Ironisk nok, i forrige uke skulle jeg delta i Bokbloggturneen. Boken ble sendt for sent ut og jeg rakk dermed ikke fristen. Derfor skal jeg (trommevirvel) omtale ungdomsboken Uka etter, nettopp uka etter opprinnelig plan.
Uka etter, av Stein Erik Lunde
Vi følger 12 år gamle Arne en drøy uke etter at verden sjokkeres over drapet på den amerikanske presidenten John F. Kennedy. Arne og bestevennen Kjell forsøker å finne mening i hverdagen. Sammen og hver for seg forsøker de å takle de voksnes lavmælte samtaler og en verden snudd på hodet. Skal man stoppe opp eller leve videre som om ingenting er skjedd? - Og er det egentlig greit å være 12 år og forelsket?
Å lese på linjene
Vi møter Arne, hans foreldre og hans venner på sekstitallet. Tidsepoken kunne vært en potensiell katastrofe, men forfatteren mestrer balansegangen overraskende godt. Her er ingen nostalgiske klisjeer ungdom i dag ikke har noe forhold til eller interesse av.
Teksten er enkel. Noen setninger er i overkant kronglete. Dialogen utmerker seg i positiv forstand. Man trenger ikke nødvendigvis snakke så mye. Man trenger ikke en gang å svare i det hele tatt. - Dialoger er det like fullt.
Temamessig opplever jeg personlig historien som noe uengasjerende, selv om refleksjonene leseren vil gjøre seg underveis i lesingen er verdifull. Det er like fullt problematisk. Vil de som har mest nytte av å lese boken, faktisk ha nok ro over seg til å lese historien?
Å lese mellom linjene
Presidenten i verdens mektigste land myrdes. Verden stopper litt opp ved en slik hendelse. De voksne ter seg annerledes, snakker litt lavere, alvorligere. Man vet ikke helt hvordan man skal forholde seg. Verden rystes, livet blir aldri mer det samme. En perifer hendelse påvirker langt utenfor landegrensene. Man blir mer oppmerksom, lever mer. Man kjenner litt ekstra på følelsene sine, holdningene sine, revurderer sine interesser.
Alt dette mens man forsøker å finne ut av seg selv. 12 år. Ikke lenger barn, men heller ikke riktig ungdom. Hvordan skal livet leves? Hvem er man, hvor er man?
Vi følger Arnes gradvise løsrivelse fra moren mens han knytter stadig nærere bånd til far og kamerater. Hovedpersonen er en populær gutt. Han har mange venner, et stabilt og godt hjem, og jentene flokker seg rundt ham. Arne forstår det ikke helt, for inni seg er han ikke sikker på noen ting. Han vet ikke helt hvem han er eller hvorfor han er slik, og mest av alt skjønner han ikke hvordan han skal takle alle de rare følelsene som strømmer på hver gang han er i nærheten av Lise. Søte Lise som han kysser på Dansemoro, men som snakker med den nye gutten i skolens frikvarter. Han putter en lapp med Jeg elsker Lise under en trebjelke, men det hjelper ingenting. Venninnen Sigrid mener han må gå bort til Lise på skolen og snakke med henne. Arne vet ikke hva han skal si. Hva kan han si når han enda ikke helt vet hva han føler? Hvor kommer alle disse sommerfuglene fra? Hvem og hva bestemmer hvordan man blir sammen med noen? Kan jenter og gutter være bare venner? Og hvordan skal man egentlig forholde seg til hverandre?
Det er så mange spørsmål, så mange mysterier og så få svar. Arne famler litt i halvmørket. Modningsprosessen blir forsterket, understreket, av de ytre hendelsene rundt presidentdrapet. Mye skjer både i kropp og sinn, samtidig som man må lære å tilpasse seg nye sosiale regler og relasjoner.
Å være der selv, midt oppe i det
Uka etter er et fint alternativ til de sedvanlige gutteromanene. Her er det befriende fritt for ildsprutende drager, halvkriminelle outsidere, usynlighetskapper, nær-døden-opplevelser og kung fu-spesialister. Ikke en gang fotball er nevnt med et ord. Det nærmeste vi kommer er en sammenknøvlet innpakkingspapirball og en lokal idrettshelt.
Man skal være temmelig blind om man ikke evner å se nytteverdien, tross enkelt språk og tema. Foreldre - det sier seg selv. Jenter kan ha glede av å lese boken for lettere å forstå guttene i deres omgangskrets. Gutter kan ha glede av boken for å tørre å ta sine følelser på alvor. - Man trenger ikke være tøffest i verden. Alle er usikre. Ingen er helt alene. Vær den du er, ikke det andre forventer at du skal være.
Veien blir til mens man går. Og lev. Lev hver eneste dag. Lev.
Takk til Cappelen Damm for boken. Les også omtalene til (Julies bokbabbel), (Elis lesebabbel) og (Med bok og palett)
27.9.12
25.9.12
Gå ikke glipp av Sofi Oksanen
Jeg elsker Sofi Oksanen. Jeg elsker henne såpass høyt at jeg ikke makter å skrive side opp og side ned om hennes romaner. Det blir kort, upresist, svevende og famlende. Oksanen skildrer en så mørk dysterhet at man gjør forfatteren urett ved å forsøke å beskrive stemningen. Man må føle den.
