22.6.16

Pausepetanque



For tiden opptatt med å spille og arrangere
Norgesmesterskapet i Petanque

Frem til neste innlegg kan dere nyte glimt fra fjorårets NM, og/eller lese dere opp på vår fantastiske sport/hobby/idrett på petanque.no.

Spent hilsen,

21.6.16

Slektshistorie: Anmeldt til fogden

leiermål

(av eldre dansk leger, 'leie, samleie'), eldre navn på samleie utenfor ekteskap. Mann som besvangret tre kvinner uten å gifte seg med noen av dem, eller kvinne som på samme måte lot seg besvangre av tre menn, ble etter straffeloven av 20. aug. 1842 straffet med fengsel for såkalt kvalifisert leiermål.
- Store norske leksikon
Seksuell samkvem hørte definitivt ekteskapet til. Løssluppenhet hørte ikke til i det norske samfunn og kunne bli straffet både med bøter, fengsel – og barn.

Hvermannsen var pliktig å anmelde usømmelige forhold, lensmannen måtte varsles i tillegg til presten. Lensmannen brakte de grusomme nyheter videre til påtalemakten: futen. Samleie utenfor ekteskap var grovt brudd på så vel verdslige som kirkelige regler. De syndefulle måtte dermed bøte på skadene til begge parter. Først bekjenne sine synder og be om forlatelse, deretter betale sin bot eller sone sin straff.

I hvert fall om man ikke en gang var forlovet.

Og som så ofte ellers, de største taperne var de som hadde lite å rutte med fra før. Mang en tjenestepike ble utnyttet, og så fikk også tjenestestanden gjerne de hardeste straffene. Hadde man riksdaler i pengekisten og velholdte hus slapp man som regel unna.

Denne kriminaliseringen var særegent for de nordiske landene. I europeiske, katolske land ble seksuell omgang uten å være gift følgelig regnet som synd, men utøverne fikk ingen straff utenom det som skulle møte de ved perleporten. Skjønt, samfunnet gjorde hva de kunne for å skremme unge kvinner fra å bevege seg fra madonna til hore.

Av de mindre alvorlige forbrytelsene, straffet med bøter, var simpelt leiermål, altså samleie mellom to ugifte. Jomfrukrenkelse var eget begrep, og menn som lovte gull og grønne skoger uten å etterleve dette, kunne risikere straff om den krenkede ble med barn. Heller ikke nygifte hvor kona fødte tidligere enn sju måneder etter bryllupet ble sett blidt på.

Så kom de virkelig fæle forbrytelsene. Hor, altså seksuell omgang mellom en gift og en ugift, eventuelt enda verre der begge var gifte på hver sin kant, ble nevnt i samme oppramsing som innavl, incest og homoseksualitet.

Ingen spurte om begge parter var villige.

I kriminalloven av 1842 ble seksualloven korrigert i en form som overlevde århundreskiftet med to år. Den laveste dom-fellingen inntrådte om man fikk barn med tre forskjellige personer uten å være forlovet eller gift med noen av de. Her fikk menn og kvinner lik straff.

Den vanligste dommen innebar åtte dager på vann og brød.

Trolig ble det også straffen til min bestefars halvbrors mor. Min oldefars første barn, født utenfor ekteskap, kom til verden som sin mors fjerde barn. De to midterste i barneflokken hadde samme far, og dermed ble Oldefar den tredje barnefaren. I guttens dåpsoppføring noterer presten flittig:
Anmeldt af moderen. Hendes 4de leiermaal med forskjellige, hans første. Anmeldt for fogden 12/5-93.

Etter 1842 ble altså ingen straffet etter første leiermaal utenfor ekteskap. Først i 1902 ble også tredje leiermaal avkriminalisert.

I alle fall ikke etter loven. Mine tippoldemødre og oldemødre slapp unna med skammen.

19.6.16

Slektshistorie: The American Dream

Min bestefars søsken - Pappa - Meg

I tretten år var det i USA forbudt å omsette, transportere og produsere alkohol. 16. januar 1920 ble den såkalte forbudstiden innført, etter langvarig press fra den religiøse avholdsbevegelsen. Ikke det at alkohol ikke ble nytt eller misbrukt i denne tiden. Slettes ikke.

Det fantes smutthull. Hemmelige bryggerier og destillerier ble opprettet og blanketter for resept på alkohol for medisinsk bruk ble misbrukt i det vide og brede. Undergrunnsproduksjonen blomstret, og kriminelle tjente seg søkkrike på strengt forbudt omsetning.

En av de største var Al Capone. To av de litt mindre kjente var to unge herremenn fra Norge.

Bestefars bror Harald, eller Harold som han etterhvert skrev seg som.

Ryktene om kameratenes smuglervirksomhet er neppe særlig overdrevne. Akkurat hva dette bestod av er langt fra dokumentert, men at de bedrev noe lyssky forretninger i forbudstiden er hevet over enhver tvil.

Forbudet ble etter mangeårig misnøye vedtatt opphevet i 1933. De to nordmennene var raskt ute med å fortsette sin virksomhet, nå gjennom lovlige virkemidler.

Allerede i 1933, samme år som den forhatte epoken endte, startet Regal Products Company opp sin ølproduksjon. Bryggeriet ble drevet i to år før det endret navn til Regal Amber Brewing Company. I 1954 var det duket for nok en navneendring, denne gang til Regal Pale Brewing Company, før dørene ble stengt i 1960.

Det store antallet bryggerier og de forholdsvis korte periodene før navneendring, har ført til at bryggeriets flasker, bokser og reklamemateriell har relativt stor samleverdi den dag i dag. Et lite google-søk gir et fint bilde av min slekts amerikanske drøm.

Etterkommerne etter min farfars bror og svoger kan enda den dag i dag prise seg lykkelig over sine forfedres mangel på lovfestet moral.

Bestefars søster Bibbi og hennes mann Edvard.

San Francisco opplevde på denne tiden en stor ølproduksjon: hele 83 bryggerier var i drift. På tampen av 1936 ble for øvrig Regal Amber listet som det syvende største bryggeriet i hele California.

Tenk på det. Ølbryggeriet med mine gammelonkler i bresjen! 




