8.2.12

Mørketid, av Michelle Paver

Maria Gripes skyggeserie ga meg grøss nedover ryggtavla som barn. I voksen alder er det bare Andre Bjerke som har greid det samme. Det vil si, faktisk ble jeg litt grøssen også av Kjell Ustads Vokterne, som strengt tatt er beregnet for de som er 20-25 år yngre enn meg. Nattefokk av Johan Theorin satte en støkk i meg den også. Ellers har det vært lite.

I påvente av en ordentlig grøsser i bokform har jeg kastet meg over alskens grøssere i filmversjon. Jeg har overhodet ikke godt av det, for jeg er både husredd, mørkeredd, speilredd og generelt skvetten. Etter å ha sett Twin Peaks i min spede ungdom forventer jeg å se Bob hver gang jeg ser meg i speilet. Jeg ser jenta fra The Ring i stua når jeg er hjemme alene. Fra vinduet ser jeg hvite skikkelser. Sorte hunder minner meg om Omen. Etter å ha lest boken jeg nå skal fortelle om, kommer jeg også til å være redd for snø.


Mørketid, av Michelle Paver
Det er januar 1937. Tåka ligger tjukk over London, og 28 år gamle Jack er fattig, ensom og på desperat jakt etter noe som kan forandre livet hans. Derfor takker han ja når han får tilbud om å bli med som telegrafist på en ekspedisjon til Arktis. Stemningen er høy idet fire menn og et kobbel med hunder forlater Tromsø og setter kurs mot det gudsforlatte Gruhuken - som sies å være hjemsøkt.
Stedet viser seg å være et paradis for Jack, det glitrer i snøkrystaller og nordlyset flammer vidunderlig over nattehimmelen. Litt etter litt forsvinner magien, litt etter litt forsvinner solen. Det blir mørkt, veldig mørkt. Det hele topper seg når ekspedisjonslederen blir alvorlig syk og må fraktes til fastlandet. Plutselig blir Jack alene, med bare huskyene som selskap. Huskyene og dette noe han ikke helt klarer å sette fingeren på.


Modige lesemaurer lar seg ikke stoppe
Andre Bjerke ble nevnt i innledningen, og han fortjener å nevnes enda en gang. Ikke bare får både Mørketid og hans bøker meg til å grøsse av frydefull redsel, også skrivemessig minner Mørketid meg mye om hans bøker. Det er noe med evnen til å bygge opp historien, litt etter litt, røpe noe men ikke alt. Resultater er høye skuldre gjennom hele boken. Man vet noe kommer, man vet man kommer til å bli skremt, man vet bare ikke helt når.


I Mørketid følger vi Jack gjennom hans dagboknotater. Hans subjektive følelse av frykt gir leseren to tolkningsmuligheter: reell fare eller irrasjonell frykt. Er Gruhuken virkelig hjemsøkt, eller er det hans sinn som forvirrer ham?

Pirking med mikroskop

Hvis jeg skal påpeke noe, savner jeg mer gammelmodig språk for virkelig å ta oss med tilbake til 1930-tallet. Etterordet kunne nok også vært noe forkortet. - Men dette blir som å lete etter feil med lupe. Mikroskop, til og med.

Begeistrede og iskalde grøss

Jeg kan ikke huske å ha lest skjønnlitteratur med utgangspunkt i Svalbard før. Det i seg selv er eksotisk så det holder. Eksotisk er nok også Jacks tanker om nordmenns særegenskaper, norske sagn og natur. For norske lesere blir dette som bonus å regne.

- Og hvor ellers enn i arktiske strøk passer det å legge handlingen til i en iskald grøsser?

For det er det boken er. Iskald. Grøsser. Boken spiller på de innerste irrasjonelle fobiene mennesket frykter som mest: mørkeredsel, ensomhet, øredøvende stillhet, skyggegjemsel, brakkesyke. Det å lukke seg inn i sine egne tanker og ikke komme ut av det. Forsvinne inn i marerittet.

Tro meg. Den mer reelle frykten for isbjørn og snøskred er ingenting i forhold.


Frysninger herfra til evigheten og tilbake igjen
Til tross for at boken ble ferdiglest i stuen, fullt belyst, mann og barn 3 meter unna og med TV påslått, lå jeg med gåsehud fra topp til tå og helt ut til nesetippen. Da mannen løftet på en arm skvatt jeg så hjertet holdt på å forslå seg. Jeg så bevisst ikke ut av vinduet ved siden av meg, og jeg gruet meg for å tusle på do.


