Orkideens hemmelighet, av Lucinda Riley

La meg fortelle om mitt forhold til orkideer.

En gang for overraskende mange år siden (det føles som det var i går, les: jeg begynner å bli gammel) fikk jeg en søt liten orkide av min bror. ”Kjære vene, hvordan skal nå dette gå” tenkte jeg med meg selv. Jeg er ikke kjent for å ha grønne fingre. Ikke nok med det, det er attpå til en underdrivelse. Jeg leste meg opp til stell av orkideer, og vannet trofast min lille søte orkide med et eggeglass vann en gang i uken.

Etter et halvt år var den like liten og søt, og jeg hadde vondt for å forstå hvorfor de andre knoppene ikke skulle forvandle seg til vakre blomster. Strengt tatt hadde jeg vel vondt for å forstå hvorfor planten aldri døde heller. Ikke for det, jeg gledet meg stort over å holde liv i en plante og begynte så smått å skryte på meg grønne fingre. Vel, denne skjebnesvangre dagen, ett halvt år etter mottatt blomst, skulle jeg tørke støv av den. Takk for at du leste akkurat denne linjen, mamma. Jeg gjentar: Ett halvt år etter mottatt blomst, skulle jeg tørke støv av den. Jeg hadde nok tørket støv av den før også, jeg liker å tro det, men i alle fall: Denne dagen tok jeg litt ekstra hardt i. Jeg hadde fått forferdelig bange anelser.

Jeg knep i et av blomsterbladene. Hardt. Med neglene. Og hva skjedde? Ikke noe! Der og da falt verden sammen. Jeg innså at i ett halvt år hadde jeg vannet og stelt og sullet med en plastblomst. Verden vil bedras.

Like hjerteskjærende som min lille orkidefantasiverden er boken Orkideens hemmelighet.

Orkideens hemmelighet, av Lucinda Riley

For en tid tilbake var jeg så heldig å få invitasjon til mingleparty hos Cappelen Damm, som med tilstelningen skulle gjøre blest om Lucinda Riley og hennes roman Orkideens hemmelighet. Jeg hadde dessverre ikke muligheten til å dra dit, men boken fikk jeg uansett tilsendt. Nå er boken lest. Edit: Nå er boken slukt.

Forlaget skriver: 

Et gripende slektsdrama med handling fra England og Thailand.Som barn tilbrakte Julia Forrester mye tid på det gamle godset Wharton Park, der bestefaren hennes var gartner og dyrket vakre orkideer. Når en tragisk ulykke rammer Julias familie, vender hun tilbake til de vakre omgivelsene rundt Wharton Park. Kit Crawford er arving til godset og er i gang med å pusse opp eiendommen. Funnet av en gammel dagbok blir nøkkelen til en kjærlighetshistorie som i sin tid nesten ødela Wharton Park.Like før andre verdenskrig bryter ut, bor det unge paret Olivia og Harry Crawford på Wharton Park. Når krigen kommer, må Harry forlate familien for å kjempe for landet sitt. Skjebnesvangre hendelser skal komme til å få konsekvenser også for de neste generasjonene.

Drøyt 500 sider med kliss. Ingen skal si at jeg hadde skrudd opp mine forventninger: Jeg hadde definitivt mine bange anelser. Etter å ha slitt i et par uker med en murstein om Kina, passet det likevel greit med søtsaker. Jeg iførte meg et ironisk glis, himlet med øynene og satte i gang.

Delvis stemte mine fordommer. Jeg var pinlig berørt gjennom store deler av boken. Her var det sjenerende skrivefeil og gjentakelser av ord og uttrykk, men siden jeg leste et leseeksemplar skal jeg forsøke å ikke fokusere på dette. So help me God and nuff said. Det var uansett strengt tatt ikke pinlig, bare irriterende. Det som var skikkelig pinlig var all hjertesmerten og mangelen på grundige personlighetsanalyser.

Hjertesmerten, du liksom. Drama og hjerteskjærende kjærlighet gjorde dette til en skikkelig klissete bok. Slikt blir jeg flau av. Pinlig berørt.

Tulla!

Eller. Neida, så. Vet dere? Jeg digget det! Jeg tvang meg ned fra pidestallen og lot meg drukne i all romlemantikken, jeg leste og leste og leste. Fniste og rødmet. – Og leste litt til. Vips var boken ferdiglest, og jeg hadde tatt meg i både å snufse og le. Shame on me, i dobbel forstand.

1) Fordi jeg er litt boksnobbete.

2) Fordi jeg likte denne boken selv til tross for alle feil og mangler.

- Men det er jo som kjent slik også kjærligheten er. Bøker trenger ikke alltid å GI leseren noe annet enn ren underholdning. Dette er perfekt strandlektyre eller som pauselesing mellom romaner som boksnobberen i meg vil hevde er langt mer viktige og interessante. Dette er langt ifra en bok som havner på topplisten min over fantastiske leseopplevelser, eller som jeg virkelig vil huske i årene fremover. Den dugde der og da, og det var nettopp det jeg trengte. Det kommer til å være mer enn nok av kvinnemennesker der ute som vil trykke romanen til sin bryst, akkurat slik som romaner av Victoria Hislop og Kate Morton har opplevd å bli lest og elsket. Likhetene er mange: Kjærlighet og dramatikk, fortid og nåtid. Dere kan vel tenke dere. Oi, best å avslutte før boksnobberen i meg overtar.

La oss heller gå tilbake til utgangspunktet:

Plastorkideen har jeg fremdeles. - Og like fremdeles setter jeg pris på den. Jeg har også en annen orkide. En stor orkide som attpåtil er ekte. Den har knopper som brister, som bretter seg ut til å bli vakre blomster. Blomster som med tiden visner. Etter noen måneder dukker nye knopper opp. Igjen og igjen. Min ekte orkide er vakker. Min plastorkide er søt. Begge gir meg glede, selv om kvaliteten ikke kan sammenlignes. – Akkurat som bøker.




Kilde: Leseeksemplar.

Simon og eiketrærne, av Marianne Fredriksson

La meg fortelle deg om en vakker fortelling. Simon og eiketrærne er en vakker, rørende, trist og vidunderlig bok vel verdt å lese. – Men ta deg tid. Her er det rom for filosofering.

Simon og eiketrærne, av Marianne Fredriksson

Boken handler om Simon og hans oppvekst i Gøteborg under 2. verdenskrig. Simon er jøde og adoptivbarn i en sosialdemokratisk familie. På skolen treffer han Isak, jøden fra Berlin som med nød og neppe har sluppet unna nazistenes klør. Gjennom ham og hans familie kommer Simon nærmere sin jødiske arv. Men selve grunnfjellet i Simons verden er Karin, adoptivmoren, som dominerer hjemmet med sin trygghet og varme.

Vi følger Simon og Isak fra tiårsalderen til de nærmer seg tretti år. Prosessen de går igjennom fra barn til voksen er det essensielle i hele romanen. De går fra å være skolekamerater til brødre og til mer perifere venner. Guttene er og blir ulike, og motsetningsforholdet er givende og samtidig vanskelig. Simon, oppvokst i enkle kår, er den intellektuelle og begraver seg i bøker og søker svar i naturen. Overklassegutten Isak tiltrekkes tvert om av fysisk arbeid. De søker til hverandres familier, fra hverandre og likevel mot hverandre.

Handlingen foregår i og rundt Gøteborg før, i og etter 2. verdenskrig. Her opplever vi både skjult og åpent jødehat. Simon kjenner på dette og aner at noe holdes skjult for ham. Han ser annerledes ut enn de andre, naboer forvirrer ham med hentydninger, han har drømmer han ikke kan forklare, og han dras hele tiden til Isak og hans far.

Isaks far Ruben er den som øyensynlig betyr mest for Simons søken etter sin egen identitet. Det er likevel Simons adoptivmor Karin som er den viktigste personen for hans oppvekst. Hun representerer det grunnleggende gode og er den som kjærlig tar seg av begge guttene. Karin er en svært sterk morsfigur som undergraver seg selv og lider under dette. Ubevisst hemmer også hennes sterke kjærlighet guttenes forhold til andre.

Både Simon og Karin søker ut i naturen. - Ut til eiketrærne som lytter og gir råd i det stille. En dag tar Simon farvel med barndommen og går aldri mer ut til trærne:

I mange år ville han gruble over hva det var han hadde avsverget denne dagen, langt borte fra barndommen. Når han ble tjue ville han få en anelse om det, og siden kom han til å tilbringe livet med å prøve å erobre det tilbake.

En oppvekst krever løsrivelse. Marianne Fredriksson gir leserne et bilde på dette ved Simons oppgjør med trærne. Eiketrærne symboliserer menneskets behov for noe guddommelig. Nå må Simon famle videre i livet alene. Samtidig trekkes Karin for første gang til trærne. Nå er det hun som trenger noe eller noen å lene seg til.

Behovet for Gud eller noe guddommelig, en sterk kraft som ikke kan forklares men bare er der, er viktig. Fredriksson er tydelig på at veven hun spinner i sin historie kan forklares: ingenting er tilfeldig og alt henger sammen. Dette gjenspeiles både hos personene, deres personligheter og deres forhold til hverandre.

Noen kritiserer dette for å være overtydelig, men jeg mener dette er bokens store fortrinn. Personligheten til de ulike personene og deres samspill er det som virkelig gjør boken.

Aller sterkest var kanskje alle disse mystiske mannsfigurene Simon både drømmer om og møter på sin vei. Alt er ikke åpenbart med en gang, men vi forstår mer og mer etter hvert som vi leser. Selvsagt kan også disse personene forklares.

– Vi forstår mer og mer etter hvert som vi vokser opp, får stadig nye erfaringer og kan høste kunnskap av disse. Ingen går gjennom livet som allvitende, uansett alder, for det er ingen grense for hvor mye kunnskap og erfaring vi kan høste som gjør oss rikere. På samme måte fortsetter også boken å vokse, lenge etter siste side.

Søsteren min på peishylla, av Annabel Pitcher

Det var veldig viktig for meg å være med i denne runden av Bokbloggturneen. Da jeg fikk beskjed om at jeg var trukket ut til å være med, jublet jeg høyt. Da jeg leste hvilken uke jeg skulle legge ut omtale på, begynte tårene å renne. Dette blir en personlig bokomtale. Jeg ønsker det, jeg trenger det, og det føles naturlig.

Min sønn er ti år, akkurat som bokens hovedperson. Og akkurat som hovedpersonen har han to søstre. En av søstrene til bokens Jamie er på peishylla. En urne med aske. Jentene mine ble født 9. juni for åtte år siden. Bilde av dem henger på veggen.– Nettopp derfor håper jeg dere tar dere tid til å lese denne omtalen.

