- Å spille boule i Frankrike

Vi våkner opp med sug i magen, lett nervøse og med rastløshet i kroppen. Vi kaster i oss morgenferske bagetter, noen slurker espresso og rasker med oss ti liter vann i småflasker. Det er tross alt nærmere 40 varme ute. Fornuftige, heldekkende sko, solhatt, anstendig overdel og shorts som rekker nedenfor knærne. Vi sjekker for sjuende gang at vi har med alle kuler, ordentlige griser, kluter og målebånd. Det skal ikke stå på utstyret i alle fall.

Og målet er å kanskje unngå fanny. Ikke vinne kamper, er du gal, men i det minste få poeng. Ett, eller to, kanskje fem? 

Legendariske Parc Arson i Nice. En bitteliten restaurant serverer den lekreste, mest velsmakende gravlaks jeg har opplevd. Det er MIN perle.

Vi braser ut døren, krangler åpenlyst på gaten mens man kaster seg inn i bussen, forfjamses over hvor lite penger bussjåføren krever til billett, og kikker frenetisk ut vinduet for å følge med på holdeplassene. Går av alt for tidlig, men vi er ute i god tid. Klokken er altfor lite, men vi vet ikke helt når registreringen starter, og ikke pokker om vi har reist helt fra Norge uten å rekke fram i tide. Dessuten rekker vi en matbit på en kafe. Vel, vi rekker å ta i dørhåndtaket akkurat i tide til at servitøren sier at kjøkkenet er stengt for matservering. Vi tusler slukøret innom den lokale sjappa og rasker med oss tyrkiske kjeks og marokkanske nøtter. Enda er det tre timer igjen til det starter. Tror vi i alle fall. Det er førti grader ute. 3 kilometer fra stranda, og med sekken full av jern. 

Etter en time tusler vi sakte opp den siste bakken. Lyden av sirisser slår imot oss, men ingenting slår synet av fransk petanquebane. Bane etter bane etter bane, bare adspredt av noen trær som gir himmelsk skygge fra den ubarmhjertige solen.

Vi kaster noen kuler for å teste underlaget. Finner feelingen. Gir utløp for all energien som unektelig er i ferd med å svettes ut. Ni av ti flasker er drukket opp. Nøttene ligger smadret inni kulebagen, og kjeksene. Vel, kjeksene ville smakt bedre med norsk sommer.

Likevel er det verdt det, for man skal spille boule i Frankrike.

Vi står allerede i køen da de første i arrangørklubben ankommer. De snakker rasende fort på fransk mens de gløtter bort på oss og ler. Vi holder frem våre lisenser mens de ser på oss og ler litt til. Vi skjønner ingenting, utenom ett ord. Norvege. Etter en halvtime har de plottet inn navnene våre på dataskjermen. I alle fall det vi med litt, eller ganske mye, velvilje tolker som våre navn. Vi betaler ingenting. Eller litt, men likevel ingenting. Ikke egentlig. 

Det er arrangørene, og det er oss. Familien fra Norge alle ler av. Vi tar frem kulene. Latter blir til smil. Det er hyggeligere. Vi hamstrer mat og drikke fra petanqueklubbens kafe og sitter til vi blir øre av sirissmusikk. Etter en time kommer det noen.

Vi slipper å spille alene.

Kjære landsmenn. Dere skulle bare visst...

Etter enda en time kommer de andre. Proppende frem som fra intet, med to kuler i hånda, bar overkropp, paddeflate sandaler og shortser godt oppfor knehøyde. Igjen surrer ord som Norvege i luften. Vi svelger.

Det er unektelig noe svært særegent med å stille i fransk turnering som familielag. Som et familielag fra Norge. Det gjør noe med selvtilliten.

- De er dritgode. Bare se på dem!, sier pappaen. - Vi har ikke sjans!

Ikke mange ville valgt å gå fra Antibes til Juan-les-Pins for å lete etter en petanqueklubb ute på Cap'en. Je ne regrette rien.

Vi er enige. Her gjelder det å unngå nullen. Simpelthen bare overleve.

Vi får grisen uten å lotte om den. - Sånn gjør vi det i Frankrike, sier de. En kvinne på laget. Jeg ser rundt meg. Det trekkes om å begynne. Jeg er uenig med meg selv om jeg skal anse meg selv som et eksotisk innslag eller en ubetydelighet. 

- Quelle age, spør de pappaen og peker på guttungen. Hever et øyebryn og konsentrerer seg om alt annet. Også alt annet enn å spille. De eksperimenterer. Fjaser. Tar meg ikke i hånden. 

Så jeg stiller meg i ringen. Setter meg på huk. 40 varme gjør noe med ødelagte, giktiske ledd. Plutselig fungerer jeg. Jeg ser grisen i det fjerne og dør inni meg mens jeg legger første kulen. Den forsvinner bak gris. 

- Full krise, sier den eneste mannen på laget. Laget er allerede i full oppløsning. 

Motstanderne avbryter motvillig sin livlige samtale og skyter. Mot et norsk familielag er det bare å skyte på alt. Tre runder, fiks ferdig. Carreau. Selvsagt. Noe annet ville vært utenkelig. 

Kvinnerekruttering er et problem innenfor petanque. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor. Uansett, legg merke til skjorta til han i midten!

- Det er vel ikke krise enda heller da, glefser jeg mens jeg igjen setter meg ned i ringen. Litt mer støl i lårene nå, men jeg er fremdeles ikke på veltestadiet. Denne gangen har jeg lært. Justerer farten akkurat nok til å ligge med poeng. Skytteren, eventuelt den egentlige leggeren, går til ringen for å skyte igjen. Men denne gangen avbryter han ikke samtalen. Han skravler og ler og vi hører Norvege og jeg gremmes og guttungen måper og pappaen fortviler, og. Så skjer det. Han bommer. Det blir stille. Stille først, så kjefting. Smelling. Masse gåing frem og tilbake. Det smeller selvsagt på tredje kule. Carreau. Vi legger på nytt. Ikke nok til poeng, men nesten. 

- Vi legger en til, sier jeg. Leggeren. - Nei, sier pappaen. Skytteren. - Vi må skyte. En kule mindre er et mindre poeng imot. 

Jeg skjønner det ikke da, men senere, etter elleve turneringer i Frankrike, begynner det å gå inn. Det handler ikke alltid om hvor mange kuler det andre laget har igjen, men hvor mange poeng de potensielt kan få. Den norske carreau-maskina slår til. Hamrer løs. Vi ser motstanderne langsomt, men utvilsomt blir mer alvorlige, bommet tilgis ikke med det første. 2-0 til familielaget fra Norge.

