Jeg bokblogger fordi. Derfor.

Plutselig gikk jeg på en real bokbloggsmell. Kombinasjonen - solskinn, alskens aktiviteter, evigvarende nettdiskusjoner, plagiater, ulne forbindelser på tvers av forlag, media og venners venner, x antall bloggomtaler av samme bøker, fullt fokus på halvgode bestselgere, blurber med masse utropstegn,  mindre interessante leseeksemplarer og nyttesløse diskusjoner med forlag og reklamefirmaer - har vist seg å være rimelig uheldig både for leseglede og skriveglede. 

Jeg famler etter motivasjon og målsetninger. Quo vadis, Ellikken. Hva vil jeg, hvorfor vil jeg, for hvem, for hva, hvordan, når. Det må være noe mer. Ikke bare at jeg liker å lese. Liker å skrive. 

Har man blogget i noen år, ser man at man har en unik mulighet til å utøve en viss form for innflytelse. Jeg vet folk leser, både kjente og ukjente. Jeg vet folk plukker opp tips fra meg. Jeg vet folk spør meg om tips. Jeg vet folk vil vite om jeg har lest den eller den, og hva jeg syns om den eller den. Jeg vet folk snakker om bøker når de treffer meg. Jeg vet folk bevisst eller kanskje ubevisst blir påvirket til å lese litt mer enn de ville gjort ellers. Jeg vet folk inspireres til å være mer bevisste underveis i lesingen. Kreve litt mer. Gruble litt mer. Jobbe litt mer. 

Jeg vet det. Jeg gleder meg over det.

Men det er ikke nødvendigvis fordi mine tekster er så fantastisk gode, kritiske eller interessante. Det er langt igjen. Jeg er ikke i nærheten en gang, men leserne skal vite at jeg forsøker. 

Da skal jeg fanden meg ikke kaste bort tiden min eller andres på å skrive om bøker det går tretten av på dusinet. Du vet, disse bøkene som grunnet massiv hype forankrer seg på bokhandlernes ti på topp-hyller. De som alle leser fordi de blir lest av alle andre. De som fjonger seg med skyhøye terningkast på forsiden. De som fremsnakkes på nettavisenes leserinnlegg og hentes frem som de mest reklamevennlige blurber. Bøkene som kanskje ikke en gang er blitt lest, men som likevel tipses om på inspirerende leseseanser på alskens biblioteker landet rundt. Tips med jubel og utallige utropstegn.

Jeg vil ikke lenger være med på de greiene. 

Jeg vil heller ikke takke ja til ti leseeksemplarer i uka. Bøker jeg ikke har spesielt lyst til å lese, men føler meg forpliktet til å skumme igjennom. - For jeg har jo tross alt fått de gratis, vel og merke om leseeksemplarer ikke har noen reell verdi utenom papir og blekk. Om ikke å lese og skrive omtale, så i det minste knipse et bilde eller i alle fall nevne at den og den er mottatt og tusen takk for det. 

Jeg er ikke noe reklameplakat. Hvor er grensene? Hvor langt skal man gå før det tipper over?

Hvem skal man bruke tiden sin på?

Den ukjente forfatteren? Det lille forlaget? Gamle romaner ingen orker å lese om? Populære bøker som høster uendelig mange besøkende og påfølgende raid av tilbud fra alskens forlag?

Skal man føle seg beæret over å bli blurbet på omslaget til en bok man falt pladask for, eller skal man stå i beredskap for å forsvare seg, svare på kritikk, og potensielt være ødeleggende for ryktet til andre seriøse bokbloggere?

For jeg er seriøs. Seriøs i den forstand at jeg er bevisst på at jeg vil noe med dette. Jeg vil noe mer enn å bare lese bøker av ren personlig glede. Noe mer enn å bare få utløp for skrivelyst. Noe mer enn å bare telle antall besøkende på bloggen på en dag, en uke, en måned, totalt. Jeg vil ikke kose meg for kosens skyld. Jeg vil kose meg med lesingen og skrivingen fordi det gir en eller annen form for resultat. Positiv konsekvens. Noe mer enn seg selv.

Jeg vil at det skal være vettuge grunner til at forlagene inviterer meg til events, forfatterintervjuer, presentasjoner og gir meg gyldne muligheter til å lese bøker som utgjør den lille forskjellen. Jeg vil at de skal mene det, når de kontakter meg og forteller at bloggen min utpeker seg, at de er positivt innstilt til den, at de leser mine innlegg med glede og interesse.

Jeg vil de skal mene det. Og jeg vil at de skal lytte til meg når jeg kritiserer deres håndtering av det store vell av bokbloggere som ukritisk omfavner et helt lass av gratisbøker. Som kopierer handlingsforløpet gjengitt på forlagets sider og slenger på et "anbefales" for syns skyld. Jeg vil de skal ta mine meninger til etterretning og rydde opp i egne rekker, før de bidrar til kritikk direkte eller via omveier, når de omtaler bokbloggere som enhet. - Klart vi blir brukt. 

Ikke misbruk oss. Vis kritisk sans. Ikke bruk hva som helst, ikke send ut til hvem som helst. Og ikke begrav kritikk ved å svare ja og ha, for deretter å slette den kritiske fra alskens lister. 

Jeg famler. Protesterer. Stritter imot.

Men hva? Og hvem? Og hvordan? Og ikke minst hvorfor? 

Fasiten ligger i mitt hode langt frem i tid. Veien blir til mens man går. Jeg famler videre.

Famler, fordi jeg har klare målsetninger, men liten evne til å holde disse konsekvent. Jeg vingler frem og tilbake, skriver om rubbel og bit, stresser når det har gått uker uten innlegg og jeg leser bøker som ikke gir meg noen verdi. Jeg har ti prioriterte mål, noe som er ganske nøyaktig ni for mange. Fokus, Ellikken. Fokus.

For jeg vet hva jeg vil. Jeg vet jeg vil skrive om ungdomsromaner siden så få andre gjør det. Jeg vil ha søkelys på god litteratur for barn og unge, fordi det er så uendelig mange perler i blant dem, perler som ikke får noen oppmerksomhet, perler som faller mellom to stoler. Om jeg kan bidra til at en eller to ekstra får høre om disse, har jeg nådd mitt mål. Det er så viktig å gjøre et forsøk, utgjøre en liten forskjell.

Ikke for det. Jeg sliter med å finne de ungdomsromanene som ikke allerede får et lite snev av oppmerksomhet. Jeg skriver om Nesbø og Svingen og publiserer inderlige anbefalinger av Odinsbarn og Lier Horsts Clue-serie. Jeg lar meg friste og påvirke og faller i fellen. Pluss for ungdomsromaner, men er det egentlig godt nok? Bredt nok? Nyttig nok?

