Sjiraffens hals, av Judith Schalansky

Enkelte romaner er for unike til å glemmes eller gjemmes bort.

Sjiraffens hals, av Judith Schalansky

Roman. Oversatt fra tysk til norsk i 2013.

Møt Inge Lohmark, en reinspikka autoritær biologilærer, kaldblodig til fingerspissene. Gjennomført sarkastisk og bitter blir for vage uttrykk å anvende i hennes tilfelle. Hadde jeg vært hennes elev hadde jeg løpt raskere enn en gaselle.

Ikke at det hjelper stort, for gaseller blir før eller siden barbarisk drept og spist av en løve. Slik er naturens lover. Den sterkeste vinner. Alltid.

Og er det noe Inge Lohmark vet, er det nettopp dette. Naturen. Dyr. Biologi og utvikling. Darwin er det nærmeste vi kommer Gud.

Alt hun vet fra dyreriket overføres til menneskeheten og hennes elever i særdeleshet. Alt og alle leses ut ifra hennes viten. Her er alfahanner og survival of the fittest. Mobbeofre får ingen hjelp, det er da vitterlig en konsekvens av å leve. Hvorfor endre noe som er uunngåelig. 

Enkelte bøker briljerer med sin anneledeshet. Så også denne. Omslagets strielignende tekstur er en faktor i seg selv. Likeledes romanens illustrasjoner. Som i en vakkert illustrert lærebok inneholder romanen en rekke blyanttegninger med maneter, sjøkyr og fugler som flyr i formasjoner. Verdt å nevne er også kapitlenes finurlige titler, også dette som hentet fra en lærebok. Det passer som hånd i hanske for vår antiheltinne, lærerinnen du nødig ønsker deg, men som kan uhyre mye om alt hun brenner for. 

Det er ikke medmenneskelighet.

Det var ganske utrolig at nettopp disse hadde hevdet seg i den evolusjonære kappestriden. Seleksjonen var virkelig blind. Hun var riktignok mer enn tre ganger så gammel som disse kujonene, men hennes kondisjon var klart bedre. Hun ville ha slått dem langt ned i støvlene. De manglet enhver grunnleggende styrke. Klønete motorikk. Dissende fettvalker. Dem kunne man ikke vinne noe trofe med. 

Inge Lohmark er en romanskikkelse man møter kun en gang i jubelåret. Man suges nærmest inn i hennes bitre verdensbilde, for alt er så inderlig gjennomført surt og kaldt. Hun har sine grunner, men vi slipper utbroderinger, kun antydninger. 

Personlig gikk jeg underveis i lesingen fra å oppfatte romanen som høyst fornøyelig til å føle det hele litt anmassende. Det blir i lengden litt for slitsomt, selv om boken bare er på drøye 200 sider. Det er ikke stort som skjer på disse sidene, men historien bæres nærmest ene og alene på Lohmarks skuldre.

Dette fortjener oppmerksomhet og fremsnakking. Selv om jeg ikke kan trille høye terningkast og boltre meg med superlativer, innser jeg med letthet at den er for unik til å glemmes eller gjemmes bort.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Andre bloggere: (Tine) (Julie) - og den ekstra gode omtalen til (Bokofilia)

En overflod av Katheriner, av John Green

Jeg er 37 år gammel og til tross for dette ynder jeg å titulere meg John Green-fan. Jeg er også eksempelvis John Irving-fan, og det sier jeg for en grunn. Jeg formelig hater John Irvings Den fjerde hånden. Jeg kan ikke utstå den. Fordra den. Det samme med Zadie Smith. Geniale dama skrev elendige Autografmannen. Jeg blir irritert bare ved tanken på at ypperlige forfattere kan skrive noe så dårlig. 

Ikke for det, John Greens dårlige roman er ikke SÅ dårlig. Jeg bare sier at forskjellen mellom en forfatters dårlige roman overskrider all ekstremitet i forhold til forfatterens sedvanlige romaner.

Nå har jeg lest unntaket som bekrefter regelen. John Green skriver fantastiske ungdomsromaner.

Denne er derimot ikke fantastisk. Denne er bare middelmådig.

Ikke middelmådig i det store og det hele. Kun middelmådig i hans forfatterskap. Og tro meg, det er en vesentlig forskjell.

En overflod av Katheriner, av John Green
Ungdomsroman. Utgitt på norsk i 2014.

Colin Singelton er i slutten av tenåringene og er i dyp sorg. Han er blitt dumpet av sin store kjærlighet, Katherine, og det er ikke akkurat for første gang. Eller, han er blitt dumpet for første gang av akkurat denne Katherine. Katherine den nittende. Så mange Katheriner har han nemlig vært sammen med i sitt relativt korte liv. Siden han som åtteåring forelsket seg for første gang, har han holdt seg trofast og standhaftig til jenter med dette navnet. Ikke Cathy. Ikke Katie. Ikke Katharina. Kun Katherine.

Colin trekker ned rullegardina. Bestekompisen Hassan tvinger ham ut og frem i lyset med å ta ham med på en biltur. De ender opp langt ute på landet der hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu, hvor den største og eneste turistattraksjonen er Franz Ferdinands grav. Ja, også bor lystige og omgjengelige Lindsey Lee Wells der. Det hjelper på, selv om hun slettes ikke heter Katherine.

Men mest av alt hjelper det å jobbe med teoremet som skal forklare forskjellen mellom dumpere og de som blir dumpet. Hvorfor han til stadighet blir dumpet. Det må finnes en formel som kan forklare dette, det må finnes en fasit, og er det noe Colin kan er det å se sammenhenger og regne ut kompliserte mattestykker.

