Mammutsalg 2020: En litt unødvendig guide

Mammutsalget er en årlig kampanje hvor over 70 forlag deltar. Katalogen finner du (her) og salgsperioden varer i år fra 24. februar til 7. mars. Etter en lengre tids lese- og skrivetørke (Alternativt: Jeg har hatt det altfor travelt med andre ting) har jeg fått sving på pennen igjen, og jeg kaster meg over denne muligheten til å formulere nok et innlegg. For åttende gang skal jeg forsøke å lose dere gjennom Mammutjungelen, makan til selvpålagt, men hyggelig livsoppgave!

#mammutsalget #mammutsalget2020 

Denne gangen åpner vi med et smell, tar julekvelden på forskudd, klemmer på gaven, spiser rosinen i pølsa, midten av kanelbollen, leser bokens aller siste kapittel først und so weiter. Boken du bør sikre deg er ...

I alle fall om du er et barn av min tid. Boken er skrevet som en slags memoar slæsj oppvekstroman, og bringer deg ut på en mimrebonanza som ikke all verdens Tuppen & Lillemor, Sky Channel eller Bombibjørner kan overgå. OK, vel og merke er det litt lite av både ungpikeblad og søte kosedyr, men du skjønner hva jeg mener. 

Da He-man kom til Norge, av Ole-Martin Ihle inspirerte meg så til de grader til å skrive fra egen barndom, og om du ikke er helt overbevist om selve boken, kan du i alle fall lese mitt innlegg og andres kommentarer.

Så kommer alt det andre, som han på Datoen ville sagt. Fint TV-program forresten. Dette er en test for å se hvor mange som leser. Alt det andre og alle de andre bøkene. Med rundt tusen titler sier det seg selv at man må grave litt for å finne gull.

Jeg gleder meg alltid til katalogen kommer, selv om jeg alltid ender opp med skuffelse og irritasjon. Prisene er slettes ikke så lave som jeg hvert eneste bidige forbanna år håper på, for når sant skal sies: Mange av tilbudene kan man finne i hvilken som helst butikk når som helst ellers i året. Eller enda bedre: Kjøpes for en slikk og ingenting på loppemarked. Slik er det nå en gang: De bøkene i katalogen man har lyst på er nesten garantert bestselgere type ti stk under ett og samme juletre. Det sier seg selv: Bøkene er snart å finne, skammerlig uleste,  i en Finn.no-annonse eller på et loppemarked nær deg.

Det jeg liker aller best med Mammutsalget er likevel, ironisk nok, muligheten til å kjøpe gode bøker å gi til andre. Og hva er vel viktigere enn å gi bøker til barn?

Uten å gidde å sjekke det er jeg temmelig sikker på at jeg har fremhevet en helt spesiell bok hvert eneste år. Og jammen meg er den på "salg" også i 2020. Vi snakket naturligvis oom en av litteraturhistoriens aller fineste barnebøker: Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery. Les gjerne (min omtale) av boken. Et hvert bokelskerhjem bør ha denne boken i hus. 

Om det er kvalitet eller nostalgi som er den viktigste triggeren er diskutabelt, men Lindgren og Vestly holder seg i generasjon etter generasjon, og særlig fint er det å finne en Anne-Cath.-bok nå som det er 100 år siden hun ble født. Denne utgaven er ført med ny penn og nye tusjer for anledningen. 

Etter barndom kommer ungdom, og for de eldste barna og yngste ungdommene velges tre tips. Egerkrans sin samling av tusser og troll virker å være en praktbok hele familien kan ha glede av. Ung feminist-romanen Moxie har fått masse ros i #bookstagram, og selv om jeg personlig aldri falt for den, må jeg bukke under for overmakten. Eleanor & Park er mer av det romantiske slaget, og etter sigende vel verdt å lese. 

En bok jeg sterkt vurderer å kjøpe er biografien Andre Bjerke i kampens glede, av Petter Normann Waage. Jeg hadde gleden av å overvære et foredrag av ham i fjor, og koste meg glugg ihjel. Jeg noterte så blekket sprutet og hadde intensjoner om å skrive tidenes innlegg på bokbloggen, men jeg ble perpleks og fikk prestasjonsangst. 

Bosatt i et hjem sterkt forankret i alt som Hamar har å by på må jeg også muligens gå til innkjøp av en annen biografi, selvbiografi sågar. Selveste Ståle Salvatore har skrevet om sitt liv i boken Løvehjerte.

Tre bøker jeg absolutt skal skaffe meg er vidt forskjellige, og forhåpentligvis skikkelig gode på hver sin måte:

Edvard Hoem har nylig mottatt St. Olavs Orden for fremragende innsats for litteratur og kulturarv, og de seneste år har beretningene om slåttekaren og slekta, både etterkommere og forgjengere, gjort Mammutsalget mer gyllent. Nå er Liv andre har levd på salg, og har du de andre må du virkelig sikre deg denne også. Min favoritt av han er kanskje Jordmor på jorda, også denne på Mammutsalg.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn har blitt nominert både til det ene og til det andre, men har som regel måtte ta til takke med plassen som en god nummer to. - Som for eksempel til Bokbloggerprisen, hvor seieren gikk til Simon Strangers Leksikon om lys og mørke. Og vet du hva? Også denne boken er på Mammutsalg! 

Den tredje boken er ført i pennen av Are Kalvø: Hyttebok fra helvete. Boken har også resultert i en forestilling, eventuelt i omvendt rekkefølge, og jeg har selv ledd meg skakk på Latters hovedscene. Når det er sagt burde denne boka vært pakket inn i metervis av gavepapir og lagt under et eller mange trær, så det aner meg at kan gjøres et loppefunn. Kanskje man heller kan investere i bøker som kan støtte dedikerte forfattere.

Ellikkens bokhylles guide til Mammutsalget ville ikke vært fullstendig uten en egen bolk med krigsbøker. Marthe Michelets Hva visste hjemmefronten skapte furore og forargrelse for to år siden, men mest av alt høstet boken applaus . Boken ble også nominert til Bokbloggerprisen, men nådde ikke helt opp. Jeg har ikke lest - men ønsker å lese. En annen bok jeg gleder meg til å lese er Asbjørn Jaklins Brent jord, som neppe overraskende omhandler den brente jords taktikk i Finnmark og Troms. Jaklin har imponert meg før, og gjør det trolig igjen, om jeg skal tro alle de gode anmeldelsene.

Et liv til sjøs handler om Odd Haugstads seilaser under den andre verdenskrig. Som ung gutt ble han kastet ut i krigen, og med en oldefar som krigsseiler er jeg interessert i slike beretninger. Det fører oss videre til nok en bok: Krigsseilere: Seilas på liv og død, av Per Eliassen. Kommer jeg over disse bøkene må jeg ta en titt.

Apropos krig og traumer, supersuksessen Leksikon om lys og mørke er allerede nevnt, men kan fint nevnes igjen. SÅ god er den. Aberet i denne sammenheng er at den kanskje selges billigere ved andre anledninger, og at såpass mange har den at den burde være relativ enkel å finne på loppemarked. Gaute Heivolls Sang for sekstiåtte forrædere handler også om tilgivelse og straff i etterkrigstiden, men er noe mindre kjent. Akkurat denne er jeg litt ambivalent til, men les og gjør deg opp din egen mening.

Og akkurat som jeg ikke kunne skrevet noe mammuttips uten krigsbøker, kan jeg ikke skrive noe mammuttips uten å fremheve to praktutgaver av Sigrid Undseths Jenny og Kristin Lavransdatter. Min sistnevnte utgave med Bjørn Skagestad som coverboy får bli, men om du mangler disse i din bokhylle har du nå muligheten. 

Jeg tenker dette holder, selv om jeg godt kunne ha tipset om Arne Schrøder Kvalviks fine Å leve, lever, har levd og Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk, men lenker får duge i håp om at dere merker dere titlene.

Enten er du nå forvirret, eller så er du blitt litt klokere. Uansett hva du gjør, ikke kjøp deg til personlig konkurs. Så billig er det tross alt ikke, og på biblioteket er det helt gratis.

