31.10.11

Minus meg, av Ingelin Røssland

Hvordan forholder en tenåringsjente seg til livet, døden og kjærligheten? Det er tid for de dype diskusjoner, meningen med alt og alle, de store spørsmål, sterke følelser og kampen for å godta at man ikke har løsningen på alle problemer. Av og til må man nøye seg med å undres, og at et "vet ikke" ofte er det beste svaret man kan gi. Det er tid for

Minus meg, av Ingelin Røssland

Få dager før Linda fyller 13 år gjennomfører hun sitt livs beste stup. Det blir også hennes siste. Midt i stupet slutter hjertet og slå. Hun ser seg selv bli dratt opp av vannet og bli gjenopplivet. En gutt står og bivåner det hele litt fra avstand, samme gutt som hun la merke til på bussen før stupestevnet. Linda legges inn på sykehuset og kommer omsider hjem igjen til sine foreldre. Linda må ta det med ro, men hun har det så travelt. Så fryktelig travelt med å være tenåring, leve livet, oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Tenk om hun dør igjen, sånn på ordentlig, uten å ha utført alt som føles så fryktelig viktig? Den mystiske gutten dukker opp igjen, på nytt og på nytt. Njål og Linda famler sammen i lys og mørke, i hennes streben etter å krysse av hennes mål på lista.


Det er vel en helt grei liste det der, men tror du egentlig at livet består av en masse greier man skal krysse av på et ark? Hva gjør du når alle punktene er krysset av? Er du klar til å dø fa? Er du ferdig? I så fall er det kanskje best å ikke ha det så travelt med å få unna de punktene?


Hjemme sitter hennes foreldre. De er dypt bekymret og slites mellom deres grenseløse kjærlighet og omsorg, og hennes behov for selvstendighet. Njål representerer hennes ferd mot modenhet og ro, mens Lindas beste venninne Kima, er støtten med et ben i begge leire. Kima holder tilbake, mens Njål utfordrer. – Mest av alt utfordrer han henne for å ta et oppgjør med hennes rastløshet og syn på livet, døden og kjærligheten. 




- Så trist, sier Linda og kikker ned på fuglen. –Så trist at den skal råtne bort.
- Syns du? Hvis ingen fugler døde, så kunne ikke nye fugler bli født. Vet du, med det samme den fuglen der ble et nytt liv, så begynte den å dø. Kanskje den ikke har oppdaget at den er død engang, kanskje den fremdeles flyr rundt og at det bare er kroppen som ligger her i hånden din, sier Njål.


Balansegangen mellom skildringen av et opprørsk tenåringssinn og hennes søken etter svar på de eksistensielle spørsmål er nydelig utført. Tenåringens utålmodighet og fandenivoldskhet kommer klart og tydelig frem, samtidig som det er rom for filosofering og stillhet. Sårt og vondt-godt er det også å få et innblikk i reaksjonen til Lindas nærmeste, og hvordan hun så sterkt ønsker å opponere mot undertrykkingen av panikken og angsten de alle føler.


Linda ser fra moren til faren og så tilbake til moren. Skal de si det nå? Hvor dum tror de at hun er? Hun er gammel nok til å skjønne hva det er med moren. Men er det det at de er redde? For at mamma skal miste denne babyen også? Pappa legger ut en E og en N ned fra bokstaven Ø. Det blir øen.
- Hallo, det der er ikke et ordentlig ord, protesterer Linda.
- Jo, det er en riksmålsform av øya, forsvarer faren seg.
Linda lener seg frem og ser på farens bokstaver. Ser at han har ikke mindre enn to D-er. Hun napper bokstavene til seg og lager ordet døden.
- Sånn, det der er et ord, sier hun.
Ingen av foreldrene svarer, moren lener seg etter den tomme godteskålen og skal til å reise seg.
- Kanskje jeg skal fylle på litt her? Sier hun.
Ingelin Røssland har skrevet en usedvanlig bok. Jeg ble dypt rørt, virkelig. Tårene ville ingen ende ta på slutten. – For en vidunderlig avslutning! Den endret mitt syn på enkelte frustrerende hendelser underveis i boken, puslespillet ble løst på en helt annen måte enn jeg underveis trodde den ville løses. Den siste brikken var den nydeligste av dem alle.

Anbefales helhjertet!
_________________________________________________________________
Jeg var sløvere enn sløvest og trodde det var en uke senere enn det det var, men uansett så var bøkene forsinket fra forlaget, og og og. Vel, denne boken er utsendt fra Cappelen Damm i forbindelse med deres Bokbloggturne. Lena fra LesMye likte boken godt, mens Julie og Heksa ikke var like begeistret.

4.10.11

Novellesamlingen MOT

Denne novellesamlingen er en del av Cappelen Damms Bokbloggturne. Kort fortalt: 7 bokbloggere omtaler boken en dag hver en bestemt uke. I går fortalte 15 år gamle Bendik Hallstensen om hans betraktninger rundt boken. I morgen skal Ungdomsboka publisere sine synspunkter.



MOT, en novellesamling for ungdom


MOT er en novellesamling for ungdom skrevet av norske forfattere. Ni noveller av ni forfattere. Felles tema er, ja nettopp, mot. – Men hva er egentlig mot?



Koi.
Det kiler på oversiden av armen. Jeg prøver å ikke klø mens jeg går videre.
- Hvorfor tegna du den på meg? Hadde jeg spurt.
- Fordi den symboliserer mot. Modige folk bare glir gjennom det vanskelige. Akkurat som fisker i tøffe farvann.
- Jeg er ingen fisk.
- Er du modig, da?
(Münch)

100 sider fordelt på ni noveller gir sånn omtrentlig regnet ti sider til hver historie. Akkurat nok til at historien rekker å krype litt under huden på deg, samtidig som den er kort nok til å ikke ta motet (ja, nettopp) fra alle som ikke er like glade i å lese som oss som leser disse ord.

Ni forfattere gir ni historier. Ni forskjellige måter å fortelle historien på, og ni forskjellige måter å tolke begrepet mot på.

Sverre Henmo skriver om å reparere skadene etter et dårlig valg. Ta konsekvensene, også de man ikke egentlig trenger å ta. Ingelin skriver om å tørre å konfrontere andre, i stedet for å svelge stolthet. Taran L. Bjørnstad skriver om å ikke gi opp håpet, kjempe, og kjempe for andre. Harald Rosenløw Eeg skriver om å tørre, men likevel ikke helt. Annette Münch skriver om å tørre å være annerledes, holde sitt ord til tross for andres fordømmelse. Charlotte Glaser Munch skriver om å fortelle hele historien, og ikke bare deler av den. Hans Petter Laberg skriver om å ville, men ikke helt få det til. Lars Mæhle skriver om å lette på den dårlige samvittigheten. Renate Nedregård skriver om å våge å se sine svakheter, selv om man ikke makter å forbedre seg. Ikke ennå.

Aron veit det berre altfor godt: Trøbbel er alt som ventar, same kva som hender heretter.
Så han hadde lagt seg i nitida likegodt, utan å ete kvelds, og utan å pusse tennene. Han hadde til og med pissa ut av vindauget, berre for å sleppe å møte mora på badet.
Det er snart tre timar sidan.
Og alt han ønskar, er at søvnen skal kome.
(Mæhle)

Personlig mener jeg Veggpryd er i en klasse for seg. Laberg skaper et lite stykke magi på sine avmålte sju sider. Den litt underfundige, svevende I vinduet er en god nummer to. Ubehagelige Dagens helt er også blant de aller beste novellene. Andre faller for meg som voksen mer igjennom; de blir for vanlige, det blir som forventet. Novellene er forskjellige, men det er heldigvis også leserne. Her er det ikke uventet noe for en hver smak.

For eller mot?

En slik overskrift var for fristende til å unngå. Jeg kan motstå alt utenom fristelser. Jeg har ikke nok mot til å unngå, men har mot nok til å innrømme det. Jeg forsøker å være forsiktig med å mene for mye om denne novellesamlingen, men det står en liten tass på hver skulder og roper og skriker:

Den kritiske tass

Dette er en enkel inntektskilde for forlaget! Dette er en enkel måte for forfatterne å produsere uten å bruke hundreogørtenførti år på en hel bok! Penger, penger, penger!

Den entusiastiske tass

Endelig! Forfattere som ønsker å bidra til holdningsskapende arbeid! Ungdom vil identifisere seg med problemstillingene i novellene, gruble, ta standpunkt og videreføre det til sin egen situasjon og sitt eget liv. Flott!

Hvem skal jeg lytte mest til? Neimen om jeg vet. Det jeg derimot vet er at alt blir mye enklere av å se det positive i enhver situasjon, finne lyset i tunnelen og se muligheter, ikke problemer.

Nå henger jeg her, og jeg har gjort det en stund. Jeg har forsøkt å dra meg opp, men det er håpløst. Man må ha muskler i armer og mage for å kunne klare det, og jeg har dårlig med muskler begge steder. Jeg er mer av en tenker.
(Laberg)

Derfor:

Novellesamling er en fin anledning for mindre leseglade unge å lese litteratur. Handlingen er tilpasset deres aldersgruppe, gjenkjennelsesfaktorene er allmenne, novellene er korte og har alle et budskap man må mene noe om. Moralen er til stede, men den er samtidig ikke altoppslukende. Det er rom for filosofering. Det gylne budskap vil også gjøre boken ypperlig i skolesammenheng. Grei ut og drøft...

For å være ekstra positiv jubler jeg i tillegg over at novellene er skrevet både på bokmål og nynorsk. Nynorsknovellene er riktignok i mindretall, men en tredjedel er mer enn hva jeg turte håpe på.

Alt i alt: jeg ser ikke for meg dette som noen stor hit utad blant ungdom, men ingen vil ha vondt av å lese boken. Alle vet at livet består av veiskiller, alltid og hele tiden. En bok kan være underholdning og tidsfordriv, men noen ganger kan man lære litt. - Lære å være bevisst sine valg. For man velger selv hvem man vil være, hva man vil være, og hvordan man vil leve sitt liv.



______________________________________________
Kjenner du til organisasjonen MOT? Sjekk deres hjemmeside.
MOT til å leve, MOT til å bry seg og MOT til å si nei

2.10.11

Lest i 2011: September og Bokfestivalen

Da jeg begynte å kladde dette innlegget, startet jeg med en oversikt over septembers bokkupp. Listen ble lang, lenger enn jeg trodde, lenger enn lang. – Men mest av alt, skal dette innlegget handle om Oslo Bokfestival. Kanskje. I det minste skal det krydres med bilder derifra. Helt sikkert.

En herlig gjeng, og GW var alledes praktfull!