I 2011 leste jeg Utrenskning og Baby Jane. I høst har jeg lest hennes debutroman Stalins Kyr. Jeg strever slik med å skrive om bøkene hennes at jeg i beste mening ønsker å gjemme omtalene langt nede i arkivet. Mine ord blir så fattige. Det er ordene jeg ønsker å gjemme, ikke bøkene. Absolutt ikke bøkene. I omtalen av Stalins Kyr skrev jeg blant annet:
I 2011 leste jeg Utrenskning og Baby Jane. I høst har jeg lest hennes debutroman Stalins Kyr. Jeg strever slik med å skrive om bøkene hennes at jeg i beste mening ønsker å gjemme omtalene langt nede i arkivet. Mine ord blir så fattige. Det er ordene jeg ønsker å gjemme, ikke bøkene. Absolutt ikke bøkene. I omtalen av Stalins Kyr skrev jeg blant annet:
Det er så mye som ikke skal snakkes om, ikke spørres om, ikke tenkes på. Det handler om fortielser, hemmeligheter, mangel på kommunikasjon og mest av alt. En grensesprengende mangel på nærhet.
Likevel aner vi et uuttalt håp, et lys i mørket. Anna, hennes mor og bestemor famler videre, tilsynelatende uten noe fokus på at ting vil bli bedre. Ett sted langt der inne, finner man en spire til en fremtid hvor alt vil gå bedre. Bare litt til, litt til, enda litt til.
For å lese mer om både Stalins Kyr og hennes to andre romaner, syns jeg du skal klikke deg inn på mitt samleinnlegg. Gå ikke glipp av Sofi Oksanen. Vær så snill.
24.9.12
Nattsyn, av Max Estes
Jeg abonnerte på Donald Duck som barn, svelget Tuppen og Lillemor rått i tidlig fjortisår og i voksen alder har jeg lest tegneseriene i VG Helg opptil flere ganger. Min interesse for tegneserier er med andre ord meget begrenset. Da nettopp en tegneserieroman for ungdom kom dumpende ned i postkassen min, overrasket jeg meg selv ved å fatte interesse. Jeg begynte å bla og sluttet ikke før historien tok slutt.
Selv innrømmer jeg glatt at historien var spennende. Hjertet hamret underveis. Det var rett og slett en fornøyelig seanse, den lille tiden det tok å bla seg gjennom 72 sider med tegninger. Og det er nettopp det: Jeg er redd den er like rask å glemme som den er å lese. – Er det hensiktsmessig å gi ut historien i nettopp bokform?
Uansett, til tross for og fordi: - Det var realt kjekt så lenge det varte!
Til info: Boken er mottatt gratis fra Cappelen Damm i forbindelse med Bokbloggerturneen.
Amerikanske Max Estes er bosatt i Oslo og ett gyllent år yngre enn undertegnede. Han har gitt ut flere bøker, vunnet opptil flere priser, og Nattsyn er hans aller første tegneserieroman for ungdom.
En mann rusler en sen kveld inn i en bokhandel og plukker med seg et tegneseriehefte. Ut av heftet ramler det ned en medaljong og plutselig snus hans liv på hodet. Det er klart for en katt- og mus-jakt uten sidestykke. – Men hvem er ute etter ham, og hvorfor? Panikken blir ikke mindre når han oppdager at alle hans bevegelser allerede er dokumentert i tegneserieheftet.
Plottet er finurlig: det ultimate mareritt. Du oppdager at livet man lever allerede er levd, skrevet om og tatt bilder av. Din fremtid er allerede bestemt og beskrevet. Ditt liv er en bok.
Og alt dette med minimalt med tekst. Det begrenser seg til (fritt etter hukommelsen) et desperat hviiiin eller et eksplosivt kaboom i ny og ne. Med hjelp av baksideteksten kommer man raskt inn i historien, som bæres videre av enkel men virkningsfull grafikk. Fargene er få og dystre, et enkelt grep for å understreke den dunkle og dystre sinnsstemningen og den livsfarlige situasjonen.
Målgruppen er ungdommer fra 12 til 18 år. Min forsøkskanin på elleve testet boken, sterk skeptisk. En bok uten tekst? Går det an, da?? Helt begeistret var han nok ikke, men jeg bivånte selv hvordan historien lokket frem både smil og store øyne underveis. Han skjønte definitivt tegningen (…). Plusser man på noen år og legger til en del tegneserieleseerfaring ser jeg ikke bort fra at historien vil fenge godt.
Uansett, til tross for og fordi: - Det var realt kjekt så lenge det varte!
Til info: Boken er mottatt gratis fra Cappelen Damm i forbindelse med Bokbloggerturneen.
17.9.12
GiveAway-Bonanza
Som utbrodert i forrige innlegg har jeg veldig mange bøker til overs. Jeg har plukket ut de jeg ønsket meg som mest, er superhappy, og blir enda gladere om noen kan dra nytte av bøkene som fortsatt ligger i esker og venter på... Tja, kanskje deg?
Noen er helt uleste, noen har fillete omslag, noen er godt gjennomleste. Forsvinnende få er pocketbøker, mange er bokklubbutgaver. Noen er helt nye, andre er veldig gamle. Veldig mange er basert på historier fra virkeligheten, men kanskje det i det minste kan duge som nostalgi? Tror det er en del godbiter her.
