Pause-dikt

Jeg blir så glad _av_ dette diktet, og jeg er derfor også så glad _i_.

Jeg spurte en gang en sebra:

Er du sort med hvite striper
eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider
Eller svak med sterker sider?

Er du god med onde påfunn
eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager
eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall
eller dum med flinke innfall?

Og slik fortsatte og fortsatte
og fortsatte den,

og aldri, aldri, aldri, aldri
spør jeg en sebra om striper igjen.

Shel Silverstein

Sånn ellers er jeg i ferd med å avslutte Jasper Jones. Bokbloggturneen foregår for fullt, og det er min tur på lørdag. Seriøst, I can hardly wait! Det er en pine å prøve å la være å lese de andre anmeldelsene i frykt for å ødelegge egen anmeldelse, for jeg er så begeistret, så b-e-g-e-i-s-t-r-e-t!!!

På vei til en venn, av Niels-Fredrik Dahl

Hva har Trygve Lie, Colamannen og en sirkuselefant til felles? De innehar alle viktige biroller i romanen På vei til en venn. For øvrig en bok jeg hadde rimelig grei forhåpning til, rett og slett fordi det ante meg at hans skriblerier lignet en del på hans kone Linn Ullmann sine skriblerier. - Hvis bøker jeg liker overraskende godt.

På vei til en venn, av Niels-Fredrik Dahl

Han heter Vilgot, han er elleve år og han har lært at det er tre ting som er farlig: Å bade rett etter at man har spist, leke med plastposer, bli med fremmede som kommer kjørende langs veien. En mørk vinterettermiddag på 1960-tallet er Vilgot på vei til en venn, det skal forandre hans liv for alltid. Over tretti år senere segner en utmattet elefant om på en av Oslos utfartsveier og bare Vilgot kjenner til hvor den kommer fra.

Vilgot møter vi først som voksen mann. Gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med han som barn og hans opplevelser som har formet han til den han nå er. Han vokser opp med psykisk syk mor og en fraværende far, som er til stede, men likevel ikke hos ham. Dette er en litt annerledes oppvekstroman fra 60-tallets Oslo, med Trygve Lie som Gud på toppen av Norges høyeste blokk.

Vilgot er en svært ensom gutt. Han blir sviktet hjemme, og hans noe merksnodige vesen og vansker med å mestre sosiale settinger gjør det også vanskelig å danne nære vennskapsforhold. Han er stadig på vei til en venn, men vandrer gatelangs i ensomhet eller gjemmer seg i kjelleren. Han observerer naboene, og akkurat dette er kanskje det beste med hele boken. Forfatterens fargerike, litt morsomme og litt triste, beskrivelser av de ulike bipersonene – selvsagt sett gjennom en guttunges briller.

Om persongalleriet er det beste, er møtet med Colamannen det vondeste. En dag Vilgot er på vei til en venn setter han seg inn i bilen til en fremmed mann. Etter dette blir ensomheten altoppslukende. Hendelsen preger ham sterkt også i voksen alder. Kanskje han selv tipper over til å bli psykisk syk som sin mor. - Eller kanskje han bare er så ensom, så inderlig ensom?

Mulige vennskap blir umulige samtidig som umulige vennskap blir mulige. Vilgot blir en dag venn med Greven av Hoff, en myteomspunnet og fryktet figur i nabolaget. Sammen ser de på filmene av Karin, Grevens tapte kjærlighet. Igjen og igjen ruller filmene over skjermen. Denne lengselen etter kjærlighet, vennskap, samhørighet, er viktig for å forstå boken.

Greven eier en gård som Vilgot i voksen alder arver. Det er også her elefanten kommer inn i bildet. Omreisende ber om å bruke et uthus til ly for elefanten deres. Kort tid etter blir sirkuset slått konkurs og de omreisende forsvinner. - Uten å ta med seg elefanten. Samtidig kan man selvsagt undres om hele elefanthistorien er et bilde på noe annet. Jeg blir aldri helt enig med meg selv.

Personlig liker jeg veldig godt skildringene fra hans oppvekst, både på godt og vondt. I voksen alder forvirrer historien meg og svekker min opplevelse av boken. Jeg får ikke helt tak i det som er reelt og det som er forskrudd. Vilgot blir dessverre litt for spesiell.

Mens andre skriver bøker med 700 sider, får Niels-Fredrik Dahl plass til det samme på drøye 200 sider. Rekkevidden er den samme. Kort men genuint. Dette er en sår og brutal fortelling. Til tider er den også ganske morsom. Forfatteren bruker ikke så store ord og heller ikke så mange ord. Han gjør det hele ganske enkelt samtidig som det er plass for ettertenksomhet og filosofering.

Den voldsomme følelsen av ensomhet er tung å ta inn over seg. Kanskje derfor er boken verdt å lese.

Hundre år, av Herbjørg Wassmo

- Nok en bok fra sommerferien i Andalucia. En murstein av en bok, som jeg trodde holdt i massevis noen hektiske uker fullstappet av utflukter og opplevelser i tropevarme. Lite visste jeg hvor masse boken skulle fenge. 1 - 2- 3 - ferdiglest.

Hundre år, av Herbjørg Wassmo

Her knyttes tråder til både Dina og Tora, Sara Susanne, Elida og Hjørdis. Hundre år er romanen om deres liv, om mennene de ville ha eller de mennene de fikk, og om barna de fødte. Det er også historien om ei lita jente som stikker seg vekk på låven for å gjemme seg for han. Hun har en gul blyant som hun spisser med en tollekniv. Den bruker hun til å skrive, og til å overleve.

