Menn som leser kvinner

Det hadde vært noe, det. Mannfolk som leser bøker av kvinnelige forfattere. Mannfolk som leser bøker med kvinnelige hovedpersoner. Det hadde vært noe, det.

- Men det er ikke så vanlig, er det vel? Menn foretrekker historiske romaner med blod og vold, krimromaner og politiske biografier. Av menn. Menn som skriver enkelt, røft og ikke overvelder leseren med romantiske floskler og tåredryppende beskrivelser av solnedganger.

Jeg kjenner på fordommene selv. Jeg tror jeg foretrekker mannlige forfattere. Jeg liker renheten, den rasjonelle undringen, filosoferingen. Jeg misliker romantikk, jeg foretrekker råhet. Jeg liker å rystes, holde meg våken om natten mens jeg plages av den mannlige hovedpersonens vandring i inferno. Jeg foretrekker den innestengte lidenskapen, følelsene som ikke slippes løs fordi han ikke vil, ikke tør, ikke makter.

Den kvinnelige leseren lærer seg mannen å kjenne. Det er på tide å la den mannlige leseren lære seg kvinnen å kjenne. Den litterære kvinnen. Kvinnelige forfattere som knuser hans fordommer. Kvinnelige forfattere som lar mannen forstå litt mer.

Forfatterfruen, vidunderlige Karen, holder for tiden på å samle sammen boktips om nettopp bøker av kvinnelige forfattere, bøker med kvinnelige hovedpersoner, som menn kan og bør ha glede av. Hun trenger flere tips.

Her er mine tips til menn:

Tema: Politikk
Forfatter: Cecilie Enger
Tittel: Himmelstormeren
Link: (les min bloggomtale)

Biografiroman om Ellisif Wessel, en faktaspekket fiksjon om kvinnekamp og sterk personlighet.

Cecilie Enger lykkes meget godt med å gi leseren innblikk i det nord-norske samfunn på Wessels samtid, fattigdommen og kampviljen og Ellisif. Rent informativt har hun gjort en meget god jobb og det er en spennende kombinasjon av fakta og fiksjon. Følelsesmessig glimrer boken ytterligere med forfatterens mer fiktive fortellinger hvor Ellisifs liv veksler mellom bunnløs sorg, brennhett engasjement og kamp for å beholde troen på seg selv. Ellisif setter ikke seg selv først, men hennes engasjement kommer også av hennes pasjonsløse kjærlighetsliv med Andreas, sorgen over barna hun mistet og hennes vanskelige forhold til moren. Ellisif lengter. Hun ønsker å bruke seg selv, ofre noe for å gi til andre.

Boken er engasjerende og fascinerende. Lærerik, overraskende, kverulerende og sårbar. Sterk, trist og kompromissløs. Frustrerende og inspirerende. Akkurat slik Ellisif Wessel selv var, både på godt og vondt.

Tema: Psykologi
Forfatter: Tove Ditlevsen
Tittel: De gjorde et barn fortred
Link: (les min bloggomtale)

19-årige Kirsten begynner langsomt å forstå at hennes stille lidelser har grobunn i barndommen. Et eller annet har skjedd som hun ikke makter å huske. Hun kjemper for å føle tilhørighet i venneflokken, hun føler seg isolert og fremmed i sitt eget hjem, og hun føler en nærhet og avsky til sin egen kjæreste. - Samtidig.

Desperasjon og fortvilelse formidlet med enkelt, men usedvanlig kraftfullt språk.

Tema: Mellommenneskelige relasjoner
Forfatter: Anna Gavalda
Tittel: Eg elska ho
Link: (les min bloggomtale)

Om et ødelagt ekteskap, formidlet gjennom samtale mellom hovedpersonen Chloe, den forsmådde, og hennes svigerfar. Vi møter to ytterpunkter, der begge holder på sitt, men som likevel nærmer seg hverandre med museskritt. Dette er ingen bok som krever å fortelle sannheten til leseren. Sannheten er subjektiv. Den nøyer seg med å vise begge sider av en sak, og dermed også gi rom for ettertanke. Boken gir håp og pågangsmot til den knuste, og sympati til den usympatiske.

Gavalda opererer med et enkelt språk, fritt for åpenbare klisjeer. Språket holdes økonomisk og stramt.
------
Følg med på Karens bloggpost for flere gode tips. Og du? Les sammen med din kjære. Diskuter, sammenlign, oppnå en felles forståelse. Kjenn deg selv igjen. Se verden gjennom hennes øyne.

Barndom. Ungdom. Gift, av Tove Ditlevsen

I fjor innledet jeg sommeren med De gjorde et barn fortred av danske Tove Ditlevsen. Jeg lot meg bergta av den stille, men dystre stemningen. Jeg kjente på fortvilelse og avmaktfølelse. Samme stemning fant jeg igjen i erindringsromanene Barndom, Ungdom og Gift.

Barndom. Ungdom. Gift, av Tove Ditlevsen

Forlaget Oktober skriver enkelt og greit følgende i sin presentasjon:

I erindringsromanene Barndom, Ungdom og Gift (1967-1971) er Tove Ditlevsen usedvanlig ærlig og selvutleverende, og klarer å heve private og intime opplevelser til det allmennmenneskelige. (...) Hun skildrer sin egen avhengighet: av andres aksept, av skrivingen, av kjærlighet og av rusmidlers salige strøm gjennom kroppen.

Tove Ditlevsen ble født i 1917 og vokste opp i et arbeiderhjem i København. Hennes nærmeste er en noe ustabil mor, en bokelskende dog fraværende far og en storebror som tynget av forventninger tidlig bryter ut av hjemmet.

Helt nære blir de likevel aldri, en mangel på nærhet som hun vil slite med livet ut. Tove sliter med relasjoner til andre, helst vil hun bare dikte i all sin ensomhet. Hennes behov for materiale og erfaringer tvinger henne ut blant folk, men det metter ikke hennes behov for lykke.

Som tjueåring innleder hun et forhold til sin redaktør Viggo F. Møller, noe som ender med et relativt kort og platonisk ekteskap. I disse årene utgir hun både sin debutroman, De gjorde et barn fortred, og sitt livs største litterære suksess, I barndommens gade. Tove er aldri helt tilfreds, hennes ferd fører henne ut i stadig nye forhold – og ekteskap. Hun får tre egne barn og adopterer en pike, men det er likevel først og fremst diktingen som er hennes lidenskap.

De evige tre, av Tove Ditlevsen

Der er to mænd i verden

der bestandig krydser min vej.

Den ene er ham, jeg elsker,

den anden elsker mig.

Den ene er i en natlig drøm

der bor i mit mørke sind.

Den anden står ved mit hjertes dør,

jeg lukker ham aldrig ind.

Den ene gav mig vårligt pust

af lykke, der snart fór hen.

Den anden gav mig sit hele liv,

fik aldrig en time igen.

Den ene bruser i blodet sang

hvor elskov er ren og fri.

Den anden er ét med den triste dag.

som drømmene drukner i.

Hver en kvinde står mellem disse to

forelsket, elsket og ren.

En gang hvert hundred år kan det ske

de smelter sammen til en.

(fra diktsamlingen Lille verden, 1942)

Hun får ingen ro over seg. Det er en lengsel og søken i henne som ofte fører henne på ville veier. Tragedien er nær med å fullbyrdes i hennes ekteskap med legen Carl Ryberg. Den store kjærligheten er hennes avhengighet av hans sprøyter og tabletter. Tove blir narkoman.

Utsvevende perioder veksler med sterke depresjoner gjennom hele hennes liv. Forfatterskapet som omfatter et titalls romaner og diktsamlinger, flere novellesamlinger og et par barnebøker, lider sterkt av tomrommet depresjonene medfører. Inspirasjonen forsvinner. Det er ingenting å skrive om. Ingenting å føle. Tove ender sitt eget liv i 1976 med en overdose piller.

Hennes erindringsromaner gjenspeiler dette indre kaos. Hun beretter om sine maniske perioder, sitt misbruk og sine ustabile forhold. Hun forteller om sitt intense ønske og behov for å produsere tekst, dikt og fortellinger. Det var så mange tanker, refleksjoner, selvopplevde erfaringer sammen med drømmer og fantasier som skulle ut av systemet.

