig. Hennes hovedpersoner er alle menn, og noe tvil om hvorvidt hun som kvinne makter å skildre menn, er aldri noe tema.

Nemirovsky viser en dyp psykologisk innsikt, mest av alt fordi hun skildrer det ubehagelige. Her møter leserne destruktive selvsentrerte handlinger og personligheter. Likevel klarer hun det få andre klarer: leseren får sympati med de usympatiske. Hennes personskildringer er intet annet enn bemerkelsesverdige.

Som en ytterligere bonus er hennes romaner svært viktige som dokumenter for å gi et innblikk i hvordan antisemittismen gjennomsyret det europeiske samfunnet, og hvordan det i det hele tatt var mulig for nazistene å vinne frem.

Personskildringer, tunge tema og historie. Ikke la det herske noen tvil: Dette er virkelig velgjennomført kvalitetslitteratur.

Om Carolyn Keene og brutte illusjoner

Jeg husker ikke om “Favorittforfatter” stod opplistet blant spørsmålene i Mine venner-bøkene, men hadde det gjort det er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ha skrevet. Med sirlig løkkeskrift og med et smilefjes inne i hver løkke, hadde Carolyn Keene glimret med sin tilstedeværelse. Dama var en av forfatterne jeg ført lærte navnet på, og jeg elsket bøkene hennes. – Og så flittig hun var! Bok etter bok skrev hun, den ene mer spennende enn den andre. Så lurt kan man altså bli.

Faktisk levde jeg i en illusjon frem til studietiden. En venninne nevnte i forbifarten med et smil at hun i årevis hadde levd i uvitenhet om at Carolyn Keene kun var et pseudonym. Carolyn var faktisk både mann og dame, og opptil flere av hvert kjønn.

Fremdeles den dag i dag minnes jeg ståpelsen og haken som deiset ned i bakken.

20 år var jeg, før jeg oppdaget at min oppveksts heltinne ikke var noen heltinne. Ikke helt heller. Hun eller han var rett og slett ikke noe. – Eller mer korrekt: hun eller han eller ingen var mange.



Juksemaker Pipelort

Det hele begynte i 1929. Den amerikanske forleggeren Edward Stratemeyer puslet med tanken om en ny romanheltinne. Han lagde en kort disposisjon, en og en halv side lang, om en ung, nysgjerrig og småfrekk pike på 16 år. Hun skulle løse mysterier og bli jentenes store forbilde. Selv skulle han ha kontrollen over bøkene, og la andre forfattere stå for det kunstneriske innholdet. Hovedpersonen skulle hete Stella Strong, og pseudonymet til forfatteren skulle være Louise Keene.

- Hæ? Sier du kanskje nå.

Forlaget likte ideen. De elsket ideen! De likte derimot ikke navnet på verken den nysgjerrige jenta eller forfatteren. Stella ble til Nancy, og Louise til Carolyn. Avtalen var med dette i boks. Forlaget hyret inn journalist og barnebokforfatter Mildred Wirt. Kontrakten inneholdt et strengt krav om absolutt taushetsplikt hva pseudonymet angikk. Ingen, absolutt ingen, skulle vite at Carolyn Keene egentlig var et produkt av såkalte ghost writers. I 1930 ble den første boken om detektiv Nancy Keene sluppet ut på markedet. Ett år og seks bøker senere var det slutt. Inntekten forlaget ga henne var rett og slett ikke nok til å få endene til å møtes. Walther Karig (altså en mann for søttan!) overtok pennen, før Mildred kom krypende tilbake og bad om nåde. Mildred var atter en gang selveste Carolyn Keene.

Stratemeyer selv var avgått ved døden på dette tidspunkt. Hans søstre overtok der han slapp, og Nancy Drew ville de definitivt fortsette med. Om Stratemeyer var pertentlig og bestemt, var søstrene hakket verre. De la stadig større føringer for det skrevne ord, og en konflikt med Mildred var under oppbluss. Etter bok nr. 30 takket hun for seg for godt.

Stratmeyer-søsteren Harriet, gift Adams, tok over skuta og niholdt på rattet. Ingen andre eksterne forfattere skrev etter dette en eneste Nancy Drew-bok. Ikke før hun døde.

På denne siden fins en oversikt over alle Carolyn Keene-ene.

Nesevise Nancy

Hva så med denne unge detektiv-spiren? Hvem var hun egentlig? Hun dukket opp i bokverden som 16-åring og var datter av sin far, advokaten Carson Drew. Nancys mor døde da jentungen var ung. I hvilken alder strides de ulike bøkene. Nancy og faren var bosatt i en bedre villa med velstelt hage i River Heights, ett eller annet sted over dammen. Som substitutt for den avdøde moren, fant vi husholdersken Hannah Gruen. Viktige bipersoner i bøkene er også Nancys kusiner og beste venninner George og Bess. Trioen er sammen både i tykt og tynt, i hverdagen og i undersøkelser av diverse mysterier. Naturligvis møter jentene også kjærligheten, men det er selvsagt først når Nancy har kommet i riktig og anstendig alder: 18 år. –Og selvsagt er vår heltinne den første i trioen som får snøret i bånn. Den utvalgte er Ned, og Neds kompiser får snart æren av å holde hver av Nancys kusiner i hånden. Enkelt og ukomplisert, altså.

Opprinnelig, de første tiårene, var Nancy heller ufordragelig. Hun gjorde narr av tåpelige politimenn og var det man antakelig kunne betegne som nesevis. Dette passet ikke helt inn i tiden da 50-tallet nærmet seg slutten. De allerede utgitte bøkene ble trukket tilbake og skrevet om. Nancy ble rett og slett langt mer sympatisk og lovlydig etter dette. Endringene falt tydeligvis i god jord, for salgstallene begynte å øke betydelig. På 70-tallet tronet Nancy Drew øverst i hierarkiet over heltinner, både i bok og filmverden, blant ungpikene.