Legg igjen en kommentar om hvilke bøker du kunne tenke deg, samt e-postadresse, så blir vi enige om hvordan vi skal gjøre det. Da kan jeg også forklare tilstanden til bøkene, slik at du ikke får noe du ikke egentlig blir så glad for.
Dette er bøker jeg har fått, så i utgangspunktet ønsker jeg bare å få dekt portoutgifter. Og det er bare fint å fylle opp esken mens vi først er i gang, det er begrenset hvor morsomt det er å dra utallige ganger til postkontoret. Jeg forbeholder meg også retten til å ikke bedrive førstemann til mølla-politikk, i fall venner og kollegaer plutselig skulle skrike ut at Heeeeeeeeeeeeey, den vil jeg ha!!!
Dette er i alle fall og uansett i beste mening. -Just wanna spread some love, honey-bloggers!
Siden jeg er så grådig misunnelig på at hele bokbloggmiljøet møtte hverandre i helgen og er blitt superkompiser, flasher jeg meg selv. Som en bonus, liksom. I retur vil jeg ha bildetekst på samtlige bilder som er lagt ut fra bokbloggtreffet med navn på rubbel og bit. På forhånd takk.
I all ydmykhet,
Noen er helt uleste, noen har fillete omslag, noen er godt gjennomleste. Forsvinnende få er pocketbøker, mange er bokklubbutgaver. Noen er helt nye, andre er veldig gamle. Veldig mange er basert på historier fra virkeligheten, men kanskje det i det minste kan duge som nostalgi? Tror det er en del godbiter her.
Legg igjen en kommentar om hvilke bøker du kunne tenke deg, samt e-postadresse, så blir vi enige om hvordan vi skal gjøre det. Da kan jeg også forklare tilstanden til bøkene, slik at du ikke får noe du ikke egentlig blir så glad for.
Dette er bøker jeg har fått, så i utgangspunktet ønsker jeg bare å få dekt portoutgifter. Og det er bare fint å fylle opp esken mens vi først er i gang, det er begrenset hvor morsomt det er å dra utallige ganger til postkontoret. Jeg forbeholder meg også retten til å ikke bedrive førstemann til mølla-politikk, i fall venner og kollegaer plutselig skulle skrike ut at Heeeeeeeeeeeeey, den vil jeg ha!!!
Dette er i alle fall og uansett i beste mening. -Just wanna spread some love, honey-bloggers!
Biografi |
Siden jeg er så grådig misunnelig på at hele bokbloggmiljøet møtte hverandre i helgen og er blitt superkompiser, flasher jeg meg selv. Som en bonus, liksom. I retur vil jeg ha bildetekst på samtlige bilder som er lagt ut fra bokbloggtreffet med navn på rubbel og bit. På forhånd takk.
I all ydmykhet,
13.9.12
En bokshopaholicer fyker til himmels
Forrige helg brukte jeg uforholdsvis mange timer på å rydde i mine mange bokhyller. Jeg gikk attpåtil til det drastiske skritt at jeg fjernet noen bøker jeg strengt tatt ikke ønsket å beholde. Jeg innså på dette tidspunkt at jeg hadde altfor mange bøker i forhold til leilighetens størrelse. Jeg bestemte meg for å holde meg unna boksalg og loppemarkeder. Jeg tok grep.
Et par dager etter ringte telefonen som beruset hjertet og smadret hodet.
(Ring, ring)
Ellikken: Hallo?
Bokelsker: Hei, det er Lise, mammaen til Lars. Nå skal du høre her, vi har fått en skjenk som er så fryktelig stor at vi må rydde bort litt bøker. Vi tenkte egentlig at vi skulle sende de til Fretex, men så sa Lars at du kanskje ville ha dem?
Ellikken: (pust) (pust) (besvime av lykke) (pust) (pust)
Ellikken: Ja...? Ja, fryktelig gjerne! Ja, herligheten så snilt! Ja!
Bokelsker: Ja, for jeg lurte litt på å lage en liste, men vet du hva, jeg pakker de ned i en eske, jeg, så kan du plukke det du vil og gi bort det andre.
Ellikken: Ja...? Ja, fryktelig gjerne! Ja, herligheten så snilt! Ja!
Så dro vi dit i går kveld, da. Jeg besvimte av lykke, mens min samboer besvimte av sjokk:
Jeg vil vel si at "pakke ned i en eske" var som en underdrivelse å regne. Jeg besvimte av lykke opptil flere - mange - uhorvelig mange ganger.
Samboer: Jah.
Ellikken: JAAAAAAAAAAAAA!
Samboer: Eh. Er det noe spesielt du håper du finner'a?
Ellikken: Hvis det er noe av Sigrid Undset oppi disse eskene blir jeg overlykkelig!
Og jo'a, det viste seg at jeg skulle bli virkelig innmari overlykkelig. I en av eskene fant jeg Sigrid Undset samlede forfatterskap. Jeg kunne ærlig talt hulket av lykke.
Helt sykt.
Sykt bra var også utrolig mange andre bøker. Vi snakker Austen, Mykle, Hesse, Falkberget, Ditlevsen, Renberg, Elstad, King, Blixen, McCarthy... Jeg har sortert meg grønn, blå, gul, grå og rød, og jeg har elsket hvert eneste sekund av det.