Dette indre kaos, inderligheten, manien, forsterkes på underlig vis gjennom et enkelt og upretensiøst språk.  På mange måter fortoner romanene seg som psykoanalyse av forfatteren selv. Det er direkte, rett frem og ytterst privat. Sårbart og sterkt. Stille og ettertenksomt. Dette er en bok, en triologi, som tvinger leseren til å bruke tid. Forfatteren tvinger leseren til å dvele ved alle momentene som skaper et menneske, og hvordan personlighet og tidligere erfaringer skaper veivalg man ikke venter seg. Det gjør inntrykk.

Tidvis gjør det fysisk vondt. - Psykisk er det uforglemmelig.



Kilde: Fått brukt av en bokelsker med begrenset plass i bokhyllene sine. Fra min forsvinner den aldri.

Andre bloggere: Min omtale av Ditlevsens De gjorde et barn fortred kan leses (her). Også (Karin) og (Lena) har blogget om boken. En annen bokblogger, Janke, har omtalt en av hennes novellesamlinger i (dette innlegget).

Beklager, jeg må være mamma, av Karianne Gamkinn

Karianne Gamkinn alias Mammadamen utga Beklager, jeg må være mamma på selveste kvinnedagen. Selvfølgelig måtte det skje akkurat denne dagen.

Beklager, jeg må være mamma, av Karianne Gamkinn

Med sin blogg Mammadamen.no har hun inspirert, engasjert og underholdt sin stadig økende leseskare siden 2008. Jeg har i flere år vært fast leser og en kritisk analyse av boken vil således være en umulighet.

Mammadamen er trolig Blogglandias skjønneste, fineste menneske. Hennes vesen er umulig å ikke omfavne, hun skriver hyppige, engasjerte innlegg og er raus overfor sine medbloggere.

Denne rausheten gjenspeiler seg også i boken, selv om den temamessig øyensynlig er navlebeskuende. Det handler om Karianne selv som etter å blitt mamma måtte se seg tvunget til å revurdere sin arbeidssituasjon. Det handler om kaosmorgener, lange dager på jobb, sorgen over å ofre dyrebare kveldstimer sammen med barna, sjefer som ikke forstår og konstant dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet overfor barna. Dårlig samvittighet overfor mannen. Dårlig samvittighet overfor sjefen. Dårlig samvittighet overfor venninner. Dårlig samvittighet overfor seg selv. Dårlig samvittighet.

Ikke at det er noen grunn til det, men like fullt er det slik det er. Det er gjerne en mammas lodd i livet. Mens pappaen legger seg ned på sofaen og helt oppriktig og med stor tilfredshet mener at alt annet kan vente, løper mammaen rundt og stresser med alt som burde ha blitt gjort. - Helst allerede i går.

Nikker du? Vi er kanskje litt håpløse. Vi kan takke oss selv. Det er bra, for da kan vi selv gjøre noe med det. Kvinnekampen har kommet langt, svært langt, men det er fremdeles en vei frem mot målet. Ingen skal sitte stille og vente på at det endrer seg, for vi kan alle bidra med noe: Vi kan alle hjelpe oss selv. Jobbe med våre egne holdninger, sette våre egne mål, tilrettelegge slik at det livet vi ønsker oss faktisk kan realiseres. Hvem sier at det er galt å prioritere barn og familieliv fremfor noe annet?

Fins det egentlig noe mer verdifullt?

Det handler om å bestemme selv. Kjenne seg selv, sine begrensninger og muligheter. Det handler om å ta sine egne valg, det handler om feminisme. Hjemmeværende mødre kan også være feminister.
Det er på tide å definere feminismen på ny. Vi trenger ikke lenger å si at å være frigjort og likestilt betyr å strekke og kutte båndene til barn, hjem og familie. Vi trenger ikke lenger å si at feminist er lik fulltidsjobb og full barnehage. Vi er der, og vi må inn på et nytt spor. Feminismen må anerkjenne de typiske kvinnelige oppgavene og verdiene. La mor være malen for far i stedet for omvendt.

(Debattinnlegg i Dagbladet, 7. mars 2013)

Det er ingen fasit hun legger frem, men hun forteller om en løsning som fungerer greit for henne og hennes familie. Hun har funnet et alternativ, selv om det ikke nødvendigvis fungerer optimalt. Kvinnekamp er ikke synonymt med å gi avkall på et liv som mamma. Kvinnefrigjøring er ikke synonymt med å alltid ha dårlig samvittighet. Man kan ta styringen over sitt eget liv, prioritere sine barn, men likevel makte å ha en karriere.

Hvem bestemmer premissene om ikke oss selv?

Rent litterært har Mammadamen en god penn, alle som har fulgt bloggen hennes vet dette. Også i bokform fungerer det greit, selv om de litt for hyppige gjentakelsene forstyrrer og ødelegger helhetsinntrykket. Noen optimal leseopplevelse er det ikke, men boken oppleves som et fint og viktig innlegg i feminismedebatten. Viktig fordi det er en annerledes vinkling, mest av alt fordi den appellerer til de som kanskje ikke har mest overskudd til å engasjere seg. Småbarnsforeldre.

Beklager, jeg må være mamma er lettlest og hyppige kapittelinndelinger gjør boken ideell for korte lesestunder innimellom bleieskift, paniske omganger med vaskestaven og kollapssoving på sofaen i en sjelden, stille stund. Ypperlig for småbarnsmammaer i tidsklemma, altså. Mammaer, fordi det er de som har dårlig samvittighet og attpåtil tillater seg selv å ha det.

Der og da, på det mest sårbare, er det inderlig godt å vite at ikke alle andre nødvendigvis opplever den fullkomne lykke. Du er ikke den eneste med total mangel på søvn, hauger med skitne klær, haltende ekteskap, manglende interesse fra venninner, utålmodige sjefer og bleieutslett. Der og da er det inderlig godt å lese om andre i samme situasjon, og fatte at man kan snu situasjonen til det bedre for seg og sine. Man mister ikke sitt gamle liv, sitt egentlige jeg, sine egne drømmer, selv om man blir mamma. Man må bare justere litt. Tenke litt annerledes. Og tillate seg å gi blaffen i andres forventninger.

Man er herre kvinne over sitt eget liv.


Andre blogger: Mammadamen har en svoren tilhengerskare i Blogglandia og boken har høstet mange fin-fine omtaler rundt omkring. Blant annet har bokbloggerne (Anita) og (Ellen) skrevet refleksjoner rundt Beklager, jeg må være mamma.

Kilde: Leseeksemplar tilsendt fra forlaget etter ønske fra undertegnede.

Fristende? Boken kan bestilles gjennom Mammadamens egen blogg ved å klikke på (denne affilate-lenken). Slik gir du henne en liten ekstra andel av boksalget.

Lest i 2013: Mars

I månedsoppsummeringen for (februar) skrev jeg følgende som mål for mars:

I mars skal jeg lese bøker. Jaggu skal jeg lese bøker!

Og det gjorde jeg. Jaggu gjorde jeg det. Leste bøker, altså. Ikke som i leste jeg jaggu mange bøker. Jeg gjorde sånn cirka alt annet enn å lese mange bøker. Jaggu. For eksempel så jeg mer på TV enn jeg har gjort resten av livet til sammen. Ingenting på TV kunne få meg bort fra skjermen og dytte nesa mi ned i en bok. Jeg følger opp i april ved å google definisjonen av jaggu.

Skjønner’u’elle? Det står ikke direkte strålende til i den ellikkenske bokhylle.

Lest i mars:

Barndom Ungdom Gift, av Tove Ditlevsen
Beklager, jeg må være mamma, av Karianne Garkinn
De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin (les omtale)
Undervannsgåten, av Jørn Lier Horst (les omtale)

Pluss for kategorier, minus for antall. Det hjelper bittelitt å vite at Ditlevsen-boka egentlig er tre bøker i en. Det plager meg virkelig sterkt at jeg ikke skrev om Barndom Ungdom Gift mens jeg enda hadde den friskt i minne. Ditlevsen semibiografi var knakende fantastisk, intet mindre, men da boken var ferdiglest var jeg såpass dausjuk (null stress, bare kombinasjonen manflu og diagnosen flink pike som var litt drøy) at jeg ikke taklet tanken på å skrive noe, ei heller produsere intelligente tanker. Godt uti penicillinkuren tok jeg det igjen det tapte med å sluke Mammadamens skriblerier, rystes over Jaklins beretninger fra landssvikoppgjøret, og more meg over Lier Horsts ungdomskrim.