Også nordmenn ble lurt

Nancy Drew eller Frøken Detektiv som hun ble kalt her til lands, var definitivt populær også her til lands. Hennes inntreden kom allerede i 1941, men brukte et drøyt tiår på å nå ønsket popularitet. En liten kuriositet: Norge var først ute med å publisere bøkene i oversatt form. Dette skjedde gjennom forlaget N.W. Damm & Søn. Etter 26 bøker overtok Forlagshuset A/S rettighetene. Med dette ble Frøken Detektiv til Detektiv Nancy Drew. På 80-tallet ble en ny serie lansert: Nancy Drew tar saken, med til sammen 11 bøker. Flere spinn off-serier har fulgt etter, men ingen har nådd i nærheten av samme popularitet som de orginale bøkene. Flere av disse mine detektivbøker har jeg nå gitt til niesene mine, i vel viten om at også deres bestemor i sin tid selv levde seg inn i Nancys detektivverden. – For en rikdom!

Du ble kanskje sjokkert nå, kjære leser. Kanskje du som meg ikke ante sannheten om Carolyn Keene. Hold deg i så fall fast. Også Laura Lee Hope (Bobseybarna) og Franklin W. Dixon (Hardyguttene) er juks og fanteri…

Opplysningene er hentet fra denne artikkelen og bildene er stjålet fra libris.no

Lest i 2011- Mars

I mars måned har jeg produsert 7 blogginnlegg hvorav tre bøker lest i forrige måned er omtalt. 6 bøker er lest i mars, og fem av disse er omtalt i bloggen. To innlegg omhandler to bøker hver, pluss en samleartikkel om mitt favoritttema do-litteratur. Dette er det åttende innlegget i mars måned.

Skyskrapersommer - Svik - Savn - Morgen i Jenin - Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje - Den rettferdige

Terningkast:

Midt-på-treet. Ingen egentlige suksesser, men heller ingen gedigne nedturer. Jeg har stort sett fått hva jeg har forventet. Svik og Savn (begge 5) trodde jeg var gode, og det syns jeg også de var. Morgen i Jenin (4) var jeg skeptisk til, og det viste seg at jeg hadde grunn til å være det. Om vi likevel skal snakke om forventninger som ikke gikk i oppfyllelse må det være boken av Helene Uri (3). Om ikke gedigen, så ble det en nedtur. Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje er kanskje (…) den hittil beste Proktor-boken, og siden jeg ikke eier hemninger vil jeg hevde den fortjener en real 5’er om ikke mer. Skyskrapersommer (4) var verken mer eller mindre god enn jeg antok den ville være. Den avsluttet på en måte som likevel fjernet all tvil i mitt sinn om å fortsette å lese serien.

Min store bokglede denne måneden har som antydet vært den tredje i rekken av Doktor Proktor-bøker. Det er ekstra hyggelig å kose seg og le av det samme som sitt eget barn. Til min store glede valgte han nettopp disse bøkene i særemne på skolen, og leser disse derfor på nytt i disse dager. Det er noe helt eget når barna blir så store at man faktisk kan diskutere bøker sammen med dem.

Kjønn:

Mens andre tar selvkritikk over at de leser for få bøker av kvinnelige forfattere, plages jeg av det motsatte. Kun en av bøkene jeg har lest denne måneden er skrevet av en mann.

Land:

Mars måned har stått i molboenes navn. Av seks bøker finner vi hele tre norske og to svenske forfattere. Mulig en palestinsk amerikaner oppveier dette noe, men vi har helt klart noe å jobbe med!

Sidetall:

Ingen mursteiner denne måneden heller. Riktignok ingen fjærvektere heller. Gjennomsnittet har vært et sted mellom 250 og 300. Jeg liker det best slik, merker jeg. Lang nok til å måtte jobbe litt, men kort nok til at tiden det tar ikke føles fullstendig bortkastet om man ikke skulle like boken.

Tema:

Jeg begynte med forsøk på forsoning og kampen mot justismord. Noe forsøk på forsoning er ikke enkelt i bok nummer tre, hvor vi får et litterært innblikk i den ene parts verden. Kampen mot justismord er for så vidt også et tema i bok nummer fire. Bok nummer en og fem omhandler de mindre hyggelige konsekvensene av utroskap og fryktelige mistanker. Bok nummer to er så hysterisk morsom at den knapt kan beskrives tematisk. Den siste, derimot, er om livet selv. Livet som ungjente med utfordringer, forelskelser, drømmer, fantasier, løsrivelse og ønske om felleskap.

Hva mer?

Morgen i Jenin gruet jeg meg lenge til, og er på sett og vis glad for at jeg kom meg igjennom. Den var ikke så ille, men heller ikke god. Greit å ha lest, og jeg er fornøyd med at jeg gjorde det. Full av pågangsmot og selvtillit er jeg derfor rede til å lese Silmarillion i april måned. Nå er det skrevet og publisert, og da må man jo utføre det også. Om jeg gleder meg? Vel, jeg vil nødig lyve.

Kulturelt kan jeg ikke skryte på meg annet enn et kinobesøk. Jørgen+Anne=Sant er en av disse bøkene som for meg alltid vil symbolisere leseglede. Faktisk var dette den første boken jeg leste ut på en dag. Stolen jeg satt i, lå i, kravlet i, vrengte meg i, stod i, boltret meg i, er som brent inn i hukommelsen. Det var vidunderlig å være ti år og lese denne nydelige boken av Vigdis Hiorth. Jeg forelsket meg hodestups i boken og bokens verden. Å se boken filmatisert var en ditto nydelig opplevelse. Jeg husker ikke boken som skummel, men filmen hadde et visst snev av spenning langt utover forelskelsen mellom Jørgen og Anne.

Shop till you drop

Ryktene skulle ha det til at rester fra mammutsalget var lagt ut til halv pris. Dette skjer hvert år, og hvert bidige år glemmer jeg det rent. Neste år SKAL jeg vente til dette skjer, og ikke blakke meg på bøker som er for dyre til å kalles billige. NÅ er de billige, men nå har jeg jo for lengst kjøpt alle jeg ville ha. Akk. David Golder og Vente, blinke fikk likevel bli med meg hjem til den nette sum av til sammen 98 kroner. Og siden man ikke kan være på tur uten å kjøpe bok, ble det med en bok fra England også. Jeg fikk dermed også brynt meg og musklene mine i møte med Ryan Airs kontrollører ikke bare en gang, ikke bare to ganger, men tre ganger. Flybilletten var billigere enn boken, så jeg kan strengt tatt ikke klage.

