Lest i 2014: Lest og ulest i januar

Regnskapet for årets første måned skal foretas. Denne gangen er det riktig så hyggelig, for jeg kan melde om både bøker lest og omtaler/anmeldelser skrevet. 

Nyttårsforsettet mitt, ongoing sådan, blir å bestemme meg for om jeg skal beskrive mine ord som fattigslige omtaler eller pretensiøse anmeldelser. Ikke spesielt bekvem med noen av begrepene. Jeg vil så mye, men er det nok?

Når det er sagt: 5 bøker er lest, noe som raskt regnet er mer enn en bok i uken. Jeg jobber iherdig med å ikke fokusere på at dette er to mindre enn til samme tidspunkt i fjor. 

Mitt alternative nyttårsforsett, når jeg endelig innser at det originale er uoverkommelig, er å ikke stresse over bøker som ikke er omtalt. Slæsj anmeldt. Noen ganger er ikke bøker gode nok, eller kanskje heller, dårlige nok, til å vie mer tid enn den tiden det tar å lese fra perm til perm. 

Denne måneden var ikke dette en aktuell problemstilling. For en fortreffelig lesemåned, for noen fortryllende leseopplevelser!

Lest i januar

• Før jeg brenner ned, av Gaute Heivoll (les min omtale)
• Boken om Blanche og Marie, av Per Olov Enquist (les min omtale)
• Disse øyeblikk, av Herbjørg Wassmo (les min omtale)
• The Sky is Everywhere, av Jandy Nelson (les min omtale)
• 84 Charing Cross Road, av Helene Hanff (les min omtale)

They all blew me away, på forskjellige måter og på forskjellige språk. Bokstavelig talt. En engelsk bok er stjerne i margen og vel så det. For øvrig eneste ungdomsbok denne måneden. Mer av det i februar.

Fortellermessig begeistret månedens to siste bøker uventet stort. Mitt første møte med Enquist satte meg fullstendig ut, og etter min uttalte begeistring oppdaget jeg raskt at jeg ikke er alene om dette. (Knirk) uttrykte det hele på fortreffelig knirkisk vis i kommentarfeltet: Sugekopp på ordene. 

Like etter ferdiglest Wassmo-roman ble jeg gledelig lettet, dog ikke overrasket, over at boken havnet på (Bokbloggprisens kortliste). Dette er eneste bok på listen jeg har lest, selv om jeg har bladd og beundret Lisa Aisatos Fugl flerfoldige ganger. Odinsbarn av Siri Pettersen står fremdeles ulest i bokhylla, men målet er å pløye igjennom den før samlesingen i juni. Ruth Lillegravens Urd skal definitivt også leses, jeg gleder meg allerede stort. Resterende to? Kanskje. Trolig.

En bok som definitivt også skal leses, bare på nytt og på nytt og på nytt, er årets første leste bok. Brevkorrespondansen mellom Helene Hanff og antikvariatmannen Frank Doel ga meg en opplevelse en bokelsker bare kan drømme om i sine vakreste fantasier. 

Verdt å lese

Jeg har ikke vært altfor flittig til å lese andre bokblogger denne måneden, men noen gullkorn er uansett verdt å løfte frem. To av disse er omtaler av sakprosa jeg øyeblikkelig fattet interesse for:

• Hysj! Jeg leser: Langt fra stammen, av Andrew Solomon
• Haruhi: Keiseren av sykdommer. Kreftens biografi, av Siddharta Mukherjee

På tampen av året skrev jeg noen ord om en norsk ungdomsroman jeg hadde hatt skyhøye forhåpninger til. Disse ble til min skuffelse ikke innfridd, og den mangelfulle omtalen bærer preg av nettopp dette. For å yte den litt rettferdighet kan dette innlegget anbefales:

• Julies bokbabbel: Ufo! Ufo!, av Tore Aurstad

Håpet er at februar skal bli en bra måned for bokblogglesing. Feeden på siden min er endelig, etter langt om lenge og lenger enn langt, oppdatert.

Leser i februar

Jeg har allerede nevnt det, men nevner det igjen for min egen hukommelses skyld: i februar skal jeg lese flere bøker for unge. Først i rekken er Død manns kiste av Johan B. Mjønes, etterfulgt av Caterina Cattaneos Malstrøm. Ungdomskrim uten magiske fiksfakserier er velkommen i mitt lesehjerte.

Stay tuned.

Fun fact

Det virker tidvis å være litt (u)seriøs kiving i miljøet om hvem som var først ute med bokblogging. Vel, jeg var i det minste tidlig ute med skriftlig bokanalyse. Som niåring var jeg helt sjef på å utgi blader av ulik kvalitet. I ett av bladene hadde jeg en egen bokspalte. I denne utgaven kunne jeg glede mine lesere (mamma og pappa, muligens også mine langt eldre brødre, samt besteforeldre) med inngående kritisk analyse av Anne Franks Dagbok og Juggelboken (...).

Før jeg brenner ned, av Gaute Heivoll

Knapt noen kan ha unngått å høre om Gaute Heivoll, som tross sin relativt unge alder for lengst har skrevet seg inn i lesernes og anmeldernes hjerter. Hans Før jeg brenner ned er velkjent for de fleste og ble belønnet både med Sørlandets litteraturpris og Brageprisen 2010. 

Før jeg brenner ned, av Gaute Heivoll

Jeg skal ikke skrive så mye. Ikke så inngående. Boken er blitt behørlig bejublet og beskrevet, gjetordene om bokens kvalitet er spredd over det ganske land og over flere år. Jeg har ikke stort å bidra med i så henseende, men jeg ønsker likevel å formidle noe av leseopplevelsen jeg sitter igjen med. 

Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe. Jeg skulle lese, hygge meg, og gå videre. La det hele forbigå i stillhet. Likevel sitter boken, fortellingen, igjen og roper etter å komme ut til enda flere. 

Jeg lar meg overraske og begeistre over Heivolls formidlingsevne. Det er nærmest ikke til å tro at han bare var knappe tretti år da boken ble utgitt. Fortellerstemmen virker å være langt eldre, langt mer erfaren, med patos og dyp psykologisk innsikt. Likevel blir det aldri påtatt, aldri et snev av falskhet. Han utgir seg aldri for å vite mer, mene mer, enn han har belegg for. Han beretter ut i fra kunnskap han i løpet av prosessen har ervervet seg, og han tillater seg å undres. Til å gruble over tilfeldigheter og dvele ved ubehagelige assosiasjoner.

I 1978, det året forfatteren ble født, herjet en pyroman i den lille sørlandsbygda hvor Heivoll vokste opp. Etter en rekke uforklarlige branner ble det omsider sådd mistanke om at disse var påtent. Frykten spredde seg i bygda og knapt noen turte å blunde i nattens mulm og mørke. Først på åstedet var alltid Dag, flotte og intelligente Dag, høyt elsket av sine foreldre og med alle forutsetninger for å bli noe stort i livet. Gutten som var en ener på skolen, han som tryllet frem de vakreste toner på pianoet. Han som skulle bli noe stort. Dag, hvis smil aldri sluttet å smelte sin mors hjerte.

Dag som droppet ut av militæret uten en eneste forklaring. Som flyttet hjem og holdt seg utendørs om natten. Han som overtok farens ansvar som bygdas brannmann. Han som slukket brann etter brann... bare for å tenne på enda en gang. 

Gaute Heivoll ble døpt dagen før pyromanen ble konfrontert og avslørt. I voksen alder forsøker han å fatte hvordan bygda opplevde dramatikken og hvordan de kom seg over frykten, sjokket og forbannelsen. Hvordan de ble preget av hendelsene og hvordan de gikk videre.

Samtidig tar han et oppgjør med sin egen livssituasjon, hvor han stadig ser assosiasjoner og likhetstrekk med enebarnet Dag, høyt elsket og vellykket. Heivoll dropper ut av jusstudiene når faren blir alvorlig syk. Han famler i mørket, hvor han streber etter å realisere sine egne drømmer samtidig som han forsøker å ta et verdig farvel med sin egen far. Likevel mestrer han situasjonen og lykkes.