Jeg er noen dager for tidlig ute, tilgi meg. Askeladden var før meg i rekken, og Marielle er etter. Bokbloggerne har vært litt uenige. Selv elsker jeg boken, den traff meg midt i hjertet. Her er hvorfor:

Søsteren min på peishylla, av Annabel Pitcher

Ti år gamle Jamie har nettopp flyttet til et nytt sted sammen med faren og søsteren sin fordi de trenger en ny start. Fem år tidligere ble søsteren hans Rose drept av en terror-bombe. Familien går i oppløsning, men Jamie gråter ikke. Ikke en eneste gang.

Sorgen har mange ansikter. Storesøster farger håret rosa og tar piercing. Far drikker. Mor forsvinner. Familiebildet går i tusen knas og ingen makter å lime bitene sammen. På peishyllen står urnen med Roses aske. Peishyllen er et tempel og husets midtpunkt. - Sorgen er husets midtpunkt. Alt som ikke ble, og alt som skulle ha vært.

Han var bare fem da Rose døde. Alt rundt ham dreier seg om sorgen over henne, men selv føler han ingen sorg over søsteren.

”Du må savne henne veldig”, sier de som ikke forstår. De som ikke forstår at de gir ham dårlig samvittighet. For hvordan kan han vel sørge over en søster han ikke husker?

"En dag fikk jeg i lekse å beskrive noen som betyr mye for meg, og jeg brukte et kvarter på å skrive en hel side om Wayne Rooney. Mamma tvang meg til å rive ut siden og skrive om Rose i stedet. Jeg hadde ikke noe å si, så mamma satte seg ned på den andre siden av bordet og var helt rød og våt i ansiktet og fortalte meg nøyaktig hva jeg skulle skrive. Hun smilte et sånt tåresmil og sa Da du ble født, pekte Rose på tissen din og spurte om det var en larve, og jeg sa Det der skriver jeg ikke i stilboka mi. Mamma sluttet å smile. Det dryppet tårer fra nesa hennes ned på haka, og jeg fikk så dårlig samvittighet at jeg skrev det ned likevel. Noen dager etter leste læreren stilen min høyt i klassen, og jeg fikk en gullstjerne av henne og ble ertet av alle de andre. Larvepikk, sa de."

Jamie sørger over ikke over søsteren, han sørger over sorgen. Jamie sliter hjemme og han sliter på skolen. Hjemme har han Jas, på skolen har han Sunya.

Jamie finner en venn i Sunya. Han har aldri hatt noen egentlig venn før. Ikke på ordentlig i alle fall. - Om man ikke teller med en venn han hadde i fire dager, da. Endelig er det noen på skolen som ser ham, som liker ham, som vil være sammen med ham. Sammen redder de hverandre og finner gjensidig trøst og støtte. Sunya er tilsynelatende urokkelig optimistisk, selv om vi tidlig forstår at hun har sine egne utfordringer. Som muslimsk jente med hijab blir hun et naturlig mobbeoffer. Hun viser aldri at hun er lei seg, hun nekter å være noe offer, men Jamie ser at hun gjemmer seg på do. I det skjulte utfører de hver sin besynderlige hevn. Jamie er Spiderman og Sunya er M-jenta. De er et umakent par, men like fullt: de trenger hverandre. Med superkrefter skal de kjempe på de godes side, mot de onde, og kjempe på løvetenners vis.

- Men Sunya må skjules. Hun kan aldri være med Jamie hjem, og han kan aldri fortelle om henne til faren. Faren hater muslimer. Han ser en terrorist i alle muslimer. Hver eneste muslim, barn som voksen, kvinne som mann, er i hans øyne medskyldige i Roses død. - Sorgen har mange uttrykk. Noen må bebreides.

Søsteren Jas er klippen som beskytter Jamie. Hun har mistet sin eneggede tvillingsøster. Hennes foreldre vil resten av livet minnes hennes søster, hun er en evig påminnelse over hva de har mistet. Sorgen forherliger den avdøde. Jas, den overlevende, vil aldri kunne blomstre. Rose var penere, Rose sang vakrere, Rose var edlere. Jas vil aldri kunne feire bursdagen sin, for bursdagen er også Roses dag. Hun har mistet sin tvilling, hun har mistet noe av seg selv. Ingen kan helt forstå, men Jamie klamrer seg til henne og Jas klamrer seg til ham. Om ingen andre stiller opp for søskene, skal i alle fall Jas ta vare på lillebroren sin. Denne søskenkjærligheten og samholdet er noe av det aller, aller beste med boken.

"Det må ha vært trangt med to babyer inni mamma. Det er sikkert derfor de ikke var så tett knyttet til hverandre. Jas har fortalt at Rose var sjefen og alltid måtte ha oppmerksomhet, og at hun gråt når hun ikke fikk det som hun ville. Det er bra det var hun som døde, sa jeg og smilte et sånt vennlig smil. Jas rynket pannen. Jeg mener, når en av dere først skulle dø. Hun begynte å skjelve på underleppa. Er det ikke bare litt fint å slippe å ha henne her spurte jeg. Jeg kjente at jeg ble litt sint. Det var Jas som hadde sagt at Rose var irriterende, ikke jeg. Prøv å se for deg en skygge som ikke hører til noe menneske svarer hun. Jeg tenkte på Peter Pan. Skyggen hans hadde det mye morsommere med Wendy når Peter ikke var med. Jeg hadde lyst til å forklare det til Jas, men hun hadde begynt å gråte, så jeg bare ga henne et lommetørkle og skrudde på tv-en."

Boken er sår. Det underliggende er vondt, til tider fryktelig vondt. – Men som med alt vondt her i livet, blir veien litt enklere å gå om man har en positiv holdning og et humoristisk syn på det meste. En tiåring kan være verdensmester i slikt. Man trenger ikke komplisere alt mer enn man må, men observere, fastslå og forsøke å gå videre. Jamie ser det underfundige og tragikomiske i det meste, og gir leseren flere smil enn tårer. Nydelig!

Boken er bygget opp som en monolog utført av tiårige Jamie. Jeg oppfatter monologen som svært autentisk og troverdig. Jeg elsker måten han løper fra det ene temaet til det andre. Det går i ett, akkurat slik det gjør for tiåringer flest. Denne flyten blir ikke mindre flytende (…) av at all tale er inkludert i selve teksten kun fremhevet med kursiv tekst. Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende tidligere, men jeg likte det. Det passer ikke i en hver bok, for all del, men dette er i mine øyne et glimrende virkemiddel når boken er skrevet fra et barns ståsted. – Vel og merke når leseren er voksen. Jeg tror vel kanskje de yngste leserne hadde satt pris på litt mer markerte dialoger og litt flere avsnitt, for å gjøre lesingen enklere og lettere.

Temamessig er boken blytung. Sorg og omsorgssvikt hadde holdt i massevis, men forfatteren har maktet å inkludere også andre tema som rasisme, alkoholisme, mobbing, og problematikk rundt blant annet skilsmisse og religionsundervisning.i skolen. Det er mye å ta av, men det føles ikke som noen oppramsing. Livet er komplekst, også for en tiåring. Ingen åpenbar moralisme utenom lett filosofering og forsøk på toleranse, gjør dette til en fin leseopplevelse som passer både yngre og eldre.

Målgruppen er i følge forlaget 12-16 åringer. Særlig lavere enn det er neppe hensiktsmessig. Innholdet setter krav til leseren; man må ha opplevd litt for å lese mellom linjene. Slik sett tror jeg en voksen kan ha minst like mye glede og nytte av boken som en tolvåring.

Jeg har tidligere skrevet at jeg tror på Jamies monolog, at dette kunne ha skjedd og at fortellerstemmen er ti år gammel. Troverdigheten øker ytterligere ved at forfatteren har tatt utgangspunkt i en reell tragedie. Bombene eksploderte faktisk, noen mistet sitt liv, og noen mistet det kjæreste de hadde. Reaksjonsmønstrene er ekstreme, men ikke uvanlige. Dersom du tror dette ikke skjer, er det desto større grunn til å lese boken. Det er ubehagelig å lese om, man vil ikke tro det. Men det skjer. Det skjer faktisk.

For jo da, enten du liker det eller ei, dette har skjedd før, og det kommer til å skje igjen:

Plaget av en ufattelig traumatisk ulykke flykter moren fra hjemmet. Hun finner seg en ny mann og avskriver de gjenlevende barna fordi fortiden er for vond til å takle. Faren drikker mer og mer, for å glemme, for å fortrenge, for å søke trøst. – Men jo mer han drikker, jo mer sørger han. Han slukes av sorgen, og glemmer sine to gjenlevende barn. Sorg er egoistisk. Likevel, på godt og vondt, er han den eneste som i det minste forsøker.

"Bildet er fint nok, men det var kanskje litt drøyt å drive og kysse det. Pappa presset leppene mot hånden til Jas, og så hånden til Rose, og så hånden til Jas igjen. Så vakre navn sa han med en sånn skjelven stemme som var skikkelig irriterende. Jasmine og Rose. Han strøk over de gamle håndavtrykkene til tvillingene. Det er sånn jeg husker dem. Jeg ble forvirret og sa Jas lever fortsatt, men pappa hørte ikke etter. Han slapp hodet ned i hendene, og det ristet i skuldrene. Jeg fikk veldig lyst til å le, for han drev og hikket veldig høyt og veldig lyst, men jeg svelget latteren og forsøkte å tenkte på triste ting som krig og de barna i Afrika som har diger mage selv om de ikke spiser noen ting."

Livet er ikke enkelt. Noen ganger går alt galt. Man kommer seg ikke opp igjen. Alt ender ikke bra. Vi famler oss frem her i livet. Noen opplever bare solskinn, andre bare regnværsdager. Noen har noen som kan løfte deg opp når du faller. Andre må stable seg opp på beina selv.

Uansett hva man opplever, uansett hvilke forutsetninger man har til å makte utfordringene, uansett hvem og hvor mange man har rundt seg: Gi aldri opp håpet. Ikke gi opp håpet, selv når det knuses. - Bokens avslutning er vidunderlig god og vond på samme tid. Akkurat som livet.

Min sønn er ti år, akkurat som bokens hovedperson. Og akkurat som hovedpersonen har han to søstre. Tvillingsøstre. Min sønns søstre, mine døtre, ble født 9. juni 2003. For akkurat 8 år siden, den dag i dag, døde den ene jenta. Min sønns søster, min datter. To dager senere ble jentene gjenforent. Min sønns søstre. Mine døtre. To timer er av og til et helt liv. Av og til er to døgn et helt liv.

Kjære vakre små, mamma og pappa og storebror savner og elsker dere for alltid. Gratulerer med dagen, Rebecca. Gratulerer med dagen, Nadia.