For å ta det siste først: Undervannsgåten er den tredje boken i CLUE, en krimromanserie for ungdom. Les gjerne (mitt samleinnlegg). Kanskje ikke den suverent beste av de tre, men både innledningen og avslutningen ga meg, voksne dama, herlig grøss på ryggen og salig glis rundt munnen. Både gutt og mor gleder seg til fortsettelsen. – Det er meldt om totalt 12 bøker, en for hver måned. Sommermånedene er nå over, og vi ser frem til iskalde grøss utover senhøsten og vinteren. Uh-huuuuu!

Vi fortsetter i feil rekkefølge: De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin tar for seg rettssakene til de 25 nordmennene som måtte bøte med livet under det massive landsvikoppgjøret etter andre verdenskrig. Kraftig kost servert på en nøktern og overraskende medrivende måte. Mer om boken er blogget opp i (dette innlegget).

Nå gjenstår to bøker. Selvfølgelig ikke uten grunn, ene og alene fordi omtalene enda ikke er publisert. Selvfølgelig ikke uten grunn det heller. Veien blir til mens man går, sviktende hukommelse til tross.

- Men påskeferien var knall da. Jaggu var den det! Fire gullende fine dager i nordmørsk påskesol med knakende fine tantebarn, familie, venner og venners barn. Det blir ikke stort bedre enn det. Alskens matprogrammer ble byttet ut med ordentlig mat, bøker ble byttet ut med petanque, sykdom ble byttet ut med genuin glede over å mestre opptil flere quiz-spørsmål, og stillesittende kontorjobb ble byttet ut med 130 stillesittende mil i bil.

I april skal jeg lese. Ett eller annet. Tre dager ut i måneden har jeg hakket meg igjennom 20 sider av The Slap. Tittelen juger ikke, boken er på engelsk. Vi får se. Jeg skal i alle fall lese.

De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin

Påsken er krimtid. Ta deg tid til å lese litt faglitteratur innimellom all underholdningen. Det mest uforståelige forståelige, mest vonde og skremmende finnes ofte i vår egen virkelighet.

De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin

Det ville bli en storm i landet. Slik begrunnet statsminister Einar Gerhardsen hvorfor han ikke kunne benåde Reidar Haaland, frontkjemperen og torturisten, som fikk den første dødsdommen i 1945. Tre år senere, i august 1945. Tre år senere, i august 1948, ble professor og statsråd Ragnar Skancke skutt som den siste.

I disse årene hadde påtalemyndigheten lagt ned 139 påstander om dødsstraff, 72 ble til dødsdommer i lagmannsretten. Høyesterett satte ned straffen i 27 tilfeller og stadfestet endelig 45 dødsdommer. Fratrukket benådninger, selvmord og sykdom ble 37 personer henrettet.

Blant disse fantes det 25 nordmenn.

(sitat fra boken)

Og det er akkurat livene til disse 25 nordmennene Asbjørn Jaklin i boken De dødsdømte forsøker å gi oss innblikk i. Livet og døden, for alle ble drept, avlivet, av den norske stat. Det ville bli en storm i landet ellers, som statsministeren selv uttalte. Norge var hevngjerrige og rystet etter mange vonde krigsår.

- Men hva hadde de egentlig gjort under krigen, disse 25 nordmennene? Og hvorfor valgte de så til de grader hatske gjerninger? Ble de revet med, hjernevasket, eller skyldes det katastrofale opplevelser i ung alder? Kunne man skimte psykopatiske trekk? Hvor mye var egentlig fri vilje?

Jaklin beskriver mest av alt rettsprosessen som førte til dødsdommene. Han stiller ikke så mange spørsmål, men overlater dette til leseren. Vi serveres de grusomste gjenfortellinger om tortur og vanvidd, men også små anekdoter om hvor det kanskje gikk galt.

Vi blir kjent med hendelser som har vært delvis eller fullstendig nedhysjet i generasjoner, hendelser Norge ikke ønsker å vedkjennes.

Vi har hørt beretninger om brutale mishandlinger i Møllergaten 19, men hvor mye har vi hørt om utryddelsesleirene i Nord-Norge? Blant 4 200 jugoslavere som ble sendt til disse leirene, døde 2/3 i løpet av krigen. Det er nærmest ufattelig. Enda mer ufattelig er at dette ikke er det eneste vi, det norske folk, har forsøkt å fortrenge fra vår unisone bevissthet.

Og hvor kjent er vi egentlig med det bisarre rettsoppgjøret etter krigen? Prester gikk i forbønn og sakkyndige vinglet.

Hvor ubehagelig er det vel ikke å bli kjent med hvordan folkehavet som skrek etter hevn, øye for øye, og deres intense ønske om at det aldri, aldri, aldri mer skulle skje det samme igjen. Ikke uten konsekvenser. Vi tvinges til å forstå holdningene, tross det ubehagelige i å rokke ved våre prinsipper.

Folket delte seg i to, isfronten og silkefronten. Fra massiv oppslutning til den strengeste dom, til stadig mer usikkerhet og tilgivelse.

Hvem bestemmer hva som er rett og galt, hvem bestemmer hvem som må bøte med livet, hvem bestemmer hvor grensen går?

- Først i 2003 kom det endelige svaret.





Rent kvalitetsmessig? Jeg blir slått i bakken av hvor nøkternt, men like fullt medrivende forfatteren beskriver hendelsene. Drøye 300 sider, nærmest sammenhengende, ble en, utenom det vanlige, intens leseopplevelse. Det er tidvis vondt, klumpen i magen er der kontinuerlig, men mest av alt er utbyttet så til de grader til stede. Man får et innblikk og et forsøk på forståelse man bør og skal ta med seg videre i livet og til nye generasjoner.

Les også: Les mer om landssvikoppgjøret på Wikipedia. Tidligere har jeg omtalt kriminalromanen Svart frost av Asbjørn Jaklin

Kilde: Tilbudt og tilsendt av bokens redaktør, etter at jeg hadde publisert ønske om å kjøpe boken under årets Mammutsalg. Tusen takk!

Jæi æj bare tjeee åj!

Ja, for det er jeg. Tre år. On a dot, as a matter of fact! 22. mars 2010 debuterte undertegnede med dette innlegget, og siden har rimelig mange bøker blitt lest og nesten like mange bøker omtalt.

Tradisjonen tro, om slikt kan kalles tradisjon, skulle jeg være gavmildheten selv og donere bort min yndlingsbok til en gratulant også i år, men jammen meg har man sluttet å selge fantastiske The Crow Road i Norge. Joda, jeg vet den er å få tak i på utenlandske nettsteder, men jeg er så gruelig redd for slikt. For to dager siden fikk jeg følgende e-post:

Vedrørende din ordre: 00xxxxxx
Iain Banks - The Crow Road er dessverre utgått og ikke lenger tilgjengelig fra leverandør. Vi må derfor slette varen fra din bestilling.
Beklager at vi ikke kunne skaffe varen.

Å påstå at jeg fikk litt klump i halsen vil være å underdrive. Faktisk. Det var DEN bursdagsfesten, liksom.

For å velte meg i urettferdighet, bestemte jeg meg derfor for å understreke min tristesse ved å bringe frem i lyset andre bøker jeg ikke klarer å få tak i lenger.

Ja, disse, ja. Eller, ikke akkurat disse, men resten av serien.

Hva gir du meg? Topp kvalitet av ypperste klasse. Men seriøst, jeg elsket disse bøkene. Jeg elsket Dana, jeg digget Faith og irriterte meg over Shelley. Men mest av alt forgudet jeg Allison, selveste husmoren. Hun var kjempegammel, sikkert bortimot tredve høggamle år, men likevel kulheten selv. Herligheten.

En eller to ganger i måneden kjørte vi 3 mil på svingete veier for å "ta oss en tur", kjøpe annerledes godteri, klistremerkepakker... og den nyeste Trekløveret-boka om jeg var så inderlig heldig. Venninna mi hadde samme tradisjon, søskenbarnet mitt ligeså. Kjøper du den, så kjøper jeg den andre. Livet var enkelt, sånn sett.