For Dag gikk det fryktelig galt. Dag ble forvist. Gaute ble hyllet.

Beretningen er nær og verdig, ydmyk og ekte. Skildringen av hvordan et lite lokalsamfunn rystes til innvollene er oppsiktvekkende godt. Samtidig evner han altså å foreta et dypdykk i sin egen personlighet, livssituasjon, og trekke tråder som både er ubehagelige og opprørende. Men det tipper aldri over, takket være nøysom bruk av klisjeer og en usedvanlig behagelig fortellerstemme. 

- Og det er akkurat det som gjør leseopplevelsen så stor. Ikke fortellingen i seg selv, men hvordan han evner å fortelle.

Kilde: Kjøpt selv.

Andre bokbloggere: Les gjerne hva bokbloggerne (Beroene), (Bokofilia), (Janke) og (Rose-Marie) mener.

Boken om Blanche og Marie, av Per Olov Enquist

Jeg leser, derfor er jeg. Enkelte bøker overrasker deg så stort at du nærmest føler at du aldri tidligere har lest bøker. Ikke egentlig. Slike bøker utfordrer deg, krever deg, sluker tiden din, fyller tankene dine. Og det ikke på grunn av historien i seg selv. En sjelden gang produserer forfattere tekster som er fascinerende, interessante og besnærende i seg selv. Ordene. Ordene mellom linjene. Virkemidlene. Fabuleringene. Dristigheten. Jeg har hatt mitt første møte med forfatteren Enquist.

Boken om Blanche og Marie, av Per Olov Enquist

Aldri undervurder viktigheten av et godt språk. Denne boken er i så måte et fantastisk eksempel på at språket er viktigere enn handlingen. Det vil si, det nærmest rebelske i både språk og handling, både i positiv og negativ forstand, utfyller hverandre til den mest bisarre, overraskende eleganse. 

Historien er kompleks, forstyrrende og forvirrende. Man vet ikke helt hvor man har den hen, hva forfatteren vil, hva leseren skal tro. På samme måte er språket høyst ukonvensjonell, springende, den strider mot de fleste oppleste lover og regler. Han tar seg friheter. Men du verden så besnærende det hele utarter seg.

Noterer: Maries ord om punktet. Hun vet: Det finnes alltid et punkt som fortellingens landskap kan betraktes fra. Finner man ikke tilbake til dette punktet, opphører historien. Derfor Blanches tre bøker: kompassnålen snurrer, fantes det bare et fast punkt for kjærlighetens vektstang! Slik at verdens likevekt kunne rokkes.

For å ta historien i seg selv, selve plottet:

Blanche Wittman er pasient ved Salpetriere, et fransk sinnsykehus. Sammen med samfunnets aller nedrigste kaste finner det seg tusenvis av mentalt syke kvinner. Diagnosen er gjerne hysteri, så også i Blanches tilfelle. Doktor Charcot eksperimenter med hypnose og såkalt trykkbehandling, og foran horder av skuelystne tilskuere høster han stor applaus med sin foretrukne pasient, Blanche. Pasient og doktor innleder med tiden et vagt kjærlighetsforhold, før hun angivelig tar ham av dage. 

Blanche tar deretter hyre som Marie Curie, den kjente nobelprisvinneren, sin assistent. Som med Charcot utvikler også deres forhold seg, denne gang til et dypt og urokkelig vennskap. Redusert nærmest til en torso, flere ganger amputeret grunnet utallige strålingsskader, tar Curie henne på fanget og gråter ut sin fortvilelse og kjærlighetssorg. Etter mannen Pierres død faller hun for sin mangeårige venn, den gifte barnefaren Paul. Når det blir kjent at Marie Curie er blitt tildelt sin andre nobelpris, faller bomben. Paris er i harnisk. Tilbake ligger Blanche i en liten trekasse som hennes faste og eneste klippe i livet.

Marie hadde sagt at elskeren Paul ble trukket mot henne ”som et lys” – tenkte hun seg ham som en møll, eller en fugl, eller et menneske i en mørk skog? Hva var det for et lys som strålte ut fra henne? Dette blå skjæret?

- Kort fortalt. Det er ikke så mye mer å si om selve handlingen, fordi det som faktisk skjer er langt fra det viktigste, mest essensielle, ved boken. Man leser ikke Boken om Blanche og Marie for handlingens skyld. Dette er så langt fra toglektyre det er mulig å komme.

Vi passerer knapt nok to hundre sider, og likevel er dette en bok man bruker lang tid på. Boken krever det av deg. Nettopp fordi du ikke leser den for historiens skyld. Tar du deg tid til å stoppe verden en stakket stund, tar du deg tid til å gi boken din fulle oppmerksomhet, vil du bli belønnet med en nærmest hypnotiserende, suggerende fortellerstemme. Et medrivende språk, malende med et rolig driv. Det er så besynderlig annerledes.

Hypnosen blir ei heller brutt av at du tidvis må tvinge deg selv til å gjenlese setninger og avsnitt, til og med hele sider. Enquist begår nesten samtlige feil hva språk og setningsoppbygging angår, han tar seg uendelig mange friheter hvem som helst andre ville bli halshugget for. Men han greier det. Han består det hele med glans. Jeg fatter ikke hvordan han får det til.

Ikke er det vakkert. Ikke er det akseptert godt. Det er langt fra korrekt. Men likevel, likevel. Besyndelig. Jeg finner intet bedre ord for det. Jeg er som hypnotisert. Trollbundet.

Historie og samtid, fakta og fiksjon, alt bundet sammen av kjærlighet. Destruktiv og oppofrende, men like fullt livgivende. Hvordan kunne en intelligent og uredd kvinne som Marie, to ganger vinner av Nobelprisen, la seg fullstendig knuse av forbudt kjærlighet? Og hvordan kunne Blanche, redusert til en torso i en trekasse, vie seg selv til forskning og ufravikelig vennskap, uten noen form for bitterhet og fortvilelse? 

Historien i seg selv er spesiell, tematisk er det nærmest bisart. Etisk er det dypt komplisert. Forfatteren tar utgangspunkt i høyst reelle, dels høyprofilerte, historiske personligheter og hendelser som for alltid er skrevet inn i historiebøkene. Utgangspunkt, fordi dette er det eneste han med sikkerhet vet. – Men det handler om noe helt annet, disse personene rundt, de historiebøkene ikke forteller noe om. Hvilken innflytelse de hadde, hvilke bånd de hadde, det bakenforliggende, det som forklarer alt. Denne vinklingen krever sin forfatter, men den krever også sin leser. Hvor mye er sant? Hvor går grensen for en forfatter å dikte i personers liv? Når forandrer man den virkelige historien? Hvordan skal leseren tolke boken?

For la oss ikke glemme: den egentlige hovedpersonen er Blanche. Slettes ikke Marie, som vi leser mest om, av den enkle grunn at vi allerede kjenner henne best. Hvordan kan så en forfatter fortelle historien om Blanche? Et fotografi og et maleri er alt han hadde. Videre tilegnet han seg kunnskap om Salpetriere, leste om Marie Curie og de mest sentrale personene rundt henne, han satte det hele inn i tidsriktige kulisser. Det er alt han hadde å bygge på.

Og så gjør han det geniale. Han lar Blanche skrive bøker. Såkalte spørrebøker, tre i antall, med spørsmål og svar. Spørsmål, som kilde og utgangspunkt til betraktninger, filosoferinger og tankerekker bundet til visse, reelle eller oppdiktede, hendelser. Slettes ikke alt besvares, heller tvert om. Nettopp dette er det geniale, selve poenget: her understreker han det faktum at han slettes ikke vet. Han antyder, gjetter, fabulerer. Han bruker seg selv, han tydeliggjør sine egne funderinger. Han er bevisst på å ikke formulere noen fasit. 