Tidligere anbefalinger: (Mammutsalget 2019) (Mammutsalget 2017) (Mammutsalget 2016) (Mammutsalget 2015) (Mammutsalget 2014) (Mammutsalget 2013) (Mammutsalget 2012)

Slektshistorie: Medicin for dyr, en eftertragtet vare

Etter forbudsperioden rundt århundreskiftet førte liberaliseringen av brennevinstilvirkning fra 1816 snart til nokså lovløse tilstander. Alkohol ble produsert med poteter og korn, og der det ikke var nok å høste fra egne åkre var veien kort til naboen. De kommunale brennevinssamlagene bestemte det de selv ville bestemme, og kort fortalt: Kong Alkohol regjerte i alt for mange hjem, bønder drakk seg fra gård og grunn, skamslåtte kvinner stod igjen uten en skilling til å brødfø sine mange barn.

Avholdsbevegelsen vokste seg stadig sterkere, både her til lands og internasjonalt. Og om ikke akkurat fremst i rekkene, så i alle fall i flertall: Kvinnene.

Også norske styresmakter så seg nødt til å ta opp kampen mot alkoholmisbruk. De sosiale problemene hadde vokst seg alarmerende store, så hadde også antall lovbrudd, det være seg korrupsjon, vold eller annen type kriminalitet.

Som et akuttiltak vedtok stortinget forbud for jul- og nyttårsperioden 1916/17. Politimestrene i de tre største byene ønsket derimot en forlengelse av dette forbudet høyst velkommen, og slik ble det. Nå gjaldt forbudet ikke lenger bare brennevin, men også hetvin og - i alle fall i et par år - øl. I 1919 gikk folk til avstemming om forbudet av brennevin og hetvin skulle fortsette, og hele 62 % stemte for, først og fremst takket være kvinneandelen.

I husstander landet rundt kunne atter familieidyllen råde, husfaderen slapp å banke hustruen og man brukte penger på det man faktisk trengte. Vel, i alle fall på papiret.

For som med de fleste forbud, alkoholforbudet fikk uventede konsekvenser. Høyere tollsatser på norsk fisk gjorde det mye vanskeligere for fiskere, et motsvar fra vinproduserende land som nå mistet det norske marked. Naturlig nok fikk også den norske bryggerinæringen massive problemer. Bønder tok atter til verks gamle hjemmebrenningsevner, og de som ikke klarte å høste inn nok fra egne åkre fikset varer fra over grensen. Skjønt, det var alt annet enn trygt. Økte tollkontroller og politietterforskning medførte både oppfylte fengsler og stor utgiftspost for staten.

Forbud til tross, eller kanskje på grunn av, folk søkte seg til alkoholen. Fattige ble ekstra skadelidende. Dårlig kvalitet på drikken, kanskje attpåtil med metanolinnhold, bidro til sykdom og i verste fall død.

Og for å si det litt flåsete: Å oppsøke legen kunne gjøre vondt verre. Særlig om denne legen var en av mange såkalte brennevinsdoktorer. Til tross for nyere forskning som viste skadeomfanget av etanol som medisin, fastholdt mange på gammel lærdom om at alkohol kunne kurere det meste.

Forbudstiden skulle vise seg å bli meget lukrativt for de leger, dyrleger og tannleger som var løse på resepttråden. Overtredelsene var grove, og reseptloven ble omsider innstrammet høsten 1923.

Forbudstiden varte helt til 1927, etter en folkeavstemning høsten i forveien. 56 % stemte mot forlengelse, og nå ble det omsider åpnet for lovlig salg av brennevin på Vinmonopolet, kontrollert av staten, som etter sin etablering i 1922 hadde solgt hetvin og øl siden 1923.

Det er nettopp en brennevinsdoktor som fører oss til denne slektshistorien. I en utgave av Tidens Krav, lokalavisen for Kristiansund og øvrige Nordmøre, fikk jeg et overraskende treff på min oldefar, min fars farfar.

Onsdag 21. februar 1923 trykkes en av mange referater fra en selsom rettssak. 

"Medicin for dyr" - en eftertagtet vare

Rettssaken mot dyrlæge Leknes avslører en rekke omgaaelser eller overtredelser av forbudsloven.

Var dyrlægen beruset - eller besvimte han?

Mon tro hva som hadde skjedd med denne dyrlegen, som drøye to år tidligere, 27. oktober 1920, hadde blitt hedret med gode ord i Romsdals Budstikke:

Fylkesdyrlæge Cato Leknes

i Kristiansund kan 1. november se tilbake på 25 års virke som dyrlæge.

Dyrlæge Leknes er en av disse staute, kraftige karer, som aldri sparer sig selv, når det gjelder hans distrikt som dyrlæge.

En av Nordmørs fremstående gårdbrukere har uttalt til et Trondhjemsblad bl.a.:

«Med den store kreaturbestand som Nordmør har, er det et ingenlunde lett arbeide dyrlæge Leknes må utføre. Hans arbeide er temmelig opslitende og ikke alltid påskjønnet efter fortjeneste heller. Men Leknes er alltid klar, når han blir kaldt».

I februar 1921 stod han altså i rettsalen, anklaget for å ha solgt spiritus ment til medisinsk bruk som alkolholholdig drikke til mennesker. Blant de mange som var avslørt som kjøpere og innkalt som vitner i rettsalen var min egen oldefar.

Grb. Hans Gjengstø fikk ved personlig henvendelse til dyrlægen to recepter paa sprit.

Adm: Hvad var hensikten?

- Aa ha spriten i paakommende tilfelle.

Lensmann Peder Sæther oplyste at Gjengstø under efterforskningen hadde forklart at dyrlægen på foranledning erklærte sig ute av stand til aa utsede mere enn en recept paa hans navn. Derimot fikk vidnet paa begjæring en flaske sprit paa sin søns navn.

Vidnet bekreftet rigtigheten av dette utsagt, men kunde ikke erindre om han ved anledningen opga at sønnen hadde en hest som var syk. 

I referatet oppgis som vitne også en sambygding, gaardarbeider August Nilsen Betten, han som noen år senere skulle gifte seg med min oldefar Hans sin datter Harriet. Jeg har tidligere omtalt ham som Gullfuglen som fløy avgårde, men det er en annen historie.

Også August hadde havnet i klammeri og måtte forsøke å svare så godt det lot seg gjøre. Ikke helt fortelle sannheten, men heller ikke lyve. Rettsaken er full av eksempler på at kombinasjonen kan utføres på elegant vis.

Adm: Saa De hvad det stod paa flasken?

- Nei.

- Paa flasken stod det at medicinen skulde være til to griser, har de opgitt det?

- Hvis jeg opga noget måtte det være en gris - skjønt jeg just ikke hadde nogen.

Journalisten opplevde tidenes scoop med denne referatføringen og må ha mesket seg med fiffige utdrag fra vitneutsagn og lek med overskrifter. Hadde det ikke vært for det gode omdømmet som ble smadret, er dette en føljetong det er umulig å ikke humre seg igjennom.

Med i historien hører også et vitneutsagn som forteller at en frue og mannen en natt «blev vekket av et forferdelig brøl utenfor huset. Selv turte hun ikke undersøke hvad aarsaken var, men hennes mann fortalte at det var dyrlæge Leknes som vrøvlet i fylla utenfor. Aktor: Hva ropte Leknes?

- Han ropte: «Hallo!»

Tenk det altså. Han ropte Hallo!

Ikke bare forsynte han seg grovt av egen medisinbeholdning, men han forsynte også sine kunder med djevelens drikke. I løpet av ett år skal han ha utstedt 2991 resepter på medisinsk sprit. Med 10 kroner per resept fikk han dermed en svært stor fortjeneste sett med datidens øyne, en inntekt han på ingen måte kunne rapportere inn til skattevesenet.

Ett halvt år før reseptloven ble kraftig innstrammet fikk dyrlæge Leknes sin dom: kr. 1500 i mulkt, subsidiært 60 dagers fengsel samt kr. 50 i saksomkostninger. Trolig hadde han tjent nok kronasje til å slippe fengelsopphold. Ei heller ble han fradømt sin dyrlegestilling. Så gikk det kanskje greit med ham likevel, vel og merke om han ble litt mindre tørst de siste årene av sin karriere.