Nå er bøkene jeg ønsker å beholde satt på plass. Kjempet inn med makt på plass. Bildet over viser de overflødige bøkene. Det som er så fint er at disse må gis bort, gratis, og det er veldig hyggelig. Det er der dere kommer i bildet...
Et par dager etter ringte telefonen som beruset hjertet og smadret hodet.
(Ring, ring)
Ellikken: Hallo?
Bokelsker: Hei, det er Lise, mammaen til Lars. Nå skal du høre her, vi har fått en skjenk som er så fryktelig stor at vi må rydde bort litt bøker. Vi tenkte egentlig at vi skulle sende de til Fretex, men så sa Lars at du kanskje ville ha dem?
Ellikken: (pust) (pust) (besvime av lykke) (pust) (pust)
Ellikken: Ja...? Ja, fryktelig gjerne! Ja, herligheten så snilt! Ja!
Bokelsker: Ja, for jeg lurte litt på å lage en liste, men vet du hva, jeg pakker de ned i en eske, jeg, så kan du plukke det du vil og gi bort det andre.
Ellikken: Ja...? Ja, fryktelig gjerne! Ja, herligheten så snilt! Ja!
Så dro vi dit i går kveld, da. Jeg besvimte av lykke, mens min samboer besvimte av sjokk:
Jeg vil vel si at "pakke ned i en eske" var som en underdrivelse å regne. Jeg besvimte av lykke opptil flere - mange - uhorvelig mange ganger.
Samboer: Jah.
Ellikken: JAAAAAAAAAAAAA!
Samboer: Eh. Er det noe spesielt du håper du finner'a?
Ellikken: Hvis det er noe av Sigrid Undset oppi disse eskene blir jeg overlykkelig!
Helt sykt.
Sykt bra var også utrolig mange andre bøker. Vi snakker Austen, Mykle, Hesse, Falkberget, Ditlevsen, Renberg, Elstad, King, Blixen, McCarthy... Jeg har sortert meg grønn, blå, gul, grå og rød, og jeg har elsket hvert eneste sekund av det.
Nå er bøkene jeg ønsker å beholde satt på plass. Kjempet inn med makt på plass. Bildet over viser de overflødige bøkene. Det som er så fint er at disse må gis bort, gratis, og det er veldig hyggelig. Det er der dere kommer i bildet...
4.9.12
Lest i 2012 - August
Noen har falt fra, noen har kommet til. Noen er friske som
fisker, andre er veldig syke. August har vært en måned med både sorg og lykke,
bekymringer og gleder. Bøker har vært til underholdning, trøst og tidsfordriv,
nødvendig og unødvendig. Enkelte dager har det vært umulig å konsentrere seg,
andre dager har alt jeg villet gjøre er å drukne meg i en bok.
Det føles ikke så viktig å skrive månedsinnlegg denne
gangen. Det blir kort og uengasjert, men jeg kommer sterkere tilbake.
I august leste jeg fire bøker. Fire svært forskjellige
bøker, må jeg tilføye:
Brooklynsk dårskap, av Paul Auster (se omtale)
21/12, av Dustin Thomason (se omtale)
Madonnaene i Leningrad, av Debra Dean (se omtale)
Down the Darkest Road, av Tami Hoag (se omtale)
Eksistensialisme, verdens undergang, kunst, demens og
reinspikka psykologisk krim. En ganske så fantastisk fin bunke bøker! To
kvinner og to menn, ufattelig nok ingen norske. Ufattelig nok igjen, alle
bøkene har fått sin rettvise omtale. – Og så må jeg gi heder og berømmelse til
filmen bak boken Hugo Chabret. Boken har jeg skrevet om (her), og filmen var
like fortryllende vakker. Se den!
Fire dager ut i september er jeg oppe i 47 leste bøker i
2012. Et stykke unna mitt u-uttalte lesemål, selv om jeg ikke på noe tidspunkt
har ment at en tangering av fjorårets 75 leste bøker verken er ønskelig eller
oppnåelig.
I september har jeg som mål å lese Sofi Oksanens Stalins
Kyr. I aller nærmeste fremtid, for snart vender jeg nesen mot Oksanen-land.
Tidligere har jeg med begeistring og fasinasjon lest Baby Jane samt Utrenskning
og ser frem til å lese en tredje bok. Gabi Gleichmans Udødelighetens Elixir har
høstet applaus både hos profesjonelle anmeldere og bokbloggere, og nevnte bok ligger
klar i hylla til å kastes over. Det gjør også krimdebutanten Asbjørn Jaklins
Svart frost.
Bokfestival og Bokbloggertreff får jeg ikke med meg, noe jeg
har klaget og sutret over så mange ganger at jeg snart avbestiller
flybilletter, spahotell, beverspising og whatnot. Jeg gleder meg stort til å
lese diverse referat og se ørtogførti bilder, men holder samtidig på å forgå av
sjalusi.
Uansett. Dette var august måned og en sniktitt på september.
Pust, Ellikken. Pust.
29.8.12
Brooklynsk dårskap, av Paul Auster
Jeg elsker Paul Auster. Virkelig. Elsker som i forhøyer og fasineres av og digger og alt godt som er. Jeg har tidligere omtalt Illusjonenes bok, Orakelnatt, Mann i mørket og Usynlig. Det er en sann fornøyelse både å lese hans bøker og omtale de. Unntaket er New York-triologien. Jeg fikk prestasjonsangst, og nå må jeg lese den på nytt. Det fins verre skjebner. Med et utall bøker på merittlisten er det skrevet i stein at jeg har mye å se frem til i årene som kommer. Ikke minst gleder jeg meg stort til å lese hans nyeste roman, selvbiografien Winter Journal. Av og til tror jeg faktisk han forbigår selveste John Irving på favorittskalaen.