Ny måned, nye muligheter

Jeg velger meg april, sa Bjørnstjerne Bjørnson i sin tid. Jeg velger april, jeg også. Riktignok velger jeg ikke denne måneden

fordi den stormer, feier, fordi den smiler, smelter, fordi den evner eier, fordi den krefter velter,-

men fordi det er denne måneden alle loppisene plopper frem i idrettshaller og skolegårder. Med loppiser kommer også posesalg på bøker. Mammut, eat your heart out. Uten å shoppe bøker og bære meg skakk planlegger jeg som nevnt å lese Silmarillion. Hobbiten likte jeg godt, og Ringenes Herre kom jeg meg helskinnet igjennom i fjor, og dermed er det klart for selveste styrkeprøven i Tolkiens verden.

Dersom jeg får tid til å lese mer i april håper jeg å nyte de to bøkene av Irene Nemirovsky som pryder min bokhylle. Aller først ut er det G for Goggen, som i skrivende stund så smått er påbegynt. Jeg skulle ønske jeg kunne krype inn i boken og hjelpe ham.

- Tenk så deilig det er når bøker får oss til å ønske å hoppe inn i handlingen…

P.S. 22.mars hadde jeg ettårsjubileum på bloggen. Dessverre er jeg så gjerrig på bøker at jeg ikke hadde hjerte til å markere dette med noen give away. Jeg gremmes. P.P.S. Dette er mitt blogginnlegg nummer 100. Meeeeeeeeen. Hutte, det blir nok ingen give away nå heller. Igjen: Jeg gremmes.

Rett og slett usmakelig!

Det er neppe noen stor hemmelighet at jeg lo meg fordervet av Muldvarpen som ville vite hvem som har bæsjet på hodet hans da poden var liten. For rundt et år siden startet jeg en diskusjon på bokelskere.no hvor jeg etterlyste såkalt do-litteratur. For de av dere som ikke kjenner til denne betegnelsen er dette romaner hvor helten og/eller heltinnen gjør sitt fornødne. Barnslig? Platt? Alt for intimt? Unødvendig? Joda, kanskje det, men like fullt et høyst naturlig gjøremål. Kan man beskrive et måltid bestående av knekkebrød med brunost, kan man vel like godt beskrive et do-besøk også. Dette er min kampsak, bare ikke si det til noen. En vakker sjel backet meg opp med et mindre infantilt syn på dogåing:

”Det kunne vært enkelt for en forfatter å ty til dobesøk som symbol for behovet for å kvitte seg med noe eller en manglende evne til å holde på noe verdifullt.”

En annen deler kanskje ikke min begeistring og er mer nøktern i sitt syn på do-litteratur:

” Dette er en øvelse som i moderne samfunn gjøres i lukkede og aller helst også lydtette rom, og inngår i samfunnspakten som et fenomen man ikke snakker om. Den borger heller ikke for stort drama, så man kan forstå at den også i litteraturens verden forbigås i stillhet.”

Vel, jeg kommer aldri til å slutte å la meg forundre av behovet, eventuelt ikke-behovet, for å ta med noe så dagligdags som the b-thing. Tabubelagt tema eller ei, her er en gylden oversikt:

Tilværelsens uutholdelige letthet

Frihet, av Jonathan Franzen Boken kan etter sigende skilte med et ganske så udelikat dobesøk. Fyr og Flamme, av Karsten Fløgstad Jeg nøyer meg med å sitere tipseren ordrett: ”Hovedpersonen skiter et 700 meter langt manillareip etter et 3-dagers bryllup med kontinuerlig inntak av kaffe og bløtkake. ”

“There was nothing really as glorious as a good beer shit — I mean after drinking twenty or twenty-five beers the night before. The odor of a beer shit like that spread all around and stayed for a good hour-and-a-half. It made you realize that you were really alive.” (Ham on Rye , Charles Bukowski)

Much ado about nothing

Filth, av Irvine Welsh Boken går i dybden på en hel rekke temaer relatert til unevnelige kroppsdeler, herunder noen ganske grafiske dobesøk. Min Kamp 3, av Karl Ove Knausgård Jeg har til nå holdt meg langt unna KOK-bøkene. Kanskje det er denne innfallsvinkelen som skal komme til å endre mine fordommer mot Min Kamp? Hør bare her: ”I skogen blir bæsjen bæsjet fra et tre, gjerne med litt fart på rumpa slik at den blir slengt bortover. Etterpå blir den nøye inspisert, i tillegg til at han besøker den igjen i ettertid for å se hvordan den har det. ” Han skriver visstnok mye om bæsjing generelt i Min Kamp-bøkene, blant annet en episode fra barndommen der kameratvennen gjør fra seg i fellesskap. Barnepiken, av Kathryn Stockett Aibileen prøver å få en unge til å lære seg å gå på do. Det ender med at hun selv må gå på do for å vise ungen hvordan det gjøres.

Once upon a time

Hodejegerne, av Jo Nesbø På vill flukt fra en mindre snill mann, gjemmer hovedpersonen seg nede i en utedo. Ikke veldig appetittlig, kanskje, men stort bedre blir det ikke når nettopp den mindre snille mannen kommer inn for å… Ja, nettopp. Nådens Omkrets, av Jørgen Brekke Mot slutten av denne boken blir en av karakterene tatt med buksene nede på en utedo. Således noe brutalt. New York trilogien, av Paul Auster Noen bøker fenger helt fra starten: I første kapittel blir vi kjent med romanens hovedperson på en noe uvant måte. ringer mens hovedpersonen er på do, noe som irriterer ham. Han har ikke spesielt lyst til å løpe ut å ta telefonen uten å få tørket seg, men det betyr at han ikke rekker å ta telefonen. Lerkehjerter, av Margaret Skjelbred En far som gjør sitt fornødne i fred og fordragelighet blir innelåst på utedoen.