Les også: (Mulighetenes land)

17.6.16

Slektshistorie: Røsslyng

Tippoldeforeldre - Oldemor - Bestemor - Pappa - Meg

Mine tippoldeforeldre hadde ikke så mye penger og rikdom, det var kummerlige kår der borte på Aulsetten. Deres seks døtre kom seg likevel opp og frem her i livet.

Alle seks utviklet sterke personligheter, akkurat som sin mor. Så var det også tippoldemor som med kustus og intelligens innprentet dem både viljestyrke og overlevelsesinstinkt. De skulle ut i verden, de seks. Oppleve, erfare, tilegne seg.

Den tid tør komme, at man ser
mer på hoveder end på kjøn,
mer på dyktighet end på navne.

Ludvig Holberg

Alle, kanskje utenom Oldemors to år eldre søster. Hun vokste opp som pleiebarn, ble værende i bygda og døde allerede som 47-åring. Hvor lenge hun bodde hjemmefra vet jeg ikke, heller ikke om det bare var henne som ble satt bort, eller om det gikk etter tur og orden.


Eldstejenta flyttet til en helt annen del av Norge. Hun giftet seg med en mann med utdanning, og han jobbet seg godt opp ved bygdas nye kraftverk. Min oldemor fulgte etter i håp om å følge i hennes fotspor, men valgte feil mann. Det gikk bra med henne likevel. Oldefar ektet henne og tok til seg hennes sønn som sin egen. Snart fikk de også tre døtre sammen.

To andre ble lærerinner. Ingen av de giftet seg, ei heller fikk de barn, men begge skinte for seg selv med all sin kunnskap og autoritet.

Det skulle bli den siste i rekken som tok seg av farsgarden da foreldrene ble for gamle til å ta seg av hus og fjøsstell. Men gårdsdriften ga ikke nok inntekter, og mannen måtte i tillegg arbeide som postmann. Han engasjerte seg i både menighetsarbeid og politikk, og min gammeltante var ikke dårligere. Hun satt i kommunestyret og var medlem av herredsstyret, attpåtil formann i sjømannsmisjonsforeningen. Mest kjent i slekten er hun likevel kanskje for sine dikt. Noen av disse er også samlet mellom to permer.
Røsslyng 
Lågmælt og smålåten smyg han seg fram
Den blømande lyng
Kryp over gråberg og kollar og kam
Medan haustvinden syng
Breier sitt teppe av raudlilla flor
Frå høghei til hav
Takk røsslyng, du blome av blomar her nord
For gåva du gav
 
Når skrede og flaumvatn sårmerke grov
I brattheng og li
Smaug du deg fram og lyngkåpa vov
Av livståga di
Og bøtte på skaden med varsemd og mot
Så verkande sår
Vart gøymt under blømande lyngteppebot
Der livsvona rår
 
Du røsslyng, så hardfør, så finsleg og stri
Du læra meg må
Å grøde dei sår som livet kan gi
Med blomar og så
Der grunnen er skrinn etter skakende flaum
Og nøra ei glo
Der frosten har herja kvar vaknande draum
I livsunge blod
Ragna Slethei

Ja visst, hadde jentungene fra fattigslige kår på Aulset kommet seg opp og frem her i livet.

15.6.16

I morgen vi ler, av Namra Saleem

Hun er kvinne. Hun er norsk. Hun er debutant. Hun har minoritetsbakgrunn. Hun skriver om å leve med en fot i hver kultur. - Alt er lagt til rette for at jeg skal legge godviljen min til. 


I morgen vi ler, av Namra Saleem
Norsk. Utgitt i 2016. Debutant.

Så da gjør jeg det. Forsøker å gjøre det beste ut av det, til tross for at leseopplevelsen ikke var stor. For det var den ikke, enn så mye jeg skulle ønske at jeg kunne overøst dette innlegget med ovasjoner og superlativer. Det ble litt for enkelt, litt for uferdig. Potensialet er større enn sluttproduktet. 

Men plottet er godt. En ung kvinne er på vei til sine foreldre med sin fem år gamle datter. Som datter av pakistanske innvandrere har hun vokst opp en fot i hver leir. I tenårene opplevde hun at faren nærmest over dedikerer seg til religionen. Brått blir troen viktigere enn familien. Samtidig som hun forsøker å leve i pakt med Koranen, forsøker hun også å leve et normalt liv, som den norske jenta hun tross alt er. Hun inngår kompromisser med seg selv og holder deler av sitt liv skjult for sine foreldre. Hun blir kjæreste med sin beste venn og snart får de et barn sammen. Som ugift og gravid med en ikke-muslim kastes hun ut av hjemmet. Hun er som død for foreldrene. Nå, fem år etter, tar hun mot til seg for å vise frem datteren sin. Når de ser barnet hennes, vil de vel tilgi?

Og det er handlingen. Vi følger kvinnen og hennes datter på veien. Med t-banen og til fots, helt til bygården der foreldrene, besteforeldrene, bor. Helt til Grønland. En egen, liten verden, midt i byen de alle bor i.

Det meste annet av handling er holdt til et minimum. Hun utsetter stadig dette ubehagelige møtet, den unge kvinnen. Så der hvor handling mangler, serveres vi stadige erindringer tilbake til oppveksten og tidlig voksenliv. Vi følger henne fra flyttingen til Oslo, til ungdomsskolelivet, til festene, vennene og kjæresten. Stadig lager hun innslag til sin videodagbok, et prosjekt som skal synliggjøre dilemmaer barn av innvandrere opplever Dette med å ikke helt passe inn noe sted, all hemmelighetskremmeriet, alle kvalene. 

Dramaturgisk er handlingsforløpet, hennes reise hjem, både effektfullt og spennende. Jeg følte med henne, hjertet banket på hennes vegne. Skjønt, jeg fikk som leser ikke all verdens hjelp av de skrevne ord.

Tekstmessig er det like fullt interessant hvordan hun, formodentlig bevisst, unngår nesten alt av beskrivelser. Blottet for særlig handling fungerer det på sitt vis, selv om språket dessverre ikke følger opp. Det blir enkelt som på barnlig vis. Uten å mene å være for krass forekommer romanen meg mer som en skolestil: En rekke punkter er skriblet ned i et utkast, og stilen utformes ut i fra denne. 

