Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O'Farrell

For snart tre år siden leste jeg en bok som imponerte med en stemning og et persongalleri som aldri helt har sluppet taket. Ikke historien i seg selv, men likevel. Den inneholdt dette lille ekstra som virkelig gjør en leseopplevelse. Romanskikkelsen som aldri dør. Forfatteren Maggie O’Farrel har denne lille magien som gjør oss nysgjerrige på hele hennes forfatterskap.

Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O’Farrell

Skjønnlitteratur. Utgitt på norsk i 2007.

Gleden var derfor stor da jeg etter flere forsøk endelig kom over et loslitt eksemplar av hennes debutroman på et loppemarked.

Vi møter tre kvinner, og alle forteller sin historie. Iris, en ung kvinne i slutten av 20-årene, hennes sterkt demente bestemor, Kitty og dennes schizofrene søster, Esme. I takt med leseren avdekker Iris de mørkeste, vondeste familiehemmeligheter.

Historien fortelles for det meste gjennom Iris. Hun driver egen klesbutikk, har et forhold til en gift mann og et litt for nært forhold til sin egen stebror. Faren døde da hun var barn og moren har for lengst utvandret til Australia. Hennes eneste gjenlevende slektning hjemme i England er bestemoren Kitty. Hun er sterkt dement, og kjenner ikke igjen sitt eneste barnebarn. Plutselig en dag får Iris en telefon vedrørende en grandtante hun aldri tidligere har hørt om. Kittys søster har i 60 år vært innlagt på et mentalsykehus, og nå som det skal legges ned, må Iris ta over omsorgen.

Grandtanten heter Esme Lennox og har lidd av schizofreni helt siden oppveksten. Hun erklæres ufarlig, men trenger stadig oppsyn. Iris går motvillig med på å innlosjere henne i sin egen leilighet til hun finner en annen løsning.

Esme er et mysterium. Hvorfor har hun vært innlagt på sykehus i en hel menneskealder? Hva forårsaket hennes sinnsforvirring, og hvorfor har bestemoren aldri snakket om henne? Litt etter litt avdekkes sannheten.

Vi følger Iris som får en allerede komplisert hverdag snudd på hodet. Vi forsøker å henge med i svingene når Esme prøver å få tingene til å henge sammen. Alt som skjer, selv om hun vet at alt hun ser og tror ikke nødvendigvis er sant. Vi lytter til Kitty, som i sin forvirrede tåke spinner videre på alt som en gang skjedde.

Litt etter litt dannes et bilde av det grusomste svik. Vi fortelles om overgrep og fornektelse, fortielse og sår som aldri gror. Om unge jenter som en gang for lenge siden ikke fant sin plass i samfunnet. Som ble stemplet hysteriske og ute av stand til å fungere som normalt. Unge jenter som ble sperret inne og forsøkt glemt.

Heller ikke Iris lever noe A4-liv, selv om konsekvensene for henne er langt mindre dramatiske enn for to generasjoner siden. Parallellene til Iris er tydelige, men aldri overtydelige.

De tre fortellerstemmene er hver for seg er sterke og sammen virkningsfulle. Det er en kunst å hindre å gjøre det vonde sentimentalt og klisjefylt. Det kunne lett vippet over til en roman man kun leser for å underholdes og deretter glemme, men Maggie O’Farrell er en forfatter som vet å beholde magien.

Så glemmer man heller ikke bøkene hennes. Esme, akkurat som Lexie fra Hånden som først holdt min, lever videre lenge etter ferdiglest bok.

Kilde: Loppemarkedgull.

Også lest: Hånden som først holdt min, av Maggie O’Farrell (les min omtale)

Andre bloggere: (Gråbekka) (Ikke bare ei bok) (Tones bokmerke)