"Nothing is worse than to finish a good shit, then reach over and find the toilet paper container empty. Even the most horrible human being on earth deserves to wipe his ass." (Factotum, av Charles Bukowski)

Great Expectations

Pinnsvinets eleganse, av Muriel Barbery Ryktene forteller om et visst high-tech toalett som romanens portnerkone forsøker å benytte seg av. Minnerverdig beskrivelse, er dommen som ble gitt. A Long Long Way, av Sebastian Barry I denne boken får man noen beskrivelser av toalettforholdene ved fronten under 1. verdenskrig. Shantaram, av Gregory David Roberts Beskriver hvordan det er å gå på do i slummen i Mumbai. Balansekunst, av Rohinton Mistry Jeg vil tro boken omhandler mye av det samme som overnevnte bok.

Det fanst ikkje lys på doen. Ho drog opp skjørtet. Benken støytte mot rassen. Treverket, kald mot huda, som drog seg saman frametter låra. Så kom den tredje ria sviande. Marta skar i å synge. Ver glad, ver glad, song ho, lyst og reint. Ver glad, utvalde sjel. Saloma knytte nevane og halla seg framover. Gjennom suset for øra hørte ho kadetten brumme, men kunne ikkje skilje orda frå kvarandre i det som han sa. Ver glad, ver glad, song Marta. Saloma ynka seg. Stilt. Så braka det laus. Plutseleg. Renneskita rann ut av henne. Eit augeblikk kom songen bort i bruset og brumlinga. (U-, av Carl Jòhan Jensen)

Kampen om tiden

Pixley Mapogo, av Tore Renberg Forfatteren bruker i underkant av et halvt hundre sider på å beskrive dotrangen til hovedpersonen. Utvilsomt en temmelig svett og febrilsk situasjon. Ole-Kristian Oksrød , av Jon Øystein Flink Boken åpner med en beskrivelse over flerfoldige sider om en som må veldig på do. Du føler virkelig med mannen der du kniper sammen mens du leser... Hundene i Riga, av Henning Mankell Den godeste Wallander får ulidelig magebesvær og må gjøre stort mens han går gjennom arkivene til Rigas politi.

Jeg har enda et stykke å gå...

Det er skuffende få av disse bøkene jeg faktisk har lest, men slikt kan man jo gjøre noe med. Takker ærbødigst for alle (u)smakelige tips både her og der. For alle som rynker på nesa av disse ord skylder jeg på pencillinkur og generell sneglefartlesing. Noe må man jo skrive om, må vite. Både jeg og forfatterne. Dette er for øvrig ikke første gangen jeg skriver om do-litteratur i bloggen. Den gang mottok jeg et par tips fra dere, og kanskje kommer det enda flere denne gangen?

Savn og Svik, av Karin Alvtegen

I løpet av noen dager der jeg var opptatt med…

… Fikk jeg også opp øynene for den svenske forfatteren Karin Alvtegen. Siden man reiser så billig som mulig setter det krav til lettere reiselektyre. Lettere i dobbel forstand, altså.

I femten år har Sibylla vært en del av Stockholms uteliggermiljø. All hennes tid går med til å skaffe mat for dagen og å finne et sted å sove. En natt er hun helt tilfeldig på feil sted. En mann blir drept, og altfor mange spor peker mot Sibylla. Ingen har spurt etter henne på femten år, men plutselig er hun Sveriges mest ettersøkte person.

Eva og Henrik har levd sammen i 15 år og har sønnen Axel. Plutselig en dag innser Eva at Henrik har en elskerinne. Når han nekter for utroskapen opplever Eva løgnene hans som et utilgivelig svik, og i sinne og desperasjon bestemmer hun seg for å hevne seg. Samtidig våkner en ung mann ved en sykehusseng. I over to år har kjæresten hans ligget i koma. I hele denne tiden har Jonas stelt med henne og elsket henne som om ingenting hadde hendt, men nå begynner han å plages av lengsel etter nærhet. Og han begynner å bli skuffet over Anna som nekter å våkne. Både Jonas og Evas oppførsel er konsekvenser av andres handlinger, og tilfeldigvis krysses veiene deres.

Alvtegens forfatterskap betegnes som psykologisk krim, helst med trykk på psykologisk. Hennes bøker har fått flere priser, men undertegnede husker kun Glassnøkkelen i 2001 for Savn. Selv likte jeg Svik hakket bedre enn Savn, men jeg storkoste meg med begge.

Det befriende er at hun ikke forsøker å skrive bedre enn hun gjør. Her er ingen klisjeer eller overdoser av adjektiv. Det er rimelig rett frem men med en humoristisk undertone, og innehar det lille ekstra som får leseren til å nilese videre både med fryd og et visst snev av gåsehud.

Dette er ikke bøker som forandrer ditt liv eller som gjør deg smartere. Bøkene er underholdende og kun det, men jaggu er det god underholdning. Språket er lett, men ikke pjatt. – Og det er spennende. Oi, oi, oi vad det är spännande!

Jeg skal definitivt lese flere bøker av henne.

Morgen i Jenin, av Susan Albulhawa

Jeg fikk litt skrivesperre og prestasjonsangst etter denne åpenbaringen i forrige uke:

Neida. Egentlig ikke. Jeg ble derimot veldig glad (og litt skremt), men jekker meg ned ved å stille spørsmålstegn om hvor nøyaktig denne målingen er.

Derimot er grunnen til mitt fravær (jeg har vært for lenge i utlandet, jeg forsøkte nettopp å komme unna med ordet ”fraværenhet”) et opphold i Skulleønskejegbodde. Etter 6 dager i Bloody Brilliant England er jeg tilbake i Derjegbor. La oss holde oss til samme tematikk, men likevel skifte noe fokus. La oss dra til et sted hvor vi treffer noen som ikke bor der de Skulleønskedebodde. Eller noe slikt. Jeg tror nok du har hørt om boken før.