Brooklynsk dårskap, av Paul Auster
Nathan er skilt, venneløs, og er velsignet med en voksen datter som ikke ønsker kontakt. Etter en lengre tids kreftsykdom bosetter han seg i Brooklyn hvor han gjør et halvhjertet forsøk på å komme seg på beina. Han setter i gang et prosjekt mens han venter på at døden skal inntreffe. Det er bare et spørsmål om tid. Ikke fordi han er så gammel, han er knapt nok seksti, men fordi livet ikke lenger gir han stort. – Og han evner ikke å gi stort til livet.
Men så skjer disse små tingene som får dagene til å gå av seg selv. En dag gjenopptar han kontakt med sin nevø Tom (også kjent som Tommeliten), som igjen introduserer ham for sin noe eksentriske sjef Harry Brightwell (tidligere kjent som Harry Dunkel). Og Lucy. Lille, hemmelighetsfulle Lucy som plutselig dukker opp hjemme hos Tom og krever omsorg.
Hun har fortellingen, og når et menneske er så heldig å leve inne i en fortelling, å leve i en fantasiverden, forsvinner den virkelige verdens smerter. For så lenge fortellingen fortsetter, eksisterer ikke lenger virkeligheten.
Delvis forteller Auster om nåtidens hendelser, de små og mindre små betydelige eller ubetydelige hendelser. Vi serveres utdrag fra boken Nathan selv skriver, boken om diverse tåpeligheter utført både av ham selv og hans nærmeste. Auster lar Nathan henvende seg direkte til leseren. Her er det mange aproposer eller avstikkere om du vil, alt med en humoristisk undertone med et snev av alvor. Det hele er flytende og lett skrevet, og like fullt med den typiske austerske eleganse.
Alt snurrer rundt det evige spørsmålet: Hva er meningen med livet? Hva har man å leve for? Hva er et fullverdig liv? Hvordan skal man leve? Hva gjør livet betydningsfullt?
Mennesket kan aldri gi opp, lysglimt finnes overalt, på de forunderligste steder og uvante tider. Man kommer seg videre, selv med overhengende fare for at noe vil skje i fremtiden. For det vil skje. Man slapper aldri helt av. Man tillater seg aldri å ta lykken inn over seg hundre prosent.
Om jeg husker dagen i det hele tatt, er det bare som et usammensatt puslespill, en mengde isolerte inntrykk. En bit blå himmel her, en hengebjørk der, med sollyset reflektert i treets bark. Skyer som ligner menneskeansikter, verdenskart, tibente fantasidyr. Det plutselige glimtet av en stålorm som snor seg gjennom gresset. Firetonersklangen til en usynlig spottefugl. De tusen bladene på en asp som flagrer lik sårede møll i det vinteren glir mellom grenene. Enkeltvis er elementene på plass, men helheten mangler, delene henger ikke sammen, og jeg kan ikke gjøre annet enn å lete etter levningene av en dag som ikke eksisterer fullt ut.
Fint – og trist.
Kilde: Kjøpt på loppemarked. Gullfunn!
23.8.12
21/12, av Dustin Thomason
It's the end of the word as we know it, sa REM, men Maya-indianerne var først ute. 21. desember 2012 er det slutt på moroa! Ventetiden kan med fordel forkortes med drivende spennende
21/12, av Dustin Thomason
Fremtidsdystopi.
Et livsfarlig virus er løs i LA og sprer seg i rekordfart over hele USA. Pasientene lider av ekstrem søvnløshet, og mister forstanden før livet ubønnhørlig ebber ut. Det fins ingen kur, smittefaren er ekstrem, og unntakstilstand innføres. Det er desember måned 2012, bare uker og dager før Mayaindianernes hellige overbevisning om dommedag 21.12.12. Forskeren Gabriel Stanton fatter raskt mistanke til at viruset skyldes prioner, smittestoff bestående av proteiner. Likevel finner han ingen likhet med kugalskap og lignende sykdommer. Hva kan kilden være, hvordan kan pasientene kureres, og hvordan kan spredningen stoppes?
- Og er det mulig at dommedagsprofetiene faktisk er reelle?
Et klenodie utenom det vanlige bringer Stanton og den guatemalske museumskonservatoren Chel Manu sammen. Det virker å være en sammenheng mellom viruset og kodeksen, men rekker de å finne årsaken før det er for sent?
Chel satte seg. De drøyt fem tusen årene i Langtellingen var inndelt i perioder på omkring 395 år hver, og 21/12/12 var slutten på den ytterst viktige "trettende syklus", det punkt der den siste Langtellingen etter sigende skulle ta slutt. Bare en kort inskripsjon i ruinene i Tortugero, Mexico - DET VIL BLI FULLENDT I 13. SYKLUS - hadde gitt opphav til en hel hjemmeindustri og en kultisk dyrking av kalenderen, og 2012-erne, som allerede hadde hentet ny kraft i VFI, ville gå helt i spinn hvis de fikk vite at det forekom en omtale av den trettende syklus i den boken som var så uløselig knyttet til epidemien.