Hva i september
Våkner om natten og vil noe annet - Sementhagen - Nede i himmelen - Mot - Gratiskyss i mørket - Menneske uten hund – Lærern

Sju bøker er lest, og tre av disse er allerede omtalt. En fjerde bok skal omtales på tirsdag. Tre av bøkene er skrevet av norske forfattere, en forfatter er svensk, en er australsk og de to siste er produsert i… tja, USA, kanskje? Både MOT og Gratiskyss i mørket er mottatt gjennom Cappelens bokbloggturne og er bøker beregnet på ungdom. Nede i himmelen har jeg lengtet etter lenge og siden lenger enn langt. Om jeg ble så begeistret som jeg håpet å bli gjenstår å lese i min omtale. – For den må komme, den må jo det. Menneske uten hund er en krim jeg allerede har innrømmet å like godt. Såpass godt at jeg har fått låne de to neste bøkene i serien av en bekjent. Lærern var gull den også, og dette helt ut av det blå. Jeg elsker elsker elsker når jeg kommer over en bok jeg strengt tatt ikke har behov for å lese, gjør det likevel, og liker den over gjennomsnittlig godt. Sementhagen hadde jeg hørt veldig mye om. Det vil si, jeg har hørt veldig mye om hvor god den er, men ikke hvorfor den er så god. Jeg fikk bakoversveis og kvalmeanfall underveis i lesingen. Jeg har siden siste side grublet på hva i all verden jeg kan skrive i dens omtale, og har for lengst innsett grunnene til hvorfor ingen tidligere har ønsket å utbrodere hvorfor boken er så god. Den er nemlig veldig god, men jeg vet ikke om jeg vil fortelle noen hvorfor. Jeg må gruble litt videre. Den aller siste boken, Våkner om natten og vil noe annet, var helt ukjent for meg, selv om forfatteren i seg selv ikke var et ubeskrevet blad. Denne fikk jeg gjennom bokfestivalen. En av bøkene i en særdeles pussig sammensatt bokpakke som takk for innsatsen helgen igjennom.

Krimmegjeng. Litt av en gjeng.

Det har vært en middels lesemåned, dette. Antallet ljuger en smule, for flere av bøkene har vært relativt tynne. Ingen mursteiner denne gangen heller, gud forby.

- Og hør nå: bare 2 av 6 bøker er skrevet av kvinner! Den sjuende boken er skrevet av både menn og kvinner, så den får ikke være med på denne leken. 2 av 6, eller 4 av 6 om du vil, er ny personlig rekord. Skjer’a?

Kulturellie
Ikke nok med at jeg har lest færre bøker av kvinnelige forfattere enn av mannlige forfattere. Jeg har også vært på kino. Dette må blåses opp i det vide og det brede, for dette skjer ytterst sjeldent. Faktisk har jeg vært på kino to ganger denne måneden, og vekk meg for jeg har for lengst besvimt av sjokk. Jeg kunne skrevet mye om kinosalens unisone latterkrampe under Kong Curling, men siden dette er en bokblogg pålegger jeg meg selv å kun skrive om kinofilmer som har bokrelevans. Hodejegerne. Morsom, spennende og underholdende, overraskende lik boken, og utedoscenen var like deilig som forventet. Nok om deeet.

Litt av en gjeng, dette også. En stakket stund satt jeg på første rad.

Jeg vil heller skrive om Oslo Bokfestival. En gang i mellom forstår jeg ikke mitt eget beste og melder meg som frivillig under slike arrangementer. Jeg blir like sliten og trøtt etter hver gang, jeg lærer aldri. Jeg har tappet øl, loset The Cardigans (ok, nå snakker vi mange år siden) trygt på scenen, og jeg har telt besøkende. Det siste gjorde jeg denne måneden. Jeg telte, telte og telte. Forvirret japanske turister som lurte på hvor the Parliament var (Beklager, men det er helt umulig for meg å skille mellom the Parliament og the Government. Sorry, I am so sorry!) Jeg skulle stå 50 % i infoboden, men i stedet for telte jeg.

Telte og telte og telte. Ja, også passet jeg på at folk ikke gikk under et usikret telttak. Jeg fikk spørsmål om forfattere som var der i fjor, jeg fortalte at jeg ikke visste om noen bordeller i byen, jeg tok i mot klager fra et menneske som ikke forstod kartet over området, jeg telte folk, trykte på en knapp for hver tiende menneske, og jeg så forfattere! Herregud, som jeg så mange forfattere! Lørdag fra ti til fire og søndag fra ti til halv fem. At jeg blir særdeles brydd når jeg ser kjendiser er en dårlig bevart hemmelighet. Jeg hadde mange øyeblikk i løpet av helgen hvor jeg tenker ut de gode kommentarene først i ettertid, for når jeg hadde mine nær-forfatter-opplevelser satte kroppen min alle krefter til for å virke blasert. Kinnene mine røpet meg selvsagt. Ikke at forfattere er min lidenskap, men enkelte er morsommere å ha sittet ved siden av enn andre. Jeg dropper namedroppingen bare for å virke blasert. (les: jeg er dødsredd for at noen skal google og havne hit til bloggen).

Jeg nevner ingen navn, sier jeg jo!

Bookoholic

Jeg antydet i innledningen at jeg skaffet meg nye bøker også i september. Jeg skal virkelig forsøke å ikke gjøre det samme, i det minste ikke i like stor grad, i oktober. For se bare her:

Som takk for blodslit hele helgen stilte Oslo Bokfestival opp med en bærepose bøker til alle frivillige. Selvsagt var dette mitt driv for å jobbe, og… Ja, hva skal man vel si. Jeg fikk med meg ett helt arrangement siden jeg ikke hadde tid til å delta på andre ting pga jobbingen. Dette skulle bøte på strevet:

Øystein Wiiks presentasjon fikk meg lyst til å kaste meg over bøkene hans, uansett hva en eller annen tåpelig anmelder muligens har uttalt.


Flaskepost fra P, av Jussi Adler-Olsen
Snøfonnenes geograf, av Jon Michelet
Våkner om natten og vil noe annet, av Geir Gulliksen
Drømmen om det fullkomne samfunn, av Øystein Sørensen
Juliet, Naked, av Nick Hornby
Fatso, av Lars Ramberg
Samt en krydder-kokebok, Norske drikkeskikker, biografien til Margit Sandemo og en håpløs grillbok.

Jeg vil nødig være utakknemmelig, men jeg føler vel ikke det var den ultimate bokpakken. Gamle, delvis helt ukjente og noen fullstendig ubrukelige. Når jeg ser listen svart på hvitt blir jeg enda mer provosert. Makter virkelig ikke forlagshusene og bokhandlerkjedene å hoste opp bedre enn dette?

Takk og lov hadde jeg fått ti minutter til overs til å kjøpe noen bøker selv:

Til fyret, av Virginia Woolf
Fuglesang, av Sebastian Faulkes
Orakelnatt, av Paul Auster

Se det er bøker jeg gleder meg til å lese! Denne skatten fikk jeg til 70 kroner, og når jeg ser slikt blir jeg lykkelig igjen.

Vinneren av lengste signeringskø ble selvsagt Cecilia Samartin. Gah.

Lykkelig blir jeg også av å motta bøker helt ut av det blå. MOT var ikke overraskende, men det var derimot disse to:

Snøbarnet, av Eowyn Ivey
Dødsenglene, av Steffen R.M. Sørum
Her har jeg gått rundt og fortvilet over at jeg er den eneste i hele Bokblogglandia som ikke mottar bøker fra forlag, og så får jeg helt uprovosert to bøker på en måned? Snøbarnet-grunnen er så fin at jeg virkelig gleder meg til å skrive om den, desto mer gleder jeg meg til å lese boken.



Jeg kom heldigvis, både for henne og for meg, ikke alt for nær Sofi Oksanen. Jeg hadde fått nervøst sammenbrudd og hun hadde blitt blendet av mine røde kinn.

Ellers i september har besøk på bibliotek og loppemarked resultert i disse innkjøpene:

Den hvite manns grav, av Robert Wilson
Honningfellen, av Unni Lindell
Øya under himmelen, av Isabel Allende
Din nestes hus, av Jette A. Kaasbøl
Alle mine triste horer, av Gabriel Garcia Marquez
Engelens spill, av Carlos Ruiz Zafon

Ikke posesalg denne gangen, men 10-20 kroner pr. bok er likevel en glede å spandere.

Nede i himmelen, av Tove Nilsen
Sementhagen, av Ian McEwan

… fra en nettbutikk kostet en smule mer, men dette var bøker jeg ønsket meg noe veldig veldig veldig.

Gert og Brit, joh! Jeg løp inn og knipset et bilde, hørte et par setninger, og løp videre for å telle gående publikum.

Mange bøker? Det er et par til:

Usynlig, av Paul Auster
MINO-triologien, av Gert Nygårdsvold (Mengele Zoo etc)

… men disse byttet jeg til meg etter å ha levert inn en bok jeg hadde fått. Nygårdsvold-triologien ruver i bokhylla sammen med Havets katedral og Fatimas hånd, to andre mursteiner jeg vet jeg burde lese men som jeg utsetter, utsetter og atter utsetter. De blir neppe lest i oktober heller.

Bonusbilder
Alle ville vite når Tegne-Øistein skulle opptre. Jeg fikk sett noen av krussedullene hans!



Jeg bryr meg ikke om å copyright'e dette bildet, men Tore Renberg, Frode Grytteland og Cathrine Sandnes er det åkke som.

Bjørn Sortland var den eneste jeg turte å snakke til. Høhø.
Kommentar til kommentarene siden blogspot'en ikke ønsker at jeg kommenterer meg selv:


Deiiiilig å spore litt misunnelse hos andre enn bare meg :D

Solgunn: Faktisk var jeg i Alta for en måned siden, og da jeg passerte bibliotektet sendte jeg deg en liten tanke.

Gro: Så bra! Det betyr at jeg mest sannsynlig telte deg... Jeg lærte mine begrensninger å kjenne ganske kjapt nemlig, og gjorde mitt ytterste for å gjemme meg mens jeg telte. Hah!

Lena: Ah, du fikk bedre bøker enn meg. Og flere, for å ikke glemme det verste av alt: Du fikk flere!!!

Ingalill: Så du mener dypt sarkastiske, hudflettende slakt ikke virker forlokkende på forlagene??? høhø... Sånn ellers ble jeg oppriktig trist av det siste du skrev. Skyhøye forventninger har fått en helt ny dimensjon etter dette, og det er helt og holdent min egen feil.

Line: Mohahahahhahahahahaah!!! Ang. stadig rekruttering: trurruente jeg fikk en flyer i posten i går som reklamerte for boksalg...? EN UKE I STREKK! HEEREGUUUUUUUUUUUUUUUUD!!! *sikle* Designmessig blir jeg svimmel av både tekstfont og størrelse, og det er derfor helt lovlig å trygle om at jeg endrer utseende nok en gang.

21.9.11

rip rem

Dette innlegget har ikke stort å gjøre med bokverden, men jeg har skrevet om rem tidligere i bloggen i forbindelse med en bok, og ikke ti tusen ville hester skal få meg fra å skrive om rem igjen.




