- Å spille boule i Frankrike

Vi våkner opp med sug i magen, lett nervøse og med rastløshet i kroppen. Vi kaster i oss morgenferske bagetter, noen slurker espresso og rasker med oss ti liter vann i småflasker. Det er tross alt nærmere 40 varme ute. Fornuftige, heldekkende sko, solhatt, anstendig overdel og shorts som rekker nedenfor knærne. Vi sjekker for sjuende gang at vi har med alle kuler, ordentlige griser, kluter og målebånd. Det skal ikke stå på utstyret i alle fall.

Og målet er å kanskje unngå fanny. Ikke vinne kamper, er du gal, men i det minste få poeng. Ett, eller to, kanskje fem? 

Legendariske Parc Arson i Nice. En bitteliten restaurant serverer den lekreste, mest velsmakende gravlaks jeg har opplevd. Det er MIN perle.

Vi braser ut døren, krangler åpenlyst på gaten mens man kaster seg inn i bussen, forfjamses over hvor lite penger bussjåføren krever til billett, og kikker frenetisk ut vinduet for å følge med på holdeplassene. Går av alt for tidlig, men vi er ute i god tid. Klokken er altfor lite, men vi vet ikke helt når registreringen starter, og ikke pokker om vi har reist helt fra Norge uten å rekke fram i tide. Dessuten rekker vi en matbit på en kafe. Vel, vi rekker å ta i dørhåndtaket akkurat i tide til at servitøren sier at kjøkkenet er stengt for matservering. Vi tusler slukøret innom den lokale sjappa og rasker med oss tyrkiske kjeks og marokkanske nøtter. Enda er det tre timer igjen til det starter. Tror vi i alle fall. Det er førti grader ute. 3 kilometer fra stranda, og med sekken full av jern. 

Etter en time tusler vi sakte opp den siste bakken. Lyden av sirisser slår imot oss, men ingenting slår synet av fransk petanquebane. Bane etter bane etter bane, bare adspredt av noen trær som gir himmelsk skygge fra den ubarmhjertige solen.

Vi kaster noen kuler for å teste underlaget. Finner feelingen. Gir utløp for all energien som unektelig er i ferd med å svettes ut. Ni av ti flasker er drukket opp. Nøttene ligger smadret inni kulebagen, og kjeksene. Vel, kjeksene ville smakt bedre med norsk sommer.

Likevel er det verdt det, for man skal spille boule i Frankrike.

Vi står allerede i køen da de første i arrangørklubben ankommer. De snakker rasende fort på fransk mens de gløtter bort på oss og ler. Vi holder frem våre lisenser mens de ser på oss og ler litt til. Vi skjønner ingenting, utenom ett ord. Norvege. Etter en halvtime har de plottet inn navnene våre på dataskjermen. I alle fall det vi med litt, eller ganske mye, velvilje tolker som våre navn. Vi betaler ingenting. Eller litt, men likevel ingenting. Ikke egentlig. 

Det er arrangørene, og det er oss. Familien fra Norge alle ler av. Vi tar frem kulene. Latter blir til smil. Det er hyggeligere. Vi hamstrer mat og drikke fra petanqueklubbens kafe og sitter til vi blir øre av sirissmusikk. Etter en time kommer det noen.

Vi slipper å spille alene.

Kjære landsmenn. Dere skulle bare visst...

Etter enda en time kommer de andre. Proppende frem som fra intet, med to kuler i hånda, bar overkropp, paddeflate sandaler og shortser godt oppfor knehøyde. Igjen surrer ord som Norvege i luften. Vi svelger.

Det er unektelig noe svært særegent med å stille i fransk turnering som familielag. Som et familielag fra Norge. Det gjør noe med selvtilliten.

- De er dritgode. Bare se på dem!, sier pappaen. - Vi har ikke sjans!

Ikke mange ville valgt å gå fra Antibes til Juan-les-Pins for å lete etter en petanqueklubb ute på Cap'en. Je ne regrette rien.

Vi er enige. Her gjelder det å unngå nullen. Simpelthen bare overleve.

Vi får grisen uten å lotte om den. - Sånn gjør vi det i Frankrike, sier de. En kvinne på laget. Jeg ser rundt meg. Det trekkes om å begynne. Jeg er uenig med meg selv om jeg skal anse meg selv som et eksotisk innslag eller en ubetydelighet. 

- Quelle age, spør de pappaen og peker på guttungen. Hever et øyebryn og konsentrerer seg om alt annet. Også alt annet enn å spille. De eksperimenterer. Fjaser. Tar meg ikke i hånden. 