Colin er spesiell. - Et forhenværende vidunderbarn som dessverre aldri helt vokste opp til å bli noe geni. Han regner og regner, lager anagrammer av alt og alle, og kan urovekkende mye om alt som er å ikke vite noe om. 

Skikkelig sær altså. Sånn er det med den saken.

Og hadde det skjedd litt mer enn det faktisk gjør i denne romanen, noe inderlig, noe som spiller mer på det emosjonelle hos leseren, ville jeg nok også nært en viss ømhet for ham. Blitt glad i ham. Dessverre føler jeg ikke stort. Jeg engasjerer meg ikke. Jeg leser romanen kun som underholdning, stadig på intens jakt etter det johngreenske jeg er blitt så glad i.

Det er side på side med finurlige fotnoter og den ene morsomheten etter den andre, men etterhvert gjespet jeg mer enn jeg lo. 

Ikke for det: Som alltid vil forfatteren noe mer med sine bøker, han tar ungdommen på alvor, skriver ut i fra deres premisser. Han setter søkelys på løsrivelse fra foreldre og forankring i vennskap, men mest av alt om viktigheten av å finne tryggheten i seg selv og glede seg over det som er, eller har vært. Ikke dvele for mye ved tapte minner eller sørge over alle som ikke er som man gjerne skulle ønske de var. Kort sagt: Veien blir til mens man går-skriverier med en ekstra dose medmenneskelighet og mer enn nok rom for filosofering.

Så også her. Colin forsøker å overleve en kjærlighetssorg. Kompisen er hans rake motsetning, men de tar hverandre for det de er, i alle fall etterhvert. Lindsay, deres nye venninne, skifter ham etter hva omstendighetene eller personene hun omgis med, krever. Hvem er hun egentlig, hvordan er hun uavhengig av alt det ytre? 

“The problem with chameleoning your way through life is that it gets to the point where nothing is real.”

Og som et ekstra pluss: Harselering og ufarliggjøring av religionkonflikter. Her er boken på sitt aller beste. Hassan er muslim mens Colin er halvt jødisk, og begge får gjennomgå i lange baner, godt krydret med deilig selvironi.

Jeg ser alt forfatteren forsøker å formidle, men det er i mine øyne likevel ikke godt nok gjennomført. Det antydes, men han går ikke dypt nok. Det blir for mange morsomheter, litt for lite alvor. Engasjementet får aldri feste.

Jeg blir litt trist, for boken er jo god. Sånn egentlig. Bare ikke så god som jeg forventet at den skulle være. 

Les heller: (Faen ta skjebnen) (Papirbyer) (Paper Towns) (Will Grayson, Will Grayson)

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (ibokhylla) (b0khyllami) (Tine) (BenteBing)

Minnesota og støvet, av Kjartan Hjulstad

Nitrist realisme, heseblesende spenning og en dæsj romantikk i norsk indianerroman anno 2015:

Minnesota og støvet, av Kjartan Hjulstad

Norsk ungdomsroman. Utgitt i 2015.

Minnesota og Moses er brødre, halvt indianske og halvt amerikanske. Borte er prærie, regndans og totempæler. Året er 2015, indianerne er stuet sammen i reservat, bor i brakkelandsbyer og er i konstant kamp mot alkoholisme, narkotikamisbruk og vold. Mest av alt lever de i en daglig kamp for å holde motet og håpet oppe i et samfunn som bryter deg ned. Innenfra og utenfra.  

De to brødrene er begge i tenårene. Moren er nervevrak og stefaren er voldelig. Faren døde for mange år siden, og den eneste voksne klippen i livet er Tim, eieren av den lokale bensinstasjonen. Minnesota og Moses vasker bilene som er innom, men Moses har for lengst latt seg lokke av mer lettjente penger. Lettjente, men desto mer farlige.

Minnesota er feigere. I alle fall i egne øyne. Han tviholder på den siste lille rest av håp, og vil ikke leke på den gale siden. Han vil holde seg innenfor loven. Ikke havne i samme felle som så alt for mange andre i reservatet. Han har et håp om en bedre fremtid. Han vet ikke hvordan, og ikke hvor, men det er et lys inne i ham som ingen kan slukke. Kanskje kan også jevnaldrende Canahishta holde lyset tent i fremtiden.

Også hun skiller seg ut. En innebygget tro på at det fins noe mer enn politimenn med lange fingre, stadige trusler fra narkolangere, en falleferdig campingvogn og en far som drikker opp lønningene hennes.

Det er i hvert fall slik jeg leser Minnesota og jenta han er så forelsket i, selv om du må lese litt mellom linjene. Forfatteren skriver realistisk, nesten til tider for brutalt ærlig, men skildrer samtidig Minnesota med en varme som gir deg som leser lyst og trang til å håpe med ham. Det er håpløst og vondt, men likevel vart og varmt.

I det hele tatt: Minnesota og støvet gir et viktig innblikk i en verden vi vet eksisterer men som likevel er i sterk kontrast til den noe romantiserende indianerhistoriene vi voksne lesere er oppvokst med. I stedet for vakre menn med ravnesort, langt hår, utstyrt med pil og bue, fryktinngytende grizzlybjørner, vakre indianerprinsesser med verdens høyeste kjolesplitt – og masse muskler, møter vi narkotikabaroner, forfyllede foreldre og ungdom uten fremtidshåp.

De tre ungdommene står med en fot i hver leir. De har alle to navn hver. Et indiansk og et amerikansk. De snakker amerikansk og tviholder samtidig på de få indianske ordene og uttrykkene de kan. - Det amerikanske samfunnet vil jo uansett aldri helt godta eller inkludere de. Denne forvirringen understrekes av forfatteren ved å bruke de ulike navnene alt ettersom situasjonen krever det. Likedan føyer indianske ord seg naturlig inn i teksten. Alt på en måte som virker naturlig.