Show, dont tell er en kunst. Tilbakeblikkene blir en evig fortelling. Vi leser, men lever oss ikke inn i historiene. 

Mest kritikkverdig er innslagene med videodagbok. Forskjellen fra øvrig tekst er forsvinnende liten, med unntak av at det faktum at videodagbok-kapitlene er i jeg-form. Noen få forsøk på mer muntlig sjargong ødelegges av sjenerende skriftlig korrekt språk. Jeg beklager å si det, men videoinnslagene fungerte bare ikke. Rett og slett.

Ikke for det, jeg vil nødig kritisere for mye. Selv om jeg ikke syns romanen er god nok, er den likevel viktig nok til å få oppmerksomhet. Forfatterens idé er applausverdig, og med mer konsulenthjelp ville utfallet blitt kvalitetsmessig bedre.

For stemmen hennes er viktig. Budskapet. Jeg håper hun har mer å fortelle.




Les også: Jeg har tidligere omtalt følgende romaner med beslektet tema (Desiland, av Mala Naveen), (Tett inntil dagene, av Mustafa Can) og (Svenhammeds journaler, av Zulmir Becevic)

Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (Assad Nasir)

13.6.16

Slektshistorie: Den rotløse sjømann

Bestefars bror - Pappa - Meg

Noe av det fineste jeg visste i oppveksten var å være på kontoret til Bestefar. Et lite rom duftende av deilig sigarlukt. Nesten hele rommet ble fylt av skrivebordet som stod der. Et skrivebord med hundrevis av skuffer og skap, i alle fall føltes det slik. Kontoret var alltid stengt. Nøkkelen ble lagt oppe på seksjonen i stua, og jeg fikk absolutt ikke lov til å gå inn dit alene. Da Bestefar døde var noe av det første jeg gjorde var å gå inn i det aller helligste. Jeg følte han så på meg da. Der oppe i fra.

På kontoret over skrivebordet hang flere bilder jeg aldri ble mett av å kikke på. Motivene var hunder som spilte poker. Bestefar og jeg snakket og lo masse av alle disse hundene. En satt kjepphøy på en stol, med to ess på hånden. Eller labben, om du vil. En annen hadde en pistol i under bordet. En annen var i en lei knipe og forsøkte slukøret å snike seg under bordet. Og slik fortsatte det.


Bestefar fikk disse bildene av sin bror. I ung alder reiste han over til Canada og jobbet som sjømann. Han giftet seg aldri, ei fikk han egne barn. Hver gang vi så på disse bildene var det alltid med en visst savn over det hele. En ung gutt som aldri fikk helt ro, men levde sitt liv litt på kant av samfunnet.

Det var i alle fall slik jeg oppfattet det, og nysgjerrigheten min ble tilsvarende vekket. Ikke at jeg spurte så mye, jeg turte kanskje ikke helt, men jeg sugde til meg stemningen hver gang hans navn ble nevnt.

Fra barnsben av har jeg opphøyet denne broren. Vært litt glad i ham. Glad i ham, selv om han for lengst var død da jeg ble født. Selv ønsket jeg å kalle opp min egen sønn etter ham. Hedre ham. Jeg har sett bare ett bilde av ham og jeg vet nesten ingenting om ham. Likevel, altså.

Sjømannen ber ikke om medvind. Han lærer seg å seile.
- Gustav Lindborg

Det var noe leit over det hele. Denne unge mannen som ble tvunget ut i verden for å kunne brødfø seg selv. Som aldri fikk kone, og aldri fikk barn. Han som endte sine dager langt hjemmefra, brått og uventet. Han som gamblet bort pengene sine, og drakk for å holde sorgene borte.

Eller reiste han ut i verden av ren eventyrlyst og trassig stolthet? Levde sine glade dager og boltret seg i sin frihet, med nyervervet rikdom og uante muligheter?

Jeg måtte lete lenge for å finne ham i registrene. Omsider fikk jeg treff på arkiverte dokumenter over sjømenn som har emigrert fra Kristiansund i årene 1882-1930. I papirene står det at han reiste til Canada i 1924. Nikolai var da 23 år. Årsaken til utreisen var ledighet, og hans stilling ble beskrevet som u. løsarbeider. Nytt yrke var følgelig registrert som ubestemt. 

Jeg finner ham igjen i 1936, i kanadiske registrere. Bosatt i Vancouver, med yrke som sjømann.

Gråt ikke, elskede, sa sjømannen, jeg har en kjæreste i hver havn.
- Svensk ordtak

Nikolai var på let. Hans eldste bror hadde odelsrett på gården, og tilfeldige strøjobber var ikke nok til å holde ham i bygda. To andre søsken emigrerte til USA året i forveien, i likhet med flere venner og bekjente i hjemtraktene. Amerika, det forjettede land, kunne by på muligheter og spenning, fjernt fra trange kår og vanskelige økonomiske forhold i fedrelandet. Og kanskje Nikolai hadde en god porsjon eventyrlyst innabords. En trang og lyst til å komme seg ut og opp i verden.

Han kom seg ut. Han kom seg opp, og smalt i bakken så det sang etter. Gang etter gang etter gang. Fikk han tak i penger var han rask med å bruke de opp. Det gikk i kortspilling og gambling, seier og tap. Glad i en dram var han også.

Gårdstvisten var stadig et betent tema, og han tilgav trolig aldri sin eldre bror. Han var lege, men holdt på odelsretten, selv om han selv aldri drev gården. Da han og fruen reiste til USA etter krigen, kontaktet han sin yngre bror og ytret ønske om å møtes. Da falt Nikolais sagnomsuste ord uten snev av ønske om forening.

«Ikke så om jeg hadde hatt alle Rockefellers millioner.»

Nikolai forble ungkar all sin dag. -  Mange kjærester, men ingen kone. Om det skyldes at han levde herrens glade dager, med piker, vin og sang i hver en havn som den sjømannen han var, vites ei. Heller ikke om han holdt seg trofast til klippen fra hjembygda: Martha. De var hverandres anker, sies det, selv om de aldri ble smidd i hymnens lenker. Kanskje Martha ikke ville ha ham, denne villfarne sønn som drakk for mye og ødslet med penger. – Men at han likevel var så god og ven, så trygg tross all usikkerhet, og så glad i henne, at hun slettes ikke kunne komme fra ham. Jeg håper det. Jeg håper Nikolai hadde henne i sitt liv. 