Og jeg vet hva jeg vil. Jeg vil skrive om norske romaner, om norske forfattere. Det føles viktig, men har jeg egentlig noen klar formening om hvorfor det er så viktig å prioritere norske fremfor utenlandske? Og er det faktum at jeg forguder Per Pettersons romaner noe jeg trenger å fortelle på bloggen? Får han ikke tilstrekkelig oppmerksomhet? Burde jeg ikke heller gjentatt i det uendelige hvor glad jeg er i Simon Strangers Mnem, en bok de færreste har hørt om? Jeg vet ikke. Jeg famler også her.

Ikke minst de litt eldre verkene. Norske, de også. For det er så viktig. Jeg vet bare ikke helt hvorfor. Men viktig er det. Det er min selvpålagte plikt å skrive om Sigrid Undset og Amalie Skram. Sikkert flere også, jeg må bare bestemme meg hvem. - Og hvorfor. Hvordan også, for all del. Skrive om de, selv om all informasjon bare er et Google-søk unna. Slik at skoleelever kan kopiere over innlegget jeg har brukt timer på å sammenfatte. Selvsagt helt uten honnør. - Og siden eg ikke skriver om bestselgere, eller helst ikke vil gjøre det, har bloggen så få besøkende at den ikke får særlig treff på Google-søk. Den forsvinner ned i det store internettdypet, godt skjult for mistenksomme sensorer.

Ja, også er jeg veldig fornøyd med min greie med Gabriel Garcia Marquez. Det er motiverende for egen del, det gir meg en enestående mulighet til å dykke ned under overflaten og gjøre mitt forhold til hans forfatterskap mer bevisst og begrunnet. Forhåpentligvis virker det også inspirerende overfor andre, slik at flere innser hans geniale fortelleregenskaper. Men hvorfor akkurat han, og hvem blir neste? For det kan jo ikke ende der? Forsvinne like plutselig som det dukket opp?

Men jeg gir ikke opp. Jeg tror det har noe for seg. Jeg vet jeg lærer litt av det selv. Jeg vet at andre som leser potensielt kan lære noe. Bli inspirert, i det minste. Tenke utenfor boksen. 

- Tenke utenfor boken.

Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng.

Den femte boken i rekken er på mange måter den mest utypiske så langt. Der hvor jeg i de fire foregående omtalene har boltret meg i sitater, knapt nok klart å begrense meg, er språket i i Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile nærmest rensket for magisk realisme, gjennomgående symbolikkbruk og frodige skildringer man aldri blir lei av å lese.

Gjennom en rekke intervjuer med den chilenske filmskaperen Miguel Littin, har Gabriel Garcia Marquez forfattet en journalistisk reportasjeroman i den reneste thrillergenre.

Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile, 

av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1987

Da diktatoren Augusto Pinochet gjennom militærkupp kapret makten i Chile, ble filmregissøren og Allende-tilhengeren Littin tvunget ut av landet. Etter 12 år i eksil, hadde han fremdeles ingen tillatelse til å returnere.  Vår mann ville det annerledes. – Og han greide det. 

Med hjelp av tre ulike filmteam, psykolog, et nøye sammensatt lag av nære betrodde samt informanter fra motstandsbevegelsen, maktet han å gjennomføre et høyst illegalt opphold i sitt eget fedreland. Forvandlet til en rik forretningsmann fra Uruguay kommer han seg inn med fiktiv kone, et falskt pass, et vell av passord og et utalls dekkhistorier. Han flytter fra hotell til hotell og bytter transportmidler i det uendelige, vel vitende om at han når som helst, ved den minste avvik av planen, vil bli avslørt, arrestert og torturert. 

Littin filmer og intervjuer, samler historier og øyeblikksbilder. Filmrullene smugles ut av landet, og han kommer seg omsider ut av landet. Akkurat i tide.

Resultatet ble en film. – Og en høyst subjektiv reportasjedokumentar forfattet av Latin Amerikas fremste forfatter. I forordet presiserer Gabo viktigheten av å fortelle Littins historie slik den ble fortalt til ham. Utallige timers intervjuer er blitt forkortet ned til under 150 sider, men essensen er Littins subjektive opplevelser av frykten, paranoiaen, innbittheten, trassen og iveren etter å oppleve, dokumentere og gjennomføre det som skulle være umulig. Så fortelles også hele historien i jeg-person, med et språk som knapt nok rommer et snev av det som Gabo-tilhengere verden over forguder.

Man får noe annet enn hva man forventer. Likevel er det et verdifullt innblikk i den politiske situasjonen på daværende tidspunkt.  – Til tross for Littins uttalte skuffelse over hvor øyensynlig bra det hele virket, i det minste på overflaten.  

Konsekvensene av å leve i et liv under Pinochet fortelles derimot gjennom anekdoter og  Littins egne opplevelser i løpet av det ulovlige oppholdet. Utbredt korrupsjon, stadig frykt for arrestasjoner og den evige redselen for å si for mye til feil personer til feil tid. Selve oppholdet er en fare i seg selv, men det skaper også store utfordringer for filmprosjektet. Det var vanskelig å filme det store forfallet, fattigdommen, overgrepene. Så skjult mellom prangende fasader, et hav av blomster og stengt vakthold. – Så vanskelig å få de svarene man vet intervjuobjektet gjerne vil gi, men ikke kan.

Gjennom Gabos ord tar Littin oss med på en katt- og muslek gjennom by og landsbygd. Drevet av en lidenskap for sitt yrke, det alltid nærværende politiske engasjement, sin selvoppholdelsesdrift, paranoia – og et stadig ønske om igjen å komme hjem til sin mor.

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

2014: Lest og ulest i april

Bøker lest i april måned:

- Generalen i sin labyrint, av Gabriel Garcia Marquez (les min omtale)

- Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Erendira og hennes hjerteløse bestemor, av Gabriel Garcia Marquez (les min omtale)

- Beretningen om et varslet mord, av Gabriel Garcia Marquez (les min omtale)

- Libertygåten, av Jørn Lier Horst (les min omtale)

- Ondskapens kjeller, av Arne Svingen (les min omtale)

Påbegynt i april måned:

Stadig vekk:

- Liknelsesboken, av Per Olof Enquist

Jeg begynte på denne i forrige måned, og har vel ikke lest stort mer enn et par sider i april. Enquist på originalspråket er litt i overkant tungt for undertegnede. 

Samt:

- Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile, av Gabriel Garcia Marquez

Er lik:

Fem bøker lest, hvorav to barne/ungdomsbøker, en novellesamling og to romaner. Hele tre av Gabriel Garcia Marquez, en personlig bragd nesten uten sidestykke. Tenk, jeg sa jeg skulle konsentrere meg om hans forfatterskap – også gjorde jeg det...!

Ikke nok med det, en fjerde Gabo-roman i april måned er allerede påbegynt. Og vet dere hva? Jeg koser meg slik med hans ord, at jeg gjerne blir værende i hans verden enda litt til. 