I skrivende stund er jeg fantastisk trist . rem, verdens besteste band, gir seg altså. Jeg er slettes ikke klar for det, selv om guttegubbene er det. Selv hvor fortjent det enn er. Nei, nei og atter nei. Neineineineineineinei! NEI!

I et innlegg i fjor, da jeg skrev om boken Inside out, skrev jeg litt om min rem-historikk. Jeg lar det tale for seg selv og krydrer det hele med sangstrofer bare for å trøkke meg enda lenger ned i depresjonen.


Det hele begynte som 13-åring inne på venninnen min sitt rom. Hun hadde nettopp fått en kassett fra noen tyske slektninger. Vi hadde aldri hørt om gruppen før, men kjempet oss igjennom Out of Time et par ganger. Til min gremmelse (man blir mer selektiv med alderen) var det Shiny Happy People som fikk oss til å gi kassetten forsøk på forsøk. Sangen som rem selv kaller en av sine mest fremtredende ”dumb songs”. En skikkelig teit sang, altså. Vel, vi lyttet og lyttet. BÆNG. Låtene satt som ingen andre låter tidligere hadde gjort. Glem salig blanding av Roxette, Roger Whitaker og Queen. Fra nå av var det rem som herjet.



This is my mistake
Let me make it good
I raised the wall, and I will
be the one to knock it down
World leader pretend, Green

I dag, skremmende nok snart 20 år senere (19 for å være vennlig mot meg selv), er rem for meg fortsatt Gruppen med stor G. Jeg pugger ikke lenger sangtekster (som strengt tatt ikke er korrekte likevel, fordi Stipe er en mester til å snøvle tøyseord og oppriktig mene at ord som ingen andre har hørt om, faktisk eksisterer), jeg ønsker ikke lenger Stipe som far til mine barn, og jeg drømmer ikke om rem (ironisk nok, da bandnavnet viser til søvn/drømmefasen ved samme navn). Jeg ser riktignok for meg at jeg dingler med beina mens Buck og Mills klimprer på hver sin gitar (inkludert mandolin) ved siden av og vi nynner av gårde på alskens sanger, hvorpå Stipey Boy gjør sin merksnodige håndvrikkdans med stor metallisk blå stripe over øynene. Jeg er muligens fremdeles en rem-dagdrømmer.


Did you ever call?
I waited for your call
These rivers of suggestions
are driving me away
The ocean sang, the conversations' dimmed
Go build yourself another dream
this choise isnt mine
So central rain, Reckoning

Det var verre før. Foran Claus Wieses program på NRK for mange herrens år siden, sendte jeg utallige henvendelser både til ham og samtlige i hans stab med iherdig bønn om å komme med blant publikum. Jeg fikk ingen klare svar (dog små-mailet litt med Wiese personlig om vår felles fasinasjon), var feig og ussel og holdt meg hjemme under dyna hvor jeg gråt mine bitre tårer. Den natten drømte jeg. Jeg drømte som jeg aldri hadde drømt før. Den påfølgende kvelden satt jeg foran tv-skjermen (fremdeles med dyna rundt meg), og konstanterte at jeg hadde sanndrømt for første gang. Det handlet om det samme, de gjorde de samme tingene, og de snakket om sære temaer jeg ikke kunne ha gjettet meg til. Jeg var dypt rystet og samtidig ikke overrasket i det hele tatt.



Will you be remembered?
Will she be remembered?
Alone in a crowd, a
bartered
lantern borrowed
If I'm to be your camera
then who will be
your face?
Camera, Reckoning

3. september 2009 hadde jeg ett av mitt livs største opplevelser. Jeg stod i femte rad og svevde av lykke på rem-konsert. Da Exhuming McCarthy (en av de tingene jeg elsker ved gruppen er deres politiske og miljømessige engasjement) begynte kunne jeg i likhet med fjortisene på New Kids on the Block-konsert på det glade 90-tall, besvimt. Virkelig besvimt. Jeg brukte mange uker på å lande. Ikke en gang en ankeloperasjon et par dager etter konserten fikk meg til å slutte å sveve av lykke.


The stars are the greatest thing
Ive ever seen
And they're there for you
for you alone
You are the everything
You are the everything, Green



Nå blir det ingen flere rem-konserter. It's the end of the world as I know it, and I feel sad.





Whenever we hold each other
we hold each other
There's a feeling that's gone
Something has gone wrong
And I dont know how much longer I can take it
House made of heart will break it
Take my head in your head and shake it
In this near wild heaven
Not near enough
Near wild heaven, Out of time

16.9.11

Gratiskyss i mørke, av Glenda Millard

Da Cappelen Damm fristet bloggverden med sine ungdomsbøker for høsten 2011, var jeg rask med å melde meg på Bokbloggturneen med Gratiskyss i mørke. Luxlie åpnet ballet og Sunadokei skrev en veldig fin omtale av boken i går. Begge, i alle fall førstnevnte, er i målgruppen og deres anmeldelser er vel verdt å lese. I morgen er det Shauri sin tur, og jeg gleder meg til å lese hva hun syns.



Gratiskyss i mørke, av Glenda Millard

Plottet


En gutt hvis alder er et sted mellom barn og ungdom, rømmer fra sine fosterforeldre og søker tilflukt hos de hjemløse. Gutten tar navnet Rask. Nytt navn, ny start og ny identitet. Han finner en farsfigur i uteliggeren Billy, og et forsiktig vennskap vokser frem. En dag bryter krigen løs. Billy og Rask søker sammen og tar seg av en forkommen liten gutt på seks år. Max gjemmer seg under en pult på biblioteket, der han venter, venter og atter venter på en mamma som aldri kommer.


«Jeg fikk ikke frem et ord. Billy visste ikke at moren min bare hadde dumpet meg. Han visste ikke at pappa heller ville dø enn å bli boende sammen med meg. Jeg hadde aldri fortalt ham om alle fosterfamiliene, julingen jeg hadde fått, kjeften og ensomheten. Men etter alt vi hadde opplevd sammen, hvordan kunne han tro at jeg var svak? Hvordan kunne han få seg til å tro at jeg ville svikte Max når han hadde mest behov for meg?

Ingenting er lett, hadde jeg lyst til å skrike. Ingenting i hele dette fordømte universet!» (s. 130)


De tre forsøker å etablere et liv i en nedlagt fornøyelsespark. Gjemmested – og hjem – er i spøkelseshuset. Snart blir den lille familien større: femtenårige Tia og hennes vesle baby søker trygghet hos de tre. - Tia som danser for soldatene.

«Hun satt på sanden med korslagte ben og slikket seg ettertenksomt på fingrene mens vi så på henne. Så holdt hun ønskebenet opp foran seg mot den blekksvarte himmelen. De hvite håret hennes falt ned som fuglevinger ved siden av det månekyssede ansiktet.» (s. 140)

Billy og barna gjør mer enn å rømme fra en krig. På sin flukt leter de etter et hjem, etter å ha en unik identitet, slippe konflikter og å overleve livet.

Oversettelsen

Historien fortelles av Rask og er en skjønn forening av ren fortelling og henvendelser til leseren. I orginalutgaven heter hovedpersonen Skip, og dermed gir følgende setning side 118 mening:

«Hva står på, Skipper? Hvisket hun. Det var bare Tia som kalte meg Skipper.» (s. 118)

Oversetteren burde muligens gått et par runder til før hun oversatte Skip til Rask. Skip gir mening, Skipper gir enda mer mening: Skipper som i båtfører, han som leder an. Rask, derimot, er… tja… kjapp til bens.

Fargerik kunst

Rask er en kunstner i sinnet. Han ser farger i alt, vet viktigheten av lyssetting og skyggelegging. Det kan bli litt for mye av det gode.


I fjerde kapittel begynte jeg å bli mettet: «gult er nemlig lykkens farge», «det er også vennlighetens farge», «(…) så traff lysstrålen de gule blomstene og det hvite korset, og jeg merket den mot ansiktet, og innenfor øyenlokkene lyste det farlig rødt.» Jeg visste ikke om jeg skulle smile eller gråte da første setning i kapittel fem begynte slik: «Billy og jeg tok to grå ulltepper fra Dronningen.»
Alt – personer, hendelser, navn, steder – er i farger. Det kunne fungert bra om det hadde vært mer systematisk. Plutselige overdoser med fargebruk gjør det likevel bare forstyrrende.


Språkbilder

Boken er sprengfull av farger, ja visst, men du verden så sprengfull den også er av andre metaforer og språklige finesser. Det går ikke knirkefritt for seg: pompøse setninger avløser barnlige uttrykk. Pompøsitet kan fungere det, men vær i det minste mer konsekvent. Jeg lot meg forvirre.

Målgruppen, ungdommen, lar seg formodentlig begeistre. Språket er tidvis utfordrende, leker seg mellom linjene og fremstår for meg som en ypperlig bok å diskutere i klassesammenheng.

For å ta et fattig eksempel: Rask, Max og Billy søker ly fra krigen i en fornøyelsespark. Som om ikke det er nok finner de trygghet i et spøkelseshus. - Ganske fiffige detaljer!

Følgende sitat kombinerer både fargebruk, bildebruk og en grunnleggende trist-fine fortellingen:

«Det var en grå morgen med salt i luften da jeg planla å gi Billy og Max en perfekt dag. Hvis det funket, kunne det kanskje være det som skulle til for at vi alltid kunne være sammen.» (s. 85)

- En nydelig dag som avsluttes med Max sin såre lengsel etter moren. Han vil ikke være hos Rask. Han vil være hos mamma.

«At Max skulle finne moren sin, var en tanke like ensom som en albatross. Jeg ble sint på meg selv for at jeg hadde vært så dum. Mad tilhørte en annen, ja selv Billy tilhørte ikke meg. Det spilte ingen rolle om dagen hadde vært så perfekt som bare det. Det forandret ikke på noe.» (s. 89)

Pappas frakk

Et av de hyppigste bildene forfatteren benytter seg av er nettopp pappas frakk. Frakken representerer Rask lengsel etter sin pappa, en som beskytter og er glad i ham. Det er her boken har sin største styrke.


«Så sluttet han å snakke med meg. Det var det verste av alt. Det føltes som det var min skyld. En gang spurte jeg ham hvorfor han ikke snakket til meg, og da skrek han:
- Fordi jeg er redd! Pappaen din er redd. Gå til skolen og si det til kompisene dine, du.
Pappa visste ikke at jeg ikke hadde noen venner.
- Hva er du redd for pappa?
- Jeg vet ikke, det er det verste. Jeg er bare redd!
Ikke lenge etter det sa myndighetene at han ikke kunne ha ansvaret for meg lenger. Jeg sa til dem at jeg ikke behøvde å passes på. Jeg prøvde å si til dem at de hadde tatt feil, at det var jeg som passet på pappa, men de ville ikke høre på hva jeg hadde å si.» (s. 158/159)


Det er hjerteskjærende. Partiene hvor han savner sin pappa som mest, og der han reflekterer over hvorfor det gikk som det gikk, er verdifulle.