Morgen i Jenin, av Susan Abulhawa

Forlaget skriver: Palestina, 1941. I den lille landsbyen Ein Hod fører en patriark sitt følge med familiemedlemmer og arbeidere gjennom olivenlundene. Mens de går mellom trærne, faller de grønne fruktene til marken og velsigner folket med årets bugnende grøde.1948. Abulheja-slekten jages fra forfedrenes land i Ein Hod og blir tvangssendt til en flyktningleir i Jenin. Det er Amal, patriarkens sønnedatter, som forteller om lillebroren som blir stjålet i kaoset som oppstår og hvordan han vokser opp hos et israelsk ektepar, mens den andre broren allerede som ung er villig til å ofre livet for palestinernes sak. En dag står brødrene ansikt til ansikt.

Jeg skal blottlegge meg selv ved å gi utdrag fra min lesedagbok:

10. mars: Nå har jeg begynt. Eh. Kom til side 20, også sovnet jeg. Med denne progresjonen kan dette bli tidenes lengste innlegg.
14. mars: Det har vært fullt opp hele uka og helgen, men jeg fikk lest litt i går formiddag og har kommet halvveis. Voldsomt "fargerikt" språk med hopetall av klisjeer og ufrivillig urkomiske beskrivelser, men det gjør på en måte ikke noe. Jeg er nå offisielt grepet av boken, og gleder meg virkelig til å lese videre i den!
15.mars: Jeg skal begynne på USA-delen nå. Må si jeg er fryktelig skeptisk. Første delen syns jeg var utrolig bra, men i løpet av de siste kapitlene har jeg fått en kjip følelse av at dette er likt som feks Drømmehjerte. Jeg blir seriøst lei meg om den fortellermessige nedturen fortsetter.
16. mars: Oh la la. Jeg har hørt at slutten skal være så god, og jeg klamrer meg til dette håpet nå som jeg har passert halvveis.
17. mars: Leste ferdig boken i går kveld (vel, nærmere kl. 01:19). Jeg hulket i bøtter og spann, og ble ordentlig lei meg. - Men det er slettes ikke den beste boken jeg har lest for å si det sånn. Den var veldig ustabil på mange måter. Mye bra, men også mye dårlig. Mye jeg slukte, og mye jeg rynket på pannen over. Jeg må tenke litt mer over boken før jeg prøver meg på en omtale.

Ok, nå har jeg tenkt litt mer.

Jeg er smertelig klar over at dette er en vanskelig bok å skrive et lesbart blogginnlegg om. Forlaget har reklamert i hjel boken, og jeg presiserer at jeg var ekstremt tvilende til boken på forhånd. Med Øya og Drømmehjerte friskt i minne så jeg for meg nok en publikumsfrier med tårer, snørr og happy ending forkledd i historisk sus og dus. Dette er jo som kjent oppskriften på suksess. Eller noe. Jeg sitter ikke igjen med en følelse av å være skuffet. Jeg hadde ekstremt lave forventninger. Faktisk på minussiden. Jeg sitter mer igjen med en følelse av… av… ikke noe spesielt.

Den spiller helt klart på følelser, man skal være passe hårdhjertet om man makter å ikke slippe fri en eneste tåre underveis. Forfatteren velter seg i klisjeer og har brukt alle adjektivene i ordboka, men på en eller annen måte slipper hun unna med det. Hun skal ha for forsøket, i alle fall. Den ensidige belysningen av Israel/Palestina-konflikten slipper hun også unna med. Derimot vet jeg ikke om hun skal få slippe helt unna når hun i siste halvdel av boken fletter inn diverse sitater fra bøker og artikler fra konfliktene og krigføringen. Bokens personer trer ut av romanen og blir en del av den faktiske historien. Forfatteren er med dette ute på glattisen. Hadde hun enda vært konsekvent i denne bruken hele boken igjennom.

Jeg hadde nok vært mer vennligsinnet om forfatteren ikke var født og oppvokst i USA. Litt av respekten og autentiteten forsvinner unektelig ved dette faktum. Hvor går grensen mellom publikumsfrieri, å spille på noe man vet leserne vil sluke rått, og det å skildre et høyst reelt, komplekst og kontinuerlig problem? Kan klisjeer godkjennes siden den grunnleggende historien er viktig, eller ødelegger klisjeene den viktige historien?

Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet at jeg gjerne skulle likt boken bedre enn jeg gjorde. Jeg skulle ønske boken fortjente mer enn en slapp firer.

Jeg fortrengte leseropplevelsen med gullende god psykologisk thriller, og siden jeg leste to slike i Bloody Brilliant England kan det hende jeg sniker med et par bilder i neste innlegg.

Myren, av Arnaldur Indridason

Det er ikke hver dag jeg leser islandsk krim. For å være mer spesifikk: Jeg leser ofte krim, men aldri fra Island. Faktisk har jeg aldri lest noe av en islandsk forfatter noen sinne. Ikke før jeg fikk Myren dumpende ned i postkassa. Forfatteren har vunnet Glassnøkkelen to ganger, deriblant for nevnte bok. En viss forventning etablerte seg derfor i mitt lesehjerte.

Myren, av Arnaldur Indridason

Holberg, en eldre mann, blir funnet død i sin egen leilighet. Et askebeger av glass ved siden av ham, og ikke minst en lapp med påskriften ”Jeg er han” vekker nødvendigvis mordmistanker om etterforsker Erlendur Sveinsson og hans team. Et mystisk bilde av en barnegrav blir etter hvert funnet. Kan dette settes i sammenheng med drapet? Selvsagt må dette sjekkes! Det viser seg at det døde barnet, Audur, led av samme arvelige sykdom som Holberg. Tilfeldigheter? Neppe.

Haha! Arnaldur har skrevet om Erlendur og Audur. Små barn har store gleder. Alle -urnavnene får retteprogrammet i word til å gå amokk. Enda morsommere blir det når det kommer for en dag at Erlendurs sønn heter Sindri Snær. Heldigvis blir han knapt nok nevnt. Det hadde vært litt slitsomt for meg å lese en bok hvis en av hovedkarakterene heter det samme som på min dialekt er snørr. Nok om det, men mer om navn. Det var i det hele tatt veldig uvant å lese om personer kun omtalt ved fornavn. Det gikk lang tid før jeg fikk ristet av meg min forstyrrede formening om at den konsekvente bruken av fornavn var lite profesjonelt. Altså, vi er i Island, tross alt. Det eneste landet i verden der det er fullt akseptabelt å omtale folk ved fornavn. –Men uvant? Jepp!

