En bokshopaholicer fyker til himmels

Forrige helg brukte jeg uforholdsvis mange timer på å rydde i mine mange bokhyller. Jeg gikk attpåtil til det drastiske skritt at jeg fjernet noen bøker jeg strengt tatt ikke ønsket å beholde. Jeg innså på dette tidspunkt at jeg hadde altfor mange bøker i forhold til leilighetens størrelse. Jeg bestemte meg for å holde meg unna boksalg og loppemarkeder. Jeg tok grep.

Et par dager etter ringte telefonen som beruset hjertet og smadret hodet.

(Ring, ring)

Ellikken: Hallo?
Bokelsker: Hei, det er Lise, mammaen til Lars. Nå skal du høre her, vi har fått en skjenk som er så fryktelig stor at vi må rydde bort litt bøker. Vi tenkte egentlig at vi skulle sende de til Fretex, men så sa Lars at du kanskje ville ha dem?
Ellikken: (pust) (pust) (besvime av lykke) (pust) (pust)
Ellikken: Ja...? Ja, fryktelig gjerne! Ja, herligheten så snilt! Ja!
Bokelsker: Ja, for jeg lurte litt på å lage en liste, men vet du hva, jeg pakker de ned i en eske, jeg, så kan du plukke det du vil og gi bort det andre.
Ellikken: Ja...? Ja, fryktelig gjerne! Ja, herligheten så snilt! Ja!

Så dro vi dit i går kveld, da. Jeg besvimte av lykke, mens min samboer besvimte av sjokk:

Jeg vil vel si at "pakke ned i en eske" var som en underdrivelse å regne. Jeg besvimte av lykke opptil flere - mange - uhorvelig mange ganger.

Samboer: Jah.
Ellikken: JAAAAAAAAAAAAA!
Samboer: Eh. Er det noe spesielt du håper du finner'a?
Ellikken: Hvis det er noe av Sigrid Undset oppi disse eskene blir jeg overlykkelig!

Og jo'a, det viste seg at jeg skulle bli virkelig innmari overlykkelig. I en av eskene fant jeg Sigrid Undset samlede forfatterskap. Jeg kunne ærlig talt hulket av lykke.

Helt sykt.

Sykt bra var også utrolig mange andre bøker. Vi snakker Austen, Mykle, Hesse, Falkberget, Ditlevsen, Renberg, Elstad, King, Blixen, McCarthy... Jeg har sortert meg grønn, blå, gul, grå og rød, og jeg har elsket hvert eneste sekund av det.

Nå er bøkene jeg ønsker å beholde satt på plass. Kjempet inn med makt på plass. Bildet over viser de overflødige bøkene. Det som er så fint er at disse må gis bort, gratis, og det er veldig hyggelig. Det er der dere kommer i bildet...

Lest i 2012 - August

Noen har falt fra, noen har kommet til. Noen er friske som fisker, andre er veldig syke. August har vært en måned med både sorg og lykke, bekymringer og gleder. Bøker har vært til underholdning, trøst og tidsfordriv, nødvendig og unødvendig. Enkelte dager har det vært umulig å konsentrere seg, andre dager har alt jeg villet gjøre er å drukne meg i en bok.

Det føles ikke så viktig å skrive månedsinnlegg denne gangen. Det blir kort og uengasjert, men jeg kommer sterkere tilbake.

I august leste jeg fire bøker. Fire svært forskjellige bøker, må jeg tilføye:

Brooklynsk dårskap, av Paul Auster (se omtale)

21/12, av Dustin Thomason (se omtale)

Madonnaene i Leningrad, av Debra Dean (se omtale)

Down the Darkest Road, av Tami Hoag (se omtale)

Eksistensialisme, verdens undergang, kunst, demens og reinspikka psykologisk krim. En ganske så fantastisk fin bunke bøker! To kvinner og to menn, ufattelig nok ingen norske. Ufattelig nok igjen, alle bøkene har fått sin rettvise omtale. – Og så må jeg gi heder og berømmelse til filmen bak boken Hugo Chabret. Boken har jeg skrevet om (her), og filmen var like fortryllende vakker. Se den!

Fire dager ut i september er jeg oppe i 47 leste bøker i 2012. Et stykke unna mitt u-uttalte lesemål, selv om jeg ikke på noe tidspunkt har ment at en tangering av fjorårets 75 leste bøker verken er ønskelig eller oppnåelig.

I september har jeg som mål å lese Sofi Oksanens Stalins Kyr. I aller nærmeste fremtid, for snart vender jeg nesen mot Oksanen-land. Tidligere har jeg med begeistring og fasinasjon lest Baby Jane samt Utrenskning og ser frem til å lese en tredje bok. Gabi Gleichmans Udødelighetens Elixir har høstet applaus både hos profesjonelle anmeldere og bokbloggere, og nevnte bok ligger klar i hylla til å kastes over. Det gjør også krimdebutanten Asbjørn Jaklins Svart frost.

Bokfestival og Bokbloggertreff får jeg ikke med meg, noe jeg har klaget og sutret over så mange ganger at jeg snart avbestiller flybilletter, spahotell, beverspising og whatnot. Jeg gleder meg stort til å lese diverse referat og se ørtogførti bilder, men holder samtidig på å forgå av sjalusi.

Uansett. Dette var august måned og en sniktitt på september. Pust, Ellikken. Pust.

Brooklynsk dårskap, av Paul Auster

Jeg elsker Paul Auster. Virkelig. Elsker som i forhøyer og fasineres av og digger og alt godt som er. Jeg har tidligere omtalt Illusjonenes bok, Orakelnatt, Mann i mørket og Usynlig. Det er en sann fornøyelse både å lese hans bøker og omtale de. Unntaket er New York-triologien. Jeg fikk prestasjonsangst, og nå må jeg lese den på nytt. Det fins verre skjebner. Med et utall bøker på merittlisten er det skrevet i stein at jeg har mye å se frem til i årene som kommer. Ikke minst gleder jeg meg stort til å lese hans nyeste roman, selvbiografien Winter Journal. Av og til tror jeg faktisk han forbigår selveste John Irving på favorittskalaen.

Brooklynsk dårskap, av Paul Auster

Nathan er skilt, venneløs, og er velsignet med en voksen datter som ikke ønsker kontakt. Etter en lengre tids kreftsykdom bosetter han seg i Brooklyn hvor han gjør et halvhjertet forsøk på å komme seg på beina. Han setter i gang et prosjekt mens han venter på at døden skal inntreffe. Det er bare et spørsmål om tid. Ikke fordi han er så gammel, han er knapt nok seksti, men fordi livet ikke lenger gir han stort. – Og han evner ikke å gi stort til livet.

Men så skjer disse små tingene som får dagene til å gå av seg selv. En dag gjenopptar han kontakt med sin nevø Tom (også kjent som Tommeliten), som igjen introduserer ham for sin noe eksentriske sjef Harry Brightwell (tidligere kjent som Harry Dunkel). Og Lucy. Lille, hemmelighetsfulle Lucy som plutselig dukker opp hjemme hos Tom og krever omsorg.

Hun har fortellingen, og når et menneske er så heldig å leve inne i en fortelling, å leve i en fantasiverden, forsvinner den virkelige verdens smerter. For så lenge fortellingen fortsetter, eksisterer ikke lenger virkeligheten.