- Skjønt, Minnesotas drømmefanger ved sengen, det kanskje aller mest kjente indianske symbolet, blir i overkant beskrevet og forklart.

Og der hvor historien i seg selv, personskildringene og intensjonen er god, svekkes det hele av litt for ujevnt språk. Til tider er det nærmest lyrisk, til tider preget av oppramsinger og uheldige valg av ord.

– Fritt gjenfortalt: Så skjedde det, og så skjedde noe annet. Og så så han noe. Så gikk de hjem. 

Jeg hadde også store problemer med å svelge at en av romanfigurene «kikket lengselsfullt» mot bensinstasjonen, underforstått for å få hjelp, når vedkommende trues inn i en bil av områdets største kjeltring. Grusomt. Man har lengsel i blikket når det er en is i umiddelbar nærhet, ikke når man er i ferd med å bli kidnappet. Hva med, kjære forfatter, å la vedkommende kikke bort i desperasjon, kanskje preget av en viss panikk? Kanskje attpåtil med, la oss si, en angstklump i halsen?

- Men jeg har ikke lyst til å være så streng. Så kritisk, til tross for forfatterens ivrige bruk av ordet så. Boken er bedre enn som så.

Det noe ujevne helhetsinntrykket til tross, romanen i seg selv er verdifull. Menneskene. Det sarte fremtidshåpet. – Dette litt udefinerbare noe som man aldri vil, kan eller skal slippe taket i. Selv om man opplever skuffelse. Gang på gang.

Det var kaldt i luften.
Et par snøfnugg var allerede begynt å dale. Snart sprakk skyene og falt i biter mot jorden, drysset fra himmelen som lette flak med sommerfuglvinder. Snart dekker de jorden som frossent støv.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Ina fra iBokhylla).

Bøker gis bort

Av og til innser jeg at jeg ikke kan spare på alle bøker i hele verden. En sjelden gang må jeg innrømme for meg selv at jeg lite trolig vil bli rik nok til å realisere egen herregård med bibliotek.

Ganske kjipt.

En vesentlig konsekvens av disse øyeblikkene av sunn fornuft innebærer forsøk på å kvitte seg med bøker man faktisk slettes ikke trenger.

Bøker man ikke ønsker å lese mer enn en gang. Bøker man har latt stå uleselig i hyllen i ti år. Bøker som ikke har fenget, og til og med bøker man unner andre å lese.

Jeg blir oppriktig glad om noen jeg kjenner kunne tenke seg noen av disse. Helst noen jeg treffer fra tid til annen, siden jeg er usedvanlig dårlig til å sende ting i posten (bare spør bloggere bak Med bok og palett).

- For hvis jeg ikke kjenner noen som vil ha disse, må jeg levere de til gjenbruksbutikk eller loppis. Og let's face it. De havner i boden inntil videre.

OG. BLIR. DER.

... Når jeg tenker meg om har jeg en diger sekk stående der allerede. Med bøker, ja.

Men altså. Akkurat nå ønsker jeg å kvitte meg med disse:

Gis bort:

Svanetyvene, av Elizabeth Kostova:  "Psykiateren Andrew Marlowe lever et rolig og ryddig liv helt til den kjente maleren Robert Oliver angriper et lerret i Nasjonalgalleriet og etter denne hendelsen blir Marlowes pasient. Desperat forsøker Marlowe å forstå hva som plager maleren, og dette fører ham inn i livene til de kvinnene som er nærmest Oliver og til en tragedie som er knyttet til den franske impresjonismen."

21/12, av Dustin Thomason: Dommedagsunderholdning! Et livsfarlig virus er løs i LA og sprer seg i rekordfart over hele USA. Pasientene lider av ekstrem søvnløshet, og mister forstanden før livet ubønnhørlig ebber ut. Det fins ingen kur, smittefaren er ekstrem, og unntakstilstand innføres. Det er desember måned 2012, bare uker og dager før Mayaindianernes hellige overbevisning om dommedag 21.12.12. (Les min omtale)

Hva skjedde med Esme Lennox?, av Maggie O'Farrell: Vi møter tre kvinner, og alle forteller sin historie. Iris, en ung kvinne i slutten av 20-årene, hennes sterkt demente bestemor, Kitty og dennes schizofrene søster, Esme. I takt med leseren avdekker Iris de mørkeste, vondeste familiehemmeligheter. (Les min omtale)

Malstrøm, av Caterina Cattaneo: Ungdomsroman, passer for eldre tenåringsjenter. Bilferd og dykking. God! (Les min omtale)

De krenkede, av Åsne Seierstad: "Forfatteren forteller i denne boka om dem som lever med krig og vold omkring seg i Tsjetsjenia. Om de som blir født i krig, som dør i krig, og som prøver å overleve i et samfunn som brutaliseres."

En shopaholicers hemmelige drømmeverden, av Sophie Kinsella: Feel-good, fornøyelig. "Rebecca Bloomwood er journalist i tidsskriftet Vellykket sparing. I arbeidstiden gir hun leserne råd om hvordan de skal ta vare på pengene sine. Fritiden bruker hun til å shoppe. "

Fanget av fortiden, av Jeffrey Archer: Krim. "Danny dømmes til 22 års fengsel og sendes til Belmarsh, en sikringsanstalt som ingen noen gang har klart å rømme fra. Men de fire som har vitnet mot ham, undervurderer alle sammen Dannys beslutning om hevn, og ikke minst Beths utrettelige kamp for at rettferdigheten en dag skal skje fyllest."

En amerikansk sønn, av Phillip Meyer: "Amerikas voldelige opphav sett gjennom livet til kveg- og oljefamilien McCullough.Eli blir som trettenåring bortført og adoptert av comancher. Han tilpasser seg raskt, men når sykdom, sult og krig nær utsletter stammen, står Eli ensom igjen."

