Auschwitz | Fars krig

I mai besøkte jeg Auschwitz for første gang. To måneder er gått, og fremdeles er jeg preget av de få timene vi tilbrakte der. Det gjennomførte djevelskapet er tungt å fordøye. Umulig å inn over seg. Du leser, ser og hører, helt fra barnsben av, utallige bøker og minst like mange TV-dokumentarer.

Aldri før har mitt behov for å forstå, vite og sette elementene sammen vært sterkere enn nå. Jeg har brukt flere uker på å fordøye innholdet i Laurence Rees sin anerkjentesakprosa Auschwitz. Nazistene og den endelige løsning. - Forsøke forstå hvordan det var mulig. Hva som fikk mennesker til å initiere, begå og bidra til historiens verste forbrytelse. Nazistene selv, men også de allierte, som visste, men valgte å ikke foreta seg noe. Hvordan hatet til jødene og andre minoriteter kunne akkumulere så til de grader at selv mannen i gata så på de som dyr. Hvordan politikere og tidligere soldater kunne brytes ned, psykisk og fysisk, til å være ute av stand til å yte den minste form for motstand.

Og kanskje, det vanskeligste av alt: Forsøke forstå hvordan man kunne fungere som ansatt i en leir som Auschwitz. Hvordan tanker om det umenneskelige i det hele måtte holdes inne i deg, helt til du en dag lærte deg til at slik måtte det være, og dette var det riktige. «Vi drepte kanskje uskyldige, men vi reddet menneskeheten.» Tanker som forble værende selv mange tiår etter krigen.

Eller forsøke forstå hvordan enkelte jøder, polske aktivister, slavere kunne fungere i jobber som kapoer eller ryddearbeidere i krematoriene. Man slutter å tenke. Man kan ikke tillate seg annet enn å fokusere på å overleve.

To måneder etter besøket, to uker etter lest bok, forstår jeg fremdeles ikke. Så jeg leser enda en bok. Fars krig av Bjørn Westlie er memoarer med utgangspunkt i hans fars opplevelser som soldat på Østfronten, solid forankret med fakta og rikholdige referanser. Også han forsøker å forstå. Han har brukt et helt liv på det, men det er fremdeles ufattelig.

Men det skjedde faktisk. Vi må aldri glemme. Aldri slutte å protestere når vi ser antydninger til samme holdninger som den gang fikk lov til å vokse frem og kulminere i det reneste mareritt.

Å skrive om bøkene føles uvesentlig, annet enn å innstendig oppfordre til at de også blir lest av andre. La meg heller skrive om hvordan jeg opplevde Auschwitz. For selv om bøkene var vonde og vanskelige, kan de ikke måle seg med virkeligheten.

Høflige, avventende smil før vi entret Arbeit Macht Frei-portalen ble umiddelbart endret til nesten uttrykksløse ansikt. Fornedrelsen, hatet, redselen flommer over deg, og kroppen reagerer med å holde det på avstand. Akkurat som fornedrelsen, hatet og redselen ble forsøkt holdt i sjakk for mange, men likevel få, år siden.

Forsvarsmekanismen bryter sammen når gruppen går inn i blokken med hår. Kvinnehår, ungpikehår. Alt håret som brutalt ble klippet av kvinnelige fanger ved ankomst. Mange av de ble sendt direkte til gasskammeret. Frarøvet sine liv uten å ha gjort annen forbrytelse enn å være av annet blod.

Og du ser håret. Kjære Gud, alt håret. Kilovis av hår, fletter, og likevel er det bare en liten brøkdel av alt som ble klippet av.

«Husk. Alt det dere nå ser har tilhørt noen», sier guiden.

Og brillene. Kokekarene. Et helt rom fullt av bare sko. Og barnelekene. En liten babyjakke strikket med kjærlighet og fremtidshåp. Kjære Gud, alt vi ser har tilhørt noen.

Nummenheten gir slipp. Hjertet brister. Tårene er umulig å stanse.

Likevel fortsetter du gjennom Auschwitz sine brosteinsbelagte gater. Passerer doktor Mengeles dødssykehus, titter bort på Rudolf Høss sin kommandantbolig, bøyer hodet ved oppstillingsplassene. Du vet. Der man ble stilt opp for å bli slaktet. Ber en stille bønn om fred, toleranse og rettferdighet inne i mursteinsbygget mange ble tvunget inn i, men få fikk forlate. Dere går i samlet flokk inn i gasskammeret, du tar bilde av krematorieovnene. Stenger av.

Menneskehet, hvordan kunne vi?

Og når du tror du ikke kan bli mer rystet. kvalm. redd. fortvilet tar gruppeguiden deg videre en liten busstur til der pusten for alvor slås ut av lungene dine.

Birkenau. Dødsleiren.

Kilometer etter kilometer med piggtrådgjerder og brakker. De fleste er brent ned i desperasjon etter å slette alle spor, eller står ribbet igjen, til minne om etterkrigstidens desperate jakt etter materiale for å bygge nye hjem for alle de som ble frarøvet sine hjem ved deportasjonen.

Området er stort, så ubegripelig stort.

Du fryser. Vinden uler rundt deg. Det er ingenting å skjule seg bak. Så vi går. Går og går og går. Stopper ved ankomstrampen der folk ble delt inn i grupper. Noen for å arbeide. Andre for å dø. Barn som aldri fikk lov til å vokse opp. Angstfylte mødre som løp etter barna som ble tatt fra de. Skutt på flekken. Slept bort. Sterke unge menn som snart skulle bli avmagrede og utmattede. Helt til også de dør.

To rekker. En inn bak piggtrådgjerdene. Til venteværelset. En inn i den umiddelbare, udiskutable død.

- Her frue, legg klærne pent sammen et sted du vil finne de igjen. Knyt skolissene sammen. Hold ditt barns hånd, ikke mist henne av syne. Gi meg gullsmykket ditt. Stå der slik at vi kan klippe av håret. Du er full av lus. Så, av sted. Gå inn, dere skal desinfiseres.

Tusenvis av mennesker ble samlet ved kanten av disse jordhullene, skutt og dyttet ned. - Og ihjelgassede mennesker, før krematorieovnene gjorde mennesker til aske. Mennesker. Nå vokser det blomster der. Det er håp.

Kilometer etter kilometer etter kilometer med brakker, piggtråd og gjørme. I dag vokser blomster langs dødsgravene. Blomster, foret med menneskeaske og tårer. Fugler flyr over slettene.

Og vi går. Går og går og går. Kilometer etter kilometer. 

Mens vi stod i Birkenau og forsøkte ta inn over oss de nedbrente ruinene av et gasskammer, la jeg merke til en samling stein samlet til et hjerte. Det rører meg fremdeles.

Relaterte bokomtaler: 

• (Tyskerjentene, historiene vi aldri ble fortalt, av Helle Aarnes) 
• (De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin) 
• (Den største forbrytelsen, av Marte Michelet) 
• (Hanas koffert, av Karen Levine) 
• (Om vi heftes underveis. Om krigsseilerne og deres familier, av Kristine Storli Henningsen) 
• (Her lå Tirpitz, av Ingrid Storholmen)