Slektshistorie: Spøkelset i skapet

Oldefar - Bestemor - Pappa - Meg

Det var ikke så mye av det som hadde skjedd som ble snakket om. Med god grunn kanskje, for i skapet gjemte flere spøkelser seg. Særlig i min oldefars skap.

- Litt lure smil på de begge, oldeforeldrene mine. Både Oldemor og Oldefar hadde levd sine liv før de møtte hverandre. På godt og vondt. Utad snakket de aldri om det som hadde vært.

Som barn og etter hvert ungdom var jeg med i 4H og skolekorps. En av de viktigste inntektskildene til begge aktivitetene var basar, og siden dette var på bygda og i tider da ikke foreldre kjørte ungene sine fra dør til dør, var dette en egen spenning for oss loddselgere. Jeg gikk sammen med venninnene mine til de aller fleste i bygda, og særlig i det store boligfeltet.

Boligfeltet var stort, i hvert fall minst tjue hus. Til å være i bygda mi var dette store forhold. Tett i tett lå husene, og selv om jeg kjente de fleste ved fornavn var det alltid enkelte hus jeg gruet meg litt ekstra for å ringe på.

Et av disse var huset til Arne Lofta. Ikke at han var skummel, slettes ikke, men litt rar var han nok i våre unge øyne. Han holdt seg for seg selv, hadde ikke kone og heller ingen barn.

En gang fikk vi se inn i huset og jeg fornemmer fremdeles den dag i dag den litt mørke gangen med alle maleriene. Arne Lofta var nemlig bygdas egen kunstner. Muligens selvutnevnt og i hvert fall selvlært, som det hyggelig nok betegnes i bygdeboka.

Ikke i mine villeste fantasier kunne jeg ane at jeg ifølge en gammel kirkebokregistrering var i slekt med denne mannen. Hadde det blitt nevnt ville jeg husket det.

Jeg rakk å bli 36 år da jeg kom over noen ledetråder i bygdeboka mens jeg leste meg opp på min farfars side av slekten. Jeg stusset over navnet til denne Arnes far, men kunne ikke skjønne annet enn at dette gjaldt en annen med samme navn som min oldefar. Da var jeg 37 år fikk jeg vite at det var ham. Oldefar.

- Eller. Han var i alle fall registrert som far. Forholdet til hans mor var såpass usannsynlig at han ble fritatt for bidragskrav. Oldefars alder og livssituasjon talte hans sak. Heller ingen i bygda trodde på farskapet, og den navngitte gjerningsmannen – barnefaren – reiste til Amerika like før Arne ble født. Oldefar stilte opp for å dekke over sin kamerats sengehygge, ung og barnløs som han var, helt uten forpliktelser.

En slektskuriositet er det like fullt. Dessuten, så lenge han står oppført som far i kirkebøkene må Arne i alle fall i denne lille fortellingen bli nevnt som en del av slekta.

Arne Lofta som han ble kalt, ble altså døpt som sønn av min oldefar. Moren var en del år eldre, og bodde hjemme hos sin far. Dette var begges første leiermaal.

Arnes mor tjente til livets opphold ved å spinne og vaske. Hun og sønnen bodde på et rom i øverste etasje på familiegården, og slik ble det til at de ble hetende Lofta. Fem år gammel ble Arne storebror, men moren var stadig vekk like ugift.

Arne ble værende hos sin mor også i voksen alder. Først under krigen flyttet han i en periode ut, og i denne perioden begynte han å male. Etter noen år flyttet han tilbake til sin mor, og forble ugift og barnløs resten av sitt liv. Først da moren døde bygde Arne sitt eget lille hus i bygdas helt nye boligfelt. Omsider, som eldre mann, skulle han stå på helt egne bein.

Etter at Arne Lofta hadde bodd der i en tiårsperiode, banket en ungjente på døra hans.

- Hei! Jeg selger lodd til inntekt for korpset. Har du lyst til å kjøpe noen?