Litt av et prosjekt egentlig, å skulle skrive historien til fremtredende kvinner bakover i sitt eget slektstre. Noe vet man, men det meste må man dikte. Å konstruere hendelser, meninger og holdninger som bevisst eller ubevisst tillegger eller visker ut kvinnenes faktiske egenskaper. En slektsbok litt utenom det vanlige. Herborg Wassmos oldemor Sara Susanne og mormor Elida er hovedpersonene i boken, men også hennes mor Hjørdis sin oppvekst blir skildret. Man kan ikke unngå å bli litt glad i disse markante, sterke kvinneskikkelsene, typiske for hennes forfatterskap.

Like typisk er hennes mindre sympatiske mannlige biroller. Her er det nesten tvert om. Om det nesten ikke er til å unngå å bli glad i Sarah Susanne og Elida, er det rett og slett umulig å ikke bli glad i mennene i deres liv. Det er noe helt eget med skildringene av den stammende Johannes, den søkende presten Fritz og den hjertesyke Fredrik.

Det eneste jeg ikke er komfortabel med er forfatterens egne erindringer fra barndommen. De føles uvesentlige i forhold til de andre fortellingene. Dette tjener som en motvekt som egentlig virker bare forvirrende. Hennes egne minner fungerer som broer mellom historiene, og hopper stadig frem og tilbake i tid. En kronologisk historiefortelling hadde vært å foretrekke, for her er det mange navn å holde styr på, og knaggene blir etter hvert så fulle at klesplaggene begynner å ramle av.

Likevel ble dette minuset ikke noe stort problem. Jeg storkoste meg under lesingen, og boken fenget meg mer enn normalt. Bruk av dialekt er et virkemiddel som passet utmerket i denne settingen, med alle skildringene av frodig vill nordnorsk natur.

- Men hva det aller, aller beste var? Gjensynet med Benjamin!

Det hendte meg et barn, av Karin Lorentzen

Det hendte meg et barn, av Karin Lorentzen

Karin Lorentzen (født 21. mai 1939) er en norsk barnebokforfatter. Hennes eneste roman for voksne, Det hendte meg et barn (1983) skildrer morsfølelser knyttet til en etterlengtet datter, etter å ha mistet to barn. (Wikipedia)

En eller annen forståsegpåer uttalte en gang følgende: ”Det var viktig for forfatteren å skrive boken, men ikke viktig for oss å lese den”. Slike utsagn bare understreker hvor viktig det er for andre å lese boken. Det vil si, det er liten tvil om at boken er en del av forfatterens selvhjelpsterapi, men det blir flåsete og respektløst å hevde at lesere ikke vil ha noe utbytte av å lese den.

For lesere som har opplevd noe lignende, fins det en god porsjon aha-opplevelser. For andre er dette en hjelp til innsikt til å takle og støtte personer som har opplevd det samme som forfatteren.

Personlig finner jeg det interessant å sammenligne dagens rutiner og holdninger med datidens. Det har skjedd mye på 20-30 år. Heldigvis. Fremdeles er det noe tabubelagt, men vi er på riktig vei. Det gjorde inntrykk å lese om foreldrenes fortvilelse over at det dødfødte barnet ikke hadde noen rett til kirkegårdsplass. - Og jeg nikket litt vemodig gjenkjennende over faren som ikke ble involvert. Her har vi fremdeles litt igjen å gå på.

Boken setter søkelys på hvordan sorg og depresjoner påvirker familielivet, i dette tilfellet forholdet mellom moren og hennes senere barn. Morens sorgreaksjoner påvirker særlig datteren, og det skapes en avstand de trenger hjelp til å finne ut av. Denne dynamikken er kompleks og burde være interessant for flere enn de som rammes.

Man makter ikke ta alt som skjer i livet på strak arm. Noen ganger trenger man hjelp. Selv når årene har gått, andre glemmer, og man selv tror man har gått videre, vil traumene fortsette å påvirke ditt liv og ditt forhold til andre. "Det var viktig for forfatteren å skrive boken, og det vil alltid være viktig for oss å lese den".

Alkymisten, av Paulo Coelho

Alkymisten, av Paolo Cohelo

Boka forteller om den andalusiske gjetergutten Santiago, og hans drøm om å finne en av verdens rikeste skatter. Fra Spania reiser han til Tanger og gjennom Egypts ørken til et skjebnesvangert møte med alkymisten. Om å lytte til sitt hjerte, forstå tegnene livet gir, og følge sine drømmer.

Rekk opp hånden dere som ikke har hørt om denne boken! Ingen hender? Trodde ikke det, nei. Rekk opp hånden dere som har unnlatt å lese boken fordi dere har fordommer mot den! Oi… Såpass! - Jeg var en av dere for litt siden.

Så leste jeg boken.

Jeg har nok aldri opplevd å drømme så mye om en bok før som av Alkymisten. I 35 grader + lett henslengt på en andalusisk terrasse med olivenlunder, høye fjell, klipper og asurblått hav som naboer, er det skummelt lett å sovne. Og jeg sovnet. Sovnet og sovnet og dormet og fablet og var halvt i svime. Jeg fablet om meg med filosofiske betraktninger om livet, jeg fablet som jeg var alkymisten over alle alkymister. Da får det heller bare være at jeg fant bokens handlingsforløp noe banal, og at jeg antar forfatteren har lest Profeten hundre-og-ørten-førti ganger. Det får bare være, det gjør egentlig ikke så mye. Poenget er at boken fikk meg til å tenke. Masse. Tenke over det som stod, selv om det meste var selvsagt, litt overflødig og overfilosofisk.