Av og til må man velte seg ned skumle skråninger og risikere slanger, bare for å få litt kjærkommen skygge.

- Hah! Norvege! sier tilskuerne som etter hvert begynner å strømme til. Av og til får vi applaus. – Men vi tør ikke klaske for mye hender eller smile eller gud forby, juble. Motstanderne er iltre. Sier de ligger når de ikke ligger. Pappaen måler, han er mann og innbyr tross alt til litt respekt. Men selv linjer som ikke var døde i runden før, kan være døde i neste om motstanderne roper høyt nok om det. Vi banner på norsk og nikker ok på fransk. 

Vi er ultrafokuserte. Smertelig klare at et eneste miss kan kaste oss på hodet og ræva ut av kampen fortere enn man ante var mulig. Vi gjør seks kuler, men får likevel tre poeng imot. Vi halser oss videre, tvinger oss til å bruke tid, legger mer enn de andre gjør. Skyter mest for å unngå for mange poeng imot. Sliter ut skytterne. Står på vårt og lar de krangle med seg selv. 

Fjorårets høydepunkt. Europetanque i Nice. Her vant ikke familielaget fra Norge.

Så skjer det. Vi vinner. Sekundet etter er motstanderlaget framme med de kjappeste og slappeste håndtrykk vi har opplevd, med ild i blikkene og ute av parken før vi får summet oss til å smile i skjegget over seieren. Lagets minste blir lagets største når han spaserer mot sekretariatet med lappen og viser tommel opp-tegnet. Vi er videre. De andre er ute.

Slik er det. Ubarmhjertig. Taper du er du ute. Vi reiste ikke helt fra Norge bare for å ryke ut i første. Plutselig er det ikke så ille å høre på mumlingen om Norvege. I neste kamp får jeg attpåtil et luftkyss på hvert kinn. 

I tredje runde får vi ikke lenger grisen. Vi må trekke om den. 

Vi spiller boule i Frankrike.

- Og ja. Vi vant. Vi vant penger i Frankrike.

Øyeblikket ble opplevd i Cannes-området sommeren 2015. Alle bilder er tatt i løpet av samme sommerferie treningsleir. Av de 14 dagene vi tilbrakte Cannes/Antibes/Nice spilte vi 11 turneringer. Noen kaller det galskap. Vi svarer at vi lever livet. 

For mer petanquerelatert bokblogging, trykk på emneordet under. Ja, også besøk petanque.no!

Auschwitz | Fars krig

I mai besøkte jeg Auschwitz for første gang. To måneder er gått, og fremdeles er jeg preget av de få timene vi tilbrakte der. Det gjennomførte djevelskapet er tungt å fordøye. Umulig å inn over seg. Du leser, ser og hører, helt fra barnsben av, utallige bøker og minst like mange TV-dokumentarer.

Aldri før har mitt behov for å forstå, vite og sette elementene sammen vært sterkere enn nå. Jeg har brukt flere uker på å fordøye innholdet i Laurence Rees sin anerkjentesakprosa Auschwitz. Nazistene og den endelige løsning. - Forsøke forstå hvordan det var mulig. Hva som fikk mennesker til å initiere, begå og bidra til historiens verste forbrytelse. Nazistene selv, men også de allierte, som visste, men valgte å ikke foreta seg noe. Hvordan hatet til jødene og andre minoriteter kunne akkumulere så til de grader at selv mannen i gata så på de som dyr. Hvordan politikere og tidligere soldater kunne brytes ned, psykisk og fysisk, til å være ute av stand til å yte den minste form for motstand.

Og kanskje, det vanskeligste av alt: Forsøke forstå hvordan man kunne fungere som ansatt i en leir som Auschwitz. Hvordan tanker om det umenneskelige i det hele måtte holdes inne i deg, helt til du en dag lærte deg til at slik måtte det være, og dette var det riktige. «Vi drepte kanskje uskyldige, men vi reddet menneskeheten.» Tanker som forble værende selv mange tiår etter krigen.

Eller forsøke forstå hvordan enkelte jøder, polske aktivister, slavere kunne fungere i jobber som kapoer eller ryddearbeidere i krematoriene. Man slutter å tenke. Man kan ikke tillate seg annet enn å fokusere på å overleve.

To måneder etter besøket, to uker etter lest bok, forstår jeg fremdeles ikke. Så jeg leser enda en bok. Fars krig av Bjørn Westlie er memoarer med utgangspunkt i hans fars opplevelser som soldat på Østfronten, solid forankret med fakta og rikholdige referanser. Også han forsøker å forstå. Han har brukt et helt liv på det, men det er fremdeles ufattelig.

Men det skjedde faktisk. Vi må aldri glemme. Aldri slutte å protestere når vi ser antydninger til samme holdninger som den gang fikk lov til å vokse frem og kulminere i det reneste mareritt.

Å skrive om bøkene føles uvesentlig, annet enn å innstendig oppfordre til at de også blir lest av andre. La meg heller skrive om hvordan jeg opplevde Auschwitz. For selv om bøkene var vonde og vanskelige, kan de ikke måle seg med virkeligheten.

Høflige, avventende smil før vi entret Arbeit Macht Frei-portalen ble umiddelbart endret til nesten uttrykksløse ansikt. Fornedrelsen, hatet, redselen flommer over deg, og kroppen reagerer med å holde det på avstand. Akkurat som fornedrelsen, hatet og redselen ble forsøkt holdt i sjakk for mange, men likevel få, år siden.

Forsvarsmekanismen bryter sammen når gruppen går inn i blokken med hår. Kvinnehår, ungpikehår. Alt håret som brutalt ble klippet av kvinnelige fanger ved ankomst. Mange av de ble sendt direkte til gasskammeret. Frarøvet sine liv uten å ha gjort annen forbrytelse enn å være av annet blod.

Og du ser håret. Kjære Gud, alt håret. Kilovis av hår, fletter, og likevel er det bare en liten brøkdel av alt som ble klippet av.

«Husk. Alt det dere nå ser har tilhørt noen», sier guiden.

Og brillene. Kokekarene. Et helt rom fullt av bare sko. Og barnelekene. En liten babyjakke strikket med kjærlighet og fremtidshåp. Kjære Gud, alt vi ser har tilhørt noen.

