1.4.16

Slektshistorie: Den blomsterhvite kiste

Oldemor - Bestefar - Pappa - Meg

Min farfar har tretten søsken. Tolv hele og en halv. Midt blant alle søsknene står tre piker som snart skal dø. En annen søster skal bli enke etter noen få års ekteskap. En bror blir syk i kropp og sinn.

Og som en bauta i familien, en styrke og kjærlighet som ikke lar seg kue, deres mor. Min oldemor. La meg fortelle dere om henne.

Min vakre, kloke oldemor. Hun levde et langt liv med mange sorger. 

Min oldemors foreldre fikk sju barn sammen. Oldemor kom som nummer fire, sju år før yngstemann. 

Samme år som minstemann ble født banket døden på døren. Min tippoldefar, ektemann til min tippoldemor og far til åtte, var funnet død. Sjøen krevde senere flere ofre. 

Også en av Oldemors brødre dør ute på havet. Søskenflokkens eldste giftet seg senere med hans unge enke. Man måtte hjelpe hverandre så godt man kunne. Det var et robust liv ute i havgapet.

Styrken hun den gang ble påtvunget gjorde Oldemor robust og hard, stolt og stri. Det skulle komme godt med også senere i livet.

Oldemor selv var den eneste av søskenflokken som flyttet bort fra øya. Det begynte med forhandlinger og endte med salg.

Kanskje de møttes i Kristiansund, disse to som senere skulle bli foreldre til Bestefar og hans tallrike søskenflokk. Oldefar reiste som sine sambygdinger ofte over til den store byen for å selge varer for å sikre inntekter, og Oldemor var der rett som det var i samme ærend. Kanskje forhandlet de om fisk eller korn. Kanskje utvidet de forhandlingene til å omhandle også et potensielt fruktbart forhold.


Tiden gikk og med tid kom beslutningen. Oldefar rodde over til Smøla og banket på døra hvor Oldemor tjenestegjorde. Fruen i huset kom bestyrtet mot henne og ba henne ordne seg i en fei. En frier var kommet til øya.

«Nei, tåle han ikkje sjå meg i gammelkle, får det berre værra», kneiste den høyreiste, vakre jenta fra Jøstølen.

Oldefar tålte det. Oldemor ble med ham hjem som hans frue.

Da de giftet seg hadde Oldefar allerede blitt far. En tjenestepike på nabogården fødte hans sønn i årets første måned. Oldemor holdt stadig hodet høyt hevet, selv om guttens mor aldri igjen var velkommen på gården. Hennes nye gård, eiet og driftet av hennes ektemann. Allerede like før jul kom deres første felles barn til verden. Ektefødt, det første i rekken av tretten.


Mine oldeforeldre fikk et langt ekteskap sammen, begge ble godt voksne. Slik gikk det ikke med alle barna. Den yngste ble bare femten.

Stakkars lille pike, som ligger og snart skal dø, skrev Herman Wildenvey en gang i et dikt.

Mon tro hva som farte over mors tanker når hun pleiet sine dødssyke døtre. Det er det uomtvistelig hjerteskjærende. Denne fullstendig gale rekkefølgen. Det motstridende i at en mor skal overleve sine barn.

Så underlig det er å stå og fryse
i måneskinnets ensomhet en kveld
og kjenne kulden fra det døde lyset
og være levende allikevel.

- Inger Hagerup

Hva sier man til et barn som er redd for å dø? Hva sier man til barn som ser sine små søsken kjempe for å overleve? Hvordan klarer man egentlig å gå videre?

Og hva sier man noen år senere, til sin datter som livredd og maktesløs ser sin ektemann dø av samme sykdom? Eller til sin paranoide og engstelige sønn som pådrar seg sykdommen og forsvinner ut og vekk fra seg selv i redsel for å smitte andre? En sønn som til slutt ikke orker mer.

Beret holdt ikke tilbake for sin mann. Hun hadde både sjelelig og åndelig styrke som særpregede egenskaper. (Fra bygdeboka)


Først 93 år gammel forlot min oldemor denne verden.

Min oldemor døde lenge før jeg ble født. Selv om jeg aldri fikk møte henne er hun for meg et menneske jeg setter umåtelig stor pris på. 

Og i himlen, hist i himlen skal din barndom aldri dø,
og eventyret der, det blir ingen gang det siste.
Men det ene, du kan huske fra ditt jordlivs lille sjø,
er vel angsten for den blomsterhvite kiste… 

- Eventyr til Ellen, av Herman Wildenvey

5 kommentarer:

Askeladden sa...

Mine tippeoldeforeldre mistet fire unger og det eneste barnet som ikke døde var oldemora mi. De har vært så sterk at jeg ikke kan forstå hvordan de klarte det... Andre Tippeoldeforeldre av meg mistet 4 barn, 5-6 barn fikk overleve. Har også flere tippeoldeforeldre som har mistet et eller flere barn. Skjønner ikke hvordan de overlevd det og hvor sterke det måtte være... Når jeg har det kjipt så får jeg får styrke, trøst og oppmuntring fra mine forfedre som overlevde det mest utruligste...

Arthur Gjengstø sa...

Vakkert skrevet!

Arthur Gjengstø sa...

Vakkert skrevet!

Hans Aage Gjengstø sa...

Bra, bra, bra. Stolt, stolt, stolt av både deg og anene :-)

gerd gjengstoe sa...

Fint skrevet:-)