Så ventet, men likevel så brått...

På jakt etter en skytsengel, av Eira Storstein

Dette er Eira Storstein sine egne memoarer fra sin barndom, det er forfatteren selv som er bokens Kira.

På jakt etter en skytsengel, av Eira Storstein

Vesle Kira mister sin mor som ettåring. I voksen alder blir hun spurt om hun noen gang har opplevd en stor sorg. Kira svarer nei. Hvordan kan man vel sørge over en mor man aldri har kjent?

Boken åpner med Kiras sjokk da hun og storesøsteren Åsta finner sin livløse mor i sengen en tidlig morgen. De dytter henne, kiler henne, ingenting hjelper. Snart kommer Hun inn i familien. Farens nye kone fremstår som deprimert, kald og aggressiv. Jentene blir fysisk avstraffet, må greie seg på egen hånd og lister seg på tå rundt i huset for ikke å provosere stemoren. Hun blir kun omtalt som Hun. Jentene straffer henne med ikke å knytte seg følelsesmessig til henne.

Boken er smertefull. Jeg leste boken med en vond klump i magen gjennom alle de 200 sidene. Mest smertefullt var det likevel ikke å lese hva Kira opplevde i barndommen, men å lese om hennes oppfatninger av hva som hendte. Boken er skrevet fra et barns ståsted, hvor boken ikke gir oss noen oppskrift for hva som er rett eller galt, eller hvorfor personene er som de er og hvorfor de utfører de ulike handlingene. Det er vondt å se denne sterke overlevelsestrangen til barna. Det griper deg om hjertet når Kira og søsteren som barn vasker ned leiligheten før barnevernet kommer. De stiller ingen spørsmål om hvorfor de voksne ikke tar ansvar, hvorfor ingen av naboene griper inn. Det bare er slik. De ønsker bare å beskytte sin far og bevare det lille fotfestet de har å forholde seg til.

En sår og smertefull bok, altså. Interessant er den også ut fra et samfunnshistorisk perspektiv da handlingen er satt til etterkrigstiden i Oslo. Landssvikere og nasjonale helter, hvordan man måtte snu på krona, stikkende ullstrømper og omsydde kåper, feriekoloni og utedo.

- Men mest handler det om sorg. En usynlig sorg man ikke tror er der men som man likevel må bearbeide. Bare slik kan man komme videre. Bare slik kan man finne sin skytsengel.

Five mins of fame

I alle fall i bokhandlerverden... ;o)

LES er Cappelen Damms magasin som sendes til bokhandlermennesker landet rundt. For en tid tilbake ble jeg kontaktet av Nina fra Bokbloggturneen som lurte på om jeg kunne tenke meg å stille opp i spalten "Bloggeren anbefaler". Jeg tror jeg svarte noe sånt som:

JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!

Bokanbefalingen - Jasper Jones - jeg ble sitert på kan leses i sin fulle (Jeg mener det. Den er lang.) lengde HER. Jeg ble begeistret på ordentlig!

Siste utgave av LES kan lastes ned fra denne siden.

Ellers har jeg fått den over av Julie, hvis blogg jeg liker veldig godt. Veldig godt. Tusen takk, setter stor pris på en slik oppmerksomhet. Med awarden følger to utfordringer. Den ene er å anbefale fem blogger, men jeg er for sær til å gjøre det. I stedet for at dere skal bruke tid på å lese fem bloggtitler, kan dere heller klikke dere inn på linken til Julies blogg. Den ville jeg uansett nevnt som en av de fem. Dog, som nevnt, jeg er fryktelig sær på disse tingene.

Den andre utfordringen derimot, tar jeg gladelig i mot: Nevn tre favorittforfattere og fremhev en bok av hver av disse. Slikt kan jeg like!

1) John Irving. Til min venninne Majs forvirring ynder jeg å se det irvingske i de fleste bøker. Når jeg tenker meg om gjorde jeg det i min anbefaling av Jasper Jones også. Oi. Uansett. I alle fall. John Irving går rett hjem hos meg, selv om jeg riktignok ble durabelig skuffet over den sjokkerende dårlige Den fjerde hånden. En bønn for Owen Meany, derimot... Spør meg hvor godt jeg liker den og jeg vil stå foran deg med fårete smil, stjerner i øynene og fektende hender. Garps verden er slettes ikke langt nede på favorittlisten den heller.