Nummenheten gir slipp. Hjertet brister. Tårene er umulig å stanse.

Likevel fortsetter du gjennom Auschwitz sine brosteinsbelagte gater. Passerer doktor Mengeles dødssykehus, titter bort på Rudolf Høss sin kommandantbolig, bøyer hodet ved oppstillingsplassene. Du vet. Der man ble stilt opp for å bli slaktet. Ber en stille bønn om fred, toleranse og rettferdighet inne i mursteinsbygget mange ble tvunget inn i, men få fikk forlate. Dere går i samlet flokk inn i gasskammeret, du tar bilde av krematorieovnene. Stenger av.

Menneskehet, hvordan kunne vi?

Og når du tror du ikke kan bli mer rystet. kvalm. redd. fortvilet tar gruppeguiden deg videre en liten busstur til der pusten for alvor slås ut av lungene dine.

Birkenau. Dødsleiren.

Kilometer etter kilometer med piggtrådgjerder og brakker. De fleste er brent ned i desperasjon etter å slette alle spor, eller står ribbet igjen, til minne om etterkrigstidens desperate jakt etter materiale for å bygge nye hjem for alle de som ble frarøvet sine hjem ved deportasjonen.

Området er stort, så ubegripelig stort.

Du fryser. Vinden uler rundt deg. Det er ingenting å skjule seg bak. Så vi går. Går og går og går. Stopper ved ankomstrampen der folk ble delt inn i grupper. Noen for å arbeide. Andre for å dø. Barn som aldri fikk lov til å vokse opp. Angstfylte mødre som løp etter barna som ble tatt fra de. Skutt på flekken. Slept bort. Sterke unge menn som snart skulle bli avmagrede og utmattede. Helt til også de dør.

To rekker. En inn bak piggtrådgjerdene. Til venteværelset. En inn i den umiddelbare, udiskutable død.

- Her frue, legg klærne pent sammen et sted du vil finne de igjen. Knyt skolissene sammen. Hold ditt barns hånd, ikke mist henne av syne. Gi meg gullsmykket ditt. Stå der slik at vi kan klippe av håret. Du er full av lus. Så, av sted. Gå inn, dere skal desinfiseres.

Tusenvis av mennesker ble samlet ved kanten av disse jordhullene, skutt og dyttet ned. - Og ihjelgassede mennesker, før krematorieovnene gjorde mennesker til aske. Mennesker. Nå vokser det blomster der. Det er håp.

Kilometer etter kilometer etter kilometer med brakker, piggtråd og gjørme. I dag vokser blomster langs dødsgravene. Blomster, foret med menneskeaske og tårer. Fugler flyr over slettene.

Og vi går. Går og går og går. Kilometer etter kilometer. 

Mens vi stod i Birkenau og forsøkte ta inn over oss de nedbrente ruinene av et gasskammer, la jeg merke til en samling stein samlet til et hjerte. Det rører meg fremdeles.

Relaterte bokomtaler: 

• (Tyskerjentene, historiene vi aldri ble fortalt, av Helle Aarnes) 
• (De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin) 
• (Den største forbrytelsen, av Marte Michelet) 
• (Hanas koffert, av Karen Levine) 
• (Om vi heftes underveis. Om krigsseilerne og deres familier, av Kristine Storli Henningsen) 
• (Her lå Tirpitz, av Ingrid Storholmen)

Pausepetanque II

Knappe to uker har gått siden forrige pausepetanque, og jeg har ikke annen råd enn å utsette bloggingen med enda et petanquerelatert innlegg. Denne gang har jeg i det minste noe skikkelig å melde, tross null bokrelevanse. 

Jeg mener. Hvor mange bokbloggere der ute kan skryte av å være norgesmester? Og enda råere: Hvor mange bokbloggere der ute har vunnet KONGEPOKAL...?

Atte jeg er så glad...! Egentlig gir jeg meg ende over og har bare lyst til å si Aaaaaaaaaaaaaah! Selv etter en drøy uke tar jeg meg selv i å stirre tomt ut i luften og smile fårete. Mine makkere for dagen, mednorgesmestere og medkongepokaleiere, er forlengst opphøyd som guder og vitrineskapet vårt har aldri vært vakrere.

Men altså. Tenker det forklarer det meste av manglende sider lest, mangel på energi og mangel på tid.

Heldigvis er det snart ferie. Rettere sagt treningsleir i Frankrike. Petanque, assa. Petanque.

Pausepetanque

For tiden opptatt med å spille og arrangere
Norgesmesterskapet i Petanque

Frem til neste innlegg kan dere nyte glimt fra fjorårets NM, og/eller lese dere opp på vår fantastiske sport/hobby/idrett på petanque.no.

Spent hilsen,

Slektshistorie: Anmeldt til fogden

leiermål

(av eldre dansk leger, 'leie, samleie'), eldre navn på samleie utenfor ekteskap. Mann som besvangret tre kvinner uten å gifte seg med noen av dem, eller kvinne som på samme måte lot seg besvangre av tre menn, ble etter straffeloven av 20. aug. 1842 straffet med fengsel for såkalt kvalifisert leiermål.

- Store norske leksikon

Seksuell samkvem hørte definitivt ekteskapet til. Løssluppenhet hørte ikke til i det norske samfunn og kunne bli straffet både med bøter, fengsel – og barn.

Hvermannsen var pliktig å anmelde usømmelige forhold, lensmannen måtte varsles i tillegg til presten. Lensmannen brakte de grusomme nyheter videre til påtalemakten: futen. Samleie utenfor ekteskap var grovt brudd på så vel verdslige som kirkelige regler. De syndefulle måtte dermed bøte på skadene til begge parter. Først bekjenne sine synder og be om forlatelse, deretter betale sin bot eller sone sin straff.

I hvert fall om man ikke en gang var forlovet.

Og som så ofte ellers, de største taperne var de som hadde lite å rutte med fra før. Mang en tjenestepike ble utnyttet, og så fikk også tjenestestanden gjerne de hardeste straffene. Hadde man riksdaler i pengekisten og velholdte hus slapp man som regel unna.

Denne kriminaliseringen var særegent for de nordiske landene. I europeiske, katolske land ble seksuell omgang uten å være gift følgelig regnet som synd, men utøverne fikk ingen straff utenom det som skulle møte de ved perleporten. Skjønt, samfunnet gjorde hva de kunne for å skremme unge kvinner fra å bevege seg fra madonna til hore.