Kjære flotte gode fine gutten min, denne boken leste jeg for å forstå litt mer.

Lest i 2011 - Mai måned

Det rakk å bli månedsskifte denne gangen også, gitt. Jeg føler jeg er inne i en uheldig trend. Nu vel. Lat oss ikkje gå inn i freistelse, don’t look back in anger.

I mai måned har jeg lest… Tja, jeg har i alle fall lest. Litt. Jeg som egentlig aldri blir stresset med mindre jeg må panikkryddevaskehylevrælekollapse, har blitt bestevenn med tidsklemma. Det er et hat-kjærlighet forhold. Nå har jeg vel strengt tatt, og det er viktig å være ærlig, hatt tid til å lese mer, men la oss nå ikke fokusere på tidvis lesevegring. Vi starter på nytt.

I mai måned har jeg lest himla få bøker. Oooooooh.

Hanumans maske – Eg elska ho – En sannsynlig historie – Søsteren min på peishylla – Sorgenfri

Miiiip. En hånd, bare. 1 - 2 – 3 – 4 – 5 bøker. Kanskje det ikke er så håpløst likevel, nå som jeg ser det svart på hvitt. Det er en klar forbedring fra årene jeg virkelig hadde lesevegring. Da var det ikke noe “fem bøker på en måned”. Da var det heller “en bok på fem år”. Ja, tenk dere… Det var grusomt, det.

Ja, også leste jeg litt i The New York Triology av Paul Auster. Det gikk bare ikke. Jeg måtte, skrekk og gru, avbryte. Senere, Ellikken, senere.

Jeg skriver meg rent bort her jeg skal skrible ned vettug månedsstatistikk. Apropos skribling: Mon tro om jeg var flinkere til å blogge enn til å lese?

Inbetween books / Lest i 2011-34 En sannsynlig historie / Lest i 2011-33 Eg elska ho / Lest i 2011-32 Hanumans maske / Lest i 2011 - April måned + Bonus

Jammen meg! Fem innlegg også, jo! Attpåtil 3 bokomtaler, og det er ikke så galt. Vi lar de to andre innleggene forbigås i stillhet. Jeg kunne kapret enda et innlegg, hadde jeg ikke pinglet meg ut av bloggstafetten Karin oppfordret meg til å delta i.

Mål og mening:
Jeg satte meg kun ett mål. Jeg skulle bli ferdig med Hanumans maske. Jeg greide det! *fanfare og konfetti* Jeg er også fornøyd med at jeg leste en bok på nynorsk OG at jeg nå har lest samtlige av Nesbøs bøker. Rubbel og bit. Nå gleder jeg meg abnormt til Gjenferd, som jeg akter å IKKE kjøpe for flere hundre kroner. Jeg har bursdag i juli, og det er alltids håp i hengende snøre.

Terningkast:
April var jeg voldsom raus med terningen. I mai er jeg ikke like ukritisk. Med Sorgenfri visste jeg hva jeg gikk til, Jo Nesbø er en evig favoritt. Jeg nikoser meg med bøkene hans, og denne var intet unntak. Søsteren min på peishylla gleder jeg meg virkelig til å blogge om, men det må jeg vente med til niende juni. En femmer skal den få, akkurat som Eg elska ho får. Vær så god :-) De to andre derimot gir meg rynkete nese. Hadde jeg vært gladere i terningkast på bøker, så…. Men vent! Jeg er jo egentlig ikke det!

Kjønn:
To mannebøker, tre kvinnebøker. Der har du meg.

Land:
Handling fra Thailand til tross, Hanumans maske er og blir en norsk bok. Det er selvsagt Sorgenfri også. Sverige har fostret forfatteren av den sannsynlige historien, og da gjenstår bare en engelsk og en fransk bok. I juni skal jeg litterært reise litt lenger vekk, jeg lover! (gisp)

Sidetall:
Jeg tror jeg har spart all verdens mursteiner til juni måned. Det må jo gå galt, selvsagt. I mai leste jeg en kort og fire lange-uten-å-være-murstein.

Tema:
Prostitusjon, narkotika, mord og mysterier. Sorg og savn. Destruktive tanker. Ran, hevn og mord. Det har ikke vært en spesielt morsom litterær måned dette her, men hei, det er slik jeg liker det.

Shop till you drop
April-innlegget avsluttet med en ellievill handletur på bokfronten, og gjett en gang hva jeg nå skal skrive!

Meg: Gjett da!


Meg igjen: Seriøst, det er ikke vanskelig å gjette!


Meg enda engang: Ah. Jeg har shoppet meeeeeeeeeeeeeer.

Dette er hva jeg fikk for en slikk og ingenting 1. mai:

Og dette er hva jeg fikk for en slikk og ingenting 29. mai:

Endelig skjønner jeg hva damene sier, når de klager over at de ikke har noe å ha på seg tross fulle klesskap. Jeg er mer der at jeg har fulle bokhyller men finner ingen bøker å lese. Stooooop the maaaaaaaadness.

Psch, det kan du tro. Aldri! ALDRI! Mere bøker, jeg vil ha mer bøker!

Everything about June

Labben fra Migrating Coconuts, som for øvrig ga meg verdens fineste bloggkompliment (TAKK!), satte meg forleden helt ut da jeg oppdaget at hun hadde begynt på Silmarillion. Jeg har enda ikke klart å komme meg lenger i prosessen enn å halvveis skule bort på sånn ca beliggenhet i bokhylla. Som om ikke det er nok har også Line begynt på sine forberedelser til å lese ferdig Ringenes Herre. Jeg fniser i skjegget, det er ikke til å unngå. Stakkar.

Etter Ingalills overbevisende anbefaling, startet jeg opp med Simon og eiketrærne. Denne skal jeg definitivt fullføre. Ville svaner må jeg også lese, for nå tror jeg hun jeg låner den av begynner å bli bekymret over at hun aldri skal få igjen boken sin. – Ja, også kom en kollega med Balansekunst. Herregudsåmangesider. Jeg har strengt tatt sagt til meg selv at jeg må lese Havets katedral før sommerferien også, og det nærmer seg med stormskritt.

Æh.

Inbetween books

Jeg lever. Nå er det viktigste sagt, og jeg kan fortsette. Jeg leser ikke all verdens for tiden. Tror det skyldes at jeg har så mange uleste fristelser i bokhylla, at jeg blir stående perpleks og rådvill ute av stand til å foreta et valg. Kanskje dere kan hjelpe meg?

Her er godsakene jeg ikke klarer å velge blant (legg merke til mine fabelaktige paint-evner) :

Ville Svaner har jeg lånt, og jeg vet jeg burde velge denne først, men den er så himla stor. Samtidig kan jeg ikke begynne på Elsi Lund eller Tora uten å lese alle tre bøkene i et schwiiing. – Og hva om, gud forby, jeg ikke liker den første boken i disse triologiene? Tanken er vond og fæl. Skammen, kanskje, men er den for øyeblikket altfor tung for mitt hode? Enqvist har jeg ikke lest noe av tidligere, forventningene er skyhøye, men er jeg klar? Alice Hoffman, njæææh? Jeg klarer sikkert å komme på noen innvendinger mot Simon og Eiketrærne også.

Oh, handlekraftige mennesker. Redd meg fra boksperrehelvete...

Boken jeg har lest etter forrige blogginnlegg er en Bokbloggturnebok. For øvrig en bok jeg ble skikkelig innmari begeistret for, men siden jeg ikke kan uttrykke noe mer enn som så før 9. juni, lar jeg det være med skikkelig innmari begeistret. Det har vært litt ymse gjennom nevnte turne, men noen ganger får man altså slike perler som nevnte unevnte og perlen over alle perler Jasper Jones.

Innimellom har jeg knotet meg gjennom noen sider av Paul Austers New York-trilologi. Jeg vet den er bra, herav fins ikke et dugg av tvil, men med en konsentrasjonsevne lik -0 er ikke en engelsk bok noe for meg for øyeblikket. Jeg har, med bristende hjerte, lagt den bort. Dette strider mot all sunn fornuft og knuser alle mine prinsipper.

Derimot har jeg greid å lese litt mer enn bare et par sider av Jo Nesbøs Sorgenfri. Dette er den siste uleste boken av ham, og et av mine lesemål for 2011 var nettopp å lese denne boken. Wohey, jeg er straks i rute før Gjenferd endelig slippes ut på markedet! Lesetempoet, derimot, kunne ikke en snegle gjort saktere, og jeg setter antakelig ny månedlig lavrekord i antall bøker i mai.

Ironien er følgende utsagn: ”Hva? Har Eli lånt bok av deg? Hun kommer til å lese den ut på et par timer!” Akk ja. Akk nei.

En sannsynlig historie, av Karin Alvtegen

Etter å latt meg begeistre over Svik og Savn av Karin Alvtegen, kastet jeg meg nylig hemningsløst over hennes nyeste roman.



En sannsynlig historie, av Karin Alvtegen

“Helena får oppfylt en gammel drøm når hun og mannen kjøper en liten gård i Norrland for å drive et hotell. Men ekteskapet knaker i sammenføyningene, og snart er skilsmissen et faktum. Tilbake står Helena med hotellet, en ødelagt tilværelse og en ulykkelig tenåringsdatter. Finansmannen Anders' karriere har vært fremgangsrik. Men i takt med at pengene har strømmet inn, har tilværelsen blitt stadig mer meningsløs. På en landevei i Norrland utfordrer han skjebnen, lukker øynene, gir gass og tenker at nå får det gå som det går. Han våkner på sykehuset. Etter oppholdet der tar han inn på et lite hotell i en norrlandsk småby.“

Life and how to live it
Stort sett veksler fortellerstemmen mellom Helena og Anders. Begge med bagasje fra en vanskelig barndom. Noen minner er bearbeidede, andre er umulige å rømme ifra.

Helena er bedratt og sviktet. Mannen har flyttet ut og funnet lykken hos en annen. Samtidig som Helena gjør mer eller mindre vellykkede forsøk på å drive hotellet alene og forsone seg med et ødelagt ekteskap, skal hun attpåtil forsøke å fungere som mamma for datteren hvis tenåringshormoner er i full oppblomstring.

Anders har mer penger enn han kan bruke, men han finner likevel ingen lykke. Etter et selvmordsforsøk fører tilfeldigheter ham til Helenas lille hotell.

Våre erfaringer former oss som mennesker, på godt og på vondt. Det er dette som gjør oss så forskjellige og det er derfor vi håndterer utfordringer så ulikt. Noen ganger blir utfordringene så store at vi ikke finner noen løsning på dem. Av og til trenger vi hjelp fra andre til å se mulighetene.