Martha vokste opp lenger øst i bygda. I registreringspapirene i forbindelse med reisen over havet, er det oppført at den ugifte syersken reiste til Canada fra Kristiania i 1929. På dette tidspunkt hadde Nikolai vært utenlands allerede i fem år. Broren hennes møtte henne da hun kom på land. Kanskje var Nikolai med under påskudd å hjelpe til med hennes koffert. Kanskje hadde han tatt på seg sjarmørsmilet sitt.

Når jeg legger skøytene på hyllen, skal jeg bruke penger som en full sjømann.   
- Sonja Henie

Bosatt i Canada var han langt nok avgårde til å etablere et liv og en livsstil han selv ønsket, samtidig nært nok sine søsken i California. Bibbis barnebarn forteller om et godt forhold til sin gammelonkel. Uncle Nick som kom på besøk hvert år, og som alltid hadde skrøner på lager.


Etter sigende skulle tekket også innbefatte en del serveringsdamer. I så måte bekrefter de min mistanke om at han levde herrens glade dager. Det er da enda noe.

Nikolais skjebne førte ham til åpen grav på sjøen, hvor han oppholdt seg så mange år av sitt liv.

Etter en avholdsperiode slukket han igjen tørsten. Han falt ned fra en bryggekant, og det ble hans endelikt.

Bestefar sørget for at hans eiendeler sendes til Norge, og blant dette fant han en rekke innrammede bilder av pokerspillende, sigarrøykende, whiskey-nytende hunder.

Tilbake på kontoret etter min bestefars død, fant jeg atter igjen disse bildene. Pappa ga de til meg, og de er i dag noen av mine kjæreste skatter. Den høyreiste, kjekke, rotløse sjømann lever videre i mitt eget hjem.



Les også: (De kortspillende hundene) - ekstern lenke

10.6.16

Slektshistorie: Mulighetenes land

Bestefars søsken - Pappa - Meg

Blant min bestefars tretten søsken, valgte tre å søke lykken i Amerika. Det ble lykke og sorg, rikdom og tragedie, babyelefanter og oppslag i Life Magazine. - Og de slapp aldri taket i hverandre, de tre søsknene.

En staselig ung mann fra min hjembygd, Edvard, reiste til Amerika allerede som 18-åring i 1909. Reisemålet var Washington i «Haab om bedre fortj», Dokumentasjonen viser også at han er villig til å ta «Hvad som helst» av arbeide. Haabet skulle innfris.


I 1923 var han en gift mann. Hans utkårede var Bibbi, min bestefars nest eldste søster. Dette året forlater hun hjembygda og reiser til sin ektemann. Også hennes bror Harald reiser over, for å følge etter sin søster og kamerat.

Inspirert av sin kamerats gode liv i Amerika og motivert av søsterens emigrering, reiste altså også Harald over havet for å søke lykken. Like etter sin 24-årsdag, reiser Harald fra Liverpool til Nova Scotia på østkysten av Canada. Datoen er 26. februar 1924. Ett år senere følger enda en i søskenflokken etter, lillebroren Nikolai.

I Canada skal det finnes gull, og fattige skandinavere har i flere tiår brukt sine sparepenger på båtreisen til Amerika. Også Harald forsøker lykken, men ikke alt som glitrer er gull.

Harald, som fra nå av kaller seg Harold, blir ikke værende. Han trekkes mot Edvard og søsteren og flytter til California. Harold gifter seg og får to barn. Nikolai blir værende, men livnærer seg med å jobbe på sjøen.

For norske immigranter flest var det et stort behov å dyrke sine røtter, beholde det norske språk og holde tradisjoner fra hjemlandet i hevd. Dette innbefattet også trioen fra den vesle bygda på Nordmøre. Både Edvard og Harold var aktive medlemmer av San Fransiscos norske klubb, hvor også deres barn senere engasjerte seg. Bibbi selv deltok i klubbens kvinneavdeling, et engasjement som trolig ga henne svært mye, all den tid hun lengtet hjem til Norge. Forholdet til broren ble desto viktigere for henne.

I 1924, året etter at ekteparet flyttet sammen i Amerika, ble Bibbi og Edvard foreldre for første gang. Gutten fikk navnet Edward junior, og var den første i en fremtidig søskenflokk på tre. Fem år gammel opplevde Edward junior sine foreldres hjemland for første gang. I fars papirer er tegn på at oppholdet i mulighetenes land virkelig har gitt frukter, samtidig som vi vet at hans forretningsteft kanskje ikke alltid holdt seg innenfor lovens rammer. - Mon tro om dette var litt alvorligere enn bare en ferie? 1929 reiste den lille familien atter tilbake til sin nye hjemby, San Francisco, med skipet SS Aquitania fra Southampton i England til New York.

Forretningsmannen Edvard samarbeidet også profesjonelt med sin svoger, Harold. En etter hvert luksuriøs ølproduksjon førte herrene opp og frem i det amerikanske samfunn. Konflikter underveis hindret ikke tospannet å holde sammen i en mannsalder.

Den ensomme sjømann, Nikolai, greide seg selv, men slapp aldri helt taket. Stadig reiste han til østkysten for å besøke sine søsken og deres etterkommere. Snart blir alle deres historier fortalt. Til og med historien om babyelefanten.

Kontakten mellom de tre utvandrende søsknene varte helt til døden skilte dem. For noen skulle det skje alt for tidlig.

6.6.16

Slektshistorie: Barnet ingen visste om

Tippoldemor - Oldefar - Bestefar - Pappa - Meg

Et av de mest overraskende funnene jeg har gjort i løpet av denne prosessen er uten tvil noe som fikk hårene til å reise seg på meg.  Min oldefar var likevel ikke enebarn. I hans fødsels- og dåpsoppføring i kirkeboken står det med sirlig skrift at dette var hans mors andre leiermaal.

Min tippoldemor hadde altså et barn fra før.