2) Sigrid Undset. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest alt hun har skrevet. Langt derifra. Derimot har jeg lest en del nå i høst, og min nyervervede begeistring for henne håper jeg å benytte til å lese de fleste av hennes verker. Tja, hvorfor ikke? Sådde jeg nettopp spiren til et nytt prosjekt...? Kristin Lavransdatter, Jenny, Fru Marta Oulie og Splinten av trollspeilet er blitt lest de siste månedene, hvorav de to førstnevnte ble lest første gang på ungdomsskolen. Å lese disse i voksen alder er en helt annen opplevelse. Særlig begeistret er jeg for Jenny. Jeg får aldri nok av Jenny.

3) Små føtter setter dype spor. Det er ikke til å unngå, denne boken må være med på en sådan liste. Boken har ikke en forfatter, men mange. Alle har mistet barn. Trist, vond og rørende bok, men mest av alt viktig. Viktig for oss som har formidlet våre tanker og historier, viktig for alle med samme skjebne, for pårørende, lærere og helsearbeidere. Boken er en hyllest til alle de små som fikk et så forsvinnende kort liv på jorden. - Evig eies kun det tapte.

Når alt dette er sagt, skal jeg si litt til. Men bare litt. Som alle andre har også jeg falt for fristelsen til å få presentert bloggen min på Bloggurat. Såh sånn er det.

Atter en konge, av JRR Tolkien

Gode ting kan ikke gjentas for ofte:

Jeg er ferdig med Ringenes herre!



Da boken var smelt igjen fredag kveld, tok jeg opp boken igjen og bladde meg frem til tillegget. Vurderte å lese mer, men la igjen boken. Nok får være nok, tenkte jeg. Nå kan du si at du har lest Ringenes herre. Vær fornøyd med det, jente!

Lørdag morgen leste jeg tillegget…
- Det angrer jeg definitivt ikke på. Ikke alt var like matnyttig og spennende, og det er en underdrivelse, men noe var definitivt et must. Plutselig fikk jeg greie på mer av affæren, og det senere ekteskapet mellom Aragorn og Arwen. Jeg fikk vite hvordan det gikk med Sam og de andre hobbitene. Det noe sære båndet mellom alven Legolas og dvergen Gimli holdt livet ut, gitt. Det endte med at snørr og tårer rant i strie strømmer. Jeg er kanskje litt i overkant emosjonell.



Best å tenke på noe annet enn det som fremkaller tårer hos undertegnede. Denne karen fremkaller frykt hos Sauron. Pippin derimot, lar seg begeistre.
Du verden for et univers denne Tolkien skapte med sine bøker. Man blir målløs, enten man er tilhenger av såkalt fantastisk litteratur eller ei. Man kan ikke annet enn å la seg imponere og fascinere, og så får det bare være at man til tider har kjedet seg halvt i hjel. Ringenes herre er definitivt ikke en bok man angrer på at man har lest. Tross alt var det virkelig verdt tiden, kreftene og energien.

Hva skal man så si om Atter en konge? Det var mye kriging, i alle fall forberedelser til kriging. Gud hjelpe meg det var mye av den slags. Ikke min kopp med kaffe, som dere sikkert aner, men jeg kom meg altså igjennom det. Jeg tror derimot ikke jeg orker å skrive noe om det. Tingen er, det endte selvsagt med at Ringen ble kastet i Dommedagsjuvet, og Gollum med. Da hadde Sauron ikke så mye han skulle ha sagt lenger, særlig ikke når Aragorn og hans hær vinner det store slaget ved Morannon. Slikt blir man Gondors konge av, må vite. Hurra og sånt.


Neimen, har du sett. Et bilde av Viggo Mortensen! Det hadde vi vel ikke trodd!
En ganske fornøyelig avslutning av Ringkrigen, om enn ikke særlig overraskende. All honnør til bokens, om ikke hele triologiens, store helt Samvis Gamgod. Den hjertegode helten sjarmerte meg i senk med sin humor og fabelaktige kommentarer. Da jeg googlet etter bilder av Sam og Frodo fant jeg urovekkende mange homoerotiske bilder. Joda, tanken slo meg, men selv syns jeg Legolas og Gimli har fått altfor lite oppmerksomhet. Nok om sånt. Over til vår helt Sam.


Alle skulle hatt en venn som Sam. Da hadde verden vært et bedre sted å leve.
Vel hjemme i Hobsyssel, etter en mindre kamp for å befri byen/området/stedet fra Sarumanns onde jerngrep (Våre helter hadde da vært ute i kamp før, må vite. Dette var som null og niks for dem å regne) dukker plutselig Rosi (Hva? En kvinne??) opp fra intet. Rosi makter å rive Sam løs fra Frodo og jammen gifter de seg og får barn. Frodo er fra seg av kjærlighetssorg, eventuelt sliter han med byrden av å ha båret Ringen så lenge at han ønsker å dra ut til havet. - Til Gråhavnene sammen med Bilbo, Gandalv og alvene for å oppnå evig liv i et land langt, langt der borte. Her skal ringbærerne og ringens brorskap atter samles når tiden er inne.

