Sigd, av Ruth Lillegraven

Det er noe helt særegent med Ruth Lillegravens stemme. Ordene hennes når frem. Rytmen. Budskapet. Tankene. De siger inn i deg, du kjenner de, kjenner det. - Stemningen.

Så også med hennes nyeste diktroman Sigd.

Sigd, av Ruth Lillegraven

Lyrikk. Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2016.

For ikke la deg skremme selv om du ikke er noen dreven lyrikkleser. Disse er enkle å lese, du forstår med letthet historien. Den litt ukompliserte måten, som det tross alt er som dikt å regne, å fortelle på kompenserer i bøtte og spann med å hensette leseren i en stemning det er vanskelig å rive seg løs fra.

Selv nå, en uke eller to etter at jeg leste Sigd famler jeg fremdeles etter ordene. Jeg ønsker å si noe om hva jeg følte, men alt blir en klisje. 

Personlig fattet jeg kanskje ekstra interesse for fortellingen. En stor del av mitt liv sentrerer seg rundt min form for slektsforskning. Jeg våger ikke helt omtale det som forskning eller granskning. For meg er det essensielle å lære meg noe om personene, hvordan de fungerer i det samfunnet og tiden de er født inn i. Og som ordentlig bygdejente med føttene i hver sin gård, har mye av min tid gått med til å lese gårdshistorier. Hva er vel bedre utgangspunkt for slektsforskning. - Slekt skal følge slekters gang.

Og nettopp dette er hva Sigd handler om. Det handler om å fødes inn i en rolle, ønsket og forventningen om å fylle en fars, eller bestefars, sko, drive gården videre, bygge på, stifte familie, føre tradisjonen videre. Og så går det likevel ikke.

Det er oppturer og nedturer. Eventyr og tragedier. Forventninger og knuste drømmer.

Slik som for den mannlige stemmen i Sigd. Hans ansvar er tungt allerede i tidlig alder. Han som skulle vært helt og læremester rømmer fra ansvaret og alvoret. Lar den unge odelsgutten stå igjen. 

Kappløpet starter tidlig. Få seg kone, stifte familie. Bygdas vakreste vil ikke ha ham, men han finner en annen. En han kan bli gammel med, som kan hjelpe til, melke kyr, gi ham barn. En odelsgutt.

Og de gifter seg. Han og hun med alle bøkene. Snart ryddes ordene bort, dagene er for lange, arbeidet er for hardt. Men barna kommer ikke og leddene hans verker mer og mer. Snart er det han som ligger på brisken om dagen og leser. Leser og leser. Bøker og amerikabrev fra broren som hyller sitt nye land. Broren som sender ordbok, lar odelsgutten drømme seg bort. All the way to America.

Ikke det at han kan reise fra ansvaret, selv om han er blitt en krøpling. Han kan ikke gjøre som faren, bare stikke av. Han må være som bestefaren, standhaftig og trofast til det aller siste. Det er forventet, det er tradisjon, det er en plikt.

Så han fortsetter å lese. Suller seg inn i sin egen amerikanske drømmeverden hvor det ikke er plass til noen andre. Etter en tid tvinger kona seg inn i drømmene, lærer å snakke hans språk og sammen finner de tilbake til tosomheten.

Akkurat ved denne delen har jeg problemer med. Delen av boken hvor han og hun snakker sammen på sitt særegne norsk-engelske språk er i lengste laget. Samtidig forstår jeg hensikten med dette språket som bringer de sammen igjen. Det er absurd rørende. Likevel ønsker jeg at Lillegraven hadde tonet det ned. Antydet mer enn fremhevet.

- Dette er faktisk det eneste jeg har å innvende mot boken.

Ruth Lillegravens stemme formidlingsevne er unik. Stemningen vi tylles inn i er ytterst sjelden. – Og diktene hennes er lett tilgjengelige: Enkelte er rene fortellinger som bryter med de fleste regler vi kjenner om diktoppbygging. Andre igjen er finurlig satt sammen som en halvmåne. 

- Som en sigd.

Klart jeg anbefaler!

Kilde: Leseeksemplar

Les også: Mine omtaler av romanen (Mellom oss) og (Urd).

Andre bloggere: (Anita) (Beathe) (Tine)

Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog

Hun rørte meg til tårer under Samlagets høstpresentasjon. Debutanten Catherine Blaavinge Bjørnevog leste sine dikt med suggerende, inderlig innlevelse, store øyne og dvelende ord. Nesten uforståelige ord, men det var likevel umulig å ikke la seg berøre.

Med sitt helt eget språk, en sammensurium av ulike dialekter, nynorsk og gammelnorsk, har hun skrevet sin første diktsamling. 

Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog

Lyrikk. Norsk. Utgitt i 2016.

Og det er tungt. Sorgtungt.

Hun elsker, men blir kanskje ikke elsket tilbake. Han tvinger henne til å vende ryggen til, nekter henne å ta ham til seg. Men barna kommer, og barna forsvinner. Kanskje er det svartedauden. Kanskje er det havet. Kanskje er det noe helt annet. De forsvinner. Kanskje bare en, kanskje alle. Akkurat som ham, hennes elskede, selv om hun ikke annet vil enn å ha de hos seg. Hun har så mye å gi, men etterlates bare med fortvilelsen og lengselen. 

Den alltid tilstedeværende lengselen. 

Ordene gir ikke alltid mening hver for seg, men hun har en helt egen måte å bygge opp diktene på. Versene settes sammen slik at ordene sammen får mening. Avsnitt eller mellomrom tvinger oss til å dvele ved ordene. Vi smaker på de, tar de inn over oss. 

Vi blir ett med morens grenseløse sorte fortvilelse.

E hug vel fysste gong e hell hunde ti intilst me      dens log atte byste
So monge nette inntu

E elske hande ti onge mi
Vetle hande
Deu held verda kring imm
aut um handi imme springe ei blome


Meist dinna bloma kunst inkje leva


fyrr de bi inkje sumar her

Det er savn, fortvilelse, lengsel og sorg. Uendelig mørkt, vanskelig og tungt. Og nettopp det at det er krevende å lese gir også rom for ulike tolkninger. Vi leser det vi selv ønsker. Assosierer ut fra egen erfaring. Kanskje også egen sorg.

Slik glir Um sakne springe blome inn under huden på leseren.

- Akkurat som når du lukker igjen boken og ser på omslaget. Jeg forstod det ikke helt først. Tenkte mest på det som uvanlig og vakkert. Så forstod jeg. 

En gravstein.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: Ingen enda?

Slektshistorie: Innflytterne

Mange tipper - Oldemor - Mormor - Mamma - Meg

Min onkel, odelsgutten fra Staknesset, har over lengre tid tålmodig holdt ut mine tusen og en spørsmål om slekta. Lite visste han at dette uskyldige spørsmål ville føre til at vi greide å plusse på anetavlen med et ekstra ledd for-foreldre.

- Har du kommet over noen som bodde på et lite småbruk i Isfjorden i Romsdal? Mor og far fortalte at de besøkte noen der når de kjørte rundt på motorsykkel. Jeg tror det var tre ugifte søsken.

Denne medaljongen arvet jeg som ung jente.
Bildet viser oldemors søster og deres far.

I et blaff av ungdommelig overmot tastet jeg inn de mest elementære ord fra spørsmålet og ba til de høye google-guder. Jeg holdt på å ramle av stolen da jeg fikk svaret nærmest på et gullfat.

Google sendte meg rett til Nasjonalbiblioteket hvor Romsdals Sogelag Årsskrift 1996 er digitalisert. Her fant jeg et stykke skrevet av en Olav Dahle forfattet et stykke om Øvre Steinsetra i Isfjorden og folket der.