Jeg forsøkte lenge å søke, men det forekom meg som å lete etter nåla i høystakken. Detaljer fra hennes ferd over fjellet vet vi forsvinnende lite om. Vi vet ikke hvilke steder hun stoppet og ble en stund og vi vet ikke hvor lang tid dette tok. I bygdeboken står det at hun dro over fjellet fra Folldalen før hun endte opp ved kysten, men håndfaste bevis mangler. Kanskje ble hun med barn mens hun bodde hos sin mor. Kanskje ble barnet værende hos sine besteforeldre, mens Tippoldemor i skam måtte reise? Kanskje hun var tjenestepike på en eller annen gård og ble svanger med husbonden? Akkurat som hun ble noen år senere med husfaderen på gården hun tjenestegjorde ved. Husfaderen, min tippoldefar,

Eller hva om de fikk en datter, som i skuffelse over mangel på odelsgutt ble satt bort til noen andre? Hvor nøyaktige er egentlig disse oppføringene? Kunne en prest være mindre nøye med å telle fedres leiermaal?

Jeg saumfarte kirkebok etter kirkebok. Overalt. År etter år, bok etter bok. Svaret var nærmere enn jeg tenkte på å se etter. I en kirkebok fra min egen hjembygd, sirlig nedtegnet og påført et stempel. Uægte.

Resultatet satte meg helt ut. Jeg opplevde en tristhet og en visshet over at min tippoldemor hadde alt annet enn et enkelt liv.

Jeg måtte vente en dag for å summe meg. Sjekke dokumenter og være helt sikker før jeg ringte Pappa for å fortelle at jeg hadde funnet en godt skjult familiehemmelighet.

- Hei Pappa! Jeg har funnet din bestefars søsken! Oldefar hadde en søster!
- Nei. Han var enebarn.
- Nei, Pappa. I hans dåpsoppføring står det at Oldefar var morens andre leiemål. Tippoldemor Marit hadde et barn fra før…
- Helt utrolig! Er det noen etterkommere? Så artig!
- Ja. Jo. Men det er en veldig trist historie.

Min tippoldemor fødte sin førstefødte, en datter, i 1854. Hun var 25 år og tjenestepike på min tippoldefars farsgård. - Men han var ikke barnets far.

Det vesle barnet ble døpt samme år og fikk navnet Martha Larsdatter. Far var Lars, sønn av min tipptippoldefar, bror av min tippoldefar. 

Marit ble altså først svanger med husbondens yngste sønn. Noen år senere ble hun svanger med enda en av husbondens sønner. Sitt førstefødte barns fars bror. Ingen av de to brødrene hadde skamvett til å gifte seg med henne. Klart du kjenner på en tristhet over hennes skjebne.

Min tippoldefars bror Lars, Marthas far, giftet seg året etter og tok over sin kones farsgard. Marit ble værende på sin post, og vesle Martha finner vi igjen i registrene først 12 år senere. Året er 1865 og Marit skal ha barn på nytt.

Martha, 12 år, bor nå på en husmannsplass like ved. Martha er registrert på plassen som Budeiens datter. Mor Marit, Budeia, tjener hos Marthas onkel, og faren Lars er Gaardmand i nabobygda. Stakkars lille pike, så urettferdig.

Og det fortsetter.

I folketellingen for 1875, ti år senere, finner vi Martha igjen. Nå som pasient på Reknes Hospital i Molde. Martha er leprapasient og fattiglem.

Min oldefars søster, gjemt og glemt, var spedalsk. Akkurat slik som min oldefars far, min tippoldefar. Min oldefars søsters onkel. Det hele er uhyggelig, men mest av alt hjerteskjærende trist.

Martha er på Reknes. Knappe tjue år, utstøtt og bortgjemt. Ti år senere er hun stadig på hospitalet. Først 16. juni 1893, 38 år gammel, får hun slippe livets pinsler.

Ugift. Barnløs. Forkrøplet. Forlatt.

Død.




Relatert lesestoff: (Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy)

4.6.16

Slektshistorie: Byfrøken på bygda

Oldefar - Bestemor - Pappa - Meg

Etter fem år i Amerika vender min oldefar tilbake til hjembygda. Hvordan det kom til er ikke godt å si, men vel tilbake i gamlelandet møter han en ung byfrøken han giftet seg med. Hans utkårede het Serine, eller Sess som hun også ble kalt. Frøken Næb blir frue.

Serine kom fra Trøndelagen og var fem år yngre enn sin ektemann. Kanskje kom hun fra en litt fornem familie, i alle fall om man skal tyde hennes åtte søskens navn. Adolf Severin og Peter Antonius fremstår som alt annet enn bygdenavn.

Men Fru Serine mistrivdes i den vesle bygda. Min bestemors svigermor omtalte henne senere som «Helt allright, men typisk bymenneske». Ikke fikk hun barn heller. Hva som skjedde innenfor ekteskapets fire vegger vites ei, men snart var unge fru ute av huset og tilbake i Trøndelag.

Lovmessige grunner til skilsmisser er både forsømmelse, vold, drukkenskap, venerisk sykdom og sinnssyke, eller rett og slett ønske om opphævelse av samliv, og mislykkede forsøk på mekling. Særlig dramatikk rundt ekteskapsoppløsningen var det trolig ikke, selv om skilsmisse var svært uvanlig på denne tiden. Ingenting tyder på at årsaken var noe annet enn trønderpikens hjemlengsel. 

§ 41. Egtefæller, som finder ikke at kunne fortsætte det egteskapelige samliv, kan forlange bevilling av amtmanden til ophævelse av samlivet, saafremt de begge er enige om det.

§ 43. Har egtefæller levet adskilt i ett aar, efterat samlivet paa lovformelig maate er ophævet, og har de ikke senere gjenoptat samlivet, skal egteskapet opløses ved bevilling av Kongen eller den, han bemyndiger, saafremt begge egtefæller begjærer det. Har adskillelsen varet i mindst to aar, kan enhver av egtefællerne forlange egteskapet opløst.

§ 44. Har samlivet mellem egtefæller været hævet i tre aar, uten at det er skedd paa lovformelig maate, og er samlivet ikke senere gjenoptat, kan egteskapet opløses ved bevilling av Kongen efter begjæring av en av egtefællerne.

Oldefar var i alle tilfelle pliktig å betale henne bidrag. Skilsmissen ble innvilget i 1924, og allerede året etter stod hun atter en gang brud. Denne gang til en 24 år gammel bygutt. Sigurd var lagerekspeditør, og hadde vokst opp som pleiesønn. Ved vielsen var begge registrert bosatt i E. C. Dahlsgate.