Helena og Anders er ikke alene. I boken finner vi også Anna-Karin som sitter ensom og bitter i sin lille stue mens hun leter etter feil hos andre for å slippe å se sine egne feil. Vi møter også Helenas datter som lister seg på tå i sin ulykkelige ensomhet. Hun ønsker å flytte, men tør ikke i frykt for hva det vil gjøre med moren.
Alle er de ensomme. Alle har de mistet noen eller noe som har fått dem til å miste grepet om tilværelsen. Alle har de satt seg fast i en hengemyr av negative tanker og handlinger.

Lenger oppe i skogen bor bygdas original og einstøing. I en falleferdig rønne, uten sosial omgang og uten åpenlys rikdom, virker det likevel som han trives og har det godt. Hvor har han vel funnet lykken?

På sidelinjen finner vi Martin. Mannen som sviktet. - Men hvem sviktet egentlig hvem? Hvorfor og hvordan? Og hvem bestemmer hva som er et svik?
Det fins bestandig to sider av samme sak, og for å understreke dette benyttes altså dette velkjente virkemiddelet: Fortellingen drives frem fra de ulike hovedpersonenes versjon av hendelser, følelser og tanker.

Hvorfor dette er en bok du ikke trenger å lese
Handlingen falt ikke helt i smak denne gangen. Det gikk tregt, fryktelig tregt. Jeg kunne avbrutt boken flere ganger, men ren stahet gjorde at jeg ikke la den fra meg. En viss spenning oppstod mot slutten av boken og reddet helhetsinntrykket. Svakheten er at dette var for lite, for sent, og var over for fort. I begynnelsen vekslet jeg mellom å gjespe og bla om sidene mer og mer motløs. For å være helt ærlig må jeg si det grenset til kjedsommelig og trivielt.

Utenom det: Ikke alt i den sannsynlige historien er like sannsynlig (…). Det får da være grenser for hva en fremmedkar makter å innynde seg hos hotelledelsen på en ukes tid.

“Ingen kan løpe fort nok, når jegeren bor i den som jages.”

Noen logiske brister (i mitt lille hode) svekket troverdigheten som jeg i Svik og Savn verdsatte så høyt. - Og så har vi dette helt elementære da: Sviktet og nedbrutt kvinne møter ny mann og da går alt så meget bedre… Slik sett er forrige omtalte bok Eg elska ho i mine øyne tusenvis av mil lengre fremme i bokhierarkiet med sin agenda om å forsone seg med det som har skjedd, endre innstilling og finne sin egen lykke. Finne livslyst på tross av, og ikke på grunn av andre. Finne lyset i seg selv, rett og slett.

Hvorfor du likevel skal lese denne boken

Det er noe litt hverdagslig, trivielt og uengasjerende ved hennes fortellinger, men historiene får likevel ben å gå på. Løpe på, faktisk. Det underliggende tema går handlingen en høy gang. Språket flyter og hun beskriver alltid de ulike personlighetene oppsiktsvekkende godt.

Den heller uengasjerende handlingen i denne boken fremhever hennes gode penn hva skildringer av mennesker og menneskesinnet angår. Det hersker ingen tvil om at hun er en god menneskekjenner. Hun innehar en dyp menneskelig innsikt. Boken scorer høyt hva beskrivelser av menneskets indre og sosiale samspill med andre angår, og ikke minst hvordan fornektelse og hvordan negative følelser påvirker oss og begraver oss enda lenger ned i elendigheten.

I tillegg fører hun altså en god og flytende penn, og leseren formelig glir av gårde. Her er ingen vidløftige ord og uttrykk. Det holdes rimelig enkelt, nesten litt banalt. Hun evner også å si litt men ikke alt. Hun vet hvordan man best skal beholde en liten nerve av tvil og fortolkningsmuligheter hos leseren.

When life gives you a hundred reasons to cry, show life that you have a thousand reasons to smile
Vi legger grunnlaget for resten av vårt liv helt fra vi blir født. Alt vi opplever former oss som mennesker. Bevisst eller ubevisst vil våre erfaringer påvirke hvordan vi ser på andre mennesker og hvordan vi takler hendelser, både positive og negative. Hvordan vi opplever noe som skjer, er avhengig av tidligere erfaringer og menneskene vi har rundt oss.

Et uoverkommelig problem for noen kan være en bagatell for andre. Denne boken er bare middels bra i mine øyne, men kan være fantastisk i andres øyne. Det er det som gjør litteraturen – og livet – så fascinerende spennende…

Eg elska ho, av Anna Gavalda

Til tross for at jeg knapt nok har lest en bok på nynorsk siden den gang jeg fremdeles kunne titulere meg ung og lovende, kjemper jeg stadig med nebb og klør for å forsvare nynorsk. Det er et akk så vakkert skriftsmål, og mitt litt passive kjærlighetsforhold til nynorsk gjør at blant andre Lena fra Les mye er blant mine favoritter i bokbloggverden. Jeg skulle gjerne skrevet denne omtalen på nynorsk, men mitt ordforråd strekker dessverre ikke lenger til.

Eg elska ho, av Anna Gavalda

Fordi ho er ulykkeleg, bestemmer svigerfaren seg for å ta henne med på landet. Fordi ho ikkje vil ete, bestemmer han seg for å lage mat til henne. Fordi ho ikkje sluttar å gråte, går han i kjellaren etter ei flaske god vin. Det blir seint og tid for oppbrot. Men dei blir sitjande. Han begynner å snakke. For første gong fortel han nokon om seg sjølv, om livet sitt, om ho han ikkje kunne få.

Chloe blir forlatt av sin mann. Blind av tillit og kjærlighet så hun det slettes ikke komme. Han rev grunnen for hennes føtter da han fortalte at han har møtt en annen. Sammen med deres to døtre reiser hun til sin svigerfar, hvor hun søker fred og ro til å sørge og få omsorg. Hun er bitter og nedbrutt, men svigerfar gir henne ingen sympati. Han møter henne med et krav om å reise seg opp igjen. Det er ikke henne det er mest synd på, sier han. Hadde mannen valgt å bli, hadde det vært til skade for alle. - Hvordan kan han si noe slikt?

Eg hadde lyst på ein sigarett. Det var idiotisk, eg hadde slutta å røykje for mange år sia. Men, men, er ikkje det typisk livet ... Her viser du enorm viljestyrke, og så, ein vintermorgon bestemmer du deg for å gå fire kilometer i kulden for å kjøpe deg ein pakke røyk, eller du elskar ein mann, de lagar to barn saman og så, ein vintermorgon får du høyre at han skal gå sin veg fordi han elskar ei anna. Ikkje nok med det, han er forvirra, han har tatt feil. Som på telefon: "Orsak, det var visst feil nummer." Heilt i orden, heilt i orden.

Boken er nærmest ene og alene skrevet som en dialog. Her finnes få eller ingen beskrivelser. Språklig sett er boken dermed temmelig avkledd, men Gavalda takler dette virkemidlet til det fulle. Dersom man ikke helt henger med i svingene, gir det bare leseren anledning til å grunne over hva som faktisk blir sagt.

Hun opererer med et enkelt språk, fritt for åpenbare klisjeer. Språket holdes økonomisk og stramt. Tonen mellom Chloe og svigerfaren er noe sarkastisk og arrogant. Noen ganger selvmedlidende og selvforsvarende, tider bebreidende og hard. Chloes problemer med å ta til seg råd fra en mann som åpenbart aldri har stilt opp for sin familie, er troverdig. At han attpåtil ikke uten videre ønsker å sympatisere med henne, gir henne ytterligere grunn til bebreidelse. Den ofte harde tonen mellom dem oppleves som naturlig og ekte.

Dette er min første bok av Anna Gavalda. Mange har blogget om Eg elska ho før meg, slik som Stine, Kasiopeiia, Grosko og Karin. Fjordlandet oppfordret meg til å skrive en lengre omtale enn det hun selv gjorde, noe jeg for så vidt også har gjort. Jeg er riktignok ikke så sikker på at det er et tegn på kvalitet. Å skrive mye om denne typen bok er ikke noe mål eller en prestasjon i seg selv.

Det er skrevet trillioner av romaner med samme tema, men denne lille lefsa skiller seg likevel ut. – I positiv forstand. Vi møter to ytterpunkter, der begge holder på sitt men likevel nærmer seg hverandre med museskritt. Dette er ingen bok som krever å fortelle sannheten til leseren. Sannheten er subjektiv. Den nøyer seg med å vise begge sider av en sak, og dermed også gi rom for ettertanke. Boken gir håp og pågangsmot til den knuste, og sympati til den usympatiske.

Hvordan kan noe som er så bra, bli så vondt? Hvordan kan noe som er så godt for noen, bli så vondt for andre? Hvordan kan noe vakkert samtidig være så vondt?

Av og til trenger man slettes ikke skrive mye, av og til er boken alt for god. - Av og til kan tre små ord si alt: Eg elska ho.

Lest i 2011-32 Hanumans maske

Yan Friis, født i 1952, er mest kjent som bustetrollet fra NRK radios Herreavdelingen. Sammen med makker Finn Bjelke er han en sann fornøyelse å lytte til. Han har vært musikkjournalist i Det Nye, men flyttet etter hvert beite og skriver nå for Vi Menn. Han er Thailandelsker på sin hals og er viden kjent for sin musikklidenskap. Humor og sarkasme er hans mellomnavn. Friis har flere bøker på sin merittliste, deriblant et par humorbøker i samarbeid med venn og kollega Bjelke. I 1991 utga han boken Med rett til å elske, som omhandler hans og konas noe dramatiske kjærlighetshistorie. Hanumans maske er Friis sin skjønnlitterære debut, utgitt på hans eget forlag Saranya i 2004.




Hanumans maske av Yan Friis

Carl Meyer nærmer seg femti år, er for lengst skilt og far til en tenåring han knapt har sett på årevis. En dag får han melding om at hans bror Fredrik er funnet drept i Thailand. Fredriks forsmådde kone krever at Carl reiser nedover for å hente liket hjem – Og finne ut hva som egentlig førte til hans død.

Forlaget skriver selv:

Hanumans maske er en mørk reise, en thriller befolket av burleske og uforglemmelige figurer i en eksotisk setting. Romanen er også en uforbeholden hyllest til Thailand og en snedig fremstilling av masseturismen som moderne kolonialisme: Det er oppstått et sadomasochistisk forhold mellom undertrykker og offer, men i Hanumans maske er det ikke uten videre gitt hvem som er hvem av de to.

Detaljrik multitasking

Boken gir seg ut for å være kriminalroman, men plottet holder dessverre ikke mål. Historien er i det hele tatt lite troverdig. I løpet av 2 uker oppnår hovedpersonen Carl det meste. Man kan nevne i fleng: Han forelsker seg hodestups etter om lag en natt, reiser land og strand rundt, får vennskap for livet, har et helt harem av tilbedende barpiker, blir kidnappet hit og dit, blir forfulgt, blir forsøkt myrdet i et kjøpesenter, han oppnår uante antall beruselser og orgasmer. Innimellom alt dette tar han seg også tid til å samarbeide med det lokale politiet for å nøste opp i mordmysteriet, og faktisk også nøste opp i diverse narkotikaringer.

