Fvonk, av Erlend Loe

Jeg vet jeg har fortalt dette før. Unnskyld. Uansett: Jeg har slått Erlend Loe i petanque. Anledningen var et par kamper i vinterserien rundt midten av 2000-tallet. Dette var ikke så lenge etter at jeg selv hadde lest L, så da motstanderne viste seg å være Brødrene Loe med venner, var det et lite under at Ellikken i det hele tatt klarte i holde kroppens spasmer og skjelvetokter såpass i sjakk at kulene ble kastet fra hånd til grus. Jeg kikket konsekvent ned og holdt meg fullstendig tyst. Noe sier meg at jeg ikke gjorde mitt aller ytterste for kulturkjendisrekruttering den kvelden.

Erlend Loe, du er flinkere til å skrive bøker enn du er til å spille petanque. Og det sier jeg ikke for å være ekkel. Jeg sier det for å gi deg ros for dine sørgmodighumoristiske historier, og for å gi deg et realt spark i ræva til å pelle deg tilbake til petanquemiljøet. Du vet. Du blir ikke bedre uten å trene. Vøttø.

Fvonk, av Erlend Loe

Humor. Politisk satire. Utgitt i 2011.

Fvonk er utbrent, deprimert og stemplet som en mann med ukultur. Som ildsjel i Norges Gang- og Mosjonsforbund var han feig tilskuer til ukulturen i forbundet. Du vet, sånn juksing med medlemstall. Ikke at han så det direkte, eller at noen snakket om det direkte til han, men han visste det jo. Sånn egentlig, det ser han i alle fall i ettertid.

Ukulturen varte og rakk, helt til en av de Gravide meldte fra. En av disse strålende skapningene som ikke tåler noe som helst urent, skittent, umoralsk. En Gravid meldte ifra, og nå er alle disse Gravide ute etter han.

Alt blir litt, men aldri helt, bedre den dagen buksedresskvinnen Helga står på trappa og krever at Jens flytter inn. Denne Jens viser seg å være statsminister, en svært sliten og lei sådan, og han trenger litt pause fra hellivsstillingen sin. En gang i blant, ofte rett som det er, trenger han å tilbringe litt tid med Fvonk. Dra på harryhandel over grensa, grue seg til Nyttårstalen, dra på Alternativmessa og bygge med kaplaklosser.

Jeg har strenge grenser for hva som jeg anser for å være morsomt. Jeg blir bister av komedier og høflige, trillende latterkuler under minglesammenkomster gjør meg mutt. Derimot syns jeg det er usympatisk morsomt med folk som sklir på isen (ikke eldre), folk som går på vegger (bare det ikke er meg) samt orddelingsfeil (nei, det har ingenting med dysleksi å gjøre). Ja, også ler jeg av Erlend Loe sine bøker.

Til og med når han selv er oppleser. Aller helst da, faktisk. Jeg humret meg gjennom 4,5 timer. 4,5 timer med fårete smil, tomt blikk (gjerne ubevisst nistirrende på tilfeldig forbipasserende) og et og annet plutselig utbrudd av heh! og fnhnhnh! Til tross for åpenbart gode grunner, ble jeg ikke tauet inn underveis i denne lyttingen.

For Erlend Loe er fin å ha på det settet. Du hyler ikke av latter, men det er klink umulig å ikke humre. Eller, enten liker du ham eller så liker du ham ikke. Og liker du han, har du heller ikke så store forventninger. Du vet at det er passe bra, og av og til er passe bra akkurat godt nok. Alt for bra, som i morsomt, blir for mye.

Du vil bare underholdes. Smile i skjegget av alle de endeløse referansene, selv om de til tider, ganske ofte faktisk, er mer synliggjort med spotlights enn diskret gjemt.

Akkurat som jeg bare vil omtale Fvonk, ikke anmelde den. Den er simpelthen bare akkurat passe morsom, akkurat passe god. Akkurat slik jeg ville ha den.

Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: På Ellikkens bokhylle finnes -en ørliten- omtale av «Maria & Jose», samt en -nesten like ørliten- omtale av Hal Sirowitz sine diktsamlinger «Sa mor / Sa terapeuten min» som Loe har oversatt til norsk. Og ja. Jeg nevnte petanque der også. I hvert fall og i særdeleshet at jeg vant. Vant over Erlend Loe i petanque. Google that, Loe!

Også lest: Tatt av kvinnen, Naiv.Super, L, Doppler og alle bøkene om Kurt. Dessverre før min tid som bokblogger.

Andre bokbloggere: (Lena), (Solgunn) og (Birgitte) har også blogget om Fvonk.