Hva så med vår journalist, Nordmøres pioner innen clickbaits og fortidens ironiperfeksjonist? Han kunne selvsagt ikke holde seg, heller ikke i de avsluttende ord:

Tiltalte dyrlæge Leknes kunde paagrund av beruselse ikke kunne møte i retten under domsavsigelsen.

Husker du? Jeg har tidligere skrevet om min farfars bror og svoger som levde the American Dream mye takket være undergrunnsproduksjon og smugling i forbudstiden.

Kilder: Digitaliserte avisartikler fra Nasjonalbiblioteket, Wikipedia-artikler om Forbudstiden og Brennevinsforbudet, Folkehelseinstituttet: Historisk oversikt over alkohol i Norge, og Legeforeningen: Et regelverk fullt av smutthull.

Anne-Cath. Vestly, av Bjorvand og Sandnes

I dag er det akkurat 100 år siden hele Norges mormor ble født. Skjønt, ikke hele Norges. For 100 år siden ble alle norske barns mormor født. Snill og god til tross, Anne-Cath. Vestly hadde så visst nok bein i nesa til å sette deres foreldre på plass! 

Allerede på tampen av januar blogget jeg om mitt eget forhold til Anne-Cath. Det er fint å følge det opp med et nytt innlegg på selve fødselsdagen. 

Anne-Cath. Vestly, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Hans Jørgen Sandnes (ill.) 

Illustrert biografi for barn og unge. Norsk. Utgitt i 2020. 

La oss ta en titt på det visuelle først. Hans Jørgen Sandnes sine streker er et hyppig syn i bokhandlenes barneavdeling, kanskje mest kjent fra Jørn Lier Horsts Detektivbyrå nr. 2. I denne boken gleder han leserne med collager av tegninger og foto, en klipp, lim og forleng-kombinasjon som er verdt en studie i seg selv. Fint er det også med Knerten som følger oss fra kapittel til kapittel, en veiviser både barn av i dag og deres foreldre og besteforeldre har god kjennskap til. De fine illustrasjonene utenom det vanlige henvender seg til voksne som vel som barn, akkurat som teksten gjør. På mange måter enkel og lettfattelig, men samtidig med rom for lesernes nysgjerrighet og vitebegjær. 

For to år siden utga Bjorvand en barnebiografi om Astrid Lindgren, den gang med Lisa Aisato som illustratør. Boken ble raskt en favoritt, også hos meg. I min bokomtale vektla jeg særlig forfatterens bevissthet rundt linken mellom personer i Lindgrens omgangskrets, og skikkelser i hennes bøker. Denne oppskriften har hun fulgt også i boken om alle tiders norske favorittbarnebokforfatter. 

Alle som har lest bøkene hennes ser tegningen når vi leser om hennes store sorg: Kun 11 år ung mister Anne-Cath. sin pappa, akkurat som romanpersonen Guro opplever. I hennes bøker blir han også minnet gjennom episoder som når Sokrates sklir ned fra en stol, akkurat som faren en gang gjorde, eller ved at pappaen til de åtte ungene har samme yrke som ham. 

Bjorvand dveler ikke ved denne sorgen, men lar det være en naturlig del av fortellingen om hennes oppvekst, ærlig og naturlig slik Anne-Cath. selv var opptatt av å formidle til barn. 

Det hele begynner med Morn, morn, akkurat slik Mormor selv ville sagt det. Godfølelsen er umiddelbart på plass. Høyst sjarmerende er også de hyppige faktaboksene med tittelen Du skjønner det at … Jo da, Anne-Cath.-stemmen kommer av seg selv. 

Hele livet blir berettet kronologisk og lettfattelig, med stadige referanser til hennes bøker, hørespill og TV-innslag. En favoritt hos meg, Kanutten, blir viet oppmerksomhet gjennom et eget lite kapittel. Alf Prøysen som spilte sammen med henne får vi forøvrig kjennskap til gjennom et lite frampek allerede i oppvekstberetningen, en fin detalj blant mange. Ikke minst fortelles det om Onkel Lauritz fra radioprogrammet Barnetimen for de yngste, som fattet interesse for dem begge. Alf Prøysen lagde fortellinger om en bygdegutt, mens Anne-Cath. valgte seg en gutt fra byen. På mange måter like, men i vidt forskjellige omgivelser. Snart ble det bøker ut av det. Ole Aleksander Filibom-Bom-Bom var allerede sterkt til stede i hennes hjerte, gjennom utallige fortellinger til hennes sønn Jo. Så er det ekstra fint å lese at lille Jo på fem år fikk en tegning med i den første av mange Ole Aleksander-bøker. 

At Anne-Cath. brukte mye av egne erfaringer i sine verker er allerede nevnt, men det er et vell av eksempler å ta av, interessante så vel som sjarmerende. Slik som at hun som barn ønsket seg hund, men måtte ta til takke med en kjelke. Nettopp en slik kjelke er gjennomgangsleke i flere av hennes bøker. Senere, da hun selv stiftet familie, lot hun sine romanfigurer bo i samme omgivelser. Barnefamilien bodde først i en drabantby til forveksling lik Tiriltoppen, og noen år senere flyttet de til en enebolig omkranset av skog, akkurat som huset til Mormor og de åtte ungene. For også Anne-Caths mamma bodde sammen med de i huset. Og vet du hva? De hadde til og med en hund, en dachs, akkurat som Ovnsrøret. 

Hennes styrke som forfatter var også tvert-om: Der hvor hun ikke hadde erfaring, var hun bevisst på å skaffe seg dette. Så når Guro spilte fiolin måtte også Anne-Cath. lære seg å spille. Og når Guro skulle delta på konsert, måtte også hun gjøre det. Ikke minst: Når Mormor skulle besøke sin venninne Rosa fra Nigeria, så måtte forfatteren legge ut på sitt livs reise. 

For ei dame! 

Mye mer kunne blitt fortalt i denne omtalen, som at hun trosset samfunnets uskrevne liv om at kun mødre kunne trille barnevogn, eller at hun fikk utløp for sin formidlingstrang gjennom underholdning til sine medpasienter på et tuberkulosesanatorium. Eller at hun og ektemannen var gode venner før de ble et par, et vennskapelig grunnlag som hjalp de gjennom ekteskapelige kriser og tett samarbeide på jobbplan. Selv den litt sørgelige avslutningen på hennes liv med demens blir fortalt, med akkurat passe ærlighet, slik Anne-Cath. Vestly selv ville vært påpasselig med. 

Nettopp denne ærligheten, trassigheten på barns vegne, viderefører Bjorvand på verdig og fint vis. Boken lyser av Anne-Caths verdier og holdning til barnas stilling i samfunnet, medmenneskelighet og livssyn. 

Alle skal høre til et sted og det er viktig med kunnskap for å forstå andre. Det er viktig med gode venner og alle fortjener respekt. Det fins ikke dumme mennesker, bare mennesker som gjør dumme valg.

Og mest av alt: Barn skal tas på alvor. 

Forresten, i all korthet: Applaus for god kildehenvisninger, det være seg sitater, bilder og referanser til bøker. Supert også med avsluttende oversikt med hendelser i kronologisk rekkefølge.

Kilde: Boken er kjøpt selv.

Nordnorsk julesalme, av Hild Haaheim

Vi levde med hua i handa
Men hadde så sterk ei tru
Og ett har vi visserlig sanna
Vi e hardhausa vi som du.

Trygve Hoff



Nordnorsk julesalme, av Hild Haaheim
Debutant. Norsk. Utgitt i 2016. Sakprosa.

Da koret hun var med i ble satt til å øve på en fremføring av Trygve Hoffs Nordnorsk julesalme ble hun så merkelig rørt. Øving etter øving slet hun med stadig klump i halsen og tårer i øynene. Hjemme lot hun de renne uavbrutt, akkurat som for å gråte nok tårer til å en gang bli vant til ordene. Synge uten å la følelsene rive henne med seg. Stadig kikket mormoren over skulderen hennes. Hardhausen fra nord. Hun som levde og kjempet og fødte og mistet, hun som flyktet og hun som tok vare på en som ikke flyktet. 

Mormoren hun aldri helt kom inn på. Hun som hadde noe bitende ironisk over seg, noe hardt, hun som alltid passet på, men på sitt vis og aldri tilbød noe bestemorsfang. Likevel altså, alle disse følelsene som kom med sangen. 

