Andvake. Olavs draumar. Kveldsvævd, av Jon Fosse

Egentlig skulle jeg bare slå i hjel noen timer. Være sosial innadvendt. Jeg suste inn dørene på biblioteket, strenet målbevisst til F til H-hylla og lirket løs en utgave av Andvake. Dumpet ned på den mest bortgjemte sofaen jeg kunne finne, lukket ute liksom-studerende venninnegjenger som heller diskuterte høylytt kveldens fest, forsøkte å ikke lytte til små forsamlinger med norskopplæring og ignorerte små ungers gjemselslek.

Andvake. Olavs Draumar. Kveldsvævd, av Jon Fosse

Trilogi. Nynorsk. Utgitt i 2007, 2012 og 2014.

Først var det bevisst, snart gikk det av seg selv. Jeg dukket rett ned i fossisk univers. En time senere, kanskje litt mer, var den lille boken ferdiglest. Jeg brukte nesten like lang tid på å summe meg nok til å reise meg opp, sette boken på plass og gå ut. 

Jeg ble såpass berørt at jeg kostet på meg en Instagram-update.

Sitter på biblioteket og forsøker hente meg inn etter nok en sterk #Jon Fosse -opplevelse. 75 sider med ømhet, kjærlighet, fortvilelse og desperasjon nok til å gjøre hva som helst for den man elsker mest. Nåtid flyter sammen med fortid, igjen og igjen. 

Jeg avsluttet med et ord som dekker det meste:

Makelaust!

Den nokså unnselige fortellingen om to unge menneskers ensomhet og fellesskap slo meg helt ut. Asle og Alida er begge seksten år når de faller for hverandre, famlende av sorg og fortvilelse, på en knaus i den vesle bygda Dyngja. Alida blir snart med barn, og det unge paret må reise fra alt de kjenner. Bort og inn til byen, til Bjørgvin, som i Juleevangeliet. De reiser inn til byen hvor hun snart skal føde, men ingen vil gi de husrom. Asle tar tak, ordner opp, men på sitt vis. Alida følger etter, like ør av forelskelse og full av tillit som han viser henne. Slik er det i Andvake. Vi følger de to, lever oss inn i desperasjonen og sulles inn i Asle og Alidas kjærlighet og ømhet for hverandre. Sammen kan de overvinne alt. Vi heier, vi heier så veldig, håper, håper så veldig alt skal gå bra. 

Alt går alt annet enn bra. Det rakner, sannheten kommer frem, og kjærligheten vi har levd oss slik inn i kan ikke gjøre det godt igjen. Det er for galt, men mest av alt er det for vondt. Vi heier jo, heier jo så veldig. 

Og der Andvake avsluttes med det utenkelige, det som gjør så vondt, følger bok nummer to, Olavs draumar, opp smerten og fortvilelsen i en fortelling lik en marerittaktig drøm. Nå er Asle Olav og Alida er Åsta, hun vet ikke hvorfor, men sånn er det blitt, slik må det være. Og Olav, han som før var Asle, drar ut for å kjøpe ring til sin elskede. De kan enda ikke gifte seg, midlene strekker ikke til, men en ring vil hjelpe de å stifte et hjem for seg og sitt barn, håpet, fremtiden. Men akkurat som med Asle, går det også galt med Olav. Han vil, vi vil, men det vil seg ikke likevel. Fortiden innhenter ham, lystene overvinner ham, fornuften forlater ham.

I mens sitter Åsta, hun som egentlig er Alida, hjemme med deres barn, håpet, fremtiden. Bysser og luller og gråter. Gråter over han hun vet aldri vil komme hjem igjen, selv om han for alltid vil bo i hennes hjerte. Det er de to, alltid og hele tiden, ingen ting eller ingen kan skille de. Hadde han bare blitt hjemme, ikke reist ut, hadde bare alt vært annerledes.

Akkurat som fortellingen er et mareritt, vikles også Asle seg inn i en fantasi. Han niholder på drømmen hvor alt som har vært, alt som har gått galt, fortrenges. Asle vil så gjerne begynne på nytt, leve seg inn i en utopi, men det vil seg ikke. Han mener alt så godt, elsker henne så høyt, henne og barnet, men fortiden, sannheten, gir ham ingen fred. Nettet snører seg sammen, alle vil ta ham.

Og han blir tatt.

Selv da, når alt er over, alt håp ute, fremtiden sperret, kommer Alida og holder ham i hånden. Som i en drøm, som det endelige symbol på evig kjærlighet. 

Det gjør så vondt. Så fryktelig, uventet vondt.

Også i Kveldsvævd, den tredje og avsluttende vesle romanen i trilogien, er Asle med. Ikke som Asle, ikke som Olav, men som en skygge, et minne Alida, ikke lenger Åsta, nekter å gi slipp på. 

Kanskje er de litt enkle sjeler, Asle som handler uten å tenke på konsekvensene og Alida som godtar alt uten å stille spørsmål. Eller kanskje er det bare enkel og ren kjærlighet. Den reneste, den eneste.

Det er vanskelig å beskrive hvilken virkning bøkene hadde på meg. Kanskje er det best å sitere Berit fra bokbloggen Bøker og bokhyller, for hennes treffende beskrivelse: 

Kanskje som å sitte i en liten båt på et litt opprørt hav? Gyngende, noen små bølger som slår over ripa, men ikke truer med forlis? Mørke skyer i horisonten, kraftig uvær, men ikke storm eller torden og lyn. Båten er ikke langt til havs, man ser land, og har hele tida trua på at man skal nå land.

Jeg kan hylle forfatterens fortellergrep ved å flette fortid og nåtid sammen. Hylle ham for hans stadige dagligdagse samtaler øyensynlig uten mening, men likevel tatt på kornet. Så, du sitter her. Ja, jeg sitter her. Ja ja. Slik er det, strippet for alt annet. Og generasjonene, inn og ut, ut og inn, før og etter, samtidig. Som i en drøm, som i en bølge. Alt flettes sammen, overlapper hverandre og etterlater en sinnsstemning som er dømt å påføre leserne gåsehud herfra til fjorden og tilbake igjen.

Vidunderlig rørende. Virkelig vidunderlig.

- Makelaust!

Les også: Min begeistrede omtale av Jon Fosses (Det er Ales). En slags fortsettelse kanskje, for Kveldsvævd er Ales sin fortelling om moren Alida. Igjen, gåsehud.

Kilde: Bøker lånt på biblioteket.

Andre bloggere: (Anita) (Berit) (Bjørg) (Marianne) (Randi) (Rose-Marie) (Tone)