- På dette tidspunkt var jeg gjennomvåt av tårer.

Jeg vil bare fortelle...

... at jeg greide det.

Det hjelper å skrive om det

Det er noe i uttrykket: Det hjelper å snakke om det. Det hjelper tydeligvis masse. I går skrev jeg ut min frustrasjon over dørgende kjedelige Atter en konge samtidig som jeg la ut et mer eller mindre engasjert innlegg om To tårn. Og bare for å gjenta meg selv til det kjedsommelige: På 8 dager hadde jeg kjempet meg igjennom mindre imponerende 73 sider. Så hva skjer når jeg tar frem boka på kvelden? Jeg leser meg frem til side 850, er over den magiske grensa (Sjette og siste bok) og woooohooooo, jeg er på riktig vei igjen!! Deilig, deilig, deilig!

Jeg gleder meg SÅ til å begynne å lese andre bøker. Jeg kan nesten ikke vente, med trykk på nesten. - For jeg skal greie det. Jeg skal!

Prosjektet står i stampe, oh yeah.

Observante lesere har kanskje fått en anelse om dette allerede. Vel, det er sannsynligvis større sjanse for at enkelte bloggere føler det er noe på blogglisten som har vært litt mer fraværende enn vanlig i det siste. Nja, mulig ingen har savnet meg i det hele tatt.

The thing is. Jeg har gått på en skikkelig smell. No inspiration what so ever, honey. Eller jo. Jeg har jo lyst til å lese, det er ikke det det står på. Det er heller det at prosjektet mitt, min infernalske stahet, som holder på å knuse meg sønder og sammen. Jeg mener, det er ikke snakk om å legge fra seg boken for å begynne på en annen. Ingen pause, næ-hæj. Og gud forby at jeg skal avbryte en bok. Glem det. Jeg skal greie det. Jeg er ikke i slekt med verdens staeste mennesker for ingenting.

Nu vel. Ringenes brorskap er jeg ferdig med. Innlegget kan leses her eller du kan scrolle litt ned på siden. Fint om du ikke legger merke til datoen på innlegget. For å ikke knuse meg selv helt må jeg insistere på at også To tårn er ferdiglest. Sånn cirka der stopper det. Målet var å være helt ferdiglest med Ringenes herre-triologien i går. Da hadde jeg hatt en uke på hver del-bok. Jeg gikk på en smell, gitt. På en uke og en dag har jeg lest… 73 sider. Imponerende? Neeeeeeeeeei, vil vel kanskje ikke si det.

- Men jeg er så lei. Så lei. SÅ LEI! Til og med Munti og Pippin har i Atter en konge blitt dørgende kjedelige. Aragorn er tusen ganger bedre i filmversjon, for å si det slik. Jeg gjesper!

Nei, vettu hva. Jeg kan likegodt skrive litt om To tårn. Og jeg mener det jeg skriver: LITT. (Edit: Det ble mye.)
Lest i 2010-41: To tårn

Munti og Pippin som i forrige bok var som statister å regne, kommer her til sin rett. De blir fanget av orker, greier å rømme, flykter til Fangornskogen og blir tatt hånd om av sjefstreet selv. Fangorn utdeles dessuten tittelen ”Bokens sjarmtroll”.
Halvtreene/entene går til kamp mot Sarumann, en ond trollmann som liker å hugge ned trær. Slikt ønsker de ikke lenger å finne seg i. Mannen, dvergen og alven treffer Rohans ryttere som viser seg å ha angrepet orkene hobbitene var fanget av. Bla bla bla. Gandalf grå er blitt Gandalf hvite, og er altså i levende live igjen. Sammen reiser de inn til Rohans hovedstad, kvitter seg med kongens onde hjelper Grima Ormtunge, og får kong Theoden i right shape. Slaget ved Helmsdjupet blir en realitet, med innblanding av de fleste. Våre helter reiser videre til Jarnagard hvor Sarumann har flyktet. Og gjett hvem som allerede er der? Munti og Pippin, selvsagt. Sistnevnte får tak i en palantir, en fortryllet stein. Fristelsen blir for stor, Pippin ser inn i steinen og oppdager selveste Sauron. Den ondeste av de onde. Gandalf setter ham på Skuggfaks, verdens raskeste hest, og rir til Minas Tirith.