Av de mindre alvorlige forbrytelsene, straffet med bøter, var simpelt leiermål, altså samleie mellom to ugifte. Jomfrukrenkelse var eget begrep, og menn som lovte gull og grønne skoger uten å etterleve dette, kunne risikere straff om den krenkede ble med barn. Heller ikke nygifte hvor kona fødte tidligere enn sju måneder etter bryllupet ble sett blidt på.

Så kom de virkelig fæle forbrytelsene. Hor, altså seksuell omgang mellom en gift og en ugift, eventuelt enda verre der begge var gifte på hver sin kant, ble nevnt i samme oppramsing som innavl, incest og homoseksualitet.

Ingen spurte om begge parter var villige.

I kriminalloven av 1842 ble seksualloven korrigert i en form som overlevde århundreskiftet med to år. Den laveste dom-fellingen inntrådte om man fikk barn med tre forskjellige personer uten å være forlovet eller gift med noen av de. Her fikk menn og kvinner lik straff.

Den vanligste dommen innebar åtte dager på vann og brød.

Trolig ble det også straffen til min bestefars halvbrors mor. Min oldefars første barn, født utenfor ekteskap, kom til verden som sin mors fjerde barn. De to midterste i barneflokken hadde samme far, og dermed ble Oldefar den tredje barnefaren. I guttens dåpsoppføring noterer presten flittig:

Anmeldt af moderen. Hendes 4de leiermaal med forskjellige, hans første. Anmeldt for fogden 12/5-93.

Etter 1842 ble altså ingen straffet etter første leiermaal utenfor ekteskap. Først i 1902 ble også tredje leiermaal avkriminalisert.

I alle fall ikke etter loven. Mine tippoldemødre og oldemødre slapp unna med skammen.

Slektshistorie: The American Dream

Min bestefars søsken - Pappa - Meg

I tretten år var det i USA forbudt å omsette, transportere og produsere alkohol. 16. januar 1920 ble den såkalte forbudstiden innført, etter langvarig press fra den religiøse avholdsbevegelsen. Ikke det at alkohol ikke ble nytt eller misbrukt i denne tiden. Slettes ikke.

Det fantes smutthull. Hemmelige bryggerier og destillerier ble opprettet og blanketter for resept på alkohol for medisinsk bruk ble misbrukt i det vide og brede. Undergrunnsproduksjonen blomstret, og kriminelle tjente seg søkkrike på strengt forbudt omsetning.

En av de største var Al Capone. To av de litt mindre kjente var to unge herremenn fra Norge.

Bestefars bror Harald, eller Harold som han etterhvert skrev seg som.

Ryktene om kameratenes smuglervirksomhet er neppe særlig overdrevne. Akkurat hva dette bestod av er langt fra dokumentert, men at de bedrev noe lyssky forretninger i forbudstiden er hevet over enhver tvil.

Forbudet ble etter mangeårig misnøye vedtatt opphevet i 1933. De to nordmennene var raskt ute med å fortsette sin virksomhet, nå gjennom lovlige virkemidler.

Allerede i 1933, samme år som den forhatte epoken endte, startet Regal Products Company opp sin ølproduksjon. Bryggeriet ble drevet i to år før det endret navn til Regal Amber Brewing Company. I 1954 var det duket for nok en navneendring, denne gang til Regal Pale Brewing Company, før dørene ble stengt i 1960.

Det store antallet bryggerier og de forholdsvis korte periodene før navneendring, har ført til at bryggeriets flasker, bokser og reklamemateriell har relativt stor samleverdi den dag i dag. Et lite google-søk gir et fint bilde av min slekts amerikanske drøm.

Etterkommerne etter min farfars bror og svoger kan enda den dag i dag prise seg lykkelig over sine forfedres mangel på lovfestet moral.

Bestefars søster Bibbi og hennes mann Edvard.

San Francisco opplevde på denne tiden en stor ølproduksjon: hele 83 bryggerier var i drift. På tampen av 1936 ble for øvrig Regal Amber listet som det syvende største bryggeriet i hele California.

Tenk på det. Ølbryggeriet med mine gammelonkler i bresjen! 

Les også: (Mulighetenes land)

Slektshistorie: Røsslyng

Tippoldeforeldre - Oldemor - Bestemor - Pappa - Meg

Mine tippoldeforeldre hadde ikke så mye penger og rikdom, det var kummerlige kår der borte på Aulsetten. Deres seks døtre kom seg likevel opp og frem her i livet.

Alle seks utviklet sterke personligheter, akkurat som sin mor. Så var det også tippoldemor som med kustus og intelligens innprentet dem både viljestyrke og overlevelsesinstinkt. De skulle ut i verden, de seks. Oppleve, erfare, tilegne seg.

Den tid tør komme, at man ser

mer på hoveder end på kjøn,

mer på dyktighet end på navne.

Ludvig Holberg

Alle, kanskje utenom Oldemors to år eldre søster. Hun vokste opp som pleiebarn, ble værende i bygda og døde allerede som 47-åring. Hvor lenge hun bodde hjemmefra vet jeg ikke, heller ikke om det bare var henne som ble satt bort, eller om det gikk etter tur og orden.

Eldstejenta flyttet til en helt annen del av Norge. Hun giftet seg med en mann med utdanning, og han jobbet seg godt opp ved bygdas nye kraftverk. Min oldemor fulgte etter i håp om å følge i hennes fotspor, men valgte feil mann. Det gikk bra med henne likevel. Oldefar ektet henne og tok til seg hennes sønn som sin egen. Snart fikk de også tre døtre sammen.

To andre ble lærerinner. Ingen av de giftet seg, ei heller fikk de barn, men begge skinte for seg selv med all sin kunnskap og autoritet.

Det skulle bli den siste i rekken som tok seg av farsgarden da foreldrene ble for gamle til å ta seg av hus og fjøsstell. Men gårdsdriften ga ikke nok inntekter, og mannen måtte i tillegg arbeide som postmann. Han engasjerte seg i både menighetsarbeid og politikk, og min gammeltante var ikke dårligere. Hun satt i kommunestyret og var medlem av herredsstyret, attpåtil formann i sjømannsmisjonsforeningen. Mest kjent i slekten er hun likevel kanskje for sine dikt. Noen av disse er også samlet mellom to permer.