- Og det stopper ikke med dette: Han får attpåtil dårlig samvittighet overfor sin nær glemte datter hjemme i Norge. Hvem sier at menn ikke er i stand til multitasking? Ikke Yan Friis i alle fall.

Intenst med mange detaljer er bare forbokstaven. Her får vi servert en detaljrikdom uten grenser. Selve krimplottet blir rent borte i den salige blandingen. At en nordmann har blitt myrdet i Thailand virker totalt uvesentlig.

Apropos detaljrikdom: Boken bærer sterkt preg av å ha blitt skrevet av en forfatter med utallige Thailand-artikler på samvittigheten. Det hersker ingen tvil om at han er svært kunnskapsrik om Smilets land, men til tider – ganske ofte, faktisk – blir det for tydelig og for mye av det gode. Her er det alt fra lange utgreiinger om Burmas trøblete historie, Thailands rolle under den andre verdenskrig samt mystiske sagn. For så vidt interessant, men bare i en annen setting. Å flette inn slike fakta i en ramme som en kriminalroman gir, minsker viktigheten. Det føles ikke like reelt. Man tror ikke helt på det som står, siden alt annet nødvendigvis er fiktivt. I løpet av 350 sider er det mye kunnskap å holde styr på.

Friis fletter inn disse faktaopplysninger i alt fra brev skrevet av Fredrik og avisartikler klippet ut av samme mann, til beskrivelser og samtaler (Carl spør, samtalepartneren forteller villig vekk). Ikke alt dette fungerer like greit.

Formildende omstendigheter

Dette er selvsagt ikke udelt negativt. Friis gir oss et godt innblikk i det thailandske samfunn. Han skal ha pluss for glitrende beskrivelser av Thailand, både hva natur og samfunn angår. Man er livredd i gata, man blir befølt både her og der, man kjenner eksoslukten. Man er der. Man blir skremt av farangenes (de hvite menn) motbydelige syn på den kvinnelige befolking, og man blir regelrett kvalm når deres handlinger blir beskrevet.

- For denne boken er skrevet i favør thaikvinnene. Boken legger en voldsom vekt på prostitusjon. Man tviler aldri på at beskrivelsene er reelle, og det norsk-thailandske lille samfunn er temmelig skarpt beskrevet. Den sterke kritikken rettes mot hans egne. Ei heller de mannlige thaiene blir båret i gullstol.

Sprog og sproglige virkemidler (sic!)

Språket forvirret meg. Enkelte partier er lyriske og flotte. Andre er platte og rent ut dårlige. Stort sett skriver han godt, men det preges av bolkvise skriblerier som har blitt redigert sammen. Klipp og lim- metoden må utvilsomt ha blitt hyppig benyttet i dette tilfellet. Enkelte avsnitt mistenker jeg således å være limt inn rett fra forfatterens egne Vi Menn-artikler. Jeg savnet et system i det hele.

Herunder hører også en vurdering av redigeringsarbeidet hva rene skrivefeil angår. Mest prekært er bruken av ordet ”kapitel”. Siden ordet kapitel er skrevet for hvert, ja nettopp, kapittel er dette en ganske forstyrrende feil. Jeg likte heller ikke at forfatteren kun bruker ordet ”drugs”, og ikke ”narkotika”. Unødvendig. Jeg slår et slag for det norske skriftsmål, og pirker på mer:

Den konsekvente bruken av sprog i stedet for språk klarte jeg ikke unngå å henge meg opp i. Man må gjerne være født og oppvokst på Høvik, for all del, men jeg kan ikke hjelpe for at jeg syns det er ufrivillig komisk å ni holde på ordet sprog. Rettere sagt; Det er delvis ufrivillig komisk, dels særdeles irriterende. Her kunne jeg slått en vittighet om at Kåre Willoch burde leste inn lydboken, men den faller på sin egen urimelighet siden bokens språk er beste vestkant-skrevet kun, ene og alene, i dette tilfellet. Jeg retter meg nok en gang: Bruken av ordet sprog er særdeles irriterende.

Hva mer? Jo. Lenger oppe har jeg skrevet om den detaljrike multitaskingen. Jeg velger å utdype dette ytterligere. Episoder tatt ut av sin sammenheng nevnes, i et fåfengt forsøk på å gi eksempler på motsigelser og metoden kjent som klipp og lim:

* Carl er, midt oppe i en hasardiøs biltur under selve avsløringen av mordet på broren, ekstatisk av naturen de kjører midt oppe i: ”Han sa ingenting, han ville ha dette øyeblikket for seg selv” (fritt etter hukommelsen).

** Carl tar et raskt avskjed med bestevennen han oppnådde i de fattige to ukene Thailandsoppholdet bestod av: ”De brast i latter og savnet hverandre allerede” (fritt etter hukommelsen). Dobbelt selvmotsigende.

*** Carl er i et meget tvilsomt selskap, i en skrekk og rus forsøker han å fange opp samtalen mellom pamper på den ditto tvilsomme siden av samfunnet. Midt i kaoset føler forfatteren trang til å gjøre et poeng ut av at den ene pampens kallenavn, Jungel-Åge, er som hentet ut av 40-tallets gutteromanverden.

Boken inneholder ellers enkelte komiske episoder, som i sin sjeldenhet oppfattes som meget malplassert. Litt synd egentlig, for Friis er vanligvis en meget morsom herre. Her nevnes mageplask ut av en bil for å hilse på svigermor (igjen, vår mann har vitterlig vært i landet i knappe to uker)og en episode med dobørste brukt som (potensielt) mordvåpen.

Har jeg skrevet for mye? Begynner omtalen å nærme seg lengden til boken jeg omtaler? Jeg er snart ferdig. Det er bare en ting til jeg må nevne før jeg begynner på avrundingen: Boken inneholder en god del referanser til sanger, artister og filmer. Klart musikkelskende Friis ikke kunne motstå fristelsen! Et morsomt innslag, her evner jeg ikke å være negativ. Personlig må jeg dessuten gi pluss for utdrag fra en rem-låt.

Delvis overdreven bruk av dels

- Jeg ville skrive ei bok som kan leses som en spenningsroman, men som også er et møte med en del av verden folk flest ikke kjenner. Særlig var jeg opptatt av dette med sexturismen. Jeg ønsket å gå bak de medieskapte holdningene og skildre noe som ligger dypere. (Kilde: Dagbladet)

Han lyktes nok bare til dels, den godeste Yan Friis. Jeg slet med boken i to uker, og det var ofte kun ren stahet som fikk meg til å lese videre. Å avbryte en bok ligger rett og slett ikke i min natur. Når det er sagt skal det også sies at jeg av og til også leste videre fordi den var spennende. Rett skal være rett. Dette er ofte og av og til-forholdet er synonymt med hele min oppfattelse av boken. Den er dels lærerik, dels uinteressant. Dels medrivende, dels kjedelig. Dels troverdig, dels lite troverdig. Dels spennende, dels kjedelig. Dels bra, dels håpløs.

Han skal ha for forsøket, og øvelse gjør mester. Ryktene sier at han har skrevet på en ny krimbok de siste årene. Jeg gleder meg. – Delvis.

Lest i 2011 - April måned + Bonus

I mars måned har jeg produsert 2 blogginnlegg. Jeg gremmes! Ikke bare gremmes jeg, jeg velger også å gjenta meg selv: ”I mars måned har jeg produsert 2 blogginnlegg”. Seriøst, 2!! To skarve innlegg hvorav det ene er et rent mimreinnlegg om en viss detektivfrøken. Det andre er om tre bøker lest i april, men det er en akk så stakkarslig unnskyldning. Ikke en gang månedsinnlegg fikk jeg somlet meg til å skrive i april måned.

Heldigvis har jeg lest litt mer, men det igjen har jo medført at jeg henger etter i omtaleskriblerier. Synd, for så mye går i glemmeboken, både av innhold, tanker og følelser i leseprosessen. Måtte mai plage vettet av dere med mine uendelige bokomtaler! (heh!)
Gulldronning, perledronning - Idas dans - Sjelenes herre - David Golder - Hett blod - Mann i mørket - G for Goggen

Jeg kunne lest mer, men man er jo så travel, så travel… Påskeferien ble langt fra så effektiv som jeg hadde forventet. Jeg gikk glipp av samtlige påskekrimepisoder, jeg så 1/3 av en episode av NRKs Påskenøtter, og jeg leste fem sider i en bok. Litt leit i seg selv, men antall påskegodt som jeg rakk å trøkke i meg er til å grine av.

Ja, også fikk jeg endelig møtt Fjordlandet igjen. Det var stas! På gjengrodde stier fant jeg også vår nedgravde skatt, nesten 30 år etter. Boken vi gjemte var borte vekk, men på plassen lå gullsmedesken med tusen millioner liksom-diamanter. Det var så søtt at dette får bli denne (les: forrige) månedens kulturinnslag.

Terningkast:
Det er kanskje jeg som er for lett-begeistret, og for lite kritisk, men april måned ble en høydare for terningen min. Alternativt har jeg vært ekstremt flink til å velge gode bøker. Faktisk syns jeg ingen av bøkene fortjener mindre enn 5. Idas dans fordi jeg ikke fant store litterære feil, men lot meg rive med i mors fortelling om sin kreftsyke datter. G for Goggen fordi jeg levde meg helt inn i historien om Tove og Goggen. – Fordi den fikk meg til å få lyst til å hoppe inn i boken og gjøre livet enklere for ham. Resten av bøkene trenger jeg ikke å forsvare. Jeg klinket til med en 6’er for Hett blod. Har du lest boken skjønner du formodentlig hvorfor, med mindre du heter Line. – Men det er greit siden Line antakeligvis leste en bok med samme navn men av en annen forfatter. Ja, vi sier det slik!

Kjønn:
Seks av bøkene er skrevet av en kvinne, den siste av en mann. Det var da voldsomt! Hva annet kan man vel skrive? Jo, at tre av bøkene er av samme kvinnelige forfatter. Det er vel for så vidt et ganske vesentlig poeng.

Land:
Jeg følger muligens opp i april måned med mars måneds molbotendenser. Tre av sju er fra Norge. De resterende er tre fra Frankrike og en fra USA. Jeg må intensivere min visjon om å lese mer fra mer eksotiske kontinenter. Riktignok er handlingen fra boken jeg har slitt med i ukesvis fra Thailand, men det gjelds ikke. Håpet er å få fullført boken i mai, for jeg kan jo ikke (gisp!) avbryte en bok, kan jeg vel.

