For snart tre år siden leste
jeg en bok som imponerte med en stemning og et persongalleri som aldri helt har
sluppet taket. Ikke historien i seg selv, men likevel. Den inneholdt dette
lille ekstra som virkelig gjør en leseopplevelse. Romanskikkelsen som aldri
dør. Forfatteren Maggie O’Farrel har denne lille magien som gjør oss
nysgjerrige på hele hennes forfatterskap.
Hva skjedde med Esme Lennox,
av Maggie O’Farrell
Skjønnlitteratur. Utgitt på
norsk i 2007.
Gleden var derfor stor da jeg
etter flere forsøk endelig kom over et loslitt eksemplar av hennes debutroman
på et loppemarked.
Vi møter tre kvinner, og alle
forteller sin historie. Iris, en ung kvinne i slutten av 20-årene, hennes
sterkt demente bestemor, Kitty og dennes schizofrene søster, Esme. I takt med
leseren avdekker Iris de mørkeste, vondeste familiehemmeligheter.
Historien fortelles for det
meste gjennom Iris. Hun driver egen klesbutikk, har et forhold til en gift mann
og et litt for nært forhold til sin egen stebror. Faren døde da hun var barn og
moren har for lengst utvandret til Australia. Hennes eneste gjenlevende
slektning hjemme i England er bestemoren Kitty. Hun er sterkt dement, og
kjenner ikke igjen sitt eneste barnebarn. Plutselig en dag får Iris en telefon
vedrørende en grandtante hun aldri tidligere har hørt om. Kittys søster har i
60 år vært innlagt på et mentalsykehus, og nå som det skal legges ned, må Iris
ta over omsorgen.
Grandtanten heter Esme Lennox
og har lidd av schizofreni helt siden oppveksten. Hun erklæres ufarlig, men
trenger stadig oppsyn. Iris går motvillig med på å innlosjere henne i sin
egen leilighet til hun finner en annen løsning.
Esme er et mysterium. Hvorfor
har hun vært innlagt på sykehus i en hel menneskealder? Hva forårsaket hennes
sinnsforvirring, og hvorfor har bestemoren aldri snakket om henne? Litt etter
litt avdekkes sannheten.
Vi følger Iris som får en
allerede komplisert hverdag snudd på hodet. Vi forsøker å henge med i svingene
når Esme prøver å få tingene til å henge sammen. Alt som skjer, selv om hun vet
at alt hun ser og tror ikke nødvendigvis er sant. Vi lytter til Kitty, som i
sin forvirrede tåke spinner videre på alt som en gang skjedde.
Litt etter litt dannes et
bilde av det grusomste svik. Vi fortelles om overgrep og fornektelse, fortielse
og sår som aldri gror. Om unge jenter som en gang for lenge siden ikke fant sin
plass i samfunnet. Som ble stemplet hysteriske og ute av stand til å fungere
som normalt. Unge jenter som ble sperret inne og forsøkt glemt.
Heller ikke Iris lever noe
A4-liv, selv om konsekvensene for henne er langt mindre dramatiske enn for to
generasjoner siden. Parallellene til Iris er tydelige, men aldri overtydelige.
De tre fortellerstemmene er
hver for seg er sterke og sammen virkningsfulle. Det er en kunst å hindre å
gjøre det vonde sentimentalt og klisjefylt. Det kunne lett vippet over til en
roman man kun leser for å underholdes og deretter glemme, men Maggie O’Farrell
er en forfatter som vet å beholde magien.
Så glemmer man heller ikke
bøkene hennes. Esme, akkurat som Lexie fra Hånden som først holdt
min, lever videre lenge etter ferdiglest bok.
Kilde: Loppemarkedgull.
4 kommentarer:
Denne falt jeg også for da jeg leste den og det samme med Hånden som først holdt min. Jeg er helt enig i at dette er bøker som setter spor :-)
Denne boka leste jeg sist november, og det er av de svært få bøkene jeg ikke har blogget om.. oppdaget jeg. Jeg hadde nok for store forventinger her etter å ha leste Isabellas fine omtale i sin tid-- og jeg ble dessverre ikke så veldig begeistret. Den var ok, men gjorde ikke kjempeinntrykk, selv om jeg synes historien i seg selv var gripende nok. Mulig jeg har lest for mange romaner med denne tematikken..
Astrid Terese:
Det er så rart med det. Jeg savner på en måte denne Lexie Sinclair litt. Hånden som først hold min er en av de særdeles få nyere romaner jeg stadig har planer om å lese på nytt.
Anita:
Faktisk trodde jeg ikke at jeg skulle ha noe å skrive om, jeg heller. Jeg bare knotet ned tittel og forfatter, og plutselig ramlet alle ordene ut. - Når jeg tok meg tid til å tenke litt grundigere gjennom romanen, faktisk mer enn underveis i lesingen, fikk jeg mer ut av leseopplevelsen.
Ikke det at historien i seg selv er så uforglemmelig og unik, det er den slettes ikke, men måten hun forteller på er langt bedre enn de aller fleste . Det er så fritt for dikkedarier og fjåserier, klisjeer og overdrivelser.
... Selv om historien alene i aller høyeste grad legger opp til slike "virkemidler".
Kanskje det er nettopp derfor jeg liker forfatteren såpass godt. Jeg blir så positivt overrasket og må droppe alle fordommer.
Jeg ble nå så himla nysgjerrig at jeg ikke greide å la være. Står som nummer 1 i køen :) Takk for super omtale, og fin inspirasjon, nå er jeg spent :) Ønsker deg en fin helg Eli!
Legg inn en kommentar