Nå, tretti-ish år senere, bokshopaholiker av rang og nostalgisk uten sidestykke, stiller man store spørsmålstegn for hvor galskapsgenet var i mine unge år.

OG JEG FÅR IKKE TAK I DE. NOE STED. NOEN GANG.

Tenk deg Zalando-reklamen, og der har du meg. Du vet, dette hylet. Ææææææææææææææh!

Men en ting skal jeg ha, jeg gjorde mitt ytterste for at ingen skulle ta mine bøker til odel og eie:

Trekløveret har jeg skrevet om før, forresten. Og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen. Jeg gir aldri opp håpet om å snuble over serien på et eller annet loppemarked. Det handler bare om å frekventere mange nok og ofte nok, og i mangelen av noe annet glede seg over alle posene med andre bøker man kjøper for en slikk og ingenting. Jeg kan skrive dette uten dårlig samvittighet i dag, for det er min bursdag, og da kan jeg ønske meg både hus og hytte og anneks for å få plass til alle bøkene mine.

Litt sympati kan jeg også be om etter å ha vært syk, nærmest dausjuk, i tre uker. Ingen mann i hele verden kan føle mer synd i seg selv enn meg. Derfor også særdeles stille på bokbloggen. Tausheten måtte brytes nå, tross svettetokter og svimmelanfall. Har man bursdag, må man sørge for litt oppmerksomhet!

Jeg tar selvsagt imot gratulasjoner i bøtter og spann, det kan hende det gir avkastning. Om du skal gjøre meg enda gladere kan du i tillegg gi meg håndfaste tips om hvor jeg kan skaffe meg resten av serien.

Den beste sommeren, av Emilia og Monika Polbratek

Når søsken blir alvorlig syke forandres hele familiesituasjonen. Alt sentreres rundt den syke, og søsken må forholde seg til den syke og foreldrene på en helt ny måte. Flere oppgaver må tas og ens egne reaksjoner fortrenges, det siste foreldrene trenger er en ekstra byrde. Man er redd og fortvilet over den syke, og redd og fortvilet over å se de tidligere så trygge og oppmerksomme foreldre svinne hen.

13 år gamle Emilia opplevde det ufattelige da familien i fjor fikk beskjed om at hennes fem år gamle lillesøster Natalia ikke ville overleve kreftsykdommen. Det er her den unge jenta snur den hjerteskjærende tragedien til noe positivt. I stedet for å la sorgen komme henne i forkjøpet, bestemmer hun seg for å gjøre alt for at Natalia skal få den beste sommeren i hennes forsvinnende korte liv. Emilia ønsker å gi mening i det meningsløse.

Den beste sommeren, av Emilia og Monika Polbratek

Hun skriver et innlegg på Aftenpostens Si;D-spalte og oppretter egen blogg: megognatalia.blogg.no. Responsen er umiddelbar og overveldende. Gaver, kort og penger kommer strømmende inn og media kaster seg over familien i den sårbare tiden. I den grad det er forsvarlig, reiser den lille familien rundt omkring på små og store ferieturer disse forsvinnende få sommermånedene. I januar 2013 dør lille Natalia. Et helt liv på bare fem år.

Noen få måneder senere er denne reisen foreviget i bokform. Blogginnlegg, mors dagboknotater, utdrag fra lesernes kommentarer og artikler i aviser er gjengitt, stort sett i sin helhet. Korte kommentarer fra redaktøren binder det hele sammen, illustrert av bilder tidligere publisert i bloggen. Rosa omslag og søt layout legger rammene for en liten, men betydelig hyllest av to søstre som fikk så altfor kort tid sammen.

Særlig mors dagboknotater gjør inntrykk. Hennes tanker uttrykker en sårhet over ikke å bli tatt på alvor, ikke før det var for sent. Ellers er det nok en del å innvende på resultatet. Blogginnleggene mangler noe av dybden, bakgrunnsmaterialet, følelsene, som fungerer bedre i bokform. Det er mye gjentakelser i avisartiklene. Jeg savner bilder som ikke tidligere er publisert i bloggen. Det mangler noe, ett eller annet.

Og likevel føles det ikke riktig. Utgangspunktet gir ikke rom for en normal bokomtale. Utgangspunktet er for viktig.

Bloggen eksisterer. Emilia lever. Natalia er død.

Så brutalt kan livet være, og så viktig er åpenhet om brutaliteten i å snu tragedien til noe positivt. Emilia nektet å fortie det ytterst vanskelige i situasjonen. Hun søkte konstruktiv hjelp og oppfordret samfunnet til å vise omsorg.

- Og samfunnet viste virkelig omsorg. Bloggen ga familien uventet stor oppmerksomhet og gavene strømmet på. Emilia skapte en kanal hvor man kunne vise medmenneskelighet og omsorg, samtidig som det fungerte som en ventil for andre som har vært i, var i, samme situasjon. Det er mye trøst i felles trøst. Emilia viste vei.

Det ble for mye. Akkurat dette er historiens, og også bokens, store styrke. Dette usagte, uskrevne, alt vi leser mellom linjene.

Vi aner Emilias forsøk på å stoppe all pågangen, alle de uønskede kommentarene og spørsmålene. Vi aner følelseskaoset, lammelsen, selv om Emilia forsøker alt hun kan unngå å bli for personlig. Avmaktsfølelsen på tross av fokuset på det positive. Panikken som oppstår når alle henvendelsene tar av tiden hun heller skulle brukt på å være sammen med Natalia.

Mest av alt leser vi det som Emilia selv ikke skriver. At Emilia er i dyp sorg. I sorg over søsteren som snart skal dø, i sorg over foreldrene som mister en datter, hennes søster. I sorg over seg selv som forsøker så iherdig å gjøre alt godt som tenkes kan, men som selv skriker etter å bli trøstet.

Leseren møter den tause sorgen. Den man ikke orker snakke, skrive, om. Alt alvoret bak stå-på-viljen og den ukuelige optimismen. Emilia orker ikke lenger skrive på bloggen. Det neste og siste innlegget forteller leseren at Natalia ikke ble eldre enn fem år.

Bloggen og engasjementet var av betydelig hjelp for Emilia i denne perioden, men ble til slutt for stor belastning. Tilbakemeldingene hjalp hele familien, men ingen kunne stoppe det uunngåelige. Ingen kunne redde Natalia. Ingen ord eller gaver kunne bringe lillesøsteren, datteren, tilbake.

Brutaliteten i et lite barns død er umenneskelig. Jeg håper de klarer å holde sammen. Jeg håper Emilia får hjelp. Jeg håper de fortsetter å bli sett. – For det blir så stille, så forferdelig stille...

Ingen som ikke har opplevd det selv vil kunne klare å forestille seg det. Det er først nå det starter.


------------------------------------------------
Les også:

Emilia og Natalias historie er ikke enestående. Altfor mange er i samme situasjon. Jeg anbefaler alle å ta en titt på Landsforeningen Uventet Barnedød (LUB) sine sider. Her finner dere brosjyrer om (Ungdom og sorg) (Søskenfortellinger) (Skolebarn og sorg) i tillegg til gode artikler om sorgreaksjoner hos (Barn) og (Ungdom)

I 2007 ble boken Små føtter setter dype spor utgitt med Janne Teigen som redaktør. Alle som har bidratt med dikt og historier har selv mistet barn. Jeg er blant bidragsyterne. I tillegg til personlige fortellinger inneholder boken en rekke råd og tips både til foreldre, pårørende, ansatte i barnehager og skoler samt helsepersonell. Boken fins både i papir og i elektronisk utgave: ISBN: 9788292309933. Honorarene går uavkortet til Foreningen et barn for lite og Foreningen for hjertesyke barn. (Les mer om boken)

Andre bloggere om Den beste sommeren: (Rose-Marie) (Bibliotekaren din)

Og boken? Leseeksemplar fra forlaget, etter å ha fulgt Emilia og Natalia i blogglandia var dette en bok jeg ønsket meg og følgelig takket ja til.

