Inn i labyrinten, av Sigge Eklund

Sommeren 2015 har vært en særdeles laber lesetid for Ellikken. Selv om jeg proklamerte i KK (lenke) at jeg skulle klinke til og lese Gabriel Garcia Marques selvbiografi i sommer, endte jeg opp med to romaner jeg slettes ikke kommer til å huske stort av i fremtiden.

Den ene var Jojo Moyes Et helt halvt år som ikke engasjerte meg stort, men som jeg likevel ikke klarte å la være å lese ferdig. Min omtale kan leses i (dette innlegget). Den andre var en kriminalroman omtalt som både intelligent, sorgfull, uhyggelig og velkomponert. Vel. Den var ikke bedre enn at jeg brukte en måned på å tvinge meg igjennom den.

Inn i labyrinten, av Sigge Eklund

Psykologisk kriminalroman. Utgitt på norsk i 2015.

Et ektepar spiser middag ute på restaurant. Hjemme sover den vesle datteren trygt. Tror de. Når de titter innom henne for å sjekke om hun sover søtt, opplever de det utenkelige. Datteren er borte.  Sporløst forsvunnet.

Uten at dette er overraskende, har forfatteren latt seg inspirere av den velkjente forsvinningen av Madeleine McCann. Likhetene er mange og åpenbare, også når vi leser om moren som under et TV-intervju hvor hun henvender seg direkte til kidnapperen, og beskyldes for å være iskald og kalkulerende. Omverdenen er brennsikre på at foreldrene holder noe skjult. Bokblogger Rita peker på flere likheter i (sin omtale).

Inn i labyrinten fortelles gjennom fire personer. Jentas foreldre samt et par med mer eller mindre tette bånd til familien. Som sedvanlig flettes historier og relasjoner inn i hverandre jo lenger ut i boken man kommer. En pikant forelskelse eller to i det skjulte tilfører krydder i det hele, selv om i alle fall den ene virker temmelig unødvendig og irriterende det meste av romanen. De mange erotiske avsnittene fremstår derimot som dørgende kjedelige og kun et forsøk på å tilføre historien noe ekstra.

Bokbloggeren Tine roser romanen for lite blod og gørr i (sinomtale), noe som bekreftes. Denne kriminalromanen bygger derimot på psykologiske finesser, dog med vekslende hell. Best er forfatteren i sin beskrivelser av et nokså uinteressert forhold til sitt eneste barn. Både mor og far er karrièrebevisste, og ser helst at datteren holder seg opptatt med sitt og for seg selv. Bokens første kapittel overøser oss med morens depresjon og sorg over sin datter, men jo lenger ut i boken man kommer, jo mindre sorg og kjærlighet opplever vi. Til slutt blir hun nærmest bare et navn. Et begrep.

Jeg er usikker på om dette er genialt av ham, at han understreker datterens forsvinnende lille rolle i sin familie, eller om det er slett arbeide. 

Dessverre maktet jeg aldri å lete frem noe engasjement. Faktisk var jeg for uengasjert til å få med meg det åpenbare, forklaringen. Avsløringen. Mon tro om forfatteren hadde vært for opptatt av å flette sammen alle trådene, til å gi menneskene kjøtt på beina? Det lille ekstra som gjør at leseren lever seg inn i historien?

Kanskje svaret aldri ble gitt. Akkurat som vi fremdeles venter på svaret på hva som egentlig ble Madeleines skjebne. Jeg kjenner at akkurat i Magdas tilfelle får det bare være. Boken er lukket, gitt bort, og forsøkes glemt så snart jeg er ferdig med disse ord.

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: Som nevnt, (Tine) og (Rita)

Et helt halvt år, av Jojo Moyes

Jeg leser helst ikke bestselgere før det har gått flere år. Jeg har hørt uendelig mange mennesker rose Jojo Moyes Et helt halvt år opp i skyene, og to år etter at boken ble gitt ut i norsk språkdrakt våget jeg meg ut på glattisen.

Og la meg advare blodfansen blant dere, for det er lite som opprører meg mer enn når andre kritiserer bøker jeg selv forguder. Tilgi meg, for jeg skal nå si opptil flere lite fordelaktige ting om nettopp denne romanen.

Et helt halvt år, av Jojo Moyes

Engelsk. Underholdningsroman. Utgitt på norsk i 2013.

Louisa mister jobben sin på den lokale kafeen, og ser for seg to framtidsutsikter: Å gå på veggene hjemme hos sine foreldre, eller vaske rumper på aldershjemmet. Skjebnen vil det annerledes. En velstående familie hyrer henne inn som assistent og humørspreder for deres handikappede sønn. Will er passert 30, har levd et utsvevende og suksessfylt liv i hovedstaden, har reist jorden rundt, og er ubønnhørlig lenket til en forhatt rullestol. Helt uten evne til å røre på annet enn hodet og delvis en arm. - Og helt ute av stand til å ønske å fortsette å leve.

Louisa har et halvt år på seg til å tenne livsgnisten i hans øyne. Til å vise ham muligheter i stedet for begrensninger, glede i stedet for sorg. Det er et kappløp med tiden, og Louise fyller kalenderen med alt hva tenkes kan. Til slutt står hun igjen med bare et håp. Om at kjærligheten hun føler for ham er godt nok.

Jeg forstår hvorfor romanen har slått an. Jojo Moyes eier en god evne til å fortelle, krydrer med sarkastisk humor og medrivende page turner-elementer. Du vet, det som gjør at du bare må lese en side til. Og et kapittel, og plutselig er boken på fem hundre sider altfor kort. Likevel er det ikke godt nok.