"Eg kom over eit stykke i bladet Medlemsnytt for Nordmøre og Romsdal kjøretøyshistorisk Klubb for april 1996. Han som fortel der er gift med ein slektning etter Jørgen Jørgensen Stensæther. Han heiter Leif O. Stangnes, og fortel om ein tur som han og kona, Hildur, gjorde til Steinsetra på motorsykkel, vistnok i 1951, og eg har fått forteljaren sin godkjenning til å gjeva det att her, 

En av turene Leif og Hildur var på med Terroten gikk til Isfjorden, der de skulle besøke noen slektninger av Hildur. Slektningene bodde på Steinsætra. Det var bare en sti opp dit, så de kjørte opp gardsveien til Johannes Bredeli, Leif koblet til sidevognsdriften og ga gass så skitspruten sto til værs. Beboerne på Stensætra var tre eldre søsken. 

Bestefar på Nessa

Jørgen, den ene av dem, var en ganske spesiell type, nærmest som original å regne. Da Jørgen så det svarte monsteret av en brølende sykkel, stakk han sporenstreks til skogs og gjemte seg der. Leif sier at han bare så ryggen av en gubbe som løp for sitt bare liv. Et par timer senere da det nærmet seg middagstid, kom Jørgen til gards igjen, matlysten overvant frykten for det ukjente. Jørgen innrømte at han ble skremt av synet, og han var overbevist om at det var styggemainn som kom oppover lia. Leif sin Terrot var det første motoriserte kjøretøy som besøkte Stensætra.  

Jørgen ble fort vant med det nye og ville vite mer, han spurte om mye rart, blant annet om hvordan det var å bo i Batnfjord. Leif fortalte at garden grenset både mot sjøen og fjellet, og besto både av dyrket mark og skog. Jørgen utbrøt da begeistret: - Der måtte det være godt å nære (brødfø) seg. 

De fikk god oppvartning med fint dekte bord, men Jørgen foretrakk som alltid å sitte og spise ved grua. Han brukte også sin faste tallerken som det var knust et stykke av."

Jeg ble både glad og rørt. Glad for å ha funnet navn og noe å gå etter. Og rørt fordi det beskriver min bestefar så inderlig godt. Fortellingen er gjengitt akkurat med ord han selv ville brukt, han var aldri særlig forsiktig av seg. Og så var han inderlig stolt og glad i hjembygda Batnfjorden. Han oppholdt seg aldri lenge av gangen før han måtte forte seg hjem til Nessa. Gården og fjorden.

Så langt, så godt. Søsknene ble funnet og artikkelen forteller at disse var i slekt med min mormor. På hennes side er det store hull, mye grunnet manglende og oppbrente kirkebøker fra Kristiansund. Jeg har lagt ting litt på is. Og så, plutselig, ut av det blå. Min mormors slekt.

Olav Dahle forteller om folka på Steinsetra, om hvordan Jørgen Henriksen Huuse (1811-?), gift med Margrethe Olsdatter (1815-1880), flyttet fra vanskelige kår i Kinsarvik i Hordaland opp til Romsdalen. 

"I tida mellom 1800 og 1900 var det nokså mykje folk som kom flyttande frå andre stader i landet til Romsdalen. Det var særleg frå Sogn, Hordaland, Telemark og øvre Buskerud, men og frå andre stader. Det kunne kanskje vera at det var meir folk enn det var arbeid til i dei ymse bygder. Det var særleg før utvandringa hadde teke til for alvor. Her var det slik, serleg i bygder nær sjøen, at hadde ein om berre eit lite bruk, so kunne ein ta ein stor del av føda på sjøen."

I 1842 kjøpte vestlendingen Steinsætra for 100 spesidaler. Han hadde virket som smed, men nå kunne han brødfø sin familie ytterligere gjennom gårdsbruk og fiske. Jørgen og Margrethe fikk fem barn, og det var Henrik født i 1842 som senere skulle overta gården. Datoen var 13. oktober 1874 og prisen var det samme som faren en gang ga. Sammen med sin kone Søvrine Martha Olsdatter f. 1849 fra Sunnylven fikk han fem barn, skriver Dahle. Det skal vise seg å være flere.

Eldst var Margrethe født i 1876. Deretter kom Jørgen i 1880 og Johan i 1882. Peder ble født i 188 og sistemann Olav kom til verden i 1886. 

Søskenskapet på Steinsætra: Margrethe, Jørgen og Olav.

Johan emigrerte til Amerika og utdannet seg til prest. Han skal ha besøkt sine søsken en gang rundt 1920, og holdt da preken i kirka i hjembygda. Også Peder hadde et opphold i Amerika, men dro hjem og fortsatte som snekker der.

"Husa låg i bakkå, slik at fjøsen var gravd inni bakken, flatt inni fjøsen på nersia, og omtrent flatt innpå låven på øversida. Og i eine hjørnet i fjøsen var det ein brynn. Der var det bestandig nok vatn. Olav sa eingong at han truleg var den første i bygda som hadde innlagt vatn i fjøsen. Margrethe hadde nok i sine yngre dagar vore ute og «tent» som me sa. Ho hadde, millom anna, hatt huspost i Kristiansund. Men seinare kom ho heimatt og stelte huset og fjøsen for brørne sine, og hjelpte til ute attåt. Olav var ein god del borte på arbeid. Men Jørgen, som odelsgut, berre var heime. Olav var ein trufast og påliteleg arbeidskar."

De tre ugifte søskena Mormor og Bestefar besøkte i Isfjorden var altså Margrethe, Olav og Jørgen. Alle skal ha hatt gode talegaver i likhet med sin far, skriver forfatteren: 

"Margrethe talte av og til på møter på bedehuset og Olav holdt noen ganger kåseri i losjen hvor han i mange år var medlem." 

Da de to siste søskena døde i 1968 kjøpte naboen gården. Husene var da både gamle og nedslitte, og ble snart revet.

Tippoldefar Bjerkestrand

Vel vitende om at min tippoldefar Jørgen Bjerkestrand sin mor Oline, min mormors morfars mor, i en gammel folketelling ble angitt å være døpt i 1850 i Grytten mer enn ante det meg at det Steinsæterfolket var av hennes ætt. Grytten er det gamle navnet på det vi i dag kjenner som Rauma, hvor også Isfjorden er en del av. Selv bodde Bjerkestrandfamilien i Kristiansund, og alt av kirkebøker fra denne tiden er enten brent ned eller ikke-digitalisert. I folketellingen i 1885 ble attpåtil Jørgens far oppgitt med ny kone. Min tipptippoldemor Oline ble altså ingen gammel dame. Ikke har jeg funnet hennes begravelsesregistrering og ikke har jeg funnet ut noe om Jørgens far. 

Nå, derimot, fikk jeg endelig motivasjon til å lete videre. Jeg begynte å lete etter Oline i Hen Ministerialbok. Jeg hadde ikke helt troa med tanke på presteskrift og vanlig navn. Men så, plutselig, traff jeg blink: Oppført i kirkeåret 1851 finner jeg Oline Jørgensdatter Stenseter. Ja, riktig. Jørgensdatter som datter av Jørgen Henriksen, hordalendingen som flyttet fra hjembygda helt opp til Romsdalen for å starte opp helt på nytt. Far Jørgen Henriksen. Mor Margrethe Olsdatter.

Mormor som brud.