Så jeg stiller meg i ringen. Setter meg på huk. 40 varme gjør noe med ødelagte, giktiske ledd. Plutselig fungerer jeg. Jeg ser grisen i det fjerne og dør inni meg mens jeg legger første kulen. Den forsvinner bak gris. 

- Full krise, sier den eneste mannen på laget. Laget er allerede i full oppløsning. 

Motstanderne avbryter motvillig sin livlige samtale og skyter. Mot et norsk familielag er det bare å skyte på alt. Tre runder, fiks ferdig. Carreau. Selvsagt. Noe annet ville vært utenkelig. 

Kvinnerekruttering er et problem innenfor petanque. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor. Uansett, legg merke til skjorta til han i midten!

- Det er vel ikke krise enda heller da, glefser jeg mens jeg igjen setter meg ned i ringen. Litt mer støl i lårene nå, men jeg er fremdeles ikke på veltestadiet. Denne gangen har jeg lært. Justerer farten akkurat nok til å ligge med poeng. Skytteren, eventuelt den egentlige leggeren, går til ringen for å skyte igjen. Men denne gangen avbryter han ikke samtalen. Han skravler og ler og vi hører Norvege og jeg gremmes og guttungen måper og pappaen fortviler, og. Så skjer det. Han bommer. Det blir stille. Stille først, så kjefting. Smelling. Masse gåing frem og tilbake. Det smeller selvsagt på tredje kule. Carreau. Vi legger på nytt. Ikke nok til poeng, men nesten. 

- Vi legger en til, sier jeg. Leggeren. - Nei, sier pappaen. Skytteren. - Vi må skyte. En kule mindre er et mindre poeng imot. 

Jeg skjønner det ikke da, men senere, etter elleve turneringer i Frankrike, begynner det å gå inn. Det handler ikke alltid om hvor mange kuler det andre laget har igjen, men hvor mange poeng de potensielt kan få. Den norske carreau-maskina slår til. Hamrer løs. Vi ser motstanderne langsomt, men utvilsomt blir mer alvorlige, bommet tilgis ikke med det første. 2-0 til familielaget fra Norge.

Av og til må man velte seg ned skumle skråninger og risikere slanger, bare for å få litt kjærkommen skygge.

- Hah! Norvege! sier tilskuerne som etter hvert begynner å strømme til. Av og til får vi applaus. – Men vi tør ikke klaske for mye hender eller smile eller gud forby, juble. Motstanderne er iltre. Sier de ligger når de ikke ligger. Pappaen måler, han er mann og innbyr tross alt til litt respekt. Men selv linjer som ikke var døde i runden før, kan være døde i neste om motstanderne roper høyt nok om det. Vi banner på norsk og nikker ok på fransk. 

Vi er ultrafokuserte. Smertelig klare at et eneste miss kan kaste oss på hodet og ræva ut av kampen fortere enn man ante var mulig. Vi gjør seks kuler, men får likevel tre poeng imot. Vi halser oss videre, tvinger oss til å bruke tid, legger mer enn de andre gjør. Skyter mest for å unngå for mange poeng imot. Sliter ut skytterne. Står på vårt og lar de krangle med seg selv. 

Fjorårets høydepunkt. Europetanque i Nice. Her vant ikke familielaget fra Norge.

Så skjer det. Vi vinner. Sekundet etter er motstanderlaget framme med de kjappeste og slappeste håndtrykk vi har opplevd, med ild i blikkene og ute av parken før vi får summet oss til å smile i skjegget over seieren. Lagets minste blir lagets største når han spaserer mot sekretariatet med lappen og viser tommel opp-tegnet. Vi er videre. De andre er ute.

Slik er det. Ubarmhjertig. Taper du er du ute. Vi reiste ikke helt fra Norge bare for å ryke ut i første. Plutselig er det ikke så ille å høre på mumlingen om Norvege. I neste kamp får jeg attpåtil et luftkyss på hvert kinn. 

I tredje runde får vi ikke lenger grisen. Vi må trekke om den. 

Vi spiller boule i Frankrike.

- Og ja. Vi vant. Vi vant penger i Frankrike.

Øyeblikket ble opplevd i Cannes-området sommeren 2015. Alle bilder er tatt i løpet av samme sommerferie treningsleir. Av de 14 dagene vi tilbrakte Cannes/Antibes/Nice spilte vi 11 turneringer. Noen kaller det galskap. Vi svarer at vi lever livet. 

For mer petanquerelatert bokblogging, trykk på emneordet under. Ja, også besøk petanque.no!