For det fins ingen. Alt er til syvende og sist subjektivt. Det finnes ingen fullstendig sannhet. Alt farges av våre holdninger, erfaringer og samhandling med andre. Vi vet ikke hvem Blanche egentlig var, men vi kan lære henne å kjenne ut i fra det lille vi vet om hennes samtid, hennes sykdomshistorikk, rolle i forskning, hennes vennskapsbånd og kjærlighetsforhold. Alt annet må vi gjette oss frem til.

Så kunne Marie denne natten stille det viktige spørsmålet som i evigheters evighet aldri skulle få et svar, men som likevel måtte stilles, og hun stilte det, og i Den røde boken hadde Blanche etterlatt seg et svar, det var det eneste svaret hun kunne gi, det var derfor historien måtte fortelles, at slik var det, det var slik det gikk til, dette var hele historien.

Forfatteren balanserer på en knivsodd mellom virkelighet og fantasi. Han begår nærmest alle litterære regelbrudd som mulig er. Likevel er jeg trollbundet. Hypnotisert. Fortryllet av språk, fortelleremne og frimodighet. Det hele er besynderlig.

Kilde: Bok kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

Verdt å lese, andre bokbloggere: Lyst til å lese mer om Curie? (Siljeblomst) har skrevet innlegg om en illustrert biografi om Marie og Pierre Curie. (Knirk) har skrevet om samme bok som meg, og vektlegger viktigheten av at leseren må ta seg tid, og hvordan tid og omstendigheter farger leserens opplevelse av boken – av bøker. Les også (Rose-Marie) sin bokanmeldelse.

Disse øyeblikk, av Herbjørg Wassmo

Hva skriver man om denne boken som ikke allerede er blitt skrevet? Skal man skrive så nøytralt som mulig, kritisere til fillebiter, eller skal man formidle sin leseopplevelse med hud og hår? Jeg vet ikke. Skal man linke til utallige bokbloggere og nøye seg med et blodfattig men like fullt insisterende Anbefales ? Skal man skrive flere sider hvor man vurderer hver minste detalj, hvert eneste øyeblikk? Jeg vet ikke. Jeg famler.

Disse øyeblikk, av Herbjørg Wassmo

Svigerinnen sier ikke at hun har rett til å komme hjem. Hun ble satt bort fordi moren var så syk. Kanskje kjenner hun seg også som en fremmed. Det slår henne at historiene ikke bare finnes i bøkene. Mens romaner blir skrevet og lest, strever alle for å holde sine egne historier skjult.

Jeg kunne konsentrert meg om det rent språklige. De mange korte kapitlene, hvert eneste ett med et minne. Alt i kronologisk rekkefølge. Samtaler på dialekt bryter med beretningene. Stadige drømmesekvenser forstyrrer memoarene. Fiktive møter med navngitte kunstnere, forfattere. En skarp kontrast til fortellingene ellers, de faktiske, som konsekvent er uten navn eller årstall. En forskjell, en blanding av fiksjon og fakta, som er spennende i seg selv.

Alle vet litt, men ikke alt. Hele tiden må noe holdes skjult.

Vekselvis ser hun opp fra arket på valsen og kjenner etter en klang som ikke kommer inn øret. Men kroppen. Den vibrerer. En merkelig tone som ikke har noe med det hun skriver å gjøre. Den omfatter hele henne, skrivingen, hele livet hennes. Det forekommer henne at hun er satt til verden for å formidle akkurat denne tonen. For å suge til seg, omforme, forskjønne, gjøre heslig en sorg hun er for feig til å ta inn over seg for egen del. Men hun bruker den for alt den er verdt. Knar og drar i den. Som melet og deigen på bakstefjøla.

Passende nok. Det er mye som kunne blitt fortalt, men det kan være vel så virkningsfullt å ikke fortelle alt. Akkurat som Wassmo selv gjør i denne mer eller mindre selvbiografiske romanen. En erindringsroman om du vil, full av livets største øyeblikk. Trivialiteter for noen, altomslukende betydningsfulle for hovedpersonen selv. Men dette mørke, farlige, unevnelige holdes på avstand.

Dette som må skjules, ties, gjemmes bort. Selv om det ikke lenger kan skade noen, selv om det ikke lenger er hemmelig. Alle vet, selv om ingen egentlig har fått det fortalt.

De lever i fred på en måte. Nesten harmonisk. Han holder ord, spar opp urtebed på hytta, og snekrer benker hun kan så i. De bruker gamle vinduer som drivbenk. Hun står på kne over frø og priklinger. Det kommer snøelinger, ja, vel, men hun skal klare det. Det skal gro. Studerer hagebøker og bestemmer seg. Alt skal bli bra. Hun spør aldri hvor han har vært eller hvem han er sammen med. Slik hun spør datteren. Han er på en måte det eldste barnet hennes. Så pass voksen at han skal ha sitt liv i fred, akkurat som sønnen.

Så slutter det aldri heller å gjøre inntrykk. Vi vet, men vi vet ikke alt. Bok etter bok etter bok. Litt, men ikke helt. Vi aner den uopprettelige skaden, dette noe som aldri kan bli helet.

Hun er skadet. Bitter. Hun kjemper i ekteskapet, kjemper i skriveprosessen og kjemper med seg selv.

Romanens jeg er så sint. Så eitrende forbannet og bitter. Sint på menn. Sint på samfunnet. Sint på moren.

Så, plutselig er det som om hun mykner. Sukker og ser seg rundt i rommet. Man skulla ha hatt sæ en slik hybel å være i. Heilt for sæ sjøl, sier hun tenksomt. Det er da hun for en gangs skyld følger opp og sier det hun tenker. Korfor skill du dæ ikkje, mamma? Moren ser ut som om hun har slått henne. De dype nuvene mellom brynene blir til grøfter og hun tømmer glasset til bunns. Så reiser hun seg møysommelig og retter på skjørtet. Man blir støl i kroppen a å sett på golvet, sier hun. Neste dag er hun borte. Men midt på gulvet står merket etter glasset hennes. Hun bryr seg ikke om å fjerne det.

Moren som vet. Visste og alltid har visst. Moren som kunne stoppet det, men valgte å se en annen vei. Aldri et eneste øyeblikk tilgir hun faren, men hele livet, hele romanen, er et forsøk på å tilgi moren. Ringen sluttes, så godt det lar seg gjøre.

Det gjør inntrykk. Det vet jeg.

Kilde: Kjøpt selv.

Les også: Min omtale av Wassmos (Hundre år). Jeg har også blogget litt om novellesamlingen (Reiser). Flere bøker er lest, men dessverre ikke blogget om. Det er kanskje på tide med en gjenlesing... Disse øyeblikk minnet meg ellers mye om en roman av Tove Ditlevsen, som også er hyppig nevnt i boken: les min omtale av (Barndom Ungdom Gift). Les gjerne også min omtale av Ditlevsens (De gjorde et barn fortred) mens du først er i gang. Bøkene er verdt publisitet.

Andre bokbloggere: Boken er lest og likt av så mange i Bokblogglandia at boken suste rett inn på Bokbloggprisen 2013 sin longlist. Omtaler og anmeldelser er skrevet av blant andre (Anita) (Artemesia) (Bentebing) (Berit) (Karin) (Kleppanova) (Les mye) (Med bok og palett) (Rose-Marie)  (Solgunn) (Tine) (Tonetrinn). Velg og vrak, eller gjør som meg: les alt som er!

The Sky is Everywhere, av Jandy Nelson

Lennie er 17 år og sørger dypt over sin søster Bailey. Den to år eldre søsteren falt for få uker siden brått om av hjertestans.  De to har vært uadskillelige hele livet, og nå må Lennie lære seg å gå videre. - Alene.