Delvis forteller Auster om nåtidens hendelser, de små og mindre små betydelige eller ubetydelige hendelser. Vi serveres utdrag fra boken Nathan selv skriver, boken om diverse tåpeligheter utført både av ham selv og hans nærmeste.  Auster lar Nathan henvende seg direkte til leseren. Her er det mange aproposer eller avstikkere om du vil, alt med en humoristisk undertone med et snev av alvor. Det hele er flytende og lett skrevet, og like fullt med den typiske austerske eleganse.

Alt snurrer rundt det evige spørsmålet: Hva er meningen med livet? Hva har man å leve for? Hva er et fullverdig liv? Hvordan skal man leve? Hva gjør livet betydningsfullt?

Mennesket kan aldri gi opp, lysglimt finnes overalt, på de forunderligste steder og uvante tider. Man kommer seg videre, selv med overhengende fare for at noe vil skje i fremtiden. For det vil skje. Man slapper aldri helt av. Man tillater seg aldri å ta lykken inn over seg hundre prosent.

Om jeg husker dagen i det hele tatt, er det bare som et usammensatt puslespill, en mengde isolerte inntrykk. En bit blå himmel her, en hengebjørk der, med sollyset reflektert i treets bark. Skyer som ligner menneskeansikter, verdenskart, tibente fantasidyr. Det plutselige glimtet av en stålorm som snor seg gjennom gresset. Firetonersklangen til en usynlig spottefugl. De tusen bladene på en asp som flagrer lik sårede møll i det vinteren glir mellom grenene. Enkeltvis er elementene på plass, men helheten mangler, delene henger ikke sammen, og jeg kan ikke gjøre annet enn å lete etter levningene av en dag som ikke eksisterer fullt ut.

Fint – og trist.

Kilde: Kjøpt på loppemarked. Gullfunn!

21/12, av Dustin Thomason

It's the end of the word as we know it, sa REM, men Maya-indianerne var først ute. 21. desember 2012 er det slutt på moroa! Ventetiden kan med fordel forkortes med drivende spennende

21/12, av Dustin Thomason

Fremtidsdystopi.

Et livsfarlig virus er løs i LA og sprer seg i rekordfart over hele USA. Pasientene lider av ekstrem søvnløshet,  og mister forstanden før livet ubønnhørlig ebber ut. Det fins ingen kur, smittefaren er ekstrem, og unntakstilstand innføres. Det er desember måned 2012, bare uker og dager før Mayaindianernes hellige overbevisning om dommedag 21.12.12. Forskeren Gabriel Stanton fatter raskt mistanke til at viruset skyldes prioner, smittestoff bestående av proteiner. Likevel finner han ingen likhet med kugalskap og lignende sykdommer. Hva kan kilden være, hvordan kan pasientene kureres, og hvordan kan spredningen stoppes?

- Og er det mulig at dommedagsprofetiene faktisk er reelle?

Et klenodie utenom det vanlige bringer Stanton og den guatemalske museumskonservatoren Chel Manu sammen. Det virker å være en sammenheng mellom viruset og kodeksen, men rekker de å finne årsaken før det er for sent?

Chel satte seg. De drøyt fem tusen årene i Langtellingen var inndelt i perioder på omkring 395 år hver, og 21/12/12 var slutten på den ytterst viktige "trettende syklus", det punkt der den siste Langtellingen etter sigende skulle ta slutt. Bare en kort inskripsjon i ruinene i Tortugero, Mexico - DET VIL BLI FULLENDT I 13. SYKLUS - hadde gitt opphav til en hel hjemmeindustri og en kultisk dyrking av kalenderen, og 2012-erne, som allerede hadde hentet ny kraft i VFI, ville gå helt i spinn hvis de fikk vite at det forekom en omtale av den trettende syklus i den boken som var så uløselig knyttet til epidemien.

Det taler til bokens fordel at jeg ikke underveis i lesingen irriterte meg over språket. I ettertid, som i dette sitatet, ser jeg at det neppe kan karakteriseres som knirkefritt. - Men hva så? For det første er romanen krydret med så mange fremmede ord, begreper og navn, at man konsentrerer seg om det viktigste. For det andre er romanen voldsomt spennende...! Ja, hurra, den er spennende!

Spesielt lettlest er den ikke, men pageturner i ordets riktige forstand er den likevel. Man må vite mer, lese litt mer, og så litt, bare for å oppdage at man ikke kan legge fra seg boken riktig enda. - Da tilgir man glatt språklige ulumskheter, romantiske undertoner og en avslutning hvem som helst kunne skrevet bedre.

Den forrykende kampen mot tiden, kampen for tilværelsen, er så intenst at man nærmest hører klokken tikke. Noen kommer til å filmatisere denne romanen. Det er mitt profeti.

Kilde: Leseeksemplar.

Madonnaene i Leningrad, av Debra Dean

Debra Dean debuterte med romanen Madonnaene i Leningrad. Den har blitt tatt svært godt i mot av kritikere så vel som anerkjente forfattere. Dean kombinerer krig, kunst og kjærlighet med rent språk og varsomme beskrivelser. Boken var en del av en bokpakke fra Beathe, og selv var hun riktig begeistret. Forventningene var høye da jeg begynte å lese.

Madonnaene i Leningrad, av Debra Dean

Marina jobber som omviser i Eremitasjen da Leningrad beleires av nazistene i 1941. Sammen med et fåtall andre ansatte legger hun sitt liv i hendene til skjebnen da hun ofrer sin egen trygghet for å sikre kunstskattene og det imponerende museumskomplekset. Ikke bare fysiske kunstverk, malerier, vaser og skulpturer ble pakket ned og reddet. Også opplevelsene, tolkningene og kunnskapene rundt hvert enkelt kunstskatt, måtte bevares for ettertiden. 

Mange år senere forsøker hennes mann og barn å nå inn til henne. Marina er blitt en eldre kvinne, men kjenner ikke igjen sine egne barn. Hun har igjen flyttet inn i Eremitasjen, hvor hun går rundt i korridorene, på vei til nok en sal med de vakreste, nyskapende malerier. 

Kort sagt, en eldre russisk kvinne, dement sådan, gjenopplever sine opplevelser under andre verdenskrig. 

250 sider rommer krig, kunst og kjærlighet. Det er ganske mye på få sider, og slet med å la boken nå helt inn i kropp og sjel. Forfatteren har valgt å holde nåtiden, datiden og kunsten nokså strengt adskilt. – Det blir litt for mye og samtidig litt for lite. Jeg lot meg likevel begeistre for alle tre delene, alle var interessante og underholdende, tross visse svakheter.

I nåtiden blir vi kjent med Marina, ikke som person men ut i fra hennes livssituasjon. Marina er sterkt redusert av Alzheimers. Hennes klare øyeblikk er få, til slutt ikke-eksisterende. Det er blodfattig om hennes egen opplevelse av sykdommen, selv om omgivelsenes reaksjoner oppleves som godt beskrevet. Ektemann, barn og øvrige familie uttrykker en fortvilelse, fornektelse og sorg som gir en god leseopplevelse.

"Det spilte ingen rolle. De båndene de hadde knyttet som barn eksisterte enten de snakket om det eller ikke. Det var de overlevendes bånd. Her i Amerika, et håpløst uvitende og optimistisk land, knyttet det de visste dem nærmere hverandre. Hun var hans land, og han var hennes. De var uadskillelige. 

Helt til nå. Hun er i ferd med å forlate ham. Ikke umiddelbart, noe som ville være ille nok, men gjennom en rekke smertefulle adskillelser. Et øyeblikk er hun her, i det neste er hun borte igjen, og hver reise tar henne lenger vekk fra ham. Han kan ikke følge henne, og han undrer seg på hvor hun drar når hun forlater ham."