Bloggerier i april måned

Jeg la grunnlaget for min Gabo-lesing i forrige måned, hvor jeg skrev relativt utdypende om hans liv og forfatterskap. Dette og linker til omtaler av hans bøker kan leses i (dette innlegget). Det hele ble vemodig, og desto viktigere, da han etter en lengre tids sykdom døde skjærtorsdag 17. april.

Omtaler av Gabriel Garcia Marquez sine bøker er overraskende vanskelig, nettopp fordi det er så mye å skrive, så mange detaljer å huske på, så mange sitater man simpelthen er nødt til å gjengi. – Og ikke minst: man liker bøkene så godt at man tar seg i å kladde Les sakte!!! Nyt!!! før man innser at DET er sagt før, opptil altformange ganger. 

Which reminds me of månedens absolutte høydepunkt: Lines kritiske innlegg (Et kongelig PR-stunt), hvor hun setter søkelyset på de mange skjulte og mindre godt synlige båndene og rollene i forlagsbransjen. En uhyre godt skrevet kronikk, men overraskelsene for min del dukket først og fremst opp i kommentarfeltet. Utsagn fra en ansatt i et av landets aller største forlag ga meg umiddelbar aversjon for leseeksemplarer, nyutgivelser og positive omtaler, uansett hvor ektefølte de måtte være. Akkurat i denne tiden var det usedvanlig godt å kunne lene meg tilbake med mine 80-tallsutgivelser av Gabo-romaner, kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

En annen debatt som jeg husker med glede fra denne måneden er NRKs Siss Vik sin kritikk av forlagenes bruk av blurber. Solgunn har skrevet mer om det i (dette innlegget) hvor hun særlig setter fokus på Liv Gade. Og bare så det er sagt: kritikken er ikke mot henne som person, men mot forlagene som så til de grader setter reklameeffekt foran kvalitet og ærlighet.

Av rene bokomtaler opplevde jeg personlig en liten lykkerus da jeg kom over Julies omtale/anmeldelse av (Iain Banks roman The Bridge). For å gjenta meg selv til det kjedsommelige: min favorittbok er The Crow Road av samme forfatter. All fokus på ham er en gyllen anledning for meg å reklamere for The Crow Road. The Crow Road, altså. The Crow Road. 

Målene mine med bokblogging er mange, forvirrende og ubestemte. Men ett av målene jeg virkelig klarer å uttrykke, både muntlig og skriftlig med to streker under, er at et eller annet forlag skal utgi nettopp The Crow Road på norsk. Det er om mulig enda viktigere enn, eller akkurat like mye, i alle fall nesten like viktig som, å inspirere flere til å lese bøkene til Gabriel Garcia Marquez.

Her kunne jeg også nevnt Sigrid Undset, men her forsøker jeg å gå musestille i dørene.

Generalen i sin labyrint, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng. 

Jeg var midtveis i Generalen i sin labyrint da meldingen kom om Gabriel Garcia Marquez sitt dødsfall, skjærtorsdag 17. april. Det var med et overraskende stort vemod jeg leste videre. For hvert eneste ord, hver eneste setning, hvert eneste avsnitt kjente jeg på takknemmeligheten over de store leseopplevelser han i alle disse årene har gitt oss. Mitt håp er at jeg gjennom denne bokbloggen kan bidra til at flere åpner opp øynene for mannens storhet. 

Generalen i sin labyrint, av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1989

Generalen i sin labyrint kombinerer fornøyelig og fascinerende fiksjon med høyst reell politisk maktkamp og en besynderlig historisk skikkelse. Dette er historien om Simon Bolivar, den latinamerikanske frihetsforkjemperen hvis visjon var å samle alle land til en stor felles, forent stat. 

Så gjør oss ikke mer den tjeneste å si oss hva vi bør gjøre, sluttet han. – Prøv ikke å vise oss hvordan vi bør være, prøv ikke å gjøre oss lik dere, forlang ikke at vi på tyve år skal mestre det som dere har mislykkes slik med på to tusen.

Så lyktes han også langt på vei. Han var en viktig pågangsmann for å befri Latin Amerika fra de spanske kolonimakter. Med ham i førersetet ble Venezuela, Colombia, Ecuador, Peru og Bolivia selvstendige stater. 

Aldri hadde noen dødskamp båret mer frukter enn hans. For mens man trodde at han holdt på å dø i Pativilca, drog han nok en gang over Andenes fjellkammer, seiret i Junin, fullførte befrielsen av hele det spanske Amerika med den endelige seier i Ayacucho, opprettet republikken Bolivia og var fremdeles lykkelig i Lima som han aldri hadde vært og aldri noensinne skulle bli det i seiersrusen.

I boken møter vi ham i førtiårene, allerede på slutten av sitt liv. Hans politiske motstandere har overtatt flere store landområder og utropt seg som herskere. Sykdom, attentater og stadige politiske opp- og nedturer svekker han til det ikke er noen vei tilbake. 

Han red langsomt videre, med den feberhete hånden til den berømmeligste syke mann i Amerika knuget om underarmen hans lik en jaktfalk, mens luften begynte å syde, og de måtte jage noen ulykkesvangre fugler som flakset over hodene deres, som om de var fluer.

Hans utrettelige tjener Jose Palacios og hans tålmodige elskerinne Manuela slipper likevel aldri taket, akkurat som Bolivar selv aldri helt slipper taket på livet. Han er, og har alltid vært, usedvanlig seiglivet. Stadige attentater biter ikke på ham. Feberanfallene tar over hele hans hverdag. Likevel reiser han seg, gang på gang. Stadig i iver etter å fullføre sin utopi om det fullkomne Amerika. 

”Aldri mer skal jeg forelske meg,” bekjente han i sin tid overfor Jose Palacios, det eneste menneske han noensinne innvilget den slags betroelser. ”Det er som å ha to sjeler på en og samme tid.”

Simon Bolivar legger ut på en reise, både gjennom sitt livs politiske historie og rent faktisk og geografisk, gjennom landene han tidligere samlet til sine. Dette gjenspeiles i bokens tittel: de to reisene er de reneste labyrinter. Vi er der sammen med han, og vi gjenopplever hans liv som allerede er levd. Oppturer og nedturer. Piker, vin og sang. Det endelige forfall er ikke til å komme fra, for nå skal han dø. Den tiden han har igjen, vil med nød og neppe strekke til for å nå frem til graven. Hans politiske karriere og hele hans liv er på vei mot endestasjonen. 

Det var ikke mine fienders troløshet, men mine venners omhu som gjorde slutt på min storhet. Det var de som styrtet meg ut i katastrofen ved Forsamlingen i Ocana, det var de som rotet meg bort i det hersens monarkiet, de som presset meg til først å søke gjenvalg med de samme argumenter som de senere brukte for å få meg til å frasi meg makten, og nå holder de meg fast i dette landet hvor jeg ikke har gått glipp av noen ting.