The Sky is Everywhere, av Jandy Nelson

Ungdomsroman. Norsk tittel: Himmelen begynner her

På bilder titter Lennie bestandig opp til Bailey. Midtpunktet. Litt vilter, utadvent og med uimotståelig sjarme. Hun selv nesegrus beundrende, korpsnerd og bokorm. Praktisk talt ukysset, i motsetning til storesøsteren som i flere år har holdt sammen med Toby.

If only I yelled back at him: I do get it! I get that as long as you live no one will ever love you as much as I do – I have a heart so I can give it to you alone! That’s exactly the way I feel – but unfortunately, people don’t talk like that outside of Victorian novels.

Kun Toby kan forstå Lennies sorg og det enorme tomrommet hun befinner seg i. Lammet av desperat savn søker de sammen. Toby får henne til å huske. Samtidig kommer Joe som fra intet og tar henne med storm. Joe får henne til å glemme.

- Men hvor galt er det ikke å forelske seg midt i en sorgprosess? Og hvem er hun egentlig, nå som hun har mistet sin ledestjerne, bestevenn og ideal?

Lennies reise

Denne altomslukende samhørigheten mellom de to søstrene forstås ut i fra at moren forlot barna mens de var små. Oppvokst hos deres bestemor og delvis også onkel, har søstrene vært sine nærmeste. Morens svik har gjennom hele oppveksten blitt kamuflert med eventyrlyst, rastløshet, en evig oppdagelsesreisende. Uten noen egentlig kjennskap til moren har hun blitt distansert i en uoppnåelig rolle, aldri som mamma.

Etter Baileys død oppdager Lennie stadig mer om deres mor. En følelse av forlatthet og svik gjør sorgen etter søsteren enda vondere å håndtere.

Denne ungdomsromanen er en reise på flere plan. Sorg skal bearbeides, ensomhet skal godtas, hun skal lære seg selv å kjenne og stå på egne bein. – Og attpåtil oppleve tenårene, med følelser og begjær hun ikke tidligere har kjent.

Praktisk talt ukysset, og nå – midt i all fortvilelsen – finner hun seg selv sjonglerende mellom to gutter. Toby, som er utrøstelig etter sitt tap av Bailey. Joe, som aldri har kjent henne med Bailey. To gutter som får blodet hennes til å bruse, men som samtidig gjør at hun svikter søsteren.

I twist around in his arms so that we are facing each other then throw my arms around his neck while his find the small of my back, and sweep me into him. Oh God, I don’t care if this is wrong of me, if I’m breaking every rule in the Western World, I don’t care about freaking anything, because our mouths, which momentarily separated, have met again and anything but that ecstatic fact ceases to matter. How do people function when they’re feeling like this? How to they tie their shoes? Or drive cars? Or operate heavy machinery? How does civilization continue when this is going on?

Hvordan kan noe så godt være så vondt samtidig? Hvordan kan noe så galt, samtidig føles så riktig?

Vellykket balansering

Den 300 sider lange ungdomsromanen ble første gang utgitt i forfatterens hjemland USA i 2010. The Sky is Everywhere ble av Gyldendal oversatt til norsk i 2012 med tittelen Himmelen begynner her. Min utgave er på originalspråket, og jeg har ikke tilstrekkelige forutsetninger for å kommentere svakheter og styrker i språket utenom det helt generelle:

Historien fortelles utelukkende fra Lennies ståsted, med de emosjonelle fallgruver det medfører. I dette tilfellet lykkes forfatteren likevel godt å balansere Lennies friske, humoristiske og fargerike beretninger med utdrag fra hennes dypt personlige og rørende dikt. Dikt og små anekdoter skrevet på lapper, på benker, alt godt gjemt og kamuflert. Disse innslagene er overraskende sterk lesing i all sin åpne, desperate sorg og fortvilelse. - Og når du er i ferd med å hulke, blar du om til neste side, leser noen linjer og begynner å le. Kombinasjonen er forfriskende, nødvendig og spennende.

Gram shakes her head. “Who would have thought Lennie was such a romantic?” “Are you kidding? Joe exclaims. “Her reading Wuthering Heights twenty-three times didn’t give it away?” I look down. I’m embarrassed at how moved I am by this. He knows me. Somehow better than they do.

For en lidenskapelig bokelsker er en annen styrke ved boken de utallige referansene til klassikere innenfor litteraturen. Få nok til å vekke nysgjerrigheten blant målgruppen, mange nok til at det ikke faller mellom to stoler. Jane Eyre blir nevnt, Stolthet og fordom, attpåtil Kjærlighet i koleraens tid får oppmerksomhet. Men først og fremst Stormfulle høyder. Stormfulle høyder, den vidunderlige, dypt tragiske kjærlighetshistorien om Cathy og Heathcliff, som får hverandre først i døden. Stormfulle høyder, boken som Lennie har lest tjuetre ganger. Du kan bare ikke unngå å bli sjarmert.

Sjarmerende persongalleri

Det kan du heller ikke av persongalleriet som er noe av det varmeste jeg har opplevd i denne type litteratur. Meget sjarmerende, meget sympatisk, meget fargerikt. Skal noe trekkes ned må det være at de eksentriske familiemedlemmene, Gram (bestemor) og onkel Big, med fordel kunne fått enda mer oppmerksomhet. Jeg ble genuint nysgjerrig på blomsterfanatikeren Gram og giftesyke Big.

I told him:  I belong to him. I told him: My heart is his. I told him: I hear his soul in his music. I’m going to jump off of a building. Who says things like this in the twenty-first century? No one! How is it possible that something can seem like such a brilliant idea one day and such a bonehead one the next?

Aller mest begeistret ble jeg for Joe Fontaine, Lennies etter-Bailey-forelskelse. Et raskt google-søk forteller meg at denne lidelsen er delt av flere. Hadde det ikke vært for det faktum at jeg er 35 år gammel mor i fast forhold på fjortende året, og slettes ingen boknerdete trettenåring, ville jeg trolig lest boken like mange ganger som Lennie har lest Stormfulle høyder. Den gutten...! Til alle som skjønner hva jeg mener har jeg bare tre ting å si: Bat! Bat! Bat!

- Til dere som derimot ikke skjønner hva jeg mener har jeg langt mer å si: Strålende smil. Høy moral. Entusiastisk. Kjærlig. Forståelsesfull. Utseende som en gud. Milevis lange øyevipper. De øyevippene...!

En gang av millioner klarer en forfatter å mane frem en karakter som virkelig setter seg hos leseren. Det er like vidunderlig hver gang det skjer.

Perfekt for målgruppen

The Sky is Everywhere / Himmelen faller ned ER vidunderlig. En eldre, erfaren leser vil påpeke  langtekkelige sekvenser, mye overdrevent veksling mellom Lennies hjertes utkårede, litt vel mye sverting og attpåtil noe lettvindte løsninger. En eldre, erfaren leser innser samtidig at plussiden er langt lenger, langt sterkere.

Years ago, I was crashed in Gram’s garden and Big asked me what I was doing. I told him I was looking up at the sky. He said, “That’s a misconception, Lennie, the sky is everywhere, it begins at your feet.”

- Perfekt for tenåringsjenter og aldeles nydelig lesestoff for altfor gamle damer.

Kilde: Julegave fra Silje/Så rart
Andre bokbloggere: (Silje) (Ungdomsboka) (Mai Lene)

84 Charing Cross Road, av Helene Hanff

Første leste bok i 2014 fikk jeg til julegave av Siljeblomst: «Den andre boka – den lille flisa – er en nyere oppdagelse for min del. Dette er en kjempefin bok om bøker, boksamling og et vennskap som strekker seg over flere tiår. Jeg ble veldig glad i både den unge skribenten og bokhhandleren med ansatte, og det håper jeg du også blir.» Det ble jeg. Noe så inderlig.