Oline ble altså glemt i Sogelagets fortelling. Jeg tenkte at hun kanskje i ung alder hadde blitt satt bort, men jeg finner også konfirmasjonsoppføringen hennes i samme kirkebok. Presten var åpenbart fornøyd med Oline, for han har notert "Meget god Kundskap, meget god Flid"

Plutselig, som ved en tilfeldighet, fikk jeg plusset på slektstreet. Plutselig hadde jeg nye tipptipptipppoldeforeldre, attpåtil fra en landsdel jeg tidligere ikke har ant noen tilknytning til.

Før glemt, nå funnet.

Biter av lykke, av Anne Ch Østbye

En av de relativt få norske romanene som har fått oppmerksomhet den siste tiden, det er en knallhard kamp om publisitet, er en fortelling om en venninnegjeng hvor alle har passert seksti år. Min utgave kom i posten sammen med tre biter sjokolade. Tre biter lykke, om du vil.

Litt skeptisk i utgangspunktet var jeg nok, der jeg halvveis forventet noe a la bøkene til Karin Brunk Holmquist. – Men bare halvveis. Østbys Tegn står for meg fremdeles som en av de beste ungdomsromanene jeg har lest i nyere tid. Denne, derimot, er for det voksne publikum.

Biter av lykke, av Anne Ch Østby

Undertittel: En roman om kjærlighet, håp og sjokolade. Utgitt i 2016. Norsk.

Og joda, jo visst er romanen søt. Humoren ligger og godgjør seg mellom linjene, ispedd litt sørgmodige passuser underveis. 

I begynnelsen var de fem. Kat, Maya, Ingrid, Sina og Lisbeth. Fem unge jenter som vokste opp i en liten by med de samme forutsetninger for å mestre voksenlivet. Så går det som det ofte går, venninnegjengen splittes og spres for alle vinder. Likevel beholdes vennskapet, selv etter et halvt århundre. – Selv med et helt verdenshav mellom de.

For bare Kat reiste ut. Ut, ut, ut i den store verden, mens de andre ble værende i vesle, trygge, men akk så kjedelige Reitvik. Nå sitter Kat som enke og med eneansvar for en kakaoplantasje et sted i den eksotiske øystaten Fiji. Hun sender brev til sine venninner, ett og ett, og ber de tilbringe resten av deres liv sammen med henne i et søsterskap i hennes paradis.

Det er Sina, som fikk barn i tidlig alder, og som har slitt med sin posisjon i samfunnet helt siden den gang. Den nå femtiårgamle sønnen er en slendrian uten like, med sine evige prosjekter som tapper moren for nøysomt oppsparte midler. Hun reiser.

Det er Lisbeth, den forsmådde direktørfruen. Hun som er vakker og vellykket, som tiltrekker seg alle utenom sin egen mann. Hun reiser.

Det er Maya, akademikeren som har brukt hele livet til å spre kunnskap til andre, men som nå knapt nok husker hvem hun er. Hvem noen er. Likevel reiser hun.

Og det er Ingrid. Den ordentlige, pliktoppfyllende. Kontorrotta. Hun som aldri stiftet familie, men som alltid har stilt opp for sin brors familie. Hun som alltid har drømt om å være vill og gal. Klart hun reiser. 

Godt over seksti år. Klare for et nytt liv, sammen.

Det er faktisk ikke så usannsynlig som det kan virke som. Forfatteren makter å pensle frem alles motivasjon og vilje til å reise fra alt og alle, vel vitende om at de kanskje aldri mer vil vende hjem igjen. Mest kritisk er det at Mayas datter lar sin svært syke mor dra, at hun overlater ansvaret til disse kvinnene hun knapt nok kjenner eller vet noe om, men forfatteren klarer å la denne avgjørelsen bunne i respekt og kjærlighet for moren. Som den ytterste uselviske siste gest. 

- Det er faktisk ganske godt gjort.

For persongalleriet er det beste ved denne boken. Det er nøye uttenkt og godt utviklet. Alle har sitt å stri med, samtidig som ulikhetene i væremåte og utfordringer ikke blir altfor påtagende. Forfatterens måte å løse det nokså store persongalleriet på er å la alle få sin bit av historien, men på ulikt vis og i ulike kapitler. 

Den egentlige hovedpersonen, Kat, initiativtager og primus motor, vies kapitler hvor hun forteller i jeg-form via et slags brev eller dagboknotat. De øvrige venninnene har også egne kapitler, men kun i tredjeperson, iakttagende, og alle observerer de hverandre. Noen få eposter og brev er som kjærkomne avbrekk mellom alle fortellerstemmene. 

- Og så har vi husholdersken Ateca, innfødt orakel og menneskekjenner. Hennes kapitler fremstår ikke ulikt fra Kats kapitler, men er formet som en bønn. De er varme og inderlige, det er rett og slett vanskelig å ikke falle pladask for henne.

Den lokale jenta Maraia bør også nevnes. Det er noe litt mystisk og overnaturlig over henne, men hennes fremtoning blir aldri helt tilstrekkelig tydelig. Det er ikke noe system over hennes tilstedeværelse i fortellingen. Etter en introduksjon, en kraftig vekket interesse, hører vi ikke noe om henne før hun plutselig dukker opp, nærmest i en bisetning, femti sider senere. Det er som om forfatteren brått innser viktigheten av å ha henne med i historien. Jeg tror et større fokus på henne hadde beriket romanen ytterligere, for slik resultatet er blitt føles denne biten litt halvferdig. Ideen om det underfundige pikebarnet er i utgangspunktet svært godt. Jeg skulle gjerne lest mer om henne.

Det halvferdige inntrykket bringer oss videre til den største innvendingen: Jeg følte aldri på noe punkt at jeg forsvant inn i stedet og stemningen. Når man først legger en romanhandling til en stillehavøy forventer jeg mer maleriske naturbeskrivelser, noe som vekker sansene og tar meg med på en reise til et sted jeg aldri har vært. Fokuset er på venninnene. Selv om de lager mye lokal mat, og Ateca forteller om tradisjoner og skikker, føles det aldri som en naturlig del av historien. Det blir mest litt belærende og forklarende. Dessverre. Jeg savnet å være der. På Fijiøyene.

Og hvorfor denne entusiasmen når ideen om sjokoladeproduksjon blir lansert? Jeg mener, de befinner seg på en kakaoplantasje. Tanken burde slått de før. Og denne barnlige entusiasmen over slagordet. Biter av lykke. Juhuuuuuu jubel fra sjokoladeinspiratoren, liksom. Ja, og med tre utropstegn. Veien mot produksjon er i beste fall kjedsommelig, det interesserer meg ikke, men må øyensynlig nevnes dann og vann for å drive historien frem. Akkurat dette understreker mine Karin Brunk Holmquist -antakelser.

Det er egentlig urettferdig, for Biter av lykke er bedre enn som så. Det gode språket overdøver enkelte svakheter og persongalleriet er både rikt og troverdig. Full pott blir det ikke, men plussene er langt flere enn minusene. 

(Litt sånn som Japp, kanskje. Absolutt godt nok om man er søtsugen, men skal man kose seg skikkelig spiser man heller en Mars. Bare fordi Govida-konfekten er litt for dyr. Du vet, bedre enn Potensgiverne, men samtidig ikke så bra som Moby Dick. Sånn cirka slik er min opplevelse.)