Spennende nok i seg selv, men Rohan var dørgende kjedelig. Høydepunktet var uansett den andre delen av historien: Frodo og Sams ferd mot Mordor. Gollum mislykkes i sitt attendat mot hobbitsene og ender i stedet for å bli deres reiseleder. I Ithilien blir de på en meget høvisk måte fanget av Boromirs bror Faramir (Deres foreldre hadde altså dårlig fantasi), men han lar seg til slutt overbevise at våre kortvokste helter hadde rent mel i posen (og en viss ring rundt halsen). Gollum hadde han riktignok ikke like stor tiltro til. Gollum leder dem rett inn i Hutulas hule.

Ringenes herre har forsvinnende få kvinnelige helter. Forsvinnende få kvinnelige antihelter også, når jeg tenker meg om. Vel, for å si det som det er: Kvinnedominert er historien definitivt ikke. Det var så vanskelig å finne noen av mitt eget kjønn, at i protest mot å trekke frem Eowyn (avstandsforelsket i Aragorn, men akk så kjedelig) velger jeg å si Hutula som "bokens babe". Kanskje ikke babe i ordets rette betydning, men jeg trengte en grunn til å pynte opp blogginnlegget med et bilde.
She's coming to get yooooooooooooooou....

Bokens babe biter Frodo, og han blir liggende livløs. Sam legger ham på lit de parade, tar med seg ringen og gir seg på vei for å fullføre Frodos oppdrag. Hadde det ikke vært for at jeg, vi, alle, vet at Frodo naturligvis ikke er død, det er da en bok til for pokker, hadde jeg sannsynligvis grått en skvett av dette avsnittet. Til og med Sam innser at hans kamerat likevel ikke er død, etter å ha overhørt en samtale mellom noen orker.

"Frodo var levende, men tatt av fienden." Uh-oh.

Drivkraft for videre lesing:Det er litt ironisk å skulle skrive om drivkraften for videre lesing nå i ettertid. Når jeg likevel skal prøve å minnes mine tanker og følelser for en drøy ukes tid tilbake, husker jeg at jeg var full av optimisme og håp. Jeg trodde ærlig talt at det skulle bli lett som en plett å lese den siste boken. Jeg var jo praktisk talt ferdig. Hah.

”Hun har glemt å skrive om bokens hunk” tenker du kanskje. I Ringenes brorskap var det Aragorn. På det tidspunktet funderte jeg å velge Legolas i To tårn, men lets face it: Han blir knapt nok nevnt i To tårn. Ikke der heller, nei. Tolkiens skriblerier om ham begrenser seg stort sett til å være god til bueskyting og som Gimlis bestevenn. Sånn ca like lite vesentlig som Arwens rolle, altså. Som filmseer har jeg dermed levd på en stor illusjon. Jeg føler meg lurt og velger meg derfor i ikke-Hollywoodversjon: Gollum.

Teodor Sterk, av Jan Chr. Næss

Denne uken har Bokbloggturneen konsentrert seg om en barne- slæsj ungdomsbok, hvorav jeg er ukens siste blogger. I går uttalte Eirinsurr seg om Teodor Sterk, og det er altså jeg som avslutter gildet for denne gang. Boken har fått blandet mottakelse. Her er min:

Teodor Sterk. En trist og blodig historie, av Jan Chr. Næss
Teodor Sterk handler om nettopp Teodor Sterk, en tiåring som tross all mulig uflaks i hele verden antakeligvis innehar mest optimisme i hele verden. Det kunne alltids vært verre, mener Teodor Sterk.

Boken starter med at faren dør på Teodors egen tiårsdag. Det var en usedvanlig hard start, selv for undertegnede som burde tålt mer. Teodor blir tatt hånd om, bokstavelig talt, av nabo Jensen og hans familie. Denne naboen har blitt omtalt i det kjedsommelige før denne uka, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om dette… sånn nesten bare på ren trass… men ærlig talt. Jensen, hvis fornavn er Sivert og er leder for Skrittpartiet. Skrittpartiets Sivert Jensen er tvers igjennom ondskapsfull, sadistisk og rasistisk, har oppdratt sine sønner til å bli mobbemonstre og anser Teodor som sin private negerslave.

“En ordentlig fin liten negerstraff skal du få, så lærer du at du ikke skal stjele.” Neger. Det var et ord Teodor hadde hørt mange ganger, spesielt fra Jesper og JasperJensen. De kalte ham også gjerne ting som svartskalle, sotrør, hottentott, svarting og pakkis.