84 Charing Cross Road, av Helene Hanff

Boken er ingen roman i ordets egentlige forstand, heller en samling brev. En høyst reell brevkorrespondanse mellom en Helene Hanff, bokelskende amerikanerinne, manusforfatter og dramatiker, og Frank Doel, innkjøpssjef hos antikvariatet Marks & Co i 84 Charing Cross Road, London. 

En uskyldig etterspørsel av en bok førte til 20 års vennskap via brev, bokpakker og gjenytelser i form av både penger, skinkesteker og eggepulver. Hele antikvariatet adopterer Miss Hanff som venninne, et vennskap som er fullt ut gjensidig. Forent av ekte kjærlighet til bøker og bøkenes verden, trenger de ikke møtes ansikt til ansikt for å oppleve samhørighet.

Jeg syns ærlig talt det er en særdeles skjev fordeling av julepresanger. Dere kommer til å spise opp deres i løpet av en uke og innen første nyttårsdag er alt borte vekk. Jeg vil derimot ha min til min dødsdag – og dø i lykkelig forvissning om at jeg etterlater den til en annen som vil sette stor pris på den. Jeg skal drysse bleke blyantstreker over boken og peke ut de beste partiene for en bokelsker som ennå ikke er født. (s. 62)

Jeg er forundret over hvordan boken traff mitt lesehjerte med en intensitet som inntreffer kun et fåtalls ganger i løpet av et liv. Det hele er så ekte, så genuint og inderlig. Prosessen fra fåmælt, upersonlig korrekthet til uhøytidelig, sprudlende, ertende vennskap er nydelig å følge. Så nydelig at tårene presser på og hjertet nærmest revner. Måten den virkelige og bøkenes verden smelter sammen i denne korrespondansen er dypt vakker i all sin enkelhet. Man vil ikke at historien skal ende.

For mange år siden var det en venn jeg hadde som sa at folk som reiser til England finner nøyaktig det de er ute etter. Jeg sa at jeg var ute etter den engelske litteraturens England, og han nikket og sa: «Det er der». Kanskje er det der, og kanskje ikke. Når jeg ser rundt meg på teppet, er det i hvert fall èn ting som er sikkert: «Det er her». (s. 100)

84 Charing Cross Road kan leses et utalls ganger og er en nødvendighet i alle bokelskeres bokhylle. Anbefales varmt til alle som er glad i bøker. Godt nytt leseår!

Kilde: Bok mottatt som julegave.

Les også: Omtalen til (Siljeblomst) og andres formeninger på (Bokelskere.no)

Leseåret 2013

1. januar 2014: Her er mitt leseregnskap for 2013

52 bøker lest. 23 utenlandske forfattere, altså godt over halvparten av bøkene er av norske menn og kvinner. 14 av de norske bøkene er utgitt i 2013 og er derfor kandidater til Bokbloggerprisen. Eget innlegg om disse vil publiseres i etterkant av denne oppsummeringen. Årets bøker, kort oppsummert:

• 18 barne- og ungdomsromaner
• 17 skjønnlitterære romaner
• 2 klassikere
• 2 novellesamlinger
• 5 kriminalromaner
• 4 romaner som forener fakta og fiksjon
• 4 sakprosa

Mange gullende gode, en del jeg like godt kunne droppet å lese, og noen som irriterte vettet av meg. Du vet, disse ekstremt oppskrytte bøkene som selger seg selv bare fordi forlag og bokhandlere gnåler om bøkene i tide og utide. De gullende gode, derimot, gjør alt så veldig, veldig verdt det. Du vet, disse fantastiske bøkene som glir inn under huden på deg, smetter rett inn i hjerterota, og nekter å gi slipp selv om du begynner på en ny bok. Her er de som beriket mitt bokhjerte aller mest i 2013:

Årets klassiker

Tenk, et helt leseår og bare to klassikere lest. Det er altfor dårlig. Kvaliteten på de to leste er derimot intet å utsette på, stempelet er overhodet ikke ufortjent. Årets første bok, Is-slottet av Tarjei Vesaas, ble også årets definitive favoritt. Strengt tatt gjenlest, men en ny og rikere opplevelse i voksen alder. (les min omtale)

Årets Sigrid

2013 skulle for meg bli det store Sigrid Undset-året. Det var ikke måte på hvor mange av hennes romaner og novellesamlinger jeg skulle lese. Det er ille å skrive det, men jeg leste bare en eneste novellesamling. Vårskyer. Jeg forstår ikke hvorfor, jeg forguder dama. (les min omtale)

Årets nordmann

For et par år siden møtte jeg Carl Frode Tiller og fikk det for meg at jeg skulle velte meg i hans bøker. Det ble realisert først i 2013, da med tre av hans romaner. To Innsirklingen-bøker og ikke minst, min personlige favoritt, jo enn så vondt den er: Skråningen. Flere gjenstår og enda har vi en ny Innsirklingen-roman å gru-glede oss til. (les min omtale)

Årets ungdomsbok

Jeg har lest mange bøker for ungdom dette året. Dette er en målgruppe jeg forsøker å ha stort fokus på. Svært mange gode fortellinger, men ingen kan måle seg med John Greens smått legendariske Faen ta skjebnen (The Fault in our stars). (les min omtale)

Årets bildebok

Det skal innrømmes glatt at antall bildebøker er forsvinnende lite. Annas himmel, beretningen om hvordan far og datter vandrer sammen i sorgens forunderlige natur, er likevel så vakker at den må løftes frem. (les min omtale)

Årets intrige

Historien i Den fortrolige er så full av følelser at den lever videre selv etter endt lesestund. En særdeles innfløkt intrige, finurlighet til fingerspissene, katastrofale misforståelser, knuste forventninger og skjebnesvangre forutanelser skaper en godtepose av en roman. Her boltrer vi oss i sterk kjærlighet og enda sterkere sjalusi, hvis resultat blir den dypeste tragedie. (les min omtale)

Årets krim

I mangel av særlig kvalitet blant kriminalromanene for voksne, velges ungdomsserien til Jørn Lier Horst. God gammeldags krim i beste Hardyguttene-stil, befriende lite magi og nymotens fiksfakserier. Back to basic, og takk for det! (les min omtale)

Årets biografi

I 2013 leste jeg ingen rene biografier. Det er med skam å melde. Enkelte bøker har vært helt i nærheten, i det minste blandet fiksjon med en så stor dose fakta at det må kalles å være innafor. Den danske forfatteren Tove Ditlevsen har i sin roman Barndom Ungdom Gift skrevet langt mer om seg selv enn noen andre, dog med visse kunstneriske friheter. Boken gjorde et solid inntrykk på meg, og jeg anbefaler den – og hennes øvrige romaner – varmt videre. (les min omtale)

Årets overraskelse

Under et sykehusopphold ble jeg plutselig tom for lesestoff og gravde frem en ukjent skatt i avdelingens fattigslige bokhylle. En novellesamling av en for meg totalt ukjent russer ble med til mitt store, grå tomannsrom. Ren og skjær leselykke, bare så synd det er en umulighet å finne andre verker av ham på norsk. (les min omtale)

<3 font="">

Årets kjærlighetshistorie

Kjærlighetens historie av Nicole Strauss har jeg i åresvis skydd som pesten ene og alene på grunn av tittelen. Dette kunne da umulig være noe for meg. Fordommene lot seg bekrefte til over halvveis av romanen. Etter det smatt den inn i mitt hjerte for evig og alltid. (les min omtale)

Årets mest hjerteskjærende

Jonas Gardell har i sin triologi Tørk aldri tårer uten hansker fortalt oss om de homofiles kamp for likeverd og aksept i 80-årenes Stockholm. AIDS-epidemien herjer og redselen rår. Midt oppe i det hele fortelles historien om unge gutters ønske om å finne seg selv og elske noen som elsker deg. Nært, ekte, hjerteskjærende, vakkert og ulidelig vondt. Uforglemmelig. – Og alt for viktig til å la være å lese. (les min omtale 1, og omtale 2)

Leseåret 2014

Klok av skade akter jeg ei å love for meget. Langt i fra. - Men jeg lover å forsøke å være bevisst på å lese flere klassikere, vektlegge barne- og ungdomsbøker, lese mest mulig norsk, være flittigere til å lese noveller og lyrikk, samt komme meg igjennom en biografi eller tre. Og lese Sigrid Undset. Alltid Sigrid Undset.