I datiden følger vi Marinas liv i og rundt Eremitasjen under krigen. Det er sterkt, selv om hennes opplevelser mangler intensitet. Jeg tolker denne mangelen som et uttrykk for datidens nødvendighet av å holde seg fattet, realitetens utmattelse og det følelsesmessige kaoset som i en unntakstilstand fortoner seg som et tomrom. Jeg savnet de intense følelsene, den enorme angsten og redselen, men jeg innser samtidig at mangelen på intensitet kan være vel så virkningsfullt.

Kunsten blir bindeleddet mellom nåtid og datid. Også denne delen av boken er interessant. Debra Dean er selv kunsthistoriker, og det hersker neppe noen tvil om at hennes ønske som forfatter er å formidle kunnskap om kunst til lesere som kanskje ellers ikke har noen interesse for dette. Det er godt skrevet både om kunsten i seg selv og opplevelsen av kunst, men til tider bedriver forfatteren kanskje litt for tydelig kunstformidling. Det er her de store følelser får utløp, det er her intensiteten ligger. Mens historiene i nåtid og datid er avventende, er partiene med kunst de eneste lidenskapelige.

Summen av disse delene ble også nokså problematisk. Jeg hadde vanskeligheter med å forstå forfatterens mål med historien. – Eller var det bare en fantasifull metode å flette flere historier, flere perioder, sammen på?

Heldigvis, forfatteren ga meg omsider svaret. Avslutningen gjorde saltomortale med helhetsinntrykket mitt, svakheter og løse tråder til tross. Det var ikke til å unngå. - Boken gikk rett inn i hjertet mitt.


Hvordan fikk jeg tak i denne boken? Gave.

Down the Darkest Road, av Tami Hoag

Det var nesten så jeg ikke trodde jeg var i stand til det. - I alle fall ikke innenfor en tidsramme på under ett år. 450 sider på engelsk, kjøpt i ren desperasjon i en liten kiosk på flyplassen i Madrid, er lest. Valget var vanskelig, om ikke umulig. Harry Hole og Erica Falck på engelsk var uaktuelt. Ei heller Kjempenes fall på tysk fristet veldig. Shopaholicer på spansk orket jeg ikke en gang vurdere. 

Resterende utvalg stod og falt på Tami Hoag, hvis navn jeg aldri tidligere har hørt. Ikke tror jeg hennes bøker er oversatt til norsk heller. Ikke fordi hun ikke holder mål kvalitetsmessig, hun selger bøker som hakka møkk, men det er som kjent ikke mangel på krimromaner verken innenlands eller ute i den store verden.

Down the Darkest Road, av Tami Hoag (2011/2012)

Lauren Lawton opplever alle foreldres mareritt. 16 år gamle Leslie kommer aldri hjem. Hun er som sporløst forsvunnet. Mistanken faller raskt på Roland Ballencoa, en lokal mann med frynset fortid og en forkjærlighet for trusesamlinger og fotografering av unge jenter. Leslies far bukker under for depresjon og avmaktsfølelse.

Et par år etter hennes forsvinning, tar han sitt eget liv. Politietterforskningen gir tross fire års innsats ingen håndfaste bevis mot Ballencoa, ingen spor har gitt ledetråder til hvor Leslie er, og media har gått lei. Lauren står plutselig alene i kampen for hevn og sannhet. Lauren kjemper innbitt videre. Hun gjør alt som er i hennes makt for at hennes datters kidnapper og trolig morder skal få den straffen han fortjener. Lauren er som besatt.

Yngstedatteren Leah lister seg rundt i bakgrunnen, mens hun gråter under dyna og erstatter sine mentale sår med fysiske. Leah er overlatt til seg selv. Selv under grundig overvåkning av sin mor, føler hun ingen kjærlighet og trygghet. Ikke bare har hun mistet sin søster og sin far, nå mister hun også sin mor.

En ny etterforsker blir satt inn i saken. Han oppdager raskt svakhetene i tidligere etterforskning og gjør alt for at saken skal gjenprioriteres. Terapeuten Anne Leone forsøker på sin side å nærme seg mor og datter, for å hjelpe dem videre, sammen. Lauren ønsker ikke hjelp og hun ser heller ikke datterens behov for hjelp. Tiltroen til politiet er knust, og i desperasjon søker hun hjelp hos en privatdetektiv.

Alt dette fortelles gjennom synsvinklene til alle de involverte i saken. I tillegg krydres historien med enkelte utdrag fra Laurens egne dagboknotater. En dose husmorporno i all dens groteskhet og anekdoter om interiør og dressurridning (!) til tross, Down the Darkest Road gir spenning og underholdning fortløpende i de nesten fem hundre sidene. – Og den gir leseren noe mer.

Down the darkest road er mer enn nok en versjon av kriminalgenrens klassiske katt- og muslek. Romanens sterkeste kort er dens historie om dypt savn, hevngjerrighet og desperasjon. Den er mer enn bare en psykologisk thriller, selv om spenningen og drivet aldri slipper taket på leseren. 

Er hun besatt av sin hevngjerrighet og søken etter sannhet? Er hun fullstendig ute av stand til å tenke rasjonelt, kan hun mistenke feil mann? Og hvor forsvarlig er det egentlig å la Leah leve under hennes tak? 


Det har vært spesielt å lese denne boken i lys av de siste dagers hendelser, og dessverre også mangler på noe nytt. Som resten av Norges befolkning håper jeg inderlig på gledelig utfall. Virkelig.

Lest i 2012 - Juli

Godt ute i august måned allerede, men man har da feriert for pokker, og spanske internetcafeer er intet egnet sted for bokblogging. Man slutter nemlig å tenke når luften står stille. Spesielt når luften måles til 40 pluss.

Neida, jo da. Det var himla varmt. Deilig, vil jeg si. Helt herlig, faktisk. Batteriene ble ladet opp, skuldrene ble senket, behovet for å besøke uendelig antall tyrefekterstadioner, katedraler, trange smug og AC-nedkjølte kjøpesentre ble tilfredsstilt, man badet på seg armmuskler, feriehunden ble foret på serranoskinke og mozarellaost, engelsk ble byttet ut med fingerspråk og verdens beste tradisjon ble ivaretatt. Vi snakker selvsagt om siesta.

Jeg elsker siesta. 

Og, selv om jeg allerede har skrevet det: Det var himla varmt. Jeg er ikke i stand til å sole meg. Kjedeligere ting fins ikke, om man ikke regner med lesing i Kafkas Prosessen eller noen av disse bøkene. Solen var der uansett, det var begrenset hvor tildekket man orket å gå, og siesta varer tross alt ikke hele døgnet. Jeg gikk altså fra å være likbleik til ”herregud så brun du har blitt”. Dessverre badet jeg også i klor hver bidige dag, så lykken varte sånn cirka til første arbeidsdag etter ferien før hudfargen bare var sorgen igjen. Slik er det når man er livredd maneter, spisse steiner, sjøstjerner og sånn cirka alt annet som fins i saltvann. Det inkluderer også overfylte strender med mer eller mindre nakne fremmede.

Noen ganger må jeg minne meg selv på at dette er en bokblogg. Særlig nå som jeg fikk intenst ønske om å skrive om min rykende ferske fasinasjon for badminton, turn, dressurridning og revnede frontpartier på 1500 meterløperdrakter. Jeg har derimot ikke et intenst ønske om å uttrykke – ingen - glede over at håndballjentene vant sin kvartfinale. Tårer ble felt under åpningsseremonien og tårer vil felles under avslutningsseremonien. Dette er en bokblogg. Fokus. Bokblogg.