Lest i 2013: Februar

Yeah, yeah, yeah. Februar er over og dette er lest:

• Den beste sommeren, av Emilia og Monika Polbratek
• Vårskyer, av Sigrid Undset (les omtale)
• Den fortrolige, av Helene Gremillon (les omtale)
• Salamandergåten, av Jørn Lier Horst (les omtale)
• Maltesergåten, av Jørn Lier Horst (les omtale)
• Rubinrød, av Kerstin Gier

Antall bøker sier mindre enn antall sider. Blogg-boken Den beste sommeren er forsvinnende kort, Vårskyer består av tre korte noveller, og de to gåtene er skrevet for 10-14-åringer og er lettleste og, nettopp, relativt korte. Alt oppveies med Rubinrød, hvis bok jeg brukte uhorvelig lang tid på. Dessverre uten et snev av glede. Her kunne jeg kommet med et gjesp, men et slikt uttrykk sier ikke i nærheten av nok.

 

Fem av bøkene er omtalt, resterende tror jeg forbigår i stillhet. Nei, forresten. Da Heksa omtalte Rubinrød i februar benyttet jeg muligheten til å publisere en ytterst reflektert og grundig kommentar:

Også jeg har lest Rubinrød i februar, og kan ikke si annet enn at leseopplevelsen var et eneste stort gjesp. Har overhodet ingen ambisjoner om å skrive noen omtale, så sørgelig kjedelig syns jeg det hele var. Ingen driv, stakkarslige dialoger, gjentakelser og romantikk...?? Hvor? Hva? Hæh? - Verst av alt er selvsagt morens, hva skal man si, barneoppdragelse i dette helt spesielle tilfellet. "Åh, forresten"- liksom.

Husk at jeg var meget frustrert på dette tidspunkt. Jeg avsluttet kommentaren attpåtil med

Sukk og stønn.

Den beste sommeren, om 5 år gamle Natalia som er døende av kreft, ført i pennen (tastaturet) av bloggende storesøster Emilia, kommer jeg tilbake til.

 

De fire andre roser jeg mer enn gjerne opp i (vår)skyene. Undset = kvalitet og stjerne i margen. Den fortrolige var stort sett knakende god, men med såpass variabelt språk kan jeg likevel ikke trykke den til mitt bryst. CLUE-bøkene av Jørn Lier Horst er innertier hos guttungen, og mora ser absolutt hvorfor. Mye og mer enn masse er skrevet om alle disse, jeg lar det bli med dette i månedsoppsummeringen.

 

Viktig å nevne fra februar

 

- Alle som ønsker flere lesere, i det minste i en stakket stund, bør lage et innlegg om tips til Mammut-bøker. Jeg gjorde det, og jammen min hatt skal jeg si det fikk fart på sakene. Skummelt så lenge det varte, som man sier.

 

- Det er mulig å dra til en bokhandel for å gå el bananovic på Mammutsalg faktisk uten å kjøpe noe. Altså, først og fremst skyldes det at de var utsolgt for de fem bøkene jeg var på jakt etter, men poenget er det samme. Jeg mener, det er jo gjerne slik at man kjøper noe annet i stedet for. Det gjorde jeg ikke.

 

- Jeg har lært at verden ikke går under selv om legespesialisten ser på røntgenbilder av mine hender og kaller det et sorgens kapittel. Faktisk er det nærliggende å sporenstreks tenke på bøker, og attpåtil er det lite som gleder meg mer enn å lese bøker om sorg. Minus pluss minus er pluss i praksis.

 

- Man blir ikke gal av å ikke reise på tur hver eneste måned, man bare tror det. Skaden er skjedd, men tatt lærdom av.

 

- Jeg har lært hvordan det føles å bli tatt ut på et landslag. Man blir veldig glad.

 

- Jeg lagde knekkebrød for første gang. Tre brett. Kan ikke fatte at jeg ikke har gjort det før. Er jo helt genialt, slipper å investere i pålegg siden bakepapir følger med på hver eneste knekkebrødbit.

 

- Min statusoppdatering på FB vedrørende samme husmortalent genererte såpass mange likes at jeg anser det som sannsynlig at flere har opplevd det samme.

 

- Jeg har sett med mine egne øyne at det er mye kunst i litt kaffesøl. På rene ark, altså, ikke på viktige regnskapsbilag. Nyt inspirato.blogg.no

 

- Tross min liksomnullinteresse for Tone minus Aksel, har jeg i dagesvis sørget for at VGs kvalitetsartikler om nettopp Tone minus Aksel har fått nok klikk til at de kan fortsette å opplyse folket. Jeg river og sliter i håret mitt over at jeg var for sent ute med å lese det famøse blogginnlegget som måtte slettes, men har hamstret nok sladder på jobben til å spre det videre.

 

- Jeg fikk denne rett i fleisen:

Next tіme I read a blog, Hopеfully it dоes not ԁiѕappoіnt me just aѕ much aѕ this onе. After all, Yеѕ, it was mу choіce to reаd thrοugh, however I genuinely belieѵeԁ yоu'd have something interesting to say. All I hear is a bunch of complaining about something you could possibly fix if you weren't tοo busy seеking attention.

Hva skal man vel si. - Fiffigste spammen jeg har lest på lenge. Jeg har ikke lyst til å slette den en gang.

 

Lesemål for mars måned

 

I mars skal jeg lese bøker. Jaggu skal jeg lese bøker!

Vårskyer, av Sigrid Undset

Sigrid Undsets Vårskyer er en liten novellesamling først gang publisert i Forfatterforeningens julehefte Julehelg 1920. Få sider til tross, novellene i Vårskyer gir et godt eksempel på det essensielle i Sigrid Undsets forfatterskap.

Vårskyer, av Sigrid Undset

Vårskyer (tittelnovelle)

Leseren plasseres midt i stuen, tvunget til å suge til oss den intense stemningen. Her sitter en tydelig sliten mor med tre små barn. Ute skinner vårsolen, men solstrålene makter ikke helt å slippe inn. Stemningen er fullstendig mettet av fortvilelse, sorg og vemod, frykt og anger. Moren betrakter sine barn med frykt og uro for fremtiden, det uvisse og tidens gang. Hun sørger over ungdomstiden som glapp ut av hendene sine, sorgen over å eldes og ikke kunne gjenoppdage livets vår. Midt i gleden og stoltheten over barna sine, føler hun vemodighet over at barna våkner opp med stadig sterkere selvbevissthet. De blir eldre, har egne meninger og går sine egne veier.

Vanfør

Kanskje er dette den eneste av de tre novellene hvor vi virkelig føler noe mer enn fortvilelse og stille resignasjon. Vi møter en ung kvinne lenket til sin rullestol. Fortvilelsen over sin situasjon har gått over til sinne. Denne vårdagen kjenner hun på et opprør over å være et offer. Hun er sint over sin rolle som noen å synes synd i, noen å ofre seg for. Sinnet kanaliserer hun til sin egen mor. Sinne over moren som har viet sitt liv til henne, den invalide.

Et barn

Novellesamlingens eneste mann i persongalleriet er prest. Han ser seg satt i skyggen av de mer karismatiske predikantene, og er usikker på sitt kall og virke. Som ansvarlig for en liten flokk konfirmanter, kjenner han på en avmaktsfølelse. Ungdommer hvis erfaring gjør dem eldre enn de er i alder, ungdommer som ikke har tid eller ønske om å leve etter Guds ord. En av pikene betror seg til presten. Hun har begått en stor synd, forteller hun desperat i fortvilelse. Bekjennelsen viser presten hvem hun egentlig er og hva hun står for. Bekjennelsen gjenopptar hans tro på det gode i mennesket. Det rene, uskyldige og barnlige.

Det er stor grad av personlighet i Sigrid Undsets forfatterskap, så også i Vårskyer. I 1920 var samlivsbruddet med hennes livs kjærlighet, Anders Castus Svarstad, fremdeles ubearbeidet. Tross mange og lange utenlandsopphold, tross manglende interesse for et tradisjonelt familieliv, var Undset enda i sterk tvil om ekteskapet. I denne perioden vekslet hun mellom å godta situasjonen som alenemor på Bjerkebæk, og et ønske om å flytte tilbake til hovedstaden for å bøte på et ruinert samliv med Svarstad.

