På St. Jørgen, av Amalie Skram

Tidligere denne måneden leste jeg Professor Hieronimus, Skrams første sinnsykeroman. Boken avsluttes med at bokens hovedperson, Else Kant, skrives ut av hans mentalsykehus og overføres til St. Jørgen. Denne boken er en direkte fortsettelse av Professor Hieronimus og bør leses i sammenheng.

På St. Jørgen, av Amalie Skram

Naturalisme. Sinnsykeroman. Utgitt i 1895.

Else Kant ville bare sove. Hvile ut. Hente krefter. I stedet for blir hun stemplet som mentalt ustabil, attpåtil i en tilstand som krever absolutt tilsyn, medisinering og et langvarig opphold praktisk talt bak lås og slå.

Hvordan det faktisk ble til, er knapt nok til å fatte. En maktsyk overlege har beseglet hennes skjebne. Det hjelper lite at verken overlegen ved det nye sykehuset eller pleierskene anser henne som annet enn frustrert, bitter og usigelig sliten. De steller godt med henne og trives i hennes selskap.

- Hadde hun bare latt være å gnage uavlatelig om Hieronimus. Hun er som besatt.

Hieronimus og hennes mann. Knut Kant som bare ville sin kones beste. Men er det hans egentlige intensjoner? Har han egentlig en elskerinne der ute? Ønsker han en annen mor for sin sønn? Og hvorfor kan han ikke komme på besøk, redde henne bort fra dette avsindige marerittet?

Else Kants evinnelige bitterhet mot professoren og sin mann brukes mot henne. - Et tydelig tegn på hennes svekkede mentale helsetilstand, sies det. Hun repeterer seg selv, tar ikke imot tilbud om å kontakte sin mann, og nekter for ethvert forsøk på å forstå professorens handlinger.

Likevel. Sykehuset er rent og pent, hun føler seg trygg og slippes omsider også ut på egenhånd. Overlegen virker rettskaffen og elskverdig, og hun hygger seg med de ansatte. Men disse pasientene, som skifter personlighet fra det ene sekundet til det andre… Pasientene, alle de som skriker om nettene.

Else Kant ville jo bare sove. Få hvile.

«Ingen ro, ingen hvile. Bare angst, uro og forbitrelse. Og søvn – søvn, som hennes hjerne og hele legeme trengte så hårdelig til! Nei, heller ikke her ville hun få sove.»

Uro og spetakkel gjør det umulig. Motløsheten brer seg i takt med desperasjonen. Hun sliter med tannverk, men angsten for de sinnssyke drukner smerten. Det er da i alle fall noe.

Ikke et eneste øyeblikk går forbi uten at hun ber, trygler og krever å bli sluppet ut.

- Men til hva og til hvem? En venninne, den eneste hun tillater å komme på besøk, lykkes i å la henne innse Hieronimus sine spekulative løgner. Til Knut Kant fortalte han at hun ikke ønsket besøk og at hun var svært syk. Til Else Kant fortalte han at han ikke ønsket å komme på besøk. Han har bevisst satt de to ektefellene mot hverandre. – Og lykkes.

Også Else Kant lykkes. Hun løslates. Omsider lar overlegen henne slippe.

«I ett og alt den absolutteste kontrast til Hieronimus.»

Men Else Kant vil ikke hjem. Overhodet ikke, og slettes ikke enda. I stedet for insisterer hun på å bli skrevet inn på et hvilehjem. Intet rom er ledig før om fem uker, og hun velger å bli på St. Jørgen inntil da. Hun er ikke i stand til å komme hjem. Ikke slik hun er nå. Fullstendig utkjørt og uendelig trøtt.

På hvilehjemmet kan hun sove. Å, måtte hun bare få sove. Det var jo bare det Else Kant ønsket.

Ved avskjeden føler hun en usigelig takknemlighet mot overlegen som slipper taket på henne. Så langt har det altså gått, innser hun med biskt. En mann har tatt fra henne all verdighet, all personlighet, all glede og tro. En mann med makt til å leke Gud over andre mennesker.

«Hun hadde ingen i verden mere. Var kun sig selv. – Sig selv og – Hieronimus. – For ham førte hun med sig. Han og hans ferd besatte henne, og helt og holdent inne i henne, lå som en mare over og inne i og utenpå henne. – Hieronimus og hun. Ingen og intet i verden uten han og henne.»

Mye av dette er selvopplevd. Amalie Skram måtte flere ganger legges inn på institusjoner som dette. Hun møtte selv Professor Hieronimus. Kanskje er hennes beskrivelse overdreven, kanskje er den rettmessig. Mest av alt imponerte hun med en svært ærlig fremstilling av hvordan pasienten opplever denne type opphold. Angst og fortvilelse over å miste seg selv. Å ikke lenger være et menneske, men redusert til en pasient. Et tall. Kritikken er åpenbar og tydelig. Herav levnes ingen tvil om hvor Amalie Skram vil med disse romanene.

Interessant er det også å se den skarpe kritikken mot samfunnets holdninger til menn og kvinner. Urettferdigheten i det hele. Hvordan menn har forrang og kvinner enkelt minimeres til hysteriske, udugelige og generelt skyldige. Selv om dette fokus er forsøksmessig skjult i dialoger og tankespinn, er dette særlig tydelig i bokens innledende kapittel. Else Kant fraktes til det nye sykehuset, og tillates en liten rast underveis. Et fattigslig omstreiferpar kommer inn på samme kro. Mannen spiser og drikker mens konen avstår. Else Kant protesterer og argumenterer at konen er like sulten, men blir raskt avfeid at det er bare slik det er.

Sykehushierarkiet tillater ikke noe annet syn. Slettes ikke, og det lukkede miljøet forsterker det ytterligere. Det er mennene som bestemmer og kvinnene har med å adlyde. Menn er leger og kvinner er pleiersker. De innlagte kvinnene er prisgitt sine menn, forlatt med sine redsler og mistanker. En utro ektemann slipper fordømmelse, da det er fruen som er skyldig i hans ekteskapsbrudd. Hadde hun vist ham affeksjon og tilbudt ham et lunere, varmere hjem, ville han ikke trådd over disse grenser.

– Eller bare holdt seg frisk nok til å være hjemme. Utført sine oppgaver som mor og kone.

Kilde: Boken ble lest i elektronisk utgave. Dette hentet jeg fra (Nasjonalbibliotekets nettsider).

Les også: Forfatterpresentasjon og omtaler av (Amalie Skram) sine litterære verker.

Andre bloggere: Tine er min store inspirasjon hva gjelder Amalie Skram. Hun har blogget om boken i (dette innlegget). Les også (Rose-Marie) sin grundige omtale.