Kollektivet, av Ingrid Furre: Diktsamling. Høyst fornøyelig, dog tidvis litt irriterende, for alle som selv har bodd i kollektiv. Absolutt gjenkjennbart. Absolutt overførbart til andre typer tvangssosialiseringstiltak. (Les min omtale)

Gitt bort:

Begynnelsen på et farvel, av Ayad Akthar
Madonnaene i Leningrad, av Debra Dean
Snø fra Brasil, av Adriana Lisboa
Da Henrik Husten kom hjem
Det som ble Norge
The Slap
Historikeren
I morgen var jeg alltid en løve
Jeg gir deg sola
Gjøkungen
Din, alltid
Det blir aldri helt lyst
Karikaturen, av Anders Bortne
Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede
Noen vet
Fyrvokterens kone
The Returned

De aller fleste har jeg lest. Mange har jeg blogger om, bare søk etter forfatter her på bloggen. En god del er hamstret inn på loppemarked. Flerfoldige er leseeksemplarer.

Skrik ut. Her eller på Facebook eller på sms eller på jobb eller på banen eller eller eller. Bare hjelp meg litt. Takk!

Paper Towns: Bok vs film

Jeg går på kino en gang i jubelåret. Kanskje til og med sjeldnere. Skjønt, hadde John Greens romaner blitt filmatisert og vist på kinolerretet i hytt og gevær, ville jeg bodd der.

For jeg er 37 år og forguder John Greens ungdomsromaner. Det er noe med romaner som appellerer mer universelt, dypere, enn de fleste andre. Oppskriften er velkjent: high school og sedvanlig dannelseprosess, men det er et underliggende alvor og en vilje til å tvinge leserne til å tenke litt, gruble, filosofere, bak all humoren og eventyrlige siste-tur-med-gjengen-ferder. John Green vil noe mer.

Ett år etter at jeg leste Greens roman Papirbyer - Paper Towns på originalspråket - kjøpte jeg meg billett for å se den filmatiserte versjonen.

Paper Towns
2015 | Thriller, romantikk | 1 t 49 min | Regissør: Jake Schreier | Hovedroller: Nat Wolff (Quentin) og Cara Delevingne (Margo)

Quentin er kul, det er bare ikke så mange som vet det. Han har ikke helt fått vist seg frem, selv om jentene i korpset syns han er ganske søt, og selv om han har venner. Ben og Radar, kompiser som har funnet sammen fordi de ikke har maktet å bli venner med noen andre. Quentin, Q blant venner, er 17 år, snart ferdig med high school, har over gjennomsnittet sympatiske foreldre, og kikker langt etter Margo.

Margo. Margo Roth Spiegelman. Drømmedama med stor D. Hun som alle vil være sammen med, hun som er sammen med skolens kjekkas. Hun som tør, kan og faktisk gjør det. Margo som kan være borte i ukesvis, og returnere, stadig med hevet hode, til sitt hoff. Margo, som en gang i tiden, var bestevenn med Q.

De snakker ikke lenger sammen. Ikke fordi de er uvenner, men de er ikke venner heller. De bor på hver sin planet og Margo er av en annen verden. Langt fra korps, nerder og leksebøker. En natt banker hun likevel på Quentins soveromsvindu og tar ham med seg på et eventyr han aldri vil glemme.

Neste morgen er hun sporløst forsvunnet. I alle fall nesten. På rullegardina i vinduet vendt mot Quentins hus, er det klistret opp en plakat med ledetråder. Sammen med sine venner legger Q ut på en reise som skal føre ham helt til jenta han forguder.

Gutten skal bli voksen, altså. Og som i mange andre amerikanske filmer legger ungdommene ut på biltur. Sarkasme og tidvis nærmest slapstickhumor er velkomne innslag i en skildring av ungdommers vei til voksenlivet som lett kunne blitt overmoralsk og irriterende i all dens symbolikk.

Det rettes stor applaus for casting av hovedrollene. Nat Wolff er til å spise opp som den lett nerdete og forsiktige Q. Nabogutten. Han det går tretten av på dusinet. Aller best er likevel Cara Delevingne som Margo. Hun har en utstråling, en X-faktor, som er like uimotståelig som bokens Margo. Og her glitrer filmen: Margo innehar en fantastisk, attraktiv utstråling i første del. Vi forelsker oss i henne, hennes eventyrtrang og selvstendighet. Det er aldeles umulig å la være. Og akkurat som i boken ser vi henne for den hun er. Vi møter en Margo som er temmelig hverdagslig, litt grå. Simpelthen en helt vanlig jente. Symbolikken er subtil, men tydelig om man bruker litt tid på å grunne over det hele. - Eller har lest boken på forhånd.

Det er en klar fordel å ha lest boken først. Det vil gi filmen en ekstra dybde, en gåsehudfaktor.

For filmen får dessverre ikke like godt frem prosessen Q går igjennom. Prosessen hvor han blir voksen nok til å godta vennene som de er, til å innse at hans Margo bare er en illusjon. At han har vært forelsket i hans egen versjon av henne, ikke den hun egentlig er. Voksen nok til å innse at man er på godt og vondt, og at man ikke kan endre noen. Godta at noen veier går i forskjellige retninger. At det er en første og siste gang for alt.

Minner man tar med seg resten av livet er skatter i seg selv. Vennskap, forelskelser og hendelser. Tilstrebe å glede seg over det man en gang hadde, ikke sørge over hva man har mistet.

Så vil dessverre filmen også bli nokså fort glemt. Underholdende og fin en stund, ja visst, for så å komme i skyggen av andre filmer. Budskapet om å bli trygg på deg selv og de du har rundt deg mangler unektelig litt av inderligheten fra boken.