Det er som om det er et slags regnskap som går opp den dagen de levende barna blir like tallrike som de døde. En aprildag i 1904 skjer det, da det tiende barnet kommer til verden. Sigrid Konstance blir hun døpt. Det er hun som skal bli min mormor.

På under 200 sider tar forfatteren, hun som en gang forsøkte å synge uten å gråte, med seg leserne gjennom et fåtalls generasjoners liv og virke oppe der nord. Besteforeldre, oldeforeldre og noen av de som kom før de igjen. Alle barna, også de som ikke fikk vokse opp. De var noen hardhausa der nord. 

Det er også mye av grunnen til at denne boken gjør så sterkt inntrykk. Den er rørende i all sin enkelhet. Forfatteren beholder forgangne generasjoners innbitte vilje til å gå videre, overleve, godta fordi det ikke er annet å gjøre. Skulle man synke ned i selvmedlidenheten, liksom. Akkurat som det skulle komme noe godt ut av det. 

Hun går ikke lenger tilbake i tid enn det kirkebøker og folketellinger, brevkorrespondanse og fotografier kan fortelle. Kildene er få nok i seg selv, dette var helt alminnelige mennesker som levde helt alminnelige liv. Ikke minst var det kvinner. Mødre. De som jobbet hjemme og knapt nok var verdige noen passus i historiebøkene. Enkle liv, og likevel så komplekse, rike på sitt vis, men samtidig så fattige. 

Og hva er vel et liv uten alt det andre. Menneskene, naturen, samfunnet. Alle fødslene og gravferdene, armoden og de gode stundene. De som møter hverandre, og de som mister hverandre. 

Med de forskjellige personene og generasjonene vies vi innblikk i livet som en gang var. Hun forteller om berømmeligheter som Ellisif Wessel og Christian Anker, litt i periferien, akkurat som de ikke hadde noen personlig innflytelse på hennes stammødre og -fedre. Vi blir med i storhetstiden til AS Sydvaranger, også dette litt distansert, som en sambygding eller arbeider langt fra makta. Ikke minst til krigen, den store krigen, hvor de plutselig befinner seg på et strategisk knutepunkt, med trusler og støtte både fra tyskere, briter og russere. Alle nettene med lite søvn, forstyrret av flyalarm eller i uro i påvente av den. Lengselen etter ordentlig kaffe, trettheten over å steke fisk i tran. 

Stekt fisk, fisket av en mann som en dag blir borte på sjøen. 

Senere kommer brannen. Ilden som sluker en hel by med forretninger og kaier og mennesker. Alt som en gang ble bygget må bygges opp igjen. Noen evakuerer. Andre blir. Enten fordi de er for syke til å reise, eller fordi de trassig holder stand. 

Alt som en gang møysommelig ble bygget opp i denne karrige landsdelen, er jevnet med jorda. Det eneste de tvangsevakuerte ønsker, er å komme tilbake så de kan begynne på nytt.

Ikke minst er det alle graviditetene. Hvor vanskelig det må være å knytte seg til et barn som hvilken dag som helst kan bli revet fra deg. Et barn som blir lagt i molden, for evig sovende sammen med søsken, stadig flere i tallet. Barn som uroer seg over morens voksende mage, enda en å mette, enda en å sørge over. Barn som blir glad i det nye barnet. Kanskje går det bra likevel med den lille. - Helt til hun en kveld hører hostingen. Den samme hosten som en annen bror eller søster hadde. Så, stillheten. En mor som blir knapp, bitter, innesluttet. Styrken i det hun skriver er på mange måter det hun ikke skriver. 

Det er en velsignelse med barn, og lykkelig er den som får beholde dem.

Så er det Johannes, han uten odelsrett, som må få noe ut av livet sitt. Kanskje dra til Amerika, kanskje bli lærer. Han får en friplass i nord, en studieplass med forpliktelser. Han møter henne, og et liv nordpå blir forseilet. Ettertidens visshet bringer skam, men forfatteren er klok nok til å bare berette, ikke forklare eller unnskylde. Han forholdt seg til instruksene, han som senere ble bestyrer av en internatskole, han som lærte kvener norsk og norske verdier. Han som egentlig ikke helt visste hvordan, men kom seg gjennom det. 

Og så da, denne urettferdigheten, distanseringen i det å skulle la seg styre av søringer. Noen som ikke visste, noen med et annet verdensbilde enn de selv. Brått skulle russere være fienden, diktert av de høye herrer i hovedstaden, utallige mil lenger syd. Russerne som befridde dem, russerne de smuglet mat til, russerne de arbeidet for, som ga de inntekter å brødfø familien med. Eller disse prøvesprengningene der ute, rett utenfor stueveggen. Dette med å ikke helt vite, verken hvor lenge frontene skulle stå steile mot hverandre, eller hvilke bivirkninger forsøkene ville gi. 

Alt vi ikke visste. Alt som foregikk som har kommet fram seinere. Alt som aldri kommer frem. Noen ganger kan man tenke at det kunne vært like greit.

Helt frem til forfatterens egen oppvekst får vi innblikk i livet der nord, hvordan det egentlig var, alt som skjedde og alt man måtte stå an av. 

For disse personene fantes. Tippoldeforeldrene, oldeforeldrene, besteforeldrene, de levde på ordentlig. De æres ikke i historiebøkene, men de var alle barn av sin tid og samfunnet formes av alle som lever i det. 

Nærheten forsterkes av innslag av dialekt og strofer fra Nordnorsk julesalme, sangen hun ble og fortsatt blir så uendelig rørt av. 

Hild Haaheim har skrevet en dokumentarisk roman jeg gjerne skulle ha skrevet selv. En krysning mellom slektshistorie og sakprosa, hvor det personlige gjør historien viktigere. Innimellom etterkommerens antakelser om hva de sa og hva de gjorde, alt som ikke kan dateres eller arkiveres, fylles historiene opp med tidsriktige komponenter, alt fra lønnsnivå til skolepensum, hjørnesteinsbedrifter, storpolitikk og nyhetsoppslag. 

Denne romanen er ikke bare en historisk fortelling. Den er en historisk fortelling fortalt med følelser.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Slektshistorie: Potetkokeriet

- Eller Min bestefar, gründeren, som overskriften også kunne vært. Bestefar, min helt, min partner-in-crime, min bestevenn i barndommen. Bestefar var sta som et esel, sikkert ikke var den enkleste å leve med eller overta gården etter, men han var den beste bestefaren jeg kunne hatt. 

Opphøyd i annen og vel så det, jeg savner stadig biblioteksturene, hver gang han gjemte Norsk Ukeblad for at jeg skulle lete etter bladet (Du er flink til å lete, men dårlig til å finne), alle stirre-uten-å-le-konkurransene, lekingen i Bjørkeskogen, de gangene han hadde fått Bestemor til å kjøpe Honnikorn til meg, jeg kunne fortsatt i det uendelige. Men jeg ville aldri, aldri, glemt å fortelle hvor mye jeg savner våre oppdagelsesturer til det han kalte Tomta.

Potetkokeriet ca. 1976, et par år før jeg kom til verden, og enda noen år til før jeg begynte å frekventere stedet.

Stedet med navnet Tomta lå nedenfor gården, hundre meter å gå, deretter leiet han meg over bilveien og så var vi der: Ved bygget som en gang var et potetkokeri. Hva det en gang hadde vært var ikke interessant, det som var målet var å utforske rommene, pynte med steiner og lage veier med leketøysbilene vi hadde med. Ofte ble de værende igjen. Vi skulle jo tross alt tilbake. 

Jeg kan ikke huske at han noen gang fortalte hva potetkokeriet egentlig var, selv om han må ha snakket seg varm om det mange ganger de årene vi la ut på eventyr over veien. Jeg husker derimot at han alltid var glad da vi var der, uendelig tålmodig, sikkert stolt også.

"Dette bygget jeg", sa han kanskje. "For det gjelder å se muligheter", fortsatte han kanskje. "Å ha ideer og gjennomføre de, skape en bedrift, tenke utenfor boksen, ha vyer og gjennomføringskraft." Kanskje sa han noe slikt. 

