Fru Ines, av Amalie Skram

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

Amalie Skrams ekteskapsromaner

- Hvor hennes liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng. Artikkelen er i etterkant blitt oppdatert med denne omtalen.

I 1891 gis Kjærlighet i Nord og Syd ut. I novellesamlingen finner vi romanen Fru Ines, som i sin samtid sjokkerte med sin beretning om – enkelt forklart – en kvinnes jakt etter seksuell nytelse. Fru Ines, en dypt tragisk kjærlighetsroman, skrives i Amalie Skrams mest produktive periode, noen år etter Lucie og bare ett år før Forrådt. Med sin handling i og rundt Konstantinopel skiller denne romanen seg rent geografisk fra de øvrige. Erfaringer hentet hun fra sine lange reiser i sitt første ekteskap. 

Fru Ines, av Amalie Skram

Den greske skjønnheten Ines gifter i svært ung alder seg med den rike forretningsmannen von Ribbing. Vi møter henne i Konstantinopel og byens nærområder, i hennes trettifjerde år. Hun er meget omsvermet og nyter godt av det gode liv, gleder hun ikke finner i sitt eget ekteskap. Fru og Herr er de kun av ren formalitet, til felles nytte og felles hat. De makter knapt å være i samme rom, men begge tvinges til å holde fasaden. Von Ribbing hjalp ved ekteskapets inngåelse hennes far fra konkursens rand, og hun lever enda et liv fullt av materielle goder hun fra fødselen av ikke hadde forutsetninger for å leve. En vakker hustru er en dyd av nødvendighet for von Ribbing, som forfatteren mer enn antyder drives av perverse lyster.

Med en mann som er bortreist det meste av livet, har Fru Ines svært mye tid til seg selv. Hun nyter sine mange tilbedere, og hennes sjarme skyldes både hennes uimotståelige ytre og nøye studert koketteri. Blant hennes mange friere finner vi den purunge Arthur Flemming.

Ja, gal var han ogsaa. Det havde han vært siden igaar her nede i Grotten. Gal af Glæde. Hvorfor? Fordi hun var til, fordi hun saa paa ham, talte og smilte til ham, var i Nærheden af ham. Gal av Længsler, som var vaagnet i hans Blod, af Anelser, der besnæred som dejlige Drømme, af Haab, af berusende Lykkefornemmelser, der slog over i Angst og Kval og Frygt.

Ines fremstår som svært selvsentrert, noe som også skyldes det platoniske ekteskapet. Det er en ensomhet i bunn som knapt nok blir uttrykt, men som vi forstår er årsaken til hennes konstante behov for mannlig oppmerksomhet. Hennes væremåte blir fordømt av hennes kvinnelige omgangskrets, men mennene virker ustoppelige. 

Unge Flemming er fortapt, noe Ines finner stor glede i. Hun driver ham til vanvidd med hennes katt- og mus-lek, hvor hun tar mer enn hun gir. I frykt for å være unormal, å aldri ha kjent attrå, tar hun ham omsider til elsker. Mer enn noe annet trenger hun ham for selv å føle, oppnå seksuell nytelse, være en kvinne i full blomst. 

Det hele ender selvfølgelig med den dypeste tragedie. Samtiden og tematikken godtar intet annet. 

Hvad har Du dog gjort med mig, Ines? Og hva ar jeg forbrudt imod Dig, at Du vilde mig saa ondt? Hvorfor lod Du mig leve saadan i disse fem Dage, naar Du vilde dræbe mig bagefter. Thi siden den første Gang i Grotten har jeg levet, før vidste jeg ikke, hvad Liv var.

Igjen lar man seg forbløffe av Skrams evne til å vekke leserens empati. Selv von Ribbing viser en sympatisk side ved seg selv på slutten av romanen. Dette med en slagkraft som gjør romanen ytterligere uforglemmelig. 

Samtiden betegnet romanen som særdeles dristig. Det var rett og slett uhørt å skrive om kvinnelig seksualitet, attpåtil av en kvinnelig forfatter. Her er kvinnen i sentrum, også i rollen som forfører. Drevet av en konstant intensitet fremstår romanen også i dag som ytterst lesbar, hvor spenningen bygger seg opp til det ytterste klimaks, den uunngåelige avgrunn. 

Kilde: Lastet ned gratis fra bokselskap.no