Slektshistorie: Matrosen og bypiken

Mormor og Bestefar - Mamma - Meg

Hvordan de to møttes vet vi ikke, men giftermål ble det. Frøken Strand var butikkdame i byen, og Ungkarl Stangnes var matros. Bestefar arbeidet på en båt som fraktet varer rundt omkring på Nordmøre og i Romsdalen. Båten tøffet seg innover fjordene, og ofte helt ut til byen ute på øyene i havgapet. Kanskje stod Mormor bak skranken hos manufaktøren og tok imot pakker med tøy, levert av den sjarmerende unge mannen fra fjordbygda?

Det må ha vært kjærlighet. Ekte kjærlighet helt til døden skilte dem fra hverandre, og helst enda lenger, til evig tid. Det er lite om noe som gjør meg mer rørt enn å tenke tilbake på den omsorg og godhet de to hadde for hverandre. Stryk over kinnet og gode ord som de ikke gjorde de minste for å skjule. Bestefars kjekke sjarmørreplikker som må ha gjort Mormor mo i knærne til siste stund.

Bestefar var noe helt for seg selv. Stri og sta og frekk, og uendelig ungdommelig til sinns. Arbeidskar fra barnsben av, både på gård og ute på sjøen. Aktivitetsnivået ble holdt ved like til sykdommen innhentet ham som gammel mann. Han hadde flere veteranbiler og motorsykler i garasjen og trivdes som best når man reiste på treff med andre entusiaster. Gjerne med Mormor i sidevogna på motorsykkelen.

Mormor var ikke mindre aktiv, selv om hun slet mye med sykdom i voksen alder. Da hadde hun tjent en årrekke både i fjøs og i hjem, med eget arbeide på meieriet i tillegg. Som godt voksen tok hun seg også deltidsarbeide på sykehjemmet i kommunen. Hun må ha gått i god skole hos sin svigermor, for min mors beskrivelse av sin farmor er veldig lik mine minner om min egen mormor. Snill og god, dagen lang.

Når vi kom på besøk disket hun alltid opp med flere måltider, selv når vi var bare som snarest innom. I de mest spesielle anledninger dekket hun til inne på finstua, det som tidligere var kåret. Med flott utsikt over fjorden spiste vi sodd og koste oss med de deiligste kaker til kaffen. Som barn opplevde jeg litt høytid når vi fikk være i finstua. Jeg beundret broderier, vakre mennesker på gamle fotografier og to stoler som innbød til prinsesselek.

Når vi dro etter å ha vært på besøk hos de, stod de alltid ute på trappa og vinket etter oss. Alltid med armene rundt hverandre.

Jeg tror de lærte oss som så på, evnen til å holde ut og kjempe for kjærligheten, aldri gi opp.

Så er også et av de siste minnene jeg har av de to på sykehjemmet. Bestefar, godt inntullet i sin egen tåkeheim hvor ingen andre slapp inn. Mormor som strøk han over kinnet, gang etter gang. Full av ømhet, stolthet og kjærlighet. 

Mine besteforeldre fikk to barn og et langt samliv med kjærlighet og omsorg. Med årene ble de også oldeforeldre til en liten skokk på begge sider. Snart er det disse ungenes tur til å bli foreldre. En ny generasjon stakknesinger er i anmarsj.

Vi minnes de begge med stor takknemlighet og glede, stolte over å være deres etterkommere.