I dag virker det kanskje ikke så stort. Men tenk deg en bitteliten bygd, langt fra alt annet, og en helt gjennomsnittlig gårdbruker, belest og samfunnsengasjert så godt det lot seg gjøre med begrenset fritid.

Potetkokeriet, minibedriften hvor bønder kunne levere småpoteter og få med seg grisemat hjem, ble drevet i mindre enn 10 år, og etterhvert ble også fasaden revet. Likevel lever minnet om Potetkokeriet stadig i betningenes minne, noe litt kuriost og morsomt, noe som skapte inntekt, liv i bygda og lettet hverdagen til bøndene.

___________________________________________________________________

Nesten tjue år etter Bestefars død ble historien om Potetkokeriet i Betna trykket i bladet Gamle Nordmør, utgitt før jul i fjor. Min pappa, min bestefars sønn, var kilden skribenten Lars Indreiten hadde brukt, og jeg gjengir artikkelen i sin helhet:

Potetkokeriet i Betna

(...) Etter kvart vart det noko tungvint med dei mobile potetkokeria. Tankane om å sette opp eit større kokeri kom like før den store kommunesamanslåinga i 1964-65.

Kanskje var det denne hendinga som førde til at potetkokeriet i Betna starta opp. I alle fall ivra både grunneigar Arthur Gjengstø i Betna og meieribestyrar Kristiansen i Surnadal for at Halsa og Surnadal skulle slåast saman til ein kommune. Meieribestyraren såg for seg å bygge eit større potetkokeri og lager for landbruksvarer sentralt i Betna.

Grunneigaren stilte tomt til rådigheit mellom Pestubekken og bensinpumpa ved vegkrysset i Betna. Og der kom potetkokeriet opp i 1963/64 med meieriet som eigar og Arthur Gjengstø som drivar. Men påtenkte lager kom aldri opp.

Potetkokeriet bestod av to rom - eit maskinrom med stim og dampkjel. Stimen gjekk inn i eit anna rom der det var plassert ein stor trommel som romma om lag eit traktorlass. Lasset med poteter vart rygga inn på taket på kokeriet og tømt ned i trommelen. Så vart stimen sett på, og etter om lag 1 time var potetene ferdig kokt.

Traktor med tilhengar vart så køyrd under kokeriet og ferdig masse tømt attende i tilhengaren. Så var det å køyre attende same vegen med eit rykande lass ferdigkokte poteter.

Potetkokeriet vart nytta av brukarar kring heile Halsabygda, og det kom og potetlass heilt frå Fjærli i Valsøyfjord - der ein da måtte køyre rundt heile fjorden. Det var ein lang tur med traktor som gjekk i 20 km i timen!

Frå bygdene på andre sida av Haugaskaret, Settemsdalen og Bøfjorden kom det og gardbrukarar med poteter for koking.

Som nemnt var det Surnadal Meieri som åtte og administrerte verksemda, medan Arthur Gjengstø var lønna bestyrar. Gardbrukarane som fekk poteten koka, betalte til meieriet etter kor mange lass dei fekk koka. Etter at det kom heim med lasset til harden, vart massen lagt i silo i eit egna rom. Massen held seg med god kvalitet til langt utover vinteren og våren. Det vart nytta ein spesiell kniv for å skjere opp massen etter kvart som den vart fora opp, då mest til mat for griser.

Etter mellom 5 og 10 års drift vart potetkokeriet avslutta. Dårlegare med tilskot frå staten kan vera ein medverkande årsak. Eller kanskje resultatet av kommunesamanslåinga, der Halsa og Valsøyfjord vart slått saman - ikkje Surnadal og Halsa, slik karane Kristiansen og Gjengstø ivra for. Fleire ting førte til mindre interesse.

(Kilde: Gamle Nordmør, utgitt i 2019, Bøfjorden historielag v/ Lars Indreiten, s 55-56)

Kjære Anne-Cath, det er noe jeg gjerne vil si deg

Det ellikkenske hjems Anne-Cath Vestly-bibliotek, nytt og gammelt.

Et av mine sterkeste minner fra barndommen er alle turene min bestefar tok meg med til bygdas bibliotek. I hans grå boble uten sikkerhetsbelte lo vi sammenhengende i 3 kilometer før vi parkerte bilen og entret fantasiens palass. Bestefar strenet rett bort til voksenhyllene, mens jeg tok første til høyre.

De første årene lette jeg gjennom alle kassene med bildebøker. Fant en Elsa Beskow-bok, kanskje, i alle fall noen Tassen-bøker. Du vet, disse bøkene med klaffer der en liten gul valp tittet frem fra sine gjemmesteder. Var jeg riktig heldig var ikke Lotta i Bråkmakergata utlånt, og i alle fall ikke den hvor hun skader seg på sykkel.

Etter hvert ble leseferdighetene bedre og universet ble utvidet. Jeg kikket opp fra bildebokkassene på gulvet, bort til hyllene og opp på alle barnebøkene med masse tekst, bare forstyrret av en og annen liten svart-hvitt tegning.

Det var Mio min Mio, Brødrene Løvehjerte, Bobseybarna og Nancy Drew. Men mest av alt kikket jeg på meter etter meter med de fineste bokomslag.

Innholdet var langt fra drager, amerikanske eventyr og veslevoksne detektivspirer. Tvert om. Bøkene handlet om den lille gutten i gata, jenta i oppgangen, han med nøkkel rundt halsen, vaffelstekende bestemødre, hjemmeværende fedre og utearbeidende mødre. Det var ordene til kona og tegningene til mannen.

Forfatteren var Anne-Cath Vestly, flere generasjoners litterære Mormor. Helt siden hun debuterte som forfatter med Ole Aleksander Filibom-bom-bom (altså, for et navn, man blir jo øm i hjertet bare av navnet i seg selv) i 1953 senket hun seg ned på barns nivå, skrev det de ville lese om, utfordret samfunnsnormene, alt med et varmt hjerte, smil om munnen og en usedvanlig evne til å mikse byens dagligliv med barnlig fantasi. Og det beste av alt: Alle var snille med hverandre. Barn mot barn, voksne mot voksne, barn mot voksne og voksne mot barn. 

Ole Aleksander er så stolt over ranselen sin, men de store guttene ler av ham. Heldigvis går det bra til slutt, slik det alltid gjør i Anne-Caths verden. Det er et godt sted å leve i.

Hun skrev, hun leste høyt og hun spilte i filmatiseringer av bøkene. I femtien år skrev hun om Ole Aleksander, Mormor og de åtte ungene, Lillebror og Knerten, Guro og Aurora, Kaos og Ellen Andrea. Mange, egentlig alle, var tilknyttet den fiktive drabantbyen Tiriltoppen. Til og med Mormor, Maren, Morten, Marte og alle de andre barna, for selv om de bodde i et hus i skogen, var det like ved Tiriltoppen. Nabolaget ble en trygg havn for alle leserne, og fornøyelsen var stor hver gang de ulike romanskikkelsene møtte hverandre.

Alle ble glad i Mormor og alle de andre, men de gjorde ikke så mye ut av seg. De var snille og greie, alt var nært og trygt og kjent, og Anne-Cath Vestly har kanskje ikke helt fått den anerkjennelsen hun skulle fått.

I 2020 gjør mange opp for seg, så også jeg med dette innlegget. 15. februar er det 100 år siden alle norske barns Mormor ble født, og fanfare og konfetti, trommevirvler og filibom-bom-bom som hun skal takkes!

For min del begynte det på biblioteket. Tror jeg. Eller kanskje var det gjennom hennes høytlesninger på radioprogrammet Barnetimen for de minste. Så gammel er jeg at jeg husker hvordan jeg satt pal foran radioen hver lørdag og lyttet. Kanskje det begynte med Kanutten, TV-serien med Anne-Cath og Alf Prøysen. Kanskje var alt samtidig. Om det begynte eller fortsatte vet jeg ikke, men etter mine eldre brødre overtok jeg boken om Ole Aleksander og bestemor til værs. Snart klarte jeg også selv å lese i boken. Igjen og igjen. Selv om jeg bodde langt ute på bygda, i en annen del av landet, eller nettopp derfor, elsket jeg å lese om femåringen som bodde i en liten leilighet ett eller annet sted i den store, store byen.