I juli har jeg lest åtte bøker:

• Jenta på klippen, av Lucinda Riley (Se under) 
• Hver dag, av David Leviathan (Se omtale) 
• De gjorde et barn fortred, av Tove Ditlevsen (Se omtale) 
• Din nestes hus, av Jette A. Kaarsbøl (Se omtale) 
• Fjellet, av Arnaldur Indridason (Se omtale) 
• Orakelnatt, av Paul Auster (Se omtale)
• Irrganger, av Arnaldur Indridason (Se omtale) 
• Indias datter, av Shilpi Somaya Gowda (Se omtale) 

4 av kvinner, 4 av menn. Likestilling, bokstavelig talt. 1 ungdomsbok, 2 kriminalromaner, 1 semibiografi, 1 kjempeklisje og 3 skjønnlitterære romaner hvorav 1 må defineres som langt høyere kvalitet enn de andre. Ungdomsbøken Hver dag (utgis i september) er den soleklare favoritten i juli, kanskje til og med også så langt i 2012.

Jeg forguder Paul Auster. 

Samtlige er omtalt, med unntak av Lucinda Rileys Jenta på klippen. Det er noe ved hennes fortellinger som appellerer til meg, de er fantastisk underholdende, men klisjeene og pinlighetene er tidvis så ekstremt tilstedeværende at man kan dåne av mindre.

I august kommer jeg til å lese færre enn åtte romaner. 

Stort flere planer eller spådommer er vanskelig å komme med. Siste del av sommerferien var et rent litterært helvete, for ingen solgte bøker på forståelig språk. Først på flyplassen hjem fra Madrid fant jeg en kiosk med engelskspråklige bøker. Utvalget var katastrofalt. Jo Nesbø og Camilla Läckberg på tysk, spansk, fransk og engelsk er hyggelig for en skandinavisk turist, for all del, men ikke særlig spennende å bruke penger på. Ken Follet var som alltid representert i hyllene, men det var uaktuelt av mer kjedsommelige grunner. Valget falt på Tami Hoags Down the darkest road. Krim, men coveret har så langt gitt meg mer frysninger enn selve innholdet. 450 sider på engelsk er overkill for meg, så jeg forventer ikke at jeg blir ferdig før nærmere jul.

I mens kikker jeg stadig i mine bokhyller. Gjensynsgleden var stor da vi kom hjem fra ferie. Det er så mange bøker jeg ønsker å lese, men utålmodigheten er gjerne større mens man allerede holder på med en bok, enn når den faktisk er avsluttet. Akkurat nå er jeg så utålmodig at selv Tolkiens Silmarillion virker forlokkende. Tenk det.

Dansk midtlivskrise, islandsk krim, indisk adopsjon og fiksjonsfakta

Tre ukers paradisisk ferie i Spania er over, bøker er lest og genserne er tatt på igjen. Fem bøker ble lest i Nerja, Jerez, Ronda, Almeria og Madrid. Jeg holdt på å forgå de siste dagene, for lesestoffet var oppbrukt og engelske bøker var ikke å oppdrive. Det gikk (nesten) så langt at jeg kjente jeg gledet meg til hjemreisen hvor jeg sannsynligvis ville finne en engelskspråklig pocketbok til blodpris.

Men bare nesten. Mest gråter jeg for å komme hjem igjen. Borte bra, hjemme best, eksisterer ikke i min verden. Ja til sommerferie hele året!

I alle fall. Som jeg sa. Bøker er lest, og her er mine omtaler. Sirlig eller ikke så sirlig nedtegnet i en tyrefekternotisblokk og senere overført til den herlige verdensveven.

Din nestes hus, av Jette A. Kaarsbøl 

Vår helt, eller rettere sagt antihelt, befinner seg i en klassisk midtlivskrise. Han høster suksess i sin jobb, men er lei. Han har et problematisk forhold til sin far, men sørger over hans død. Han elsker kvinner, men makter ikke investere nok i et forhold som kan vare.

Like etter farens død og et samlivsbrudd hvor barn var involvert, flytter han til en liten by hvor han overtar farens arkitektdrøm. Han blir raskt tatt under vingene av den lokale prestefamilien. Presten selv går han snart på nervene, og jo mer presten irriterer, jo mer attraktiv fremstår hans kone. Vår mann forherliger henne for å gi livet mening, noe å kjempe for, noe å leve for.

I bakgrunnen finner vi tre kvinner fra fortiden. Ungdommens Lisa, den store kjærligheten Maj og elskerinnen Claudia. Prestefruen er alle disse, og likevel ingen. Han ønsker å finne kjærligheten hos prestefruen, men ønsker samtidig ikke å binde seg. – Som å komme til et dekket bord uten å ville ta oppvasken.

Det hele er krydret med masse hverdagshumor og selvironi, noe som gjør denne over 400 sidersromanen til grei underholdende lett lektyre.

Fjellet, av Arnaldur Indridason

Den tungsindige sære etterforskeren Erlendur er, som han ofte er i Indridasons romaner, hovedperson. Datteren Eva Lind er på rett kjøl, enn så lenge. Sønnen Sindri Snær har tatt grep om livet sitt. Erlendur har fast følge. Likevel er han like dedikert til sin jobb, og etterforsker også på fritiden hvor han tar opp gamle forsvinningssaker.

En ung kvinne blir funnet død, øyensynlig selvmord. Kan hun likevel ha blitt påvirket til dette? Maria har i lang tid sørget dypt over sin mors død. De to kvinnene hadde et uvanlig tett bånd, helt siden faren druknet da hun var barn. Interessen og ønsket om et liv etter døden syntes å være uimotståelig for henne, men samtidig var hun svært mørkredd. Dette motsetningsforholdet trigger Erlendur. Kan hennes død skyldes noe kriminelt?

I bakgrunnen truer Erlendurs egen personlige tragedie. Hans bror forsvant en vinternatt i fjellene, mens de begge var unge. Det er mye sorg i romanen, gammel sorg som tross tidens gang aldri helt forsvinner. Menneskene formes av sorgen, og sorgen blir en del av dem. Slik blir vi også bedre kjent med Erlendur, og akkurat derfor er dette den beste Indridasonromanen jeg har lest.

Irrganger, av Arnardur Indridason 

Denne romanen etterfølger Fjellet, og mens Erlendur reiser til hjembygden for å ta et endelig farvel med sin bror, tar den kvinnelige etterforskeren Elinborg over roret. Hun er en traust familiemor, som stadig har dårlig samvittighet for lite tilstedeværelse i barnas hverdag. Det er ikke mange drap på Island i løpet av et år, men selvsagt skjer det i Erlendurs fravær.

En ung mann blir funnet drept. Kroppen viser seg å være full av rhyponol, voldtekstdop. Hva skjedde? Kan det være mulig at voldtektsofferet drepte overgriperen? Få kjente mannen, og hans nærmeste venn Edvard har tidligere vært innblandet i en forsvinningssak. Kan løsningen på mysteriet være så enkel? Eneste funn hos drapsofferet er et sjal med sterkt indisk matlukt. Den dedikerte husmoren i Elinborg sniffer seg frem til gjerningsmannen. – Eller kan det være en kvinne?

Underholdende krim, men som alltid er det morsomste ved Indridasons romaner de islandske navnene. 