Jeg er ingen tilhenger av verken Fremskrittspartiet eller dets leder, men dette sparket følte jeg rett og slett som temmelig barnslig. Jeg orker ikke lete frem et mer fiffig ord. Barnslig. Jeg får lyst til å skrike “Dem som sier dem er dum, dem er dum, dem!” til forfatter Næss. 1) Ikke bland politikk inn i barnebøker, 2) Hvis du likevel må, gjør det mer raffinert og forkledt. Ikke belær barn og ungdom at noe er slemt og dumt, uten å begrunne det.

Når DET er sagt må det også sies at boken er fabelaktig morsom på en totalt annerledes måte enn de fleste andre jeg har lest. En morbid form for humor som strengt tatt ikke ligner grisen, og som passer desidert best for eldre enn den anbefalte aldersgruppen. Teksten på omslaget lyver ikke: “… eller som en blanding av Bambi og Dawn of the dead”. Teodors positive livsholdning er rett og slett urkomisk på en bestialsk og geniunt fæl måte. Så ender også boken med et smell, som man enten kan velge å le beskjemmet av, gråte av eller si som min niåring da jeg spurte hva han syns om boken: “Vel, eh. Det endte godt gjorde det ikke? Eller… Jeg vet ikke. Jeg håper det. Jeg vil helst tro at det gjorde det”. Like genialt som den beste splatter/zombie-film. Man håper det beste men aner det verste!

Jeg elsket det. Min sønn elsket det ikke. Han syns boken var fryktelig, fryktelig trist. Han så ikke humoren, og var bare lei seg for alt den lille gutten måtte gå igjennom. Han så boken med helt andre bøker enn sin mor. Der jeg lo av blod og gørr, så han sorg. Der jeg så mobbing, så han det fine i at Jensen-tvillingene tross alt begynte å like han til slutt. Og der jeg oppfattet slutten som, ja… oppfattet han slutten som, ja… Her skal jeg ikke avsløre mer enn jeg allerede har gjort. Det verste var kanskje likevel at han uoppfordret fortalte om sine assosiasjoner til Fremskrittspartiet.

“Men anbefaler du boken til andre, da?” spurte jeg. “Ja, til de som liker triste bøker”, svarte han og trillet terningkast fire. Selv tror jeg boken kan passe mer til foreldrene enn til den egentlige målgruppen. De yngste vil ikke se humoren mens de eldste vil mene språket er for barnslig og enkelt. Om forfatteren redigerer bort all politisk hets blir jeg langt mer vennligstilt, for boken er definitivt lesbar og underholdende. Jeg huffet meg masse og lo enda mer. Jeg lukter på terningkast fire selv, faktisk.

Men passende for barn..? Neppe.

Ringens brorskap, av JRR Tolkien

Det er med en viss grad av ekstatisk lykke at jeg nå kan meddele at første bok i trilologien er fortært skriftlig. Jeg brukte en uke på Ringens brorskap, og tatt i betraktning at jeg ikke sjeldent har lest enkelte avsnitt både ni og ti ganger uten å få med meg stort, kunne jeg brukt enda lenger tid. Lett. Det er noe med dette med svært uvanlige navn og enda mer uvanlige stedsnavn som tøyser til konsentrasjonen min. Skumlesing takler jeg ikke, jeg nekter, jeg vil ikke.

Et handlingsreferat føler jeg unødvendig. Jeg nøyer meg med et kort sammendrag fra ikkepedia.org:

Ringen blir funnet. Det blir dannet en selvmordsgruppe som skal dra til en
vulkan og ødelegge den. Gruppa går over et fjell. Gruppa går under et fjell.
Gruppa svømmer opp en elv. To fra gruppa dør, og resten splitter seg i
forskjellige grupper, som fortsetter å … gå.

Tja, hva skal man vel si. John Ronald Reuel Tolkien lar sine romanfigurer slite ut sine føtter.
Utenom at jeg har hengt meg opp i rare navn, at alvene er pompøse og at man gjerne skulle vært tenåring mens man leser, har det ikke bare vært slitsomt. Hobbitene er fine å lese om. Jeg kunne definitivt likt meg i Hobsyssel. Om jeg hadde orket å være følgesvenn på den store reisen er en annen sak. Jeg hadde nok blitt i Hobsyssel og fortsatt etegildet. Noen må jo det også. Den store reisen har for øvrig vært en underholdende og delvis spennende sak, med en god slump morsomheter underveis. Dette prosjektet mitt vil høyst sannsynlig bli fullført. To tårn er allerede påbegynt. – Men hold ikke pusten. Dette tar tid.