Noen år senere fikk jeg en helt ny bok. En bok som ingen før meg hadde hatt. Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark ble min store Mormor-åpenbaring. Det var spennende reise, tyveri og til og med en liten forelskelse, og for meg den aller, aller første boken i en lang rekke Mormor-bøker. Senere kom også filmene, særlig den hvor Mormor steker vafler midt i skogen. Kom og kjøp, ropte hun, og jeg får lyst på vafler bare ved minnet. Ja, også det ene barnet som måtte sove i en skuff. Kanskje var det flere. Dere vet, trangboddheten i byene, den som Mormor, foreldre og alle barna på M flyttet fra.

I alle fall sånn rett ved siden av Tiriltoppen, altså. 

Tidenes romantiske øyeblikk i Anne-Cath Vestlys bøker, i alle fall sett med et barns øyne: Maren blir forelsket!

Og om det var før eller etter eller samtidig, også bøkene om Guro ble filmatisert. Min favoritt, der jeg fasinert tittet på bibliotekets bokhyller. Fargerike omslag hadde den reneste godteri-funksjon. Jeg måtte bare ta de ned, holde i de, lese bøkene. Og ved siden av, alle bøkene om Aurora. Like fargerike bøker som Guro-bøkene.

Knerten-bøkene, derimot, oppdaget jeg ikke før det var for sent. Jeg hadde bikket den kritiske alder, attpåtil var jeg jente, og andre bøker fristet mer. Lillebror og Knerten var bare en barnslig liksomlek, jeg så ikke det samfunnskritiske, det fine i det litt triste.

Hvor Ole Aleksander og Mormor-bøkene for det meste er fulle av livsglede er det noe sørgelig over Lillebror som er så mye hjemme alene. Far er ute på jobbreiser, og moren må ta seg jobb. Med nøkkel rundt halsen finner han trøst i en liten trepinne han levendegjør. Selv om leseren får medynk med Lillebror, legger han og Knerten ut på små eventyr man simpelthen blir riktig glad av. Anne-Cath var god på det der, gjøre det triste fint. Akkurat som dumme ting kunne gjøres bra, akkurat som da pappaen til alle M-ene ordnet jobb til han som stjal sykkelen hans. Akkurat sånn.

Aurora var også klart samfunnskritisk, i alle fall fungerte serien som en subtil knyttneve til mannfolka. I Aurora-bøkene fikk vi møte en pappa som stelte hus og hjem mens mammaen var ute på jobb, attpåtil som advokat. Vi som var barn på 70-80-tallet oppdaget nye muligheter, for de aller fleste av oss vokste opp med hjemmeværende mødre. Hun åpnet øynene våre. Anne-Cath tok et steg videre i den etterfølgende serien om Guro. Ikke bare jobber moren til Guro, hun er attpåtil noe så mannete som vaktmester. I denne serien har ikke moren særlig mye valg, for mannen, faren til Guro, er død. Også Guro og moren bor i Tiriltoppen, samme drabantby som Ole Aleksander og Aurora. For å forvirre og glede et lesende barn ytterligere sydde Anne-Cath disse to seriene om Guro og Aurora ytterligere sammen: Erle blir vaktmester i blokka til Aurora, og Guro og Auroras lillebror blir bestevenner.

Med Guro-bøkene og deres avsluttende musikalske høydepunkt endte min Anne Cath-lesning, i alle fall om vi tar det kronologisk etter hennes verker. Først som voksen tok jeg atter opp hennes bøker, nå høytlesende for min sønn. Aurora var en av de aller første bøkene jeg kjøpte til ham, men det var min egen slitte utgave av Ole Aleksander som ble lest flest ganger. Det var likevel Lillebror og Knerten som gjorde størst suksess, sterkt initiert av nye filmatiseringer og merch i leketøysbutikkene. Det er ganske magisk hvordan bøker skrevet på 1960-tallet med handling fra datidens Oslo kunne gjøre stor suksess også på 2000-tallet.

Vi er mange som 100 år etter Anne-Caths død kan takke henne. Jeg er en av de, men også mine foreldre og mine besteforeldre. Til og med min sønn. Og kanskje en dag vil også hans barn og barnebarn lese og glede seg over hennes bøker, hennes litterære univers der alle er snille med hverandre og alt som er litt dumt blir til noe veldig fint.

Så Anne-Cath, du som jeg som barn ble så glad i at jeg fortsatt kaller deg ved fornavn, jeg ville bare si

Takk.

Verdens slappeste nyttårsinnlegg om lesing

Det føles ikke helt på stell å skrive årsskifteinnlegg i en periode hvor jeg knapt nok leser, og i alle fall ikke skriver om det jeg leser. Jeg har hatt liten tid til den slags i år, og lysten forsvant som dugg for solen da forlagene begynte å kreve at innlegg basert på leseeksemplarer skulle merkes som reklame. 

Jeg blir fortsatt uvel av tanken. 

Uvel av tanken blir jeg også på alle bøkene jeg ikke har skrevet noe om. Bøker som faktisk fortjener å bli løftet frem, uavhengig av om bøkene jeg har lest er leseeksemplarer (merk: Disse er pr. definisjon ikke verdt et rødt øre) eller ei. Roser jeg ei bok opp i skyene samtidig som jeg merker innlegget som reklame, vel, da blir jeg vel ikke satt særlig seriøst. 

Derfor får jeg ikke oiet og akket meg over hvor kvalmende underholdt jeg ble av Ida Hegazi Høyers Ene | Barnet, hvor befriende ukorrekt hun beskriver et skakkjørt menneskers opplevelse av morsrollen og hennes kjærlighet til sitt barn. Og godt over på motsatt side av korrektheten: Marte Hukes lyriske roman Du er et levende sted. Korte dikt og lengre tekster, ulik rytme og stadig endring av skrivestil: Teksten speiler alle følelser, tanker, drømmer og kaos både på godt og vondt. Graviditet, fødsel, barsel og småbarnsperioden rommer hele spekteret. En større livsomveltning enn å få barn er ikke mulig, og antall bøker med denne tematikken er enormt. Disse to makter å gi leserne noe ekstra. 

Hun skal få øyne som skal se sola. Hun skal få hender som skal gripe om andre hender.

Jeg må lære henne å bli sterk. I en verden jeg ikke vet hvordan kommer til å bli. Det skal gå bra. Det må gå bra.

Jeg har også vært liten, uferdig, ubrukt.

Hvis jeg kan tillate meg et lite utdrag fra Hukes roman, da. Jeg vil gjerne det, for jeg trenger stadig å distansere meg fra skuffelsen jeg følte ganske tidlig i 2019, da en av mine favoritter ble tatt for plagiat. Jeg orker ikke mer av det. 

Ikke trenger jeg å rose bøker for å skrive om de heller. Slik som at jeg godt kunne tenke meg å skrive litt om Jonas Gardells store mors- og oppvekstportrett Til minne om en betingelsesløs kjærlighet. Jeg likte den ikke som helhet, men jeg likte enkelte partier. Eller, jeg likte den i små doser. Skrivegleden hans er av og til i voldsomste laget. Men alt dette kan jeg ikke fortelle mer om, for da må jeg merke innlegget som reklame. 

Mest lei er jeg for at jeg ikke kan skrive om Kathrine Nedrejords ypperlige ungdomsroman Det Sara skjuler. Om skammen, fortvilelsen og skylden på den ene siden, det gripende vennskapet på den andre siden. Ei heller kan jeg skrive om hvor imponert jeg er over Linnea Myhres utvikling som forfatter. Det får visst noen andre ta seg av. 

Så får jeg famle litt på nyåret, fundere over hva jeg vil og hva jeg kan, hva jeg orker og hvordan jeg kan bruke skrivekløen til noe nyttig. Kanskje kan jeg frigjøre tiden til å skrive mer selv, du vet, jobbe med Den Store Romanen eller små slektshistorier. Eller så kan jeg gjøre det jeg burde gjøre. Lese klassikere, de viktige verkene som har preget ettertiden. Det er bare det at det finnes så mange kvalifiserte lesninger av disse allerede. Føleri og ufaglært synsing faller litt for lett igjennom. 