Kilde: Leseeksemplar

Les også: Mine omtaler av Anne Ch Østbys ungdomsromaner (Tegn) og (Du er her)

Andre bloggere: (Bentebing) (Sissel) og (Tine)

Brevet til Rosalin, av Øystein Orten

Det er ikke mange arrangementer I litteraturens tegn jeg våger meg på. Tilstelninger der alle kjenner alle, og jeg ingen. Dessuten blir jeg så inderlig pinlig berørt av å se forfattere i levende live. Starstruck-heten brer seg til hver fiber av min kropp og tar fullstendig innersvingen på meg. Jeg kikker ned, bort, over, alle andre steder. Jeg gjemmer meg, stiller meg bakerst i en krok, dumper ned på en stol. Bøyd nakke, krum rygg. Jeg kaldsvetter. Dør innvendig. 

Da Samlaget arrangerte høstlansering på Sukkerbiten kvinnet jeg meg likevel opp etter alle kunstens regler, allierte meg med ei til og dro avgårde. Som premie fikk jeg blant annet nyte opplesing av Cathrine Blaavinge-Bjørnevog og Herborg Kråkeviks ytterst minneverdige promotering av Juleroser. – Ja, også tok jeg med meg et leseeksemplar av en roman hvis forfatter jeg aldri har lest noe av. Denne.

Brevet til Rosalin, av Øystein Orten

Roman, utgitt i 2016. Nynorsk.

Mens de rundt meg bladde i Neikob og Jakob og andre mer velkjente utgivelser, satt jeg på min stol og beundret omslaget til den vesle boken jeg hadde sikret meg. Og når jeg beundrer omslag, sukker jeg henført og stryker. Stryker og stryker og stryker. Og sukker litt til.

Det gjorde jeg også underveis i lesingen. Jeg brukte uvanlig lang tid på å lese de 100 sidene. Ikke bare skulle omslaget sukkes til og strykes over. Teksten fortjenes å leses litt ekstra. Så jeg sukket, strøk og leste. 

Med nokså tett i tett med skrift, delt inn i mange korte kapitler, alle med navn etter almanakkens merkedager, fortelles en eldre manns historie gjennom et brev til en yngre kvinne. Rosalin. Han bor alene, denne eldre mannen. Hans liv sirkler seg rundt hjemmehjelpen, hennes mann, dataingeniøren, og Asle, den voksne mannen med barnlig sinn. Men først og fremst har han minnene, dette noe han må fortelle til Rosalin før han dør. Han vet ikke hvor lang tid han har igjen, men det nærmer seg, og ringen må sluttes. 

Noen av minnene tar oss med tilbake til krigen, men mest av alt fører minnene hans oss til tapet av hans unge datter. Sorgen og avmaktsfølelsen. Dette katastrofale som endret alt. Nå skal han føre regnskap med sitt liv, sette endelig sluttstrek etter mange års pine, mens han venter på sin egen død.

Jeg brukte en hel uke på denne boken. 100 sider fortonet seg som en murstein. Historien er langt fra medrivende i vanlig forstand, men forfatterens stødige, misunnelsesverdige språk lokker frem leselyst. På nesten uforståelig vis vekkes nysgjerrigheten. Behovet for å finne trådene som leder frem til løsningen. Hvem Rosalin er, hvor soldaten kommer inn i bildet, hva som skjedde med datteren, hvordan det hele henger sammen. Belønningen kommer først på de aller siste sidene.

Så dukker også dette spesielle frem etter endt lesing. Ønsket om å lese boken på nytt, nå som vi vet. Lese mer nøysomt, studere litt nærmere. 

Det blir knapt nok bedre enn det.

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: Ingen andre så vidt jeg vet?

Havboka, av Morten A Strøksnes

Få sakprosabøker har i de siste årene fått mer omtale og applaus enn Havboka. Kunsten å fange kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider, av Morten A. Strøksnes. Boken fikk i fjor Kritikerprisen og Brageprisen for beste sakprosa, og er i disse dager blant kandidatene til å motta Bokbloggerprisen i åpen klasse. 

Havboka, av Morten A. Strøksnes

Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider.

Norsk sakprosa utgitt i 2015.

Bare noen dager før avstemningen ble stengt kjøpte jeg boken på ren impuls. Jeg måtte jo forsøke å forstå hva alt oppstyret dreide seg om. Hvordan en bok om hav og fiske kunne forårsake så mange ovasjoner og hyllester. Selv Ingalill falt pladask. Det ante meg at jeg hadde noe stort å se frem til, men jeg hadde liksom ikke helt troen likevel. Jeg mener. Hav og fiske.

Hav er en ting. Jeg er oppvokst ved en fjord og er blant de som knapt nok får puste om jeg beveger innover i landet, langt fra det store blå, det endeløse, det ville og vakre. Det uendelig dype. Det med alle hemmelighetene. Joda, en bok om havet kunne jeg vel utstå. Men fiske? Jeg? Min eneste erfaring er litt tafatt fiske som barn med min bestefar. Brødrene mine viste langt mer entusiasme, og dro ut på fjorden og fisket i timevis. Selv mistet jeg interessen etter ti minutter fra bryggekanten. Jeg fikk sikkert vondt av de som bet på. Og jeg likte ikke kokt fisk. Ihjel kokt fisk. Eller, jeg likte fiskeøynene. Jeg smattet de i meg, men kanskje smattet jeg aller mest fordi det forårsaket jubel blant de voksne rundt bordet. Jeg syntes visst aldri synd i fiskeøynene. 

Nå, tredve år senere, er det jeg som krangler i butikken om å få lov til å kjøpe fisk til middag. En gang i uka, annen hver uke, med unntak av mandag (Rett etter helgen), fredag (Tacodag), lørdag (Hallo! Det er helg!) og søndag (Hallo! Det er fremdeles helg!) får jeg lov til å servere stekt laks. Helst ikke tirsdag, onsdag og torsdag, men det går greit om jeg sier i fra tre dager i forveien. I hvert fall om jeg kamuflerer fisken med en saus som eliminerer bort fiskesmaken.

Ja. Også bestiller jeg alltid fisk når jeg spiser på en bedre restaurant. Rundt regnet en gang i året. Dessuten har jeg badet mye i havet. Riktignok var siste gang på tampen av ungdomsskolen da fjorden var så kald at jeg fikk krampe. Det skal også sies at jeg var over gjennomsnitt pysete for krabber, småfisk rundt leggene og enhver manet, det være seg glass eller brann. Det begynner å bli lenge siden. Angsten for ufrivillig fiskespa-opphold har henvist meg til bassenglivet.

Men altså, nå snakker jeg meg helt bort. Og det passer egentlig fint, for det gjør også Morten A. Strøksnes i sin bok. Han snakker og snakker, fabulerer og lar seg distrahere, begynner på tankerekker og filosoferer og snakker. Og snakker. Bare om hav og fiske, det er så mye å fortelle, så mye å snakke om. Akkurat som jeg har gjort. Ja, bare enda mer. Og enda bedre.

Og jeg elsker det. Som jeg elsker det.

Ikke vet jeg hvordan jeg skal begynne å fortelle om boken heller. Det er så mye jeg har lyst til å fortelle og sitere. Det føles uvesentlig å streke opp den egentlige handlingen, som at forfatteren flere ganger i løpet av et år reiser opp til Lofoten for å fiske sammen med en god venn. Målet er å fange en håkjerring, noe av det største og grimmeste som lever i norske farvann. 

Man rekker å tenke mye ute på havet. Mye skal snakkes om, enda mer spørres om. Noen få ting kan svares på. Havet rommer flere spørsmål enn svar. Forfatteren, hovedpersonen, øser av sin store kunnskap, men er samtidig ytterst ydmyk for alt han – og vi – ikke vet. Resultatet har blitt såpass interessant og underholdende at jeg underveis i lesingen ble fullstendig overrumplet. Jeg drømte om bølger om natten og leste i hver ledige stund. Og var ikke stunden ledig, så leste jeg likevel. Mitt hode sto på toppen av et fyr og ventet spent på ny bokpakke ment for å minimere faren for spik spenna gale fyrvoktere. Aldri før har skreifisket forekommet meg som lykke på jord. Eller til sjøs. Du skjønner tegninga.