Røsslyng 

Lågmælt og smålåten smyg han seg fram
Den blømande lyng
Kryp over gråberg og kollar og kam
Medan haustvinden syng
Breier sitt teppe av raudlilla flor
Frå høghei til hav
Takk røsslyng, du blome av blomar her nord
For gåva du gav 

Når skrede og flaumvatn sårmerke grov
I brattheng og li
Smaug du deg fram og lyngkåpa vov
Av livståga di
Og bøtte på skaden med varsemd og mot
Så verkande sår
Vart gøymt under blømande lyngteppebot
Der livsvona rår 

Du røsslyng, så hardfør, så finsleg og stri
Du læra meg må
Å grøde dei sår som livet kan gi
Med blomar og så
Der grunnen er skrinn etter skakende flaum
Og nøra ei glo
Der frosten har herja kvar vaknande draum
I livsunge blod

Ragna Slethei

Ja visst, hadde jentungene fra fattigslige kår på Aulset kommet seg opp og frem her i livet.

I morgen vi ler, av Namra Saleem

Hun er kvinne. Hun er norsk. Hun er debutant. Hun har minoritetsbakgrunn. Hun skriver om å leve med en fot i hver kultur. - Alt er lagt til rette for at jeg skal legge godviljen min til. 

I morgen vi ler, av Namra Saleem

Norsk. Utgitt i 2016. Debutant.

Så da gjør jeg det. Forsøker å gjøre det beste ut av det, til tross for at leseopplevelsen ikke var stor. For det var den ikke, enn så mye jeg skulle ønske at jeg kunne overøst dette innlegget med ovasjoner og superlativer. Det ble litt for enkelt, litt for uferdig. Potensialet er større enn sluttproduktet. 

Men plottet er godt. En ung kvinne er på vei til sine foreldre med sin fem år gamle datter. Som datter av pakistanske innvandrere har hun vokst opp en fot i hver leir. I tenårene opplevde hun at faren nærmest over dedikerer seg til religionen. Brått blir troen viktigere enn familien. Samtidig som hun forsøker å leve i pakt med Koranen, forsøker hun også å leve et normalt liv, som den norske jenta hun tross alt er. Hun inngår kompromisser med seg selv og holder deler av sitt liv skjult for sine foreldre. Hun blir kjæreste med sin beste venn og snart får de et barn sammen. Som ugift og gravid med en ikke-muslim kastes hun ut av hjemmet. Hun er som død for foreldrene. Nå, fem år etter, tar hun mot til seg for å vise frem datteren sin. Når de ser barnet hennes, vil de vel tilgi?

Og det er handlingen. Vi følger kvinnen og hennes datter på veien. Med t-banen og til fots, helt til bygården der foreldrene, besteforeldrene, bor. Helt til Grønland. En egen, liten verden, midt i byen de alle bor i.

Det meste annet av handling er holdt til et minimum. Hun utsetter stadig dette ubehagelige møtet, den unge kvinnen. Så der hvor handling mangler, serveres vi stadige erindringer tilbake til oppveksten og tidlig voksenliv. Vi følger henne fra flyttingen til Oslo, til ungdomsskolelivet, til festene, vennene og kjæresten. Stadig lager hun innslag til sin videodagbok, et prosjekt som skal synliggjøre dilemmaer barn av innvandrere opplever Dette med å ikke helt passe inn noe sted, all hemmelighetskremmeriet, alle kvalene. 

Dramaturgisk er handlingsforløpet, hennes reise hjem, både effektfullt og spennende. Jeg følte med henne, hjertet banket på hennes vegne. Skjønt, jeg fikk som leser ikke all verdens hjelp av de skrevne ord.

Tekstmessig er det like fullt interessant hvordan hun, formodentlig bevisst, unngår nesten alt av beskrivelser. Blottet for særlig handling fungerer det på sitt vis, selv om språket dessverre ikke følger opp. Det blir enkelt som på barnlig vis. Uten å mene å være for krass forekommer romanen meg mer som en skolestil: En rekke punkter er skriblet ned i et utkast, og stilen utformes ut i fra denne. 

Show, dont tell er en kunst. Tilbakeblikkene blir en evig fortelling. Vi leser, men lever oss ikke inn i historiene. 

Mest kritikkverdig er innslagene med videodagbok. Forskjellen fra øvrig tekst er forsvinnende liten, med unntak av at det faktum at videodagbok-kapitlene er i jeg-form. Noen få forsøk på mer muntlig sjargong ødelegges av sjenerende skriftlig korrekt språk. Jeg beklager å si det, men videoinnslagene fungerte bare ikke. Rett og slett.

Ikke for det, jeg vil nødig kritisere for mye. Selv om jeg ikke syns romanen er god nok, er den likevel viktig nok til å få oppmerksomhet. Forfatterens idé er applausverdig, og med mer konsulenthjelp ville utfallet blitt kvalitetsmessig bedre.

For stemmen hennes er viktig. Budskapet. Jeg håper hun har mer å fortelle.

Les også: Jeg har tidligere omtalt følgende romaner med beslektet tema (Desiland, av Mala Naveen), (Tett inntil dagene, av Mustafa Can) og (Svenhammeds journaler, av Zulmir Becevic)

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Assad Nasir)

Slektshistorie: Den rotløse sjømann

Bestefars bror - Pappa - Meg

Noe av det fineste jeg visste i oppveksten var å være på kontoret til Bestefar. Et lite rom duftende av deilig sigarlukt. Nesten hele rommet ble fylt av skrivebordet som stod der. Et skrivebord med hundrevis av skuffer og skap, i alle fall føltes det slik. Kontoret var alltid stengt. Nøkkelen ble lagt oppe på seksjonen i stua, og jeg fikk absolutt ikke lov til å gå inn dit alene. Da Bestefar døde var noe av det første jeg gjorde var å gå inn i det aller helligste. Jeg følte han så på meg da. Der oppe i fra.

På kontoret over skrivebordet hang flere bilder jeg aldri ble mett av å kikke på. Motivene var hunder som spilte poker. Bestefar og jeg snakket og lo masse av alle disse hundene. En satt kjepphøy på en stol, med to ess på hånden. Eller labben, om du vil. En annen hadde en pistol i under bordet. En annen var i en lei knipe og forsøkte slukøret å snike seg under bordet. Og slik fortsatte det.

Bestefar fikk disse bildene av sin bror. I ung alder reiste han over til Canada og jobbet som sjømann. Han giftet seg aldri, ei fikk han egne barn. Hver gang vi så på disse bildene var det alltid med en visst savn over det hele. En ung gutt som aldri fikk helt ro, men levde sitt liv litt på kant av samfunnet.