Historien er enkel, og språket likeså. Boken er tynn, men rekkevidden er bred. Legg bort fordommene eller forhåpningene og tillat deg selv å la deg rive med. Ha et åpent sinn og reflekter over temaene boken omhandler. Dette er ingen bok man leser ene og alene for historiens skyld. En bok som tvinger deg til å tenke er aldri galt.

Denne boken er ikke så gal som jeg på forhånd trodde. Jeg tror jeg liker den. - Jeg har bare brukt litt tid på å innse det.

Saras nøkkel, av Tatiana de Rosnay

Saras nøkkel, av Tatiana de Rosnay

Paris, 16. juli 1942. Sara er en ti år gammel jødisk jente som er tvunget til å låse inn lillebroren sin i et skap for å gjemme han for det franske politiet. Resten av familien blir arrestert. I 2002 kommer journalisten Julia Jarmond tilfeldigvis over historien om Sara og familien i forbindelse med at hun skal skrive en artikkel i anledning 60-årsmarkeringen av Vichy-aksjonen. Oppdagelsen tvinger etter hvert Julia til å stille en rekke spørsmål ved sitt eget liv.

Oi oi oi. Denne føyer seg glatt inn i rekken av lovende chic-lit-bøker som ender opp med å gi meg grå hår. Assosiasjonen til Drømmehjerte og Øya er uunngåelig. Dette er bra bøker dersom man ser bort fra den parallelle historien, historien fra nåtiden. Hvorfor disse på død og liv skal ødelegges av en parallell historie fra nåtiden er meg uforståelig. Historien fra fortiden er mer enn bra nok, men kombinasjonen er alldeles utålelig. Jeg blir faktisk litt sint.

Det begynte jo så lovende. Historien om Sara i seg selv er gripende og interessant. Det hadde holdt i lange baner for meg. Den parallelle historien derimot, om journalisten som forsøker å nøste opp i hennes historie og skjebne gir meg kvelingsfornemmelser og aktiviserer spyrefleksen. Virkelig.

Styr unna. Dette er chic lit på sitt aller verste.

Svenhammeds Journaler, av Zulmir Becevic

Bokbloggturne

Jeg er ukens første blogger i Cappelen Damms Bokbloggturne, og har fått utdelt ungdomsboken Svenhammeds Journaler for å si min mening. Det er litt skummelt å være førstemann ut til å anmelde en slik bok, spesielt når man ikke er innenfor målgruppen. Vel. Boken er ferdiglest og jeg har grublet og synset uten å diskutere det med noen andre enn meg selv. Jeg er fremdeles langt fra sikker om hva jeg egentlig syns, og gleder meg veldig til Karin sin bokanmeldelse i morgen. Besøk hennes blogg.

Uansett, her er min dom.

Litt om forfatteren

28 år gamle Zulmir Becevic kommer opprinnelig fra Bosnia. Som tiåring flyktet han fra krigen til Sverige. Han har opplevd både gode og dårlige sider ved sitt nye hjemland og kollisjonen med en annen kultur, noe han gir uttrykk for gjennom sitt forfatterskap. Vi får for eksempel aldri helt vite hvor hovedpersonens foreldre kommer fra, men forfatteren gir i denne boken flere spark i siden til det svensk-bosniske miljøet.

Dette er hans andre ungdomsroman. Hans debut kom med Reisen som begynte med en slutt, også denne en ungdomsroman.

I tillegg til sin forfatterkarriere har han studert statsvitenskap i mange år. Det er tydelig at denne mannen ønsker å hjelpe andre med hjelp av sin erfaring og kunnskap. Les gjerne mer om forfatteren ved å ta en titt på hans hjemmeside: http://www.becevic.se/

Svenhammeds Journaler

Én: Jeg er født i Sverige, men jeg er ikke svensk
To: Jeg kan svensk bedre enn svenskene, men jeg er ikke svensk
Tre: Svensk er faktisk det eneste språket jeg kan, men jeg er likevel ikke svensk
Fire: Jeg har ett øyenbryn istedenfor to og fett hårete armer, pizzabakerarmer - og det er ikke svensk

Historien

Boken handler om Svenhammad, oppkalt etter farens venn i den spede start i Sverige. Venn er vel kanskje å ta hardt i, for å si det som det er var Sven hans kontakt på trygdekontoret. For ikke å gi slipp på alle tradisjoner slang de med en ’hammed. Humor! Dagbok er for pyser, så Svenhammed bestemmer seg for å heller skrive journaler.

Svenhammed føler ikke at han hører hjemme noe sted. Ikke er han svensk, selv om han føler seg svensk. Ikke føler han seg som en innvandrer, selv om andre anser han som en. Han ser ikke svensk ut, og han bor på feil sted, på feil side av motorveien. Her bor de, innvandrerne og de dårlig stilte etnisk svenske. Blokker i gettoen. På andre siden av motorveien bor de rike og velbeslåtte i store, luksuriøse villaer. På barneskolen holdes de to verdenene adskilt, men tenåringene tvinges sammen på ungdomsskolen. Ali og Cong må plutselig omgås von Krogh og Lövenstierna. Ulikheten og motsetningene blir ekstra tydelige.

Svenhammed famler seg frem i mørket, godt støttet av sine venner Miell og Chino. Her kombineres svart humor og råskap med dypt vennskap og ulykkelig forelskelse.

Målgruppe

Dette er helt klart, klarere enn soleklart, en ungdomsbok. Også voksne burde vært i målgruppen, for temaet er uendelig viktig. Det er bare det at jeg tror de fleste voksne ville ha ønsket å bli servert temaet i en mer smakfull måte.

