I
mai besøkte jeg Auschwitz for første gang. To måneder er gått, og fremdeles er
jeg preget av de få timene vi tilbrakte der. Det gjennomførte djevelskapet er
tungt å fordøye. Umulig å inn over seg. Du leser, ser og hører, helt fra
barnsben av, utallige bøker og minst like mange TV-dokumentarer.
Aldri
før har mitt behov for å forstå, vite og sette elementene sammen vært sterkere
enn nå. Jeg har brukt flere uker på å fordøye innholdet i Laurence Rees sin anerkjentesakprosa Auschwitz. Nazistene og den endelige løsning. - Forsøke forstå hvordan det var
mulig. Hva som fikk mennesker til å initiere, begå og bidra til historiens
verste forbrytelse. Nazistene selv, men også de allierte, som visste, men
valgte å ikke foreta seg noe. Hvordan hatet til jødene og andre minoriteter
kunne akkumulere så til de grader at selv mannen i gata så på de som dyr. Hvordan
politikere og tidligere soldater kunne brytes ned, psykisk og fysisk, til å
være ute av stand til å yte den minste form for motstand.
Og
kanskje, det vanskeligste av alt: Forsøke forstå hvordan man kunne fungere som
ansatt i en leir som Auschwitz. Hvordan tanker om det umenneskelige i det hele
måtte holdes inne i deg, helt til du en dag lærte deg til at slik måtte det
være, og dette var det riktige. «Vi drepte kanskje uskyldige, men vi reddet
menneskeheten.» Tanker som forble værende selv mange tiår etter krigen.
Eller
forsøke forstå hvordan enkelte jøder, polske aktivister, slavere kunne fungere
i jobber som kapoer eller ryddearbeidere i krematoriene. Man slutter å tenke.
Man kan ikke tillate seg annet enn å fokusere på å overleve.
To
måneder etter besøket, to uker etter lest bok, forstår jeg fremdeles ikke. Så
jeg leser enda en bok. Fars krig av Bjørn Westlie er memoarer med utgangspunkt
i hans fars opplevelser som soldat på Østfronten, solid forankret med fakta og rikholdige referanser. Også han forsøker å forstå.
Han har brukt et helt liv på det, men det er fremdeles ufattelig.
Men
det skjedde faktisk. Vi må aldri glemme. Aldri slutte å protestere når vi ser
antydninger til samme holdninger som den gang fikk lov til å vokse frem og
kulminere i det reneste mareritt.
Å
skrive om bøkene føles uvesentlig, annet enn å innstendig oppfordre til at de
også blir lest av andre. La meg heller skrive om hvordan jeg opplevde
Auschwitz. For selv om bøkene var vonde og vanskelige, kan de ikke måle seg med
virkeligheten.
Høflige,
avventende smil før vi entret Arbeit Macht Frei-portalen ble umiddelbart endret
til nesten uttrykksløse ansikt. Fornedrelsen, hatet, redselen flommer over deg,
og kroppen reagerer med å holde det på avstand. Akkurat som fornedrelsen, hatet
og redselen ble forsøkt holdt i sjakk for mange, men likevel få, år siden.
Forsvarsmekanismen
bryter sammen når gruppen går inn i blokken med hår. Kvinnehår, ungpikehår. Alt
håret som brutalt ble klippet av kvinnelige fanger ved ankomst. Mange av de ble
sendt direkte til gasskammeret. Frarøvet sine liv uten å ha gjort annen
forbrytelse enn å være av annet blod.
Og
du ser håret. Kjære Gud, alt håret. Kilovis av hår, fletter, og likevel er det
bare en liten brøkdel av alt som ble klippet av.
«Husk. Alt det dere nå ser har tilhørt noen», sier guiden.
Og
brillene. Kokekarene. Et helt rom fullt av bare sko. Og barnelekene. En liten
babyjakke strikket med kjærlighet og fremtidshåp. Kjære Gud, alt vi ser har
tilhørt noen.
Nummenheten
gir slipp. Hjertet brister. Tårene er umulig å stanse.