Bokens styrke er først og fremst tematikken. Ikke på grunn av utføringen i seg selv, men forfatterens intensjoner. Det er noe ektefølt over det hele, noe grunnleggende engasjerende, som gjør romanen til noe utenom den sedvanlige lettleste underholdningsroman. Hennes engasjement lyser uansett igjennom nok til å tilføre noe ekstra.

Likevel blir det altfor lettvint. Det rent praktiske rundt aktiv dødshjelp preges av å beskrive mer enn å antyde. – Informasjon som føles malplassert i en reinspikka roman. Og der hvor jeg ønsker mer følelsesmessige kvaler rundt å faktisk miste noen man elsker, eller kvaler rundt å forelske seg i noen i Wills situasjon, opplever jeg å bli avfeid til fordel for en karusell av dagligdagse hendelser. Jeg savnet mer evne til refleksjon. Noe som kunne gitt mer dybde til fortellingen.

Apropos elsker. Forfatteren tviholder på dette begrepet for, la oss si, seksuell samkvem. – Til tross for at den jeg-fortelleren kikker opp i taket og tenker på andre ting. Dette får stå som eksempel. Uten at jeg kan vise til konkrete utdrag, minnes jeg også det gjentakende adjektivet karamellbrun. Beskrivende første gang. Irriterende den neste. Jeg er ikke all verdens imponert over språket.

Men for all del. Hovedpersonen, romanens jeg-forteller, er sympatisk og søt så det holder i lange baner og mer enn nok som bestselgerkvalitet. Plusspoeng også til beskrivelsene av hennes nærmeste familie og det gode samholdet dem imellom, både på godt og vondt. Her har forfatteren gjort et godt stykke arbeide. Rørende i all sin enkelhet. Dessverre fremstår Louises kjæreste, den treningsnarkomane Patrick, som en tegneseriefigur, og dermed en temmelig grell motsetning til øvrige i persongalleriet. Han er like ensidig som forholdet deres er praktisk begrunnet. Patrick kjeder meg, og jeg tror ikke på ham. For hvorfor rettes ikke hans umiddelbare sjalusi mot Wills mannlige assistent? Hadde det ikke vært verdt en eneste tanke?

Det henger ikke helt fullstendig på greip. Resultatet er greit, men på ingen måte fantastisk. Likevel leser jeg videre, videre og videre. 500 sider på null komma niks. Forfatterens engasjement i bunn, det hverdagslige, sympatiske persongalleriet og underholdningsaspektet er nok til å fengsle meg de timene det tar å lese romanen.

Det er nesten så jeg tilgir den altfor tydelige dannelsereisen Louise foretar seg. På tampen fremstår hun nærmest som sofistikert. – Trolig med karamellbrune armer.

Fort gjort, og fort glemt.

Kilde: Bok lånt av kollega.

Andre bloggere: har vært langt mer begeistrede. (Tine) (Ikkebareeibok) (Tone) (Beathe) (AstridTerese) og sikkert veldig mange andre. Legg gjerne igjen lenke i kommentarfeltet.

KK nr 28: Sommerlitteratur

Kjappe spørsmål i bloggedvalen

Jeg er usedvanlig lite flittig for tiden, både på lese- og skrivefronten. Det vil si, jeg skriver mye, tro du meg, men dette resulterer i skammelig få blogginnlegg. Derfor er det veldig ok å få utfordringer fra andre. Takk til Ina fra ibokhylla.blogspot.com for følgende spørsmål å bryne seg på:

...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-... _...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-... _...-*'*-...

Var det noen som inspirerte deg til å lese eller kom den interessen av seg selv?

I oppveksten var jeg skikkelig Bestefarsjente. Vi hang stadig sammen, og noe av det fineste vi gjorde var å dra på biblioteket sammen. Den bittelille bygdefilialen lå rett nedenfor gården deres, og her lånte jeg mine første Tassen-, Lindgren- og Vestly-bøker. Etter noen år ble det nedlagt, og vi måtte ut på biltur for å gjøre våre ærender. Bestefar stod fordypet i voksenavdelingen, mens jeg saumfarte alle kassene og hyllene med barnebøker.

Han hadde alltid en bok ved divanen i stua, og også min bestemor var - og fremdeles er - glad i å lese. Bokhyllene deres var preget av mange spennende bøker, og alle var tydelig lest i. Min leseglede kan jeg takke mine besteforeldre for. 

Hadde du lesetime på skolen hvor dere lånte en bok på biblioteket eller hadde med en hjemmefra som dere leste i? Skulle du ønske det var mer av det da du gikk på skolen?

Jeg husker ikke lesetimer, men jeg husker fremdeles, den dag i dag, hvordan biblioteket på barne- og ungdomsskolen så ut. Jeg kan med letthet, 20-30 år etter, sette opp imaginære hyller og plassere mine tidligere favoritter på de ulike stedene. Akkurat DER stod Inferno i hvitt av Alistair MacLean, for eksempel. Ja, også husker jeg den tiden da jeg og mine venninner leste Sagaen om Isfolket med store øyne og innestengte fnis. De mest utbroderende avsnittene ble sendt rundt i timene, med pocketbøkene diskret under naturfagsbok.