Vel, vel. Alt kan jo ikke være morsomt. Dette er da tross alt en krimbok. Morsom handling var det definitivt ikke. Stemningen var i det hele tatt nokså mørk og deprimerende, langt unna skildringer av øyas frodige natur, som man rimeligvis forventer av en islandsk roman. Fyrrige vulkaner og varme kilder må her vike for et dystert bilde av øya og dens folk, et lite samfunn med få innbyggere, store avstander og et gjennomsiktlig miljø der alle vet om hverandre.

Erlendur selv, etterforsker og romanhelt, er en nøktern type. Han er for lengst skilt og har et problematisk forhold til sine barn. Jobben er hans liv. – Men han er ikke fordrukken. Hurra! Erlendur er, kryss i taket, en tilnærmet normal mann. Les og lær alle dere andre kriminalforfattere.

Nok skryt. Erlendur har selvsagt en mørk side han også, som alle andre krimromanhelter. Eller. Nja. Ikke Erlendur, men hans datter Eva Lind. Det er her et av bokens irritasjonsmomenter (for undertegnede) gjør leseopplevelsen mindre god. Far-og-datter-dialogen er virkelig ikke velskrevet. Eva Lind er prostituert og narkoman, har særdeles tvilsomme bekjentskaper og pengeinnkrevere på nakken. Likevel velger altså hennes far å fortelle henne alt om etterforskningen. Eller ”I korte trekk” som forfatteren velger å kalle det. ”Hver minste detalj”, vil derimot jeg hevde. - Er dette et sjakktrekk, Erlendur? Jeg vil nok svare ”neppe” på det spørsmålet.

Arv og slektskap er et viktig stikkord i kriminalhistorien, og jeg tilgir derfor Erlendur og Eva Lind. Så vidt. Jeg sliter mer med å tilgi en bihistorie om et velstående ektepar som melder sin datter som savnet, og som ønsker Erlendurs bistand. - Hvorfor, Arnaldur, hvorfor? Det blir sinnasmileyer i margen av slikt.

OK, så velger jeg å viske ut noen av disse siden det er lite annet utenfor-tema-snakk. Les og lær av dette også, andre kriminalforfattere.

Mens andre lesker seg med flere parallelle historier og tidsepoker, er Arnaldur befriende nøktern også her. Jo visst serveres vi tilbakeblikk, men vi er ikke der. - Skjønner du forskjellen? Vi hører kun om hendelsene, som en ren fortelling. Forfatteren dukker ikke tilbake i tid og serverer oss historien som i nåtid. Takk for deeet. For å være ærlig elsker jeg strengt tatt parallelle historier som flettes inn i hverandre, men – og dette er et stort men – du verden så befriende med en kriminalroman uten denne måten å skrive på.

- Hva med plottet, da? Holder mordplottet et akseptabelt nivå?

Jo, det gjør faktisk det. Mordplottet er relativt åpenbart helt fra begynnelsen av, men etterforskningen av mordet er en ganske så underholdende og interessant opplevelse for leseren. Plottet i seg selv var rimelig originalt og morsomt, og at handlingen for det aller meste holdt seg til etterforskningen og den alene var mer enn befriende. Noe negativt vil det alltid være, og det lille ekstra mangler. Boken er likevel tross alt og på tross av, absolutt lesbar.

Boken er registrert på bookcrossing.com og Moshonista var så snill å sende den til meg. Hun har skrevet om boken, og det har også Karin fra En verden full av bøker gjort. Flere? Gi meg et hint i kommentarfeltet! Snart fyker boken videre opp til Barteland.

Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, av Jo Nesbø

Boken fikk jeg varmt anbefalt av min snart-tiårige guttunge som har en lesehastighet og forståelse som får lærerne til å besvime av begeistring, men som likevel ikke er særlig glad i å ofre dyrebar tid på å lese bøker. Doktor Proktor-serien derimot, sluker han med en overraskende fryd og intensitet.

”Du burde lese denne. Den er veldig morsom og spennende. Men jeg må advare deg: Du kommer til å bli overrasket over alle skrivefeilene.”

Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, av Jo Nesbø

Bulle og Lise aner ugler i mosen. Alle som ser på den store TV-snakkisen Kon-KOR-ansen ser ut til å være hypnotiserte. Jo mer Hallvar Tenoresen høster stemmer, jo større blir utbredelsen av skrivefeil og vanskeligheter med dobbelkonsonanter. Plutselig en dag inntrer han rollen som landets president. Doktor Proktor forsnakker seg om månekameloner, og i en sådan stund er Bulles bok D.D.S.Ø.I.F. (Dyr du skulle ønske ikke fantes, selvsagt!) gull verdt. Sammen med den syvbente peruvianske sugeedderkoppen Perry, et visst froskemenneske og frøken Strobe drar de i beste motstands ånd til republikken Sør-Trøndelag for å befri Verden fra den sikre undergang. Her lever Kongen i eksil, for på selveste slottet har Norgessamveldets president flyttet inn. Snart skal Danmark og alle verdens land på bokstaven I invaderes. Motstanderne av regimet kan vente seg et nærmøte med Luftvafel og tidenes største vaffeljern. Kan Proktor og de andre overvinnelige seire over tyrannen, og kan korpsmusikk utkonkurrere korsang? Kanskje!

"Hva gjør vi nå?" sukket Lise. "Enkelt," sa Bulle og hoppet opp på bordet."Nå iverksetter De Overvinnelige selvfølgelig plan B." "Som er?" "Er og er," sa Bulle. "Vi må først legge den, naturligvis. Men den blir kjempefin. Plan B for Bulle. En nydelig, liten, fregnete plan. Like genial som den er elegant og enkel. Kort sagt; en plan B som er så god at det er ubegripelig at den ikke var plan A!"