Det var i alle fall slik jeg oppfattet det, og nysgjerrigheten min ble tilsvarende vekket. Ikke at jeg spurte så mye, jeg turte kanskje ikke helt, men jeg sugde til meg stemningen hver gang hans navn ble nevnt.

Fra barnsben av har jeg opphøyet denne broren. Vært litt glad i ham. Glad i ham, selv om han for lengst var død da jeg ble født. Selv ønsket jeg å kalle opp min egen sønn etter ham. Hedre ham. Jeg har sett bare ett bilde av ham og jeg vet nesten ingenting om ham. Likevel, altså.

Sjømannen ber ikke om medvind. Han lærer seg å seile.

- Gustav Lindborg

Det var noe leit over det hele. Denne unge mannen som ble tvunget ut i verden for å kunne brødfø seg selv. Som aldri fikk kone, og aldri fikk barn. Han som endte sine dager langt hjemmefra, brått og uventet. Han som gamblet bort pengene sine, og drakk for å holde sorgene borte.

Eller reiste han ut i verden av ren eventyrlyst og trassig stolthet? Levde sine glade dager og boltret seg i sin frihet, med nyervervet rikdom og uante muligheter?

Jeg måtte lete lenge for å finne ham i registrene. Omsider fikk jeg treff på arkiverte dokumenter over sjømenn som har emigrert fra Kristiansund i årene 1882-1930. I papirene står det at han reiste til Canada i 1924. Nikolai var da 23 år. Årsaken til utreisen var ledighet, og hans stilling ble beskrevet som u. løsarbeider. Nytt yrke var følgelig registrert som ubestemt. 

Jeg finner ham igjen i 1936, i kanadiske registrere. Bosatt i Vancouver, med yrke som sjømann.

Gråt ikke, elskede, sa sjømannen, jeg har en kjæreste i hver havn.

- Svensk ordtak

Nikolai var på let. Hans eldste bror hadde odelsrett på gården, og tilfeldige strøjobber var ikke nok til å holde ham i bygda. To andre søsken emigrerte til USA året i forveien, i likhet med flere venner og bekjente i hjemtraktene. Amerika, det forjettede land, kunne by på muligheter og spenning, fjernt fra trange kår og vanskelige økonomiske forhold i fedrelandet. Og kanskje Nikolai hadde en god porsjon eventyrlyst innabords. En trang og lyst til å komme seg ut og opp i verden.

Han kom seg ut. Han kom seg opp, og smalt i bakken så det sang etter. Gang etter gang etter gang. Fikk han tak i penger var han rask med å bruke de opp. Det gikk i kortspilling og gambling, seier og tap. Glad i en dram var han også.

Gårdstvisten var stadig et betent tema, og han tilgav trolig aldri sin eldre bror. Han var lege, men holdt på odelsretten, selv om han selv aldri drev gården. Da han og fruen reiste til USA etter krigen, kontaktet han sin yngre bror og ytret ønske om å møtes. Da falt Nikolais sagnomsuste ord uten snev av ønske om forening.

«Ikke så om jeg hadde hatt alle Rockefellers millioner.»

Nikolai forble ungkar all sin dag. -  Mange kjærester, men ingen kone. Om det skyldes at han levde herrens glade dager, med piker, vin og sang i hver en havn som den sjømannen han var, vites ei. Heller ikke om han holdt seg trofast til klippen fra hjembygda: Martha. De var hverandres anker, sies det, selv om de aldri ble smidd i hymnens lenker. Kanskje Martha ikke ville ha ham, denne villfarne sønn som drakk for mye og ødslet med penger. – Men at han likevel var så god og ven, så trygg tross all usikkerhet, og så glad i henne, at hun slettes ikke kunne komme fra ham. Jeg håper det. Jeg håper Nikolai hadde henne i sitt liv. 

Martha vokste opp lenger øst i bygda. I registreringspapirene i forbindelse med reisen over havet, er det oppført at den ugifte syersken reiste til Canada fra Kristiania i 1929. På dette tidspunkt hadde Nikolai vært utenlands allerede i fem år. Broren hennes møtte henne da hun kom på land. Kanskje var Nikolai med under påskudd å hjelpe til med hennes koffert. Kanskje hadde han tatt på seg sjarmørsmilet sitt.

Når jeg legger skøytene på hyllen, skal jeg bruke penger som en full sjømann.   

- Sonja Henie

Bosatt i Canada var han langt nok avgårde til å etablere et liv og en livsstil han selv ønsket, samtidig nært nok sine søsken i California. Bibbis barnebarn forteller om et godt forhold til sin gammelonkel. Uncle Nick som kom på besøk hvert år, og som alltid hadde skrøner på lager.

Etter sigende skulle tekket også innbefatte en del serveringsdamer. I så måte bekrefter de min mistanke om at han levde herrens glade dager. Det er da enda noe.

Nikolais skjebne førte ham til åpen grav på sjøen, hvor han oppholdt seg så mange år av sitt liv.

Etter en avholdsperiode slukket han igjen tørsten. Han falt ned fra en bryggekant, og det ble hans endelikt.

Bestefar sørget for at hans eiendeler sendes til Norge, og blant dette fant han en rekke innrammede bilder av pokerspillende, sigarrøykende, whiskey-nytende hunder.

Tilbake på kontoret etter min bestefars død, fant jeg atter igjen disse bildene. Pappa ga de til meg, og de er i dag noen av mine kjæreste skatter. Den høyreiste, kjekke, rotløse sjømann lever videre i mitt eget hjem.



Les også: (De kortspillende hundene) - ekstern lenke

Slektshistorie: Mulighetenes land

Bestefars søsken - Pappa - Meg

Blant min bestefars tretten søsken, valgte tre å søke lykken i Amerika. Det ble lykke og sorg, rikdom og tragedie, babyelefanter og oppslag i Life Magazine. - Og de slapp aldri taket i hverandre, de tre søsknene.

En staselig ung mann fra min hjembygd, Edvard, reiste til Amerika allerede som 18-åring i 1909. Reisemålet var Washington i «Haab om bedre fortj», Dokumentasjonen viser også at han er villig til å ta «Hvad som helst» av arbeide. Haabet skulle innfris.

I 1923 var han en gift mann. Hans utkårede var Bibbi, min bestefars nest eldste søster. Dette året forlater hun hjembygda og reiser til sin ektemann. Også hennes bror Harald reiser over, for å følge etter sin søster og kamerat.