Det taler til bokens fordel at jeg ikke underveis i lesingen irriterte meg over språket. I ettertid, som i dette sitatet, ser jeg at det neppe kan karakteriseres som knirkefritt. - Men hva så? For det første er romanen krydret med så mange fremmede ord, begreper og navn, at man konsentrerer seg om det viktigste. For det andre er romanen voldsomt spennende...! Ja, hurra, den er spennende!
Spesielt lettlest er den ikke, men pageturner i ordets riktige forstand er den likevel. Man må vite mer, lese litt mer, og så litt, bare for å oppdage at man ikke kan legge fra seg boken riktig enda. - Da tilgir man glatt språklige ulumskheter, romantiske undertoner og en avslutning hvem som helst kunne skrevet bedre.
Den forrykende kampen mot tiden, kampen for tilværelsen, er så intenst at man nærmest hører klokken tikke. Noen kommer til å filmatisere denne romanen. Det er mitt profeti.
Kilde: Leseeksemplar.
14.8.12
Madonnaene i Leningrad, av Debra Dean
Debra Dean debuterte med romanen Madonnaene i Leningrad. Den har blitt tatt svært godt i mot av kritikere så vel som anerkjente forfattere. Dean kombinerer krig, kunst og kjærlighet med rent språk og varsomme beskrivelser. Boken var en del av en bokpakke fra Beathe, og selv var hun riktig begeistret. Forventningene var høye da jeg begynte å lese.
Madonnaene i Leningrad, av Debra Dean
Marina jobber som omviser i Eremitasjen da Leningrad beleires av nazistene i 1941. Sammen med et fåtall andre ansatte legger hun sitt liv i hendene til skjebnen da hun ofrer sin egen trygghet for å sikre kunstskattene og det imponerende museumskomplekset. Ikke bare fysiske kunstverk, malerier, vaser og skulpturer ble pakket ned og reddet. Også opplevelsene, tolkningene og kunnskapene rundt hvert enkelt kunstskatt, måtte bevares for ettertiden.
Mange år senere forsøker hennes mann og barn å nå inn til henne. Marina er blitt en eldre kvinne, men kjenner ikke igjen sine egne barn. Hun har igjen flyttet inn i Eremitasjen, hvor hun går rundt i korridorene, på vei til nok en sal med de vakreste, nyskapende malerier.
Kort sagt, en eldre russisk kvinne, dement sådan, gjenopplever sine opplevelser under andre verdenskrig.
250 sider rommer krig, kunst og kjærlighet. Det er ganske mye på få sider, og slet med å la boken nå helt inn i kropp og sjel. Forfatteren har valgt å holde nåtiden, datiden og kunsten nokså strengt adskilt. – Det blir litt for mye og samtidig litt for lite. Jeg lot meg likevel begeistre for alle tre delene, alle var interessante og underholdende, tross visse svakheter.
I nåtiden blir vi kjent med Marina, ikke som person men ut i fra hennes livssituasjon. Marina er sterkt redusert av Alzheimers. Hennes klare øyeblikk er få, til slutt ikke-eksisterende. Det er blodfattig om hennes egen opplevelse av sykdommen, selv om omgivelsenes reaksjoner oppleves som godt beskrevet. Ektemann, barn og øvrige familie uttrykker en fortvilelse, fornektelse og sorg som gir en god leseopplevelse.
Kunsten blir bindeleddet mellom nåtid og datid. Også denne delen av boken er interessant. Debra Dean er selv kunsthistoriker, og det hersker neppe noen tvil om at hennes ønske som forfatter er å formidle kunnskap om kunst til lesere som kanskje ellers ikke har noen interesse for dette. Det er godt skrevet både om kunsten i seg selv og opplevelsen av kunst, men til tider bedriver forfatteren kanskje litt for tydelig kunstformidling. Det er her de store følelser får utløp, det er her intensiteten ligger. Mens historiene i nåtid og datid er avventende, er partiene med kunst de eneste lidenskapelige.
Summen av disse delene ble også nokså problematisk. Jeg hadde vanskeligheter med å forstå forfatterens mål med historien. – Eller var det bare en fantasifull metode å flette flere historier, flere perioder, sammen på?
Heldigvis, forfatteren ga meg omsider svaret. Avslutningen gjorde saltomortale med helhetsinntrykket mitt, svakheter og løse tråder til tross. Det var ikke til å unngå. - Boken gikk rett inn i hjertet mitt.
Hvordan fikk jeg tak i denne boken? Gave.
Madonnaene i Leningrad, av Debra Dean
Marina jobber som omviser i Eremitasjen da Leningrad beleires av nazistene i 1941. Sammen med et fåtall andre ansatte legger hun sitt liv i hendene til skjebnen da hun ofrer sin egen trygghet for å sikre kunstskattene og det imponerende museumskomplekset. Ikke bare fysiske kunstverk, malerier, vaser og skulpturer ble pakket ned og reddet. Også opplevelsene, tolkningene og kunnskapene rundt hvert enkelt kunstskatt, måtte bevares for ettertiden.
Mange år senere forsøker hennes mann og barn å nå inn til henne. Marina er blitt en eldre kvinne, men kjenner ikke igjen sine egne barn. Hun har igjen flyttet inn i Eremitasjen, hvor hun går rundt i korridorene, på vei til nok en sal med de vakreste, nyskapende malerier.