De 250 sidene byr på et utall navn og hendelser, stadige attentater, uendelige feberanfall og en detaljrikdom utenom det vanlige. Likevel, det man bruker mest tid på som leser, er ikke de historiske viktige detaljene, men selve språket. Man leser setninger om igjen, avsnitt om igjen, hele sider om igjen. Beskrivelsene, underfundighetene, symbolikken er så rik og berikende, at man aldri blir lei av å smake på de samme ordene, igjen og igjen. 

Tross generalens uttrykkelige avslag hadde man ved firetiden om ettermiddagen disket opp til middag i et hus i nærheten. Men den ble inntatt uten ham, for guavafruktens tarmgassdrivende egenskaper hensatte ham i en nødssituasjon helt til klokken var over elleve om kvelden. Han ble liggende i hengekøyen, maktesløs overfor de vrengende smertene og dampende fjertene, med en fornemmelse av at sjelen var i ferd med å flyte bort i etsende væsker. Sognepresten kom med en medisin som var tilberedt av husets apoteker. Generalen vegret seg. ”Når jeg har mistet makten på grunn av et brekkmiddel, vil Styggen måtte hente meg etter det neste,” sa han. Han overlot seg i skjebnens vold, hutrende av den isnende svetten som trengte frem fra margen av hans ben, uten annen trøst enn den vakre strengemusikken som kom drivende i løsrevne blaff fra det gildet som fant sted uten ham. Litt etter litt falt magens springvann til ro, smerten fortok seg, musikken tok slutt, og han ble liggende og sveve i intetheten.

Gjentakelsene kunne vært i det kjedsommelige, men den alltid tilstedeværende – og likevel tilslørte - humoren og det uforlignelige språket han er slik en mester av, gjør gjentakelsene til en styrke. 

Alle påskjønnet hans anstrengelse for å sukre den offentlige motgangens og den skrantende helsens eddik med en knivsodd gode manerer.

Garcia Marquez har i Generalen i sin labyrint maktet å forene fakta og fiksjon med en slik overbevisning og fullkommenhet at han fortjener hvert eneste gode ord jeg er i stand til å uttrykke.

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

Noveller av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng. 

I 1979 utkom novellesamlingen Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Erendira og hennes hjerteløse bestemor på norsk, glitrende oversatt av Kjell Risvik. Samlingen består av sju noveller, hvorav tittelnovellen er den absolutt lengste med sine drøyt seksti sider. 

Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Erendira og hennes hjerteløse bestemor, av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1979

Hvor de seks første holder seg godt innenfor genren krav både med tanke på kort tidsperiode, få mennesker og hendelsesforløp, skiller tittelnovellen seg ytterligere ut utover de mange sidene. I nesten ett år følger vi fjorten år gamle Erendira, tvunget til prostitusjon av sin egen bestemor, på ferd gjennom ørkenen, på stadig jakt etter menn som kan betale ned hennes gjeld. 

Novellene, hvis elementer samles i den siste og avsluttende novellen, er alle og hver for seg de reneste eventyr for voksne. Den brutale, vanskelige, slitsomme hverdag berikes av maleriske beskrivelser fullstendig smettet med overtro og magi. La oss heller ikke glemme Spøkelsesskipets siste reis som består av en eneste lang, suggerende setning. Vi er der. Vi ser skipet. Vi engstes og bergtas.

Språket er bemerkelsesverdig poetisk, intenst og medrivende. Hvem andre enn Garcia Marquez kan kalle en slavehandlerby for Karibiens menneskelige kryddersaus? Og hvem andre enn han makter å flette inn en mann med englevinger, slik at det hele virker som den naturligste ting i denne verden? Tragediene beskrives med et så vakkert språk at leseren blir fullstendig fortryllet i all dens grufullhet. 

Hendelsene i novellene er enestående i seg selv, men det er språket som gjør disse uimotståelige. Språket er viktigere enn handlingene. Disse smakebitene får tale for seg selv:

En eldgammel herre med kjempevinger (1968) : Hans eneste overnaturlige dyd lot til å være tålmodighet. Særlig den første tiden, da hønene pikket på ham for å finne de stjerneparasittene som myldret på vingene hans, og de verkbrudne nappet av ham fjær for å stryke dem over sine skavanker, og selv de frommeste kastet stein og prøvde å få ham til å reise seg, så de kunne se ham i helfigur.

Den svunne tids hav (1961) : Det var mange som ikke kjente det. Men andre, særlig da de gamle, gikk ned og nøt lukten ved stranden. Det var en tett duft som ikke ga rom for noen lukt fra fortiden. Noen vendte hjem, utmattet av å lukte så mye. De fleste ble igjen og sov ut på stranden. Ved daggry var lukten så ren at det var synd å puste i den.

Den vakreste druknede mann i verden (1968) : De første barna som så det mørke og gåtefulle revet nærme seg ute i havet, innbilde seg at det var et fiendeskip. Siden så de at det verken førte flagg eller rigg, og de tenkte det var en hval. Men da den støtte på grunn, rev de av den skoger av tang, trevler av sjøstjerner og rester av fiskestimer og skibbrudd, og først da oppdaget de at det var en druknet mann.

Død som varer ut over kjærligheten (1970) : Mens senatoren talte, hadde han revet et fargetrykk av kalenderen og brettet en papirsvale av det. Han slapp den i luftstrømmen fra viften, uten bestemt hensikt, og svalen flagret gjennom rommet og kom seg ut av den halvåpne døren. Senatoren snakket videre, med den myndighet som hvilte på at døden var hans medsammensvorne.

Spøkelsesskipets siste reis (1968) : (...) og det var fordi atlanterhavsdamperen var der i hele sin ufattelige velde, mamma, større enn alt annet stort i verden og mørkere enn alt annet mørkt på land eller vann, tre hundre tusen tonn hailukt som kom forbi så nær båten at han kunne se sammenføyningene i denne klippevegg av stål, uten et eneste lys i de talløse koøynene, uten et sukk i maskinene, uten en sjel, og førte med seg sin egen taushet, sin egen tomme himmel, sin egen døde luft, sin egen tomme himmel (...)

Blacaman den gode, mirakelselger (1968) : Vi flyktet på indianerstier, og jo mer villfarne vi ble, desto tydeligere hørte vi ryktene om at marinesoldatene var gått til invasjon i landet under påskudd av å ville utrydde den gule feber, og de for omkring og halshogde alle de krukkeselgere eller løsarbeidere de møtte på sin vei, og ikke bare de som var innfødte av forsiktighet, men også de som var kinesere av uaktsomhet, de som var negre av vane og de som var slangetemmere og derfor hinduer, og siden gjorde de det av med dyre- og planteliv og det de kunne overkomme i mineralriket (...)

Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Erendira og hennes hjerteløse bestemor (1972) :  Da ga Erendira etter for redselen, mistet bevisttheten og ble liggende liksom forhekset av en fisks månestripe der den kom bukserende gjennom stormen, mens enkemannen flerret klærne av henne med spredte rykk, som om han røsket opp ugras, trevlet den opp i lange fargesprakende strimler som buktet seg som serpentiner og drev bort med vinden.