Inspirert av sin kamerats gode liv i Amerika og motivert av søsterens emigrering, reiste altså også Harald over havet for å søke lykken. Like etter sin 24-årsdag, reiser Harald fra Liverpool til Nova Scotia på østkysten av Canada. Datoen er 26. februar 1924. Ett år senere følger enda en i søskenflokken etter, lillebroren Nikolai.

I Canada skal det finnes gull, og fattige skandinavere har i flere tiår brukt sine sparepenger på båtreisen til Amerika. Også Harald forsøker lykken, men ikke alt som glitrer er gull.

Harald, som fra nå av kaller seg Harold, blir ikke værende. Han trekkes mot Edvard og søsteren og flytter til California. Harold gifter seg og får to barn. Nikolai blir værende, men livnærer seg med å jobbe på sjøen.

For norske immigranter flest var det et stort behov å dyrke sine røtter, beholde det norske språk og holde tradisjoner fra hjemlandet i hevd. Dette innbefattet også trioen fra den vesle bygda på Nordmøre. Både Edvard og Harold var aktive medlemmer av San Fransiscos norske klubb, hvor også deres barn senere engasjerte seg. Bibbi selv deltok i klubbens kvinneavdeling, et engasjement som trolig ga henne svært mye, all den tid hun lengtet hjem til Norge. Forholdet til broren ble desto viktigere for henne.

I 1924, året etter at ekteparet flyttet sammen i Amerika, ble Bibbi og Edvard foreldre for første gang. Gutten fikk navnet Edward junior, og var den første i en fremtidig søskenflokk på tre. Fem år gammel opplevde Edward junior sine foreldres hjemland for første gang. I fars papirer er tegn på at oppholdet i mulighetenes land virkelig har gitt frukter, samtidig som vi vet at hans forretningsteft kanskje ikke alltid holdt seg innenfor lovens rammer. - Mon tro om dette var litt alvorligere enn bare en ferie? 1929 reiste den lille familien atter tilbake til sin nye hjemby, San Francisco, med skipet SS Aquitania fra Southampton i England til New York.

Forretningsmannen Edvard samarbeidet også profesjonelt med sin svoger, Harold. En etter hvert luksuriøs ølproduksjon førte herrene opp og frem i det amerikanske samfunn. Konflikter underveis hindret ikke tospannet å holde sammen i en mannsalder.

Den ensomme sjømann, Nikolai, greide seg selv, men slapp aldri helt taket. Stadig reiste han til østkysten for å besøke sine søsken og deres etterkommere. Snart blir alle deres historier fortalt. Til og med historien om babyelefanten.

Kontakten mellom de tre utvandrende søsknene varte helt til døden skilte dem. For noen skulle det skje alt for tidlig.

Slektshistorie: Barnet ingen visste om

Tippoldemor - Oldefar - Bestefar - Pappa - Meg

Et av de mest overraskende funnene jeg har gjort i løpet av denne prosessen er uten tvil noe som fikk hårene til å reise seg på meg.  Min oldefar var likevel ikke enebarn. I hans fødsels- og dåpsoppføring i kirkeboken står det med sirlig skrift at dette var hans mors andre leiermaal.

Min tippoldemor hadde altså et barn fra før.

Jeg forsøkte lenge å søke, men det forekom meg som å lete etter nåla i høystakken. Detaljer fra hennes ferd over fjellet vet vi forsvinnende lite om. Vi vet ikke hvilke steder hun stoppet og ble en stund og vi vet ikke hvor lang tid dette tok. I bygdeboken står det at hun dro over fjellet fra Folldalen før hun endte opp ved kysten, men håndfaste bevis mangler. Kanskje ble hun med barn mens hun bodde hos sin mor. Kanskje ble barnet værende hos sine besteforeldre, mens Tippoldemor i skam måtte reise? Kanskje hun var tjenestepike på en eller annen gård og ble svanger med husbonden? Akkurat som hun ble noen år senere med husfaderen på gården hun tjenestegjorde ved. Husfaderen, min tippoldefar,

Eller hva om de fikk en datter, som i skuffelse over mangel på odelsgutt ble satt bort til noen andre? Hvor nøyaktige er egentlig disse oppføringene? Kunne en prest være mindre nøye med å telle fedres leiermaal?

Jeg saumfarte kirkebok etter kirkebok. Overalt. År etter år, bok etter bok. Svaret var nærmere enn jeg tenkte på å se etter. I en kirkebok fra min egen hjembygd, sirlig nedtegnet og påført et stempel. Uægte.

Resultatet satte meg helt ut. Jeg opplevde en tristhet og en visshet over at min tippoldemor hadde alt annet enn et enkelt liv.

Jeg måtte vente en dag for å summe meg. Sjekke dokumenter og være helt sikker før jeg ringte Pappa for å fortelle at jeg hadde funnet en godt skjult familiehemmelighet.

- Hei Pappa! Jeg har funnet din bestefars søsken! Oldefar hadde en søster!

- Nei. Han var enebarn.

- Nei, Pappa. I hans dåpsoppføring står det at Oldefar var morens andre leiemål. Tippoldemor Marit hadde et barn fra før…

- Helt utrolig! Er det noen etterkommere? Så artig!

- Ja. Jo. Men det er en veldig trist historie.

Min tippoldemor fødte sin førstefødte, en datter, i 1854. Hun var 25 år og tjenestepike på min tippoldefars farsgård. - Men han var ikke barnets far.

Det vesle barnet ble døpt samme år og fikk navnet Martha Larsdatter. Far var Lars, sønn av min tipptippoldefar, bror av min tippoldefar. 

Marit ble altså først svanger med husbondens yngste sønn. Noen år senere ble hun svanger med enda en av husbondens sønner. Sitt førstefødte barns fars bror. Ingen av de to brødrene hadde skamvett til å gifte seg med henne. Klart du kjenner på en tristhet over hennes skjebne.

Min tippoldefars bror Lars, Marthas far, giftet seg året etter og tok over sin kones farsgard. Marit ble værende på sin post, og vesle Martha finner vi igjen i registrene først 12 år senere. Året er 1865 og Marit skal ha barn på nytt.

Martha, 12 år, bor nå på en husmannsplass like ved. Martha er registrert på plassen som Budeiens datter. Mor Marit, Budeia, tjener hos Marthas onkel, og faren Lars er Gaardmand i nabobygda. Stakkars lille pike, så urettferdig.

Og det fortsetter.

