10.1.15

Professor Hieronimus, av Amalie Skram

Turen i mitt (AmalieSkram-prosjekt) har nå kommet til Professor Hieronimus, den første av hennes såkalte sinnssykeromaner. Påfølgende roman ble gitt tittelen Paa Sct. Jørgens, og er en direkte fortsettelse av første bok. Professor Hieronimus ble utgitt på danske Gyldendal i 1895, for første gang siden den dramatiske retretten i Constance Ring-utgivelsen. Som beskrevet i (min omtale av boken) nektet forlaget utgivelse i siste sekund, på grunn av det ytterst betente tema. En kilde til raseri, kraftig debattert og – i ettertid – dypt anerkjent, ble også denne roman.

Professor Hieronimus, av Amalie Skram
Sinnssykeroman. Naturalisme. Utgitt i 1895

Else Kant kan slettes ikke sove. Hun har ikke sovet på lang tid og hun blir aldeles desperat av det. Hun klarer ikke å ta seg av sitt eget lille barn, duger ikke som kone, og kreativiteten er som tørket ut. Den evige søvnmangel gjør henne deprimert, hysterisk og suicidal.

Mannen er fortvilt vitne og søker råd hos deres huslege. Sammen kommer de frem til at et opphold hos den anerkjente psykiater Professor Hieronimus kan hjelpe Else med å finne tilbake til seg selv. Gi henne nok hvile og søvn til å gjenoppta sitt virke som malerinne og fortsette sitt liv som hustru og mor.

Hun innser at hun trenger hjelp, det er intet annet hun vil, og takker ja til tilbudet om å legges inn under professorens beskyttende vinger. Det viser seg derimot raskt at hans behandlingsmetoder og atferd er langt fra hva som blir vist til offentligheten.

Den anerkjente psykiateren er autoritær, maktsyk og kanskje også selv ikke rent så lite sinnssyk. Her råder tvangsmedisinering, usømmelige besøk nattestid, herskesyke og regelrett løgn. Klirrende nøkkelknipper minner om stengte dører til omverdenen, lykter så høyt oppe at det kreves stiger opp for å tenne og slukke viser maktforholdet. Alle personlige eiendeler blir øyeblikkelig inndratt, pasientene ikles nøytrale drakter, og legevisittene er korte uten tegn til vilje til forståelse og dialog.

Allerede første kvelden blir Else lagt på isolat, inn til de virkelig syke, da hun krever enerom. Det må da være en grunn til at du ble innlosjert der, sier de, og stempler henne straks som sinnssyk. Else Kant, søvnløse Else Kant, som bare er deprimert, desperat og livende redd for å ikke finne annen løsning enn å gjøre ende på alt.

Hun spør innstendig etter sin mann, men blir fortalt at han ikke ønsker å treffe henne. Omverden ellers er fullstendig stengt ute. Ingen skal eller kan kontaktes. Ikke en gang hennes egen lege slippes inn. Forsøk utenfra hysjes ned eller benektes. Vennligstilte sykepleiere råder henne til å godta situasjonen og gjøre seg imøtekommende mot professoren, gjøre alt for å tekkes ham, men Elses sterke vilje stritter imot. Hun innynder seg hos pleierne og forsøker å få igjennom sin vilje gjennom reservelegen, men respekten og redselen for professorens represalier fører henne ingen vei.

Oppholdet som skulle gi henne hvile og søvn, virker bare enda mer ødeleggende på henne. Det er slettes ikke mulig å sove der inne. Her er angst for den åpne dør, lyder fra de sinnssykes evige jammer og skrik, dødsralling fra selvmordsofrene i cellene ved siden av. Og redsel. Redsel for selv å bli gal. På et sådant sted er det da bare et spørsmål om tid.

Etter en måneds tid med innstendige bønner og krav om å bli sluppet løs, får hun omsider viljen sin. Skjønt vilje. På dette tidspunkt er hun så utslitt at hun knapt lenger har noen vilje. Endelig er hun ute av Hieronimus sine skarpe klør. Hun skrives inn på St. Jørgen. Ikke lenger som Else Kant. – Men som sinnssyk.

Romanen er skrevet med en slik inderlighet, frustrasjon og desperasjon at man må ha vært i samme situasjon selv. Så var da også Amalie Skram i flere perioder innlagt ved institusjoner for mentalt syke. Else Kants historie er en endeløs gjentakelse av bønner og krav, evige nederlag, fornedrelse og redsel. Således er dette naturligvis ingen lystig eller lettlest roman, men er effektiv med det hensyn å ville understreke håpløsheten og irrasjonaliteten i det hele.