Romanen er bedre enn filmen, også i dette tilfellet. Boken kryper inn under huden på deg. Den blir med deg på veien videre.

- Fin film, men enda finere bok.



Min bokomtale kan leses ved å (klikke på denne lenken).

Inn i labyrinten, av Sigge Eklund

Sommeren 2015 har vært en særdeles laber lesetid for Ellikken. Selv om jeg proklamerte i KK (lenke) at jeg skulle klinke til og lese Gabriel Garcia Marques selvbiografi i sommer, endte jeg opp med to romaner jeg slettes ikke kommer til å huske stort av i fremtiden.

Den ene var Jojo Moyes Et helt halvt år som ikke engasjerte meg stort, men som jeg likevel ikke klarte å la være å lese ferdig. Min omtale kan leses i (dette innlegget). Den andre var en kriminalroman omtalt som både intelligent, sorgfull, uhyggelig og velkomponert. Vel. Den var ikke bedre enn at jeg brukte en måned på å tvinge meg igjennom den.

Inn i labyrinten, av Sigge Eklund

Psykologisk kriminalroman. Utgitt på norsk i 2015.

Et ektepar spiser middag ute på restaurant. Hjemme sover den vesle datteren trygt. Tror de. Når de titter innom henne for å sjekke om hun sover søtt, opplever de det utenkelige. Datteren er borte.  Sporløst forsvunnet.

Uten at dette er overraskende, har forfatteren latt seg inspirere av den velkjente forsvinningen av Madeleine McCann. Likhetene er mange og åpenbare, også når vi leser om moren som under et TV-intervju hvor hun henvender seg direkte til kidnapperen, og beskyldes for å være iskald og kalkulerende. Omverdenen er brennsikre på at foreldrene holder noe skjult. Bokblogger Rita peker på flere likheter i (sin omtale).

Inn i labyrinten fortelles gjennom fire personer. Jentas foreldre samt et par med mer eller mindre tette bånd til familien. Som sedvanlig flettes historier og relasjoner inn i hverandre jo lenger ut i boken man kommer. En pikant forelskelse eller to i det skjulte tilfører krydder i det hele, selv om i alle fall den ene virker temmelig unødvendig og irriterende det meste av romanen. De mange erotiske avsnittene fremstår derimot som dørgende kjedelige og kun et forsøk på å tilføre historien noe ekstra.

Bokbloggeren Tine roser romanen for lite blod og gørr i (sinomtale), noe som bekreftes. Denne kriminalromanen bygger derimot på psykologiske finesser, dog med vekslende hell. Best er forfatteren i sin beskrivelser av et nokså uinteressert forhold til sitt eneste barn. Både mor og far er karrièrebevisste, og ser helst at datteren holder seg opptatt med sitt og for seg selv. Bokens første kapittel overøser oss med morens depresjon og sorg over sin datter, men jo lenger ut i boken man kommer, jo mindre sorg og kjærlighet opplever vi. Til slutt blir hun nærmest bare et navn. Et begrep.

Jeg er usikker på om dette er genialt av ham, at han understreker datterens forsvinnende lille rolle i sin familie, eller om det er slett arbeide. 

Dessverre maktet jeg aldri å lete frem noe engasjement. Faktisk var jeg for uengasjert til å få med meg det åpenbare, forklaringen. Avsløringen. Mon tro om forfatteren hadde vært for opptatt av å flette sammen alle trådene, til å gi menneskene kjøtt på beina? Det lille ekstra som gjør at leseren lever seg inn i historien?

Kanskje svaret aldri ble gitt. Akkurat som vi fremdeles venter på svaret på hva som egentlig ble Madeleines skjebne. Jeg kjenner at akkurat i Magdas tilfelle får det bare være. Boken er lukket, gitt bort, og forsøkes glemt så snart jeg er ferdig med disse ord.

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: Som nevnt, (Tine) og (Rita)

Et helt halvt år, av Jojo Moyes

Jeg leser helst ikke bestselgere før det har gått flere år. Jeg har hørt uendelig mange mennesker rose Jojo Moyes Et helt halvt år opp i skyene, og to år etter at boken ble gitt ut i norsk språkdrakt våget jeg meg ut på glattisen.

Og la meg advare blodfansen blant dere, for det er lite som opprører meg mer enn når andre kritiserer bøker jeg selv forguder. Tilgi meg, for jeg skal nå si opptil flere lite fordelaktige ting om nettopp denne romanen.

Et helt halvt år, av Jojo Moyes

Engelsk. Underholdningsroman. Utgitt på norsk i 2013.

Louisa mister jobben sin på den lokale kafeen, og ser for seg to framtidsutsikter: Å gå på veggene hjemme hos sine foreldre, eller vaske rumper på aldershjemmet. Skjebnen vil det annerledes. En velstående familie hyrer henne inn som assistent og humørspreder for deres handikappede sønn. Will er passert 30, har levd et utsvevende og suksessfylt liv i hovedstaden, har reist jorden rundt, og er ubønnhørlig lenket til en forhatt rullestol. Helt uten evne til å røre på annet enn hodet og delvis en arm. - Og helt ute av stand til å ønske å fortsette å leve.

Louisa har et halvt år på seg til å tenne livsgnisten i hans øyne. Til å vise ham muligheter i stedet for begrensninger, glede i stedet for sorg. Det er et kappløp med tiden, og Louise fyller kalenderen med alt hva tenkes kan. Til slutt står hun igjen med bare et håp. Om at kjærligheten hun føler for ham er godt nok.

Jeg forstår hvorfor romanen har slått an. Jojo Moyes eier en god evne til å fortelle, krydrer med sarkastisk humor og medrivende page turner-elementer. Du vet, det som gjør at du bare må lese en side til. Og et kapittel, og plutselig er boken på fem hundre sider altfor kort. Likevel er det ikke godt nok.