Tre år etter vielsen reiser hun med skipet Bergensfjord til Canada. Hun er nå oppført som hustru og årsaken til utfarten er at hun «Reiser til sin mann». Hun betalte på stedet. I registrene i Ellis Island finner vi henne også i 1939 som ankommet med Bergensfjord. Hennes stilling er «housekeeper», og hun identifiseres med blondt hår og blå øyne. - Men hennes mann finner vi ikke lenger igjen.

Hva som ble hennes skjebne vites ei. Trolig levde hun resten av livet i Canada. Med eller uten mann, med eller uten barn.

To år etter skilsmissen ble også Oldefar gift på nytt. Denne gang fant han lykken, og det varte livet ut.

Serine ble helst aldri nevnt i min oldefars familie. Hun tilhørte fortiden. Det som hadde vært skulle ikke snakkes om. Min bestemor og hennes søsken var nesten voksne da en tante forsnakket seg og avslørte den godt begravde familiehemmeligheten.

2.6.16

Slektshistorie: En forelskelse som forbrytelse

Min bestefars søster - Bestefar - Pappa - Meg

Tyskerne taper krigen. Norge blir atter fritt. Gatene er fulle av jublende nordmenn og overalt vaier flaggene i rødt, hvitt og blått.

Snart rettes et voldsomt sinne og hevngjerrighet mot de som stod på feil side under krigen. De som sympatiserte med Nazi-Tyskland. Fienden.

Min bestefars eldste søster var en av disse. Under krigen var både hun og mannen medlemmer av Nasjonal samling, og også barna hadde engasjert seg, gjerne som frontsøstre eller soldater. Ett år før krigens skutt ble en av deres sønner drept på Østfronten. De fikk aldri en grav å gå til. I tillegg skulle de tåle bebreidelser og straff fra samfunn og styresmakter.

Folk kan være nådeløse. En stor urett ble begått. Det er vanskelig å forsone seg med fortiden, selv 70 år etter.

Tenk det. 70 år.


Mens foreldre og søsken hadde sitt å stri med i byen, flyttet en av min gammeltantes døtre til morens hjembygd. Hun hadde giftet seg med en østerriker under krigen, og var nå enke med en farløs sønn. Den lille gutten hadde kommet til verden etter sin fars død, og moren hedret ham med å gi deres sønn hans navn. På landet fant den unge enken lykken på ny, og hun giftet seg etter noen år med en mann hun skulle bli gammel sammen med. Snart fikk gutten flere søsken og alt roet seg rundt de.

Heldigvis.

En ung kvinne hadde forelsket seg i en kjekk og på den tiden svært anerkjent og avholdt mann. Da krigen var over og alt kom til overflaten viste realitetene at den kjekke og karismatiske unge mannen var en av andre verdenskrigs største krigsforbrytere. Som et av polsk motstandsbevegelses fremste målskive ble han tatt av dage senvinteren 1944.

I den vesle nordmørske byen rådet sjokk og sorg. En høygravid norsk kvinne hadde mistet sin mann og sitt ufødte barns far. Den unge fruen selv hadde ikke gjort annen forbrytelse enn å forelske seg i en av fiendens menn.

Så tilfeldig kan våre veier gå. 

31.5.16

Slektshistorie: En endeløs rekke tragedier

Tippoldemor - Oldemor - Bestefar - Mamma - Meg

Min tippoldemor Beret var sine sine foreldres eneste overlevende barn, og allerede som åtteåring ble hun morløs. Hennes far, Ole, ble dermed enkemann for tredje gang. Hans første kone døde 22 år gammel i barselseng. Barnet var dødfødt. Hans andre ekteskap skulle ende like tragisk. Også hans kone nummer to døde i barselseng, og barnet var som sist gang dødfødt.

Riktignok fikk han sju levendefødte barn i sitt andre ekteskap. To av barna, begge med navnet Beret, endte sine liv i en alder av 1 og 6 år. Deres eldste barn skulle for øvrig senere gifte seg med farens stedatter.

Tragediene stod i kø også i generasjonene før. Oles far, Peder, giftet seg første gang med Beret, en enke som hadde overlevd to ektemenn. Av hennes ti barn fra andre ekteskap hadde tre dødd som nyfødte. Etter ni års ekteskap med Peder dør hun, og Peder vier seg med enda en Beret. De får fire barn sammen, men to av de dør før de fyller året. Eldstejenta kalles opp etter sin mor, og eneste gutt i flokken får navnet Ole.


Peder drukner allerede som førtiåring, og Ole mister sin far allerede som treåring. Heller ikke enkens nye mann lever lenge, selv om de rekker å få fem barn sammen. To av barna dør etter bare noen uker.

Det tredje barnet skal dø i en branntragedie. En tragedie hvor hun, søsteren Berit og moren brenner inne i sitt eget hjem, natt til 28. mars 1824.

Mennene var ute på fiske, og mens flammene spiste opp både hus og mennesker, klarte bare tre å redde seg ut.
På gravferdsdagen på Edøya skal ei jente i fortviling og gråt ha sagt at «hos oss brinn vi inn eller så drukna vi på sjya». (Sitat hentet fra bygdeboka)

Skrur vi tiden fremover igjen, til min oldemors oppvekst, ser vi at tragediene på ingen måte hadde tatt slutt. Oldemor Olise var yngst i en søskenflokk på åtte, skjønt få vokste opp.  Fem av barna til mine tippoldeforeldre Beret og Nils døde som fireåringer eller yngre. Ei lita jente åpnet aldri øynene sine.

Likskjorten

Hun gråter og gråter, den unge mor.
Hun gråter og gråter sig ned.
Og ingenting på den grønne jord
kan gi hennes hjerte fred.

Hun gråter i stykke hver tro og bønn.
Hun gråter til natten tar slutt.
Hun gråter over sin lille sønn,
sin lille, døde gutt.

Hun gråter i stykker sitt eget liv,
hun gråter sitt liv i hjel.
Hun gråter sig gammel og krum og stiv.
Snart gråter hun ut sin sjel.

Så kommer en natt, da står han der
på nakne, bare føtter,
skjønt alle vet jo at han er
i ro mellom rognens føtter.