Det store problemet var det manglende utvalget. Snart hadde man vokst fra de fleste bøker, og de siste årene på ungdomsskolen var man mer enn klar og belest til å velge voksen skjønnlitteratur. Den samme frustrasjonen ser jeg igjen i sønnen min når han selv har lånt bøker på skolens bibliotek. Desto viktigere å ta med ungene på biblioteket eller fore barnerommets hyller med gode, passe krevende bøker som kan inspirere til mer.

Er det noen karakterer i bøker du forholder deg til/forbinder deg med og hvem?

De som har fulgt meg en stund blir neppe overrasket når jeg med entusiasme og glede svarer Marikken på dette spørsmålet. Jeg lengtet etter en kjole lik hennes, savnet en lillesøster å putte erter i nesa på, og jeg hoppet ned fra garasjetaket med paraply. Jeg leste bøkene om henne til filler og jeg var verdens lykkeligste når Marikken-filmene var klare for visning i samfunnshuset.

Da sønnen min var liten besøkte vi Astrid Lindgrens verden i Vimmerby, og jeg var konstant rørt. Særlig da vi tok turen innom Junibakken. Jeg ble skikkelig grepet av stundens (for meg) alvor, og jeg syns fortsatt synd i den lille skuespillerinnen som denne dagen spilte min store heltinne. Jeg tror hun føler blikkene mine på seg enda. 

Har bøker alltid vært en del av livet ditt eller kom det senere inn i bildet?

Jeg har alltid vært glad i å lese, men interessen har alltid gått i bølger. Etter flere års studier med litterærrelevante fag, brukte jeg mange år på å opparbeide meg leseglede igjen. Jeg rørte ikke en eneste bok på lang tid.

Hvis du skulle overtale en person som ikke liker bøker til å lese noe, hvordan hadde du løst det?

Jeg ville definitivt begynt i det små, valgt antall sider og tematikk, språk og aktualitet med omhu. 

En murstein på mange hundre sider kan gjøre selv den mest lesevante matt og vanskelig. Det er vel så givende å lese kortere bøker. Komprimerer man en handling til et par hundre sider, kanskje mindre, eliminerer man bort alt daukjøttet. - Man blir også automatisk mer vennligstilt til korte bøker, eller noveller for den saks skyld. Uansett om man liker den eller ei vil man ikke føle at man har kastet bort verdifull tid. 

Og tenk på hva personen interesserer seg for, og dens forutsetninger for å kunne ta innover seg en boks stemning. Du ber ikke en person som ikke leser annet enn overskriftene i nettavisa om å lese Kafkas Prosessen bare fordi du selv, den ultimate lesehest, elsker den. 

Dersom boken er filmatisert, ville det vært en fin belønning å se den sammen etter endt lesing. Sammenlignet bok og film, men også sammenlignet og diskutert underveis i lesingen. Dann en liten lesesirkel, om dere så bare består av to medlemmer!

Hva ser du etter når du leter etter en ny bok å lese i?

Det må være noe mer enn bare ord. Forfatteren må ha en agenda med sine skriverier. Jeg vil helst lære noe, enten det er rent faglig eller på det mer emosjonelle, empatiske plan.

...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-... _...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-..._...-*'*-... _...-*'*-...

Jeg droppet enkelte spørsmål og vegrer meg for å stille nye. Klikk deg heller inn til Inas side og sjekk andres besvarelser!

Lest og ulest i 2015: Mai måned

Ho-hoooooi! Det er juni måned allerede, og jeg har begått en personlig kardinalsynd ved å ikke skrive månedsrapport. Tingen er, det er virkelig ikke stort å melde. Virkelig, virkelig ikke.

Jeg har lest lite.

LITE.

Attpåtil har jeg skrevet om bare to av disse. Ikkje bra. Derimot har jeg vært veldig fornøyd med bøkene. - Ja, alle utenom en. Stort mer er ikke å skrive. Tiden løper aldeles fra meg.

Lest i mai måned:

Ord på S, 

av Guro Hoftun Gjestad

Norsk, flunkende ny ungdomsroman. Min omtale kan leses (i dette blogginnlegget), men jeg gremmes over fullstendig mangel på alt av kritisk analysering. Tingen er, boken er knakende god. 

Ord på S er en av de fineste ungdomsromanene jeg har lest i den nyere tid. Guro Hoftun Gjestad skriver treffende og virkningsfullt om følelsekaos og tomrom. Om sjokk, savn og sorg. Om behovet for å være noen nær, og samtidig behovet for å være alene. Om dårlig samvittighet, redsel og angst. Og om en forelskelse som får tiden til å stå stille. En forelskelse som lar Sun bare være kropp, lyster og glede.

Brevene dine legger jeg under madrassen, 

av Astrid Lindgren og Sara Schwardt

De fleste i bokblogglandia har vel fått med seg denne boken. En ren gjengivelse av en helt spesiell brevveksling mellom en 12 år gammel jente og en godt voksen, kjent forfatter. Det unike vennskapet varte over mange år, og vi blir gjennom brevene kjent med den personlige Astrid, samtidig som vi også blir kjent med en svært sårbar, ung jente som famler seg frem mot voksenlivet. Omtale kommer.

Bøen, 

av Joakim Hunnes

Like norsk og funklende ny som Ord på S, bare i form av novellesamling. Les gjerne (min omtale).

Alle fortellerne bor i samme bygd og samtlige opplever livet som problemfylt. Det være seg rus og kriminalitet, ensomhet og kjedsomhet. Kanskje aller mest det siste. Det er lite som skjer i bygda, og hendelsene må i første rekke skje gjennom møter mellom mennesker og deres relasjoner. Det er få innbyggere på den lille plassen og alle kjenner alle. I det minste vet alle hvem de andre er. Slik flettes også historiene inn i hverandre.

