Constance Ring, av Amalie Skram

Det skulle Amalie Skram til for å venne meg av min aversjon mot lydbøker. I 8-9 timer har jeg gått turer, ventet på tog og murt meg inne i lunsjpausene for å lytte til Constances evige ferd blant sorger og skuffelser.

Constance Ring, av Amalie Skram

Ekteskapsroman. Naturalisme. Utgitt i 1885.

Constance gifter seg med en 16 år eldre mann og er totalt uforberedt på ekteskapets plikter. Så er også Constance svært ulykkelig, hun som tidligere var livlig og munter. Hun lengter hjem til Molde, sine foreldre og sin barndom. Mest av alt til uskyldens tid.

Likevel sier alle at hun skal være takknemlig for å være hustru til en velholden mann som Ring. Han som kan fø henne, tilby henne en velstående omgangskrets, de deiligste kjoler og alskens selskapeligheter.

Det hjelper ei. Constance orker knapt å være i samme rom som sin mann. Hun holder avstand, er kold og trist. Omgivelsene bebreider henne for et barnløst ekteskap, for at hun ikke er hengiven nok mot sin mann, men flirter med andre menn i selskap. Selv moren, som i et forsøk på å få henne til å ta seg sammen, tilbringer flere uker hos henne. Allerede første kveld minner hun henne på de ekteskapelige plikter. Constance føler svik og skuffelse, det er en «tomhet i hennes indre», men lover bot og bedring. Det er likevel kun overfladisk. Akkurat som hennes muntre passiarer med andre menn i selskap.

”Den frie Kjærlighed er jo Tegnet paa den yderste Fordærvelse. Det vil bli Utugten sat i System, siger Sunde.” ”Siger han det?” Constance smilte mat. ”Da glemmer han vist, at Utugten allerede er sat i System, i offentlig System, og længe har været det.

Hennes omgjengelige vesen og ytre skjønnhet gjør henne populær blant hans venner. Constance passer dog på å behandle alle likt, for å ikke skape grobunn for rykter. Blant hennes beilere finner vi først og fremst Rings unge slektning, Lorck. Også pianisten Meyer vekkes av interesse for Fru Ring.

Ring selv fremstår selv i bokens begynnelse som lite attraktiv og patetisk med sitt irriterende vesen. Han er drikkfeldig, streber med sine forretninger, og virker ikke å kunne se alvorligheten av hennes tristesse og behov for andres oppmerksomhet. Han drikker seg sanseløst beruset mens han kritiserer henne for å ha «forsett henne på fløtefjeset der borte», men evner ikke å endre sin oppførsel til det bedre.

Hennes sprudlende vesen tiltrekker menn, og Lorck bedyrer raskt sin kjærlighet. Constance forferdes når det kommer for en dag at denne kjærligheten i fremste rekke er kroppslig betont. Hun kaster ham ut av sitt hjem, men fornedres når Ring ikke forstår hennes motstand.

Koldheten blir total når Constance oppdager at han har et forhold til tjenestepiken. Hun fortsetter likevel å leve med ham. Ekteskapet går inn i den fullkomne krise når tjenestepiken omsider blir med barn, til tross for Rings fornektelse av forholdet. Constance flytter til sin tante og går til presten for å kreve skilsmisse. Hun argumenterer stolt og kraftig, så selv presten ikke kan annet enn å gi henne aksept. Likevel fordømmer hennes foreldre valget. Det blir en skandale, det er utenkelig. Hvorfor vil hun gi sine foreldre en sådan sorg? Ring trygler henne og samfunnet stempler henne.

- Hun planlegger å gifte seg med Lorck, stakkars Ring. Ja, slik må det være. Noe annet kan ikke være årsaken.

Constance kan ikke tenke på seg selv. Hun flytter derfor tilbake til sin mann, under lovnad om kun praktiske årsaker. Det tar dog ikke lang tid før Ring atter presser henne, hvorpå hun reagerer med depresjoner og avmagring.

Senere dør han. Under en kraftig storm på havet forliser hans kutter og han drukner. Det hele er kaldt og nøysomt beskrevet. Constance straffer seg selv. Hun er oppgitt, motløs og isolerer seg fra omverdenen. Oppgjøret etter hans plutselige død avslører at forretningene har gått i grus. Hun overlates til fattigdom, og hun står overfor to valg. Et nytt ekteskap eller selvmord.

Samme dag som hun beslutter å ta sitt eget liv, mottar hun et frierbrev fra Lorck, som i alle disse år aldri har sluttet å elske henne. Hun aksepterer og flytter med ham til Paris. Så slipper hun omsider alle sine hemninger og opplever en brå og uventet forelskelse. Samtidig kommer Meyer uanmeldt til byen. Meyer som selv er tindrende forelsket i Constance, dypt fortvilet over at Lorck har kommet ham i forkjøpet. Constance er attpåtil svanger.

Men lykken varer ikke lenge. Lorck blir syk. I hans sykdomsperiode får hun vite at Lorck har skjult et barn, som nå er død. Atter en skuffelse, atter en ny vemmelse. Så har heller ikke Lorck opptrådt hederlig. Constance aborterer, blir kold og avvisende. Forelskelsen hun tillot seg dør brått.