Bokens styrke er først og fremst tematikken. Ikke på grunn av utføringen i seg selv, men forfatterens intensjoner. Det er noe ektefølt over det hele, noe grunnleggende engasjerende, som gjør romanen til noe utenom den sedvanlige lettleste underholdningsroman. Hennes engasjement lyser uansett igjennom nok til å tilføre noe ekstra.

Likevel blir det altfor lettvint. Det rent praktiske rundt aktiv dødshjelp preges av å beskrive mer enn å antyde. – Informasjon som føles malplassert i en reinspikka roman. Og der hvor jeg ønsker mer følelsesmessige kvaler rundt å faktisk miste noen man elsker, eller kvaler rundt å forelske seg i noen i Wills situasjon, opplever jeg å bli avfeid til fordel for en karusell av dagligdagse hendelser. Jeg savnet mer evne til refleksjon. Noe som kunne gitt mer dybde til fortellingen.

Apropos elsker. Forfatteren tviholder på dette begrepet for, la oss si, seksuell samkvem. – Til tross for at den jeg-fortelleren kikker opp i taket og tenker på andre ting. Dette får stå som eksempel. Uten at jeg kan vise til konkrete utdrag, minnes jeg også det gjentakende adjektivet karamellbrun. Beskrivende første gang. Irriterende den neste. Jeg er ikke all verdens imponert over språket.

Men for all del. Hovedpersonen, romanens jeg-forteller, er sympatisk og søt så det holder i lange baner og mer enn nok som bestselgerkvalitet. Plusspoeng også til beskrivelsene av hennes nærmeste familie og det gode samholdet dem imellom, både på godt og vondt. Her har forfatteren gjort et godt stykke arbeide. Rørende i all sin enkelhet. Dessverre fremstår Louises kjæreste, den treningsnarkomane Patrick, som en tegneseriefigur, og dermed en temmelig grell motsetning til øvrige i persongalleriet. Han er like ensidig som forholdet deres er praktisk begrunnet. Patrick kjeder meg, og jeg tror ikke på ham. For hvorfor rettes ikke hans umiddelbare sjalusi mot Wills mannlige assistent? Hadde det ikke vært verdt en eneste tanke?

Det henger ikke helt fullstendig på greip. Resultatet er greit, men på ingen måte fantastisk. Likevel leser jeg videre, videre og videre. 500 sider på null komma niks. Forfatterens engasjement i bunn, det hverdagslige, sympatiske persongalleriet og underholdningsaspektet er nok til å fengsle meg de timene det tar å lese romanen.

Det er nesten så jeg tilgir den altfor tydelige dannelsereisen Louise foretar seg. På tampen fremstår hun nærmest som sofistikert. – Trolig med karamellbrune armer.

Fort gjort, og fort glemt.

Kilde: Bok lånt av kollega.

Andre bloggere: har vært langt mer begeistrede. (Tine) (Ikkebareeibok) (Tone) (Beathe) (AstridTerese) og sikkert veldig mange andre. Legg gjerne igjen lenke i kommentarfeltet.

KK nr 28: Sommerlitteratur

Kjappe spørsmål i bloggedvalen

Jeg er usedvanlig lite flittig for tiden, både på lese- og skrivefronten. Det vil si, jeg skriver mye, tro du meg, men dette resulterer i skammelig få blogginnlegg. Derfor er det veldig ok å få utfordringer fra andre. Takk til Ina fra ibokhylla.blogspot.com for følgende spørsmål å bryne seg på:

...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-... _...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-... _...-*'*-...

Var det noen som inspirerte deg til å lese eller kom den interessen av seg selv?

I oppveksten var jeg skikkelig Bestefarsjente. Vi hang stadig sammen, og noe av det fineste vi gjorde var å dra på biblioteket sammen. Den bittelille bygdefilialen lå rett nedenfor gården deres, og her lånte jeg mine første Tassen-, Lindgren- og Vestly-bøker. Etter noen år ble det nedlagt, og vi måtte ut på biltur for å gjøre våre ærender. Bestefar stod fordypet i voksenavdelingen, mens jeg saumfarte alle kassene og hyllene med barnebøker.

Han hadde alltid en bok ved divanen i stua, og også min bestemor var - og fremdeles er - glad i å lese. Bokhyllene deres var preget av mange spennende bøker, og alle var tydelig lest i. Min leseglede kan jeg takke mine besteforeldre for. 

Hadde du lesetime på skolen hvor dere lånte en bok på biblioteket eller hadde med en hjemmefra som dere leste i? Skulle du ønske det var mer av det da du gikk på skolen?

Jeg husker ikke lesetimer, men jeg husker fremdeles, den dag i dag, hvordan biblioteket på barne- og ungdomsskolen så ut. Jeg kan med letthet, 20-30 år etter, sette opp imaginære hyller og plassere mine tidligere favoritter på de ulike stedene. Akkurat DER stod Inferno i hvitt av Alistair MacLean, for eksempel. Ja, også husker jeg den tiden da jeg og mine venninner leste Sagaen om Isfolket med store øyne og innestengte fnis. De mest utbroderende avsnittene ble sendt rundt i timene, med pocketbøkene diskret under naturfagsbok.

Det store problemet var det manglende utvalget. Snart hadde man vokst fra de fleste bøker, og de siste årene på ungdomsskolen var man mer enn klar og belest til å velge voksen skjønnlitteratur. Den samme frustrasjonen ser jeg igjen i sønnen min når han selv har lånt bøker på skolens bibliotek. Desto viktigere å ta med ungene på biblioteket eller fore barnerommets hyller med gode, passe krevende bøker som kan inspirere til mer.