Kort oppsummert: En novellesamling jeg virkelig hadde sansen for, og som jeg håper vil få oppmerksomheten den fortjener. 

Snø fra Brasil, 

av Adriana Lisboa

Kanskje har jeg lest for mye av Gabriel Garcia Marquez til å yte denne romanen rettferdighet, men brazilianske Lisboa hadde jeg liten sans for. Det som andre omtaler som fargerikt språk oppfattet jeg som barnlig og uengasjerende. Jeg fullførte romanen på ren trass, håpet om at boken skulle ta seg opp brast ikke før jeg leste siste side. Fint omslag, da. For all del. Omtale kommer definitivt ikke. - Jeg har brukt for mye tid på den allerede. Les heller begeistrede innlegg av mine medbloggere.

- Jeg kommer sterkere tilbake.

Ord på S, av Guro Hoftun Gjestad

De fineste bøkene er de man ikke makter skrive så mye om.

Ord på S, av Guro Hoftun Gjestad

Ungdomsroman. Norsk. Utgitt i 2015.

Solveig, Sun, er sytten år og sørger. Pappa, bautaen i hennes liv, er død. Han med den lange livslinjen, han som får yatzy hele tiden, selveste flaksekongen, falt ned fra en heisekran og stupte rett ned i døden. Et øyeblikks uoppmerksomhet, en løsnet skolisse, og alt blir kaos.

I begravelsen spiller en ung gutt på fiolin. Simen er nitten år, og de to faller pladask for hverandre. Sun faller like ubarmhjertig for ham som moren en gang falt pladask for Jean. Så hardt at hun slapp alt hun hadde og flyttet fra alt. Ga slipp på alt. Selv på lille Sun. Og nå slipper Sun taket i pappaen sin. Forelsker seg i Simon og rømmer fra sorgen.  

Jeg vil ikke at han skal spørre, vil ikke si noe, vil ikke snakke, vil ikke gråte. Vil bare kysse. I hele mitt liv har jeg ikke kjent så sterkt at jeg vil kysse. Det blander seg noe salt og trist inn i kysset vårt.

Ord på S er en av de fineste ungdomsromanene jeg har lest i den nyere tid. Guro Hoftun Gjestad skriver treffende og virkningsfullt om følelsekaos og tomrom. Om sjokk, savn og sorg. Om behovet for å være noen nær, og samtidig behovet for å være alene. Om dårlig samvittighet, redsel og angst. Og om en forelskelse som får tiden til å stå stille. En forelskelse som lar Sun bare være kropp, lyster og glede.

En liten stund. Om ikke noe annet, så for en liten stund.

Denne leseopplevelsen vil sitte lenge i. Jeg håper denne boken vil få den oppmerksomheten og leserskaren den fortjener. Jeg er ordentlig imponert.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Legg igjen lenke i kommentarfeltet)

Bøen, av Joakim Hunnes

En novellesamling var alt som skulle til for å riste av meg en akutt tilstand av lesevegring. Jeg hadde ikke hørt om verken bok eller forfatter da pakken kom i posten, men det var noe ved den som appellerte til meg så fort jeg leste baksideteksten.

Bøen, av Joakim Hunnes

Novellesamling. Utgitt i 2015.

Kanskje var det bygdetemaet som appellerte til meg. Født og oppvokst på bygda som jeg er, kjente jeg meg igjen i persongalleriet. I hendelsene. Hendelsene som knapt nok er å regne med for de mer urbane. Båndene mellom sambygdingene. Den vedvarende følelsen av at det er noe mer der ute man ikke har tilgang på. En følelse av å leve i en boble, og vekselvis forsøke å stikke hull på den og pakke seg enda bedre inn. Trygghet og klaustrofobi på en og samme tid.

Samlingen består av til sammen ni noveller, hvorav åtte av disse er på rundt ti sider hver. Tittelnovellen på førti sider avslutter. Fortelleren er ny, stedet er nytt, men tematikken er den samme og gir en virkningsfull, men vond, avrunding.

Språket er nøkternt og preges av gjennomgående muntlig stil. Alt fortelles gjennom jeg-person, og fortellerstemmen skifter fra novelle til novelle. Dialoger og lange tankerekker flyter inn i hverandre, og nynorskformen forfatteren anvender varmer en leser som har vokst opp på åttitallet. 

Alle fortellerne bor i samme bygd og samtlige opplever livet som problemfylt. Det være seg rus og kriminalitet, ensomhet og kjedsomhet. Kanskje aller mest det siste. Det er lite som skjer i bygda, og hendelsene må i første rekke skje gjennom møter mellom mennesker og deres relasjoner. Det er få innbyggere på den lille plassen og alle kjenner alle. I det minste vet alle hvem de andre er. Slik flettes også historiene inn i hverandre.

Jeg opplevde et antiklimaks i første novelle. Vi dras med inn i en personlig tragedie, men det emosjonelle blir aldri vekket. Jeg avskrev den som en ungdomsskolestil. Noe jeg lett kunne skrevet bedre. Heldigvis fortsatte jeg. Når jeg så møtte igjen samme tragedie noen noveller senere, ga det nøkterne plutselig mening. Forfatteren holder samme stil, men fra en annen synsvinkel. Det ble interessant, vitalt og dannet en grobunn for følelsesmessig engasjement hos meg som leser. Den tvang meg til å tenke.