Barna tok det meste av hennes tid og oppmerksomhet om dagen. Eldstesønnen Anders var alvorlig syk som nyfødt, og selv godt opp i ungdomsårene var hun stadig bekymret for ham. Datteren Maren Charlotte (Mossa) var annerledes enn barn flest, og i tiden rundt Vårskyer fikk hun diagnosen psykisk utviklingshemmet. Ikke minst vakte Mossas stadige epilepsianfall stor bekymring. Tredjemann i barneflokken, lille Hans, var i 1920 rundt året og krevde fokus på sitt vis. I tillegg bekymret hun seg over Svarstads barn, Ebba og Gunhild, som Undset tok seg av så godt hun kunne.

Mor om dagen, forfatter om natten.

Første bok i den planlagte triologien om Kristin Lavransdatter var på dette tidspunkt utgitt og oppfølgeren var underveis. Lang tid med studier og skriving hadde generert et økende press om å produsere tekster i påvente av en ny roman.

Sigrid Undset var sliten. Hun og samfunnet ventet så mye av henne, hun strakk aldri helt til, ville så mye mer.

Det er nettopp denne fortvilelsen og uroen hun skildrer så virkningsfullt og realistisk i sine bøker. Vårskyer inkludert. Undset hadde en helt spesiell evne til å skildre følelser, følelseskaos og sinnsstemning.

Felles for både Sigrid selv og hennes romanfigurer er det sterke ønske om selvrealisering. Alle er sterke kvinner tynget ned av samfunnets normer og forventninger. Alle føler, skjult eller åpent, et sinne over å ikke kunne være seg selv nok. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke kan.

Vårskyer, tre små noveller, sier så mye mer enn antall sider. Mens isen smelter, fuglene vender tilbake og varm vårvind blåser over jordet, vekkes ønsket om å våkne, våkne opp og leve fullt ut.

-------------------



Kilde: Boken er en del av den komplette Sigrid Undset-samlingen gitt av mor til kompis. Omstendighetene rundt novelleskrivingen er beskrevet etter beste mening dog utifra min litt sviktende hukommelse, etter å ha lest Tordis Ørjasæters biografi Menneskenes hjerter.   Prosjekt 2013: Totusenogtretten skal jeg leses noen eventuelt mange verker av min kvinnelige forfatterfavoritt. Se progresjonen i dette innlegget.   Illustrasjon: Maleriet er laget av hennes mann Anders Castus Svarstad. Frimerket ble gitt ut i 1982. Lykkelig er jeg som har det i frimerkesamlingen min. (Jeg visste det en vakker dag ville komme til nytte). Jeg har tidligere omtalt Sigrid Undset som Femhundrekronersdronninga. Nå kan jeg veksle mellom det og Frimerkedronninga.

Den fortrolige, av Helene Gremillon

Romantisk drama fra andre verdenskrig i Frankrike, fortalt med to parallelle historier. Lest den før, sier du? Fins tretten av på dusinet? Jo, ja, kanskje. – Men denne er noe ganske for seg selv.

Den fortrolige, av Helene Gremillon

Paris 1975: Forlagsredaktøren Camille mistet nylig sin mor. Faren døde allerede i hennes barndom. Foreldreløs, mens hun forsøker å ta inn over seg at hun selv skal ha barn. Den lille ufødte er resultat av et ferskt forhold til en mann hun ikke ønsker noen fremtid sammen med. En dag mottar hun et brev hun først tror er feilsendt. Neste uke mottar hun et nytt brev. Få dager etter kommer enda et brev. Ufrivillig fatter hun interesse for historien som rulles opp i brevene. Kan dette være starten på en roman? Eller betyr de stadig mer tydelige parallellene til hennes egen familie, at hun må revurdere sin egen livshistorie?

Paris 1939: En ung pike, arbeiderjenta Annie, blir tatt inn i varmen til en velstående madame. Annie maler i hennes hage og den ensomme husfruen søker hennes vennskap. Med tiden oppnår de to, forskjell i alder og status til tross, en stadig sterkere fortrolighet. En dag sammen fruen sammen i fortvilelse over ikke å bli med barn. Annie tilbyr seg å være frem hennes barn. Et stort offer. 

- Men hvem blir, når alt kommer til alt, det største offeret?

Camilles historie, selve utgangspunktet, fordeles kun i små og få bolker gjennom romanen. Den store historien tar oss med tilbake til før og under andre verdenskrig i Frankrike. Den historiske bakgrunnen flettes svært dyktig inn i historien om kjærlighet og svik. Tross mange detaljer stjeler krigens hendelser aldri oppmerksomheten fra selve historien.

Og historien, historien i Den fortrolige, er så full av følelser at den lever videre selv etter endt lesestund. En særdeles innfløkt intrige, finurlighet til fingerspissene, katastrofale misforståelser, knuste forventninger og skjebnesvangre forutanelser skaper en godtepose av en roman. Her boltrer vi oss i sterk kjærlighet og enda sterkere sjalusi, hvis resultat blir den dypeste tragedie.

Flere fortellerstemmer over tid flettes sammen og gir økt forståelse for hvordan alt ble til, og hvordan alt ble som det ikke skulle bli. Parallelle historier er mer vanlig enn uvanlig, men forfatteren løser dette fra en litt annerledes vinkel. Uvanligheten i dette gjør lesestunden tung i første halvdel, med mange detaljer og ujevnt språk.

Særlig forstyrrende er delene hvor fortellerstemmen tilhører Camille. Hennes beretning fremstår som umoden og alt for muntlig til å smelte sammen med resten av fortellingene. I noen tilfeller hadde dette vært et naturlig grep for å skille stemmene fra hverandre. I Camilles tilfelle blir dette bare forstyrrende, tatt hennes utdanning og yrke i betraktning.

Mens språket er forstyrrende enkelt og umodent på det verste, er det rett og slett fortryllende på det beste.  – Og meste. Til tross for en tung start utvikler fortellingen seg til å bli ytterst medrivende og fascinerende. Det er en voldsom historie som brettes ut på bare 250 sider, uvesentligheter er utelatt og alle detaljer er viktige.

Kjærlighet, sjalusi, svik. Den dypeste tragedie. Tidvis er det rent til å miste pusten av.



Andre bokbloggere: (Bokelskerinnen) (Rose-Marie) (Karin leser) (Les Mye)
Kilde: Mottatt fra Aschehoug etter ønske fra undertegnede.

Tips til Mammutsalget 2013

Mammutsalget 2013 har i dag publisert sin berømmelige katalog. Denne kan leses, beundres, irriteres over, sikles i, brukes til opptenning, its' your life HER. Her fins alt fra gullkorn til støvkorn: Mammut slutter aldri å fortone seg som en liten skuffelse tross alt. Ikke fordi utvalget er så ille, men fordi man lager seg skyhøye forventninger. Man glemmer lett fra år til år, det er noe alle vet men som alle... nettopp... glemmer. Utvalget er sjeldent helt der oppe og bøkene er uforholdsvismessig dyre. Barnebokutvalget er overraskende bra. Ungdomsbokutvalget er tilsvarende dårlig. Her er bøker som vanskelig lar seg selge ellers og mange av bøkene er allerede tilbudsbøker i de fleste bokhandler.

Nettutgaven av Mammutsalget har en helt fantastisk virituell huskeliste, og når man først setter i gang der er det vanskelig å stoppe. Kanskje Mammutsalget ikke er så hakkende gale likevel.

- Bare ha is i magen. Vent så lenge du tør, for snart blir det salg av salget. Da først snakker vi priser som man virkelig kan forsvare. Vel, prøv i alle fall å beherske deg i starten. Ikke gjør som meg.

Mammutsalget 2013: Ellikkens anbefalinger og notoriske bookshopaholicer-manier

Barnebøker

Lille prinsesse: Ilter liten pike som min yngste niese elsker. Hadde hun bokblogget ville hun nok anbefalt denne på det sterkeste. - Og som ikke det er nok: 6-åringen til Lena digger også Lille prinsesse!

Jakob og Neikob: Prisbelønnet barnebok, neppe uten grunn.

Charlie og sjokoladefabrikken: Alle bør ha Roald Dahl-bøker i hus. Om denne utgaven er bra illustrert vites ikke, men ta deg i det minste tid til å bla litt forsiktig i den og avgjør om det er verdt pengene.

Petter Kanin: Vakre vene Beatrix Potter, gå ikke glipp av denne flotte samlingen Petter Kanin-historier. Fin både for barn og voksne, klump i halsen-garanti.