Er det noen karakterer i bøker du forholder deg til/forbinder deg med og hvem?

De som har fulgt meg en stund blir neppe overrasket når jeg med entusiasme og glede svarer Marikken på dette spørsmålet. Jeg lengtet etter en kjole lik hennes, savnet en lillesøster å putte erter i nesa på, og jeg hoppet ned fra garasjetaket med paraply. Jeg leste bøkene om henne til filler og jeg var verdens lykkeligste når Marikken-filmene var klare for visning i samfunnshuset.

Da sønnen min var liten besøkte vi Astrid Lindgrens verden i Vimmerby, og jeg var konstant rørt. Særlig da vi tok turen innom Junibakken. Jeg ble skikkelig grepet av stundens (for meg) alvor, og jeg syns fortsatt synd i den lille skuespillerinnen som denne dagen spilte min store heltinne. Jeg tror hun føler blikkene mine på seg enda. 

Har bøker alltid vært en del av livet ditt eller kom det senere inn i bildet?

Jeg har alltid vært glad i å lese, men interessen har alltid gått i bølger. Etter flere års studier med litterærrelevante fag, brukte jeg mange år på å opparbeide meg leseglede igjen. Jeg rørte ikke en eneste bok på lang tid.

Hvis du skulle overtale en person som ikke liker bøker til å lese noe, hvordan hadde du løst det?

Jeg ville definitivt begynt i det små, valgt antall sider og tematikk, språk og aktualitet med omhu. 

En murstein på mange hundre sider kan gjøre selv den mest lesevante matt og vanskelig. Det er vel så givende å lese kortere bøker. Komprimerer man en handling til et par hundre sider, kanskje mindre, eliminerer man bort alt daukjøttet. - Man blir også automatisk mer vennligstilt til korte bøker, eller noveller for den saks skyld. Uansett om man liker den eller ei vil man ikke føle at man har kastet bort verdifull tid. 

Og tenk på hva personen interesserer seg for, og dens forutsetninger for å kunne ta innover seg en boks stemning. Du ber ikke en person som ikke leser annet enn overskriftene i nettavisa om å lese Kafkas Prosessen bare fordi du selv, den ultimate lesehest, elsker den. 

Dersom boken er filmatisert, ville det vært en fin belønning å se den sammen etter endt lesing. Sammenlignet bok og film, men også sammenlignet og diskutert underveis i lesingen. Dann en liten lesesirkel, om dere så bare består av to medlemmer!

Hva ser du etter når du leter etter en ny bok å lese i?

Det må være noe mer enn bare ord. Forfatteren må ha en agenda med sine skriverier. Jeg vil helst lære noe, enten det er rent faglig eller på det mer emosjonelle, empatiske plan.

...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-... _...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-... _...-*'*-...

Jeg droppet enkelte spørsmål og vegrer meg for å stille nye. Klikk deg heller inn til Inas side og sjekk andres besvarelser!

Lest og ulest i 2015: Mai måned

Ho-hoooooi! Det er juni måned allerede, og jeg har begått en personlig kardinalsynd ved å ikke skrive månedsrapport. Tingen er, det er virkelig ikke stort å melde. Virkelig, virkelig ikke.

Jeg har lest lite.

LITE.

Attpåtil har jeg skrevet om bare to av disse. Ikkje bra. Derimot har jeg vært veldig fornøyd med bøkene. - Ja, alle utenom en. Stort mer er ikke å skrive. Tiden løper aldeles fra meg.

Lest i mai måned:

Ord på S, 

av Guro Hoftun Gjestad

Norsk, flunkende ny ungdomsroman. Min omtale kan leses (i dette blogginnlegget), men jeg gremmes over fullstendig mangel på alt av kritisk analysering. Tingen er, boken er knakende god. 

Ord på S er en av de fineste ungdomsromanene jeg har lest i den nyere tid. Guro Hoftun Gjestad skriver treffende og virkningsfullt om følelsekaos og tomrom. Om sjokk, savn og sorg. Om behovet for å være noen nær, og samtidig behovet for å være alene. Om dårlig samvittighet, redsel og angst. Og om en forelskelse som får tiden til å stå stille. En forelskelse som lar Sun bare være kropp, lyster og glede.

Brevene dine legger jeg under madrassen, 

av Astrid Lindgren og Sara Schwardt

De fleste i bokblogglandia har vel fått med seg denne boken. En ren gjengivelse av en helt spesiell brevveksling mellom en 12 år gammel jente og en godt voksen, kjent forfatter. Det unike vennskapet varte over mange år, og vi blir gjennom brevene kjent med den personlige Astrid, samtidig som vi også blir kjent med en svært sårbar, ung jente som famler seg frem mot voksenlivet. Omtale kommer.

Bøen, 

av Joakim Hunnes

Like norsk og funklende ny som Ord på S, bare i form av novellesamling. Les gjerne (min omtale).

Alle fortellerne bor i samme bygd og samtlige opplever livet som problemfylt. Det være seg rus og kriminalitet, ensomhet og kjedsomhet. Kanskje aller mest det siste. Det er lite som skjer i bygda, og hendelsene må i første rekke skje gjennom møter mellom mennesker og deres relasjoner. Det er få innbyggere på den lille plassen og alle kjenner alle. I det minste vet alle hvem de andre er. Slik flettes også historiene inn i hverandre.

Kort oppsummert: En novellesamling jeg virkelig hadde sansen for, og som jeg håper vil få oppmerksomheten den fortjener. 