Og slik er det i den store helhet. Jeg omfavner ikke hver enkel novelle, men sammen blir de større enn seg selv. De vokser sammen. 

Felles for alle er noe gruoppvekkende, ytterst vanskelig som ikke trenger helt igjennom til bevisstheten. Det er andre hensyn å ta midt oppe i det, noe grunnleggende egosentrisk. Vi danner oss et vern, et slags skjold, som beskytter oss. 

- Døm aldri etter førsteinntrykket. Alt gir mening og sammenheng jo dypere man kommer inn i materien. Jo flere noveller man leser. Anbefales!

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Legg igjen lenke i kommentarfeltet)

Gratulerer med dagen!

Litt bokfeiring i anledning Norges store dag:

Bøker i rødt, hvitt og blått - samtlige med litt ekstra betydning for Ellikken.

Lest og ulest i 2015: April

I april måned har jeg gjort skam på de tre foregående eksepsjonelt gode – til meg å være – lesemåneder så langt i 2015. Jeg har lest den unette sum av fire (4) bøker.

Ikkje bra, ikkje bra.

Derimot er jeg veldig fornøyd med min opplevelse av disse. Det store høydepunktet må sies å være Gabo-boken Om Amor og andre demoner. Dels fordi det oppfyller mitt kjære prosjekt, dels fordi den var knakende god. Jeg elsker den mannen. Science Fiction-romanen Marsboeren var høyst fornøyelig, og jeg koste meg rett og slett inderlig mens jeg leste. Også den norske romanen Karikaturen fra i fjor, likte jeg overraskende godt.

Lest i april

Jeg har i tillegg kommet halvveis i Snø fra Brasil av Adriana Lisboa. Jeg har enda ikke kommet helt under huden på den, men leter fremdeles etter grunnene til at andre bloggere har tatt i bruk superlativer. Jeg forsøker å ikke avbryte boken, men jeg er nær ved å gi opp. Enn så lenge er omslaget og papirskjæringen de beste grunnene til å fortsette.

Flittig og samvittighetsfull som jeg er har jeg selvsagt blogget i det lange og det brede om bøkene:

• Karikaturen, av Anders Bortne (les min omtale)
• Marsboeren, av Andy Weir (les min omtale)
• Om Amor og andre demoner, av Gabriel Garcia Marquez (les min omtale)
• Skriv ditt liv, av Kjersti Wold (se under)

Like samvittighetsren er jeg ikke overfor Med bok og palett som er utlovet en liten pakke i posten. Til mitt forsvar kan jeg bare hoste frem noe sånt som at det er hyggelig med overraskelser i posten, og med såpass lang ventetid blir man i hvert fall gledelig overrasket når det først kommer.

Kulekasting og torturkamre

Siden jeg har lest så lite, har jeg gjort andre ting. Mye tid og energi har gått med til petanque. Rankingsesongen startet 2. påskedag, og det er et kappløp med tiden om å komme i form. Apropos påske ble denne tilbrakt på mitt kjære Nordmøre, sammen med en horde nær familie. Nydelige dager stappfulle av verdifull tid. En ukes tid senere dro jeg og han-som-knapt-får-plass-på-grunn-av-alle-bøkene til Vilnius for å feire 40 års dagen hans. Med oss tok vi et vennepar, og vi fikk en strålende fin langweekend sammen. Byen anbefales!

En nokså talende stemningsrapport. Ellikken er særdeles happy og euforisk. De andre noe hoderystende skremt.

Og er du der kan du ikke gå glipp av to ting: bokkafeen Mint Vinetu (i min desperasjon etter litt ekstra tid der inne var jeg så toskete å spørre gutten bak disken, selvsagt med nesa i en bok, bless him, om de serverte øl der inne) og museet i KGBs hovedkvarter. Førstnevnte var fantastisk inspirerende, sistnevnte var uforglemmelig.

Slektshistorie

Men den egentlige, egentlige, egentlige grunnen til at jeg har lest såpass lite bøker, er at jeg etter årelang fascinasjon for deler av min slekt, har bestemt meg for å skrive ned alle historiene. I første rekke konsentrerer jeg meg om min bestefars søskenflokk. Jeg har lest bygdeboka i filler, spurt og gravd, lett i digitaliserte kirkebøker og boltret meg i slektgranskningsforum. Mye visste jeg fra før, men enkelte andre ting har nærmest slått pusten ut av meg. Jeg koser meg veldig i denne skriveprosessen, og håper å klare å vinkle det slik at også andre har glede av historiene og tankesprangene.

Noe håndfast, mer inngående, enn dagboksider jeg i forsøk på selvsensur har brent eller scrapbookalbum med mer vekt på pene mønsterark enn tekst. Jeg håper jeg kommer i mål.

Skriv ditt liv, av Kjersti Wold

Inspirasjonsbok om skriving. Utgitt i 2015.

En bok jeg har høstet tiltakslyst og inspirasjon fra, er 2015-utgivelsen Skriv ditt liv, av Kjersti Wold. Jeg har alltid likt å skrive, også om meg selv, og denne boken pusher på tanken om å faktisk skrive til noen. Gi fremtidige generasjoner muligheten til et unikt innblikk, et riktig tidsbilde, bli kjent med deg som person. 