Lillebror og Knerten: Ikke la barna dine gå gjennom barndommen uten Anne-Cath Vestly.

Den lille prinsen: Verdens vakreste barnebok. Funker som gull for voksne også. En real skatt. Pop-up utgaven er praktfull! (Les min omtale)

Den hemmelige hagen: Ikke lest selv, men jeg har lest nok om den til å vite at jeg har gått glipp av noe vidunderlig.

Svein og Rotta: Stor slager hos guttungen da han var i målgruppen, sånn ca 8 +.

Mary Poppins: Ja, visst! Muligens mer av nostalgi, men hvorfor ikke?

Kunstdetektivene: Bjørn Sortland kombinerer reiseguide, kunstvitenskap og kriminalroman for  barn og unge. Supersuksess! (Les min omtale)

Ungdomsbøker

Trash: Dystopisk ungdomsbok jeg knapt klarer å vente med å lese.

Percy Jackson: Hit blant unge gutter, Harry Potters arvtager.

Kriminalromaner

Blodleie av Theorin: Fin-fin krim fra passe eksotiske Øland. - Det er en helt spesiell stemning i hans bøker.

Kaaberbøl & Friis: Dansk krim ønsket ene og alene fordi Lene Kaaberbøl er tidligere petanque-dronning.

Vinterstengt av Jørn Lier Holst: Hundre år etter alle andre har også jeg lest noe av Jørn Holst Lier, riktignok ungdomskrim. Vinterstengt skal være durabelig god, og det hjelper også at jeg har tråkket mine ungdomsben i miljøet han beskriver i sine bøker. Ikke det kriminelle miljø, altså, mer med tanke på stedet. For guds skyld.

Satelittmenneskene: Med mindre jeg kjøpte denne i fjor. Tror det var menneskefluene. Fort gjort å glemme når man kjøper flere bøker enn man klarer å lese. Uansett, Lahlum er bra.

Nesser-mania: De Ensomme er et must om man har lest de foregående Barbarotti-romanene, noe du bør gjøre før eller siden. Håkan Nesser er mer enn fantastisk. (Les blogginnlegg) Carmine Street har jeg i hylla, men det betyr ikke at jeg ikke skal benytte anledningen til å rose hans forfatterskap.

Sorgbearbeidelse, fakta og fiksjon

Å reise seg etter en rystelse: Sorg og smerte, og veien tilbake til hverdagen. Per Arne Dahl er den norske bokverdenens sjelesørger.

Etter dansen: Knapt noen bok har fått meg til å gråte så hardt og vondt som Idas dans. Jeg er nysgjerrig på oppfølgeren.

Tåresuppe: Sorgarbeid for barn og voksne. Ikke hver for seg, men sammen.

En sorg som min: Narnia-kongen sørger over sin kone. En liten roman om en stor sorg.

Faglitteratur

Geologica: Et fantastisk, rikt llustrert, praktoppslagsverk som er et must i hus. Denne har jeg ønsket meg i lengre tid, og i fjor kjøpte jeg den med hamrende hjerte og i salig lykkerus.

Smarte leiligheter: Ikke at jeg ville fått det til som i boken, men jeg kan sikkert klare å drømme meg kraftig bort mens jeg ser i denne.  

Barndommens TV-spill: - Men bare om jeg får den til en ekstremt billig penge, altså. Tror jeg. Håper jeg.

Roma: En alt-om-Roma-bok ført i pennen til Trond Berg Eriksen, selveste idehistorie-generalen på Blindern. Jeg var så heldig å ha ham som foreleser i ett helt gyldent år. Attpåtil elsker jeg Roma. Attpåtil attpåtil skal jeg dit i høst. 

Asbjørn Jaklins De dødsdømte: Leste Jaklins krimroman Svart frost (Les min omtale) i fjor, og likte han såpass godt at jeg gladelig leser hans dokumentar De dødsdømte også.

Cappelen Damms store verdenshistorie: Jeg er en sucker for denne type bøker. Jeg blar og blar med store våte øyne, selvsagt uten at noe fester seg, men det er så spennende, så trist, så opprørende, så morsomt, så bra, så ille, så... Ja, du skjønner.

Skjønnlitteratur på norsk

Så høyt var du elsket: Frobenius skrev denne boken i etterdønningene av hans fars dødsfall. Under en presentasjon av denne boken i fjor (forifjor?) greide han å gjøre meg mer enn nysgjerrig på boken. Tematisk er det nærmest synonymt med tilstanden han selv var i under skriveprosessen.

Før jeg brenner ned: Kjøpt under Mammutsalget i fjor. Kanskje jeg snart skal lese den?

Kongens hjerte: Gaute Heivoll strikes again. En må-lese-bok.

Desiland: Mala Naveen er en særs dyktig journalist som for noen år siden debuterte skjønnlitterært med en slags voksen oppvekstroman fra Stovner/Tøyen. Absolutt lesverdig. (Les min omtale)

Helga Flatlands Alle vil hjem. Ingen vil tilbake: Massivt applaudert av anmeldere, bokbloggere og leseren i gata. På høy tid også jeg leser what the fuzz is all about.

Historien om fru Berg: Novellesamling av fabelaktige Ingvild H. Rishøi

Det dyrebare av Linn Ullmann: Jeg har stor sans for Linn, og denne boken har jeg enda til gode å lese.

Skjønnlitteratur fra utlandet

Baby Jane av Sofi Oksanen: Homofili, angst, sjalusi. Herrefred så god denne er. (Les min omtale)

Den store Gatsby: Klassiker, selvsagt, og følgelig et must i bokhylla. Dog ville jeg nok satset på å finne et pent eksemplar på et eller annet loppemarked.

Emma Donoghues Rom: Mor og barn i fangenskap, alt fortalt gjennom barnets egne ord.

Ta vare på mamma: Vakkert omslag og trolig også vakker historie fra et land man sjeldent leser altfor mye om.

Kafkas Prosessen: Kanskje den tyngste boken jeg noen sinne har lest. Det er mange år siden, og jeg burde selvsagt gjort et nytt forsøk, men jeg har så motvilje mot boken at det nærmeste jeg klarer å godta er tegneserieversjonen.

...

Ikke det at jeg er noe fasit. Jeg har mitt å stri med. Jeg er ute av stand til å beherske meg. Jeg klager over utvalget, men inni meg sitrer det av kjøpsmani. Les heller Bokelskerinnens guide, og alle som har lenket seg til  hennes innlegg.

Faen ta skjebnen, av John Green

Knapt noen ungdomsbok i den senere tid har høstet like stor begeistring som amerikanske John Greens The Fault in our stars. Boken, oversatt til Faen ta skjebnen, ble utgitt på norsk i februar 2013 og forventes å bli en suksess også her hjemme. Befriende fri for magi, tidsreiser og vampyrer er den definitivt annerledes. Stikk i strid med sedvanlige oppskrifter på suksess: Det handler om kreft. Ungdommer med kreft.

Faen ta skjebnen, av John Green

Ungdomsroman. Originaltittel: The fault in our stars.

Hazel er 16 år leser sin favorittbok igjen og igjen, nye episoder av Americas Next Top Model er ukens høydepunkt og hun spiser middag sammen med sine foreldre hver bidige kveld. Hazel bærer rundt på en oksygentank og skal snart dø.

Dødsdommen fikk hun allerede for tre år siden, men for hver krise kvikner hun til igjen. Likevel er det stadig en ventetid hun vet utfallet av. Hun vet bare ikke når.

Hazel er ikke redd. Hun er klar. Hun er klar for sin egen del, men hun frykter like fullt for fremtiden. Hazel føler seg som en granat, en det er livsfarlig å være nær. En granat som når tid som helst vil eksplodere og føre med seg skader og sår på de som er i nærheten.

Hun er bevisst på å leve mens hun kan, men er bevisst sine begrensninger. Moren ofrer seg helt for å passe på henne, og faren bare gråter. Hazel holder seg hjemme for å støtte sine foreldre, og ser samtidig hvordan venninnene stadig blir fjernere. Deres liv er ikke lenger forenelig med hennes eget liv.

