14.2.17

Jeg vet hva du driver med, av Jakob Arvola

La meg slå et slag for novellekunsten. Konseptet er som skapt for folket. Det passer for alle, det være seg de lesevante eller de som knapt nok rører en bok. For alle som ikke orker bruke mye tid på bøker og for alle som stadig har knapt med tid. Og samtidig de som har et hav av tid: Noveller må leses i sammenheng og grunnes over. Enkeltvis og samlet. 

Jeg vet hva du driver med, av Jakob Arvola
Novellesamling. Utgitt i 2017. Norsk.

Og la meg slå et slag også for akkurat denne novellesamlingen. Det er noe befriende over Arvolas språk. Det er forståelig og enkelt, rett frem og folkelig. Det flyter fint, du kjenner deg igjen i settingen. Det beste er likevel det tilgjengelige budskapet, dette lille ekstra som gir leseopplevelsen mening.

Jeg vet hva du driver med består av ni noveller hvor vi møter nordmenn, unge som eldre, med ulik livserfaring og posisjon i det norske samfunnet. Ikke alle treffer like godt, det skal sies. Kvaliteten på historiene er litt for ujevn, men sammen utgjør de en tankevekkende og interessant helhet jeg gjerne anbefaler videre.

Det handler om Norge i dag. Et land, et folk, som holder på en fasade som stadig oftere slår sprekker. Akkurat som fugleburet på omslagbildet. Øyensynlig er det et tiltalende omslag, fargen er rosa og illustrasjonen viser et fuglebur. Luken er åpen, fuglen har fløyet. Frihet og lykke, vil du kanskje si. – Men se nøyere. Se bunnen som har sprukket, og korset på toppen, vil ikke det gi assosiasjoner til en gravplass? Et lite minnesmerke med en dyp og hul bunn. Jeg så det ikke selv, ikke før jeg hadde lest boken. På samme vis lot jeg meg også fortrylle av inngraveringen i permen. Sort perm, med et vell av grener, små, tynne som strekker seg ut. Grener, akkurat som sprekkene i fugleburet. Og igjen dette lille korset, den lille detaljen som fører med seg et snev av tvil, en liten uhygge, og endrer inntrykket. 

- Så gjennomført er det faktisk. Hemmeligheten ligger i detaljene.

Riktignok ser man ikke alt med en gang. Det tar litt tid, du bruker noen sider på å forstå. Du ser tidlig det er noe som skurrer, men du vil helst tro godt likevel. Akkurat som du helst vil tro godt om naboen. Mannen i gata. Nordmenn. Oss privilegerte norske kvinner og menn som har det så inderlig godt med alle oljepengene våre. Vi som lever i fred.

Arvola viser oss noe annet. Fasaden er for lengst sprukket.

I novellene møter vi mannen og kvinnen på gata, hvordan de egentlig er. Deres usympatiske trekk, kulden, streifet av ondskap. Det unevnelige vi ikke tør vise til noen. Vi møter ungen som river en vinge av fuglen han holder i hånden. Vi møter den omsorgsfulle barnehageansatte som i et anfall av innestengt raseri forteller barna hva som skjer etter døden. Hva som egentlig skjer. Vi møter han som river ned et sandslott og spytter ned i restene. Og vi møter den kjærlige partneren som publiserer de mest ondskapsfulle kommentarer, trygt skjult bak en pc-skjerm.

De er oss. 

Oss. De kalde. De tause. De som ser en annen vei når urett begås. De som ikke sier imot. Og av og til, ubehagelig ofte, de som skjuler sitt egentlige jeg.

I samlingens siste novelle eskalerer det fullstendig. Aktualisert gjennom flyktningkrisen gjengis høyst reelle nettkommentarer som man ikke forstår noen kan tenke eller aller minst publisere. Det hele gjennomsyres av et hat vi har vanskelig for å fatte at noe menneske, noe normalt menneske, kan kjenne. Det er såpass ubehagelig lese, å innse, at du føler deg kvalm lenge etterpå. Du har lest kommentarene selv. I forgårs. I går. I dag. Du kommer til å lese de samme på nytt i morgen. 

Facebook avslører deres navn og bosted. Det er alltid noen som trykker liker eller kaster seg på med ord som vitner om et like forkastelig menneskesyn. På profilbildet poserer de med barn eller barnebarn. Mannen eller kvinnen i gata. – Og de er ubehagelig mange.

Vi, resten, sitter stille og godtar kulden som siger inn over landet. Vi, den tause majoriteten, er deres støtteapparat.

Det er på tide å kjempe imot.





Les også: Min omtale av Arvolas novelledebut (Det går ikke over).
Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: Bokbloggeren Anita har skrevet mer utfyllende om novellesamlingen i (dette innlegget). Også Leserommet har (skrevet om boken).

5 kommentarer:

Anita Ness sa...

Spent på hvordan du likte denne- og ja, du likte den! Så bra! Arvola og noveller ut til folket!
Takk for link!

aariho sa...

Du skriver så flott om disse novellene at jeg kjenner følelsene og avmakten du beskriver rett i hjertet! Måtte lete på eBokBib om den var der, men fant bare "Det går ikke". Da leser jeg den først, og håper å få tak i "Jeg vet hva du driver med" senere.

Ellikken sa...

Anita: Jaaa, klart det! Det er alltids noe å plukke på, ikke alle gjør like stort inntrykk, men det er liksom helt okay likevel. Mer enn okay, kanskje det til og med blir enda bedre av det, fordi det skinner så inderlig igjennom hva han VIL med sine ord.

Aariho: I presentasjonen står det noe om hvor kalde vi har blitt i løpet av etterkrigstiden. Vi har kanskje ikke endret oss spesielt slik sett, men det fatale er hvor åpent vi har tillatt denne kulden å fortone seg. Fra å holde det skjult, til stygge kommentarer, til full publisering av navn. Det har blitt en legitimering av det hele, hvor man stadig oppmuntres til å gå ut over anstendige grenser, in the name of ytringsfrihet. Jeg er veldig glad han ønsker å røske i oss gjennom sine noveller.

Tine sa...

Det er så bra at du slår et slag for novellene! Norsk av året gjør den jo også interessant, så jeg skal sannelig signe meg opp for denne med en gang :)

Groskro sa...

Jeg har boka liggende, og nå gleder jeg meg til å lese den. Og du, fin layout på bloggen :)