2.5.16

Slektshistorie: Hjerterom og husrom

Oldeforeldre - Besteforeldre - Mamma - Meg

På min mors farsgård var det alltid hjerterom og husrom. Det var kanskje ikke de største husene og det rikeste matkammerset, men alle var velkomne. Barn og barnebarn. – Og andre trengende, det være seg slektninger, bygdebarn eller vilt fremmede. Det var god tradisjon for dette. Man stilte opp, og tilbød det man kunne. Ble det snevert kunne man alltids ta en tur med båten utpå fjorden og fange en fisk.


I en tid hvor de sosiale ordninger var manglende eller ikke eksisterende, kunne myndighetene likevel gi en form for økonomisk kompensasjon eller støtte for familier som tok til seg pleiebarn. Som nærmeste naboer med en taterfamilie som på sitt vis forsøkte å opprettholde en norsk hverdag, var det nok også en del utfordringer. Likeså under krigen, hvor de huset byfolk som trengte å komme i sikkerhet fra en by som stadig var under angrep. For bygder i nærheten av såkalte asyl var det samme form for attåtnæring.

Gården lå like ved Opdøl, et hospital for sinnslidende pasienter. De som ble ansett som minst farlige kunne bli plassert ut hos villige familier i nærheten. Mine oldeforeldre, og etter hvert mine besteforeldre tok til seg flere pasienter, og i en periode bodde det to der samtidig. Forsiktig måtte man likevel være, disse var jo tross alt ikke riktig nagla. En av pasientene var skjødesløs med øksa en gang da min mor var lita. Som toåring lekte hun ute på tunet, falt og skar seg opp på øksa. Det arret er godt synlig den dag i dag, over 60 år senere.

Gale-Truls

Han bygde sin hytte ved fjellets fot, den gamle rare kar
og rundt om hans hytte trærne gror, hans eneste venner på jord.

Han hadde nu boed her i mange år hans gang var bleven så tung.
Matt er hans øye, hvitt hans hår, men han hadde jo en gang vært ung.

Han hadde jo været en livsglad gutt med foreldre, søsken og alt.
Men da både lykken og gleden tok slutt, så ble han da Gale-Truls kalt.

Når stormen raser mot hyttens tak han gjemmer seg bort i en krok,
han er ikke redd for stormens brak men de minner som innpå han drog.

Det var jo en sådan uværsnatt han mistet sin kjæreste viv.
Han strøk hennes brune lokkede hår, hun var død i den stormfulle natt.

Han tok ho i favn og bar henne hjem og hvisket så kjærlig og ømt:
Se på meg Ingrid og hvisk mitt navn som du gjorde så mangen gang.

Men Ingrid kunne ei lenger le, ei heller ikke hviske hans navn.
Hun så ei sin elskede lå der på kne i snøen og gråt som et barn.

Herre vår Gud som styrer alt hjelp meg å bære min sorg,
la meg få møte Ingrid min brud i himmelens kjære hjem.

Og siden den dag han sitt hjem forlot, foreldre, søsken og alt
og bygde sin hytte ved fjellets fot, siden er han blitt Gale-Truls kalt.

- Norsk skillingsvise, ukjent opphav

Disse snodige leietakerne ga annerledes minner fra oppveksten. Aller best husker min mor og onkel en mann ved navn Ås. Han var den siste pasienten fra Opdøl og bodde på kåret, pleiet etter beste evne av husfruen. min mormor. Hun serverte ham mat og bøtte hans klær, helt frem til han døde tidlig på åttitallet.

Ås var en pertentlig kar. Da han satte seg ved middagsbordet fulgte han sine rutiner til prikke. Bestikket ble reorganisert og fra innerlomma dro han frem et lommetørkle han røsket ut med eleganse og la det pent på fanget. Dag etter dag, år etter år. Resten av tiden gikk han turer, før han stoppet opp og så. Glodde.

- Han sa ingenting, bare kikket.

Slik var samfunnet den gang. Man måtte bidra der man kunne. Avse et lite kammers. Spise litt mindre slik at en annen kunne stille sulten. Ta til seg et barn som ikke hadde det godt hjemme. Av og til gikk det ut over de som ga. Mindre mat. Mindre husrom. Mindre frihet. Kanskje også, av og til, mindre trygghet. Desto mer medmenneskelighet. Omsorg og verdier.

I dag har vi det nok med oss selv. Vi ønsker ikke å være til bry. Og vi vil helst ikke la oss bry. Vi har mistet noe verdifullt på veien.

1 kommentar:

Stjernekast sa...

Ååååh fint! Du er så flink! Og har så rett! Folk flest gjør minst mulig for fremmede mennesker og dyr. Det er for dårlig.