Skram møtte i sine opphold selv personlighetene hun beskriver i sine sinnssykeromaner. Særlig får Knud Pontoppian gjennomgå. Han virket som overlege på Kommunehospitalets psykiatriske avdeling, den såkalte 6. avdeling, og er selve rollemodellen for Professor Hieronimus. Så er også kommunehospitalet i København inspirasjonen til St. Jørgens. Hennes bilde av ham som maktsyk, psykologisk og despotisk ble i et forsvarsskrift senere avskrevet med disse ord:
“Den giver en naturtro Skildring af, hvorledes et sindsygt Menneskes hadefulde Forbitrelse fordreijer hendes Syn og bibringer hende forvrængte Opfatelser”. 
Om Pontoppians renomme ble urettferdig kritisert er diskutabelt. Datidens kvinnesyn ga henne ikke all verdens aksept for romanen. Hennes ustabile psyke reduserte henne i visse kretser til en hysterisk, bitter kvinne. Akkurat slik psykiateren selv ordla seg. Kanskje skrev hun romanen i vill affekt, uten evne eller vilje til å se saken fra begge sider. Kanskje, kanskje ikke.

Mer interessant, sett med nåtidens øyne, er hennes unike, uredde fremstilling av pasientens egne opplevelser. Hennes sinnssykeromaner var en viktig kilde i debatten rundt psykisk sykdom. Ikke minst fabulerer forfatteren selv rundt sykdommens årsaker. - Synliggjør hvordan sykdommen opererer, ikke bare fysisk ut i fra kroppslige reaksjoner, men ut ifra dypereliggende årsaker. Hun lar Else Kant selv forsøksvis diskutere med professoren, for å forklare hennes uønskede handlinger, destruktive tankegang og vonde følelser. Else Kant hoster ikke om natten fordi kroppen gjør det umulig å la være. Else Kant hoster fordi hun er nervøs, utslitt og deprimert. Og hvordan har det så blitt slik?

Er hun arvelig belastet? Er hun preget av hendelser i sin barndom? Hendelser som ubevisstheten har fanget opp, uten at hun er de selv bevisst? Og hvordan kan dette løses?

I så måte var Amalie Skram ikke bare særdeles modig. Hun var også forut for sin tid.




Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no
Les også: Mitt forfatterportrett av (Amalie Skram) hvor det også er lenket til mine omtaler av hennes øvrige verker.
Andre bloggere: Les grundige, inspirerende omtaler hos (Ebokhylla mi) og (Rose-Marie)

6 kommentarer:

Lena sa...

Herlighet, som dere leser! Dette er et like stort press på meg, som Fotballfrues post-fødebilde er for andre. Neida. Jeg må skjerpe meg noe grundig, ser jeg. Denne har jeg ikke lest. Nå må jeg ha kaffe.

Lena sa...

Her er jeg igjen! Helt øærlig nå: Anbefaler du lydbøker? Bør jeg begynne med det? Tenk alt jeg kunne rukket! Men greier jeg å høre etter?

Tine sa...

Så bra at du har omtalt denne i dag. Jeg har leitet etter På St. Jørgen og endelig funnet den. Skal til å begynne så da var det supert med en oppfriskning av denne her. Digger at vi har Amalie som bestevenninne begge to :)

Marianne sa...

Amalie er rett og slett fantastisk. Har Constance Ring liggende her (etter jeg kjøpte den på bokbloggertreff/Oslo bokfestival ifjor. Den blir lest i løpet av året. Jeg har ennå ikke lest På St. Jørgen. Har heller ikke kommet over den. Flott omtale! (og takk for link :)

Anita Ness sa...

Jeg digget Amalie Skarm i min unge voksenalder, men det har jeg sikkert sagt før. Særlig disse sinnsykeromanene gjorde stort inntrykk på meg den gangen, og blir stående som noen av mine litterære bautaer. Og de står fortsatt i bokhyllen, små slitte bøker som har overlevd mange flyttinger i årenes løp.
Det morsomme er at jeg selv skrev om Professor Hieronymus i går kveld, da jeg skrev innlegg om boka Til Nuuk, hvor to av hovedpersonene var innlagt på psykiatrisk i København. Et stykke uti boka havner fortelleren der og sier dette:

"Da du en stund etter ankomsten får din audiens hos Hans Mørke Majestet, overlegen med de tjukke brilleglassene, presenterer han seg som professor Hieronymus.
Men er ikke det tittelen på en roman av Amalie Skram? mumler du lydløst fra langt der inne i tåkeheimen din. ( s.251) "

Hehe, jeg synes jeg så det..

Ha en fin helg.:)

Ellikken sa...

Lena: Spørsmålet mitt er om din mann kommenterer på dine bloggposter? Ditt spørsmål er om jeg anbefaler lydbøker. Svaret er et rungende nei. Fungerer ikke for meg, så da fungerer det neppe for deg heller. Heh :-) Jeg blir utålmodig, ukonsentrert og henger meg opp i svelging, talefeil og treghet. Ironisk nok skal jeg til å skrive en hjertelig anbefaling av lydboken The Lover's Dictionary av David Levithan as we speak. Den boken er unntaket som bekrefter regelen.

Tine: Jeg leter og leter og leter. Mon tro om den finnes digitalt på biblio-sidene?

Marianne: Hurra for Amalie-entusiasme!

Anita: Elsk på slike referanser, uventede og akk så gledelige. Skjønt, denne var kanskje litt lite subtilt.