Ja, jeg er blant de som har stemt på Havboka til Bokbloggerprisen. På førsteplass. La det ikke være noen tvil. 

Seriøst. Jeg har til og med sett youtube-videoer med håkjerringfiske. Så langt har det gått.

Fascinasjonen kom nærmest umiddelbart. Til og med før jeg forsvant inn i rusen etter å ha litterært spist kjøttet. Faktisk til og med før jeg kjente på angsten for at den imaginære båten jeg sitter i skal bli angrepet av en håkjerring. At den i sakte fart kommer mot meg der jeg ligger og plasker i vannet, før den skyter ut underkjeven og hugger til. Jeg formelig kjente de spisse tennene, de utallige tennene, borre seg inn under hud, inn i bein.

Og ett eller annet sted der nede i havet smyger den seg frem gjennom vannmassene. Opptil åtte meter lang, et tonn tung. Ikke det du helst vil stifte bekjentskap med, altså. Og hør her:

Avkommet utvikler tidlig store tenner og begynner tidlig livet som kannibalisme rovdyr i livmoren, der den sterkeste eter opp sine søsken og kommer til verden alene. 

Etter denne boken vil jeg ikke en gang lenger drømme om å svømme med delfiner. For selv om det er søtt og hyggelig med intelligente dyr man kan kommunisere med, finnes det uhyggelige bakdeler. Som med mennesker som med dyr, du ønsker ikke være i nærheten av en delfin som viser asosial adferd. Tenk deg å bli holdt nede i vannet av en delfin helt til du ikke får puste. Han slipper taket i deg, du dras opp mot havoverflaten og suger desperat til deg oksygen. Så biter delfinen deg forsiktig i armen og drar deg ned igjen. Igjen og igjen og igjen til du svimer av. Og dør.

For du lever deg inn i Strøksnes sine beskrivelser. Du kjenner stanken av hvalkjøtt gjennom papirsidene. Du kastes innover land, overrumplet av en monsterbølge som virker å ha kommet ut av det blå. Kastes innover, og dras ut til den store evigheten.

Dette er langt større farer enn monstrene Olaus Magnus på 1500-tallet skisserte for oss i sitt Carta Marina. Verre enn Odysseens Skylla. Havhesten. Vannslangen med ni hoder. Verre enn Kraken.

Skjønt ut av det blå? Vi lærer hvorfor vi oppfatter havet som blått. Hvorfor Rødehavet kalles det det gjør, og hvorfor Svartehavet har fått sitt navn. Vi hører om vesener langt nede i dypet som lyser farger vi aldri visste var mulig. Hvordan de med dette lyset kan paralysere ofre, eller selv bli for synlige for sine angripere.

Og la oss dvele litt ved fargene. Havene endrer farge. Fjordene blir stadig mørkere. Økosystem dør mens manetene boltrer seg. I Stillehavet dukker stadig flere øyer opp. Øyer laget av plast, øyer på størrelse med halve Texas.

Dette er verre enn sjøhester med menneskehoder. Verre å ta innover seg enn verdens ensomste hval som forsøker å kommunisere i en frekvens ingen av dens artsfrender oppfatter. Mennesket kan ikke eksistere uten havet, men havet ødelegges av mennesket. Dette er skumlere enn forfatterens møte med en havfrue på loftet. - Det var vel ikke bare en drøm, var det vel.

Så er det helt på sin plass, når forfatteren i et uforglemmelig, gåsehudfremkallende avsnitt tegner opp de større linjer:

Det ufødte barn, øyne på hver side, som en fisk. Det ufødte barn, svømmende rundt i sitt eget lille hav. 

Les også: Bokbloggernes (samlesing av Havboka)

Og husk: Utdelingen av Bokbloggerprisen skjer 3. september på Litteraturhuset i Oslo. Forfatteren intervjues for øvrig rett i forkant av utdelingen. Jeg sitter på første rad iført cheerleaderdrakt og dusker i hendene.

Slektshistorie: Pestua, fra prestegods til paradis

Mange, mange tipper - Tippoldeforeldre - Oldeforeldre - Bestemor - Pappa - Meg

Pestua 1919

Min far kommer fra Pestua, en gård rett overfor veikrysset i den lille bygda Betna (Betten) i Halsa på Nordmøre. La meg fortelle dere om gården, menneskene og hendelsene:

Pestuas historie starter en gang som kirkegods i senmiddelalderen. Dette varte helt til 1847. Skylda var den gang 1 øre og 12 ml. Den første leilendingen vi kjenner til, Tørris, var født rundt 1641.

Flere følger etter hverandre, de fleste etterkommere eller med nær slektskap til den forrige. Rekken brytes når leilendingsdatteren Gurå, født i 1782, gifter seg med sambygdingen Christoffer Christoffersen, sønn av en bonde og lagrettsmann. Han får etter hvert festeskjøte på gården. 

Datoen er 12. august 1805 og nå skjer det: Christoffer tar etternavnet Betten.

Gurå og Christoffer får fem barn sammen, før Christoffer dør i 1844. Enken Gurå sitter som leilending i to år før hun får skjøte på gården. Prislappen er på 450 spesiedaler, og halvparten må hun låne. I 1856 deler Gurå Betten eiendommen i to like store parter. Det som i dag blir kalt Pestua blir overdratt til svigersønnen Peder Olsen, gift med hennes eldste datter Synnøve. Hennes sønn Tore får det som i dag kalles Torestu. Begge eiendommer er satt til 225 spesiedaler samt kår. 

Slik går det altså til at Pestua, huset til Peder, får sitt navn.

Tipptipptipptippoldemor Gurå selger hjemmet mot 225 spesiedaler og kår

Peder og Synnøve driver Pestua i elleve år og deres tre barn er alle voksne når gården blir overdratt. Ole, som senere skal overta etter sin far, blir født allerede i 1827. Sju år senere kommer Ingeborg til verden, noen gårder bortenfor Pestua. Med tiden skal Ingeborg og Ole inngå ekteskap og få fire barn sammen.

Sønnen Kristoffer er en av disse. Kristoffer Olsen Betten, min oldefar Oles far, blir født 26. mars 1860 som uekte sønn av ungkarl Ole Pedersen Betten og pige Ingeborg Nilsdotter Betten. Dette var begges andre leiemaal, men så formaliseres det hele i kirken. Ole Pedersen Betten får i 1867 skjøte på gården for 250 spesiedaler. Peder er ikke lenger i denne verden, og Ole må svare med kår til mora Synnøve. 

Det er ikke mye sprell Kristoffer prøver seg på. Som odelsgutt til en godt drevet gård er fremtiden trygg og god. Snart finner han seg også kone fra en av nabogårdene, Ildri Andersdatter Gjengstø. Datoen er 8. juli 1886. Noen år senere blir de foreldre til sin egen odelsgutt, den fremtidige, min oldefar.

Tippoldefar Kristoffer

Ole dør i 1888 og enka Ingeborg skjøter gården til den 28 år gamle sønnen Kristoffer, min tippoldefar, for kr. 800,00 og kår. 16. juni 1914 dør Ingeborg av «alderdom». Legen har visst ingen annen forklaring på det inntrådte.