Likevel
fortsetter du gjennom Auschwitz sine brosteinsbelagte gater. Passerer doktor
Mengeles dødssykehus, titter bort på Rudolf Høss sin kommandantbolig, bøyer
hodet ved oppstillingsplassene. Du vet. Der man ble stilt opp for å bli slaktet.
Ber en stille bønn om fred, toleranse og rettferdighet inne i mursteinsbygget
mange ble tvunget inn i, men få fikk forlate. Dere går i samlet flokk inn i gasskammeret,
du tar bilde av krematorieovnene. Stenger av.
Menneskehet, hvordan kunne vi?
Og
når du tror du ikke kan bli mer rystet. kvalm. redd. fortvilet tar gruppeguiden
deg videre en liten busstur til der pusten for alvor slås ut av lungene dine.
Birkenau.
Dødsleiren.
Kilometer
etter kilometer med piggtrådgjerder og brakker. De fleste er brent ned i
desperasjon etter å slette alle spor, eller står ribbet igjen, til minne om
etterkrigstidens desperate jakt etter materiale for å bygge nye hjem for alle
de som ble frarøvet sine hjem ved deportasjonen.
Området
er stort, så ubegripelig stort.
Du
fryser. Vinden uler rundt deg. Det er ingenting å skjule seg bak. Så vi går.
Går og går og går. Stopper ved ankomstrampen der folk ble delt inn i grupper.
Noen for å arbeide. Andre for å dø. Barn som aldri fikk lov til å vokse opp.
Angstfylte mødre som løp etter barna som ble tatt fra de. Skutt på flekken.
Slept bort. Sterke unge menn som snart skulle bli avmagrede og utmattede. Helt
til også de dør.
To
rekker. En inn bak piggtrådgjerdene. Til venteværelset. En inn i den
umiddelbare, udiskutable død.
- Her frue, legg klærne pent sammen et sted du vil finne de igjen. Knyt skolissene sammen. Hold ditt barns hånd, ikke mist henne av syne. Gi meg gullsmykket ditt. Stå der slik at vi kan klippe av håret. Du er full av lus. Så, av sted. Gå inn, dere skal desinfiseres.
Tusenvis av mennesker ble samlet ved kanten av disse jordhullene, skutt og dyttet ned. - Og ihjelgassede mennesker, før krematorieovnene gjorde mennesker til aske. Mennesker. Nå vokser det blomster der. Det er håp.
Kilometer
etter kilometer etter kilometer med brakker, piggtråd og gjørme. I dag vokser
blomster langs dødsgravene. Blomster, foret med menneskeaske og tårer. Fugler
flyr over slettene.
Og
vi går. Går og går og går. Kilometer etter kilometer.
Mens vi stod i Birkenau og forsøkte ta inn over oss de nedbrente ruinene av et gasskammer, la jeg merke til en samling stein samlet til et hjerte. Det rører meg fremdeles.
Relaterte bokomtaler:
- (Tyskerjentene, historiene vi aldri ble fortalt, av Helle Aarnes)
- (De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin)
- (Den største forbrytelsen, av Marte Michelet)
- (Hanas koffert, av Karen Levine)
- (Om vi heftes underveis. Om krigsseilerne og deres familier, av Kristine Storli Henningsen)
- (Her lå Tirpitz, av Ingrid Storholmen)
2 kommentarer:
Kjære deg, jeg skjønner hja du mener. Jeg var med ei 3 kl fra VG et år var i Teritienstadtd og da vi kom til Auschwitz klarte jeg ikke å være med. Nå har jeg lest sinnsykt masse om 2 . Verdenskrig og tror jeg kanskje kan dra dit et tidspunkt. Men har du lest fars krig? Den er heftig!
Jeg har dog riktignok ikke vært innom Auschwitz, men har vært innom Theresienstadt. Hele to ganger via klasseturer. Det første året med allmennfagligpåbygning og det andre året gjennom folkehøgskolen og begge ganger ga inntrykk.
Legg inn en kommentar