Tilbake til ungdommen. Her er spenner målgruppen vidt. Det mest åpenbare er ungdom med ikke-vestlig bakgrunn. De med ett ben i begge kulturer. Begynner man å lese litt ser man straks at dette handler like mye om å vokse opp med foreldre i nedre del av den økonomiske – og sosiale – rangstigen. De som bor i gettoen, i seg selv kanskje ikke så falleferdig og elendig, men som har et nabolag med enorme villaer og styrtrike beboere. Man vokser opp med et syn på seg selv og sin familie som mindre verdt, mindre betydelige.

Til syvende og sist favner boken de generelle tenåringsproblemer som alle kan kjenne seg igjen i. Kjærlighetsproblemer, pubertet, alt om slukende vennskap, stridigheter med foreldre og opprørstrang.

Virkemidler

Noe av det mest effektive virkemidlet man kan ta i bruk for å øke lesehastigheten og dermed i de fleste tilfeller også lesegleden, er å ha korte kapitler. En roman i dagbokform er derfor relativt hyppig brukt. I dette tilfellet er det ”journaler” som har mye til felles med dagbok.

Noen av journalene er morsomme, noen brutale, noen såre, noen interessante og noen uinteressante. Blandingen av humor og råskap er med på å gi leseren innblikk i denne dualismen som ligger i grunn: Det å høre til, og det å ikke høre til likevel. Svenhammed siltes mellom det svenske samfunnet han aldri helt vil høre til i, og hans egen familie, slekt og tradisjoner.

Jeg velger i alle fall å tolke dette skiftet slik i ettertid, selv om jeg under lesingen oppfattet det som en svakhet og ikke så rent lite forstyrrende.

Språk

På samme måte som han gjengir ungdommens språk både i dens naivisme og direkte uspiselige ordbruk, gjengir han også foreldrenes språk. Moren som knapt nok klarer å si en hel setning på svensk, og faren som i all sin streben og seriøsitet fremstår som en brutal men ufrivillig komisk figur. Det gir også en viss bismak i munnen. Sekundet før faren banker sønnen til blods, fniser leseren av farens tale.

Jeg er ingen tilhenger av å bruke diverse kjønnsorgan som skjellsord, ei heller i ungdomsbøker. Heller tvert om. Det er unødvendig. Ja visst er det mer enn nok vanlig blant målgruppen, men det betyr ikke at det skal være nødvendig å ta de i bruk i en bok. Det jeg reagerte aller mest på er uansett den overdrevne bruken av homse som skjellsord. Det ga slik avsmak at hele bokopplevelsen ble farget av min irritasjon. Det er meget mulig ordet (bøg?) har en mild betydning i det svenske språk, men uttrykk som homotryne og merkehomser (fritt gjenfortalt) er fantastisk provoserende i mine øyne. Det kan umulig finnes noe godt nok argument som forsvarer en slik spredning av diskriminerende uttrykk…?? La oss likevel si at dette skyldes oversetteren og sviktende korrekturlesing.

La oss si det, og heller konsentrere oss om selve historien. Tross alt, det er denne som er viktig og som er skyld i at flere tenåringsgutter faktisk orker å bry seg om å lese en bok. Denne boken.

Ikke helt der...

Boken er klart best i begynnelsen, hvor forfatteren med masse humor beskriver hovedpersonens sinne og bitterhet over å ikke høre til, over foreldrenes håpløse tilnærming til det svenske samfunnet og sarkastiske bemerkninger om de kjipe svennene (økenavn på typisk etnisk svensk besteborger). Siden kommer hans lengsel etter Emilia som et forstyrrende element og drar fokuset bort fra det boken egentlig handler om. Jeg falt litt av lasset rundt dette vendepunktet og skulle så gjerne vært det foruten.

Det er viktig med bøker som forsøker å dokumentere innvandrerbarns oppvekst i Norden. Det er viktig av to grunner: Den ene er for å forsøke å forstå som utenforstående. Den andre er å la disse barna og ungdommene som faktisk gjennomgår det samme, forstå at de ikke er alene. Dette gir aksept, støtte og følelse av samhørighet. For at en slik dokumentasjon skal holde mål og faktisk fungere som viktig og troverdig er det at forfatteren virkelig forstår hvordan det føles å stå med beina i to kulturer. - En som har vært der, og på mange måter alltid vil være det, selv.

Slik sett fungerer boken.

Oscar og den rosa damen / Noas barn, Eric-Emmanuel Schmidt

I sommerferien leste jeg bøker. Mange bøker. Noen tidsfordriv, noen viktige, noen lettglemmelige, og noen som forsvant rett inn i hjertegropa og aldri vil forsvinne. La meg fortelle om en bok som gjorde uutslettelig inntrykk på meg.

Denne boken er to historier i en og er skrevet av Eric-Emmanuel Schmidt. Jeg ble så glad i boken at jeg spurte niåringen min om han kunne tenke seg å lese litt i den. På en lang busstur fra Gibraltar tok han opp boken og begynte å bla. Han ble sittende i timesvis. Leste og leste. Oppslukt og tankefull.

Oscar og den rosa damen

Her er brevene Oscar skriver til Gud, de siste dagene i sitt liv. Oscar er 10 år, og har kreft. Han vet at han skal dø, men trenger noen å dele tankene sine med. Marie-Rose, eller Rose-bestemor som Oscar kaller henne, er en dame som frivillig kommer på besøk til barnesykehuset. Hun oppfordrer Oscar til å skrive ett brev til Gud hver dag.