Tippoldemor Ildri

Når Kristoffer overtar gården har han og Ildri vært gift i to år og fått flere barn. Det blir hele åtte til sammen. En av de utvandrer til Amerika, de andre blir værende i hjembygda. En datter blir lærerinne, mens for min oldefar er veien for lengst bestemt. Han er den eldste sønnen og har rett på Pestua. Som konfirmant får han skussmålet Næsten meget godt. Større innsats kreves ikke, for hans framtid er allerede spikret.

Odelsgutten velger likevel å følge sine drømmer og reiser til Amerika sammen med flere kamerater fra bygda. Da har han allerede tatt på seg skylda for en farskapssak som ingen helt tror på. Etter fem år returnerer han hjem for å ta over gården. Ole, min oldefar, får skjøte i 1917, for kr. 7 500 og kår til foreldrene. Han finner seg kone, men lykken er på ingen måte stor. Husfruen får ikke barn, og finner heller ingen glede i tilværelsen. Etter bare noen år oppheves ekteskapet for godt, og fru Serine Betten skal aldri mer snakkes om. 

Frøken Serine Nebb, senere Fru Betten - I alle fall for noen få år

Mon tro hva min tippoldemor Ildri tenkter om dette. Først lausungen. Så skilsmisse. Og deretter går odelsgutten hen og forelsker seg hodestups i en kvinne som har et barn fra før! Dessuten har hun ikke følt seg vel på lenge. Det er noe som ikke helt stemmer. Kanskje er det tungt å puste. Og det blir verre. Lege tilkalles og setter ord på det hun frykter, det som har tatt livet av så mange rundt henne den siste tiden. Hun har tæring. Tuberkulose.

Tippoldefar Kristoffer, foreviget under krigen

Bare en liten måned før odelsguttens andre ekteskap, dette som skal vise seg å holde livet ut, dør Ildri. Et halvt år etter føder den nye kona på Pestua deres første felles barn. Det er en jente og hun døpes Ildrid.

Min bestemor.

Hennes fem år eldre bror Arne er enda uvitende om at Ole ikke er hans biologiske far, han blir behandlet på lik linje som min bestemor og søsteren, født under to år etter odelsjenta. I 1935 kommer den siste i rekken. Barnas bestefar bor stadig på kåret. Først i 1945 er han trett av dage.

Oline og Ole (Olina og Ola), mine oldeforeldre

Og min bestemor blir odelsjente, på ordentlig. Alt skjer så raskt.

Trettiårene blir en trang og vanskelig tid for de fleste, i høyeste grad også for gårdbrukerne i Betna. Bøndene søker gjeldsmekling og allerede i 1934 må Ole og Oline overdra gården til sin eldste datter, min bestemor. Datteren driver gården fra 1953 sammen med sin mann, min bestefar. I 1985 tar mine foreldre over, mens kårfolket blir boende på gården. 

Oldefar Ole og hans mange av hans søsken og deres ektefeller. 

Bestefar står bakerst til venstre, mens bestemor sitter foran til høyre.

Nå er det min bror som står som eier av Pestua. En av oss tre søsken som slet ut våre barnesko på jordene, klappet mang en ku i fjøset, hoppet i høyet på låven og betraktet besteforeldrehjemmet, Pestua, som vårt eget.

Pestua var vårt eget lille paradis.

Parti fra fjøset min bestefar fikk satt opp.

Jeg var like mye i Pestua som hjemme i oppveksten. Jeg elsket mine besteforeldre, forgudet kalvene på gården. Fortellingene om gamle dager. Jeg frydet meg på oppdagelsestur i gammelhuset, oppe i smia og lekte indianer i den vesle skogen ved siden av gården. 

Tusen millioner barndomsminner ble til i Pestua, den hvite og røde lille gården i den vesle bygda Betten. - For meg og for alle de som kom før meg.

Slektshistorie: The Golden Boy

Bestefars nevø - Pappa - Meg

Rik og vellykket. Karismatisk og vakker som en filmstjerne. Bibbis eldste sønn, min farfars nevø, hadde alt. – Men så gikk det galt. Fryktelig galt.

Man kan kanskje si det hele starter i min hjembygd. Det var i alle fall der foreldrene finner hverandre. Bestefar er bare åtte år når hans nest eldste søster reiser over til Amerika for å gjenforenes med sin kjæreste. Snart gifter de seg, og et lite år senere kommer deres første barn til verden. Oppkalt etter sin far, bare akkurat passe amerikanisert. 

Fem år gammel får Edward junior selv oppleve å løpe rundt på norsk jord. Om det er foreldrenes stadige hjemlengsel som lar de bruke en hel formue på båtreisen, eller om det i en periode blir litt for hett rundt ørene til forretningsmannen, vites ikke. Etter et lengre opphold reiser den lille familien atter tilbake til San Francisco med skipet SS Aquitania. Båndet til Norge skal likevel aldri bli brutt.

Etter forbudstidens endelikt blir det enklere for pappa Edvard å drive business. Formuen øker og unge Edward vokser sammen med sin lillesøster opp i privilegerte kår. Det betyr likevel ikke at han blir matet med en gullskje. Edward junior vinner alle med sin fremtoning og blendende smil, men han jobber også hardt for å nå sine mål. Han blir student ved et prestisjefylte universitet og oppnår å bli kaptein for Stanford freshman football team de første årene under andre verdenskrig. Også på basketballbanen utmerker den unge viking seg. 20-åringen er som hentet ut av en reklameplakat for The American Dream. Sønn av fattige, norske emigranter. Kjekk. Blond. Atletisk. – Og lykkelig nygift med drømmejenta.

Så blir han innhentet av krigen.

Marinen vil gjerne ha ham, og Edward lar seg verve. Snart legger han ut mot Stillehavet. Under en permisjon tilbrakt på Marshalløyene kaster han seg ut i sjøen og redder to menn fra et skipsvrak. Heltedåden premieres med medalje. Stolte foreldre blir tilskrevet og de klipper nennsomt ut avisartikler. 

Men mest av alt er det farefulle seilaser. Lange dager ute på et hav som ingen ende vil ta. Netter fulle av angst for angrep. Og de kommer. Verst av alt er 16. oktober 1944. Skipet han er ansvarlig for er sekunder unna fra å bli torpedert til fillebiter. Foreldrene Bibbi og Edvard får snart nye avisartikler å klippe ut.

Former prep star honored 

Marine Private First Class Edward W. Gunderson, 21, former Polytechnic High School football and basketball star, has been awarded the bronze star medal for heroism in action in the Pacific, the Marine Corps announced today. 

He was decorated at the Oakland Naval Hospital, where he is convalescing from burns suffered while serving with the Marine detachment aboard a light cruiser of Task Force 58. 

«When a Jap torpedo bomber started toward his ship and attempted to crash-dive o nits deck, Gunderson and his crew stayed by their gun and shot it down. (…) The plane felt only 10 feet away from the ship.»

Krigen er med dette over for Edward. Sterkt brannskadet fraktes han hjem til Vestkysten hvor han i lang tid ligger til rekonvalens. Gleden over å komme hjem til sin kone overskygger alt annet. Så kommer også barna, tre i rekken, samtidig som han opplever å miste sin mor etter et lengre sykeleie. Når barna er kommet i tenårene opplever Edward å miste også sin kone i samme sykdom. Far og sønn står igjen, men er faste klipper i familien. 

Midt mellom dødsfallene tar også noe annet slutt. Ølbryggeriet Edwards far og onkel har bygget opp fra start stenger dørene for godt. Edward har selv vært president de siste årene, og den karismatiske lederen har også selv gått aktivt ut for å promotere de gylne dråper. 

Reklameannonse på trykk i Life Magazine.