Etter krig kommer fred

Jeg har mast om pussig, forstyrrende og overambisiøst språk. Handlingen er heller ikke optimal. Det er ikke så spennende som man skulle tro, faktisk oppfatter jeg den som temmelig langdryg og uengasjerende.– Men så ombestemte jeg meg. Boken glimrer nemlig tidvis med vidunderlige små episoder, særlig i siste del.

«Jeg begynte å legge en plan i hodet på samme måte som jeg hadde gjort da jeg rømte. Men denne gangen rømte jeg ikke fra noe eller noen, ikke fra lærerne som sa jeg var dum fordi jeg ikke forsto matte, eller folka som dengte meg når de egentlig skulle ha tatt vare på meg, eller de som sa at pappa ikke var helt riktig rett, fordi han kunne høre folk skyte på hverandre og skrike ti år etter at han hadde slåss i noen annen krig. Jeg skulle til et sted som det aldri ble nødvendig å rømme fra mer, et sted der jeg kunne få meg utdannelse og strekke hendene mot himmelen og se hvordan lyset falt og hvor skyggene var, et sted hvor jeg kunne fange vinden og finne svar på de vanskeligste spørsmålene jeg stilte. Jeg vet at setningen er lang og inneholder for mange ord som overlapper hverandre, men noen ganger, når jeg er sint, kommer de bare strømmende ut av meg som tårer, og hvis jeg er glad, er ordene mine som sang. Hvis det skjer, har jeg laget den regelen at jeg ikke skal forandre dem, fordi de kommer fra hjertet og ikke fra hodet, og det er slik det skal være.» (s. 155)

Når jeg leser slike avsnitt i en ungdomsbok tilgir jeg dårlig språk og feil i oversettelsen. Jeg glemmer irritasjon over overdreven adjektivbruk og stillegående fremdrift i handlingen.

I stedet smiler jeg for meg selv og gleder meg over at boken oppfordrer den oppvoksende generasjon til å reflektere over de viktige ting i livet. Det er en kunst å lære seg å lese mellom linjene, enten det er i bokform eller i relasjon med andre. - Boken var plutselig ikke så verst likevel.

15.9.11

Menneske uten hund, av Håkan Nesser

Jeg er en hund (…) etter krim, og Nesser-krim er lik kvalitet. Boken ble innkjøpt på posesalg til femti kroner, noe som ga en sprekkfull pose og en stykkpris på rundt omkring kr 3,50. Money well spent indeed.

Menneske uten hund, av Håkan Nesser
Menneskene
Familien Hermansson samles før jul for å feire 105-årsdag. Det er far Karl-Erik (65 år) og datteren Ebba (40 år) som skal gjøres stas på. Gjestene er

Rosemarie: Gift med Karl-Erik og mor til Ebba. 60 +. Drikkfeldig, ensom og kald.
Robert: Sønn av Karl-Erik. 30 +. Berømt og beryktet for en særdeles pinlig reality-opptreden.
Kristina: Datter av Karl-Erik. 30 +. Yngst og definitivt stilt i skyggen av sin storesøster.
Henrik: Sønn av Ebba. 20 år. Vellykket og intelligent. Mammas øyensten og morfars favoritt. Student.
Kristoffer: Sønn av Ebba. 15 år. Kvisete, usikker og føler seg underlegen i forhold til broren.
Kelvin: Kristinas lille sønn. 1,5 år. Autistiske trekk. Gjør lite av seg grunnet lav alder.
Jakob: Kristinas mann. Rik og vellykket forretningsmann som stadig er på farten.
Leif: Ebbas mann. Samvirkelagsbestyrer og ikke helt godkjent som familiemedlem.

Bursdagskalaset består altså av en liten forsamling mennesker, da Roberts eskapader i TV-ruten ikke fristet bursdagsbarna til videre storslått selskapeligheter. Robert er hovedpersonen alle tenker på men som alle ønsker å fryse ut. Hans famøse five mins of fame skal ties i hjel for alt det er verdt. Alle er der, alle er samlet, selv om ingen ønsker å være der. Verken i selskapet eller for hverandre.

- En meget klam stemning i det hermanssonske hjem, altså. Sammenkomsten er en ren studie i manglende samhold, dårlig kommunikasjon, ødelagte familiebånd og menneskers grufullhet. Hermanssons er i aller høyeste grad en dysfunksjonell familie.

Den grunnleggende konflikten befinner seg mellom Karl-Erik, Ebba og Henrik mot resten av familien. Det skal vise seg å være flere skjeletter i skapene:

Plottet
Midt i 105-årsfeiringen forsvinner Robert. En dag eller to går før han blir meldt savnet. Har han funnet en kvinne å tilbringe dag og natt med, eller har hans ubekvemme berømmelse tvunget ham til å hoppe av og forsvinne i mengden i mer tropiske strøk? Forsvinningen blir ikke sett som alvorlig og mulig kriminell før vidunderbarnet Henrik også blir sporløst borte et døgn senere.

Hunden
Det er jo ingen hund i historien. Det er derimot en etterforsker med i historien! Hans navn er Gunnar Barbarotti og Menneske uten hund er Nessers første bok med Barbarotti i føringen. Han er en nærmest normal etterforsker, om slikt finnes i litteraturens krimverden. Han er riktignok skilt, dog uten dramatikk, og er verken drikkfeldig eller casanova. Han er, så utrolig som det enn kan høres ut, rent ut sympatisk.

Fullstendig normal er han selvsagt ikke. Et lite avvik fra normalen må til for å få innpass i en kriminalroman. Barbarotti fører regnskap med Gud. Gjennombrudd i etterforskningen gir Gud plusspoeng, dersom hans bønner går i oppfyllelse likeså. Går noe i mot Barbarotti blir det derimot minuspoeng og bevis for at Gud slettes ikke finnes. Eksistenspoengene tilførte boken en god porsjon humor, og var relativt fornøyelig.

Oppdraget vel utført
Menneske uten hund er på mange måter en annerledes krimroman. Historien er på mange måter viktigere enn selve kriminalgåten. Denne blir nærmest som en bagatell å regne. Her finnes en del logiske brister, spørsmål som ’Hvorfor ble ikke Kristina avhørt tidligere? ’ og ’Hvorfor rettet man ikke mistanken mot Robert, eventuelt mot Henrik?’ men dette føles til syvende og sist nokså uvesentlig. Igjen: kriminalgåten er ikke det viktigste.

Det viktigste i boken er selve historien om en familie som ikke fungerer. Kjernefamilien fungerer ikke for noen av partene, og heller ikke storfamilien fungerer. – Ikke før, og ikke etter.

Familiemedlemmene er der ikke for hverandre. De trekker seg inn i hvert sitt skall. Nesser beskriver sine romanfigurer godt. Vi får et solid innblikk i deres karakter, personlighet og deres relasjoner til hverandre. Jeg opplever også sorgen, savnet og den vanskelige uvissheten som troverdig og velskrevet. Med Barbarottis religiøse regnskap som rosinen i pølsa, gjør den gode krimromanen komplett. – Eller skal vi heller si roman med krim?


Ekstra plusspoeng: Karl-Erik og Rosemarie bosetter seg underveis i historien i mitt spanske sommerparadis. Akkurat hvor dette er får være en dårlig skjult hemmelighet.

8.9.11

Diggevigg

Det er to dager siden forrige innlegg, og bare en uke siden innlegget før der igjen. I stedet for å skrive om bøker jeg faktisk har lest, velger jeg å skrive om bøker jeg ikke har lest. Edit: bok jeg ikke har lest.

Labben har muligens en anelse om hvilken bok jeg snakker om. Labben hvis menneske jeg beundrer for å ha lest boken jeg ikke har lest. En vakker dag skal jeg lese den, skrev jeg til henne i juli. Det har gudskjelov stort sett regnet både nedover og sidelengs. Joda, solen skinner den dag i dag, men helt skyfritt er det definitivt ikke. Ikke at jeg ser ut fra her jeg sitter, men en vakker dag kan det garantert ikke være, for jeg har slettes ikke lyst til å lese boken jeg enda ikke har lest.

For å motivere meg selv minnes jeg de gode gamle dager da jeg brukte Viggo som hjelp for å motivere meg (igjen) til å lese Ringenes Herre. Jeg bildegooglet derfor Silmarillion i håp om at Aragorn på en eller annen måte kan linkes til den store stygge boken.

Jeg ga ikke opp før google ga opp. Dette skjedde på side 44 da google virkelig begynte å bli desperate:



Her måtte større skyts til pers. Jeg plusset derfor på Aragorn på søkefeltet. Jeg fikk treff, for all del, men motivasjonen ble likevel ikke skrudd opp til maksnivå.

Jeg kapitulerte fullstendig. Hvorfor skrive så mye bare for å kunne legitimere litt Viggo-bilder på bokbloggen?

Dessuten spilte han i filmatiseringen av The Road, hvis bok jeg elsket og hvis film jeg nesten elsket. Viggo er bokrelatert så det holder i lange baner.

Nå snakker jeg meg helt bort igjen. Poenget er… Jeg har ikke glemt Silmarillion. Det skal jeg ha, om ikke noe annet. Jeg har til og med lært meg hvordan tittelen staves. Det er bare det at. At. Nå holder jeg på med en bokbloggturnebok, sant, og så har jeg lånt Gjenferd, sant, og to bøker til, sant, og så har jeg kjøpt to bøker på biblioteksalg, sant, og venter på to – nei, fire – bøker i posten som jeg har bestilt. Sant. Og. Angst.

Angst.

Angst.

Jeg skal jobbe som frivillig under Oslo Bokfestival. Bokpakke til bidragsyterne. Boksalg. Boksigneringer. Forfattere. Fremmede. Folk. Fremmede folk.

Angst.

Strengt tatt var det bare dette jeg skulle skrive om. Jeg grugleder meg og føler meg allerede som Viggo. Viggo venneløs, altså. - Noen andre som skal dit?

6.9.11

Lærer'n, av Frank McCourt

At jeg elsker posesalg på loppemarkeder er en dårlig skjult hemmelighet. Stort mer åpenbart kan det vel neppe bli. Posesalg på bøker, altså. Bare tanken får fingrene til å gå løpsk, øynene til å poppe ut og hjertet til å hamre hurtigere enn en duracellkanin på speed. Vellykket vits? Kanskje ikke. Poenget er uansett som følger: Jeg kjøpte Lærer’n på posesalg. Forfatteren er et velkjent navn, men selv hadde jeg ikke lest noe av han. Boken var mer som posefyll å regne, et desperat forsøk på å stappe posen inntil det revnbare. En dag stod jeg himmelfallen ved bokhyllene og gispet: ”Hva skal jeg lese? Det er så mange bøker jeg ønsker å lese! Hvilken skal jeg velge? Akk! Denne? Nei. Denne? Nei. Hjelp!” Guttungen hjalp meg. Prøvde å hjelpe meg. ”Nei, den har jeg lest. Nei, den har jeg også lest. Den også. Nei.” Etter flerfoldige forsøk pekte han på en slitte semi-lille lefsa med den noe lite fristende tittelen Lærer’n. – Og da måtte jeg jo lese Lærer’n.



