Slektshistorie: En forelskelse som forbrytelse

Min bestefars søster - Bestefar - Pappa - Meg

Tyskerne taper krigen. Norge blir atter fritt. Gatene er fulle av jublende nordmenn og overalt vaier flaggene i rødt, hvitt og blått.

Snart rettes et voldsomt sinne og hevngjerrighet mot de som stod på feil side under krigen. De som sympatiserte med Nazi-Tyskland. Fienden.

Min bestefars eldste søster var en av disse. Under krigen var både hun og mannen medlemmer av Nasjonal samling, og også barna hadde engasjert seg, gjerne som frontsøstre eller soldater. Ett år før krigens skutt ble en av deres sønner drept på Østfronten. De fikk aldri en grav å gå til. I tillegg skulle de tåle bebreidelser og straff fra samfunn og styresmakter.

Folk kan være nådeløse. En stor urett ble begått. Det er vanskelig å forsone seg med fortiden, selv 70 år etter.

Tenk det. 70 år.

Mens foreldre og søsken hadde sitt å stri med i byen, flyttet en av min gammeltantes døtre til morens hjembygd. Hun hadde giftet seg med en østerriker under krigen, og var nå enke med en farløs sønn. Den lille gutten hadde kommet til verden etter sin fars død, og moren hedret ham med å gi deres sønn hans navn. På landet fant den unge enken lykken på ny, og hun giftet seg etter noen år med en mann hun skulle bli gammel sammen med. Snart fikk gutten flere søsken og alt roet seg rundt de.

Heldigvis.

En ung kvinne hadde forelsket seg i en kjekk og på den tiden svært anerkjent og avholdt mann. Da krigen var over og alt kom til overflaten viste realitetene at den kjekke og karismatiske unge mannen var en av andre verdenskrigs største krigsforbrytere. Som et av polsk motstandsbevegelses fremste målskive ble han tatt av dage senvinteren 1944.

I den vesle nordmørske byen rådet sjokk og sorg. En høygravid norsk kvinne hadde mistet sin mann og sitt ufødte barns far. Den unge fruen selv hadde ikke gjort annen forbrytelse enn å forelske seg i en av fiendens menn.

Så tilfeldig kan våre veier gå.