Sjarmtrollet:

Tom Bombadil. For en mann, altså!! Han synger en trall mens han svinser og danser seg gjennom gammelskogen, er sjef over alt og alle der omkring, men ikke snakk om han beveger seg utenfor sine grenser. Glad i kona si er han også.

Gamle Tom Bombadil er en lystig fetter;
Jakken svinger lyseblå, gule støvler spretter.
Ingen kan fange Tom, for Tom er selv herre;
Toms sang og forte fot kan ingen makt sperre.

Anti-Sjarmtrollet:

Balrog. Et udefinert uhyre som jeg neppe ville likt å ha etter seg i mørke trange smug. Flukten gjennom Moria var i det hele tatt spennende, absolutt et av høydepunktene i boka så langt. En av de ni utvalgte, Boromir, overfalles av sjalusi og maktsyke. Frodo får noia og stikker av med Sam. Tam-ta-ra-tam, brorskapet er en saga blott.

Tidssluket:

Rådsmøte i Elronds hus. Jeg antar dette kan regnes som det aller viktigste kapitlet i Ringenes Brorskap, men det var en sann lidelse å komme igjennom. Jeg beskrev i innledningen hvordan jeg av og til måtte lese enkelte avsnitt opptil fryktelig-mange ganger. Vel, dette kapitlet er lest ca. så mange ganger. Ironisk nok husker jeg knapt nok et ord.

Bokens hunk:

I begynnelsen ble Aragorn omtalt som Vidvandre. Jeg tok’an ikke i det hele tatt før jeg fikk det svart på hvitt, og var derfor lenge minst like skeptisk til denne mystiske ferdamannen som det Sam var. Nu vel. Aragorn får meg lyst til å sette på filmene. Det er ikke fordi det er så himla spennende.

Bokens babe:

Her strides våre helter. Dvergen Gimlis favoritt er Galadriel, alvefyrstens fru. Tom Bombadil elsker sin vakre Marigull mens Aragorn holder en knapp på Arwen. Sistnevnte har så langt i boken ikke gjort annet enn å være datter og datterdatter av noen, og beskrives som eventyrlig vakker. Galadriel og til dels Marigull har i det minste gjort noe. Babe-rollen er med dette utdelt Arwen.

Drivkraften:

Gollum, det seige og slimete ekle vesenet som åler seg rundt, slikker spytt og hveser My Prescious i tide og utide i filmen, er så langt nærmest kun omtalt. Ikke mye heller. Man gleder seg til Gollum skal lage vanskeligheter for Frodo og gjengen. Det var tross alt delvis hans fortjeneste at jeg likte filmene såpass godt. Frem til To Tårn har vi fått nærmere bekjentskap med vesenet kun på slutten av Ringenes Brorskap, i form av en stokk på sjøen.

Irritasjonsmomentet:

Sangene. Jeg trodde det skulle bli en befrielse, i den forstand at det ville kortet ned lesetid per side. - Men hva skjer? Jeg henger meg fullstendig opp i det. Jeg forsøker banna bein å gjøre om diktene og sangene slik at det skal rime bedre! Hobbiter stinker i å dikte. Takke meg til Tom Bombadil.

... Men noe må det jo være, for jeg har ikke lyst til å begynne på en annen bok, selv om jeg har hatt muligheten til det både halvveis i Ringens brorskap, og ikke minst før jeg begynte på To tårn...

Feel-good på en fredag

Dette har ingenting med bøker å gjøre, med mindre man lager sitt eget fotoprosjekt og lager fotobok (ah...). Når det er sagt hadde det vært supermoro å finne frem gamle bilder og knipse nye i lik setting. Kanskje et tips til en annerledes julegave...?

Se den fabelaktige fotosamlingen HER!

Mørk hemmelighet

Man har vel alle mørke hemmeligheter og styggdårlig samvittighet for noe. Dette noe fins gjerne i bokhyllene rundt omkring.

Min mørke hemmelighet er nesten for skrekkelig til å innrømmes, men jeg kaster meg ut i det og stålsetter meg for ydmykelse, hoderisting, hakeslepp og evig fordømmelse.

I en alder av 32 år (hjelp) gremmes jeg over å ha en stk Ringenes Herre-triologi stående i bokhylla. Dens funksjon begrenset seg, inntil i går kveld, til støvsamler og hyllepynt. Hobbiten er for lengst lest, det er ikke det. Og joda, filmene er for all del sett, de står til og med i dvd-hyllen. Når jeg tenker meg om er plasten fremdeles på coverne. Filmene ble sett på kino.

Men bøkene, bøøøøøkene Ringenes Herre, har jeg ikke lest.

