Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen
- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng.
Jeg var midtveis i Generalen i sin labyrint da meldingen kom om Gabriel Garcia Marquez sitt dødsfall, skjærtorsdag 17. april. Det var med et overraskende stort vemod jeg leste videre. For hvert eneste ord, hver eneste setning, hvert eneste avsnitt kjente jeg på takknemmeligheten over de store leseopplevelser han i alle disse årene har gitt oss. Mitt håp er at jeg gjennom denne bokbloggen kan bidra til at flere åpner opp øynene for mannens storhet.
Generalen i sin labyrint, av Gabriel Garcia Marquez
Utgitt i 1989
Generalen i sin labyrint kombinerer fornøyelig og fascinerende fiksjon med høyst reell politisk maktkamp og en besynderlig historisk skikkelse. Dette er historien om Simon Bolivar, den latinamerikanske frihetsforkjemperen hvis visjon var å samle alle land til en stor felles, forent stat.
Så gjør oss ikke mer den tjeneste å si oss hva vi bør gjøre, sluttet han. – Prøv ikke å vise oss hvordan vi bør være, prøv ikke å gjøre oss lik dere, forlang ikke at vi på tyve år skal mestre det som dere har mislykkes slik med på to tusen.
Så lyktes han også langt på vei. Han var en viktig pågangsmann for å befri Latin Amerika fra de spanske kolonimakter. Med ham i førersetet ble Venezuela, Colombia, Ecuador, Peru og Bolivia selvstendige stater.
Aldri hadde noen dødskamp båret mer frukter enn hans. For mens man trodde at han holdt på å dø i Pativilca, drog han nok en gang over Andenes fjellkammer, seiret i Junin, fullførte befrielsen av hele det spanske Amerika med den endelige seier i Ayacucho, opprettet republikken Bolivia og var fremdeles lykkelig i Lima som han aldri hadde vært og aldri noensinne skulle bli det i seiersrusen.
I boken møter vi ham i førtiårene, allerede på slutten av sitt liv. Hans politiske motstandere har overtatt flere store landområder og utropt seg som herskere. Sykdom, attentater og stadige politiske opp- og nedturer svekker han til det ikke er noen vei tilbake.
Han red langsomt videre, med den feberhete hånden til den berømmeligste syke mann i Amerika knuget om underarmen hans lik en jaktfalk, mens luften begynte å syde, og de måtte jage noen ulykkesvangre fugler som flakset over hodene deres, som om de var fluer.
Hans utrettelige tjener Jose Palacios og hans tålmodige elskerinne Manuela slipper likevel aldri taket, akkurat som Bolivar selv aldri helt slipper taket på livet. Han er, og har alltid vært, usedvanlig seiglivet. Stadige attentater biter ikke på ham. Feberanfallene tar over hele hans hverdag. Likevel reiser han seg, gang på gang. Stadig i iver etter å fullføre sin utopi om det fullkomne Amerika.
”Aldri mer skal jeg forelske meg,” bekjente han i sin tid overfor Jose Palacios, det eneste menneske han noensinne innvilget den slags betroelser. ”Det er som å ha to sjeler på en og samme tid.”
Simon Bolivar legger ut på en reise, både gjennom sitt livs politiske historie og rent faktisk og geografisk, gjennom landene han tidligere samlet til sine. Dette gjenspeiles i bokens tittel: de to reisene er de reneste labyrinter. Vi er der sammen med han, og vi gjenopplever hans liv som allerede er levd. Oppturer og nedturer. Piker, vin og sang. Det endelige forfall er ikke til å komme fra, for nå skal han dø. Den tiden han har igjen, vil med nød og neppe strekke til for å nå frem til graven. Hans politiske karriere og hele hans liv er på vei mot endestasjonen.
Det var ikke mine fienders troløshet, men mine venners omhu som gjorde slutt på min storhet. Det var de som styrtet meg ut i katastrofen ved Forsamlingen i Ocana, det var de som rotet meg bort i det hersens monarkiet, de som presset meg til først å søke gjenvalg med de samme argumenter som de senere brukte for å få meg til å frasi meg makten, og nå holder de meg fast i dette landet hvor jeg ikke har gått glipp av noen ting.
De 250 sidene byr på et utall navn og hendelser, stadige attentater, uendelige feberanfall og en detaljrikdom utenom det vanlige. Likevel, det man bruker mest tid på som leser, er ikke de historiske viktige detaljene, men selve språket. Man leser setninger om igjen, avsnitt om igjen, hele sider om igjen. Beskrivelsene, underfundighetene, symbolikken er så rik og berikende, at man aldri blir lei av å smake på de samme ordene, igjen og igjen.
Tross generalens uttrykkelige avslag hadde man ved firetiden om ettermiddagen disket opp til middag i et hus i nærheten. Men den ble inntatt uten ham, for guavafruktens tarmgassdrivende egenskaper hensatte ham i en nødssituasjon helt til klokken var over elleve om kvelden. Han ble liggende i hengekøyen, maktesløs overfor de vrengende smertene og dampende fjertene, med en fornemmelse av at sjelen var i ferd med å flyte bort i etsende væsker. Sognepresten kom med en medisin som var tilberedt av husets apoteker. Generalen vegret seg. ”Når jeg har mistet makten på grunn av et brekkmiddel, vil Styggen måtte hente meg etter det neste,” sa han. Han overlot seg i skjebnens vold, hutrende av den isnende svetten som trengte frem fra margen av hans ben, uten annen trøst enn den vakre strengemusikken som kom drivende i løsrevne blaff fra det gildet som fant sted uten ham. Litt etter litt falt magens springvann til ro, smerten fortok seg, musikken tok slutt, og han ble liggende og sveve i intetheten.
Gjentakelsene kunne vært i det kjedsommelige, men den alltid tilstedeværende – og likevel tilslørte - humoren og det uforlignelige språket han er slik en mester av, gjør gjentakelsene til en styrke.
Alle påskjønnet hans anstrengelse for å sukre den offentlige motgangens og den skrantende helsens eddik med en knivsodd gode manerer.
Garcia Marquez har i Generalen i sin labyrint maktet å forene fakta og fiksjon med en slik overbevisning og fullkommenhet at han fortjener hvert eneste gode ord jeg er i stand til å uttrykke.
Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.
