Kollektivet, av Ingrid Furre

Jeg har hørt det er viktig å utfordre seg selv, tenke utenfor bok(s)en. I mitt tilfelle betyr det simpelthen å lese noe man ikke nødvendigvis gråter seg fordervet av. For å utfordre meg selv ytterligere var det nærliggende å røske med seg en billig diktsamling fra den lokale bokhandelens desperate kassesalg. Ikke til forkleinelse for forfatteren eller boken, for all del, men heller en glimrende anledning til å omtale skrevne ord som ikke alltid havner på Topp 10-listen over bestselgere.

Kollektivet, av Ingrid Furre

Og hva skriver man så om en diktsamling anno 2000-tallet? For en som gjerne skriver 12 sider hvor handlingen analyseres ned til fillebiter, åpent innrømmer å ha fylt et ditto antall bøtter med tårer underveis i lesingen, er dette til å miste nattesøvnen av.

Likevel må ord tastes. Ikke for dokumentasjonens skyld, ei heller for utfordringen i seg selv. Likevel, rett og slett fordi jeg, mot all forventning, fant en glede i å lese Kollektivet.

Lese, bla litt frem og tilbake, smile, undre.

Kollektivet består av en samling dikt, anekdoter og intervjuer med fiktive samboere i et bofellesskap. Versene og samtalene fordeles mellom bostedets ulike rom, både i bokstavelig og overført betydning. 

Jeg tvangsleste i starten, men fant meg fort temmelig fasinert av tankesprangene om hvordan man tvinges til å forholde seg til hverandre og hverandres særegenheter, i et kunstig skapt samliv. I spettet humor, dog i bakgrunnen med alltid tilstedeværende alvor, følger vi hovedpersonens famlende ferd fra person til person, fra rom til rom. Innimellom snodige, kanskje overflødige og uforståelige passasjer finner vi en varsomhet og tankevekkende sannhet som tidvis rommer en ikke helt utalt ensomhet, frustrasjon og forvirring. Sistnevnte som et behov for ikke å være alene, men samtidig en tilkjennegivelse av at det likevel ikke hindrer følelsen av ensomhet og annerledeshet.

Så bryter man også omsider opp, hver på sin måte, tilsynelatende plutselig fordi man tross alle disse ordene likevel ikke har evnet å kommunisere med hverandre. Ikke egentlig. 

Høyst fornøyelig, dog tidvis litt irriterende, for alle som selv har bodd i kollektiv. Absolutt gjenkjennbart. Absolutt overførbart til andre typer tvangssosialiseringstiltak. 

Og du? Hvordan har du det egentlig...?

Kilde: Kjøpt selv.