Så ille!

Stort bedre blir det ikke av at jeg sannsynligvis har servert noen hvite løgner om temaet oppigjennom årene for å skjule min hemmelighet.

I går kveld fikk jeg servert murklossen på senga med streng oppfordring om å komme igang med lesingen. Da hadde jeg stått noen timer forann bokhylla og klagde over at jeg ikke hadde noooooooen bøker å lese. Litt sånn som de som har klesskapene fulle av klær og likevel ingenting å ha på seg.

I går kveld leste jeg 50 sider, noe som betyr at jeg kun har litt over tusen sider igjen. Slikt motiverer jo...

Edit 21102010: Jeg har nå avansert opp til side 75. Hu hei som det går.

En postkasse full av bøker

Det er ikke akkurat hver dag det skjer, særlig ikke etter at jeg for en god del år ga opp min tvilsomme karriere som bokklubbmedlem. I akkurat den epoken av mitt liv fikk jeg smertelig erfare at bokklubber generelt ikke er de mest forståelsesfulle når det gjelder personlige tragedier. Av og til skjer ting man ikke på noen som helst måte kan forutsi, og da gjelder det å ha færrest mulig unødvendige forpliktelser. Tro du meg.

Noen ganger skjer det altså likevel, dette med å oppdage at postkassen er full av bøker. Slik som en vakker dag i forrige uke da jeg etter en del dagers fravær fant ikke bare en, ikke bare to, men hele tre bøker i kassen. Det vil si, det var min samboer som fant dem. Eller rettere sagt tok de ut av kassen. "Jeg tror du har fått bøker!" skrev han i en melding. Åh.

En av bøkene var fra Bokbloggturneen, men det er ikke det denne bloggposten skal handle om. Det skal derimot handle om Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt og Mitt liv som pingvin, men først og fremst skal det handle om Karin fra bloggen En verden full av bøker. Ser dere linken mellom overskrift og blogg...? Kachiiing!

Uansett, for en tid tilbake arrangerte Karin en konkurranse der hun etterlyste anbefalte barne- og ungdomsbøker. Jeg anbefalte både Den lille prinsen og Sommerlandet, og hva skjer? Jo, jeg får vite at jeg har vunnet trøstepremie! Trøstepremie, og trøstepremie, fru Blom. Karin er generøs. Veldig. VELDIG! I postkassen min dumpet en stk pocketbok jeg ønsket meg og en overraskelsesbok. Slikt kvalifiserer ikke jeg til trøstepremie, men heller julaften, påskemorgen, bursdag og nyttårsrakett til sammen. Seriøst, jeg ble superglad! Tusen, tusen takk, Karin!
Karins blogg En verden full av bøker er en av bloggene jeg er innom stort sett daglig, nettopp fordi hun er flink til å oppdatere, skriver godt, og vi har temmelig lik smak hva bøker angår.

Besøk bloggen hennes!

Nå, over til bøkene...

Tyskerjentene, historiene vi aldri ble fortalt

Helle Aarnes

Det er vanskelig å skulle fortelle noe om denne boken. Forskning fryder og Beatelill har greid det veldig fint før meg, og mine ord blir for fattige.

Boken rystet meg. Det ble fortalt ting som jeg ikke ante skjedde og knapt nok har ofret en tanke. Jeg har skjønt at det å være tyskerjente ikke var spesielt populært og at jentene som hadde forhold til en tysker under 2.verdenskrig ikke så lett ble kvitt dette stempelet, men jeg ante ikke hvor gjennomsyret samfunnet var av dette hatet mot jentene. Jeg visste at tyskerbarna, sønner og døtre av norsk mor og tysk far, har fått gjennomgått i oppveksten på grunn av sin herkomst, men om mødrene har vi knapt nok hørt noe, har vi vel. Stort sett har det blitt dysset ned, selv om jeg vil tro enhver av oss har hørt rykter om tyskerjenter i slekten. Og nettopp det: Så mange jenter det faktisk var som forelsket seg under krigen i gutter og menn fra feil side! Mange av tyskerne var stasjonert på samme sted i årevis, mange var godt etablert i lokalsamfunnet. Stramme, flotte menn som ikke nødvendigvis delte politisk syn med sine overordnede. Hvem er vi til å dømme, 60-70 år senere?

Det som opprører leserne av boken mest er ikke mobbens behandling av tyskerjentene. Skamklipping, offentlig lynsjing og gjennomført utfrysning var ikke det verste. Det verste, det tyngste å fordøye, er Statens rolle.