Novellesamlingen er en fantastisk introduksjon til Gabos magiske realisme og anbefales hjertelig til alle som enda ikke har lest noen av hans bøker. Se etter denne på neste loppemarked eller grav dypt i dine besteforeldres bokhyller!

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked. Noen ganger finner man gull!

Visste du: At tittelnovellen er filmatisert? Filmen Erendira kom ut på markedet i 1983 og er etter sigende svært tro mot originalen. Se mer (her).

Beretningen om et varslet mord, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng. 

Beretningen om et varslet mord, av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1981.

Alle vet at Santiago Nasar skal dø. Ja, alle utenom Santiago Nasar selv. På bryllupsdagen avsløres en ung brud og panisk roper hun ut det første navnet hun tenker på. Vill av raseri tropper den forsmådde ektemann opp hos sin svigermor og begjærer hevn. Brudens to brødre vet hva de må gjøre. Hele landsbyen vet hva de kommer til å gjøre. Alle, utenom Santiago Nasar som i sin fineste dress tusler rundt ved havnen og venter på biskopen.

150 sider inkludert illustrasjoner, hvor udåden avsløres allerede fra første side, for ikke å si allerede i tittelen. Vi vet hvem som skal dø, hvem som skal drepe, og hvorfor dette må skje. Man leser så heller ikke denne boken for handlingens skyld. Man leser boken fordi Gabo besitter en fortellerevne ut over en annen verden. 

Han var omtrent de tredve, men skjulte årene godt, for han hadde en midje så smal som en tyrefekter, gullglitrende øyne og en hud som var stekt over sakte varme i salpeterluften. Han kom i kort jakke og meget stramme bukser, begge av ekte kalveskinn, og glacehansker i samme farge. Magdalena Oliver var kommet med samme båt som han og kunne ikke slippe ham med blikket på hele reisen. ”Det kunne se ut som han var soper”, sa hun til meg. ”Og det var synd, for det var som om han var smurt med smør, så det bare var å spise ham levende.”

Med omstendighet, presist og nøyaktig, gir han leserne en beskrivelse av faktiske forhold i forkant, underveis og i etterkant av drapet. Forfatteren skriver seg selv inn i historien, hvor han selv er med i bryllupsfeiringen, kjenner de involverte, og samtaler med vitnene for å forstå bakgrunnen, vise konsekvensene og samle alle delene til en helhet. Forfatteren betrakter, samler inntrykk, innhenter andre personers fortellinger og antakelser, og holder en stram journalistisk tilnærming til det hele. Journalistisk, men likevel med de friheter Gabriel Garcia Marquez er viden kjent og beundret for.

(...) og revolveren gikk av da den støtte mot gulvet, kulen smadret klesskapet, gikk gjennom stueveggen, for med krigslarm gjennom spisestuen i nabohuset og gjorde gipsstøv av et helgenbilde i naturlig størrelse på høyalteret i kirken, i den andre enden av torget. Santiago Nasar, som den gang var ganske liten, glemte aldri den lærepengen.

Og selvsagt er det politisk, som alt annet han skriver. Med sin latinamerikanske bakgrunn, med landsbygda som bakteppe, er æresdrap stadig en høyst reell problemstilling. Alle vet det er galt, men likevel skjer det. Ikke en gang gjerningsmennene ønsker et slikt utfall. Gabo kritiserer her hele samfunnets mangel på vilje til å gripe inn. Han fordømmer ikke først og fremst de to brødrene, men hele mentaliteten som gjør at dette faktisk kan gjennomføres. Alle oppfatter udåden som meningsløs, men ingen gjør annet enn å trekke på skuldrene og avfinner seg med at det er slikt som skjer. Mange gjør litt for å advare Santiago Nasar, men ingen stopper brødrene. – Og selvsagt får drapet konsekvenser for samtlige, være seg drapsmenn, brud eller passive iaktagere.

Dramatikken avsløres før det hele starter, men han makter likevel å holde leseren i ånde. Alt underfundig muntermelankolsk, til tross for det tragiske. Det hele er så gjennomført at det er vanskelig å sitere utdrag, for ikke å si gjenfortelle handlingen, for å vitne om hans briljans. 

Hvilken fortellerevne!

Kilde: Kjøpt selv.

Visste du: at boken ble filmatisert i 1987? Hvis du er stødig i spansk kan du se den (her).

Andre bokbloggere: Også (Labben) har skrevet om boken.

Venn eller fiende, av Glenn Ringtved

Gjesteblogger: Gutt, 13 år

Min sønn på tretten år fikk nylig i lekse å skrive bokomtale av en selvvalgt bok etter et visst oppsett. Dreamteam-serien handler om et fotballag, og er altså temamessig helt etter hans hjerte. Disse er såkalte Lesehester, som er bøker med enkelt språk. Desto større ble utfordringen da han skulle skrive en grundig bokomtale. Her er resultatet!

Forfatter: Glenn Ringtved

Forlag: Aschehoug

Utgivelsesår: 2007

Antall sider: 101 

Dreamteam-serien er de mest kjente bøkene Glenn Ringtved har skrevet. Disse handler om ett lag som spiller fotball sammen.

Alle handler om Andreas P som spiller fotball på laget Dreamteam. Totalt 9 bøker i Dreamteam-serien er blitt gitt ut. 

1. Mot nye mål 

2. Driblefeber

3. Hola Manolo

4. Tilbudet

5. Tur-retur Malaga

6. Fotball og kjærlighet

7. Venn eller fiende

8. Fotball, svette og tårer

9. Venner for alltid

Kort handlingsreferat

Venn eller fiende er bok nummer 7 i serien. Alle bøkene henger sammen

I denne boken er 12-åringen Andreas P og Dreamteam på tur i Madrid, og ser Real Madrid spille på Santiago Bernabeu. Her ser de en reklame for innendørscup i Madrid en måned senere. De drar tilbake til San Cristobal med et ønske om å være med i den. Det var veldig få som fikk ja av foreldre på grunn av turen ble for dyr.

Dreamteam-gjengen blir enige om å samle alle og skaffe de pengene som trengs, men så blir to av lagets stjerner uvenner på grunn av en jente ved navn Carmen.

Språket i boka

Forfatteren har fått flere priser for sine bøker. Blant annet Skriveprisen, som er en pris som skal hedre de danske forfatterne som skriver bøker som gjør det enklere å lese for de som egentlig har problemer med å lese. Eksempler på dette er illustrasjoner, kortere kapitler, større skrift, zooming, faktabokser, spenning og humor.

Språket i denne boka var det litt sleng på, men ikke nok til at det ble for mye av det. Språket er fortsatt lett å lese, og er gitt ut som en Lesehest, noe som betyr at den er litt lettere å lese enn andre bøker.

Det var spansk og bokmål i teksten. De spanske ordene er lette og vanlige, for eksempel Hola.