Boken inneholder også en rekke skriveoppgaver jeg har stor sans for. I tillegg inneholder boken en rekke tips til hvordan du kan skrive ned din familiehistorie, med alt fra konkrete opplysninger til intervjuer av eldre slektninger. Trykk (her) om du vil lese utdrag fra boken. Midt i blinken for meg personlig, altså. Spennende, spennende!

Leser i mai

Jeg må nødvendigvis lese ferdig boken jeg holder på med, så får tiden vise om min standhaftighet er verdt det. Mer lysten er jeg på å kaste meg over Gabos selvbiografi, som jeg kom over på et loppemarked denne måneden. Om en måned kommer fasiten.

En studie i selvbeherskelse

I serien Alt-skal-dokumenteres har vi kommet til del hundreogørtenførten. Men det ER viktig, og i dag utførte jeg en solid dose bragd. Nærmest heltedåd, egentlig. Det føltes slik da det stod på som verst.

Jeg gikk rundt på loppemarkedet med hendene fulle av bøker. Over høyttaleranlegget spraker en kvinnestemme og proklamerer at det er p-o-s-e-s-a-l-g på bøker. Et ras av følelser strømmet gjennom hver fiber av kroppen min. - Helt til jeg stilte meg selv det kritiske, hjerteskjærende, brutale spørsmålet:

- Har jeg egentlig plass til alle disse?

Svaret er til å gråte av. Så da gjorde jeg det eneste strengt tatt og objektivt sett rette.

Beholdt kun to. To...!

Marsboeren, av Andy Weir

Jeg har holdt på med denne boken lenger enn jeg tør telle etter. Ikke fordi jeg ikke var ivrig etter å lese videre i den, men fordi det var så mye jeg ønsket å feste meg ved. Detaljer jeg overhodet ikke vil ha bruk for senere, tekniske duppeditter og finurlige reparasjoner som resultat av genial tankevirksomhet hos forfatteren.

Muligens i dette tilfelles synonymt med nerden over alle nerder. - Kun overgått av nettopp helten i Marsboeren. Selveste Marsboeren.

Marsboeren, av Andy Weir

Science Fiction. Utgitt på norsk i 2015.

Ikke at han er noe overmenneske. Han er bare usedvanlig fingernem, oppfinnsom, kunnskapsrik, innbitt optimistisk og ikke så rent lite dumdristig.

Og godt er det, for fint få av oss ville taklet noe særlig å bli forlatt på Mars. Det er nettopp det Mark Watney blir. En sandstorm setter besetningen i den ytterste fare, og ekspedisjonens leder ser ingen utvei annet enn å returnere ut i verdensrommet så raskt som overhodet mulig. Watney er forsvunnet, men rapporter fra de andre forteller om en stygg skade og påfølgende katastrofal flerre i den livsviktige overlevelsesdrakten. For å redde øvrige liv kan de ikke lete mer etter ham.

Tilbake på Mars våkner Watney lett fortumlet. Alene. Som eneste menneske på karrig marsjord. Faktisk som den eneste levende organismen overhodet. Du blir ikke stort mer ensom enn det.

Enda godt Mark Watney er supernerd, bioingeniør, usedvanlig intelligent og reagerer med humor i krisesituasjoner. Han tillater seg ikke det minste snev av redsel, men niholder på troen og håpet. Alt annet er utenkelig. Fullstendig uholdbart.

Så i stedet for å kaste hjelmen, svelge en pille eller kutte oksygentilførselen, velger han å kjempe for sin overlevelse. Håpet lever, han må bare finne ut hvordan han kan overleve i fire år til. Det er ikke mer som skal til. Tross alt. For om fire år forventes ankomsten av en ny ekspedisjon: Ares 4.

Han må bare finne ut hvordan han i disse årene kan puste, spise, leve. For Watney fins ingen problemer, kun utfordringer. – Så han ser det positive i det. Det kan han tillate seg, siden han tross alt er Kongen av Mars. Eller, ikke det at han har særlig konkurranse.

Uansett. Ingen kan ta fra ham at han er en mann for historiebøkene. Overalt hvor han går, hva enn han gjør, ingen har noen sinne gjort det før. Hvert eneste sekund skriver han historie. Til og med når han løfter en stein. I helsike, en stein som har ligget uten å ha blitt rørt på millioner av år. Det setter ting i perspektiv, gjør det ikke… Jo, man rekker å tenke mye som den eneste levende skapningen på en hel planet.

For å beholde humør, vedlikeholde arbeidslysten og forsøke å holde seg mentalt frisk, fører vår helt sirlig loggbok hver eneste dag. – Eller sol, som marsboere kaller det. Loggboken er hans eneste mulighet til kommunikasjon. Særdeles enveiskjørt, selvsagt, men som enhver som vet han snart vil dø, har han behov for å fortelle.

Det er jo ikke akkurat slik at han egentlig tror dette vil gå. Han kan bare ikke tillate seg å tro noen verdens ting. Det eneste han kan gjøre, er å legge slagplaner, reparere maskiner, kjøre rundt i en spesialkonstruert rov og lage dyrkningsvennlig jord med hjelp av egen avføring og vente. Vente, vente og atter vente.

En dag viser det seg at ventetiden var verdt det.

Nærmest ved en tilfeldighet oppdager NASA tegn til liv på Mars. Mark Watney lever, og hele verden kan se ham. En enorm lettelse går raskt over til en desperat kamp mot klokken. Forskningen, vitenskapen, romfartsutviklingen kan ikke risikere å la ham dø på TV-skjermene rundt omkring på kloden. Han må reddes, koste hva det koste vil. Og ikke et sekund kan gå til spille.