Lærer’n, av Frank McCourt
Fra bokens bakside: Forfatteren forteller om sine 30 år som lærer i New York City, om prøvelsene, triumfene og opplevelsene i møte med mer enn ti tusen elever opp gjennom årene. McCourt strever med å finne seg til rette på de rastløse, bråkete og uforutsigelige New York skolene. Han lærer å bli lærer, og hans undervisningsmetoder utvikler seg til å bli alt annet enn konvensjonelle. På Stuyvesant High School blir han en legende lenge før han blir et kjent navn. Det er hans forhold til elevene og hans forsøk på å få ungdommer til å lære og til å finne seg en plass i livet som til slutt gjør ham til forfatter.

Boken er delvis roman, delvis selvbiografi. Delvis fakta, delvis fiksjon. Frank McCourt skildrer sitt liv som lærer, samtidig som vi sporadisk får et lite innblikk i hans bakgrunn og liv utenom lærervirket. Fokuset i boken ligger hele tiden i klasserommet.

Det var aldri hans store drøm å bli lærer. Når han først utdannet seg som lærer var det mest ved tilfeldigheter, og ambisjoner om å rykke oppover i hierarkiet er ikke-eksisterende. Han er ingen umiddelbar suksess som lærer. Han går lei, mangler inspirasjon, mister lysten. Skifter skole. Oppfører seg og oppfattes som et utskudd på lærerrommet. Elevene har sansen for han. Ikke fordi han hamrer inn pensum i hodene deres, men fordi elevene makter å snakke ham rundt. Hver eneste gang, mens timens minutter spiser seg inn mot friminutt. Plutselig sitter han og forteller om sin barndom i Irland. Om sine tidligere arbeidserfaringer. Om alt. - Alt annet enn det han burde ha undervist i. Eller?

Noen dager har jeg mest lyst til å gå min vei, smelle døra igjen etter meg, si til rektor at han kan få denne jobben billig av meg, strene ned bakken til ferja, kjøre til Manhattan, reke gatelangs, ta meg en øl og en hamburger på White Horse, sitte på Washington Square, titte på de lekre studinene fra New York University som kom forbi, glemme McKee Vocational and Technical High School for godt. Staheten deres. En enkel setning: Subjekt, predikat og, kanskje, hvis vi kommer så langt en dag, objekt, direkte og indirekte. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med dem. Prøve med gamle trusler. Følg med i timen, ellers stryker dere. Hvis dere stryker, får dere ikke eksamenspapirer, og får dere ikke eksamenspapirer og bla-bla-bla. Alle vennene deres vil være der ute i den store verden og henge opp avgangsvitnebyrdene på veggen på kontoret, vellykkede, respektert av alle og enhver. Kan dere ikke bare se på denne setningen og for en gangs skyld i deres ynkelige tenåringstilværelse gjøre et forsøk på å lære. (s. 89)

Lærer’n filosoferer mye rundt undervisningen, undervisningsmetodene og pensum. Han jobber seg frem til en erkjennelse og forståelse av at lærerens viktigste oppgave ikke er å fortelle hva, hvordan og hvor, men å få elevene til å tenke selv, søke innsikt og kunnskap.

Litt etter litt lærer han selv å bli lærer. Han gjør sine svakheter til noe positivt, bruker svakhetene som en ressurs. Det er inspirerende som leser å følge ham på veien mot til nye innfallsvinkler, nye måter å undervise på. Ikke alt er vellykket, langt i fra, men små seire i skolehverdagen gir han styrke til å fortsette. Han vet at han gjør noe riktig, at han har noe der å gjøre, selv om han føler seg fremmed i skolesystemet.

David, jeg vil at du og klassen skal notere dere klokkeslettet og datoen og det faktum at dere leste opp den første oppskriften i deres liv for klassekameratene, her i rom 205 på Stuyvesant High School. Gud aleine veit hvor dette vil føre dere. Jeg vil at dere skal huske at dette antagelig er første gang i historien at en klasse i kreativ skriving eller engelsk satte seg ned med en kokebok og leste oppskrifter. David, legg merke til at jubelen ikke akkurat står i taket. Du leser oppskriften som om du leste en side fra New Yorks telefonkatalog. Men fortvil ikke. DU var inne på nytt og ukjent område, og når vi ber deg lese opp på nytt, vil du sikkert gjøre det med fynd og klem. Noen andre? (s. 226)

Boken har fått mye kritikk for å være selvforherligende og selvskrytende. Spesielt bemerket jeg meg Dagbladets anmeldelse som var særdeles kvass i sin omtale. Jeg deler overhodet ikke hans oppfattelse. Tvert i mot oppfattet jeg forfatteren som overraskende lite selvgod. Han uttrykker både upassende oppførsel, svakheter og udugelighet. I mine øyne fremstår han som ydmyk når han når han så smått forteller om eksisterende og gamle elever tilbakemeldinger om hans lærerrolle. Eller ydmyk? Jeg forsøker å finne et bedre ord for det: han er ikke takknemmelig for tilbakemeldingene. Han føler heller at det ikke er ham de snakker om. Aha-opplevelsene i klasseværelset gjelder både for elevene og for lærerne, elevene lærer og læreren lærer selv å være lærer. – Det er ingen magi, det er en prosess.

Prosessen er delvis sår. Frank er selv smertelig klar over sine svakheter. Sårest er likevel episodene der han forteller om de som gjorde størst inntrykk på ham som lærer. Noen episoder kommer av seg selv. Andre episoder er det han selv som provoserer frem.

Lærer’n konsentrerer seg nesten utelukkende om lærergjerningen og prosessen han går igjennom. Dette krydres av alle enkeltelevene han møter på sin vei. Noen frekke, noen uinteresserte, noen flinke, noen populære, noen man intuitivt vet vil få et liv på skråplanet, noen man ser vil få en lys fremtid. Alle har en historie, en bakgrunn, en skjebne. Lærer’n gir oss et innblikk i de mange elevenes liv, men leseren får aldri vite mer enn hva læreren får vite. Det trenger ikke være mye informasjon, men likevel nok til å være høyst personlig og rystende.


Jeg turet fram til Daniel gjorde meg helt flat.

Daniel hva hadde du til middag i går?
Kalvemedaljonger i en slags hvitvinssaus.
Hva spiste du til kalvemedaljongene i hvitvin?
Asparges og en liten salat med vinaigrette.
Noen appetittvekker?
Nei. Bare middagen. Mor mener at de spolerer appetitten.
Var det din mor som stekte kalvemedaljongene?
Nei, hushjelpen.
Jaså, hushjelpen. Og hva gjorde mora di, da?
Hun var sammen med far.
Så hushjelpen lagde middagen, og da var det vel også hun som serverte den?
Det stemmer.
Og du spiste middagen aleine?
Ja.
Ved et stort, polert mahognibord, antar jeg?
Det stemmer.
Med krystall lysekrone?
Ja.
Du sier ikke det.
Jo.
Hadde du musikk i bakgrunnen?
Ja.
Mozart, antar jeg?
Nei. Telemann.
Og så?
Jeg lyttet til Telemann i tjue minutter. Han er en av fars yndlinger. Da stykket var
slutt, ringte jeg til far.
Og hvor var han, om jeg tør spørre?
Han er på Sloan-Kettering Hospital med lungekreft, og mor er hos han hele tida, for de regner med at han skal dø.
Unnskyld meg, Daniel. Du skulle sagt det i stedet for å la meg kjøre deg igjennom dette middagsforhøret.
Det gjør ingenting. Han dør uansett.


Det var stille i klassen. Hva kunne jeg si til Daniel nå? Jeg hadde vært frampå igjen med den smarte og festlige leken min – læreren som forhørsleder – og Daniel hadde vært tålmodig. Detaljer fra hans elegante, ensomme middag fylte klasseværelset. Faren hans var her. Vi ventet ved et sengeleie sammen med Daniels mor. Vi ville for alltid huske kalvemedaljongene, hushjelpen, lysekronen, og Daniel alene ved det polerte mahognibordet mens faren lå for døden. (s. 248-249)
Noen tårer innimellom altså, men aller mest er det latter. Boken har masse humor og enda mer selvironi. Den er gjennomført morsom, interessant og lærerik. – Men jeg brukte en del sider på å forstå hvordan jeg best kunne lese boken. All teksten står sammen. Her fins ingen anførselstegn eller tydelige skiller mellom monolog og dialog. Ingen tydelige skiller mellom tale og tanke. Det blir mye på en gang, det flyter av gårde og det er intenst. Jeg ble til tider nesten anpusten, men mest av alt engasjert.

Jeg likte boken. Jeg likte hvordan boken var bygget opp. Mest av alt likte jeg budskapet om prosessen man går, både elev og lærer. – Som menneske, om du vil. Jeg lar Aftenposten sin anmelder avslutte denne omtalen med sine ord:

”(…) Og nå i "Lærer'n", i det som kunne bli karakterisert som en krysning mellom slapstick, hvor latteren tidvis setter seg fast i halsen på leseren, memoarer og roman, skildrer McCourt en reise fra bunn til topp i New Yorks skolesystem, hvor han både prøver å skape en helhet av sitt tidligere liv og i like høy grad fremstår som en elev til sine elever.”

1.9.11

Lest i 2011- Juni Juli August

Nå er det på tide, nå. Nå er det sannelig min hatt på tide. Nå er nå, for å si det slik. Etter månedsoppsummeringer både i januar, februar, mars, april og mai må jeg ta en cyberwalk of shame og oppdatere sommermånedene i ett innlegg. Tiden har gått litt for fort for meg, noe som strengt tatt er en god greie og således ingenting å ha dårlig samvittighet for. Jeg er uansett ikke i stand til å ha noen som helst dårlig samvittighet for å ikke blogge nok, bare så det er sagt. Jeg bare presiserer det, slik at vi kan gå videre samtidig som dere ikke tror jeg har dårlig samvittighet. Jada. Neida.

Hva i juni

Simon og eiketrærne - Ville Svaner - Orkideens hemmelighet

To av tre bøker er omtalt. Ingen av bøkene er av norske forfattere, noe som må være ny personlig rekord. Akkurat hvorfor dette er så sensasjonelt bevises i oppsummeringen av de to andre månedene. Simon og eiketrærne var en vidunderlig oppvekstroman, noe Ville Svaner for så vidt også kan betegnes som. Oppvekstroman, altså, ikke vidunderlig. Jeg slet såpass med den at jeg brukte år og dag, i det minste uker, på denne mursteinen om tre generasjoner kvinner i Kina. Her var det forherligelse av seg selv og sine, evinnelige gjentakelser av ord og uttrykk, og diverse andre irriterende ting å henge seg opp i. Tidvis var den veldig god, og litt historie om Kina er ei å forakte, så jeg er likevel glad jeg leste den. Orkideens hemmelighet var en deilig dameroman, selv om det er politisk ukorrekt i bloggverden å bruke en sådan betegnelse. Massevis av kjærlighet og ditto forviklinger, fortid og nåtid i skjønn forening. Klisjeene florerte, men det gjorde liksom ingen verdens ting.