Han står der søvnig og ser seg om,
han gnir sig med hånden i øyet.
Så liten og lys i det mørke rum,
så kold og våt i tøyet.

Og moren står opp; jeg ventet dig!
Så er min sorg da slutt.
Så kom du da igjen til mig,
min lille døde gutt.

Da sier han: Mor, av all din gråt
blir jeg så kold rundt kraven.
Jeg får ikke sove når skjorten er våt,
da ligger jeg våken i graven.

- Jens Bjørnebo

Det var mange tunge tak der ute på gården. Det var værhardt og fattigslig, en kamp mot kald vind og kamp om å overleve de ubarmhjertige bølgene ute i havgapet. Dårlig kosthold og svekket immunforsvar gjorde barna til lette ofre for sykdommer. Så herjet også difterien ute på øya.

Ekstern lenke: (DigitaltMuseum om Smølas kirkegårder)

Vesle Johannes Magnus var en av ofrene for den trondhjemske halsesyke. - Difteri. Nesten en fjerdedel av de smittede døde av sykdommen, og særlig hardt gikk det ut over barn under ti år. Typisk for de alle var at de levde under dårlige sosiale forhold.

Mange år senere skal også Olises fem år unge barnebarn dø av difteri. En annen tid og et annet sted, men samme sykdom og samme familie.



29.5.16

Drømmen om Amerika, av Odd Sverre Aasbø

Mange av oss har vært der. Enda flere av oss drømmer om å dra dit. Helst på ferie. Kanskje studere et år. Surfe på Østkysten. Stikke innom en drive-in-iskrembar. Gamble bort penger i Vegas. Suse igjennom Route 66. Besøke slektninger.

Du vet. Disse som snakker kav dialekt og serverer sodd og rømmegrøt, selv om de ikke har vært i Norge på flere generasjoner.

USA, ja. Drømmenes land. Vårt andre hjemland. Selveste Amerika.


Drømmen om Amerika, av Odd Sverre Aasbø
Fra vikingferd til Super Bowl
Illustrert sakprosa med personlig schwung. Utgitt i 2016.

Pent pakket inn mellom to permer har forfatteren skrevet om nordmenns forhold til det store landet, et verdenshav unna lille Norge. Avstanden er stor, men forholdet vårt til denne stormakten er nært. – og på finurlig vis er det også nokså gjensidig. 

Ikke alle har et søskenbarn på Gjøvik, men alle har en onkel i Amerika, skriver han. Så langt unna sannheten er det heller ikke. 800 000 nordmenn emigrerte fra et lutfattig Norge til mulighetenes land i løpet av 1800-tallet og frem til mellomkrigstiden. Etterkommerne har enda ikke glemt sitt opphav, og er stadig opptatte av å pleie kontakten til «hjemlandet» og deres kjære slektninger. Sjumenninger, kanskje, men like fullt. Du vet. Og vi, oss nordmenn som faktisk ble født med ski på beina, elsker å høre deres forsøk på å snakke norsk. Vi elsker å lytte til dialekter vi trodde forsvant med våre oldeforeldre. Vi elsker å høre om familiefestene der de serverer lutefisk i ført lusekofter. Vi blar oss gjennom Facebook-albumene deres, fulle av bilder fra deres foreldres besøk i Norge på 1960-tallet. Nasjonalfølelsen blomster nesten mer med denne kontakten, enn på selveste 17. mai.

Så Aasbø skriver, skriver og skriver. Han skriver om det norske AmCar-miljøet, om emigranters møte med Ellis Island, Leif Erikssons store oppdagelse, Ole Bulls mislykkede nybyggerprosjekt Oleana, grunnmuren til Frihetsgudinnen, den legendariske amerikansk fotball-manageren Knut Rockne og «Ola-regimentet» under den amerikanske borgerkrigen. 

Sånn cirka i den rekkefølgen. Koblingen mellom våre land finnes overalt og til (nesten) alle tider. Det virker å ha vært en utfordring å begrense seg, og temaene vi tas med til er mange og sterkt varierte. En strengere redaktør ville systematisert innholdet. For meg ble det rotete. 

Skjønt, boken er ment å være en bok å bla i. Hoppe litt frem og tilbake. Kanskje jeg bare er litt for pirkete. 

Så føles det også vanskelig å synse noe om en slik type bok. Det blir litt urettferdig, kanskje. Likevel kan jeg ikke unnlate å skrive at den språklig sett ikke oppfattes som god nok kvalitetsmessig. Det overrasket meg, for jeg har ikke noe problem med å se at forfatteren i utgangspunktet har en mer enn god nok penn.

Drømmen om Amerika hadde fortjent et par runder til med korrekturlesing. Definitivt.

Legger man språklige svakheter og litt uryddig kapittelinndeling til side, sitter man igjen med en riktig fin bok å bla i. Jeg koste meg. Layouten er behagelig og bildene varierer fra historiske fotografier, til reklamefotos til resultater fra knipsingen fra familieferien. Selv sistnevnte variant har en fin funksjon i all dens alminnelighet. – Det forsterker det personlige inntrykket.

For dette er en nokså personlig bok. Forfatteren legger aldri skjul på motivasjonen hans for å skrive denne boken. Han er USA-entusiast på sin hals, og ønsker å belyse fascinasjonen som på sett og vis er gjensidig. Tidvis blir det personlige litt for mye av det gode, balansegangen er vanskelig, men underholdningsverdien holdes ved like hele veien frem til slutt. 

Spennende enkeltpersoner blir trukket frem, og flere hadde jeg ikke en gang hørt om. Bulls Oleana-prosjekt pirret nysgjerrigheten min i særdeleshet. Selv savnet jeg enda mer om emigrasjonen og nybyggerlivet, selv om dette vies en nokså stor del av boken. – Når sant skal sies. For meg ble det verre å svelge alt om det noe snodige AmCar-miljøet på Sørlandet, et miljø jeg ikke kjenner til, eller kan relatere meg til. Og jeg er slettes ikke interessert i å høre hvor fin personlighet Kjell Elvis har, eller lese meg igjennom avsnitt med politiske fraspark. Det er noe med dette å begrense seg, selv når man skriver en sakprosa i jeg-form. Det er en kunst. 