Sidetall:
Ingen mursteiner. Jeg er rett og slett lite glad i mursteiner. Før jeg begynte å blogge var jeg vel ikke særlig glad i bøker i fjærvektklassen heller, men jeg får stadige bevis på at de er vel verdt å lese. Hett blod var således en av disse påminnelsene. Jeg elsket, elsket, eeeeelsket å lese Hett blod. Det er vidunderlig å lukke igjen en bok med et fårete glis og en mindre veloverveid spontan uttalelse: ”Åååååh! Denne var kul!”

Tema:
Kjære vene, så tåredryppende! Hadde ikke solen forbarmet seg over oss hadde jeg nok skapt tendenser til oversvømmelser i Asker. Idas dans var av naturlige årsaker den mest tåredryppende. Man rekker å gråte ganske mye i løpet av en kveld, fant jeg ut. Jeg tror ikke dyna mi greide å kvele all hulkingen min. Gulldronning, perledronning fikk også tårene til å renne, det skulle da bare mangle. G for Goggen skapte stadige klumper i halsen.

Ironisk nok gråt jeg ikke av Mann i mørket, selv om det handlet om en sterkt deprimert eldre herremann som søkte tilflukt i fantasiverden. Jeg gråt heller ikke av Nemirovskys tre bøker, selv om hennes skjebne er verdt mer enn en tåre. Det var sterkt å få et innblikk i datidens Mellom-Europas antisemitiske samfunn. Mindre sympatiske hovedpersoner og deres kamp om å klatre opp i samfunnsstigen var særdeles verdt tiden.

Hva mer?
Jeg må nesten le. Jeg var ung og meget naiv i mars måned. For bare se hva jeg den gang skrev:

”Full av pågangsmot og selvtillit er jeg derfor rede til å lese Silmarillion i april måned. Nå er det skrevet og publisert, og da må man jo utføre det også.”

Vel, tydeligvis greide jeg å snike meg unna. Denne måneden lærer jeg av mine feil og prøver omvendt taktikk:

”Full av erfaring og selvinnsikt akter jeg overhodet ikke å lese Silmarillion i mai måned. Nå er det skrevet og publisert, og da må man jo holde det også.

Shop till you drop
Jeg visste det ville komme, og det kom. Heller ikke april ble en shoppefri måned. Nei, gud og bevare meg. Slikt går jo ikke an. Halv pris av halv pris av mammutsalg er en fristelse for stor til å holde seg unna. To skatter ble med meg hjem: Hett blod og Gulldronning, perledronning. Strengt tatt kjøpte jeg også en bok til, men den var jeg hodeløs nok til å gi bort i gave. Jeg vurderte, og dette innrømmer jeg med skam, å lese den (pent!) før mor godhjerta selv ga den videre. Jeg innrømmer dette siden jeg gudskjelov ikke gjennomførte planen.

Jeg trodde det skulle bli mer. I forrige månedsinnlegg uttrykte jeg meg like pompøst som en av de fire store da jeg skrev at jeg valgte meg april, men ikke fordi

fordi den stormer, feier, fordi den smiler, smelter, fordi den evner eier, fordi den krefter velter,-

men fordi det er denne måneden alle loppisene plopper frem i idrettshaller og skolegårder. Jeg tok feil! Jeg kom meg ikke på loppemarked før den første dagen i mai! I går, med andre ord, og for å være ærlig dunker hjertepumpa temmelig hardt og raskt enda. Det er som en rus, hvinte jeg, og travet opp og ned med skjelvne bein i Askerhallens skumle tribuner. Posesalg = the best Ellikken can get.

Jeg er sjanseløs. Jeg må vise frem fangsten min, selv om dette strengt tatt hører til mai-innlegget. For vet dere hva? Jeg er allerede sent ute med april måned, så jeg kan likegodt være tidlig ute med mai måned.

Sant jeg fikk masse fint for den nette sum av 100 kroner! Posene til femti kroner stykket var mer enn stappfulle og over kanten hva revneferdige var, men jeg slapp altså billig unna. Bokstavelig talt.

Mai, come what may
Jeg skal, virkelig skal, fullføre boken jeg holder på med, om det så blir den eneste boken i mai. Tanken er for trist til at akkurat det skal skje. Jeg tenker jeg nøyer meg med å si det slik. The plan is to have no other plans.

Trio Irene Nemirovsky

Rundt regnet en halv evighet etter resten av Bokblogg-Norge, har også jeg lest romaner av Irene Nemirovsky. Fire av hennes romaner er oversatt til norsk, deriblant kjempesuksessen Storm i juni. Av disse fire bøkene har jeg lest tre, og blant disse er ikke nevnte bok. Jeg har altså fortsatt noe å se frem i mot. Bokbloggerne har vært fra seg av begeistring, og mine forventninger var dermed skyhøye. Dette var med andre ord dømt til å mislykkes.

 

Irene Nemirovsky ble født i Kiev i 1903. Da hun var femten flyktet hennes familie fra den russiske revolusjonen. Faren var da en rik finansmann, og hadde alle muligheter for å fortsette sin fremgang i et nytt land.

Det gikk trått. Frankrike var preget av til dels sterk antisemittisme. Nemirovskys forfatterskap skulle preges av dette. Selv var hun halvt jødisk, og hun tar selv tak i mange av fordommene mot jøder. Dels kritisk til sine egne, dels beskrivende om samfunnets skepsis og avstand til jødene. De franske ville nødig at de andre skulle slippes helt inn. De andre kunne aldri helt nå opp, tross kunnskap, penger og velstand.

Irene Nemirovsky giftet seg med en mann av samme avstamming og sammen fikk de to døtre. Flere ganger søkte de om fransk statsborgerskap, hver gang ble søknaden avslått. Selv ikke en bejublet jødisk forfatterinne fikk innpass. Sommeren 1942 ble hun arrestert som statsløs etnisk jøde. Hun ble deportert til Auschwitz og to måneder senere ble hun gasset i hjel.

Mange tiår senere begynte hennes manuskripter å dukke opp fra gjemmestedene hennes. Irene Nemirovsky ante tydelig hva som var i emning. Først mot slutten av nittitallet maktet hennes døtre å lese manuskriptet til det som nå er kjent som Storm i juni.

Av de fire bøkene som er oversatt til norsk ble kun David Golder utgitt i hennes samtid. Dette var hennes debutroman og kritikerne lot seg begeistre. Ett år etter utgivelsen, i 1930, ble boken filmatisert. Også dette ble en uforbeholden suksess.

Finansmannen Golder driver sin kompanjong til selvmord. Det finnes åpenbart ingen grenser for hans trang til pengemakt. Selv om hjertet begynner å svikte og konen forlater ham umiddelbart når imperiet rakner, er David Golder ustoppelig. Bare penger, mer og mer av dem, og spekulasjoner om nye rikdommer gir ham følelsen av egenverdi og vitalitet. Golder er ensporet, men ruvende og fengslende. Og kanskje ser han sitt snitt til, på et vis, å kunne leve videre...

Om den godeste Golder er det intet godt å fortelle. Ei heller kona Gloria eller datteren Joyce. Motbydelige er de, fullstendig kalde, kyniske og falske. Det eneste gode vi får kjennskap til, er hans kjærlighet til datteren. Den vil aldri kjølne. Datteren kjenner ingen annen verden, men ekteparet kommer begge fra svært fattige kår. Tross sosiale og økonomiske dårlige kår og tross deres etnisitet, har Golder slått seg opp og blitt svært rik. De har fjernet seg helt fra sine røtter. Mye vil ha mer. Mange penger er ingen tilfredsstillelse når enda flere potensielle penger står bak neste hjørne.

Tross denne usympatiske hovedpersonen er det slående hvor mye sympati og medfølelse han likevel høster hos leseren. Hans handlinger og motiver er kalde, kyniske og selvsentrerte, og Nemirovsky beskriver hans egenskaper tvers igjennom strålende. Man tror på ham, virkelig tror, og man håper. Man håper inderlig at det skal være noe godt i den mannen, håper at noen skal gjøre ham noe godt.

Noe av det samme tema finner vi i Sjelenes herre.

Hovedpersonen Dario Asfar, tilhører det vi kan kalle de andre. At han er lege, i en rik by som Nice, hjelper ham ikke. De sosiale reglene som gjelder ellers i samfunnet, har ingen gyldighet når man er en levantinsk utseende flyktning fra Krim, en vag blanding av ukrainer og jøde med gresk og italiensk blod i årene.

Dario er desperat allerede i bokens begynnelse. I bokens avslutning er han like desperat. Hans livssituasjon er langt fra den samme, men han er likevel alltid på jakt, og alltid på flukt.

”Når fortiden dukker opp igjen i et menneskes liv, viser den seg aldri i trekkene til ett eneste ansikt; den sender en hel rekke av venner, forelskelser og glemte ting som man har angret på.”

Overalt blir han møtt med skepsis og fremmedhat, og hans desperasjon fører ham på gale veier. Hvorfor kjempe mot noe, når dette kan brukes til hans fordel? Dario vet hva det vil si å drives av sult, å gå sulten til sengs og aldri vite hva morgendagen vil bringe. Han vet hva det vil si å konstant være på jakt etter penger og alltid være på flukt fra kreditorer. Aldri, aldri, aldri, om sønnen Daniel skal måtte oppleve det samme. Legen inngår avtaler som ikke tåler dagslys. Han blir en holden mann, ettertraktet og suksessrik til tross for at hans etnisitet aldri vil gi han fullstendig innpass i samfunnet. Han er nå så vellykket han bare turte å drømme om. – Men finner Dario selv lykken? Vil han kunne unnslippe sin fortid? Kan umoral forsvares når det bringer godhet til den man bryr seg mest om?

Den tredje boken av Nemirovsky skiller seg litt ut i dette selskapet. Hett blod har en tittel og en handling som er som hentet ut fra kiosklitteraturens fremste hyller. Her finner vi intriger og hemmeligheter som perler på en snor.

Forlaget skriver så fint og treffende:

Den åpner som et stykke kammermusikk, lyrisk og smektende, men takten blir raskere etter hvert som historiene går inn i mer dramatiske sløyfer og Nemirovsky avslører ulike måter å bevare hemmeligheter på, av både den trivielle og skjebnesvangre sorten.

Fortellerstemmen tilhører onkel Silvio, en aldrende mann vi etter hvert forstår har rik livserfaring. Han forteller om intrigene og skandalene i sin familie, som han har bivånet og fulgt med på i en årrekke. Jo mer vi får vite, jo mer avsløres av sammenhenger og likheter. Det er bare en ting: Silvio har deltatt langt mer enn han først forteller. Ungdommens hete blod lar ikke moralen stanse lidenskapen.