Den første boken i serien, Doktor Proktors Prompepulver var en uomtvistelig suksess, oppfølgeren Doktor Proktor og tidsbadekaret fulgte opp, men slet litt med å nå samme høyder som forgjengeren. Med den tredje boken, Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, er Jo Nesbø igjen supergigaterrahelt!

Å komme med utdrag fra boken for å gi eksempler på den enestående humoren og snerten er en nærmest umulig oppgave. Jeg lar ett fattig sitat pryde omtalen, mens jeg insisterer på at det er mer enn nok å hente på hver eneste bidige side. Bare kapittelnavnene i seg selv er verdt en latterkule. Her er det perle på perle. - Det reneste perlesmykke.

Hvor skal man vel begynne? Spenning, eventyrlige løsninger og oppfinnelser. Prompehumor, romantikk og overraskende tankevekkende. Uten å analysere i hjel boken kan man vel hevde dette er krigspsykologi forklart for barn på en underholdende og morsom måte, samtidig som det er rom for filosofi og ettertanke.

Her finner vi drøssevis av referanser, det være historiske hendelser, andre Nesbø-bøker (Han refererer blant annet til min favoritt Harry Hole-bok) og fremtredende kjendiser. Her er sleivspark til alt fra Petter Northug, Snåsamannen, Hitler og Det store korslaget. Disse referansene gjør at boken er minst like hysterisk morsom for voksne, som for barna selv.

Boken er en gavepakke til voksne som liker å leke med språket og som har en og annen Spynorsk mordliste på samvittigheten. Skj/Kj-fascister og rettskrivningsetterforskere jubler høyt i kor. Dialoger på dialekt og sangtekster på norwenglish er ellers selve definisjonen på Ellikken-suksess.

Et par gjensyn med anakondaslangen i kloakk-Oslo hører selvsagt også med.

”Hva? Du tror vel ikke på den vandrehistorien?”

Beklager, jeg bare måtte komme med et semi-sitat til. Det kan forsvares siden overnevnte sitat er til glede for alle som allerede har lest boken. Å hildrande du som den mannen kan skrive. Hvor tar han det fra? Aim lovvin it! Ikke rart boken nettopp har fått Kritikerprisen 2010 for beste barnebok. Les og le du også!

Duell: Rettferdig vs Kjedelig

En bok handlet om å kjede seg. Den andre kjedet meg. Det er klart for ny duell.

”Jeg tolker det dit hen at hun har en haug med bøker å blogge om, men liten tid og inspirasjon” sier du kanskje.

”Helt korrekt!” svarer jeg.

Den rettferdige, av Helene Uri

Karsten er utro. Marianne kaster ham ut av huset og sitt liv. Etter hvert stiger i en økende uro i henne: Kan han ha forgrepet seg mot døtrene? Hun tar kontakt med juristen Edvard Frisbakke, kjent i advokatkretser som ”Den rettferdige”, som anbefaler henne å la en lege undersøke barna. Legen finner uomtvistelige bevis på at seksuell misbruk har funnet sted. Prosessen med å få Karsten dømt er dermed i gang.

I kjølvannet av avsløringene om diverse justismord går den døende advokaten gjennom sine tidligere sedelighetssaker. Iherdig forsøker han å redde både Karsten og seg selv, ved å gjenoppta saken og få ham renvasket.

Hun skriver flott, den godeste Helene Uri. Flott, men du verden så kjedelig det er å lese det samme om igjen og om igjen. Hver minste detalj blir beskrevet ned til det minste atom, det er så omstendelig at jeg helt får mark. Når forfatteren attpåtil dytter disse atomene inn mellom to parenteser i det uendelige, får jeg fullstendig fnatt. Siden jeg her brer om meg med mange gode og vel gjennomtenkte ord og uttrykk slår jeg på stortromma og utbasunerer det jeg virkelig tenkte opptil flere ganger:

Kan ikke du snurpe igjen smella di? Du maser jo som et lokomotiv.

Språket hennes drepte all glede jeg potensielt kunne ha av den like potensielle gode historien. Jeg lot meg irritere, ikke begeistre. Dette ble som å gå med friskt mot på et rullebånd, bare for å oppdage at båndet går feil vei.

Jeg skal likevel forsøke å yte litt rettferdighet. Personskildringene var stort sett gode. Mest interessant syns jeg det var å lese om Karstens nye samboer. Jeg skulle faktisk likt å lese enda mer om henne. Ikke en gang her klarer jeg altså å være udelt positiv.

Handlingsmessig sett fant jeg en stor svakhet, som for meg ødela mye av det som faktisk kunne vært en rørende og sterk historie. I løpet av bokens drøyt 300 sider er det først på side 240 Karsten spør seg: ”Jeg misbrukte ikke jentene, men bildene viste likevel at de var misbrukte… Så hvem gjorde det?” (fritt gjenfortalt). Ikke en eneste gang under rettsaken eller under fengselsoppholdet undret han seg over dette. Han undret seg ikke, han søkte ikke en eneste gang hevn. Ikke en eneste gang var han sint på overgriperen. Ikke før han for lengst hadde sonet ferdig. Teit.

Når alt dette er sagt skal det også sies at det tematisk sett er en bok som er høyst lesverdig. Helene Uri tar her fars parti i noe som er så vanskelig og hjerteskjærende som en incestsak. En sak som ingen kan vinne, men der alle er tapere. Språket ble den store dødaren for meg, men smaken er som kjent som baken. Bokbloggerne Janke, Borghild og Marianne er alle positive, mens Jannicke er nærmest like skeptisk som meg. (Noen flere?)

Rødby-Puttgarden, av Helle Helle

Jane bor sammen med søsteren Tine og hennes lille baby. De deler både leilighet, jobb og liv. Både i leiligheten og i parfymeavdelingen på båten mellom Rødby og Puttgarden går livet sin vante gang. Ingenting skjer, samtidig som en rekke hendelser i fortid og nåtid bygger opp stemningen. Noe vil komme til å skje.