Hva i juli

Den som reddes kan - Ved Chesil Beach – Nattmenneske – Reiser – Trylleglasset – Jernvognen - Dama som gikk på dører - Til Sibir - Livet er et annet sted

Ni av ni bøker er omtalt. Fem bøker er av norske forfattere. Back on track, for å si det slik. Jeg bør vurdere å lese færre norske bøker. Nei. Hvorfor det, egentlig? Nei. Jeg skal ikke skrive ut og bort om disse bøkene, siden jeg lagde et eget fellesinnlegg om samtlige. Tre av bøkene var fantastiske, tvers igjennom utrolig gode. Dessverre var jeg motsatt begeistret for tre av de andre. Dermed gjenstår, helt riktig, tre bøker som var, igjen helt riktig, ok. – Men jeg skulle jo ikke skrive ut og bort om disse bøkene, skulle jeg vel.

Hva i august

Vokterne - La kloden spinne - Små nøkler store rom - Poplene på St. Hanshaugen - Elsi Lund - Roser i et sprukket krus

Fire av seks bøker er omtalt. Like mange er av norske forfattere. Eller forfatter_ om du vil. August var den o’store Bjørg Vik-måneden i det ellikkenske hjem. Måneden ble dog innviet med lesing av en barne- og ungdomsbok. Guttungen selv var meget tvilende til boken, han forstod den ikke helt, men det gjorde *trommevirvel* jeg! Det er nesten vondt å innrømme det, men jeg lot meg rive med og syns den var riktig så skummel *pingellie*. En vakker dag skal jeg skrive mer om boken. Jeg lugger meg i håret av frustrasjon over å ikke skrive ned mine tanker umiddelbart etter ferdiglest bok, for nå husker jeg ikke alt det kloke jeg formulerte i mitt hode. La kloden spinne var knakende bra, og anbefales alle. Den er heldigvis omtalt. De tre neste på listen er triologien om Elsi Lund, et velkjent navn for de fleste. Svupp-svupp-bøker, lettleste og fornøyelige. Roser i et sprukket krus var overraskende bra om sorg i godt voksen alder, og beskriver hvordan man skal forsøker å leve videre etter å ha mistet sin livsledsager. Den fortjener et eget innlegg, tror jeg.

Tall

De gylne tall er 3 – 9 – 6. Et ganske representativt tall vil jeg tro. Juni var det tusen ting på tapetet, og jeg rakk ikke annet enn å gjøre alt annet enn å lese. Noe sånt. Den ene boken strevde jeg attpåtil med mer enn godt var. I juli leste jeg ni, et tall som viser til sommerferie og all verdens tid, men her må det vel også innrømmes et par-tre-fire lettvektere. I august ble det noen færre bøker igjen, men flere enn i juni. Fortsatt sommer, men på’an igjen med jobb, barneaktiviteter, styreverv og andre forpliktelser.

I sommer har jeg produsert til sammen sju blogginnlegg, hvorav 0 i juli. Banna bein ingen flåsete innlegg, men derimot kun ett månedsinnlegg (for mai) og resten bokomtaler. Hele 16 bøker har blitt omtalt. Eller 19 om du vil, dersom vi tar med tre som er lest tidligere i år og i fjor.

Kulturellie

Etter fotballcup i øspøsende vær var det rett hjem og spyle gjørmeklær, vaske samme klær i maskin to ganger, fyke av gårde til Nordmarka på hyttetur, sprengkose seg, bli overrasket over bilrestriksjoner, fyke av gårde grytidlig for å rekke Bjølsen Bokmarked. Intensjonen var god, jeg hadde gledet meg ut og bort i månedsvis. Skuffelsen var formidabel da vi parkerte bilen bare for å oppdage et skilt med påskriften ”AVLYST pga byggearbeider”. Jeg trøstet meg med å klikke meg rett inn på bokkilden.no og bestille et par bøker til blodpris. Posesalg, next time…
Langt mer spennende, tross billige bøker, var nok invitasjon til Lucinda Riley-lanseringsfest i regi av forlaget. Det skulle jeg veldig gjerne fått med meg, men tilfeldighetene ville det ikke slik. Attpåtil likte jeg boka såpass godt at jeg har plaget meg selv med dette også i ettertid.

Kjønn

Jeg tror hele tiden at jeg leser altfor ofte bøker av kvinnelige forfattere, men tallenes tale sier at det slettes ikke er så ille. I disse månedene leste jeg 10 av kvinner og 8 av menn. Uten at jeg skal gruble over hvor mange prosent dette blir, slår jeg bare fast at det er bortimot likt.

Land

Ti norske, en fra Asia (Kina), en fra USA, fem fra Europa og en fra Norden (Sverige). Her har jeg strengt tatt forbedringspotensial. Jeg mener, jeg hadde ikke hatt vondt av å utvide repertoaret en smule.

Sidetall

Tre bøker på godt over 400 sider. To fliser på under 200. Resten et sted i midten. Det er der jeg trives. Ellie in the middle.

Tema

Fem om oppvekst, en om sorg, en humoristisk og tre krimromaner. Da gjenstår åtte: en porsjon kjærlighet og kjærlighetsproblemer, men mest av alt: særdeles mye om livet og hvordan man skal eller ikke skal leve det.

Terningkast

Tre treere, ti firere og fem femmere, passende nok. Ingen vanvittig håpløse, men heller ingen innentiere. Sistnevnte er fordi jeg må forsøke å være litt streng med meg selv. I alle fall to av disse er jeg tilbøyelig til å gi full pott. Vel, la meg gi de full pott i denne sammenheng. Sommersammenheng. Sommer 2011-sammenheng.

Jeg forsøkte i alle fall.

26.8.11

Oppvekstromanene: Elsi vs Tove

I min oppvekst leste jeg både Skyskraperengler og Små nøkler store rom. Trur eg. Det er i det minste noe unektelig kjent ved begge bøkene. Historiene var velkjente, og små episoder ble med litt hjelp gjenopphusket. Likevel stod disse to bøkene ikke for meg som representanter for gode leseopplevelser som barn og ungdom. Jeg har derfor brukt deler av dette året på å lese bøkene og deres oppfølgere på nytt i voksen alder. – Ville leseopplevelsen bli rikere i en alder av 30+? Og hva er det egentlig som gjør disse oppvekstromanene så populære?

Oppvekstroman er en romantradisjon som henter elementer fra dannelsesromanen. I disse romanene følger man som regel én hovedperson fra barndom og inn i voksenalder, med vekt på personlige utvikling i møte med skiftende modenhet og omgivelser. (wikipedia.no)


Triologi av Tove Nilsen: Skyskraperengler, Skyskrapersommer og G for Georg


I 1982 var man enda purung, og det gikk noen år før jeg lånte Skyskraperengler på biblioteket. Dermed slapp jeg sånn rent potensielt, å vente like lenge som de som leste boken med en gang, på oppfølgerne Skyskrapersommer (1996) og G for Georg (1997). Det skulle likevel gå mange, mange år før jeg leste disse. Skyskraperengler ble lest for annen gang i fjor, og i år har jeg endelig fått lest de to andre i triologien.

Når det er sagt ønsker ikke forfatteren selv å se bøkene som en triologi, hun om det.

Tove skriver om Tove som bor i en av landets første drabantbyer, i en av landets første drabantbyblokk. Vi møter henne første gang som elleveåring, og følger hennes famlende og søkende skritt inn i tenårene, helt til vi forlater henne som femtenåring.

Tove har to venninner i samme oppgang, Siri og Rita. Sammen og hver for seg strever de med overgangen mellom barn og voksen, gjengmentalitet, tvilsomme rollemodeller og drømmen om løsrivelse.

Vi følger Tove og hennes venners oppvekst i Skyskraperen, høyblokka på Bøler. Folk fra alle kanter av landet ble stablet sammen i høye blokker og etablerte sitt eget univers, sitt eget samfunn. Det blir noe helt spesielt når så mange jobber og bor sammen på et lite område. Man kommer tett inn på hverandre, man kjenner hverandres hemmeligheter. Barna får reserveforeldre i hver oppgang, og alle passer på alle. Helt til det går galt og beskyttelsen går over til ansvarsfraskrivelse.

Slik som med Goggen. Georg Hansen som etter hvert blir Toves beste venn og kjæreste. Tove blir i tillegg til Goggens beste venn og kjæreste, også hans livs lys. Alle skjønner at noe foregår i Goggens hjem, men ingen vil gripe inn. Tove forstår litt, men bare vi som lesere ser alt. Alle disse menneskene, alle naboene, alle lærerne, alle vennene. - Hvorfor grep de ikke inn?

Det går som det må gå. Goggen klarer ikke tilpasse seg, ingen hjelper han, og han havner til slutt på Bastøys forbedringshjem for unge gutter. Tove er hans eneste støtte, og hun innleder en kamp for løsrivelse fra sine foreldre.

- For slik som sine foreldre vil hun i alle fall ikke være. Det er på tide å stå på egne bein.

Triologi av Bjørg Vik: Små nøkler store rom, Poplene på St. Hanshaugen og Elsi Lund

Bjørg Vik introduserte leserne for Elsi Lund i 1988, da første bok i triologien kom ut. Små nøkler store rom ble forgjenger for Poplene på St.Hanshaugen i 1991 og Elsi Lund i 1994.

Elsi er fire år første gang vi møter henne, og vi følger hennes oppvekst gjennom mellomkrigstid, under 2. verdenskrig og helt frem til vi nærmer oss 1960. Hun bor sammen med sine foreldre og storebror i en trang liten leilighet på St.Hanshaugen i Oslo, hvor vi følger hennes utvikling fra barn til voksen. Vi opparbeider oss kjennskap til både familien, venner og naboer. Venner og kjærester.

Elsis trang til løsrivelse er sterk, men fokuset på kvinnefrigjøring er minst like markant. Det handler om mer enn å flytte ut av barndomshjemmet, og å motsi sine foreldre og ta egne valg. Det handler om oppgjør mot samfunnets normer. Aller sterkest er dette i den tredje og siste boken:

”Elsi Lund er en roman som står i det radikale bruddets tegn. Den handler om den definitive flukten fra det fengsel av konvensjoner og fastlagte forventninger som Elsi har vokst opp i. Den forteller om en frihetslengsel så sterk og smertefull og en livsappetitt så hensynsløs at den får alvorlige konsekvenser” (Kilde: Cappelen Damm)

Likt og ulikt

Det er ikke uten grunn jeg slår sammen Skyskraperengler, Skyskrapersommer, G for Georg, Små nøkler store rom, Poplene på St. Hanshaugen og Elsi Lund til ett innlegg. Likhetene er flere enn jeg klarer å komme på:


Hovedpersonen er en ung jente 
Vi følger hovedpersonens oppvekst 
Bøkene kan leses som en triologi 
Handlingen er lokalisert til Oslo 
Bøkene er mer eller mindre selvbioGRAFISKe 
Bøkene skrives i tredjeperson 
Historiene leses ut fra hovedpersonens synsvinkel 
Bøkene reflekterer hovedpersonens alder og modenhet 
Bøkene gir oss et viktig tidsbilde 
Hovedpersonen ønsker å bli forfatter. 