Opprinnelig ble romanen selvpublisert på nettet, og videre til gi-bort-pris på Amazon. Leserne strømmet til og forlagene kjempet om rettighetene. Til og med Hollywood kjente sin besøkelsestid, og filmen ventes på kinolerretet før jul.

Det er en befrielse å lese en bok så vesensforskjellig fra alt annet. En mann strandet på Mars, stort mer snadder er det knapt nok mulig å stelle i stand. For et konsept!

I realiteten har intet menneske har noen sinne vært på Mars. Det er rett og slett ikke liv laga, og vi har for lengst gravlagt våre utopier om marsvesener. Disse forekommer ei heller i romanen. Og nettopp dette gir det hele et slør av troverdighet. Selvfølgelig balanserer forfatteren på knivseggen for hva man kan godta eller ei. Det hele er unektelig fantastisk, men likevel er det aldri fullstendig utenkelig.  Med en velutstyrt fantasi og en enorm kunnskap i bunn, serveres leseren serveres en overflod av informasjon og tekniske duppeditter.

Marsboeren er den reneste guide og instruksjonsbok, den ultimate lærebok, med all dens bisarre og samtidig troverdige kunnskap. Dersom jeg mot formodning en gang i fremtiden skulle finne på å strande på Mars, skal jeg i det minste huske å ta med meg akkurat denne boken.

Og jeg tok meg i det underveis. Jeg memorerte. Merket meg momenter, leste om igjen. Jeg mener, sånn i tilfelle, altså.

Jeg koste meg så inderlig underveis i lesingen at jeg fristes i å kalle romanen en godtepose. Ikke for å tilfredsstille blurbevennlige forlagsmennesker, men for å uttrykke den grad av hygge jeg faktisk opplevde. Jeg koste meg gløgg i hjel. Snakket om boken. Refererte til episoder. Grublet. Enda til lot jeg meg friste til å Google litt om denne røde planeten, hvis ørken er så tørr og ulevelig at den ruster. Så euforisk må jeg tillate meg å være, dagen etter ferdiglest bok.

Det ville vært dumt i utgangspunktet å lese denne type litteratur med kritiske øyne. Noen logiske brister var det, men fortellerstilen gjorde at disse ble glemt allerede på neste side.

Det hele er svært leservennlig og overraskende morsomt, takket være hovedpersonens særdeles ironiske væremåte. Watney er perfeksjonist på mye, men mest av alt på galgenhumor.

Slik godtar vi også romanens første del, som er noe monoton i all dens målrettede oppramsing av Watneys forsknings – og hypotese – baserte fremskritt og utvikling. Poteter gror, avføring tørkes og vann utvinnes. Roven utvinnes, sendere repareres og oksygentelt bygges. Humoren fungerer som et fint bindeledd og skaper det nødvendige driv slik at historien, hans eksistens på Mars, etableres til noe vi kan interessere oss for.

Etter hvert får NASA-forskerne og besetningen på Hermes mer og mer oppmerksomhet i boken. Deres kappløp med tiden tilfører en ny dimensjon, og øker adrenalinet ytterligere. Nå er det ikke lenger bare en demonstrasjon av standhaftig selvoppholdelsesdrift. Nå er det faktisk muligheter... og fryktelig mye som kan ende i katastrofe.

Det aller meste av boken består likevel først og fremst av Marsboerens loggbokføring. Slik settes heller ingen store krav til litterære kunstneriske krumsving. I ord og setninger vil ikke denne romanen gi deg noen litterær orgasme, og det ville være leit å lese boken med andre forventninger enn å bli underholdt.

Derimot vil adrenalinet bruse. Latteren vil sitte løst. Og selv om mange av partiene med fordel kan skummes raskt igjennom, vil du hele tiden lese mer, finne ut mer, forsikre deg om at fire år på Mars i all ensomhet faktisk kan la seg gjennomføre. 

Det er greit å vite. Du vet, sånn i tilfelle.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Leseriet)

Ramlet innom et loppemarked...

I tjue hektiske minutt raidet jeg alle bokhyllene i vill jakt etter gull. Jeg hadde på forhånd samvittighetsfull skrevet en liste over en håndfull forfattere jeg skulle titte etter. Akkurat ja. Ingen skal fortelle meg at jeg ikke hadde gode intensjoner.

Men det som skjedde var at jeg skrekkslagen oppdaget et eksemplar av fabelaktige Kaoshjerte. Jeg kunne ikke risikere å la den gå til grunne, så jeg redder den. Og da jeg nesten like forskrekket oppdaget den nydelige 2014-ungdomsromanen Og hjertet mitt bare, reddet jeg selvsagt den også.

Så stod jeg der med to bøker som slettes ikke stod på listen min. Korpsmammaen ved siden av øynet muligheten for å kvitte seg med bøker. Svetteperler i pannen er et godt tegn. Øyne lysende av desperasjon et annet. Ikke minst rørleggersprekken jeg ga blanke i. Det er jo som kjent i nederste hylle godbitene er.

Nu vel. Hundre kroner for en hel pose, sa hun.

Ok!!! stressmumlet jeg.

Strengt tatt mest for å være i fred slik at jeg rakk runden før de stengte. Som sagt: intensjonen min med å dra dit var gullende ren og god.

Men som så ofte før.  Alltid. Posen ble full. Og jeg er strålende fornøyd. Herrefred så mange bra bøker!!!!

Ååååååhhhh!!!!