Indias datter, av Shilpi Somaya Gowda 

Jenter står svakt i det indiske bondesamfunnet. Kavita blir derfor fratatt sin datter, sin førstefødte, få minutter etter fødselen. Hennes mann mener de ikke har råd til en datter, og han dreper det lille barnet. Snart er Kavita gravid på nytt, men også denne gangen er det en jente. På nytt ønsker faren Jasu å ta livet av henne. Kavita rørmmer til storbyen for å levere datteren til et barnehjem. Det siste hun gjør er å gi henne navnet Usha – soloppgang.

Kavita kommer aldri over tapet, til tross for at hun året etter får sønnen Vijay. Usha blir noen år senere adoptert av et amerikansk legeektepar, som gir henne navnet Asha og en trygg og god oppvekst i USA. Tross hennes og adoptivfarens indiske bakgrunn nekter moren at datteren på noen som helst måte skal gjenoppta kontakten med sitt hjemland. – Av redsel for å miste henne.

Historien fortelles gjennom Kavita, adoptivmoren Sumer og etter hvert gjennom Asha selv. Fra fødsel til hun som tjueåring trosser Sumer og reiser til India for å bo hos sine slektninger mens hun jobber med et journalistprosjekt.

Hva er en familie? Hva er limet, styrken og svakhetene? Er familien man er født inn i alltid viktigere enn familien man skaper seg selv?

Det er en klassisk sommerlektyre og dameroman, men det er relativt lite klisjeer. Faktisk evner boken å gi leserne noe mer enn ren underholdning. Det er av interesse, for romanen gir et godt bilde av de komplekse India.

Orakelnatt, av Paul Auster 

En forfatter gjenopptar sitt levebrød etter flere måneders rekreasjon etter alvorlig sykdom. Økonomien er ruinert av legeregninger, men han er like fullt lykkelig gift med sin Grace og har en meget god venn i den suksessrike forfatteren John Taube.

En dag rusler han innom den lille rekvisitabutikken Paper Palace hvor han kjøper en blå notatbok. Dette skal vise seg å bli skjebnesvangert. Han skriver på en historie med paralleller til hans virkelige liv. Elementene flettes inn i hverandre, og forfatteren er snart like forvirret som leseren.

Hva er reelt? Hva er fiksjon? Kan man påvirke sin egen hverdag, sin egen fremtid, ved å skrive om det? Hva er drøm og hva er virkelighet? 

Orakelnatt er nok en glimrende roman av Paul Auster som igjen briljerer med sin intelligente fortellerstil. Anbefales!

De gjorde et barn fortred + Sommerhilsen

Jeg leste en hel bok i går. Jeg vet ikke hva som går av meg, illusjonen om Ellikken Lesesnegle er knust i fillebiter. Jeg tolker det dithen at jeg har et visst lesetempo latent i mitt bedagelig anlagte legeme. – Og siden jeg først har lest en bok kjapt, syns den fortjener litt omtale, og attpåtil har boken friskt i minne, buser jeg ut med det:

De gjorde et barn fortred, av Tove Ditlevsen

Ytterst skummelt cover, så skummelt at bildet over ikke en gang er i nærheten av uhyggen omslaget gir meg. Det er seriøst så ille at jeg konsekvent har lagt boken med baksiden opp. Da jeg skulle sette boken inn i hylla i går kveld, dro øynene mine seg til forsiden og jeg grøsset med hele meg. Synd og skam å skrive det, spesielt siden det er et nærbilde av forfatteren selv.

Synd og skam å dvele ved det også, boken er for vond og viktig til slikt fjåseri.

Jeg var forberedt på tungt lesestoff, det handler om incest og forsømmelse av et lite barn. Det var likevel ikke helt slik jeg hadde ventet det. Skrevet i 1941 forstyrres man kanskje litt av tidens tann også, rent litterært. Mange pompøse setninger og nærmest kostelige beskrivelser svekket noe av det dypt tragiske i historien. – Men bare litt.

Klart det gjør inntrykk når man leser historien om 19-årige Kirsten som langsomt begynner å forstå at hennes stille lidelser grobunn i barndommen. Et eller annet har skjedd som hun ikke makter å huske. Hun kjemper for å føle tilhørighet i venneflokken, hun føler seg isolert og fremmed i sitt eget hjem, og hun føler en nærhet og avsky til sin egen kjæreste. Samtidig. En dag møter hun en mann. En mann med lange, slanke fingre. Fingre som får henne til å storme ut, gråte som et barn.

Nå gråt Kirsten, tyveåringen, fordi denne dagen en gang hadde steget opp over jorden og glidd ned i hennes sjel med sin skam og sin smerte. Så grusomt forrådt kan bare et barn føle seg. Og denne natten vandret Kirsten gjennom sin barndoms grå gater for å finne den største sorg og den frykteligste urett. Men hun måtte gjennom alt sammen. Ikke være redd, ikke være feig. Ikke skyve noe til side mer, alt måtte opp i dagens klare lys for at hun skulle finne det som hadde gjort henne livredd og vergeløs, og gjøre seg til herre over det. (s. 68)

Klart det gjør inntrykk når man leser historien. Klart det gjør inntrykk når man forstår og vet at historien er basert på hennes eget liv. Klar det gjør inntrykk.

Kanskje det påvirkes av tiden det ble skrevet, kanskje det skyldes det desperate, fortvilte. Boken minnet meg mye om Av måneskinn gror det ingenting. Jeg ble opprørt, kvalm, nærmest redd på Kirstens vegne. Jeg leste ikke boken fordi jeg trengte underholdning. Jeg ble ikke underholdt, jeg følte ubehaget og uroen. Overgrepet og forsømmelsene hun opplevde som barn blir aldri beskrivet, knapt nok antydet. Dette som jeg på forhånd fryktet, var ikke det som uroet meg mest. Det var den vonde veien Kirsten måtte gå for å få klarhet i hva som hadde skjedd, som var så ubehagelig å lese. Jeg er glad for at boken ble skrevet, og jeg er glad for at jeg leste den.
___________________________________
TEMASKIFTE
___________________________________

Seriøst, jeg mener det. Temaskifte!

Og for å vise hvordan man kan gå fra et tema til et annet knapt nok uten å heve et eneste øyebryn, turer jeg frem med en liten god sommer-hilsen, nå som det bare er noen timer igjen til turen går sydover.

Jeg mener, her bøtter det jo ned dag ut og dag inn. Gidder det ikke. Vel er jeg møring, men ærlig talt. Som værflyktning på Østlandet var det ikke regn jeg var forberedt på. Nei, takke meg til 40 grader og takterrasse, basseng som nærmeste nabo og tapasbonanza dagen lang.

Med i kofferten blir disse bøkene:

Jeg håper det er for lite, for da får jeg muligheten til å lese bøkene i huseiers bokhylle jeg ikke har lest i fjor og forifjor, og/eller kjøpe nyeeee.

Helt på tampen må jeg i tillegg skyte inn et par ting til. Jeg var forferdelig glemsk under juni-månedsinnlegget og glemte både hist og pist.

Jeg glemte at jeg hadde tilbrakt en helg på Olavsgaard Hotell hvor jeg vandret inn i en drømmeverden: sitater fra bøker på veggene, bokillustrasjoner i glass og ramme, bokhyller så langt øyet kunne se. Oh himmel!