Akk, hvor likt kan det egentlig bli? Hva er forskjellen?


Det mest åpenbare er jentenes bosted og alder. Elsi er fra vestkanten, Tove er fra østkanten. Elsi møter vi mens hun enda er et lite barn, og følger henne til hun er langt eldre enn alderen Tove er i når vi forlater henne. Tidsepokene er også vesentlig forskjellige: Elsi forlater leseren når Tove trer inn i vår leseverden. Elsi Lund-bøkene har et mer gammelmodig språk enn Skyskraperromanenes mer livlige og humoristiske språk.

Hva mer?

Tove skriver om Tove, Bjørg skriver om Elsi. Likhetstrekkene mellom forfatter og hovedperson er overveldende. – Så har også i det minste Tove innrømmet selvbiografiske trekk. Lesermessig blir dette en fin bonus, man blir litt ekstra nysgjerrig.

Nostalgien i disse oppvekstromanene er viktige for leseren, i alle fall når man leser bøkene i voksen alder. Samtidsbildet vi, både unge og eldre, får innblikk i, er viktig langt utover det rent nostalgiske. Det er viktig og nyttig. Særlig Elsi Lund-triologien glitrer med sine tidstypiske begrep og artikler. Her forsynes leseren med alt fra bindmerker til sigarettmerker, restauranter og aviser. Til forskjell toner Tove Nilsen dette ned til det minimale. Dette uttalte hun i et intervju i Dagbladet, rett etter utgivelsen av G for Goggen:

”Disse bøkene er ikke nostalgiske. Jeg er overhodet ikke interessert i tilbakeskuende eller nostalgisk litteratur. Jeg kunne lagt handlingen i boka til 1997. Når jeg velger å skrive om året 1964, er det fordi jeg føler at jeg har hatt en uframkalt film fra denne perioden oppe i hodet mitt. Skrivingen har vært som en framkallingsprosess der en masse visuelle detaljer kommer til syne.”
Det er vrient å komme på flere ulikheter, eller mindre grad av likheter, enn overnevnte. Jeg mener, hva har jeg vel å stille opp med når jeg reagerer selv på likheten mellom bøkene. Skyskraperengler og Skyskrapersommer sier seg selv. Den tredje heter G for Goggen(((Alarm))). Hva skjedde med denne tittelen? Små nøkler store rom og Poplene på St.Hanshaugen er småpoetiske og forstås kun utelukkende ut fra bøkenes handling. Elsi Lund (((Alarm))), den siste boken, er en tittel som er så forskjellig fra de to andre som det er mulig å få det. Si meg, gikk man tom for fantasi?

Tove vs Elsi

Er disse bøkene lesverdige også i voksen alder? Er det kun mimringen som gjør bøkene interessante, eller representerer bøkene gode leseopplevelser også for voksne? Nostalgi eller dyptpløyende handling?

- Og hvem er egentlig best?

Skyskraperengler leste jeg i fjor, de to neste tidligere i år. Det skulle gå to og en halv bok før jeg ble fullstendig oppslukt. Vendepunktet ble Goggen. Tenk at det er mulig å bli så glad i en romanskikkelse! Ønsket om å ta ham ut av boken, holde rundt ham og si at alt ordner seg, var nesten ikke til å holde ut. Jeg gråt som et barn da siste side var ferdig. Jeg var ikke klar til å gi slipp.

- Frykten for å få mine mistanker bekreftet har likevel til nå holdt meg borte fra Nede i himmelen. Jeg orker ikke gi opp håpet om at han skal få orden på livet sitt, at noen tar vare på ham. Bipersonen har hos meg blitt hovedpersonen. Tove Nilssen utfører et pent stykke magi.

Bøkene om Elsi leste jeg denne måneden. Sammenhengende. Kanskje ikke helt heldig:

Elsi grep meg mest i de første bøkene, men jeg mistet litt taket på henne i siste bok. – Motsatt av Tove-bøkene, altså. Kanskje det skyldes at Elsi mistet grepet på seg selv, samtidig som Elsi Lund var en evig gjentakelse av tidligere episoder i de andre bøkene, og nostalgisk namedropping som godt kunne vært unngått. Jeg ble ferdig med Elsi Lund etter siste side, men Tove og Goggen vil jeg aldri bli helt ferdig med.

Jeg håper bare ikke at Nede i himmelen vil få meg til å gi slipp på dem.

En liten kuriositet på tampen

At både Bjørg Vik (Små nøkler store rom) og Jo Nesbø har fått Bokhandlerprisen er som en bagatellmessig sammenligning å regne. Her er det nemlig mer å hente:

Pappaen til Elsi jobber på Schrøder, som for øvrig er stamkafeen til Jo Nesbøs antihelt Harry Hole.

Flere sammenligninger?

Bjørg Vik utga i 1978 et skuespill med tittelen Sorgenfri. I 2003 utga Jo Nesbø en Harry Hole-krimroman med samme navn.

4.8.11

La kloden spinne, av Colum McCann

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal uttrykke meg for å yte boken rettferdighet. La meg få begynne med å sitere forfatterens etterord:


“Litteraturen kan minne oss på at ikke alt liv allerede er nedskrevet. Det finnes fortsatt mange historier som venter på å bli fortalt.”



La kloden spinne, av Colum McCann

En augustmorgen i 1974 balanserer en ung mann på line mellom World Trade Center-tårnene. På gatene under samles en voksende skare newyorkere. De ser med forbløffelse på den lille skikkelsen høyt der oppe, som ikke bare spaserer på linen som er spent opp mellom tårnene, men også løper og danser. På gateplan går livet videre, og vi møter et knippe av New Yorks menneskeskjebner i denne boken som på en og samme tid skildrer en by, en tid og et folk. (fra bokomslaget)
Mannen på linen er ingen hovedperson. Langt i fra. Likevel gjenspeiler hans stunt, hans ferd over linen mellom Word Trade Centers to tårn, det dyrebare håpet, den tandre troen. Eller som en slags brobygger, om du vil. Ja, hvorfor ikke.

“Et menneske høyt til værs mens flyet forsvinner, tilsynelatende inn i kanten av bygningen. En liten flik av historien møter en større. Som om mannen på linen var et varsel om det som skulle skje senere. Tiden og historien som trenger seg på. Punktet der fortellingene braser sammen. Vi venter på eksplosjonen som aldri kommer. Flyet passerer, mannen der oppe når frem til den andre enden av linen. Ingenting kollapser.”


Jeg ønsker å sitere fra boken for å vise dens styrke og inderlighet, men et sitat blir så nakent uten å fortelle om omstendighetene rundt. Ta med bakgrunnen. Akkurat som en person ikke kan beskrives uten å ta med dens fortid eller dens omgangskrets.


De mange historiene fortelles gjennom en håndfull mennesker. Noen gjør større inntrykk enn andre. - Slik som Tillie. Det er noe desperat og likevel så stolt over hennes fortelling som skiller henne ut fra de andre. Ikke at hennes historie er vondere og mer hjerteskjærende, men fordi de andres historier er så lavmælte:

Corrigan. Lara. Jazzlyn. Gloria. Ciaran. Solomon. Claire…

Det vakreste er likevel å se, lese, hvordan historiene varsomt og nesten umerkelig sirkler seg inn i hverandre og gir de en styrke og inderlighet som nærmest slår deg ut. Du mister pusten.


“Moren vår pleide å innlede historiene sine med egne påfunn: "Det var en gang for lenge siden, ja, for så lenge siden at jeg ikke kunne ha vært der, og hvis jeg var der, kunne jeg ikke være der, men jeg er her, og jeg var ikke der, men jeg skal fortelle likevel: Det var en gang for lenge siden..." og så kastet hun seg ut i en historie hun selv fant på, fabler som sendte broren min og meg til forskjellige steder, og vi våknet om morgenen og lurte på om vi hadde drømt forskjellige deler av samme drøm, eller drømt det samme, eller om drømmene våre i en underlig verden hadde overlappet hverandre og byttet plass, noe jeg uten videre ville ha gjort (...)”
Alle disse menneskene, hele denne store byen, som lever isolert men likevel sammen. Et usynlig nett som fortsetter å spinne og spinne. Alle disse menneskene, byene, landene, samfunnene som fortsetter å eksistere på tross av og på grunn av, på kryss og tvers, alene og i samhørighet. Kloden spinner videre.


Philippe Petit, 7. august 1974. - På strak line mellom tvillingtårnene.

1.8.11

Lest i 2011 - Sommerferielektyren

Hva har så jeg gjort i ferien? Jo, jeg har tilbrakt tre fantastisk deilige uker i Costa Tropical, omtrent det eneste stedet i Europa som har hatt sammenhengende solskinn og 30 grader hele sommeren. Sånt kan man like, selv om man er gjennomført sofagris, latsabb, sjokoholiker og boknerd. Strandliv, bassengtilværelse, svettetokter, katedralspotting, grottevandring, pizzaeting, mojitoslurping og aloe vera-smøring ble kombinert med lesing av ni bøker. Noen tok jeg med hjemmefra, og andre fant jeg i utleierens spennende bokhylle. Here goes:





Den som reddes kan, av Sophie Hannah

Hvorfor?

Boken hadde jeg så vidt påbegynt hjemme før avreise, slukte store deler av den på flyturen og fullførte dagen etter. En stor og tjukk bok som ble ferdiglest før jeg visste ordet av det. Denne var jeg så heldig å motta fra en ansatt i forlaget, vel og merke uten krav eller uttalt ønske om omtale.

Hva?

Sally Thorning forlater mann og barn og tilbringer en uke på spahotell sammen med Mark Bretherick. Vel hjemme igjen fortrenger hun affæren og forsøker å overleve hverdagens kjas og mas. En kveld handler nyhetene om kun en sak: Mark Bretherick er myrdet. Som om ikke det er nok: Bildet av Bretherick er ikke av samme mann som hennes forhenværende elsker. Sally er involvert. Veldig involvert.

Derfor:

Her er massevis av humor og sarkasme blandet med forfølgelsesvanvidd og mordmysterie. Forfatteren har sjonglert denne blandingen med å nokså strengt fortelle historien ut i fra flere hold, men i rimelig kronologisk rekkefølge. Her gjør forfatteren seg sårbar, for de ulike kapitlene er litt for like språklig sett. Eksempelvis finner vi den samme sarkasmen og rappkjeftheten hos Sally som ved politistasjonen. Dette er nok bokens største svakhet; jeg ønsket meg et større skille, en større forskjell, siden boken ble inndelt slik den engang ble. At forfatteren neppe har særdeles gode kunnskaper om en morders psyke, er en annen sak. Troverdigheten er ikke på topp, men plottet viste seg å slettes ikke være like platt og tafatt som jeg først trodde. Det skulle vise seg å være riktig så underholdende og en skikkelig page-turner. Damekrim på godt og vondt, og absolutt ikke så hakkande gale.