Det er anslått at mellom 50.000 og 100.000 norske kvinner hadde et forhold til tyske eller østerrikske soldater under krigen. De færreste av kvinnene var medlem av nazistiske organisasjoner. Likevel ble tyskerjentene internert, deportert og fratatt statsborgerskap av Gerhardsen-regjering.

Dette var klart kjønnsdiskriminerende. Jentene ble stemplet som horer, nymfomane og uintelligente. Til sammenligning: NS-medlemmer fikk ingen straff. Det gjør unektelig vondt i magen å lese annonser i avisen, der det selges brukte ski og gis bort barn… Man ligger søvnløs i timevis etter å ha lest om gutten med det krøllete håret som returneres moren med hakekors påmalt bagasjen. Og så tyskerjenten, da, som ble lobotomert og døde kort tid etter fordi legene ikke orket bry seg så hardt med henne. Å gå til retten…? Sakene ble henlagt.

Alt dette fordi man ble forelsket i fiendens menn.

Mitt liv som pingvin

Katarina Mazetti

Du har kanskje ikke hørt hennes navn før, men om jeg sier "Grabben i graven bredvid" tennes trolig en del lyspærer. Bokomslaget reklamerer med lettlest og morsom feel-good bok, og selv om varseltrekantene umiddelbart dukker opp hos meg, må jeg glatt innrømme at jeg faktisk likte denne boken godt. Den er ikke hysterisk morsom, men jeg humret masse av den. - Og humring er en bra greie! Selv om jeg fikk boken på orginalspråket (svensk, ikke italiensk) var boken tross litt startvansker veldig lettlest med en kapittelinndeling jeg elsker. I de ulike kapitlene får vi de ulike personenes synspunkter og syn på hendelser de alle beskriver. Slikt er en favoritt både i bøker og i filmer.

Boken omhandler en gruppereise til Antarktis, hvor vi blant de 50 passasjerene stifter særlig bekjentskap med den evig optimistiske Wilma, den deprimerte Tomas og den pensjonerte verdensborgeren Alba. Tidvis blir vi også bedre kjent med de andre passasjerene og besetningen på skipet. Det står lite om hva og hvorfor, vi får ikke stort mer enn antydninger til dette, men dette er vesentlig for historiefortellingen. Og mest vesentlig av alt er Albas fantastiske bokprosjekt: Om uartenes opprinnelse, særdeles inspirert av Darwins kjente og banebrytende verk. I uartenes opprinnelse får vi servert menneskehetens mer eller mindre sympatiske galleri, inspirert av pingviner, albatroser og elefantseler.

Dette er ingen bok som vil endre ditt syn på livet og gi mening til livet, men det er definitivt en fin bok å lese om man ønsker avveksling fra resten av bokhyllen. Jeg la fra meg boken med et smil om munnen.

Hvor herlig er ikke det?

Mimre-mimre: Trekløveret

Først av alt: Fy søren jeg er flink til fotoredigering.

Nok selvskryt, over til det dette skal handle om. Eller "Fra spøk til Halvor" som vi pleide å si den gang vi leste disse bøkene. (Og med dette regner jeg med at jeg får minst èn kommentar på innlegget).

Dette skal handle om serien Trekløveret, eller The Canby Hall Girls som serien heter på orginalspråket. En uhorvelig mengde bøker, ypperlig for tenåringsjenter, om tre vidt forskjellige (ja nettopp) tenåringsjenter som deler rom på internat.

Dana fra New York. Modellvakker og med minst like vakker kjæreste. Shelley fra Minnesota eller deromkring. Hillbilly, kjæreste med bondekjølen Tom og yndig med sine lyse krøller. Faith fra Washington (var det ikke?). Seriens afroamerikanske alibi. Særdeles sofistikert, og hun hadde sannsynligvis kjæreste hun også.

Ah! Dana ble med tiden mindre snobbete, og Shelley ble med tiden mindre hillbilly-ete. Kjærester ble byttet mens vennskapet dem imellom stort sett var rosenrødt. Det store høydepunktet var da jentene malte rommet sort og tok bort sengene. Gærnejentene la madrassene rett på gulvet og bombarderte dem med fargerike puter og hadde selvsagt tidenes pysjamasparty.

Du verden som jeg slukte disse bøkene! Jeg minnes det var uendelig mange skrivefeil, men jeg lot meg likevel fortrylle. Hjemme har jeg tre Trekløver-bøker. Jeg tør nødig lese dem på nytt i frykt for å bli knust av skuffelse, men jeg skal definitivt lete etter disse bøkene på fremtidige loppemarkeder.

- Flere som husker Trekløveret?