For å gjøre litt nytte for meg innimellom slagene, vandret jeg rundt i korridorene på let etter godbiter. Plutselig fant jeg den ultimate, Forsoningen av Fred Uhlman. Jeg la den horisontalt over en rekke bøker. Forhåpentligvis fant en tilfeldig gjest boken og plukket den nysgjerrig med seg. Antakelig ble den satt brutalt tilbake på plass av en overivrig renholder. Men altså, bokelskende hoteller skal mer enn gjerne få gratisreklame av meg: OVERNATT PÅ OLAVSGAARD HOTELL, folkens!

Og, og, og. For ikke å glemme: i juni fikk jeg denne flotte, fine, herlige gaven fra Beathe:

Bøker er en ting, eller tre ting. En annen ting er at jeg ble så utrolig glad for lys og skilt! Tusen takk nok en gang, fine Beathe!

DET var alt jeg ville si. Nei, vent! Jeg glemte jo det aller viktigste:

RIKTIG GOD SOMMER!

Hver dag, av David Levithan

Det er søndag morgen. Ungefri, ingenting på agendaen. Gråvær. Likevel står jeg opp tidlig, ene og alene for å skrive om boken jeg avsluttet i natt. Jeg får ikke ro på meg, jeg har drømt om boken i hele natt, jeg må fortelle om denne leseopplevelsen.

- Halvveis i 2012 har jeg lest en av årets favoritter, trolig også årets favoritt. Noen ganger vet man det bare.

Det tok meg kun en drøy dag å lese de nesten 400 sidene. Jeg la den fra meg innimellom. Ofte, bare for å ta den opp igjen. Jeg ville drøye leseopplevelsen, dvele ved den, men dens kall var uimotståelig. Den tok meg med storm. Jeg lo og jeg gråt. Jeg grublet og gikk i meg selv. Jeg lot meg dypt berøre.

Hver dag, av David Levithan
(Orginaltittel: Every Day. Utgis på norsk i september 2012)

A er seksten år, verken gutt eller jente. A bare er. A er en sjel. Mer vet vi ikke, og mer vet ikke A. I 16 år har sjelen forflyttet seg fra kropp til kropp. A vet ikke hvorfor eller hvordan, men slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. I barndommen gråt A over å måtte forlate sine foreldre hver dag. Hver dag søkte A kjærlighet og nærhet til nye foreldre og nye søsken, og hver kveld sørget han over tapet som ville komme. Som sjuåring begynte A å fornemme ensomheten i spillet.

Som sekstenåring er As eneste mulighet til kontinuitet epostkorrespondanse. A er bevisst å ikke endre livet til personen A bor i, men As behov for identitet viskes aldri ut. A kan ikke og A vil ikke.

«Hva heter du?», spør hun
«I dag er jeg Megan Powel.»
«Nei, jeg mener det egentlige navnet ditt.»
Jeg mister pusten et øyeblikk. Ingen har noen gang spurt meg om det. Og jeg har aldri sagt det.
«A», sier jeg.
«Bare A?»
«Bare A. Jeg fant det på da jeg var liten. Det var en måte å holde meg selv samlet, selv når jeg gikk fra kropp til kropp, liv til liv. Jeg trengte noe rent. Så jeg valgte bokstaven A.» (Utdrag fra boken, s. 117)

Vi følger A, og alle A flytter inn i, fra dag 5994 til 6034. Hver dag er et liv, hver dag er et kapittel. Ingen dager er like, sjelen A flytter aldri inn i samme person. – Men A er den samme. Det ytre er ulikt, men det indre er konstant.

En dag, på dag 5994, våkner A opp i kroppen til Justin. Alt forandres. A forelsker seg i Justins kjæreste Rhiannon. Denne gangen vil ikke A gi slipp, ikke for alt i verden. Men er det mulig? Kan kjærligheten overvinne alt?

To walk a mile in your shoes

Det er kanskje den ultimate drømmen, å kunne være en person for en dag. Ha muligheten til å hjelpe en annen person, hjelpe andre i personens nærhet. Hvis du kunne velge, hvem ville du vært for en dag? A har denne muligheten hver dag. A kjenner ikke til noe annet.

- Men A ønsker ikke, A vil ikke. A vil være normal. A savner å høre til, å kunne sette spor etter seg. Hva skjer den dagen A dør? Hvem vil sitte igjen gråtende med et stort tomrom? Og hvordan kan A får Rhiannon til å forstå, når ikke A selv forstår?

Vanlige mennesker trenger ikke bestemme seg for hva som er verdt å huske. De har hierakiet, tilbakevendende karakterer, repetisjoner, forventninger og en lang fortid å holde seg fast i. Mens jeg må bestemme hvor viktig hvert eneste minne skal være. Jeg husker bare en håndfull mennesker, og for å få det til må jeg holde godt fast, siden den eneste repetisjonen som er tilgjengelig- den eneste måten jeg kan se dem igjen på – er om jeg maner dem fram i mitt eget hode.
Jeg velger hva jeg skal huske, og jeg velger Rhiannon. Igjen og igjen velger jeg henne, jeg maner henne fram, for hvis jeg slipper henne et øyeblikk, kan hun bli borte. (Utdrag fra boken, s. 65)

Hver dag forandrer A form. Det indre er konstant, men det ytre forandrer seg ubønnhørlig. En dag er A en høy, mørk fotballgutt. En annen dag er A en suicidal ungjente. Neste dag er A flyttet inn i en 150 kilos tung kropp som har gitt opp. Dagen etter jobber A illegalt som renholder, knapt nok med krefter til å spise. Andre dager går alt på skinner, for så å bli avløst med dager fulle av sorg eller lykke. Hver dag en ny livssituasjon, hver dag et nytt bosted. Hver dag nye familiehemmeligheter, hver dag en ny skjebne. Ulik livsstil, ulik legning. Hvor enkelt er det egentlig å forelske seg i personen, uavhengig av ytre faktorer? Hvor enkelt er det å holde på forelskelsen, når det ytre endrer seg daglig? Hvor sterk må kjærligheten være for å slette alt det ytre?

David Levithans roman rommer en sårhet så enorm at det nesten ikke er til å ta innover seg. Den er full av håp, men likevel så håpløs. A sin sjelereise er uendelig vakker i all sin smerte, og sorgen romanen etterlater seg etter at siste side er lest, er uunngåelig.

Denne boken spiller på hele følelsesregisteret til leseren, vil få deg til å gå inn i deg selv, tvinge deg til å revurdere dine holdninger. Den vil få deg til å lese boken i et glefs og samtidig ønske å dvele ved hver dag, hvert kapittel. Denne boken vil få deg til å grue deg til å begynne på en ny bok, fordi leseropplevelsen vil fremtone seg som banal og lite engasjerende i forhold.

Denne boken skal du lese.


Hvordan fikk jeg tak i denne boken? Leseeksemplar fra forlaget. No strings attached, selvfølgelig.

Min bokverden, del 5

Hot in the city, oh yeah. Sjokket var stort da jeg suste ut fra AC-himmelen (=jobben) i ettermiddag, aldeles lamslått over at det var godt og varmt i friluft. Der stod jeg, med armene fulle av konvolutter og smartesker, i halvboots, stilongs og bomullsjakke. Kjole også, bare så det er sagt, men det er ikke poenget. Endelig hjemme var det bare å krype til sengs, lese ferdig boka jeg har holdt på med i dagesvis, og sovne. Mer kokt enn våken pønsket jeg på hvilken bok jeg skal begynne på, hva jeg skal skrive om boken jeg ble ferdig med, og fortsatt holde meg innendørs. Jeg burde nok vært ute, venne meg til varmen før 40-gradersferien de neste ukene, men livet er ikke bare burde-burde. Livet er også helg, og i helgen skal det gudskjelov pøse ned igjen. Kanskje jeg da orker skrive bokomtale.