I folketellingen for 1875, ti år senere, finner vi Martha igjen. Nå som pasient på Reknes Hospital i Molde. Martha er leprapasient og fattiglem.

Min oldefars søster, gjemt og glemt, var spedalsk. Akkurat slik som min oldefars far, min tippoldefar. Min oldefars søsters onkel. Det hele er uhyggelig, men mest av alt hjerteskjærende trist.

Martha er på Reknes. Knappe tjue år, utstøtt og bortgjemt. Ti år senere er hun stadig på hospitalet. Først 16. juni 1893, 38 år gammel, får hun slippe livets pinsler.

Ugift. Barnløs. Forkrøplet. Forlatt.

Død.




Relatert lesestoff: (Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy)

Slektshistorie: Byfrøken på bygda

Oldefar - Bestemor - Pappa - Meg

Etter fem år i Amerika vender min oldefar tilbake til hjembygda. Hvordan det kom til er ikke godt å si, men vel tilbake i gamlelandet møter han en ung byfrøken han giftet seg med. Hans utkårede het Serine, eller Sess som hun også ble kalt. Frøken Næb blir frue.

Serine kom fra Trøndelagen og var fem år yngre enn sin ektemann. Kanskje kom hun fra en litt fornem familie, i alle fall om man skal tyde hennes åtte søskens navn. Adolf Severin og Peter Antonius fremstår som alt annet enn bygdenavn.

Men Fru Serine mistrivdes i den vesle bygda. Min bestemors svigermor omtalte henne senere som «Helt allright, men typisk bymenneske». Ikke fikk hun barn heller. Hva som skjedde innenfor ekteskapets fire vegger vites ei, men snart var unge fru ute av huset og tilbake i Trøndelag.

Lovmessige grunner til skilsmisser er både forsømmelse, vold, drukkenskap, venerisk sykdom og sinnssyke, eller rett og slett ønske om opphævelse av samliv, og mislykkede forsøk på mekling. Særlig dramatikk rundt ekteskapsoppløsningen var det trolig ikke, selv om skilsmisse var svært uvanlig på denne tiden. Ingenting tyder på at årsaken var noe annet enn trønderpikens hjemlengsel. 

§ 41. Egtefæller, som finder ikke at kunne fortsætte det egteskapelige samliv, kan forlange bevilling av amtmanden til ophævelse av samlivet, saafremt de begge er enige om det.

§ 43. Har egtefæller levet adskilt i ett aar, efterat samlivet paa lovformelig maate er ophævet, og har de ikke senere gjenoptat samlivet, skal egteskapet opløses ved bevilling av Kongen eller den, han bemyndiger, saafremt begge egtefæller begjærer det. Har adskillelsen varet i mindst to aar, kan enhver av egtefællerne forlange egteskapet opløst.

§ 44. Har samlivet mellem egtefæller været hævet i tre aar, uten at det er skedd paa lovformelig maate, og er samlivet ikke senere gjenoptat, kan egteskapet opløses ved bevilling av Kongen efter begjæring av en av egtefællerne.

Oldefar var i alle tilfelle pliktig å betale henne bidrag. Skilsmissen ble innvilget i 1924, og allerede året etter stod hun atter en gang brud. Denne gang til en 24 år gammel bygutt. Sigurd var lagerekspeditør, og hadde vokst opp som pleiesønn. Ved vielsen var begge registrert bosatt i E. C. Dahlsgate.

Tre år etter vielsen reiser hun med skipet Bergensfjord til Canada. Hun er nå oppført som hustru og årsaken til utfarten er at hun «Reiser til sin mann». Hun betalte på stedet. I registrene i Ellis Island finner vi henne også i 1939 som ankommet med Bergensfjord. Hennes stilling er «housekeeper», og hun identifiseres med blondt hår og blå øyne. - Men hennes mann finner vi ikke lenger igjen.

Hva som ble hennes skjebne vites ei. Trolig levde hun resten av livet i Canada. Med eller uten mann, med eller uten barn.

To år etter skilsmissen ble også Oldefar gift på nytt. Denne gang fant han lykken, og det varte livet ut.

Serine ble helst aldri nevnt i min oldefars familie. Hun tilhørte fortiden. Det som hadde vært skulle ikke snakkes om. Min bestemor og hennes søsken var nesten voksne da en tante forsnakket seg og avslørte den godt begravde familiehemmeligheten.

Slektshistorie: En forelskelse som forbrytelse

Min bestefars søster - Bestefar - Pappa - Meg

Tyskerne taper krigen. Norge blir atter fritt. Gatene er fulle av jublende nordmenn og overalt vaier flaggene i rødt, hvitt og blått.

Snart rettes et voldsomt sinne og hevngjerrighet mot de som stod på feil side under krigen. De som sympatiserte med Nazi-Tyskland. Fienden.

Min bestefars eldste søster var en av disse. Under krigen var både hun og mannen medlemmer av Nasjonal samling, og også barna hadde engasjert seg, gjerne som frontsøstre eller soldater. Ett år før krigens skutt ble en av deres sønner drept på Østfronten. De fikk aldri en grav å gå til. I tillegg skulle de tåle bebreidelser og straff fra samfunn og styresmakter.

Folk kan være nådeløse. En stor urett ble begått. Det er vanskelig å forsone seg med fortiden, selv 70 år etter.

Tenk det. 70 år.

Mens foreldre og søsken hadde sitt å stri med i byen, flyttet en av min gammeltantes døtre til morens hjembygd. Hun hadde giftet seg med en østerriker under krigen, og var nå enke med en farløs sønn. Den lille gutten hadde kommet til verden etter sin fars død, og moren hedret ham med å gi deres sønn hans navn. På landet fant den unge enken lykken på ny, og hun giftet seg etter noen år med en mann hun skulle bli gammel sammen med. Snart fikk gutten flere søsken og alt roet seg rundt de.

Heldigvis.

En ung kvinne hadde forelsket seg i en kjekk og på den tiden svært anerkjent og avholdt mann. Da krigen var over og alt kom til overflaten viste realitetene at den kjekke og karismatiske unge mannen var en av andre verdenskrigs største krigsforbrytere. Som et av polsk motstandsbevegelses fremste målskive ble han tatt av dage senvinteren 1944.

I den vesle nordmørske byen rådet sjokk og sorg. En høygravid norsk kvinne hadde mistet sin mann og sitt ufødte barns far. Den unge fruen selv hadde ikke gjort annen forbrytelse enn å forelske seg i en av fiendens menn.

Så tilfeldig kan våre veier gå.