Også en babyelefant ble forsøkt castet til reklamering for Regal. 

Det ble med et besøk på kontoret og dette legendariske fotografiet.

Eventyr pleier å ta slutt, så også dette. Nå tvinges han til å endre karriereretning. Han bruker sin forretningsteft og utstråling til nye utfordringer i eiendomsbransjen. Alt tilsier at han også her vil lykkes. – Men så skjer det noe galt. Fryktelig galt. 

The Daily Review, Hayward, Calif., 21 Feb 1975: Edward Gunderson Jr. of Atherton, a former Stanford football player and son of the retired president of the defunct Regal Pale Brewing Co., was shot to death Thursday night in the driveway of his parents' home. Police said Gunderson, 50, who was in the real estate business; was killed instantly when he was struck by two small caliber bullets in the chest and mouth.

Halvveis i livet blir The Golden Boy, min families inkarnasjon av The American Dream, iskaldt myrdet utenfor sin fars hjem. 

Snipp, snapp, snute...

Nature’s first green is gold,
Her hardest hue to hold.
Her early leaf’s a flower;
But only so an hour.
Then leaf subsides to leaf.
So Eden sank to grief,
So dawn goes down to day.
Nothing gold can stay. 

Robert Frost

Bilder: Private foto er brukt med tillatelse fra Edwards datter, min tremenning. Disse kan selvsagt IKKE brukes av utenforstående.

Krigsmateriell: En rekke avisartikler, brev, utmerkelselser og annet materiell fra Edwards innsats under WW2 er publisert på (denne nettsiden). Legg også merke til en helt spesiell dekorasjon hans foreldre hadde i sitt hjem mens sønnen var ute på havet.

Slektshistorier: Jeg har tidligere skrevet om Bibbi og søskenes (emigrasjon til Amerika), samt (forretningseventyret) Regal Brewery.

Slektshistorie: De første staknessinger

Tippoldeforeldre - Oldeforeldre - Bestefar - Mamma - Meg

24. mars 1842 blir en liten gutt født på gården Kornstad i det som vi i dag kjenner som Averøya. Vesleguten får navnet Elias og som voksen mann får han skjøte på en gård i Øre. Gården ligger ute på Staknesset, den nye eieren skifter navn og slik går det til at Elias blir den aller første i Stangnes-slekta.

- Min morsslekt. Elias blir senere far til Peder, farfar til Leif, oldefar til min mor og min tippoldefar.

Som tredje barn i en søskenflokk på åtte er det lite håp om å overta gården som faren Frants eier. Moren Marit må ha dødd i ung alder, for under folketellingen i 1865 er en ny kone registrert på gården Kornstad. Selv bor Elias fremdeles hos sin far og hjelper til det han kan samtidig som han livnærer seg som skrædder. De dyrker bygg, havre og poteter. Husdyrholdet består av en hest, tre krøtter, seks sauer og en geit. - Alt man får vite bare man leser gamle dokumenter.

Hun som snart skal bli Elias sin kone, min tippoldemor, tusler rundt et annet sted på øya. Hennes navn er Sigridanna og er 12 år yngre enn sin tilkomne mann. 

En eller annen gang må ha Elias og Sigridannas veier møttes. Kanskje hadde de kjent hverandre allerede som barn. Kanskje hadde de to vært et passende par. Kanskje falt de for hverandre.

Hvordan det hele kom til vet vi ikke, men Elias og Sigridanna giftet seg i 1876. Siden Elias ikke var odelsgutt måtte han på et tidspunkt se seg om etter et annet sted.  og endte opp på Staknesset i Øre, noen få mil unna hjemmet. For 2 000 kroner, en betydelig sum på den tiden, ble gården overført til Elias i 1888.

Mine tippoldeforeldre skal ha fått mange barn sammen. Bygdeboka forteller om elleve barn. Mange emigrerte til Amerika i håp om bedre liv, de fleste om ikke alle, til Vestkysten. Også min oldefar, han som senere blir sittende med gården, søker lykken noen år. Skjønt, på gården er det alltid mange mennesker. Flere pleiebarn finner mat og trygghet hos de to.

Tippoldemor sammen med barn, svigerdatter og barnebarn like før min oldefars avreise til Amerika.

71 år gammel bukker Elias under for nyresykdommen han i lengre tid har vært plaget av. Hans Serianna tilbringer de neste tjue årene som enke på Staknesset hos sin sønn, min oldefar, og hans familie. 23. april 1936 trekker også hun sitt siste pust.

Min mor, Elias sitt oldebarn, har tatt bare på hans velbrukte huspostill.

Det er noe som ikke stemmer, av Martina Haag

- Vi håper du vil ha glede av denne lille perlen, skrev forlaget. Perle. You had me at Perle. Jeg kastet meg over boken, slukte den med hud og hår og samtlige 200 sider. 

Det er noe som ikke stemmer, av Martina Haag

Svensk. Utgis på norsk 11. august 2016.

Forfatteren Petra reiser til en turisthytte langt nord i landet, hvor hun skal være vertinne i noen uker. Hun skriver på sin nye bok og bearbeider sorgen etter et vondt samlivsbrudd. Hennes mann, TV-profilen Anders, har i lengre tid vært utro, og har nylig forlatt sin kone for å leve sammen med sin kollega og elskerinne.

Og gjett hva? Denne bokens forfatter, Martina Haag, gikk selv igjennom et vondt samlivsbrudd for noen år tilbake. Hun var gift med en programleder på TV, og han hadde et forhold med en kollega. Nærmest synkront med bokens lansering går de to TV-stjernene ut med bekreftelse på sin romanse.

... og jeg sitter i det som frem til nå har vært vårt felles kjøkken, med et barn på hvert kne, og jeg klemmer dem, og de klemmer meg, og vi gråter sammen, og Anders setter bringebærsyltetøyet inn i kjøleskapet og skyller ut av stekepannen.

Så folkens. Det forlaget kaller en perle, viser seg å være en eneste stor, om 200 sider kan betegnes som stort, hevn. Forfatteren sverter sin utro, frastøtende mann gjennom femten år. Det hele fremstår som ytterst utleverende og dertil temmelig umoralsk.

- Men folk elsker kjendissladder. Ikke rart boken har solgt mange eksemplarer i vårt naboland.

Selv viser hun til få eller ingen negative sider ved seg selv. Hun kjempet for ekteskapet, skjulte sine tårer for deres felles barn, og ga alt av seg selv. Nokså sympatiske trekk underveis i lesingen, men da jeg i ettertid leste litt om intrigene ga det hele boken en bitter bismak.

Og dette til tross for, eller som en understreking av, at utgangspunktet ikke er all verdens å rope hurra for. Skjønt, den har sine kvaliteter.

Aller best er den i sine beskrivelser av angst og desperasjon. Avmaktsfølelsen og redselen for å miste livet hun har gjort seg avhengig av. Angsten for å være alene. Frykten for å ikke strekke til, holde mål, være god nok. Elsket. Desperasjonen etter å få ham tilbake, tilgi alt, gå videre, ikke tenke, bare være … bra nok. 

Hennes opphold på den tidvis folketomme hytta prisgitt naturkreftene er en fin innfallsvinkel til disse dystre følelsene. Her er det tid og rom til å virkelig kjenne etter. Samtidig skriver hun på en bok hvor hun forteller om samlivsbruddet. Slik forsøker hun også å bearbeide traumer. – Og hvem er leseren til å kreve at hun skal klare å se saken fra begges sider? Selvsagt blir det hele subjektivt og desto mer troverdig.