Toni,  Amalie, Anne Karin og Gabriel stod alle på listen. Og de to ungdomsromanene ville jeg jo redde, sant. Nick Cave er helt. Egalias døtre er legendarisk. Og de andre: selvsagte i enhver bokhylle.

Jeg er da ikke helt ukritisk heller.

- Bare veldig, veldig sliten.

Karikaturen, av Anders Bortne

En tegning av profeten Mohammed trykkes i en norsk avis, og Bård Anderssen, den etter hvert nokså profilerte tegneren, tvinges til å leve i skjul for eitrende forbanna islamister. Når han omsider våger seg ut i samfunnet igjen, møter han en horde av entusiaster som hyller ham for hans fryktløshet og steile kamp for ytringsfrihet.

Det er bare et problem. Eller to. Faktisk tre. Han tegnet ikke Mohammed. Han hadde ingen ønsker om å opptre uærbødig eller blasfemisk. Det var ikke en gang hans ide.

Karikaturen, av Anders Bortne

Norsk. Utgitt i 2014. 356 sider.

Bård Andersen ville bare tegne. Tjene til livets opphold. Utføre et oppdrag. Ironisk nok, tegnet etter en ide av Cecilie.

Kjæresten Cecilie, full av engasjement og vilje til revolusjon. Helt siden de først ble et par for elleve år siden har hun konsekvent kritisert Bård for å ikke ta nok tak. At han er for tafatt, for ubestemt og ukritisk. Redd for konfrontasjoner og en sterk tendens til alltid å vike unna konflikter. Bård tar aldri stilling til betente politiske saker. Bård bare flyter rundt.

Flyter rundt. Akkurat som han måtte gjøre i oppveksten. Stadig pendlende mellom mor og far. Bård tegnet trøstende tegninger på avskjedsdagen i begge hjemmene. Bård godtok stilltiende alle bebreidelser mot den andre forelderen. Bård fløt rundt, uten i stand til å føle, eller tillate seg, noen nærhet. Skuffelsen ville bli for stor den dagen kulden ubønnhørlig ville knuse ham.

Bård lukker øynene for kjærestens vanskelige temperament og stadige nedturer. Han ser hun sliter, men ønsker ikke å ta tak i det ubehagelige. Det går jo over.

Men det går ikke alltid over. Og selv om vi ikke lesker oss i tårer og fordervelse gir det nok drypp til å la seg berøre.

Akkurat nok til at romanen blir mer enn kun en lettlest satirisk underholdningsroman.

Kort fortalt og skjært ned til det mest essensielle: Boken er inndelt i en rekke vesentlige hendelser i Bårds liv. Vi blir kjent med historikken rundt den famøse karikaturtegningen, hans kjærlighetsforhold til Cecilie og det vanskelige forhold til sin far.  Traumer, konflikter, sykdom og død.

Dyptpløyende, livsomveltende opplevelser altså, men vi drukner aldri i følelser. Nettopp dette skal også være forfatterens intensjon. Bårds historie er en protest mot det sedvanlige emosjonelle overflod, hvor vi føler så sterkt og intenst at den eneste måten vi kan gå videre på, er å velte oss rundt i en påfølgende emosjonell hendelse. Slik blir dog altså alt, paradoksalt nok, overflatisk og uekte.

Dette poengteres særlig godt i Bårds forhold til faren. En litt mektig, tilsynelatende uinteressert far med store humørsvingninger. En far han ikke kan tillate seg å føle nærhet til fordi fallhøyden blir så ubarmhjertig stor når faren i neste sekund stenger ham ute. Så gjør også denne avstanden inntrykk i en ellers satirisk semikomedie.

Skjønt, utpreget morsom er den ikke. Den inneholder likevel såpass mange sleivspark til alskens episoder og institusjoner i norsk kultur og samfunnspolitikk, at gjenkjennelsesfaktoren er skyhøy. Tidsbildet er korrekt nok til å kose seg fra ende til annen. Du kan lese denne romanen som ren tidtrøyte og underholdning, men vit at det er noe mer ved den.

Tematikken er interessant: Hvordan noen, for å tilfredsstille andres nysgjerrighet eller behov for underholdning, blir fremstilt annerledes enn man selv føler man er. Man viser frem kun en side, man karikeres, blir en tegneseriefigur. Overflatisk, falsk, aldri hel. Kjæresten din ser deg som en. Ekskjæresten som en annen. Din far. Din bestevenn. Avisjournalisten og leseren.

Omverdenen hyller ham. Kjæresten kritiserer ham.

Forfatteren viser en god innsikt i det menneskelige sinn og tegner fine endimensjonale bilder av sine personer. Letter litt på sløret, men akkurat lite nok til å understreke sitt poeng.

Ironien er total. Bård Anderssen er ingen oppvigler som tegner Profeten og forsvarer kunstverket for alt det er verdt. Han profilerer seg ikke som ytringsfrihetens mann og taler ekstremistene midt imot. Tvert imot. Han tegnet bare en bussjåfør med turban. Ikke noe annet.

Plutselig ble det brukt imot ham. Plutselig satte avisen tegningen i en helt annen kontekst. Som et profeti, eller det ytterste hån, prinsippet om ytringsfrihet fullstendig satt på spissen.

Bård Anderssen ville jo bare tegne.

Kilde: Leseeksemplar tilsendt uoppfordret fra forlaget.

Andre bloggere: Noen der ute? Legg igjen lenke i kommentarfeltet.