Nå, sittende inne i en glovarm leilighet, fungerer ikke hjernen min til annet enn å skrive et nytt bokhylleinnlegg. Ikke at det er så dumt. Faktisk er det bra. Som jeg skrev forrige gang:

Skal man noensinne ever i evigheten bli ferdig med forevigelsen av mine bokfunn, bokskatter, plassfyll er det ingen tid å miste. 

Forrige gang skrev jeg også noe sånt som at, riktignok med langt mindre skrift enn dette, jeg nettopp hadde fått en ny bok i gave. Pussig det der. I dag lå det plutselig to bøker i postkassa, sendt som sommergave fra et forlag. Pussig. Samboeren min tror meg aldri når jeg sier at jeg ikke visste noe om det.

Historien om Norge 1 og 2 av Karsten Alnes. (((Alarm))) Bokklubbkjøp, ingen tvil om det. I en skjebnesvanger periode var jeg verdensmester i å handle bøker via bokklubber. Jeg meldte meg omsider ut av alt og alle og har fremdeles angst hver gang bokklubber blir nevnt. Når det er sagt skal det også sies at jeg aldri har så mye som bladd i disse to bøkene. På loppiser liker jeg å lure meg selv med å kikke etter de resterende bindene. Forføreren av Jan Kjærstad. Jeg vurderte ganske lenge å se NRK-serien, men ventet akkurat lenge nok til å gå glipp av den. Den finnes sikkert kanskje muligens på nett-tv, men alle bokelskere vet jo at bøkene uansett er best. Nei, jeg har ikke lest den. Hva så? Har DU lest alle bøkene du har i hjemmet ditt, kanskje??? Nei? Hvorfor skal jeg være bedre enn deg? Finnskogen-triologien av Trygve Gulbrandsen. Lest i min pure ungdom, elsket, og i et sentimentalt øyeblikk innkjøpt på loppemarked i voksen alder. Etter Pervolutos slakt tør jeg ikke for harde livet å lese de på nytt. Rebecca av Daphne de Maurier. En av flere yndlingsbøker, og ja, denne har jeg lest. Flere ganger. (((Shock! Horror!))) Tenker du ble satt ut nå. Øst for Eden av John Steinbeck. Denne er jeg flau over, og jeg ber alltid til høyere makter om at de som finstuderer bokhyllene mine ikke lenger merke til 1-tallet, bare for å konstantere at det ikke finnes noe 2-tall. Fullstendig Øst for Eden fins i en annen hyllemeter. Jeg har enda ikke funnet noen forklaring på hvorfor denne halve boken har fått plass, men jeg liker å tro det er av ren barmhjertighet. Jeg vil nødig at andre frenetiske loppekjøpere skal ende opp med samme begredelige flause. Jenny av Sigrid Undset. Å, som jeg elsker Jenny. Å, som jeg elsker Sigrid. Deilige, deilige romanen. Denne dama kunne skrive, det skal hun sannelig min hatt ha. Jane Eyre av Charlotte Bronte. Hver gang jeg ser på denne boka, og det er ærlig talt ofte, sier jeg til meg selv at jeg snart må lese denne klassikeren på nytt. Stay tuned. The Crow Road av Iain Banks. Opptil flere favoritter i denne delen, og her er favoritten over alle favoritter. Fandenivoldsk familiedrama fra Skottland kan ikke anbefales ofte nok. Les den! Please! Den rettferdige av Helene Uri. Dere kan skryte så mye dere vil av Uri, men jeg takler ikke skribleriene hennes. Jeg gjespet meg ihjel gjennom hele boken. Fru Martha Oulie og Splinten av trollspeilet av Sigrid Undset. Jeg sier det igjen: Å, som jeg elsker fruene. Å, som jeg elsker Sigrid. Denne fikk jeg i premie, mest fordi giveren visste jeg hadde tittet i bokhyllene deres og siklet over boken mang en gang. På jakt etter en skytsengel av Eira Storstein. En spesiell oppvekstroman jeg ikke har lest maken til. Vidunderbarn av Roy Jakobsen. Jeg syns den var vidunderlig da jeg leste den, men plutselig ble den så godt som glemt. Bakgård av Ari Behn. Ja ja, kjære Ari. Jeg prøvde i alle fall. Hundre år av Herbjørg Wassmo. Nærmeste konkurrent til Sigrid. En del av mitt hjerte er reservert Herbjørg. Lest under Spanias hete sol. Svenhammeds Journaler av Zulmir Becevic. Fått gjennom Bokbloggturneen. Pussig liten sak, både sårt og morsomt på samme tid. Joda. Drømmefakultetet av Sara Strindberg. Jeg vegrer meg for å lese hennes bøker etter å ha opplevd henne under et bokbad, men boken står der. Det er bare et spørsmål om tid.

Ser man det, ser man det. Five done, plenty to go.

Dette blir en meget lang seanse og er kun for spesielt interesserte. Kanskje bare for meg. Kanskje bare for å ydmyke meg på det ytterste, utlevere min fullstendige mangel på system og gjøre meg litt latter ved å åpne mine innerste bokhemmeligheter. Se Del 1 om du orker. Se Del 2 om du ikke har vett til annet.  Se Del 3 om du har særdeles tungt for det. Del 4 kan, om du ikke har annet å ta deg til, beskues i likhet med de foregående. Og Del 6? Fortvil ei, det kommer, det kommer.

Lest i 2012 - Juni

Dette blir ikke noe morsomt innlegg. Juni har vært utfordrende, travel og spennende. - Men ikke morsomt. Ikke egentlig. Noen ganger er savnet mere sårt. Andre ganger oppdager man at noen man er forferdelig glad i ikke har det godt. Alskens aktiviteter hindret ikke hendene å føles tomme.

På denne tiden i fjor hadde jeg lest 39 bøker. I år har jeg kommet en ørliten smule kortere på vei. 35 ferdigleste bøker, godt i gang med nummer 36.

Jeg har vært litt lei. Det har vært fryktelig mye på tapetet. Jeg stresser med bøker: så mange bøker så liten tid. Jeg rekker ikke å komme ordentlig i gang med en bok før jeg begynner å lengte etter en ny bok, og dermed mister jeg også den dyrebare magien det er å forsvinne inn i dypet av en roman.

Enten må jeg skjerpe meg og gå uendelige antall runder med meg selv. Ikke tenke på kvantitet, men kvalitet. Eller så er grunnen bare at jeg ikke velger riktige bøker. Jeg ønsker å lese en krim, men velger meg en annen type genre.

- Og let’s face it, honey, nå er det nok Alice Hoffman på en stund. Så gjev er hun ikke.

Av fire leste bøker i juni finner vi tre Hoffman-bøker:

Magi i praksis (omtalt her), Hvite hester (omtalt her) og Lysnatt. Sistnevnte er ikke omtalt, i alle fall ikke enda. Det fine med Alice Hoffman er ikke at bøkene er hurra-meg-rundt-fantastiske, de er bare litt over gjennomsnittet gode. Det fine med Alice Hoffman er at hun er helt perfekt å ha som utgangspunkt når man skal boltre seg i Paint.

- Og let’s face it, honey, jeg er gladere i Paint enn i Hoffman.

Den fjerde leste boken i juni er en liten lettvekter: En himmel full av stjerner, av Knut Nærum. Ikke omtalt, men likt og ledd av. Akkurat hva jeg trengte.