Noen sammenligner boken med et puslespill. Jeg vil heller sammenligne den med en løk: Som en løk som skrelles lag for lag, blir vi fortalt litt og litt mer. Historiefortellingen er høyst elegant. Silvio er en omstendelig forteller, og boken preges ikke av høy spenning. Det er denne rolige fremdriften som forsterker bokens eleganse. Leseren er dømt til å storkose seg.

Innledningsvis skrev jeg at mine forventinger var så høye at dette var dømt til å mislykkes.

Så feil kan man ta. Mine forventninger ble innfridd og vel så det. Jeg elsket bøkene. Virkelig ni-elsket!

Hennes menneskekunnskap er intet annet enn bemerkelsesverdig. Hennes hovedpersoner er alle menn, og noe tvil om hvorvidt hun som kvinne makter å skildre menn, er aldri noe tema.

Nemirovsky viser en dyp psykologisk innsikt, mest av alt fordi hun skildrer det ubehagelige. Her møter leserne destruktive selvsentrerte handlinger og personligheter. Likevel klarer hun det få andre klarer: leseren får sympati med de usympatiske. Hennes personskildringer er intet annet enn bemerkelsesverdige.

Som en ytterligere bonus er hennes romaner svært viktige som dokumenter for å gi et innblikk i hvordan antisemittismen gjennomsyret det europeiske samfunnet, og hvordan det i det hele tatt var mulig for nazistene å vinne frem.

Personskildringer, tunge tema og historie. Ikke la det herske noen tvil: Dette er virkelig velgjennomført kvalitetslitteratur.

Om Carolyn Keene og brutte illusjoner

Jeg husker ikke om “Favorittforfatter” stod opplistet blant spørsmålene i Mine venner-bøkene, men hadde det gjort det er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ha skrevet. Med sirlig løkkeskrift og med et smilefjes inne i hver løkke, hadde Carolyn Keene glimret med sin tilstedeværelse. Dama var en av forfatterne jeg ført lærte navnet på, og jeg elsket bøkene hennes. – Og så flittig hun var! Bok etter bok skrev hun, den ene mer spennende enn den andre. Så lurt kan man altså bli.

Faktisk levde jeg i en illusjon frem til studietiden. En venninne nevnte i forbifarten med et smil at hun i årevis hadde levd i uvitenhet om at Carolyn Keene kun var et pseudonym. Carolyn var faktisk både mann og dame, og opptil flere av hvert kjønn.

Fremdeles den dag i dag minnes jeg ståpelsen og haken som deiset ned i bakken.

20 år var jeg, før jeg oppdaget at min oppveksts heltinne ikke var noen heltinne. Ikke helt heller. Hun eller han var rett og slett ikke noe. – Eller mer korrekt: hun eller han eller ingen var mange.



Juksemaker Pipelort

Det hele begynte i 1929. Den amerikanske forleggeren Edward Stratemeyer puslet med tanken om en ny romanheltinne. Han lagde en kort disposisjon, en og en halv side lang, om en ung, nysgjerrig og småfrekk pike på 16 år. Hun skulle løse mysterier og bli jentenes store forbilde. Selv skulle han ha kontrollen over bøkene, og la andre forfattere stå for det kunstneriske innholdet. Hovedpersonen skulle hete Stella Strong, og pseudonymet til forfatteren skulle være Louise Keene.

- Hæ? Sier du kanskje nå.

Forlaget likte ideen. De elsket ideen! De likte derimot ikke navnet på verken den nysgjerrige jenta eller forfatteren. Stella ble til Nancy, og Louise til Carolyn. Avtalen var med dette i boks. Forlaget hyret inn journalist og barnebokforfatter Mildred Wirt. Kontrakten inneholdt et strengt krav om absolutt taushetsplikt hva pseudonymet angikk. Ingen, absolutt ingen, skulle vite at Carolyn Keene egentlig var et produkt av såkalte ghost writers. I 1930 ble den første boken om detektiv Nancy Keene sluppet ut på markedet. Ett år og seks bøker senere var det slutt. Inntekten forlaget ga henne var rett og slett ikke nok til å få endene til å møtes. Walther Karig (altså en mann for søttan!) overtok pennen, før Mildred kom krypende tilbake og bad om nåde. Mildred var atter en gang selveste Carolyn Keene.

Stratemeyer selv var avgått ved døden på dette tidspunkt. Hans søstre overtok der han slapp, og Nancy Drew ville de definitivt fortsette med. Om Stratemeyer var pertentlig og bestemt, var søstrene hakket verre. De la stadig større føringer for det skrevne ord, og en konflikt med Mildred var under oppbluss. Etter bok nr. 30 takket hun for seg for godt.

Stratmeyer-søsteren Harriet, gift Adams, tok over skuta og niholdt på rattet. Ingen andre eksterne forfattere skrev etter dette en eneste Nancy Drew-bok. Ikke før hun døde.

På denne siden fins en oversikt over alle Carolyn Keene-ene.

Nesevise Nancy

Hva så med denne unge detektiv-spiren? Hvem var hun egentlig? Hun dukket opp i bokverden som 16-åring og var datter av sin far, advokaten Carson Drew. Nancys mor døde da jentungen var ung. I hvilken alder strides de ulike bøkene. Nancy og faren var bosatt i en bedre villa med velstelt hage i River Heights, ett eller annet sted over dammen. Som substitutt for den avdøde moren, fant vi husholdersken Hannah Gruen. Viktige bipersoner i bøkene er også Nancys kusiner og beste venninner George og Bess. Trioen er sammen både i tykt og tynt, i hverdagen og i undersøkelser av diverse mysterier. Naturligvis møter jentene også kjærligheten, men det er selvsagt først når Nancy har kommet i riktig og anstendig alder: 18 år. –Og selvsagt er vår heltinne den første i trioen som får snøret i bånn. Den utvalgte er Ned, og Neds kompiser får snart æren av å holde hver av Nancys kusiner i hånden. Enkelt og ukomplisert, altså.

Opprinnelig, de første tiårene, var Nancy heller ufordragelig. Hun gjorde narr av tåpelige politimenn og var det man antakelig kunne betegne som nesevis. Dette passet ikke helt inn i tiden da 50-tallet nærmet seg slutten. De allerede utgitte bøkene ble trukket tilbake og skrevet om. Nancy ble rett og slett langt mer sympatisk og lovlydig etter dette. Endringene falt tydeligvis i god jord, for salgstallene begynte å øke betydelig. På 70-tallet tronet Nancy Drew øverst i hierarkiet over heltinner, både i bok og filmverden, blant ungpikene.

Også nordmenn ble lurt

Nancy Drew eller Frøken Detektiv som hun ble kalt her til lands, var definitivt populær også her til lands. Hennes inntreden kom allerede i 1941, men brukte et drøyt tiår på å nå ønsket popularitet. En liten kuriositet: Norge var først ute med å publisere bøkene i oversatt form. Dette skjedde gjennom forlaget N.W. Damm & Søn. Etter 26 bøker overtok Forlagshuset A/S rettighetene. Med dette ble Frøken Detektiv til Detektiv Nancy Drew. På 80-tallet ble en ny serie lansert: Nancy Drew tar saken, med til sammen 11 bøker. Flere spinn off-serier har fulgt etter, men ingen har nådd i nærheten av samme popularitet som de orginale bøkene. Flere av disse mine detektivbøker har jeg nå gitt til niesene mine, i vel viten om at også deres bestemor i sin tid selv levde seg inn i Nancys detektivverden. – For en rikdom!

Du ble kanskje sjokkert nå, kjære leser. Kanskje du som meg ikke ante sannheten om Carolyn Keene. Hold deg i så fall fast. Også Laura Lee Hope (Bobseybarna) og Franklin W. Dixon (Hardyguttene) er juks og fanteri…

Opplysningene er hentet fra denne artikkelen og bildene er stjålet fra libris.no

Lest i 2011- Mars

I mars måned har jeg produsert 7 blogginnlegg hvorav tre bøker lest i forrige måned er omtalt. 6 bøker er lest i mars, og fem av disse er omtalt i bloggen. To innlegg omhandler to bøker hver, pluss en samleartikkel om mitt favoritttema do-litteratur. Dette er det åttende innlegget i mars måned.

Skyskrapersommer - Svik - Savn - Morgen i Jenin - Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje - Den rettferdige

Terningkast:

Midt-på-treet. Ingen egentlige suksesser, men heller ingen gedigne nedturer. Jeg har stort sett fått hva jeg har forventet. Svik og Savn (begge 5) trodde jeg var gode, og det syns jeg også de var. Morgen i Jenin (4) var jeg skeptisk til, og det viste seg at jeg hadde grunn til å være det. Om vi likevel skal snakke om forventninger som ikke gikk i oppfyllelse må det være boken av Helene Uri (3). Om ikke gedigen, så ble det en nedtur. Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje er kanskje (…) den hittil beste Proktor-boken, og siden jeg ikke eier hemninger vil jeg hevde den fortjener en real 5’er om ikke mer. Skyskrapersommer (4) var verken mer eller mindre god enn jeg antok den ville være. Den avsluttet på en måte som likevel fjernet all tvil i mitt sinn om å fortsette å lese serien.

Min store bokglede denne måneden har som antydet vært den tredje i rekken av Doktor Proktor-bøker. Det er ekstra hyggelig å kose seg og le av det samme som sitt eget barn. Til min store glede valgte han nettopp disse bøkene i særemne på skolen, og leser disse derfor på nytt i disse dager. Det er noe helt eget når barna blir så store at man faktisk kan diskutere bøker sammen med dem.

Kjønn:

Mens andre tar selvkritikk over at de leser for få bøker av kvinnelige forfattere, plages jeg av det motsatte. Kun en av bøkene jeg har lest denne måneden er skrevet av en mann.

Land:

Mars måned har stått i molboenes navn. Av seks bøker finner vi hele tre norske og to svenske forfattere. Mulig en palestinsk amerikaner oppveier dette noe, men vi har helt klart noe å jobbe med!

Sidetall:

Ingen mursteiner denne måneden heller. Riktignok ingen fjærvektere heller. Gjennomsnittet har vært et sted mellom 250 og 300. Jeg liker det best slik, merker jeg. Lang nok til å måtte jobbe litt, men kort nok til at tiden det tar ikke føles fullstendig bortkastet om man ikke skulle like boken.

Tema:

Jeg begynte med forsøk på forsoning og kampen mot justismord. Noe forsøk på forsoning er ikke enkelt i bok nummer tre, hvor vi får et litterært innblikk i den ene parts verden. Kampen mot justismord er for så vidt også et tema i bok nummer fire. Bok nummer en og fem omhandler de mindre hyggelige konsekvensene av utroskap og fryktelige mistanker. Bok nummer to er så hysterisk morsom at den knapt kan beskrives tematisk. Den siste, derimot, er om livet selv. Livet som ungjente med utfordringer, forelskelser, drømmer, fantasier, løsrivelse og ønske om felleskap.