Leseåret 2013, samtlige bøker:

- Trykk på tittel for link til omtale

(A)

Absolutt presens, av David Lie 

Annas himmel, av Stian Hole 

(B)

Barndom Ungdom Gift, av Tove Ditlevsen

Beklager, jeg må være mamma, av Karianne Gamkinn 

(D)

Dager i stillhetens historie, av Merete Lindstrøm

De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin 

Den beste sommeren, av Emilia og Monika Polbratek 

Den fortrolige, av Helene Gremillon 

Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery (gjenlest)

Den onde arven, av Thomas Enger 

Det blir pinlig uansett, av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland 

Doktor Proktor og det store gullrøveriet, av Jo Nesbø 

(E)

En dag i Ivan Densinovitsj liv, av Alexandr Solsjenitsyn 

Evighetens Roma, av Domenica De Rosa 

(F)

Faen ta skjebnen, av John Green 

(G)

Gravrøvergåten, av Jørn Lier Horst 

Gravstille, av Arnaldur Indridason 

Gutten i kofferten, av Kaaberbøl og Friis 

(I)

Innsirkling 2, av Carl Frode Tiller 

Innsirkling, av Carl Frode Tiller 

Is-slottet, av Tarjei Vesaas

(J)

Jeg forbanner tidens elv, av Per Petterson 

Jeg nekter, av Per Petterson 

(K)

Kjærlighetens historie, av Nicole Strauss 

Kråkejenta, av Eriksson og Sundquist

(L)

Lavendelhagen, av Lucinda Riley

Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov

Lys mellom to hav, av M. L. Stedman 

(M)

Magnhild, av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk 

Maltesergåten, av Jørn Lier Horst 

Maradonas magi, av Arild Stavrum 

Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy, av Ingrid Schibstedt Jacobsen 

(O)

Og fjellene ga gjenlyd, av Khaled Hosseini 

(P)

Pingles dagbok 2 Rodrick Ruler, av Jeff Kinney 

Pingles dagbok, av Jeff Kinney 

Placebodefekten, av Gunnar R. Tjomlid

Politi, av Jo Nesbø 

(R)

Rubinrød, av Kerstin Gier 

(S)

Salamandergåten, av Jørn Lier Horst 

Skråninga, av Carl Frode Tiller

Sommerlandet, av Eyvind Scheie (gjenlest) 

Syngja, av Lars Amund Vaage

Så vakker du er, av Brynjulf Jung Tjønn 

(T)

The Returned, av Jason Mott 

The Slap, av Christos Tsiolkas 

Trash, av Andy Mulligan

Tørk aldri tårer uten hansker – Kjærligheten, av Jonas Gardell

Tørk aldri tårer uten hansker. Sykdommen, av Jonas Gardell

(U)

Ufo! Ufo!, av Tore Aurstad

Undervannsgåten, av Jørn Lier Horst

(V)

Vårskyer, av Sigrid Undset

(Å)

Åpne Sår, av Gillian Flynn 

Maradonas magi, av Arild Stavrum

Årets siste bok ble en norsk barne- og ungdomsbok guttungen fikk til jul. Mange dager ut i romjulen hadde mottaker enda ikke begynt på den, så mora bad på sine knær om å få lese… Og hylte tilsvarende høyt av glede da hun bladde om til første side og fant autografen til hennes tidligere fotballhelt.

Maradonas magi, av Arild Stavrum

- Arild Stavrum, en av de høyt elskede S-er på verdens beste fotballag, sånn rent subjektivt sett i alle fall, i moras storhetstid som nesegrusbeundrende fjortis på Nordvestlandet. Mora slukte boka på årets aller siste dag, og guttungen slukte den natt til årets første dag. En slager både for den fotballgale 12-åringen og hans fotballinteresserte mamma.

Mikke Miln er 13 år og spiller fotball for Clausenenga i Kristiansund. Han er en ok fotballspiller, passe populær og helt greit smart. Kort sagt helt middels. Bestekompisene er alt annet enn middels. Alan, bedre kjent som Shearer, er stjerna på Clausenenga, og Hansa, St. Hanshaugen blant mindre gode venner, er et vandrende leksikon. Rivalen Sondre Goma er Nordlandets, Clausenengas forhatte nabo, ubestridte ener, og minst et hode høyere enn alle andre. Kanskje oppimot en hel meter. Minst! Også er Sondre litt sammen med drømmedama på Frei: vakre, smarte og modige Kari Hola. Ei jente som på forunderligvis forvandler Mikke til en skjelvende taus østers så snart hun er i nærheten av ham.

Da Mikkes pappa sammen med sine bestekompiser fra barndommen legger ut på middelhavscruise snur derimot Mikkes lykke. Hans pappa er nemlig bestekompis med pappaene til både Shearer og Hansa, og til pappaen til Kari.

For å få fortgang i prosessen bestemmer gutta seg for å lage film: Agent 00Uavgjort med Mikke Miln i hovedrollen. Med i manus er kyssescener med agentens Bella Donna, Kari. Fortumlet etter kyssingen blir turtelduene praiet av en gateselger som presser på Mikke et kapteinsbind. Angivelig ett selveste Diego Armando Maradona har brukt.

Alt snus på hode. Mikke forvandles til alt annet enn middels. Han ser piler på fotballbanen, dribler, scorer og tør attpåtil å holde Kari i hånda. Men holder det med dette magiske bindet for å slå Sondre Gomas Nordlandet og kvale til Norway Cup? Og er det egentlig magisk? Kanskje har årevis med trening og et iboende talent endelig gitt resultater?

Drøssevis av humor og fantastisk driv gjør denne barne- og ungdomsromanen til en høyst underholdende og morsom leseopplevelse. Hvert kapittel innledes med sted og dato, noe som gjør det veldig enkelt for leseren. Kanskje spesielt viktig med hensyn til målgruppen som ikke nødvendigvis leser altfor mange bøker. Det hele åpner med en adrenalinkick og holder stand hele veien mot mål. Bokstavelig talt. En noe svevende avslutning antyder muligheten for påfølgende bøker. Helt greit, for boken er god nok til å fortjene å være del av en serie.

Ikke handler det bare om fotball heller. Slettes ikke. Like viktig er forelskelse, kameratskap og en passe dose reiseglede. Lagmentalitet, samhold og kampen for å nå et mål, score det viktige målet, vinne den viktige kampen, både på og utenfor banen.

Bonus for den lokalkjente voksne leser er utallige referanser til steder og folkelig mentalitet i Kristiansund, nok til at boken er et gledelig innslag i bokhylla. – Klart det spises fishan!



Les også: Jeg har tidligere skrevet omtale av Arild Stavrums 31 år på gress i (dette innlegget)

Kilde: Bok lånt av sønn.

Fire kjappe omtaler av norske ungdomsromaner

Det er viktig for meg å skrive om bøkene jeg leser, både mens jeg leser de og umiddelbart etter at bøkene er ferdiglest. Formidle tankene rundt boken mens alt enda sitter i kropp og hode. Stort sett har jeg greid dette i år, men noen glipper har det vært. 

Dette er oppgjørets time: En er like vakker som tittelen tilsier, en likte jeg ikke like godt som jeg trodde, en likte jeg bedre enn jeg klarte å beskrive, og en fant jeg temmelig bortkastet. Tre av fire er utgitt i 2013, samtlige er av norske forfattere.