Av fem blogginnlegg har det altså vært fattigslige to omtaler, en besatt av bøker (jeg?) – liste, et dikt til ettertanke og Min bokverden del 4. Ja, for endelig fant jeg alle bokhyllebildene mine igjen. Viktig, viktig å dokumentere. Jeg finner nok ut hva jeg skal bruke det til, annet enn å gremmes over.

Finner du noen bøker i bildet over? Nei, nettopp. Det har vært en måned med mye savn, mye organisering, store mengder skriving, mye spilling, NM, kursgjennomføring, altfor lite EM-titting, årsoppgjør, høyt og lavt med huset fullt av unger, og ikke minst en vaskemaskin som gikk ad dundas. Litt sliten nå. Edit: Nei, jeg er veldig sliten.

Jeg lengter intenst etter ferie. Herreminfred jeg gleder meg til ferie. Tre uker med solgaranti, eget basseng, forfriskende bølger i havet, takvifte, uanstendige mengder saftige ferskener og softis, Prado-museum, bodega, klesvask som tørker på en halvtime, klipper og grotter, øgler på takterrassen, aloe vera på solbrente tær, praktisk talt gratis pizza, tapasfråtsing, lykkelige stunder på Europabalkongen, siesta, petanque med de lokale heltene… Balsam for sjel og kropp.

- Og bøker. Masse bøker. Gode bøker.

Min bokverden, del 4

Nå som jeg omsider fant tilbake til bokbildene mine, det var virkelig som å lete etter nåla i høystakken, er det på tide å legge ut et nytt innlegg om mine hyllemetre. Det er mer enn nok å ta av. Skal man noensinne ever i evigheten bli ferdig med forevigelsen av mine bokfunn, bokskatter, plassfyll er det ingen tid å miste. 

(Skrev hun og jublet over å ha fått bok i gave i dag. Jeg kan forestille meg hva min samboer tenkte da jeg med gledesfylte hvin viste frem at jeg hadde fått pakke med en særdeles lovende form og tyngde, men slik surmagethet er rett og slett upassende i dette fora.)

Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller. Mammutsalg, så om den ikke var spesielt billig, var det i alle fall en gyllen mulighet til å kjøpe en bok av Tiller. Jeg har møtt han, og han har signert Skråningen. Riktignok måtte jeg bruke min sønn som unnskyldning for å nærme meg ham. Vi fant ut at vi begge hadde barn med samme navn. Jeg ble stum og daunervøs og fikk et slikt anfall av nær-forfatter-opplevelse at jeg knapt nok tør å tenke på at jeg har bøker av ham jeg ikke har lest. Menneskefluene av Hans Olav Lahlum. Kjøpt på samme mammutsalg. Jeg er sikker på at jeg vil like bøkene til Lahlum, men det har stoppet på det punktet. Jeg tror, men jeg vet ikke. Lahlum har jeg stått sammen med under Oslo Bokfestival. Jeg gjorde alt i hele verden for å late som jeg var gresselig blassert. Couldn't care lett liksom. As if. Ord uten lyd av Camilla Gibbs. En bok jeg har lest i år. Værsågod, det er bare å besvime av sjokk. Den store navneboken. Denne har selvsagt ikke det døyt å gjøre i bokhyllene mine, siden jeg barneproduksjonen må vente til barnebarnproduksjonen setter inn, og det er faktisk veldig lenge til. De gjorde et barn fortred av Tove Ditlevsen. Jeg ser at dette kan være en litt uheldig plassering. Kjøpt på loppemarked, ene og alene på grunn av Karin. Manfield Park av Jane Austen. En slik bok jeg liker å tro at jeg har lest, men som jeg innerst inne betviler sterkt. Mors lille sleipe av ?. Artig, søt liten sak jeg fikk i gave. Ventetiden av ?. En bok jeg fikk fra helsestasjonen da jeg gikk gravid første gang. Jeg har beholdt den fordi jeg tror jeg kanskje har notert litt i den. Ikke at jeg gidder sjekke det. Ikke nå i alle fall. Den er uansett altfor tynn til å gjøre noe skade ved å bli værende. Gullkorn 1 og 2 av Unni Lindell og Mark Levengood. Superskjønne, morsomme og tankevekkende tegneseriestriper om barn, barndom og alle de tragikomiske scener som utspiller seg i hverdagen. Disse liker jeg kjempegodt. Mesteren og Margarita av Mikhail Bulgakov. Jeg husker Line har skrevet om denne klassikeren, men siden jeg ikke husker om hun elsker eller hater den, er jeg litt redd for å begynne å lese. Marekors av Jo Nesbø. Jeg har flere Nesbø-bøker, men ikke pokker om de står sammen. Nei, de skal spres på alskens hyllemeter. Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen av Håkan Nesser. Elsker denne boken inderlig og uforbeholdent. Mere oppvekst enn krim, men du verden, that man kan write. Livet er et annet sted av Milan Kundera. Noe ræl jeg brukte altfor mange dager av fjorårets sommerferie på å træle meg igjennom. Menneske uten hund av Håkan Nesser. Første Nesser-bok jeg leste, og dermed også den første Nesser-boken jeg falt pladask for. Lærer'n av Frank McCourt. Likte denne godt. Ikke fantastisk godt, men godt. Godt nok. Mer enn godt nok. Emma av Jane Austen. Det er lenge siden jeg har lest denne, men jeg håper jeg får lysten over meg til å pløye gjennom Austen-romanene på nytt. On the road av Jack Kerouac. Denne leste jeg på videregående, og jeg kan med en viss skam meddele at jeg ikke kunne fordra en eneste setning av boken. Jeg regner med at jeg muligens ville likt den bedre nå (det skal mye gjøres å like den mindre), men det frister overhodet ikke å gjøre et nytt forsøk. A complete guide for visiting Paris. Ingen hyllemeter uten en malplassert reisebok. Norwegian Wood av Haruki Murakimi. Eneste Murakimi-boken jeg har lest. Ikke er jeg sikker på at jeg har skrevet navnet riktig heller. I alle fall, denne likte jeg jo så godt, så godt! The Postmistress av Sarah Blake. Leseeksemplar, og jeg ble sitert på bokomslaget! Wohooo! - Men burde jeg ikke fått boken, altså den ordentlige boken, tilsendt fra forlaget? Natt til fjerde november av Karin Fossum. Mange år siden, mener jeg leste den da den var helt ny, og den satte igang en hel rekke tankevirksomhet hos meg. Husker ingenting av eventuelle krimelementer, men derimot en meget god beskrivelse av sorg og ulike sorgreaksjoner. Når jeg er hos deg og Før du sovner av Linn Ullmann. Jeg er veldig glad i bøkene til Linn Ullmann. Ok, jeg har lest kun disse to, men de liker jeg sååå...! Ja! Profetens have av Kahil Gibran. Jeg får neppe noe poesikred for å ha denne boken i hylla, men det er så rart med det... Loppemarked, what can a bookshopaholicer do.

Dette blir en meget lang seanse og er kun for spesielt interesserte. Kanskje bare for meg. Kanskje bare for å ydmyke meg på det ytterste, utlevere min fullstendige mangel på system og gjøre meg litt latter ved å åpne mine innerste bokhemmeligheter. Se Del 1 om du orker. Se Del 2 om du ikke har vett til annet.  Se Del 3 om du har særdeles tungt for det. Del 5 kommer før du vet ordet av det.