Jeg står på stien bak huset og røyker til det ikke er flere sigaretter igjen i pakken. Nå er jeg nødt til å gå inn igjen. Guttene har vært alene litt for lenge. Jeg skal gå inn og oppføre meg normalt og være blid og ikke vise barna at jeg nettopp døde.

- Bare så synd det er dårlig forkledd selvopplevd. Petras tårer er forfatterens tårer. Anders sitt svik er hennes eksmanns svik. Jeg får en vond smak i munnen. Vil ikke like. Vil ikke.

Så kommer bokens svakheter som en befrielse. En del tragikomiske innslag får plass, gjerne uten hell. Slik som å omtale en mannlig hyttegjest som Carola Häggquist. Nærmest samtlige av gjestene på hytta er karikerte, ufordragelige og latterlige. En i utgangspunktet spesiell stemning blir fullstendig forstyrret. Leseren rives ut av den litt nifse ensomhetsfølelsen og den tidvis rørende sorgfølelsen.

Dessuten vil hun så mye. Det er så mye hun vil fortelle på en gang. Det er sorgen. Boken hun skriver. De daglige gjøremålene på hytta. Skogsturene. Katten hun stadig forteller om, men som likevel ikke har noen egentlig funksjon. Forsøksvis humoristiske innslag. De skumle sagnene fra området som med en bedre plan kunne forvandlet boken til en nokså god og virkningsfull grøsser. Og så, i et forsøk på å flette alle elementene sammen: En pinlig dårlig avslutning.

Jeg følte trang til å vrenge meg. 

Ubehaget som veller opp i meg eskalerer når jeg leser om bakgrunnen for boken. Det er bare ikke greit. Skittentøysvask er ikke okay. Særlig ikke der motparten ikke kan forsvare seg.

Dette umoralske til tross. Det uhyre variable innholdet til tross. Det ujevne språket til tross: Boken er tidvis fin å lese. Følelsene er til å ta og kjenne på. Jeg tror henne. Selvsagt. 

- Men noen perle? Nei, det er den definitivt ikke.

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: (Beathe) (Marianne) (Med bok og palett) (Ina)

Mors bok | Mors gaver | Ikke si det til noen

Jeg er tydeligvis godt inne i en forfattere-forteller-om-sine-foreldre-periode. Forrige blogginnlegg handlet om sakprosaen skråstrek biografien Fars krig, av Bjørn Westlie. I dette innlegget forteller jeg om tre bøker som alle omhandler forfatternes mor eller far. Gjerne begge foreldre.

Kunsten er å finne balansen. La være å utlevere, men samtidig også unngå rene hyllester. Skildre minner fra et barnesinn med en voksens evne til refleksjon. Det skal være nært, men samtidig også distansert. Og så, på toppen av det hele, beholde den nødvendige litterære kvaliteten.

Mors bok, av Margaret Skjelbred

Norsk. Utgitt i 2009.

Forfatteren vokser opp i et strengt religiøst hjem og gir et uvanlig innblikk i en kvinnes erindringer fra en barndom preget av bibelvers og annerledeshet. Den vakre moren og den litt eldre faren er kjærlige, men samtidig svært strenge foreldre. Guds lover er udiskutable og hele livet går ut på å holde seg på den smale vei. 

Sammen med sine fire søsken snubler Margaret seg gjennom tilværelsen. Gjennom sin venninne får hun et innblikk i et vanlig liv, hvor bukser, banneord og lek selv på søndager er alminnelig. Dette livet blir stadig mer forlokkende for den unge jenta, som mer og mer trosser sine foreldres religiøse overbevisning. Snart fornekter hun foreldrenes nådeløse gud, hvor illusjonen om helvete fra tidlige barneår har gitt grobunn for en angst som er vanskelig å slippe.

I voksen alder finner forfatteren sin mors skrivebøker, hele seks i rekken, hvor moren har skrevet om en ung kvinnes møte med gud. Henne selv. Slik gjenopplever hun sin egen oppvekst og slik forsøker hun å forstå og lære seg foreldrene å kjenne på nytt.

Det er ingen tvil om at forfatteren skriver godt. Likevel ble boken for meg vanskelig å leve meg inn i. Kanskje skyldes det at den ikke vekket noen gjenkjennelseseffekt, men jeg ble aldri emosjonelt revet med. Ei heller gjorde forfatterens kvaler om å angi sine foreldre, særlig moren, særlig inntrykk. Det både overrasket og skuffet meg. 

Les også: Gulldronning, perledronning

Mors gaver, av Cecilie Enger

Norsk. Utgitt i 2013.

Denne selvbiografiske romanen burde være velkjent for de fleste, men skildrer kort fortalt hvordan forfatteren rydder ut av sitt mors hjem. Selv er moren pasient ved et aldershjem, sterkt dement. Datteren, forfatteren, mimrer tilbake til oppveksten godt hjulpet av morens sirlig nedtegnede notater om gaver hun og familien har fått - og gitt - gjennom årenes løp. Alle gaver og mennesker gir minner om hendelser og liv som har vært. Noen lever fremdeles. Andre lever kun i erindringen. 

Moren kjenner henne ikke alltid igjen. Kanskje husker hun ikke en gang datterens navn. – Men av og til, ganske ofte, gjenkjenner hun ting datteren tar med seg fra hjemmet. En liten figur med en historie bak. Moren har minnene, men mestrer ikke lenger å hele i nuet. Snart må også datteren gi slipp på sin mor. Hun har allerede mistet så mye av henne.

Fortellingen gir inntrykk. Det er noe behagelig sårt og vemodig over det hele, noe som lokker frem frykten man selv har, samtidig som man kjenner på et bånd som aldri vil dø. Den underliggende problematikken, hvordan voksne barn mister sine foreldre, de som alltid har vært der, trygge og gode i bakgrunnen. De som har holdt slekten sammen og deg selv oppe. Hvordan man mister de, selv om de fremdeles lever. 

Les også: Himmelstormeren

Ikke fortell det til noen, av Randi Crott og Lillian Crott Berthung

Norsk/tysk. Utgitt i 2013.

Lillian er bare 19 år når krigen når Norge. En dag inviteres Helmut Crott til deres lille gård. Han er ung, kjekk … og tysk soldat. Til morens fortvilelse og farens forbitrelse forelsker hun seg hodestups i Helmut og innleder et forhold som verken krig eller samfunnets unisone fordømmelse kan bryte. 

Først i voksen alder får deres datter Randi vite foreldrenes store hemmelighet. Dette noe som gjorde forholdet deres uendelig sterkt. Dette noe som får Lillian til å risikere alt for å stå ved sin elskedes side.

Hemmeligheten endrer Randis forståelse av sin oppvekst, sine foreldre og sin identitet. Gjennom foreldres og besteforeldres brev og dagbøker, nøster hun opp sin og foreldrenes bakgrunn. Hele tiden bygges historien rundt historiske fakta. Hun oppsøker steder og slektninger, men legger samtidig ut på en personlig reise som gjør dypt inntrykk.

Kjærlighetshistorien er svært rørende i seg selv. Alle vanskelighetene det unge paret opplever skildres gjerne mellom linjene, noe som unektelig skaper en emosjonell virkning. Kanskje mest av alt fordi datteren selv forteller, i all enkelhet og uten forsøk på å utøve stor litterær kunst. Hun har fått hele livet snudd på hodet, alt gir plutselig mening, og gamle oppfattelser og relasjoner må sees i et fullstendig nytt lys. 

Så bruker hun sin reise på å gjøre oss andre litt klokere, litt mindre fordomsfulle.  Jeg ble dypt beveget. Overrasket og begeistret. Anbefales helhjertet.