Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

I 1882 hadde det gått fire år siden Amalie Müller flyttet fra sin første ektemann. Det skulle gå ytterligere to år før hun giftet seg på nytt og ble hetende det vi ettertiden kjenner henne best som. Amalie Skram.

Ikke for det. Ikke som sin manns kone, men som forfatteren, mennesket og samfunnsdebattanten. Slik hun også var i 1882, da hun endelig lykkes i å få sin første skjønnlitterære tekst på trykk. Etter en rekke anmeldelser, artikler og debattinnlegg, valgte den radikale avisen Nyt Tidsskrift å publisere hennes novelle Madam Høiers leiefolk.

Amalie Skram, omtrent anno 1890.

Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

Naturalisme. Novelle. Publisert første gang i Nyt Tidsskrift, 1882.

Tro mot novellekunstens krav, følger vi et fåtalls personer i løpet av kort tid og innenfor et snaut geografisk område. Følgelig er også historien kort, med et ytterst mettet stemningsbilde.

Madam Høier er nådeløs mot sine leietagere. De skal ut, ut øyeblikkelig. Hun er hard, usympatisk og urokkelig. Den nybakte moren har et barn i hver arm og ber for hennes, hele familiens liv. De skal skaffe penger, sier hun, det ordner seg sikkert. Barna kan jo tigge. Ja, her forleden lykkes noen av barna å finne skillinger ute på gata. Moren ber og ber, snøvler og ber enda mer. Ved siden av sitter mannen, halvt oppslukt av flaska, resten forbitret over å bli forstyrret.

Men ingenting hjelper. Familien blir kastet ut av huset. Tvillingene skriker. Hele tiden og uavlatelig. Moren er av tretthet og motløshet ikke i stand til å tenke rasjonelt. For å få de ørsmå barna til å tie, gir hun dem brennevin. Fra hennes munn til deres munn. Små, edle dråper, som raskt gir både barna og henne selv sårt tiltrengt søvn.

Moren faller i søvn, og når hun våkner etter en lang og god hvile, føler hun seg velsignet. Brått titter hun bort på sine døde barn.

Stein døde barn.

Det er vondt og fælt. Regelrett ubehagelig, nesten kvalmende å lese. Du føler en nag og en motvilje mot personene i historien, og selv om du til en viss grad forstår deres handlinger, kan du ikke under noen omstendighet godta hva de gjør.

Heller ikke den stakkars moren. Den lutfattige, desperate, utslitte moren som har flere barn enn hun kan telle og en mann som har kun et mål i livet, å drukne sine sorger. Hun strider fullstendig mot alle våre illusjoner om en oppofrende, kjærlig, omsorgsfull mor. Det hjelper ikke at forfatteren forteller om morens ønske om at barna skal ha det godt. Moren er for nedkjørt til å tenke på andre utveier enn å la barna unnslippe dette livet ved å la de dø. Og likevel ønsker hun ikke å drepe sine tvillinger. Det eneste hun ville var å få de til å tie stille. Gi henne litt fred. En rolig, velsignet stund med hvile, slik at hun kunne hente seg litt inn igjen.

Og når du forventer at hun skal reagere med fortvilelse over sine døde barn, at hun kanskje selv skal gå i døden av ren sorg, vender vi oss igjen i motvilje og fortørnelse. Akkurat i det vi mobiliserer frem forståelse og sympati. Akkurat da. Akkurat da gleder hun seg over å sone for sine forbrytelser i et tukthus. – Så får hun så omsider tak over hodet.

Det er skittent, ubekvemt og ubehagelig. Du ønsker å føle sympati mot den fattige, men forfatteren gjør sitt ytterste for å spille på samvittigheten til leseren. Kulissene og morens oppførsel gjør det umulig. Skrams bevisste bruk av sosiolekter gjør skillet mellom dagslys og ulmende mørke ytterligere forsterket. Madammen med sitt dannede sprog, leietageren med sitt slurvete, breie språk. De to, hele situasjonen, fremstilles som ytterst karikerte og alt settes på fingerspissene.

Det er ubarmhjertelig, dypt problematisk og ytterst tankevekkende. Du kan ikke godta deres handlinger, men du kan forstå hvorfor de handlet som de gjorde.

Akkurat som leserne, samfunnsborgerne, forstod handlingene den gang i 1890. De trengte bare stemmer som vekket opp deres innsikt og engasjement. Få de til å se. Forstå. Gjøre noe. Akkurat som Amalie Skram selv den gang gjorde.

Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Fortfatterportrett og mine omtaler av Amalie Skrams verker finnes på (denne samlesiden).