Kort sagt, en eldre russisk kvinne, dement sådan, gjenopplever sine opplevelser under andre verdenskrig.
250 sider rommer krig, kunst og kjærlighet. Det er ganske mye på få sider, og slet med å la boken nå helt inn i kropp og sjel. Forfatteren har valgt å holde nåtiden, datiden og kunsten nokså strengt adskilt. – Det blir litt for mye og samtidig litt for lite. Jeg lot meg likevel begeistre for alle tre delene, alle var interessante og underholdende, tross visse svakheter.
I nåtiden blir vi kjent med Marina, ikke som person men ut i fra hennes livssituasjon. Marina er sterkt redusert av Alzheimers. Hennes klare øyeblikk er få, til slutt ikke-eksisterende. Det er blodfattig om hennes egen opplevelse av sykdommen, selv om omgivelsenes reaksjoner oppleves som godt beskrevet. Ektemann, barn og øvrige familie uttrykker en fortvilelse, fornektelse og sorg som gir en god leseopplevelse.
"Det spilte ingen rolle. De båndene de hadde knyttet som barn eksisterte enten de snakket om det eller ikke. Det var de overlevendes bånd. Her i Amerika, et håpløst uvitende og optimistisk land, knyttet det de visste dem nærmere hverandre. Hun var hans land, og han var hennes. De var uadskillelige.
Helt til nå. Hun er i ferd med å forlate ham. Ikke umiddelbart, noe som ville være ille nok, men gjennom en rekke smertefulle adskillelser. Et øyeblikk er hun her, i det neste er hun borte igjen, og hver reise tar henne lenger vekk fra ham. Han kan ikke følge henne, og han undrer seg på hvor hun drar når hun forlater ham."I datiden følger vi Marinas liv i og rundt Eremitasjen under krigen. Det er sterkt, selv om hennes opplevelser mangler intensitet. Jeg tolker denne mangelen som et uttrykk for datidens nødvendighet av å holde seg fattet, realitetens utmattelse og det følelsesmessige kaoset som i en unntakstilstand fortoner seg som et tomrom. Jeg savnet de intense følelsene, den enorme angsten og redselen, men jeg innser samtidig at mangelen på intensitet kan være vel så virkningsfullt.
Kunsten blir bindeleddet mellom nåtid og datid. Også denne delen av boken er interessant. Debra Dean er selv kunsthistoriker, og det hersker neppe noen tvil om at hennes ønske som forfatter er å formidle kunnskap om kunst til lesere som kanskje ellers ikke har noen interesse for dette. Det er godt skrevet både om kunsten i seg selv og opplevelsen av kunst, men til tider bedriver forfatteren kanskje litt for tydelig kunstformidling. Det er her de store følelser får utløp, det er her intensiteten ligger. Mens historiene i nåtid og datid er avventende, er partiene med kunst de eneste lidenskapelige.
Summen av disse delene ble også nokså problematisk. Jeg hadde vanskeligheter med å forstå forfatterens mål med historien. – Eller var det bare en fantasifull metode å flette flere historier, flere perioder, sammen på?
Heldigvis, forfatteren ga meg omsider svaret. Avslutningen gjorde saltomortale med helhetsinntrykket mitt, svakheter og løse tråder til tross. Det var ikke til å unngå. - Boken gikk rett inn i hjertet mitt.
Hvordan fikk jeg tak i denne boken? Gave.
Etiketter:
2012,
Debra Dean,
kjærlighet,
krig,
kvinnelig,
Sorg,
tankevekkende,
USA
10.8.12
Down the Darkest Road, av Tami Hoag
Det var nesten så jeg ikke trodde jeg var i stand til det. - I alle fall ikke innenfor en tidsramme på under ett år. 450 sider på engelsk, kjøpt i ren desperasjon i en liten kiosk på flyplassen i Madrid, er lest. Valget var vanskelig, om ikke umulig. Harry Hole og Erica Falck på engelsk var uaktuelt. Ei heller Kjempenes fall på tysk fristet veldig. Shopaholicer på spansk orket jeg ikke en gang vurdere.
Resterende utvalg stod og falt på Tami Hoag, hvis navn jeg aldri tidligere har hørt. Ikke tror jeg hennes bøker er oversatt til norsk heller. Ikke fordi hun ikke holder mål kvalitetsmessig, hun selger bøker som hakka møkk, men det er som kjent ikke mangel på krimromaner verken innenlands eller ute i den store verden.
Down the Darkest Road, av Tami Hoag (2011/2012)
Lauren Lawton opplever alle foreldres mareritt. 16 år gamle Leslie kommer aldri hjem. Hun er som sporløst forsvunnet. Mistanken faller raskt på Roland Ballencoa, en lokal mann med frynset fortid og en forkjærlighet for trusesamlinger og fotografering av unge jenter. Leslies far bukker under for depresjon og avmaktsfølelse.
Et par år etter hennes forsvinning, tar han sitt eget liv. Politietterforskningen gir tross fire års innsats ingen håndfaste bevis mot Ballencoa, ingen spor har gitt ledetråder til hvor Leslie er, og media har gått lei. Lauren står plutselig alene i kampen for hevn og sannhet. Lauren kjemper innbitt videre. Hun gjør alt som er i hennes makt for at hennes datters kidnapper og trolig morder skal få den straffen han fortjener. Lauren er som besatt.