I mens jeg grubler videre kan dere vurdere å lese mine største lesegleder i 2019: 

Jordmor på jorda, av Edvard Hoem

Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg

Rør ikke de som sover, av N. K. Lillebo

Bli hvis du kan-trilogien, av Helga Flatland

Det Sara skjuler, av Kathrine Nedrejort

En frivillig død, av Steffen Kverneland

Vær så god, gode boktips hentet fra hjertet. Og dere? GODT NYTT ÅR!

Dette leste hun i 2019

37. =OSLO Juleutgaven

36. Ene | Barnet, av Ida Hegazi Høyer

35. Vind i værhanen, av Dan Andersen

34. Pupp?, av Mina Lystad og Kristin Grue

33. Til minne om en betingelsesløs kjærlighet, av Jonas Gardell

32. Du er et levende sted, av Marte Huke

31. Miss Marie, av Ellen Vahr

30. Det Sara skjuler, av Kathrine Nedrejord

29. Meg meg meg, av Linnea Myhre

28. Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå, av Kjersti Bjørkmo

27. Rakels bok, av Sissel Verøyvik

26. Presens maskin, av Gunnhild Øyehaug

25. Estalåni, av Eli Fossdal Våge

24. Fuglekikkeren, av William Shaw

23. Det finnes ingen helhet, av Helga Flatland

22. Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, av Helga Flatland

21. Bli hvis du kan. Reis om du må, av Helga Flatland

20. Døtre, av Eva Aagaard

19. Beistet, av Per Schreiner

18. Tatovøren i Auschwitz, av Heather Morris

17. Havfruehjerte, av Ingvild Lothe

16. Ikke bli borte, av Benedicte Meyer Kroneberg

15. Kjære pappa, av Kjartan Brügger Bjånesøy

14. Rør ikke de som sover, av N. K. Lillebo

13. Snøen stryk ut alle spor, av Lars Ove Seljestad

12. Alberte og Jakob, av Cora Sandel

11. Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg

10. Hvit, av Han Kang

09. Juleoratoriet, av Göran Tunström

08. Jordmor på jorda, av Edvard Hoem

07. Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred

06. Catullus. Samlede verker, gjendiktet av Grip og Hagerup

05. Lyder jeg ikke kan høre, av Eirin Gundersen

04. Intet nytt fra Vestfronten, av Erich Maria Remarque

03. Hotell Montebello, av Rebecca Wexelsen

02. Søsterklokkene, av Lars Mytting

01. En frivillig død, av Steffen Kverneland

Hvorfor så stille, lille Persille?

Ja, hvorfor har det gått flere måneder siden forrige innlegg, Ellikken? Vi ser jo at du leser bøker, det er ikke det, så HVORFORPOSTERDUINGENTING?

Jo, det er slik at det hersker litt uenigheter i bokblogglandia og generell forvirring i forlagsverden om hvordan vi skal tolke forbrukerombudets nye retningslinjer (eller lover) vedrørende leseeksemplarer. Noen mener mer bestemt enn andre at vi som blogger om bøker vi mottar fra forlagene må merke innleggene med

#reklame

Nei, jeg nekter. Nei, nei, nei. NEINEINEI! Jeg driver ikke med reklame, jeg får ikke et rødt øre fra noen i forbindelse med bokbloggingen, jeg driver litteraturformidling ut i fra velmente tanker om å spre det glade lesebudskap. Jeg har ingen intensjon om å smigre meg inn i bokbransjen, intet ønske om å tiltrekke meg sponsorer, og jeg akter definitivt ikke selge sjela mi for å rose bøker jeg ikke kan gå god for.

Det er rett og slett helt uaktuelt for meg å fremstille meg selv og min bokblogg som noe useriøst, noe kjøpt-og-betalt. Jeg er ingen blogger som skriver for å tjene penger. Jeg er bare en bokblogger, en kulturbærer som skriver ut i fra ren personlig interesse, som kjenner glede over å kunne gjøre noe for andre, fremheve de som fortjener å fremheves, et utløp for overskudd både av tid og energi. 

Resultatet av denne protesten er stabler med leseeksemplarer hjemme, et titalls leste bøker jeg ikke kan blogge om, svekket leselyst og en bokblogg lagt i sørgelig dvale. 

* Tittelen henviser til Inger Hagerups barnedikt Lille Persille.

Estalåni, av Eli Fossdal Våge

Ikke avfei denne diktsamlingen allerede ved tittelen. Boken i sin helhet er lettlest og forståelig, samtidig med et vell av tolkningsmuligheter.

Estalåni, av Eli Fossdal Våge
Dikt. Utgitt i 2019.

Det noe forvirrende ordet henviser til forfatteren og bokens jeg-persons kallenavn, gitt av søsteren en eller annen gang i oppveksten. Hun er gravid og vi følger hennes tankespinn gjennom graviditet, fødsel og etter hvert også datterens første leveår, hele tiden med tilbakeblikk til egen oppvekst.

Like skiftende er hennes uttrykk. Det veksles hele tiden mellom korte noveller, dikt i ulike format og nærmest utdrag fra vitenskapelige skrifter. Likevel er det et system i vekslingen som gir orden i kaoset. På samme vis er handlingen enkel å forstå, selv om det rommer et vell av tolkningsmuligheter. 

Det føles nærmest respektløst å forsøke skrive en omtale av Estilåni etter kun en gjennomlesing. Her er så mye.

En gang skal du spørre hvordan det var den dagen du ble født, sier hun og svarer at hun vil fortelle om været. Akkurat slik det var, helt i sin egen lille boble hvor kun det nære og kjente fikk innplass. Og så, denne mørke skyen, ondskapen, det den vesle jenta må beskyttes fra.

En eller annen gang rundt tjueandre juli blir hun født, den vesle jenta som en gang var en celle. Og kanskje var det en før henne også, slik leste jeg det i alle fall. At det gikk galt, for så å etterfølges av en øredøvende stillhet. Først når fosteret, det som snart blir hennes datter, er levedyktig lar moren igjen tankene få utløp. Om jeg har lest dette riktig har dette tomrommet sjeldent vært bedre beskrevet. - Helt uten ord.

Før dette igjen, dilemmaene. Dette med å gi liv eller ta liv. Og senere, flere dilemmaer. Hvordan gi nok kjærlighet og ballast til at barnet skal være lykkelig. Hvordan gi nok beskyttelse til at barnet ikke skal rammes av ondskap. Eller selv utføre ondskap. Foreldre blir foreldre når barnet blir født, sier hun. 

Hvordan kan hun, som aldri før har vært mor, være mor? Og hvordan kan hennes opplevelser i oppveksten, alle disse minnene, ubehaget og gleden, styrke henne i sin nye rolle? Hun famler, uroer seg og er trygg i seg selv i samme stund, et sårbart system i kaoset.

Dette kaoset alle kvinner, menneskeheten, opplever, og kanskje særlig når et nytt liv vokser frem. Når cellen deler seg, når et menneske dannes i et annet menneske, når hjertet til den lille tilpasser seg morens hjerteslag, bare for så en dag, helt plutselig, finner sin egen vei. 

Alle kvinner som får barn, kjenner på de samme følelsene, det livsomveltende, men likevel er ingen like. Akkurat som oppvekst, tenker hun. Mange deler oppvekst, men ingen oppvekst er lik de andres.

Det finnes ingen oppskrift på å ta vare på sitt barn. Det finnes ingen fasit på oppdragelse og oppvekst. Og på samme måte finnes det heller ikke noe fasit på hvordan man skal lese Estalåni. - Akkurat som diktene der ordene står tett i tett uten noen form for tegnsetting. Leseren velger selv hvor pausene skal tas, hvor man skal begynne på nytt og avslutte …

… Eller lese på nytt. Boken anbefales med glede, men for fullt utbytte: les flere ganger!

Kilde: Leseeksemplar.

Sommerlesing

Det er på høy tid å ta seg sammen. I mars fikk jeg et verv som har tatt all min tid og oppmerksomhet, det har vært galimatias, unntakstilstand, jeg vet ikke hva. Alt har surret rundt i hodet mitt, jeg har slåss mot teflonhjerne og gullfiskhukommelse, skrevet ned alt jeg har forsøkt å snappe opp, forsøkt å systematisert, tenkt nye tanker, halvtenkte tanker, ideer, visjoner, vært handlingslammet. 