En dag er som ti år. Hver dag som går lever Oscar ti år med de gleder, sorger og utfordringer som det medfører i de ulike stadiene av menneskelivet. Som tenåring gjør han opprør mot foreldrene. Som tjueåring forelsker han seg. Som trettiåring opplever han at forelskelsen blir til kjærlighet og han gifter seg. Som søttiåring merker han alderen tyngre, og han blir sykere og svakere. Som nittiåring er han så trett, så trett av dage. Som hundreåring…

Denne lille romanen er en av de vakreste, fineste, tristeste, varmeste og beste historiene jeg noen gang har lest. Boken er så full av LIV tross det uunngåelige triste. Helt nydelig. Og best av alt: Denne romanen kan like gjerne leses av barn som voksne.

En perle!

Noas barn

I 1942 forsvinner Josephs far og mor, men Joseph får bli hos Fader Pons på den katolske kostskolen hans. Det vokser fram et vennskap mellom de to, men Joseph må lære å være jøde og å føre tradisjonene videre, samtidig som han blir påvirket av det katolske miljøet han oppholder seg i.

Denne historien er ikke lang, tvert om. Knapt to hundre sider, men så mye den likevel rommer! Slik som Oscar og den rosa damen er historien enkel, lettlest og passer både for barn og voksne. Dette er likevel og like fullt en viktig bok. Viktig, fordi den formidler verdier. Viktig, fordi den får leseren til å reflektere over sine egne valg, holdninger og verdier. Viktig.

Sommerferien 2010

Sommerferien 2010 har bestått av 18 fantastisk deilige dager ved den spanske solkyst. Her fant vi paradiset i form av den lille byen Nerja, ikke langt fra Malaga. Hvitkalkede hus tett i tett så langt øyet kunne se, majestetiske fjell i bakgrunnen, og i forgrunnen: azurblått hav og friske klipper. Smale gater, mangel på neonskilt og forholdsvis få turister. Her stod byens koner og vasket fortauet utenfor husene sine hver morgen, vi hadde olivenlunder som nærmeste nabo, og gjetere brukte stadig vår gårdsvei til å bringe sauer og geiter til beite.

For 50-60 år siden oppdaget noen lokale unggutter det som er Nerjas største severdighet, og også en av Spanias aller største turistmagneter: Cueva de Nerja. Nerjas grotter. Tre eventyrlig store saltsteinsgrotter like store som katedraler. Eventyrlig store, en eventytlig opplevelse.

I Nerja fant vi også fjellandsbyen Frigliana, sterkt preget av maurerne. Her var det intet sted for biler, her måtte man gå trapper og trapper og atter trapper. Vakkert! Så vakkert at landsbyen tidligere har vært kåret som Andalucias vakreste sted.

Personlig sitter vi likevel igjen med vårt leide palass som feriens vakreste sted. Akkompanjert av sirisser og gresshopper fra olivenlundene, småskvetting av firfirsler og kameloner løpende over terasseveggen, valg mellom fem terasser derav en stor takterrasse… Her var det uendelig godt å tilbringe varme sommernetter med rosada og san miguel som fast selskap. Bading ble det selvsagt også, daglig i svømmebassenget i hagen. I middelhavet kom vi oss også, selv om mor selv fikk det sedvanlige panikkanfallet av fisk rundt beina sine og forsvant rimelig fort opp av vannet.

En biltur opp til fjellene bak Nerja står også som et minne vi aldri vil glemme. Det var langt og bratt. Brattere enn brattest. – Og for en utsikt! Bilturen til Granada og maurerpalasset Alhambra skal heller ikke forbigås i stillhet. I 40 graders varme var det fascinerende å tusle rundt og prøve å ta inn over seg historien, storslagenheten, makten og maktfallet.

Selvsagt skal heller ikke vår busstur glemmes; Gibraltar. På veien fikk vi bekreftet vår antakelse om Nerja som solkystens juvel. Gibraltar var møkkete og forfallent. Overraskende og ikke så rent lite skuffende. Likevel fikk vi det vi dro dit for. Vi fikk se Afrika! Langt langt i det fjerne tronet store fjell opp fra horisonten. Lenger opp på the Rock fikk vi oppleve Gibraltars grotter. Vakre, men på langt nær like eventyrlige som grottene i fjellet. Utenfor fikk junior en opplevelse helt utenom det vanlige: En apekatt hoppet opp på ham. Måtte han beholde dette minnet for alltid.

Etter femten dager i vårt deilige hus i Nerja måtte vi dra videre, da til Malaga. Gamlebyen var vidunderlig, og gjorde avskjeden med vårt lille paradis overkommerlig. Picassomuseet står for undertegnede som det helt store, men junior og senior hadde formodentlig litt glede av opplevelsen de også.

Vel hjemme igjen hoster jeg bort siste rest av hjemreisesyken og peller bort solbrent flass. Hjemme bra, borte best. Vi teller allerede dager til neste ferie.

(Og bare så det er sagt; innimellom alt dette har jeg lest rimelig mange bøker, stay tuned!)

Skumringstimen og Blodleie, av Johan Theorin

Den forundret meg litt, denne boken.

Skumringstimen, av Johan Theorin

Den er annerledes enn de fleste kriminalromaner jeg har lest. Utgangspunktet er en gripende historie om en liten gutt som forsvinner en tåkefull ettermiddag på den svenske øya Øland. Moren er på fastlandet, bestefaren er nede ved båten sin og bestemoren faller i søvn inne i huset. Åtteårige Jens smetter lydløst på seg sandalene og er klar for å utforske det forbudte: livet over steinmuren. De finner ham aldri igjen. Moren innleder et liv fylt av sorg og depresjon. 20 år senere får bestefaren tilsendt en liten barnesandal i en konvolutt uten avsender. Kan det være Jens sin sandal?