Her er fire kjappe om ungdomsbøker lest i 2013:

Så vakker du er, av Brynjulf Jung Tjønn

Det er sommar, og alt er annleis. Onkel Simon flyttar inn hjå Henrik og mora. Simon og Henrik har alltid hatt eit nært forhold, men nå er Simon sjuk, veldig sjuk. (...) Så vakker du er fortel historia om ein gut som er i ferd med å bli ein mann, mens ein annan ung mann visnar bort.

Så vakker boka er! Vakkert språk og vakker handling. Jeg leser altfor sjeldent bøker på nynorsk, av grunner jeg ikke kan fatte, for jeg forsvinner hver bidige gang inn i en tilstand av ren og skjær eufori. Med enkle, men effektfulle, ord og vendinger lar forfatteren leseren leve seg inn i sinnstemningen til Henrik. Henrik som må forsone seg med sin onkels, storebrors, reservepappas dødskamp, samtidig som han opplever sitt livs største lykke så langt: forelskelsen i Kjersti, en lykke som nærmest eksploderes når også hun er forelsket i ham. 

Det er rart, sa eg.
Kva då? svarte Kjersti.
Kor glad og ulykkeleg ein kan vere på samme tid, svara eg.

Kilde: Gitt i gave av min hemmelige boknisse, Silje fra Så Rart

Ufo! Ufo!, av Tore Aurstad

David Hansen, er tretten. Denne høsten skjer det to skjellsettende begivenheter i livet hans. Han deltar i Kvitt-eller-dobbelt, der han ryker ut på 24 000-kroners spørsmålet, og venninnen, Karine, klassens mest populære, blir sporløst borte. David er sykelig opptatt av fysikk. Han tenker og spekulerer rundt alskens spørsmål fra fysikkens verden. Einsteins relativitetsteori, kvantefysikk, tidsreiser og disses paradokser, kosmologi, hvorvidt det finnes et uendelig antall univers.

Ufo! Ufo! er en ungdomsroman jeg virkelig gledet meg til å lese. Fysikkens Sofies verden, ble det sagt under Cappelen Damms høstmøte. Vitenskap og underholdning i skjønn forening, forventingene mine var skyhøye. Jeg fikk dog ikke helt det jeg forventet.

Plottet er syltynt, men romanen er like fullt en Pandoras eske av kunnskap. Med humor og et snev av spenning serveres leseren uendelig mye fun facts om alt mellom himmel og jord. Bokstavelig talt. All honnør til forfatteren for å formidle dette på en underholdende og medrivende måte. Jeg skulle bare ønske han hadde jobbet litt mer med selve handlingen.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget.

Det blir pinlig uansett, av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland

Om Susanne som pleier å ta samme buss som Elias, men plutselig ikke gjør det lenger. Om Elias som sender henne en e-post - og får svar! Om Susanne som forteller at den blå permen der mye av livet hennes er samlet, har blitt stjålet. Om Elias som klarer å stjele permen tilbake for henne. Om deres e-postforhold, og at de en dag avtaler å møtes ...

Boken er resultat av et annet e-postforhold, denne mellom forfatterne som på hver sin kant har produsert sin andel av historien. Elias på nynorsk og Susanne på bokmål. Dialoger, men samtidig monologer. De forteller om sine tanker, holdninger og gjøremål, uten å egentlig få svar – eller ønske å få svar. Ei heller lytter de til den andre. Ikke egentlig.

Susanne er unnvikende og påpasselig med å fortelle så lite som mulig. Elias er den strake motsetning. Det er fascinerende å være vitne til hvordan de to endrer seg til det motsatte. Det hele er søtt og romantisk og en tenåringpikes ultimate ønskedrøm. En gutt ser deg på gata, eller bussen, og forelsker seg i deg. Oppsøker deg. Drømmer om deg. Søtt, romantisk, men også skremmende. Det er dette ukjente, kanskje farlige som lurer i bakgrunnen. Dette at man aldri kan vite, aldri kan kjenne noen fullt ut.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget.

Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy, av Ingrid Schibstedt Jacobsen

Ingrid oppdager mannen i sitt liv, hennes Mr. Darcy, i en bar. Og i motsetning til Jane Austens heltinner har hun ikke tenkt til å bli sittende og vente. Hun forserer alle hindringer i jakten på drømmemannen, og følger ivrig sporene som løper fra en pub i Kragerø, via Fru Hagen på Grünerløkka, frem til Hells Angels' illegale klubb.

Den norske chic-liten er høyst underholdende i begynnelsen, men desto mer irriterende og intetsigende jo lenger ut i boken man kom. Forstyrrende stor forskjell mellom første og andre halvdel. Andre halvdel er relativt uengasjerende, vesentlig mer om jakten enn selve følelsene rundt valg av ettertraktet objekt.

Hovedpersonen Ingrid fremstår som usedvanlig umoden for alderen. Hun er fullstendig fiksert på sin Mr. Darcy, og ingen andre makter å fange hennes interesse. Jane Austens klassiker er stadig brukt som referanse, men sjeldent om noen gang blir andre bøker, ei heller andre av hennes bøker, nevnt. Det er pussig i seg selv. Pussig er også det unaturlig gammeldagse språket. 

Goodwill, med en solid hake, for overdådig mimrefaktor. Pluss for Seigmenn-låter, minus for å vaske håret med Pantene Pro-V. Det er litt vel mye av det gode, og enkelte minner stammer nok fra lengre tid tilbake enn det gylne år 1999. Det henger bare ikke helt på greip.

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på boksalg.

Kråkejenta, av Eriksson & Sundquist

Jeg er ikke helt komfortabel med å gi denne boken oppmerksomhet i form av et bokblogginnlegg, men noen ord må likevel ut. - Jeg må bli ferdig med den.

Kråkejenta, av Jerker Eriksson og Håkan Sundquist

Sjeldent har jeg lest en krimroman som gir meg kvelefornemmelse og vondt i magen. Kråkejenta er tidvis kvalmende, regelrett ekkel, sadistisk og bestialsk om incest og tortur. Forkvaklede menneskesinn, skam, mishandling og omsorgssvikt i uskjønn forening. Jeg har drømt om boken og jeg har lengtet etter å fortsette lesingen.

Det er det verste av alt. Leselysten tross det grufulle i handlingen. Alle de unødvendige beskrivelsene, fraværet av taushet er gull. Denne iveren til å fortsette å lese, forstå mer, vite litt til. Det verste er ikke selve handlingen, men at handlingen er forvandlet til underholdning.

Akkurat derfor ønsker jeg ikke å anbefale boken videre. Det er noe uetisk over det hele, noe som personlig frastøter meg, så kan du avgjøre selv om dette er verdt å bruke tiden din på.

For det er jo slettes ingen dårlig bok. De 400 sidene er delt inn i mange små kapitler og er rask å lese ut. Uvanlig medrivende og ryddig til tross for mangel på kronologisk rekkefølge og flere fortellerstemmer. Språket flyter lett og det er ingenting å utsette på det. Det er helt greit, ingen spesielle svakheter. Dessverre får man kanskje si, for dette er ingen bok jeg ønsker å like.

Forfatterne Jerkel Eriksson og Håkan Sundquist spinner i fellesskap historien om den sterkt psykotiske Victoria, som i hele sin oppvekst ble seksuelt misbrukt av sin far. Moren snudde seg alltid bort. Også i voksen alder har misbruket og fornedrelsen fortsatt, men overgriperne er mannen i gata. Victoria orker ikke lenger å være noe offer. Nå er det hennes tur.

Kråkejenta er første bok i triologien om Victoria Bergmans svakhet. Med en vesentlig dose velvilje kan denne leses frittstående om man godtar å ikke få svar på alle spørsmål.

Like uvanlig som at to menn skriver om en kvinnelig antihelt, er det også at stort sett resten av persongalleriet omhandler kvinner. Etterforskeren Jessica og psykologen Sofia er begge svært vesentlige i historien. Begge har problematiske privatliv, noe som får øyensynlig vel mye fokus i historien. Selvsagt har Eriksson og Sundquist et mål med det hele, uten at mer skal røpes. Det kunne lett tippet over i banaliteter, men det emosjonelle fraværet redder helhetsinntrykket. Kun en gang går det galt. – Og da går det fryktelig galt.