Opplevelsen av boka

Venn eller fiende er en bok som fortelles i presens og har noen få dialoger mellom personene i teksten. Det er ganske mange kapitler, noe som gjør at det er lettere å holde styr på alt som skjer. Som sagt er det jo en Lesehest.

Handlingen er realistisk. Det er spennende nesten helt fra starten av, fordi Glenn Ringtved forteller veldig bra.

Han avslutter kapitlene ganske brått. Det gjør han for å holde på leseren gjennom hele boken.

Forfatteren

Glenn Ringtved ble født 1968 i Hørsholm, Danmark. Han vokste opp i Hjørring hvor han nå også bor. Han er en forfatter av barn og ungdomslitteratur. Debuten kom med romanen Benny Bøf-fugl og andre historier fra Cirkus Bambino. Glenn Ringtved er mest kjent for Dreamteam-serien, som han ble nominert til ORLA-prisen i 2007. Dette er en litteraturpris for barne- og ungdomsbøker. Orla er hovedpersonen i en bok til Ole Lund Kirkegaard som en av Danmarks aller største forfattere. Nå har han skrevet 30 bøker for barn og unge. En del bøker er oversatt fra dansk til norsk.

Han skriver for Gyldendal i Danmark, mens i Norge så skriver han for Aschehoug. Dette er to av Nordens største forlag. 

Han har vunnet fire priser: Gyldendals Boglegat 2004, Kulturdepartementets æresliste 2002 for boken Billy the Kid, Gyldendals Pippi Prisen 2007, Skrive Prisen 2013 med boken En god gutt.

Min mening om boka

Jeg syntes boka passer for 5-7. klassinger som liker fotball og drama. 

Jeg syntes boka var ganske bra. Det var spennende og samtidig var det reelt. Dette kunne skjedd også i virkeligheten.

Jeg syntes at den kunne hatt noe mer beskrivelser av stedene som de er på, sånn at vi vet hvordan det er.

Boka var morsom fordi det var nesten alltid nye overraskelser, og et nytt drama som løses på forskjellige måter. Derfor blir bøkene aldri kjedelig, det er alltid en situasjon som man må lese ferdig før man kan slutte å lese, noe som er veldig positivt.



Kilde: Boka er lånt på skolens bibliotek.

CLUE-serien av Jørn Lier Horst

"God gåsehudfaktor for de yngste ungdommene og til glede for nostalgiske foreldre", har jeg tidligere skrevet om Jørn Lier Horsts krimserie for 10-14-åringer. Nå etter femte leste bok er jeg fremdeles like begeistret for hans såkalte retrokrim. 

Libertygåten, av Jørn Lier Horst

Våre venner finner en bil langt ute i skogen. Dørene er låst, hunden Egon er nysgjerrig på hva som befinner seg i bagasjerommet, og i baksetet ser ungene noen blodige filler. Dette lover ikke godt. Mistanken om at noe er fryktelig galt fester seg da de senere på dagen blir oppmerksomme på en etterlysning. En arving er sporløst forsvunnet og kidnapperne har etterlatt seg et trusselbrev som ikke levner noen tvil. Kan han virkelig bli holdt fanget i Skutebukta...? Og er han fremdeles i live?

Nå i disse påsketider er dette en serie du trygt kan la din håpefulle få glede av. Alle fem omtaler av Clue-serien til Jørn Lier Horst er samlet i denne artikkelen.




Kilde: Bare for å ha det på det rene: Alle fem bøker er enten kjøpt selv eller lånt på biblioteket.

Å slå et slag for illustratøren

Illustrasjoner kan berike og komplementære en fortelling. Virke positivt for leseforståelsen og lesegleden. Understreke et poeng, gi frempek, hint, eventuelt kun opptre som et pust i bakken. Enkelte ganger er illusjonene så kraftfulle i seg selv at teksten blir uvesentlig.

Et eksempel er barneboken Krigen. Leseopplevelsen slo meg i bakken. Ikke på grunn av teksten i seg selv, men av de nokså enkle strekene til Kaia Dahle Nyhus. Boken, som handler om et barns oppfattelse av foreldrenes samlivsbrudd, men det er tegningene som virkelig gjør inntrykk.

Enda mer velkjente illustratører er Stian Hole og Bokbloggpris-aktuelle Lisa Aisato, som glimrer med helt andre teknikker. Ytterst virkningsfulle, om enn vidt forskjellige. Stian Hole (les min omtale av Annas himmel) fasinerer meg til stadighet med sin collageteknikk hvor han kombinerer tegninger og fotografier. Lisa Aisato med de vakreste blyantstreker og sarte farger. Alle tar lesernes følelser på ramme alvor. Understreker tristheten, håpet, drømmene. Max Estes representerer en annen type strek (les min omtale av Nattesyn). Det er mange gode der ute. Mange som aldri får særlig oppmerksomhet.

Så også Torstein Nordstrand. En illustratør jeg aldri tidligere har hørt om, men som etter å ha lest Arne Svingens lille grøsser Ondskapens kjeller, vil følge med på fremover.

Ondskapens kjeller, av Arne Svingen: Kine og Sivert har sammen med sine foreldre og deres hund flyttet inn i et nytt hus. Et hus kjøpt til røverpris, sier faren og jubler. Barna aner ugler i mosen, særlig når det viser seg at kjelleren kan by på mer enn støv og gjenglemte hermetikkbokser.

Boken er nummer 10 i serien Svingens mørke verden, en grøsserserie for 9-12-åringer. Hver bok på et halvt hundre sider, samtlige så vidt meg bekjent illustrert av nevnte Torstein Nordstrand.

Historien i seg selv er grøssende god, men slettes ikke enestående. Oppskriften følges til punkt og prikke, men frysningene på ryggen kommer stadig like automatisk. Hvor moralsk forsvarlig det er å utgi så korte fortellinger til 200 kroner stykket, hvorav tekststørrelsen er over gjennomsnittet stort og halvparten av siden er illustrasjoner, er en egen diskusjon. Jeg hadde heller sett at forlaget hadde valgt å samle, la oss si, tre og tre historier. Grøsserhistorier er populære for målgruppen, men gjenlesingsverdien er av naturlige grunner skuffende lik null.

Ikke at det er til forkleinelse for forfatter. Han har fått ros også tidligere (les omtale av Revolvergutten). Men nå skal en helt annen person skinne. Det dette skal handle om er illustratøren.

Og ikke sku hunden på hårene hva omslaget gjelder. Layouten yter ham ingen rettferdighet. Bla videre. Inne i boken finner vi virkelig gode illustrasjoner som alene kan skremme nattesøvnen ut av leseren.

Ytterst mørke og dystre, med skrekken bokstavelig talt lysende i hvitøyet. Flere er uvanlig virkningsfulle. Hver og en den reneste fæle nytelse i seg selv. For noen tegninger! Det er som i en film!

Hva om HAN kunne utgitt en egen gjennomillustrert skrekkroman utelukkende med tegninger? Det hadde vært fantastisk! Kjære forlag, gi den mannen sjansen til å skinne i ensom majestet.