Som leser får man umiddelbar sympati med de sørgende. Det er lite om noe som er mer sårbart å lese om enn barns forsvinning og død. Det er altså rene suksessoppskriften forfatter Johan Theorin konsentrerer seg om i sin debutroman. Parallelt leser vi historien om Nils Kant, bygdas sorte får, som på papiret hadde vært død i ti år da gutten forsvant. Kan det likevel være at Kant lever i skjul et sted ute på alvaret?

Bestefar Gerolf undersøker i det stille. I beste Poirot-stil observerer han, stiller spørsmål, og reiser rundt til de han mistenker er innblandet både i forsvinningssaken og i mysteriet rundt Kant.

Like viktig er moren Julia sin kamp. Hun kjemper mot depresjonene og alkoholismen, for å finne rotfeste, etablere et forsømt far/datter-forhold, forsone seg med sin sønns død og tilgi sin far. Hennes vei tilbake til livet medfører for øvrig en aldri så liten forelskelse i bygdas lensmann Lennart Henriksson, sønn av en drept politimann. Gjerningsmannen? Kant, selvfølgelig.

Dette er en meget stille kriminalroman. Det skjer lite, men det er spennende likevel på en stillferdig og tankefull måte. Man får ikke vite så mye, og det gjør at leseren blir nysgjerrig og mistenker alt og alle. Hvem drepte Jens? Er han i det hele tatt død? Druknet Jens eller ble han drept? Bærer naboen Astrid på hemmeligheter? Er det Kant som hviler på kirkegården, eller lever han i beste velgående under falskt navn? Kanskje er han naboen...?

Historien snirkler seg frem, gjennom tilbakeblikk, Gerlofs smått frustrerende liv på eldresenteret, gjennom Julias rødvinstørst og med rike beskrivelser av livet og naturen på Øland.

Spenningen opplever man først i de rundt 50 siste sidene. Da får man attpåtil en annerledes og overraskende vending. Såpass annerledes og overraskende at det ikke er til å unngå å bli litt forundret og forvirret.

- Og hva jeg syns?

Jeg ble ikke helt overbevist. Tidvis irriterte boken meg. Digresjoner som at offeret i en mordjakt bekymrer seg over søppel på stranden blir tåpelig. At boken er vanskelig å plassere gjør heller ikke boken til noen innertier for meg. Theorin er likevel en god historieforteller, derav hersker ingen tvil. Jeg likte også oppbyggingen av kriminalromanen, og jeg likte innblikket boken ga av morens sorg og gjenoppbygging av sitt liv. Derimot likte jeg ikke nødvendigvis kombinasjonen av disse delene. Kriminalhistorien forstyrrer sorgdelen, og sorgen forstyrrer kriminaldelen.

Ikke helt overbevist altså, men kanskje dette er en av disse bøkene som vokser med tiden. Kanskje jeg skal gi Theorins tre andre bøker i Ølandsserien en sjanse. Jeg tror det.

Og det gjorde jeg...

Blodleie, av Johan Theorin

Julen 2010 "leste" jeg min aller første lydbok, gitt av min sønn. En altfor dyr gave, selvsagt, men en meget rørende sådan. I begynnelsen slet jeg i bøtter og spann med å konsentrere meg, både for å få med meg handlingen OG unngå å sovne. Litt etter litt gikk det bedre, og litt etter litt lot jeg meg underholde av historien.

Jeg var ingen fan av Johan Theorin fra før, og er det heller ikke nå. Ivar Nørve er en god forteller, stort sett. Når han forteller med damestemme, derimot, er han helt utrolig irriterende. Kutt ut! Jeg tror jeg foretrekker min egen stemme. - Men litt etter litt lærte jeg meg å like det også. Eller, jeg godtok det. En annerledes bokopplevelse, som faktisk ga mersmak.

Historien foregår også her på Øland, hvor vi møter igjen Gerlof og andre mer perifere biroller på øya. Kjente fra første bok i serien. Naturskildringene er like gode, og et stort pluss ved boka og serien generelt. En diffus krim er en grei betegnelse, for vi vet ikke sikkert om det er skjedd en kriminell handling før langt ut i boken. Det handler vel så mye om fattigslig far-sønn forhold, dårlig ekteskap, alver og sykdom. En sammensurium som er underholdende, men ikke gir noen enorm stor leseropplevelse.

Helt grei er konklusjonen. Mest av alt ga det en fin opplevelse i form av lydbok som medium. Ja takk, flere lydbøker!

La meg synge deg stille sanger, av Linda Olsson

Noen oppfatter boken som svulstig, urealistisk og med handlinger som man ikke klarer å godta. Andre lovpriser den og bærer den tett inntil hjertet.

I kveld har ingenting skjedd, ingenting skjedd. Men likevel er det noe som skjer.

Det er sjeldent jeg leser bøker så raskt som jeg har lest denne. Jeg klarte ikke stoppe. Jeg stoppet ikke før siste ord var blitt lest og boken for lengst hadde lirket seg inn i hjertet mitt. For meg er boken vidunderlig. Vidunderlig trist. Vidunderlig sår. Vidunderlig fin.

La meg synge deg stille sanger, av Linda Olsson

Du må bare se med hjertet så kan du se skjønnheten over alt.

Veronika flykter fra sorgen, uten å finne rotfeste. Hun slår seg ned ute på den svenske landsbygda hvor hun jobber med boken sin. I nabohuset sitter Astrid, en gammel dame, i stupende mørke. Mørk også til sinns. Langsomt, stille og famlende utvikler de to kvinnene et vennskap hvor de ikke bare deler minner, men først og fremst dype hemmeligheter. Sammen, i lys av den andres hemmeligheter, finner de veien til lyset, håpet, troen og kjærligheten. Langsomt, stille og famlende.