Hva mer?

Morgen i Jenin gruet jeg meg lenge til, og er på sett og vis glad for at jeg kom meg igjennom. Den var ikke så ille, men heller ikke god. Greit å ha lest, og jeg er fornøyd med at jeg gjorde det. Full av pågangsmot og selvtillit er jeg derfor rede til å lese Silmarillion i april måned. Nå er det skrevet og publisert, og da må man jo utføre det også. Om jeg gleder meg? Vel, jeg vil nødig lyve.

Kulturelt kan jeg ikke skryte på meg annet enn et kinobesøk. Jørgen+Anne=Sant er en av disse bøkene som for meg alltid vil symbolisere leseglede. Faktisk var dette den første boken jeg leste ut på en dag. Stolen jeg satt i, lå i, kravlet i, vrengte meg i, stod i, boltret meg i, er som brent inn i hukommelsen. Det var vidunderlig å være ti år og lese denne nydelige boken av Vigdis Hiorth. Jeg forelsket meg hodestups i boken og bokens verden. Å se boken filmatisert var en ditto nydelig opplevelse. Jeg husker ikke boken som skummel, men filmen hadde et visst snev av spenning langt utover forelskelsen mellom Jørgen og Anne.

Shop till you drop

Ryktene skulle ha det til at rester fra mammutsalget var lagt ut til halv pris. Dette skjer hvert år, og hvert bidige år glemmer jeg det rent. Neste år SKAL jeg vente til dette skjer, og ikke blakke meg på bøker som er for dyre til å kalles billige. NÅ er de billige, men nå har jeg jo for lengst kjøpt alle jeg ville ha. Akk. David Golder og Vente, blinke fikk likevel bli med meg hjem til den nette sum av til sammen 98 kroner. Og siden man ikke kan være på tur uten å kjøpe bok, ble det med en bok fra England også. Jeg fikk dermed også brynt meg og musklene mine i møte med Ryan Airs kontrollører ikke bare en gang, ikke bare to ganger, men tre ganger. Flybilletten var billigere enn boken, så jeg kan strengt tatt ikke klage.

Ny måned, nye muligheter

Jeg velger meg april, sa Bjørnstjerne Bjørnson i sin tid. Jeg velger april, jeg også. Riktignok velger jeg ikke denne måneden

fordi den stormer, feier, fordi den smiler, smelter, fordi den evner eier, fordi den krefter velter,-

men fordi det er denne måneden alle loppisene plopper frem i idrettshaller og skolegårder. Med loppiser kommer også posesalg på bøker. Mammut, eat your heart out. Uten å shoppe bøker og bære meg skakk planlegger jeg som nevnt å lese Silmarillion. Hobbiten likte jeg godt, og Ringenes Herre kom jeg meg helskinnet igjennom i fjor, og dermed er det klart for selveste styrkeprøven i Tolkiens verden.

Dersom jeg får tid til å lese mer i april håper jeg å nyte de to bøkene av Irene Nemirovsky som pryder min bokhylle. Aller først ut er det G for Goggen, som i skrivende stund så smått er påbegynt. Jeg skulle ønske jeg kunne krype inn i boken og hjelpe ham.

- Tenk så deilig det er når bøker får oss til å ønske å hoppe inn i handlingen…

P.S. 22.mars hadde jeg ettårsjubileum på bloggen. Dessverre er jeg så gjerrig på bøker at jeg ikke hadde hjerte til å markere dette med noen give away. Jeg gremmes. P.P.S. Dette er mitt blogginnlegg nummer 100. Meeeeeeeeen. Hutte, det blir nok ingen give away nå heller. Igjen: Jeg gremmes.

Rett og slett usmakelig!

Det er neppe noen stor hemmelighet at jeg lo meg fordervet av Muldvarpen som ville vite hvem som har bæsjet på hodet hans da poden var liten. For rundt et år siden startet jeg en diskusjon på bokelskere.no hvor jeg etterlyste såkalt do-litteratur. For de av dere som ikke kjenner til denne betegnelsen er dette romaner hvor helten og/eller heltinnen gjør sitt fornødne. Barnslig? Platt? Alt for intimt? Unødvendig? Joda, kanskje det, men like fullt et høyst naturlig gjøremål. Kan man beskrive et måltid bestående av knekkebrød med brunost, kan man vel like godt beskrive et do-besøk også. Dette er min kampsak, bare ikke si det til noen. En vakker sjel backet meg opp med et mindre infantilt syn på dogåing:

”Det kunne vært enkelt for en forfatter å ty til dobesøk som symbol for behovet for å kvitte seg med noe eller en manglende evne til å holde på noe verdifullt.”

En annen deler kanskje ikke min begeistring og er mer nøktern i sitt syn på do-litteratur:

” Dette er en øvelse som i moderne samfunn gjøres i lukkede og aller helst også lydtette rom, og inngår i samfunnspakten som et fenomen man ikke snakker om. Den borger heller ikke for stort drama, så man kan forstå at den også i litteraturens verden forbigås i stillhet.”

Vel, jeg kommer aldri til å slutte å la meg forundre av behovet, eventuelt ikke-behovet, for å ta med noe så dagligdags som the b-thing. Tabubelagt tema eller ei, her er en gylden oversikt:

Tilværelsens uutholdelige letthet

Frihet, av Jonathan Franzen Boken kan etter sigende skilte med et ganske så udelikat dobesøk. Fyr og Flamme, av Karsten Fløgstad Jeg nøyer meg med å sitere tipseren ordrett: ”Hovedpersonen skiter et 700 meter langt manillareip etter et 3-dagers bryllup med kontinuerlig inntak av kaffe og bløtkake. ”

“There was nothing really as glorious as a good beer shit — I mean after drinking twenty or twenty-five beers the night before. The odor of a beer shit like that spread all around and stayed for a good hour-and-a-half. It made you realize that you were really alive.” (Ham on Rye , Charles Bukowski)

Much ado about nothing

Filth, av Irvine Welsh Boken går i dybden på en hel rekke temaer relatert til unevnelige kroppsdeler, herunder noen ganske grafiske dobesøk. Min Kamp 3, av Karl Ove Knausgård Jeg har til nå holdt meg langt unna KOK-bøkene. Kanskje det er denne innfallsvinkelen som skal komme til å endre mine fordommer mot Min Kamp? Hør bare her: ”I skogen blir bæsjen bæsjet fra et tre, gjerne med litt fart på rumpa slik at den blir slengt bortover. Etterpå blir den nøye inspisert, i tillegg til at han besøker den igjen i ettertid for å se hvordan den har det. ” Han skriver visstnok mye om bæsjing generelt i Min Kamp-bøkene, blant annet en episode fra barndommen der kameratvennen gjør fra seg i fellesskap. Barnepiken, av Kathryn Stockett Aibileen prøver å få en unge til å lære seg å gå på do. Det ender med at hun selv må gå på do for å vise ungen hvordan det gjøres.

Once upon a time

Hodejegerne, av Jo Nesbø På vill flukt fra en mindre snill mann, gjemmer hovedpersonen seg nede i en utedo. Ikke veldig appetittlig, kanskje, men stort bedre blir det ikke når nettopp den mindre snille mannen kommer inn for å… Ja, nettopp. Nådens Omkrets, av Jørgen Brekke Mot slutten av denne boken blir en av karakterene tatt med buksene nede på en utedo. Således noe brutalt. New York trilogien, av Paul Auster Noen bøker fenger helt fra starten: I første kapittel blir vi kjent med romanens hovedperson på en noe uvant måte. ringer mens hovedpersonen er på do, noe som irriterer ham. Han har ikke spesielt lyst til å løpe ut å ta telefonen uten å få tørket seg, men det betyr at han ikke rekker å ta telefonen. Lerkehjerter, av Margaret Skjelbred En far som gjør sitt fornødne i fred og fordragelighet blir innelåst på utedoen.

"Nothing is worse than to finish a good shit, then reach over and find the toilet paper container empty. Even the most horrible human being on earth deserves to wipe his ass." (Factotum, av Charles Bukowski)

Great Expectations

Pinnsvinets eleganse, av Muriel Barbery Ryktene forteller om et visst high-tech toalett som romanens portnerkone forsøker å benytte seg av. Minnerverdig beskrivelse, er dommen som ble gitt. A Long Long Way, av Sebastian Barry I denne boken får man noen beskrivelser av toalettforholdene ved fronten under 1. verdenskrig. Shantaram, av Gregory David Roberts Beskriver hvordan det er å gå på do i slummen i Mumbai. Balansekunst, av Rohinton Mistry Jeg vil tro boken omhandler mye av det samme som overnevnte bok.

Det fanst ikkje lys på doen. Ho drog opp skjørtet. Benken støytte mot rassen. Treverket, kald mot huda, som drog seg saman frametter låra. Så kom den tredje ria sviande. Marta skar i å synge. Ver glad, ver glad, song ho, lyst og reint. Ver glad, utvalde sjel. Saloma knytte nevane og halla seg framover. Gjennom suset for øra hørte ho kadetten brumme, men kunne ikkje skilje orda frå kvarandre i det som han sa. Ver glad, ver glad, song Marta. Saloma ynka seg. Stilt. Så braka det laus. Plutseleg. Renneskita rann ut av henne. Eit augeblikk kom songen bort i bruset og brumlinga. (U-, av Carl Jòhan Jensen)

Kampen om tiden

Pixley Mapogo, av Tore Renberg Forfatteren bruker i underkant av et halvt hundre sider på å beskrive dotrangen til hovedpersonen. Utvilsomt en temmelig svett og febrilsk situasjon. Ole-Kristian Oksrød , av Jon Øystein Flink Boken åpner med en beskrivelse over flerfoldige sider om en som må veldig på do. Du føler virkelig med mannen der du kniper sammen mens du leser... Hundene i Riga, av Henning Mankell Den godeste Wallander får ulidelig magebesvær og må gjøre stort mens han går gjennom arkivene til Rigas politi.

Jeg har enda et stykke å gå...

Det er skuffende få av disse bøkene jeg faktisk har lest, men slikt kan man jo gjøre noe med. Takker ærbødigst for alle (u)smakelige tips både her og der. For alle som rynker på nesa av disse ord skylder jeg på pencillinkur og generell sneglefartlesing. Noe må man jo skrive om, må vite. Både jeg og forfatterne. Dette er for øvrig ikke første gangen jeg skriver om do-litteratur i bloggen. Den gang mottok jeg et par tips fra dere, og kanskje kommer det enda flere denne gangen?