En del utsettelser til tross, ikke minst en streng formaning til forlaget og forfatterens korrekturlesere i særdeleshet, jeg koste meg med boken. Regelrett koste meg. Når alt kommer til alt kan jeg ikke annet enn å si at dette er en hyggelig bok å bla i. Så enkelt er det av og til. En fin bok å ta frem i ny og ne.

Mest av alt likte jeg hvordan boken – og forfatteren – fikk meg til å fabulere over mitt eget forhold til landet vi gjennom generasjoner har yndet å kalle Amerika. Det er så stort over there. Alt er stort. Think big. Be big. Kall nå landet det samme som et helt kontinent. Alt er lov.

Det ble altså en litt annerledes leseopplevelse for meg. Nysgjerrigheten ble vekket på grunn av min interesse for slektsforskning. Som alle andre emigrerte også mange av mine aner vestover. To av oldefedrene mine hadde opphold på henholdsvis fem og sju år. Deres historier er allerede fortalt, men det er flere fortellinger å berette. 

Fortellinger om livets glade gutter. En forsvunnet Rolex-klokke. Forbudstid og karrièrer. En annonse i Life Magazine. Til og med et drap. – Og et kontor med en spill levende elefantbaby.

Jeg gleder meg.



Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: Ingen enda?

27.5.16

Slektshistorie: Jakten på min tippoldemor

Tippoldemor - Oldefar - Mormor - Mamma - Meg

Oldefar ble født utenfor ekteskap. Ei heller skulle foreldrene hans noen gang bli gift. - I alle fall ikke med hverandre. 

Tippoldefar hadde allerede kone og barn, sin egen familie. Skjønt dette var farens ekteskap nummer to. Det første endte allerede året etter vielsen, og trolig døde den unge hustru i barselseng. Hyggestunden med tjenestepiken på nabogården var ikke ment å få følger, men frøet ble sådd. Oldefar ble tippoldefars femte barn. 

De første årene bodde Oldefar sammen med sin mor, men under folketellingen i 1910 registreres han hos sin far og hans familie. 


Jeg har brukt mye tid på å lete etter min tippoldemor Marit. Det har vist seg å være et trøblete liv for Bæsta Strand. - For Mamma minnes at min mormor, hennes mor, snakket om Bæsta Strand i oppveksten. Selv møtte hun henne aldri.

Med bygdeboka som utgangspunkt, leter jeg etter henne i byen. Kristiansund. Hun skal være konfirmert her, selv om hun oppgis å være født og døpt i Surnadal. Konfirmasjonsoppføringene i kirkebøkene er borte, men jeg finner henne i folketellingen. Marit bor i byen, som pleiedatter og delvis betalt for av fattigvesenet. Et søk etter hennes foreldre er vanskelig. Fornavnet hennes er svært vanlig i bygda hun kommer fra, og det riktige fødselsåret er jeg usikker på. Derimot er hennes fars navn, Fredrik, uvanlig.

Etter å ha bladd i flere kirkebøker finner jeg ei jeg tror er vår Marit. 26. desember 1859 blir ei lita jente født i Surnadal, og 29. januar blir hun døpt og gitt navnet Marit. Far er Gaardmand og Sergeant Fredrik Fredriksen Sæter fra noe jeg tolker som Ranes. Mor er Karen Olsdatter. Presten har også oppgitt henne å være ektefødt.

Jeg leser ordene, men jeg klarer ikke helt å tro på at dette er riktig. Kan Marit som i ung alder ble sendt til byen som pleiebarn virkelig være født av et ektepar hvis far har en viss militær rang? Jeg hadde sett for meg en mor som tjente til livets opphold, besudlet av en ungkar uten vilje til å ta ansvar.

Jeg forsøker en annen innfallsvinkel. Jeg finner folketellingen fra 1865 i Surnadal transkribert og leter systematisk etter menn ved navn Fredrik. Skjønt, selv om Marit er født i Surnadal er det ikke nødvendigvis noen logikk i at foreldrene kommer derifra, eller er bosatt der fem år etter barnefødselen. Her er det lett å gå seg vill.

I mitt videre søk kommer jeg over et prosjekt av Dordi Glærum Skuggevik kalt Utvandrerhistorier fra Nordmøre, med fokus på emigrantene fra Surnadal og Stangvik. Kan jeg finne noen ved navn Fredrik også der?

Her er en Fredrik fra Bakken i Ranes registrert som Fredrik Fredrikson Sæter, født i 1844 og lærer. Det er lite trolig at Fredrik ble far som sekstenåring. Jeg avskriver ham. Men hva med hans far? Nettopp denne Fredrik fant jeg jo i kirkeboken som far til Marit født i 1859!

Marit er født i desember 1859. Far Fredrik er født i 1819/1820 og er 40 eller 41 år gammel når datteren kommer til verden. Karen er like gammel. I folketellingen fra 1865 ser jeg at kun tre barn er bosatt på gården. Fredrik på 22, Ole på 20 og Mali på 12. Ingen Marit, selv om kirkeboken ettertrykkelig fastslår at de er foreldre til dette barnet.

Marit må ha blitt satt bort til andre før hun fylte fem år.

Og nå er jeg helt sikker på at dette er vår Marit. Alder, sted, fars navn, hennes fravær i folketellingen. Alt stemmer. – Men jeg undres hvorfor hun ble satt bort.

Fredrik og Karen ble foreldre i høy alder, og aldersspennet mellom Marit og Mali tilsier at de kan ha fått flere barn i mellom. Videre var kanskje fødselen komplisert grunnet mors alder. Kan hun ha blitt for syk til å stelle små barn?

Det er ikke enklere å nøste opp i hva som hente med Marit etter at Oldefar flyttet til sin far. Jeg undres over hvor hun tjente, om hun noen gang fikk flere barn, eller ble gift. Jeg undres over hvor hun levde de siste årene av sitt liv, når hun døde, og hvordan det skjedde. Mest av alt om hun døde i ensomhet, eller om hun var omringet av sine få nærmeste.

Jeg har lett og lett, men jeg vet ikke hvor jeg skal søke, eller hvilket navn jeg skal søke etter.

Desto gladere ble jeg av å finne bilde av henne. Tippoldemor Marit sittende på en benk med sin sønn, min oldefar, og hans døtre.

Det er godt å se at hun smiler.