Lev, Veronika! Ta sjanser! Det er egentlig det livet dreier seg om. Vi må søke vår egen lykke. Ingen har noensinne levd våre liv, så det finnes ingen bruksanvisning. Stol på instinktene dine. Aksepter bare det beste. Men så må du holde nøye utkikk etter det. Ikke la det gli bort mellom fingrene på deg. Noen ganger kommer de gode tingene til oss så stillferdig. Og ingenting kommer fullt ferdig. Det er det vi gjør ut av det vi støter på, som avgjør resultatet. Hva vi velger å se, hva vi velger å spare på. Og hva vi velger å huske. Glem aldri at all kjærligheten i livet ditt er der, inni deg, alltid. Den kan aldri bli tatt fra deg.

Spekket med vidunderlige sitater blant annet fra Karin Boye sine dikt, følger vi de to kvinnene fra mars til november. De beveger seg i et tidløst univers, og gjennom deres hemmeligheter, ser vi de bakenforliggende årsakene til hvordan de handler, forholder seg til andre og tar i mot livet. - Eller ikke tar imot livet. Sammen, men likevel hver for seg, avslutter de kapitler, forsoner seg med fortiden og går videre. Langsomt, stille og famlende lar de lyset slippe til.

Søskensamspill

Min yngste bror og jeg lider av samme skjebne. Vi er født i juli måned.

Med andre ord: Vi var som regel velsignet med pent bursdagsvær (Løgn 1: Vi er vokst opp på Nordmøre. Det fins ikke pent sommervær der.), men det var aldri noen som kunne komme på bursdagsselskapene våre (Løgn 2: Det var alltids et søskenbarn eller to som ble tvingt på besøk rundt de aktuelle datoene) .

Nu vel, det har da blitt folk av oss også.

I helgen skulle vi feire bursdagene våre med stort sett alle som vi er vante til å feire bursdagene våre sammen med. Det betyr våre foreldre. Selv er jeg ikke vanskelig å finne gave til, for jeg ønsker meg stort sett bøker, bøker og atter bøker. Grunnet min boklidenskap er jeg også lidenskapelig opptatt av at mine nærmeste skal være like glade i bøker som det jeg er. Gleden var stor om ikke abnorm da min far for noen år siden oppdaget lydbøker og yngstebror slang seg på bølgen. De siste årene har jeg stort sett gitt lydbøker, men en bok er best mellom to permer, så i år ville jeg gi papirutgaven.

Fredag stod min samboer midt i bokhandelen og lot meg - over telefonen - velge bok til bror. Valget falt på Johan Theorins Skumringstimen. "Åååååh, den har jeg også lyst på!!!" passet jeg i tillegg på å opplyse om overfor Han-med-VISAkortet.

Jeg pakket boken inn i en pose (Han-med-VISAkortet husker aldri innpakningspapir) og klippet ut et bilde av Svenskekongen jeg fant i Se & Hør som jeg limte på kortet. Strålende fornøyd med både bokvalg og Knugen knipset på båtdekket lesende i en Theorin-bok, overrakte jeg gaven til min bror. Han takket pent.

Dagen etter var det my turn to glory. Jeg pakket opp gaven fra bror og hva overbarte seg? Skumringstimen.

Heh! Vel, jeg er riktig så fornøyd. Det skal ikke stå på det! Kanskje han attpåtil går inn på bloggen og kommenterer min fremtidlige bokanmeldelse av vår felles bok?

- Jeg sitter dog igjen med en viss frykt for at min samboer (Han-med-VISAkortet) også har en Skumringstime liggende til meg. I så fall tror jeg den blir gitt videre til eldstebror som har bursdag rett før jul. Våre foreldre timer forøvrig litt dårlig sånn sett.

Og! Og! Og! Så fikk jeg i tillegg Jeg vil synge deg stille sanger og Hundre års ensomhet! LYKKE!

Juli av Tania Kjeldset

Denne boken har jeg fått gjennom Cappelen Damms Bokbloggturne. Hvis du lurer på hva turneen går ut på kan du trykke her hvor du også kan lese om bøker jeg tidligere har anmeldt gjennom dette prosjektet. Jeg koser meg masse når jeg leser andres syn på bøkene, for man får stadig aha-opplevelser, slår seg stadig på pannen, og kan være rivende uenig eller lattermildt enig. Lena fra Les Mye anmeldte boken i går, og i morgen overtar Julies Bokbabbel/Staralfur. Jeg anbefaler dere å lese disse for å få en litt annen vinkling og andre meninger enn det jeg har.

Det er litt spesielt å skulle synse noe om en bok som man er langt fra målgruppen til. Fordommene må forsøkes å ristes av så godt det lar seg gjøre, man må mentalt innstille seg i en annen alder, en annen livssituasjon og andre interesser. I dette tilfellet var det enkelt. Jeg glemmer aldri sommeren jeg fylte 15. Det kribler fremdeles i magen min bare jeg tenker på denne sommeren.

Juli av Tania Kjeldset

Tania Kjeldset er illustratør og forfatter født i 1960. Er du nysgjerrig på hennes verker og tegninger kan du klikke deg inn på hennes egen hjemmeside: kjeldset.no. Med boken Juli ble hun nominert til Uprisen 2010, ungdommens egen ungdomsbokkåring.