Merk dere navnet. Torstein Nordstrand.

Torstein Nordstrand, altså. Torstein Nordstrand.

Kilde: Leseeksemplar mottatt fra forlaget.

No strings attached: Nei, jeg kjenner ikke mannen. Jeg vet ikke noe om han, jeg vet ikke hvor han bor, knapt nok hvordan han ser ut utenom hva Google avslører. Jeg har ingen intensjoner om verken å gifte meg med ham eller bli hans manager. Jeg vil bare hylle den som hyllest bør. – Og HER er hans nettside.

Om vi heftes underveis. Krigsseilerne og deres familier.

I 2007 ble krigsseilerne hyllet under Risør trebåtfestival. Konvoibyleder Else Heimstad var der. TV-personligheten Jarle Andhøy var der. Journalist Kristine Storli Henningsen var der. Samtlige tilskuere ble dypt grepet av alle skjebnene. Uretten. Kanskje den største skampletten i Norgeshistorien.

Først i 2013 fikk krigsseilerne og deres familier en offisiell beklagelse fra den norske stat. Forsvarsminister Anne Grethe Strøm Eriksen holdt på vegne av Regjeringen en offisiell beklagelse for den urett Staten begikk mot krigsseilerne. Bare et fåtall seilere var ennå i live.

Om vi heftes underveis. Krigsseilerne og deres familier, 

av Kristine Storli Henningsen

Kristine Storli Henningsen jobbet under Risør Trebåtfestival som journalist. Forfatteren engasjerte seg som journalist og medmenneske i hennes møter med krigsseilerne og deres familier ut over det vanlige. Slått i bakken av de dramatiske historiene til sjømenn og deres familier, startet hun sammen med Andhøy og veteranen Eilert Munch Lund en underskriftskampanje (se dokument) for offentlig beklagelse fra Staten. Fem år senere lyktes de. Hennes personlige engasjement vedblev. Resultatet ble i 2014 boken Om vi heftes underveis.

Gjennom en rekke intervjuer gir hun et innblikk i livet før, under og etter andre verdenskrig. Et liv som kunne by på eventyrtrang, spennende reiser og blikk ut mot verden, kameratskap og verdifulle øyeblikk ute på gnistrende blått hav. Men også på konstant frykt for torpedering, forbud mot å bryte konvoien for å redde døende kamerater, årevis lengsel og angst for de hjemme.

Noen kom aldri hjem. Hver tiende sjømann i krigsårene endte sine liv på havet. Av de som overlevde hadde opplevelsene under krigen forandret dem, enkelte til det ugjenkjennelige. Noen uten lemmer. Noen med uforklarlige sinneutbrudd. Noen hadde giftet seg på nytt. Noen sov ikke om natten. Noen drakk for å glemme. Mødre, koner og barn fikk hjem en sønn, mann, far de ikke lenger kjente.

Det fantes ikke noe støtteapparat for traumatiserte sjømenn. Krigspensjon ble først nektet, deretter for sent utbetalt. Rett til husvære ble nektet på grunn av lange utenriksopphold. Enker ble umyndiggjort og måtte sende de reneste tiggerbrev for å få utbetalt penger til livsopphold.

Historien anno 2014 er klar. 649 norske skip gikk ned. 3.734 sjømenn omkom. Mange flere ble på et eller annet vis hardt og urettvist rammet.

Staten begikk stor urett mot krigsseilerne som gjorde en heroisk innsats under andre verdenskrig. De som kom hjem uten hyllest. Drøyt femti år etter krigens slutt kom beklagelsen. Historien er klar, og nå får vi også innblikk i de personlige historiene.

Mest av alt er dette en stille hyllest til en av disse som faktisk gjorde en innsats. En som utgjorde en innsats der Staten sviktet så fatalt. Else Heimstad, gift med krigsseileren Leif Heimstad, stod last og brast ved sin manns livsoppgave, å redde livene til alle som slet i årene etter krigen. Sammen reiste de land og strand rundt for å registrere alle krigsseilerne, for å mobilisere press på Staten for utbetaling av det de hadde rettmessig krav på. De åpnet sitt hjem for de husløse. De trøstet de som ikke fikk sove om natten. De hentet hjem fordrukne menn i parker, og støttet opp om fortvilte ektepar som slet med å holde fasaden. Else og Leif etablerte Konvoibyen, et bofellesskap for krigsseilere og deres familier som fremdeles den dag i dag eksisterer. Else, som alltid var med bak i kulissene, som skrev talene Leif fikk hyllest for. Som ofret sine egne barn, som ofret sitt eget familieliv, som gang på gang opplevde sammenbrudd. Else som ofret seg.

Så var det Elses og min sin tur. Armene våre dirret mot hverandre da vi gikk oppover mot scenen. Det ble latter og tårer blant publikum mens Else snakket. På slutten av samtalen ramset jeg opp hva innsatsen hennes for krigsseilerne hadde kostet – barna hun hadde mistet, sammenbruddene, datteren som var blitt mobbet, den skrale økonomien, mangelen på privatliv. Hadde du gjort det igjen, spurte jeg. ”Nei”, sa hun. ”Jeg har møtt mange fine mennesker og er glad jeg har kunnet hjelpe. Men jeg hadde ikke gjort det en gang til.” Folk reiste seg og ga stående applaus. Else smilte med tårer i øynene og sto med rett rygg.

En stille hyllest. En verdig anerkjennelse av hvordan det har vært å leve med vonde minner, tilbakevendende mareritt, følelse av urettferdighet og utakknemmelighet. Hvordan det har vært å få tilbake en mann du ikke helt kjenner. Hvordan det har vært å leve uten han som aldri kom hjem igjen.

Forfatteren bruker ikke store ord. Hun holder et enkelt språk og slik fanger hun en bredere lesermasse enn annen type litteratur fra krigsårene. Kristine Storli Henningsen er i denne boken ikke forfatter, men journalist. Tidvis ønsket jeg meg enda mer informasjon om de faktiske forhold, selv om jeg vet dette ikke er hennes misjon med boken. Dette er ikke de historiske fakta. Dette er skjebnene.

Hun behandler sine intervjuobjekter med alvor og respekt. Lar dem fortelle, høyst subjektivt, om sine minner, erfaringer og tanker. Krigsseilere. Koner. Barn.

For krigsseilerne tok alle som en med seg krigen hjem. Noen i større grad enn andre. Traumer som påvirket alle i familien. Skyldfølelse, mareritt og plutselige sinneutbrudd. Invaliditet. Vold, alkoholmisbruk og økonomiske problemer. Alt man ikke snakker om utenfor husets fire vegger.

Mer enn noe annet kjenner man på alt dette vonde som ikke blir uttalt. For det var jo en grunn til alt dette. Grunner som var forståelige, som man ikke kunne hjelpe for. Staten lukket øynene. Familiene ble rammet.