Snø fra Brasil, 

av Adriana Lisboa

Kanskje har jeg lest for mye av Gabriel Garcia Marquez til å yte denne romanen rettferdighet, men brazilianske Lisboa hadde jeg liten sans for. Det som andre omtaler som fargerikt språk oppfattet jeg som barnlig og uengasjerende. Jeg fullførte romanen på ren trass, håpet om at boken skulle ta seg opp brast ikke før jeg leste siste side. Fint omslag, da. For all del. Omtale kommer definitivt ikke. - Jeg har brukt for mye tid på den allerede. Les heller begeistrede innlegg av mine medbloggere.

- Jeg kommer sterkere tilbake.

Ord på S, av Guro Hoftun Gjestad

De fineste bøkene er de man ikke makter skrive så mye om.

Ord på S, av Guro Hoftun Gjestad

Ungdomsroman. Norsk. Utgitt i 2015.

Solveig, Sun, er sytten år og sørger. Pappa, bautaen i hennes liv, er død. Han med den lange livslinjen, han som får yatzy hele tiden, selveste flaksekongen, falt ned fra en heisekran og stupte rett ned i døden. Et øyeblikks uoppmerksomhet, en løsnet skolisse, og alt blir kaos.

I begravelsen spiller en ung gutt på fiolin. Simen er nitten år, og de to faller pladask for hverandre. Sun faller like ubarmhjertig for ham som moren en gang falt pladask for Jean. Så hardt at hun slapp alt hun hadde og flyttet fra alt. Ga slipp på alt. Selv på lille Sun. Og nå slipper Sun taket i pappaen sin. Forelsker seg i Simon og rømmer fra sorgen.  

Jeg vil ikke at han skal spørre, vil ikke si noe, vil ikke snakke, vil ikke gråte. Vil bare kysse. I hele mitt liv har jeg ikke kjent så sterkt at jeg vil kysse. Det blander seg noe salt og trist inn i kysset vårt.

Ord på S er en av de fineste ungdomsromanene jeg har lest i den nyere tid. Guro Hoftun Gjestad skriver treffende og virkningsfullt om følelsekaos og tomrom. Om sjokk, savn og sorg. Om behovet for å være noen nær, og samtidig behovet for å være alene. Om dårlig samvittighet, redsel og angst. Og om en forelskelse som får tiden til å stå stille. En forelskelse som lar Sun bare være kropp, lyster og glede.

En liten stund. Om ikke noe annet, så for en liten stund.

Denne leseopplevelsen vil sitte lenge i. Jeg håper denne boken vil få den oppmerksomheten og leserskaren den fortjener. Jeg er ordentlig imponert.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Legg igjen lenke i kommentarfeltet)

Bøen, av Joakim Hunnes

En novellesamling var alt som skulle til for å riste av meg en akutt tilstand av lesevegring. Jeg hadde ikke hørt om verken bok eller forfatter da pakken kom i posten, men det var noe ved den som appellerte til meg så fort jeg leste baksideteksten.

Bøen, av Joakim Hunnes

Novellesamling. Utgitt i 2015.

Kanskje var det bygdetemaet som appellerte til meg. Født og oppvokst på bygda som jeg er, kjente jeg meg igjen i persongalleriet. I hendelsene. Hendelsene som knapt nok er å regne med for de mer urbane. Båndene mellom sambygdingene. Den vedvarende følelsen av at det er noe mer der ute man ikke har tilgang på. En følelse av å leve i en boble, og vekselvis forsøke å stikke hull på den og pakke seg enda bedre inn. Trygghet og klaustrofobi på en og samme tid.

Samlingen består av til sammen ni noveller, hvorav åtte av disse er på rundt ti sider hver. Tittelnovellen på førti sider avslutter. Fortelleren er ny, stedet er nytt, men tematikken er den samme og gir en virkningsfull, men vond, avrunding.

Språket er nøkternt og preges av gjennomgående muntlig stil. Alt fortelles gjennom jeg-person, og fortellerstemmen skifter fra novelle til novelle. Dialoger og lange tankerekker flyter inn i hverandre, og nynorskformen forfatteren anvender varmer en leser som har vokst opp på åttitallet. 

Alle fortellerne bor i samme bygd og samtlige opplever livet som problemfylt. Det være seg rus og kriminalitet, ensomhet og kjedsomhet. Kanskje aller mest det siste. Det er lite som skjer i bygda, og hendelsene må i første rekke skje gjennom møter mellom mennesker og deres relasjoner. Det er få innbyggere på den lille plassen og alle kjenner alle. I det minste vet alle hvem de andre er. Slik flettes også historiene inn i hverandre.

Jeg opplevde et antiklimaks i første novelle. Vi dras med inn i en personlig tragedie, men det emosjonelle blir aldri vekket. Jeg avskrev den som en ungdomsskolestil. Noe jeg lett kunne skrevet bedre. Heldigvis fortsatte jeg. Når jeg så møtte igjen samme tragedie noen noveller senere, ga det nøkterne plutselig mening. Forfatteren holder samme stil, men fra en annen synsvinkel. Det ble interessant, vitalt og dannet en grobunn for følelsesmessig engasjement hos meg som leser. Den tvang meg til å tenke.

Og slik er det i den store helhet. Jeg omfavner ikke hver enkel novelle, men sammen blir de større enn seg selv. De vokser sammen. 

Felles for alle er noe gruoppvekkende, ytterst vanskelig som ikke trenger helt igjennom til bevisstheten. Det er andre hensyn å ta midt oppe i det, noe grunnleggende egosentrisk. Vi danner oss et vern, et slags skjold, som beskytter oss. 

- Døm aldri etter førsteinntrykket. Alt gir mening og sammenheng jo dypere man kommer inn i materien. Jo flere noveller man leser. Anbefales!

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Legg igjen lenke i kommentarfeltet)

Gratulerer med dagen!

Litt bokfeiring i anledning Norges store dag:

Bøker i rødt, hvitt og blått - samtlige med litt ekstra betydning for Ellikken.