Ved Chesil Beach, av Ian McEwan

Hvorfor?

Dette er den første boken jeg leser av Ian McEwan, en forfatter som er meeeget i ilden for tiden. Tydeligvis ikke den beste i hans forfatterskap, men jeg har intet å sammenligne med og kunne ikke annet enn å la meg storveies begeistres.

Hva?

En novelle kjennetegnes i korte trekk av få personer, avgrenset sted og innenfor en kort tidsramme. Chesil Beachs 150 sider foregår ved et strandhotell, omhandler et nygift par og handlingen varer i et døgn. Avslutningsvis får vi vite hvordan mannen taklet dette døgnet i ettertid.

Derfor:

Jeg røpte meg allerede under ”Hvorfor”, men gode ting kan aldri fortelles ofte nok: Jeg lot meg storveies begeistres. Stemningen er ytterst intim. Edward og Florences nervøsitet og ubehag er til å ta og kjenne på. Deres tanker, deres utalte ord, den andres fortolkning og reaksjon, samhørigheten og misforståelsene – Jeg lot meg fascinere dypt av forfatterens evne til å se saken fra begges ståsted. Denne boken kan definitivt leses om igjen og om igjen og om igjen i all evighet.

Nattmennesket, av Andre Bjerke

Hvorfor?

De dødes tjern er sånn cirka verdens skumleste film, og boken er ikke ille den heller. Nattemennesket av samme forfatter fikk jeg av ei knakende god dame som etter eget sigende egentlig ikke turte å kjøpe bok til meg. Vel, hun lyktes!

Hva?

Bokens forteller er Bernard Borge (…) som sammen med en håndfull andre nære og kjære blir invitert av hans fetter Helge Gårholm til hans gods. I et par sommeruker skal forsamlingen hygge seg i munter passiar, dyptgående diskusjoner, danne nye allianser og intime forhold, nyte lange nattetimer sammen med fyll og spetakkel. Det skulle bli mer spetakkel enn forventet: En morgen finner gjestene Helge myrdet på sitt eget værelse. Borge henter inn to gode venner, en politietterforsker og en psykoanalytiker.

Derfor:

Bokens tittel er hentet fra den gamle overtroen om varulver, og med det er det gitt at boken inneholder en god dose mystikk. Det er likevel psykoanalysen som vektlegges i denne krimperlen. Dialogene, de omstendelige beskrivelsene og språket i seg selv er en ren fest. Skuffelsen er likevel ikke til å unngå når min hovedmistenkte er den skyldige. Her må jeg, i rettferdighetens navn, skyte inn at det ikke er målet som er det viktigste, men veien til målet. (Prøver iherdig ikke å være skuffet)

Reiser – Fire fortellinger, av Herbjørg Wassmo

Hvorfor?

Wassmo presterte med Reiser sin første novellesamling. Fire fortellinger på rundt 50 sider hver hvorav temaet nødvendigvis er reiser. De romaner av Wassmo jeg har lest, har jeg likt veldig godt. Veldig, veldig godt. Reiser lyste rødt mot meg fra bokhyllen, og det totale fravær av baksidetekst på coveret pirret nysgjerrigheten ytterligere.

Hva?

Jeg gjøv løs med godt mot og kunne ikke annet enn å like godt de to første. Den tredje var en pine å komme seg igjennom, og den fjerde husker jeg ikke engang. La meg derfor konsentrere meg om de jeg faktisk likte. Den første novellen omhandlet en godt voksen kvinne på leilighetsjakt. Forlatt av sin mann må hun starte opp på nytt. En rolig fortelling uten de store høydepunktene, men med ettertenksomhet og forsiktig fremtidshåp. Den andre novellen var langt mer brutal da den handlet om en kvinne døende av kreft. Veien mot døden er også en reise, og Wassmo beskriver denne ferden med troverdighet og brutalitet. Nakent og frodig på samme tid.

Derfor:

Halvveis, men ikke godt nok. Så vidt verdt tiden det tok siden dette ikke er en av hennes mursteiner, uten at det dermed er sagt at jeg anbefaler andre å lese novellesamlingen.

Trylleglasset, av Torborg Nedreaas

Hvorfor?

Kvinnen bak fantastiske Av måneskinn gror ingenting er også kjent for fortellingene om Herdis. I Trylleglasset møter vi henne for første gang.

Hva?

Dette er ingen roman i vanlig forstand men defineres som novelle. Her møter vi ikke bare Herdis, men også Gusta, Finn og alle de andre barna i nabolaget. Hver eneste av barna har sin historie og sine kamper å kjempe. Hver eneste av barna gir meg klump i halsen. Herdis, som tilsynelatende er den av barna som lever i de beste kår, drukner virkeligheten i et trylleglass. Prismet forvandler alt vanskelig, tungt og leit til de mest fargerike paradisiske syn. En dag virker ikke trylleglasset lenger. - Herdis tvinges til å takle det vonde på egen hånd, uten noe å søke tilflukt i.

Derfor:

Nedreaas briljerer nok en gang, og kanskje enda mer i nevnte bok i innledningen. Trylleglasset gjorde et mektig inntrykk på meg. Jeg gråt og gråt, både av ren empati overfor barna og deres skjebner, men også fordi at boken ble ferdiglest.

Jernvognen, av Stein Riverton



Hvorfor?

Det formelig stod navnet mitt på denne lille boken i leilighetens spennende bokhylle. Det skulle da bare mangle at jeg ikke ville lese en bok av selveste Riverton. – Og slik ble det.

Hva?

Bokens jeg-person tilbringer sommeren på et lite pensjonat da gjestene plutselig en dag blir dypt rystet. En mann blir funnet drept, og en av gjestene telegraferer straks til privatetterforskeren Asbjørn Krag. Mistanken rettes mot feriegjester så vel som beboerne ved stedets gods, men snart begynner ryktene å gå om en mystisk jernvogn som ingen har sett men kun hørt. Kan Krag løse mordgåten?

Derfor:

Språket er til å juble av, grunn alene til å nikose seg boken igjennom. Handlingen på sin side inneholder det lille ekstra grøss-på-ryggen-kaliber som opprettholder det gode inntrykket. Nedturen kommer når man forstår at mistanken man hele tiden har hatt viser seg å stemme.

Til Sibir, av Per Petterson

Hvorfor?

Som selvutnevnt Petterson-elsker på min hals var det strengt tatt på høy tid å lese mer enn en bok av han. Så høyt elsket jeg Ut og stjæle hester at jeg trykket forfatteren hemningsløst og fullkomment til mitt bryst. Fallhøyden da jeg tok Til Sibir ut av bokhylla var derfor særdeles stor. Abnorm.

Hva?

Vi følger den kvinnelige hovedpersonen hvis navn ikke nevnes fra 10 årsalderen til hun fyller 23 år. Drømmen om å reise til Sibir etableres i ung alder, og forsterkes av broren Jesper sin utfartsstrang og eventyrlyst. Jesper er hennes bror, den nærmeste og hennes helt. Dette fortsetter han å være, til tross for hennes utvikling aldersmessig, historiens gang og endrede sosiale rammer.

Derfor:

En aldeles nydelig bok! Petterson begynner å gjøre seg fortjent til min nesegruse begeistring. Historien fortelles i fortid, og selv om hendelsene som beskrives tidvis er i seg selv fine og gledelige, beskrives disse med vemod og sår ettertanke, at man konstant gruer for hva som kommer. Man vet det ikke ender godt, men man vet ikke helt hva. Litt etter litt vet man mer, men enda ikke alt.

Dama som gikk på dører, av Roddy Doyle

Hvorfor?

Jeg har brukt nesten to somre på å overse en bok jeg aldri har hørt om av en forfatter jeg heller aldri har hørt om. Likevel, i mangel av andre bøker på mindre enn 500 sider (to dager igjen av ferien tillot ikke mursteiner), kikket jeg litt på omslaget og oppdaget at forfatteren står bok boken bak filmen The Commitments. – Hvis film jeg i min tid elsket dypt og hardt. Booker-prisen har han også fått, riktig nok for en annen bok. Vips, begynte jeg selvsagt å lese.

Hva?

Boken forteller om Paula Spencer, tidligere O’Leary. Som 16-åring kapret hun byens hotteste bad boy, og de innledet et intenst kjæresteforhold. Dette varte helt frem til bryllupsreisen. Et skrubbsår her, et blåmerke der, en brekt finger, en vond rygg… Det endte aldri med det første såret eller den første blåveisen. Det ble mer og mer, stadig styggere og vondere. Stadig farligere. Når Charlo ser på eldstedatteren med et blikk Paula kjenner igjen, kaster hun ham ut av huset. Endelig får hun nok. – Men flaskene blir igjen i huset.

Derfor:

Doyle forteller Paulas historie med en solid dose galgenhumor. Det er ikke til å unngå å dra på smilebåndet tross beskrivelsene som bokstavelig talt gir leseren en knyttneve i magen. Alt fungerte ikke 100 prosent, muligens fordi jeg slet med å godta humoren. Det ble en utfordring jeg ikke helt var komfortabel med, men som på ingen måte gjør boken dårligere.

Livet er et annet sted, av Milan Kundera

Hvorfor?

Boken tok jeg med hjemmefra og sparte helt til the bitter end. Kom meg halvveis og vel så det før jeg forlot flyet på Gardermoen. Opprinnelig ble boken rasket med fra et loppemarked i håp og tro på at denne var like uforglemmelig som Tilværelsens uutholdelige letthet.

Strengt tatt gikk jeg på kraftig overtid med denne boken. Ikke bare på grunn av hendelsene 22.juli hvor også min verden stoppet litt opp, men også fordi jeg er tilbake på jobb og – ikke minst – på grunn av hva jeg kommer til å fortelle om under ”derfor”. Derfor.

Hva?

Jaromils mor legger ord i hans munn og henger opp hans dikt på veggen. Hun sluttet vel egentlig aldri med dette. Vi følger vidunderbarnets (og han er selvsagt fullstendig klar over hans vidunderlige evner) oppvekst i Praha frem til hans endelikt. I bakgrunnen følger vi revolusjonen. Sympatisk er neppe en passende betegnelse på vår antihelt, men han har sine stunder.

Derfor:

Jeg likte mye. Jeg likte selve grunnideen; fortellerstemmen analyserer og diskuterer Jaromils person og omstendighetene som har formet ham. Ironien er tilstede i hver bokstav og setning. Anekdoter i parantes florerer og gleder. Likevel kjedet jeg meg mer enn jeg gledet meg. Jeg klarte ikke fullt ut å engasjere meg i historien.