Fra bokomslaget:

Det er sommer, og Elin er femten. Men noe har skjedd siden i fjor. Siden Sara tok bilde av Mikkel og Therese. Og i hagen til Edmund Dal bor Kato og moren hans. Kato tegner fugler og ansikter. Har et blikk som får Elin til å ligge våken om nettene. Men hva er det egentlig med moren hans? Les om sommeren som ble annerledes. Sommeren da Elin møtte Kato.

Umiddelbart får jeg assosiasjoner til Jørgen + Anne = Sant. Verdens søteste bok for 13-årige jenter. Verdens søteste bok som jeg overhodet ikke tør å lese i voksen alder i frykt for at tidens tann har tært i stykker mesterverket. Omslaget minner meg om Vidunderbarn av Roy Jacobsen, noe som heller ikke er noen uheldig sammenligning.

Men mest av alt handler det om disse umiddelbare følelsene. Lune, gode, varme følelser. Bare kjenn på ordet i overskriften. Juli. Så lite, så enkelt, så genialt. I alle fall jeg, kjenner et snev av den lette lune stemningen komme svevende med sommerforelskelse og myke bølger. Bølger som gir et bilde på forandring og utvikling. Sommersolen som gir oss bilde på - og håp om - at forandringen er til det bedre. Juli. - Det flyr et par sommerfugler i magen bare ved ordet, ikke sant?

Boken selv er på 200 sider. Det vil si, 200 lettleste sider. Teksten er bygd opp med korte og relativt enkle setninger. Dette gjorde naturlig nok boken svært lettlest, men samtidig fremhevet det enkle språket stemningen. Lett undrende, tenkende, svevende med et snev av ungdommelig stahet og usikkerhet. Den uskyldige, søte og moralske handlingen ble ikke overdrevent. Det fungerte overraskende bra.

Dette fungerte såpass bra kanskje på grunn av følelsen av tidløshet. Boken kunne like gjerne ha blitt skrevet for seksti år siden. Det opplevdes nesten komisk da You Tube plutselig ble nevnt i et lite avsnitt. ”Malplassert” er et meget forsiktig ord i denne sammenhengen. Mon tro om forfatteren fikk et øyeblikkelig anfall av panikk over at dette kunne oppfattes som alt for gammeldags for nåtidens ungdom? Ikke for å være vanskelig eller henge meg opp i ting… men… jo, nei, ja. Jeg klarer ikke la være.

Nok om det, over til handlingen og mitt inntrykk av selve boken.

Hver sommer ferierer Elin hos sin farmor på Sørlandet. Den sommeren hun er 15 år setter en gutt seg ved siden av henne på bussen. Skulder mot skulder sitter de, og hun kjenner følelser hun aldri før har hatt. Hun får ham ikke ut av tankene, og heller ikke han slutter å tenke på henne.

Øya er liten og det er bare et spørsmål om tid før de møtes. Følelsene blusser opp igjen hos dem begge. Dette er sterkere enn noe annet de har følt.

Denne gutten er Kato. På sett og vis er han kanskje den egentlige hovedpersonen i boken. Vi har alle vår bagasje, men når bagasjen tilhører et barn, et ungt menneske, gjør det inntrykk. Katos mor er sterkt alkoholisert og han mangler andre omsorgspersoner rundt seg. Kato har derfor alt for mye ansvar på sine unge skuldre. Det er ikke moren som tar ansvar for sitt barn. Det er barnet som tar ansvar for sin mor.

Kato og moren leier sommerbolig hos den sindige Edmund Dahl og hans sønn Georg. Etter en drukningsulykke i tenårene overlevde Georg med et nødskrik. Han reddet livet, men ble sterkt hjerneskadet. Store deler av året bor han på en institusjon, men om somrene er han alltid hjemme hos sin far. Kato tar seg av Georg denne sommeren, tar ham på alvor, og er hans venn. Men mest av alt tar han seg av moren. Han gjør alt for å skjule morens alkoholmisbruk.

Som Katos rake motsetning finner vi Elins venninne Sara. I historien er Sara en viktig brikke i handlingen men også i Elins liv. Hennes forhold til Sara tydeliggjør modningsprosessen hun går igjennom i løpet av sommeren. Elin og Sara har vært venninner helt siden barndommen. Hver sommer har de to hengt sammen som erteris, men Elin innser nå at både Sara og deres vennskap er overflatisk og grunt. De har ikke egentlig noe å snakke om. Vennskapet har bestått kun som ren rutine, en selvfølgelighet hver sommer, men nå er de store nok til å ønske og forvente mer av hverandre. Elin ønsker ikke lenger å være statist i Saras bekvemme og problemfrie liv. Elin lærer seg å si nei, ta avstand og kreve mer for sin egen skyld. Elin modnes.

Denne sommeren står altså ikke bare i kjærlighetens tegn. Denne sommeren blir også vendepunktet for Elin hva vennskap angår. Det er denne sommeren Elin lærer å stå for det hun føler og mener, og ta oppgjør med det eller dem rundt deg som man vil ta avstand fra.

Dette er en fortelling om mer enn ung kjærlighet og vanskelig vennskap. Dette er først og fremst en fortelling om barn på vei inn i de voksnes rekker. Det handler om å bli selvstendig, men likevel også på sett og vis knytte avhengighet til andre. Å bygge relasjoner på en dypere måte. Måtte velge, vurdere. Ha mot til å stå for sine egne meninger og sine overbevisninger. - Lære seg å gå sin egen vei.

Med Juli lykkes forfatteren på en veldig fin måte å tilnærme seg et viktig og alvorlig tema. Jeg er glad for å kunne gi boken videre til min eldste niese som står på nippet til selv å entre voksenverden. Kanskje det kan bidra til å gi henne mot og styrke til å stå for den hun er og ønsker å være.