Dersom du har tenkt å lese boken en kveld du er hjemme alene, attpåtil med tente stearinlys for å få fin stemning… Vel, si da ikke i ettertid at jeg ikke advarte deg.



Kilde: Leseeksemplar.

12 kommentarer:

Gråbekka`s Blogger sa...

Hehe, veldig bra anmeldelse, introen og avslutningen fikk meg til å humre godt:) Har lenge hatt lyst å lese denne boken, morsomt at noen andre har gjort det før meg, så jeg fikk vite enda mer om den. Skal virkelig få denne boken lest nå:)Takk for kjæmpebra tilbakemeldelse av boken:)

Bokelskerinnen sa...

Iskald grøsser var en veldig god betegnelse synes jeg.

Jeg har fått tips om at The Woman in Black skal være like skummel og grøssende som denne.

ellikken sa...

Jeg kunne jo ikke la være, cheesy eller ei: iskald grøsser er det, klisje og platt humor får så være :)

The Woman in Black, sier du? Aiiiiiiiiiii!!! *gruglede*

astridterese sa...

En virkelig spennende omtale, som ga meg lyst til å lese denne boken. Jeg har lest endel grøssere, men vel ingen jeg vil kalle Iskalde. Så dette blir spennende. Takk for tips!

Groskro sa...

En anmeldelse som gjorde meg nysgjerrig på boken :-) Grøssere kan jeg like, selv om jeg kan bli redd.

Ingalill. sa...

Du da. Jeg ble så skremt av omtalen din at jeg hoppet rett til danseren, som jeg forsåvidt synes hørtes ut som ei riktig så god bok.
Litt trist at det ble nedtur.

Denne skal jeg lese, bare på grunn av deg - men ikke før det blir sommer lyst og folksomt i dalen.

Siljeblomst sa...

Fantastisk! Denne må jeg lese! Jeg kjenner meg forresten igjen med de filmene - jeg elsker skumle saker, men blir allikevel livredd. Bare musikken til Twin Peaks får meg til å se Bob både her og der, jenta i Ringu kjempeskummel, og etter at jeg så The Grudge (Ju - on) så turde jeg ikke gå opp i andre etasje når det var mørkt - det var for mange trapper og jeg så for meg at hun damen kom krabbende ned... Men slutter jeg å se skumle filmer eller lese skumle bøker? Nei da :-)

annkolaas sa...

Hjelp! Jeg var besatt av grøssee i barndommen, pøyde gjennom alt som var av bøker, film - og hadde akkurat samme marerittene du beskriver - spesielt om Bob i Twin Peaks. Sykt at foreldrene mine tok det opp til meg om jeg ikke hadde mulighet til å se det på kvelden. Jeg var ikke mer enn ti-elleve (!!!), og det er vel unødvendig å si at jeg ikke sov på rommet mitt på en god stund. Sikkert min feil at mamma og pappa skilte seg, hehe. Jeg er heldigvis ikke så redd i dag, men kjenner fremdeles en svoksende skepsis over skumle bøker/filmer. Hadde det ikke vært for at mannen min hater grøssere (han er sikker redd - ha!) og at jeg må se det alene, hadde jeg nok sett flere. Men denne må leses. tror jeg..

annkolaas sa...

Ps. det var da voldsomt så mange skrivefeil jeg hadde;)

ellikken sa...

Siljeblomst: ooooooooh, at du kunne!!! Minne meg på ekle-ekleste-eklest Grudge! æææææææh! Den skumleste filmen jeg har sett er trolig blant de dårligste grøssere produsert, men den tok min største fobi på kornet. Tror den het The Mirror. Ellers, asiatiske grøssere er definitivt verst. Et lite under at jeg ikke har utviklet fobi mot asiatere, egentlig.

Lena: Haha@skilsmissegrunn. Haha@skrivefeil også, så det er bare å fortsette! Mwohhaaha!

Silje sa...

Jeg har ikke sett hverken the Ring eller Grudge så her har jeg forhåpentligvis noe godt i vente. Denne boken høres veldig spennende ut. Liker bøker som "leker" litt med psyken vår;-) Mus av Gordon Reece og Darlah av Johan Hartad er forøvrig to gode bøker i ungdomssjangeren som er å anbefale. Førstnevnte leste jeg på stranden i Kroatia og likevel ga den meg frysninger.

Jeg husker ellers en gang vi hadde sett fem timer med Forbrytelsen en ettermiddag/kveld. Da var nervene ganske tynnslitte og jeg skvatt til av den minste ting. Jeg synes oftere filmer og tv-serier tar fra meg nattesøvnen enn bøker.

ellikken sa...

Jeg suger til meg alle skumle boktips som en svamp!