Mens hun trykker sannheten til sitt bryst, trøster hun seg med Meyers vennskap. Han innrømmer raskt sin forelskelse, men hun holder stadig avstand. Klinkende klar på at hun ikke under noen omstendighet akter å være utro. Riktignok faller hun for ham, men hun gjør aldri noe usømmelig.

Tilbake i Kristiania overrasker hun sin mann mens han undersøker en pasient. Mor til hans avdøde sønn. Han, som aldri ville gjøre noe mot sin frue, er svak når hans tidligere elskerinne gir seg hen til ham. Sjalu og med alle illusjoner brutt, sverger hun på den grusomste hevn. Hun akter å innfri Meyers ønsker. Nå har hun umulig noe mer å tape.

Neste kveld kommer han på besøk til deres sommerhus. Lorck er fremdeles i byen, uvitende om Meyers visitt. De tilbringer natten sammen. Fru Lorck er sin mann utro. Når Meyer tar avskjed neste morgen, faller et bilde ut av hans lomme. Det er Emma, sypiken Meyer i disse årene har hatt et hemmelig forhold til. Verden går i knas. Så heller ikke ham… Hun bestemmer seg for å avslutte sine sorger, sitt bedrøvelige liv der sorger og skuffelser har etterfulgt hverandre.

Med minne om farens bebreidelser om hennes egoisme, tømmer hun en flaske med morfin.

Constance Ring slutter aldri å ryste leseren, selv om godt over hundre år er gått. Boken, som ble hennes romandebut, ble utgitt i 1885, betalt av forfatteren selv. Gyldendal nektet å innfri avtalen om trykking da det særdeles provokative innholdet ble avslørt. Så vakte også romanen den ytterste forfjamselse og harme i datidens samfunn.

Tenke seg til. Kritisere ekteskapets hellige institusjon, kirkens dobbelmoral, samfunnets urettferdige seksualmoral, fattigvesenet og snakke fromt om feminisme og likestilling. Og attpåtil være kvinne!

Forkastelig, var det. Fullstendig forkastelig.

Så er det også interessant, rent språklig sett, å se hvordan Amalie Skram har brukt den ytre skjønnhet som en skarp kontrast til det indre. Det vakre ytre, de lekre klær, det mest forseggjorte interiør, disharmonerer kraftig med hennes sinnstilstand. Videre er det spennende at personene i boken eksempelvis diskuterer Gustave Flauberts Madame Bovary, et av naturalismens aller største verker. Genren hvor Amalie Skram utpekte seg som Norges aller fremste representant.

Amalie Skram vakte oppsikt også i 1882 da hun debuterte med novellen Madame Høiers Leiefolk, med dens kritikk av samfunnets skille mellom fattige og rike. Selv var hun nygift med Erik Skram, etter det havarerte ekteskapet med skipsreder Müller. Som i hennes øvrige verker er det sterke paralleller mellom Constance Ring og hennes eget liv. Amalie var selv purung da hun hun giftet seg første gang, helt uten forutsetninger eller viten om hva dette ville medbringe. Bitter og stridslysten, med et intenst ønske om å vekke forståelsen om dobbelmoralen og urettferdigheten i samfunnet, skrev hun sine bøker med en intensitet og modighet vi aldri kan glemme. Hun hadde jo opplevd så mye selv, og gjorde det stadig. Amalie var bitter, sint, sjalu og krigersk. Med god grunn.

For en stemme, for en djervhet, for en samfunnsstormer!

Constance Ring er både dypt kritisk og ytterst handlingsmettet. Svikene står i kø, og til slutt blir det for mye for henne å takle. Hun har seg selv å takke, hun forventet så meget bedre. Hennes egne verdier blir knust av foreldre, så vel som ektefeller og fortrolige. Av kirke og storsamfunn. Hun er blitt en byrde for seg selv. Hun har intet mer å kjempe for, de andre skal ikke lenger måtte utstå å ha henne der.

For på Amalie Skrams tid skulle kvinner tie og tilgi. Mannen var jo så svak, så lenket til sin kropps sterke lyster, han kunne jo aldeles ikke noe for det. Elskerinner, overgrep og forlystelser.

Tilgi ham kvinne, han mener jo intet vondt med det. Nei, det er din feil. Du har forsømmet dine plikter, du skulle vært mer kjærlig mot ham, mer oppofrende. Det er din feil.

Takk, Amalie Skram. Takk for at du talte samfunnet midt imot. Snakket der andre tiet. For du hadde helt rett. Det hele var ytterst urettferdig.

Kilde: Lydbok lastet ned fra Storytel.no. 

Les også: Amalie Skrams forfatterskap og liv fascinerer meg. Jeg har skrevet om henne i (denne artikkelen) hvor det også linkes til mine omtaler av øvrige romaner og noveller.

Andre bloggere: Les gjerne (Lena fra LesMye) sin omtale av samme roman.