Bøker og bokblogg har jeg måttet plassere nederst på prioriteringslisten. Vel, nest nederst. Aller nederst finner vi gulvvask. Jeg kunne skrevet vindusvask, men det er ikke en gang i min bevissthet. Jeg tenker kun på det når jeg er hjemme på dagtid, og jeg mener, jeg er aldri hjemme på dagtid. Alt av leseutfordringer ble slettet, fort, bort med det, en mindre unødvendig dårlig samvittighet.

Det verste var kanskje å innse at jeg ikke hadde tid til Bokbloggerprisen likevel. Alle gode intensjoner jeg var så innstilt på, men så kom noe annet, noe større, som skulle ta all min tid.

Men så, noen måneder ut i vervet, noen styremøter senere, et par norgesmesterskap, noen kvalifiseringer og promoteringsevent senere, ble det sommerferie. Et fripust, en pause, litt lesetid. 

Etter fire måneder med problemstillinger jeg ikke ante jeg måtte ta avgjørelser i, saker jeg ikke en gang ante eksisterte, kunne jeg med letthet avgjøre å avbryte boken jeg har slitt med siden mars måned. 

Skjønt, jeg har vondt for å avbryte, så jeg skummet meg igjennom de siste hundre sidene. Bare for å kunne si at jeg har lest. I alle fall en slags lesing. Narret av godord på omslaget og sulteforet på kriminalromaner, gikk de første hundre sidene som en fest. Jeg fattet til og med interesse for fuglene som fløy over mitt eget hode. Så begynte irritasjonen. De gjentakende ordene, stillstanden, pappfigurene, og den største skuffelsen av de alle: Kriminalhelten som likevel ikke var noen kriminalhelt. Jeg fikset det ikke. 

Innimellom leste jeg to nye norske av året. Begge nokså raskt lest, dessverre også nokså raskt glemt. Egentlig har jeg glemt alt av den ene. 

Den ene, en punktroman, hurra hurra, og jeg må google hva det er. «… (modernistisk) roman strukturert i korte, selvstendige tekster, som prosalyriske punktnedslag i en fragmentarisk fortalt historie» forteller Det norske akademis ordbok, og jeg bare ja vel, litt det samme som jeg tenkte da jeg leste boken. For selv om jeg liker det litt magisk-surrealistiske, rare, utradisjonelle, blir det fort bare masse ord og kreativitet uten at jeg helt klarer å leve meg inn i det. Enkelte avsnitt glitrer med sin dybde og ordspill og gir meg mot til å lese ut boken. 

Kanskje skyldes lunkenheten alt som surret rundt i hodet mitt på denne tiden, for boken har fått hyllest fra de som skjønner seg på dette. Jeg føler meg utålmodig, begrenset, nesten litt dum. I irritasjon river jeg ut en roman, en roman i tradisjonell form, en jeg vil forstå. 

For frykt kan jeg forstå. Frykt for at barna ikke skal ha det bra, at de skal føle seg utenfor. Frykt for terror. Frykt for det ukjente, for å ikke passe inn. Gjennom intens nå-fortelling og mange tilbakeblikk fanges jeg som leser. Jeg ønsker å forstå, forstå personene og sammenhengene, finne nerven i det hele, og forstå hvorfor jeg kjenner meg igjen i historien. Likevel ble boken fort glemt. Tretten-på-dusinet, ikke helt, men det festet seg ikke. I alle fall ikke slik jeg trodde det ville mens jeg leste. 

Så kom forløsningen, en bok jeg visste jeg ville lese med letthet, men med bristende hjerte. En bok jeg garantert ville gråte av, en bok perfekt for transportetappen til sommerferiedestinasjonen. 

Og jeg gråt, selv om jeg ikke gråt så mye som jeg forventet. Jeg hadde hørt alt før, og hørt alt før på en mer inderlig, mer emosjonell måte. Jeg gråt ikke så mye over ordene og handlingen, som jeg gråt av bakteppet. Det at jeg visste historien var sann, at dette faktisk hadde skjedd, og jeg gråt over alle de andre skjebnene, ondskapen bak, minnene fra mitt eget besøk noen år tidligere. Boken i seg selv var enkelt fortalt, i overkant enkelt. Jeg savnet beskrivelser fra livet etter befrielsen, alt jeg ikke har lest i titalls andre bøker eller sett på minst like mange filmer. Noe som kunne skilt boken ut fra alle de andre bøkene, gitt den et særpreg. Slik ble det ikke, men jeg leste med tårer i øynene og fikk motivasjon til å ta fatt på nye bøker. 

Slik som Beistet. Lest i løpet av en lang, svett dag på senga, viften på maks bare en meter fra kroppen. 40 varme ute, verandaen ble ulidelig, tanken på å gå ut for å gjøre noe var utenkelig. Og nå koste jeg meg. Det er få som får meg til å humre-le som Per Schreiner. Alle luktene han beskriver, alt han ikke skriver, men som vi som leser fanger opp. Det surrealistiske som funker som gull, alt vi ler av som ikke egentlig er noe å le av. 

Og le kan man i alle fall ikke gjøre av Eva Aagards vonde debutroman. Boken om tenåringen Mira som må takle både tantens selvmord og egen ferd inn i voksenlivet. Alle spørsmålene hun ikke tør spørre eller får svar på, de hun ikke passer sammen med, og de som kommer til henne når det passer for dem. Alt hun tier om, de hun holder skjult, akkurat som kjolene hun tar på seg bare for å ta av seg igjen. Hele tiden denne frykten for at tantens galskap skal ligge latent i henne. Jeg lar meg imponere over debuten, men selv jeg rives med i fortellingen føler jeg likevel et noe uforløst potensiale. Jeg savnet noe mer, og det er kanskje ikke det dummeste komplementet man kan gi en roman. 

Skjønt den aller sterkeste leseopplevelsen denne sommeren var en bok, en trilogi, jeg burde ha lest for lenge siden. En slukebok, koma-bok, en bok man ikke klarer å legge fra seg, en bok man leser fra perm til perm fordi det er umulig å ikke tenke på handlingen, personene, avslutningen som en gang må komme. 

Og så gjør det så vondt. Helga Flatlands debutroman og dens to oppfølgere suger deg inn i hennes univers, inn i bygda, opp på den store steinen, inn i menneskene, deres skjebner, alt som ble sagt og gjort, alt som ble tolket feil og oversett. Du suges inn i Julies liv og tror du tenker ditt om Mats, men så forteller Mats sin historie og alt endrer seg. Du suges inn i Ragnhilds liv, hun som alltid er der for andre, men som glemmer å leve sitt eget liv. Du suges inn i livene, de altfor korte livene, til Tarjei, Kristian og Trygve, Tarjejkristianogtrygve, forstår og lider med de. Men aller mest lider du med Bjørn, han som reiste ut og kom hjem igjen, den eneste, han som var en del av de fire som for alltid, inn i evigheten, bare omtales som tre. Og det gjør så vondt, det som røsker i hjertet ditt er nettopp dette. Det som snur alt på hodet. Slik som Bjørns fortelling, akkurat i det du tror du har lest alt, forstått alt, bare for å innse at du slettes ikke har tenkt på ham. Heller ikke du. 

I det sommerferien tok ubønnhørlig slutt leste jeg ut boken, bøkene, som ga meg atter troen på litteraturens magi. En bok, tre bøker, som for alltid blir værende i hjerte og sinn.

Og du? Hvis du lurer på hvilke bøker jeg har skrevet om: Det finnes ingen helhet, av Helga Flatland - Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, av Helga Flatland - Bli hvis du kan. Reis om du må, av Helga Flatland - Døtre, av Eva Aagaard - Beistet, av Per Schreiner - Tatovøren i Auschwitz, av Heather Morris - Havfruehjerte, av Ingvild Lothe - Ikke bli borte, av Benedicte Meyer Kroneberg - Fuglekikkeren, av William Shaw

Kilde: Bli hvis du kan-trilogien og Fuglekikkeren er fått i gave eller lånt, resten er leseeksemplarer.