Mens Helene Uri utbroderer i det vide og det brede, er danske Helle Helle (dån!) stikk motsatt. Hun skriver konsekvent overflatisk, og overlater til leseren å lese mellom linjene. Slikt kan jeg like.

VGs anmelder (som for øvrig ga boken terningkast 5) sa det så fint og så enkelt med følgende uttalelse:

"(…) Og hun er en forfatter som vet å uttrykke seg uten å drukne leseren i ord."

Dagsavisens anmelder følger opp med:

"Språket er skåret ned til beinet ..."

Jane er tydelig utålmodig, leseren kan ikke unngå å kjenne på rastløsheten selv om forfatteren helst ikke vil antyde det. Tine er alltid glad og utadvendt, men leseren innser at hun er tvert imot. Begge står overfor et veiskille, hvor de må foreta noen valg. Vi vet ikke hva og ikke helt hvorfor heller, men vi vet at valgene snart må tas. Det ulmer under overflaten. Alt er tilsynelatende og på liksom. Oppbruddets time er nær.

På en nokså genial måte gjør forfatteren det kjedelige livet til bokens hovedpersoner til en meget fascinerende opplevelse for leseren. Blant annet Moshonista har latt seg begeistre. Ellen har også skrevet litt om boken. (Noen flere?)

Domsavsigelsen:
Ingen av bøkene vil for meg stå som det ypperste av det ypperlige. Konklusjonen er likevel soleklar: Jeg vil heller lese om å kjede seg, enn å kjede meg selv.

Bunny Munros død, av Nick Cave

Se for deg følgende scenario: Mens du sitter på en pinnestol og ser på Pulp Fiction av Tarantino, hører du på Nick Caves Red Right Hand. Innimellom leser du No Country for Old Men av Cormac McCarthy og mimrer tilbake til da du hulket over The Road av samme forfatter. Sånn cirka da kan du forestille deg hvordan det er å lese Bunny Munros død.

Bunny Munros død, av Nick Cave

Bunny Munro er en slesk kosmetikkselger med dårelokk. Fra hus til hus kjører han rundt og tilbyr hjemmeværende husmødre, alder og utseende ingen hindring, sine tjenester enten det gjelder skjønnhetsprodukter eller sin kropp. Vel hjemme fra en periode ute på jobb møter han synet av sin hengte kone og sin ensomme, dødsens redde lille gutt. Bunny tar med seg sin åtteårige gutt Bunny junior på tidenes villeste salgsturne. Sammen og hver for seg, forsøker de på noen korte og hektiske dager, å takle deres nye livssituasjon og sorgen over kone og mor. Det går over stokk og stein, og verre enn som så. Welcome to the road trip to hell.

Jeg måtte lukte og kjenne litt på boken før jeg satte i gang. Diverse anmeldelser var lest, noen lunkne, noen begeistrede, noen overfladiske og noen slakt. Flere av disse mer enn antydet likheter med Quentin Tarantino og Cormac McCarthy. Det er ikke vanskelig å sammenligne disse kunstnerne og deres ekstreme mannsunivers. Mer overraskende er det å se likhetene mellom denne boken og McCarthys The Road. Begge bøkene omhandler et, tross alt (understatement), rørende far og sønn forhold. Vidt forskjellig, men samtidig veldig like.

Jeg ble overrasket over hvor rørt jeg ble av samspillet mellom Bunny og Bunny jr. Bunny er på ingen måte inkarnasjonen av drømmefaren, men på sitt vis viser han omsorg overfor sønnen. Små snev som at han midt i en akt husker på sønnen som sitter alene i bilen utenfor og venter, eller midt i rusen konsentrerer seg om å få på seg buksa før han sovner, slik at gutten skal slippe å se ham i all sin prakt.

- Også guttungen da. Vesle Bunny junior som har mistet sin mor, og nå bare kan klamre seg til sin far. En far han er ulidelig glad i, som han beundrer og som han forsvarer til det inderligste. En pappa han ikke får seg til å mase på for å kjøpe øyedråper, fordi han er så opptatt med jobb og sorg. Han vil ikke mase på pappaen, selv om han er livsens redd for å bli blind om han ikke får hjelp til øynene sine.

Dette forholdet er diamanten i boken. Ellers er den fæl og kvalm. Det er liksom ikke måte på heller. Bunny Munros har seg som ingen andre har hatt seg før. Han tenker på å ha seg hver bidige brøkdel av et sekund døgnet rundt. Ikke nøyer han seg med bare å tenke heller. Bunny Munro er en mann som gjør mer enn å tenke. Han iverksetter sine planer. Delikate skildringer kan du lete deg grønn etter, eventuelt bare gi opp å finne med en gang. Her er det rett på sak i flere betydninger.

La oss stoppe litt opp ved det språklige. Delikate skildringer, nei. Poetisk, til en viss grad. Bunny selv blir beskrevet med råhet og brutalitet. Portrettet av sønnen er derimot langt mer ømt og varmt. Det er en dualitet der som gir boken en ekstra stjerne i margen. Boken ender nok ikke opp i verdenslitteraturens historie, men Nick Cave duger virkelig som forfatter.

Jeg har latt meg begeistre av boken. Den er fabelaktig på en utrolig fæl måte. Den er rett og slett veldig mye på en gang, og det kunne bikket begge veier. Den er morsom, ekkel, kvalm, vond, trist, rørende og sær. Dette er vel hva man kan kalle ekstremt maskulint, og kaninvirksomheten er over alle grenser for hva jeg egentlig tåler å lese om. Det er likevel en balansegang i det hele, kanskje nettopp fordi alt det destruktive er så voldsomt. - Voldsom destruktivitet blandet med en burlesk, ravnsvart humor man må være velvillig for å klare å le av. Med en uskyldig kanin på smussomslaget og rosa sider foran og bak, er leseren i villrede allerede fra side 1:

Spørsmålet som etter hvert dukker opp er hvor mye som er virkelig, og hvor mye som er fiksjon. Hvor mye som begås i rus og hva som begås i ren affekt. - Og det store, store spørsmålet: Skyldes dette hans angivelig uimotståelige tiltrekkingskraft eller er sannheten langt mer brutal og voldsom…?