Yngstedatteren Leah lister seg rundt i bakgrunnen, mens hun gråter under dyna og erstatter sine mentale sår med fysiske. Leah er overlatt til seg selv. Selv under grundig overvåkning av sin mor, føler hun ingen kjærlighet og trygghet. Ikke bare har hun mistet sin søster og sin far, nå mister hun også sin mor.
En ny etterforsker blir satt inn i saken. Han oppdager raskt svakhetene i tidligere etterforskning og gjør alt for at saken skal gjenprioriteres. Terapeuten Anne Leone forsøker på sin side å nærme seg mor og datter, for å hjelpe dem videre, sammen. Lauren ønsker ikke hjelp og hun ser heller ikke datterens behov for hjelp. Tiltroen til politiet er knust, og i desperasjon søker hun hjelp hos en privatdetektiv.
Alt dette fortelles gjennom synsvinklene til alle de involverte i saken. I tillegg krydres historien med enkelte utdrag fra Laurens egne dagboknotater. En dose husmorporno i all dens groteskhet og anekdoter om interiør og dressurridning (!) til tross, Down the Darkest Road gir spenning og underholdning fortløpende i de nesten fem hundre sidene. – Og den gir leseren noe mer.
Down the darkest road er mer enn nok en versjon av kriminalgenrens klassiske katt- og muslek. Romanens sterkeste kort er dens historie om dypt savn, hevngjerrighet og desperasjon. Den er mer enn bare en psykologisk thriller, selv om spenningen og drivet aldri slipper taket på leseren.
Er hun besatt av sin hevngjerrighet og søken etter sannhet? Er hun fullstendig ute av stand til å tenke rasjonelt, kan hun mistenke feil mann? Og hvor forsvarlig er det egentlig å la Leah leve under hennes tak?
Det har vært spesielt å lese denne boken i lys av de siste dagers hendelser, og dessverre også mangler på noe nytt. Som resten av Norges befolkning håper jeg inderlig på gledelig utfall. Virkelig.
Resterende utvalg stod og falt på Tami Hoag, hvis navn jeg aldri tidligere har hørt. Ikke tror jeg hennes bøker er oversatt til norsk heller. Ikke fordi hun ikke holder mål kvalitetsmessig, hun selger bøker som hakka møkk, men det er som kjent ikke mangel på krimromaner verken innenlands eller ute i den store verden.
Down the Darkest Road, av Tami Hoag (2011/2012)
Lauren Lawton opplever alle foreldres mareritt. 16 år gamle Leslie kommer aldri hjem. Hun er som sporløst forsvunnet. Mistanken faller raskt på Roland Ballencoa, en lokal mann med frynset fortid og en forkjærlighet for trusesamlinger og fotografering av unge jenter. Leslies far bukker under for depresjon og avmaktsfølelse.
Et par år etter hennes forsvinning, tar han sitt eget liv. Politietterforskningen gir tross fire års innsats ingen håndfaste bevis mot Ballencoa, ingen spor har gitt ledetråder til hvor Leslie er, og media har gått lei. Lauren står plutselig alene i kampen for hevn og sannhet. Lauren kjemper innbitt videre. Hun gjør alt som er i hennes makt for at hennes datters kidnapper og trolig morder skal få den straffen han fortjener. Lauren er som besatt.
Yngstedatteren Leah lister seg rundt i bakgrunnen, mens hun gråter under dyna og erstatter sine mentale sår med fysiske. Leah er overlatt til seg selv. Selv under grundig overvåkning av sin mor, føler hun ingen kjærlighet og trygghet. Ikke bare har hun mistet sin søster og sin far, nå mister hun også sin mor.
En ny etterforsker blir satt inn i saken. Han oppdager raskt svakhetene i tidligere etterforskning og gjør alt for at saken skal gjenprioriteres. Terapeuten Anne Leone forsøker på sin side å nærme seg mor og datter, for å hjelpe dem videre, sammen. Lauren ønsker ikke hjelp og hun ser heller ikke datterens behov for hjelp. Tiltroen til politiet er knust, og i desperasjon søker hun hjelp hos en privatdetektiv.
Alt dette fortelles gjennom synsvinklene til alle de involverte i saken. I tillegg krydres historien med enkelte utdrag fra Laurens egne dagboknotater. En dose husmorporno i all dens groteskhet og anekdoter om interiør og dressurridning (!) til tross, Down the Darkest Road gir spenning og underholdning fortløpende i de nesten fem hundre sidene. – Og den gir leseren noe mer.
Down the darkest road er mer enn nok en versjon av kriminalgenrens klassiske katt- og muslek. Romanens sterkeste kort er dens historie om dypt savn, hevngjerrighet og desperasjon. Den er mer enn bare en psykologisk thriller, selv om spenningen og drivet aldri slipper taket på leseren.
Er hun besatt av sin hevngjerrighet og søken etter sannhet? Er hun fullstendig ute av stand til å tenke rasjonelt, kan hun mistenke feil mann? Og hvor forsvarlig er det egentlig å la Leah leve under hennes tak?
Det har vært spesielt å lese denne boken i lys av de siste dagers hendelser, og dessverre også mangler på noe nytt. Som resten av Norges befolkning håper jeg inderlig på gledelig utfall. Virkelig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)