Det var ingen rundt dem som snakket om faren eller krigen. Erling Storbekk, en av naboene hadde vært på samme skip som faren. Han var en av de heldige som overlevde. Jenny ville så gjerne spørre ham om hva som skjedde den dagen ”Johan P. Pedersen” ble torpedert. Men hun kviet seg. Alle sa at han lukket seg som et skjell når han fikk spørsmål om krigen. I alle år kom han ned til Jenny og moren og måkte snø for dem. Uten et ord. En gang hørte Jenny ham si til moren: ”Takk Marie, for at du ikke spør.”

Historien er større enn boken. Jeg hadde ønsket meg en enda mer omfattende bok, enda flere fortellinger, enda mer dyptgående. Enda mer fakta. For det berører. Det forklarer familiehistorien. Det setter ting i perspektiv. Det understreker viktigheten av å lære av historien og ta fatt i nåtidens utfordringer. Dette angår oss alle.

Kilde: Leseeksemplar bedt om fra forlaget.

Les også: For andre vinklinger og andre historier inneholder boken en litteraturliste som er vel verdt å sjekke ut. Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården skriver også om krigsseilerne, min omtale av boken finner dere i dette innlegget. For andre omtaler av Om vi heftes underveis anbefales Rose-Maries anmeldelse. Sjekk også ut denne siden hvor bokbloggeren Karete har publisert sitt intervju medforfatteren.

2014: Lest og ulest i mars

Bøker lest i mars måned:

- Om vi heftes underveis. Krigsseilerne og deres familier, av Kristine Hemmingsen 

- Revolvergutten, av Arne Svingen 

- Fru Ines, av Amalie Skram (les min omtale)

- Alle mine triste horer, av Gabriel Garcia Marquez (les min omtale)

- Lucie, av Amalie Skram (les min omtale)

- Forrådt, av Amalie Skram (les min omtale)

- Kollektivet, av Ingrid Furre (les min omtale)

- Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede, av Jan Wiese 

Noveller lest i mars måned:

- Den røde gardin, av Amalie Skram (les min omtale)

- Karens jul, av Amalie Skram 

Påbegynt i mars måned:

- Liknelsesboken, av Per Olof Enquist (påbegynt)

Er lik:

Åtte bøker lest, hvorav en diktsamling (personlig kryss i taket), tre norske klassikere, en sakprosa (nok et personlig kryss i taket), en bejublet roman og en ungdomsbok. Samtlige, med ett eneste unntak, av norske forfattere. Kudos til meg selv for å lese tre av romanene på dansk-norsk. 

To noveller er lest i forbindelse med Amalie Skram-prosjektet. Ellers, en påbegynt roman av Per Olof Enquist. Boken fikk jeg tilsendt av snilleste Lise/Knirk, Bokblogglandias mest sprudlende og entusiastiske. Tusen takk! Enquist kan være en liten utfordring i seg selv, og når alle de vanskelige ordene og den uvanlige ordstillingen attpåtil er på svensk, går det rett og slett uvanlig tregt. – Men oi! som det vil være verdt det!

Bloggerier i mars måned

Bloggmessig har jeg nærmest overgått meg selv, ved å skrive litt mer inngående om to forfattere: (Amalie Skram) og (Gabriel Garcia Marquez). Med det la jeg også et unødvendig stort press på meg selv ved å gjøre det hele til to prosjekter hvor jeg skal lese utvalgte bøker av de to praktfulle. Alle vet hvordan det har gått med Sigrid Undset-prosjektet mitt. - Klart heller ikke dette kan gå bra. 

----

Og det var det for denne gang. Ingen ukritisk selvutlevering, ingen skitkasting, ingen innrømmelser av blundere og irrettesettelser fra forfattere og forlagsfolk. Attpåtil har jeg vært for sløv bloggleser til å anbefale spesielle innlegg videre. Ja, også er jeg syk. Manflu av verste sort. Mett på kaker på fjerde dagen på rad er jeg også. Angry Birds er slettet for andre gang denne måneden. I det hele tatt er det ganske synd på meg. Neida, jo da. Snakkes!

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede, av Jan Wiese

Boken er blitt utgitt i femten land, er solgt i over hundre tusen eksemplarer og er omtalt som en av Norges mest elskede romaner. Boken har samlet støv i bokhyllen min i en årrekke og har nesten tatt pusten av meg med skyhøye forventninger og tilsvarende redsel for at disse ikke skulle bli innfridd.

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede, av Jan Wiese

Forlagsomtale: På et middelaldertorv i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde denne kjærlighetserklæring. Men hvordan har denne historien havnet og blitt glemt i Vatikanets enorme bibliotek? En dag finner en ensom bibliotekar de glemte fortellingene. Beretninger om underet, om kjærlighet og lengsel, hovmod og fristelse. Om kunsten og virkeligheten. Da bibliotekaren gir seg i kast med papirene fra Vatikanet, blir resultatet skjebnesvangert.

Skaperen, formidleren, oppdageren. Tre fortellerstemmer fletter sammen, tegner streker, danner grunnlag, fortsettelse og konsekvenser. Sammen og hver for seg skaper de fortellinger i fortellingen, alt med et behagelig, malerisk språk. Det er fortryllende, skjønt og sårt om kjærlighet.

Leseopplevelsen er fin, annerledes, til og med fascinerende. Klart jeg forstår hvorfor boken blant mange lesere er høyt elsket, men for meg ble den ikke like altoppslukende som forventet, hvor urettferdig det enn er. Det tenderer litt vel mye mot det klisjeaktige, svulstige og overdrevne. Symbolikken og metaforene blir i overkant tydelige. - Kanskje et annet sted, en annen tid. Kanskje en gang til.

Kilde: Kjøpt på loppemarked. Fra egen bokhylle.

Revolvergutten, av Arne Svingen

Arne Svingen leverer alltid varene. Hans brennende ønske om at gutter skal like å lese, gjør at han tar målgruppen på alvor og serverer rasende spennende historier ispedd en solid dose humor, dandert med lett språk.

Revolvergutten, av Arne Svingen

Så også i hans foreløpig siste bok. Robin vokser opp med en pappa som helt tilfeldigvis er en av landets største forbryter. Han er stadig på farten om man kan si det slikt når man strengt tatt kun sitter stille i et bittelite rom i flere måneder om gangen. Robins eneste kompis tilbringer så mye tid som mulig i huset. Heller enn å bli turner, ønsker han å bli en skurk. Skurker har det langt mer spennende enn turnere. Ikke trenger man å være spesielt skummel heller. For Robins pappa er verdens snilleste pappa, og slettes ikke som de forferdelige mafiagjengmedlemmene som kan skremme en hver ut på flukt. Selv i sitt eget hus.

Forbryter, men snill, altså. Men det bobler ikke over med moralske pekefingre. Svingen serverer i stedet for en rasende spennende historie med lett språk og treffende humor. Er det noen som kan få leseleie guttevalper til å tilbringe litt tid i bøkenes verden er det denne mannen…

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget.