Annas himmel, av Stian Hole

Designeren, illustratøren og forfatteren Stian Hole utga nylig barneboken Annas Himmel. Med illustrasjoner og fotocollager gir han i boken ekstra liv til sin lille historie om Anna som er på vei til sin mammas begravelse. Anna tar med seg pappaen opp fra sorgens mørke dyp ut i et forundringsfullt eventyr. Med ord og bilder i fantastiske farger og uendelige detaljer er resultatet en nydelig bok om sorgbearbeidelse til trøst og glede for mennesker i alle aldre.

Boken har, langt fra uventet, høstet meget gode anmeldelser. Særlig har jeg lyst til å trekke frem NRKs Anne Cathrine Straume (les anmeldelse). Dette blir en annerledes bokomtale. Jeg har ikke kunnskap og begrep til å uttale meg om teknikken Hole anvender. Jeg har derimot erfaring nok til å formidle tanker og assosiasjoner som boken ga meg.

Annas himmel, av Stian Hole

Alle bildene, de ørsmå detaljene, uendelige i antall, beriker teksten. Alle de små filosofiske betraktningene gir mening til bildene. - Mening, men ingen fasit. Leseren må selv bearbeide alle inntrykkene underveis. Det er nettopp leserens assosiasjoner som gjør boken til noe større enn seg selv.

- Mening, men ingen fasit. Akkurat som livet. Livet gir flere spørsmål enn svar. La oss drømme litt, gi oss selv tillatelse til å ikke vite svaret på alt.

Hole skisserer en forsiktig gudstro og håp om et himmelrike, men ikke på den tradisjonelle måten. Hole belærer ikke barna, men oppfordrer til å tenke selv. Også de voksne som leser boken for sine barn. Akkurat som det ikke er noen fasit over hvordan man skal leve, eller bearbeide sorg.

Vi skal ikke frykte døden. Vi skal ikke frykte sorg. Vi skal ikke være redde for å møte mennesker som sørger. Vi skal være der for hverandre, hjelpe hverandre, leie hverandre. Hånd i hånd på livets landevei.

Stå ikke ved min grav og gråt,
jeg er ikke der, jeg sover ikke
Jeg er vinden som blåser
Jeg er diamanter som glitrer i snøen
jeg er solskinnet på det modne korn
jeg er det milde høstregn
Når du våkner i morgengryet, er jeg der som
fuglenes sirklende flukt
jeg er de funklende stjerner som skinner om natten
Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der
Jeg døde ikke

(Ukjent)

Annas himmel er en ytterst vakker barnebok. Leseren oppdager stadig noe nytt. Boken bare fortsetter å vokse og vokse. Barn vil ha glede av den sammen med voksne som leser høyt. Barn og voksne vil ha glede av å snakke sammen om boken. Barna vil vokse seg større og forstå boken – og livet – på en annen måte enn tidligere. Ungdom vil bli voksne og forstå boken – og livet – på en annen måte enn tidligere. Mennesket endrer seg stadig, livet er aldri konstant. Vi er alltid på vei.

Man velger sine egne veier, det viktigste er å ikke gå veien helt alene. Tillate seg å stoppe opp litt en gang i mellom, men alltid være på vei. Gå sammen med noen, vente litt, gå i forveien, bli ventet på.
Vi velger selv hvordan vi oppfatter, reagerer, handler. Det gjelder å se muligheter. Det vakre, forunderlige, i selv det mest uventede. Vi må våge å se, og å tørre.

Barn er vidunderlige til å tørre.

Barn tenker, filosoferer, undres, fabulerer. Gråter en skvett i det ene øyeblikket, gapskratter i det neste.

Jeg vet, for jeg har barn selv. Et barn som tok frem fargestiftene sine da vi trengte det som mest.  Et barn om ga oss farge i tilværelsen. Akkurat som lille Anna.

Sønnen min var bare to år gammel da søstrene hans ble født - og døde. Bare to år gammel satt han stille med den ene søsteren sin på fanget og forsøkte å gi henne en liten sjokolade. Et par dager senere satt han på nytt med en annen søster på fanget. Det var først da han skjønte at noe var fryktelig galt. At alle rundt ham var triste. At det var en stillhet der som ingen ord eller klemmer kunne gjøre det godt igjen. Da han var tre år gammel var det helt normalt for ham å ta med søstrene sine i godnattsangen. Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått, Du er god du holder av meg, Kjære Gud gå aldri fra meg... Fire år gammel dekket han to plasttallerkener for mye til middag. Jentene måtte da også få sitte ved bordet. De var jo rundt oss hele tiden. Fem år gammel sendte han opp sin nye gassballong opp i himmelen. Kanskje fløy den helt til søstrene hans? Seks år gammel spiste han kake på graven. Bursdagen deres skal være en fin dag og på bursdager spiser man kake. Han passet på å søle litt kakesmuler, slik at også de skulle få smake. Det var like før blomstene også ble vannet med cola, noen få dyrebare dråper. Sju år gammel så han to fugler som danset i tospann i luften. Kanskje var det jentene våre? Og hva med de sommerfuglene der borte? Kanskje det var... Tenk om, mamma. Tenk om. Åtte år gammel betrodde han sin mormor at hver gang han så to stjerner lyse litt ekstra tenkte han på søstrene sine.

Barn tenker, filosoferer, undres, fabulerer. Barn kan. Barn tør.

Alt har to sider, sier Anna.

Annas himmel fanger essensen i nettopp barns åpenhet og vidunderlige evne til fantasi.  Jeg er ikke i tvil. Et barn og en voksen som sammen leser Annas himmel vil begge ha glede av boken, og begge vil ha glede og trekke lærdom av hverandres tanker og assosiasjoner. Boken vil aldri være ferdiglest.

Boken vokser.

Den klokeste er ikke den som vet, men den som vet at man ikke vet. Veien blir til mens man går. - Døden er ingen endestasjon.




Kilde: Mottatt leseeksemplar fra forlaget. (Bla elektronisk i boken)
Andre bloggere: Foreløpig ingen bokbloggere. For så vidt forståelig nok. Det er alt annet enn enkelt å omtale denne type bøker. Slike bøker leses ikke. De oppleves.