Mor presser Hazel til å oppsøke andre for å hjelpe seg selv mot sin depresjon, en kjent bivirkning av å skulle dø. Hazel har en hel liste over bivirkninger. Uvelkomne sympatierklæringer er en av dem. Motvillig møter hun opp på møte i støttegruppen for kreftsyke barn og unge.

Kanskje var det skjebnen. Akkurat denne dagen sitter Augustus der. En høy, slank gutt på omtrent samme alder, kanskje året eldre, med tindrende vakre øyne og et skjevt smil. Augustus tar ikke øynene fra henne.

Augustus har for tiden ITK. Ingen tegn til kreft. Men halve foten er borte, og med den også kreften. Augustus lever og ånder for å leve i nuet, oppleve mest mulig, være mest mulig spontan. Leve nå mens han kan. Gripe dagen. Han holder ingenting tilbake. Han ønsker å være av betydning, legge igjen sine spor på jorden.

De to finner hverandre, to granater som aldri vet når de sprenger. Bare at de vil gjøre det. Motvillig lar Hazel følelsene ta overhånd, smittet av Augustus fandenivoldske livsglede lar hun seg rive med. I løpet av dager, uker, måneder skal de to unge leve et helt liv som kjærester.

Til døden skiller oss ad

Dette er ingen kreftbok. Kreftbøker suger, sier Hazel. Faen ta skjebnen skildrer opprørstrang, galgenhumor, sinne mot sympati og mest av alt, et intenst ønske om å leve livet mens man kan.

- Men frykten er der hele tiden. Hazel er redd for å skade og såre andre, en redsel som er velbegrunnet og en sannhet hun ikke kommer utenom. Hun tør ikke knytte bånd til andre enn sine foreldre, for de er allerede dømt til å skades. Avsnittene der hun omtaler seg selv som en granat er så sterke at det er umulig å la seg berøre.

Det er Hazel og Augustus sine personligheter og kjærligheten de opplever som er det essensielle. De to granatene er like, men samtidig så ulike. Der hvor Hazel ønsker å skjerme, ønsker Augustus å rope ut til hele verden. De påvirker hverandre og fyller hverandre. Der de begrenses av fysikken, henter de styrken i det verbale. De er ikke sin kreft, men samtidig er det deres egen kropp som produserer cellene som vil ødelegge deres liv. Man er ikke sin kreft mentalt, selv om man er sin kreft fysisk. Kampen for å bli sett som den man er, blir så inderlig viktig. Deres personlighet skal ikke, må ikke, kan ikke defineres ut fra deres kreftdiagnose.

Fryden over pågangsmotet og den ungdommelige trassen overgår all tristesse. Pågangsmotet er beundringsverdig, ikke fordi det er heltemodig, men fordi man ikke har noe valg. Det at man må avbryte livet i sin ungdoms vår strider så fullstendig mot fornuften. Likevel, Hazel nekter å se på seg selv som noe offer. Det handler bare om å gripe dagen, ikke som en klisje, men fordi man faen meg har rett til det. Faen ta skjebnen!

Livet (, døden) og kjærligheten

Dette er en kreftbok, men likevel ikke. Ikke egentlig. Egentlig handler det bare om livet. Et liv som skal leves til det fulle, enten man forlater verden som 100-åring eller i sin ungdoms vår. Det handler om livet, om å våge å leve. Oppturer og nedturer, trygghet og usikkerhet. Ensomhet og kjærlighet.

Jeg gråt litt, men lo desto mer. Forfatteren skildrer ungdommene med en dønn ærlighet og fandenivoldskhet at man blir oppriktig glad i personene. Det er trist, skjebnen er urokkelig, men forfatteren evner likevel å bringe smil over lesernes lepper. Mer enn smil. Latter. God, befriende latter.

- Og det er nettopp dette som er så viktig: Å tillate seg å le mer enn man gråter.

Nei, ikke kall Faen ta skjebnen en kreftbok. Kall heller boken en rocka roadtrip.

Kilde: Anmeldereksemplar, uoppfordret mottatt av forlaget.

Andre bloggere: (Leserommet) (LeseHorden) (Beathe) (Heksa) (Så rart) Noen flere? Rop ut!

Lest i januar 2013

Årets første måned er historie. Bøker er lest, petanquekuler er kastet, den ellikkenske familie har vært på turer, man har jobbet, vært mørkeredd, feiret dåpsbarn og bursdagsbarn, forbannet vinteren og vært på kino.

I årets første måned gikk jeg av meg skoene. Pjaktisk talt. Nyttårsaften fikk jeg den akk så gode ideen om å ta ett bilde hver eneste dag i det nye året. Det gikk sånn cirka to dager før jeg innså hvorfor alle andre med samme akk så gode ide knapt uten unntak ikke fullfører.

Vi får se. En god vane er vond å vende eller omvendt. Nok er nok, sa jeg i går. I dag har jeg allerede rukket å tenke ut opptil flere glimrende fotomotiv for 1. februar. Jeg er en enkel sjel sånn sett.

Slik går no dagan, januarstyle:

Ja, for jeg har lest. Jeg har bare ikke lest akkurat det som jeg kanskje burde, eller muligens så for meg. Sigrid Undset glimrer ikke spesielt overraskende med sitt triste fravær. Det nærmeste jeg kom i januar var å ta ut Våren og Den lykkelige alder, mens jeg vurderte hvem av dem jeg skulle begynne å lese først. Jeg gjorde valgets kvaler enkle. Jeg valgte ingen av dem. Jeg er en enkel sjel sånn sett.

Det jeg derimot leste var:

• Is-slottet, av Tarjei Vesaas (Les min omtale)
• Åpne sår, av Gillian Flynn (Les min omtale)
• Doktor Proktor og det store gullrøveriet, av Jo Nesbø (Les min omtale)
• En Pingles dagbok 1, av Jeff Kinney (Les min omtale)
• En Pingles dagbok 2 Rodrick ruler, av Jeff Kinney (Les min omtale)
• Den lille prinsen, av Antoine Saint-Exupery (Les min omtale)
• Faen ta skjebnen, av John Green (Omtale kommer 4. februar)

 En klassiker, en krim og fem barne- og ungdomsbøker. To illustrerte, sådan. Tre gråt jeg av, tre lo og humret jeg meg igjennom. Og siden jeg gråter også når jeg ler, er regnestykket nesten fullkomment. Åpne sår, kriminalromanen, likte jeg ikke så altfor godt i utgangspunktet, men Bokelskerinnen dro i sin kommentar veksler til Twin Peaks, og da fikk jeg såpass grøsninger på ryggen at jeg måtte like boken littegranne bedre. Når jeg grøsser på ryggen kommer det gjerne noen tårer da også. Jeg er en enkel sjel sånn sett.

Bloggmessig har jeg virkelig overgått meg selv. 6 av 7 bøker er behørig omtalt, delvis hyllet. Omtalen av den resterende boken, Faen ta skjebnen, blir publisert på bokens lanseringsdato 4. februar. Ikke fordi jeg er slik en flinkis, men fordi jeg tenkte jeg for en gangs skyld skulle gjøre som forlaget ber om. Det er sånn cirka første gang jeg klarer å beherske meg. Det er bare så vidt nå også, for Faen ta skjebnen er faen meg så bra!

- Et nøye gjennomtenkt ordspill, bare så det er sagt. Skal jeg klare å skryte av en bok med sådan tittel må jeg venne meg til å ta det ordet i munn, både skriftlig og muntlig.

Kulturelt nærmer jeg meg vitsestadiet, selv om jeg banna bein har vært på kino og greier. - Og greier som i uttrykk, ikke fortsettelse. Yann Martels Historien om Pi har jeg ikke lest, selv om jeg burde, men nå har jeg i alle fall sett filmen. Jeg gråt faktisk ikke stort, ikke til meg å være, men jeg ble såpass satt ut at jeg senest i natt drømte om dyr i båt. Kulturelt sett er det en fullstendig katastrofe at jeg andre året på rad går glipp av Oslo Bokfestival inklusive Bokbloggertreffet.

DET gråter jeg i hvert fall over!

Februarplaner? Nja, ingen spesielle. Velsignet med barn og tantebarn med bokanbefalinger kaster jeg meg med iver over ungdomsromaner. I skrivende stund er Rubinrød påbegynt. Og nei, det er ikke Sigrid Undset som har skrevet den.