Galt går det også i bokens handling. Klart det gjør det. Galskapen florerer. Det er ubehagelig og motbydelig. Den fungerer godt som psykologisk thriller, selv om man allerede halvveis i boken fatter mistanke. Spørsmålet er heller om velformulert, detaljrik sadisme virkelig er egnet som underholdning.

Kilde: Bok lånt av kollega. Jeg takker høflig nei til tilbudet om de to andre.
Andre bokbloggere: (Berit) (Bokelskerinnen) (Bea) (Tralletonetroll) (Rita)

Tørk aldri tårer uten hansker. Sykdommen, av Jonas Gardell

Tidlig i høst leste jeg første bok i Jonas Gardells triologi Tørk ikke tårer uten hansker. Romanen slo beina under meg. Gjorde meg nummen i ukevis.  Jeg håper du tar deg tid til å lese min omtale av (Tørk aldri tårer uten hansker. 1. Kjærligheten) før du leser videre. Vær så snill.

Tørk aldri tårer uten hansker. 2. Sykdommen, av Jonas Gardell

Mens første bok i triologien i all hovedsak omhandler bygdegutten Rasmus som reiser til storbyen for å finne seg selv og kjærligheten, er andre bok så inderlig mye vondere. Mens første bok løfter deg opp og du gleder deg over at de to unge finner lykken sammen, til tross for det uendelig vonde som truer i bakgrunnen, setter andre bok i all hovedsak søkelyset på angsten og fortvilelsen. Samfunnet behandler de homoseksuelle som en avvikende kaste. Foreldre distanserer seg fra sine egne barn. Friske frykter de syke. Og likevel, til tross for denne enorme redselen, vokser en enda sterkere trass.

Så ringer han hjem til Koppom og skriker i telefonen. Sara nekter knapt å svare før han freser at han ber så inn i helvete om unnskyldning for at han ikke er slik foreldrene hans vil at han skal være, men han er homo, han har alltid vært homo, han har for faen visst at han er homo, siden han var fem år gammel. Moren hans prøver å avbryte ham og roe ham ned, men Rasmus bare fortsetter og fortsetter. Sara prøver å skyte inn et ”ro deg ned!”, men Rasmus roer seg ikke. Han er fryktelig sint. På verden, på samfunnet, på foreldrene, på sykdommen, på sin egen angst, på vennene som er blitt syke. På alle.

"De har prakket på oss denne jævla sykdommen for å skremme oss inn i skapet igjen!” skriker han til moren sin. ”Men det kommer ikke til å skje, mamma!”

”Rasmus! Nå må du høre på meg!”

”Dere får akseptere det, eller så kan dere dra til helvete!”

Da blir det helt stille i den andre enden. Moren hans prøver ikke lenger å be ham roe seg ned eller lytte eller slutte med noe som helst. Etter noen sekunder da Rasmus nesten tror at moren hans har lagt på, hører han henne si, veldig stille:

”Ja, Rasmus. Unnskyld. Kjære, kjære deg.”

Sinne. Fortvilelse. Redsel. Foreldre som i sin misforståtte kjærlighet råder sønnen til å undertrykke sine følelser og drifter, de er unaturlige og må holdes under overflaten. Det handler bare om å prøve godt nok. Foreldre som blindet av religiøs overbevisning velger eneste riktige vei, troen.

Vær så snill, send ikke flere brev. Jeg elsker deg, men prøv å forstå meg, jeg forsøker å late som du ikke finnes.

Og midt oppe i det hele, når man hadde hatt behov for sine forelders støtte som mest, bryter sykdommen løs. Ingen er trygge.

Dualismen mellom fiksjon og fakta gjør hele leseopplevelsen så sterk at man mister pusten. Vi leser hvordan de syke ble stigmatisert. Hvordan samfunnet skulle skånes. Samfunnet. Knapt nok noen gang ble det hevet stemmer om hvordan de syke skulle reddes. I det minste forsøksvis behandles.

Ikke en gang hvordan de skulle tas vare på.

Historien griper usedvanlig dypt. Det er opprørende langt utenfor de vante rammer. Stadige tilbakeblikk til barndommen veksler med grufulle glimt inn i fremtiden. Fine barndomsminner som brått blir snudd opp ned fordi vi nå vet. Akkurat som vi vet at Benjamins far tørker bort sønnens håndavtrykk på vinduet i hans barndom, og 15 år senere stryker ham bort fra sitt liv.

Dette skjedde. Dette skjedde for forsvinnende kort tid siden. Dette skjer fortsatt.

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget. Tusen takk til V&B!
Andre bloggere: Les omtalene til (Tine) og (Rose-Marie)

Boknisser har vært på ferde!

Lattermilde Ragnhild organiserte før jul en byttegavering for bokbloggere. Sånn cirka eneste mulighet for oss å kapre en bok under juletreet, siden alle våre venner og familiemedlemmer får prestasjonsangst ut av en annen verden bare ved tanken på å vurdere å gi oss bøker i gave.

 

Vel, jeg meldte meg på før jeg fikk summet meg, jublende og euforisk, og greide attpåtil å somle meg til å sende avgårde MIN gave sånn noenlunde i tide. Det er alltids spennende å se om andre greier det samme, og jammen meg dumpet det ned en mer enn spennende hentelapp i god tid. Jeg snikkikket bare en bitteliten gang før jul (nårsantskalsies: Jegpakketoppogpakketnedigjen, menikkesidettilnoen), og pakket glad og fornøyd opp pakken på julaften.

 

All denne herligheten lå i pakken min hemmelige venn sendte til meg:

 

 

Jeg ble så glad så glad! Nydelige bøker, deilig kaffe og snop helt etter mitt hjerte. Attpåtil søte bokmerker og et tettskrevet kort. It totally made my julekveld!

 

... Og siden den gang har jeg googlet meg kvekk ihjel for å finne ut hvem den snille avsenderen er. Det viste seg, med relativt stor sannsynlighet, at den skyldige er Silje fra Så rart. Hun har i alle fall blogget om (Så vakker du er) og (The sky is everywhere). Jeg husker godt omtalen hennes av sistnevnte, da med norsk tittel. Gleder meg virkelig til å lese begge. Tusen hjertelig takk Snille Silje!

 

Nå er det godt mulig en annen Silje sitter litt småstresset i Drammen og lurer på hva i alle dager som har skjedd. Det gjorde jeg også, da nok en pakkelapp havnet i min postkasse, bare en dag før min avreise til mitt eget Winter Wonderland. En noe bekymret mail ble sendt til Ragnhild som kunne bekrefte at det hadde skjedd en liten misforståelse. Jeg skulle altså få intet mindre enn to hemmelige nissevenner! På grunn av naturlige årsaker (jul, altså) har jeg ikke fått gjort det godt igjen, men jeg kan i alle fall si såpass at jeg ble dobbelt så glad :)

 

For makan til bokpakke:

 

Nok et langt julekort, denne gang med de skjønneste nissestreker. Det tok meg sånn cirka null tid å skjønne at denne nissen er Silje fra Siljes skriblerier. Nydelig julepynt, deilig sjokolade og to bøker jeg storgleder meg til å lese. (Saman er ein mindre aleine) har jeg attpåtil ønsket meg lenge. Den andre, (84 Charing Cross Road) visste jeg ikke at jeg ønsket meg før jeg bladde litt i den. Fun fact: Anna Gavalda-boken har handling fra Paris, favorittbyen til Silje. Charing Cross har handling fra London, favorittbyen min. Blir ikke stort bedre enn det!

 

Siljene made my julekveld, oh yes all right! Tusen trillioner takk, fine dere!