22.3.10

Små føtter setter dype spor, red. Janne Teigen

Hvordan starter man en bokblogg? Hvordan er det første innlegget som virkelig skal definere den nye bloggen, gi den mening og et mål? Skal man beskrive leseglede, skriveglede, erfaring, presentere eviglange lister - eller skal man begynne med en bok man selv har vært en del av?

For jeg har vært så heldig å få være med i en lang prosess hvor resultatet ble en bok jeg setter enormt stor pris på. En bok jeg er usigelig stolt av, en bok hvor jeg har gitt et par små bidrag som betyr all verden for meg. Jeg har gitt av min dyrekjøpte erfaring, en erfaring som jeg i håp kan gi mening til andre, men også fordi det var en del av min egen sorgbearbeidelse.


Foto: Commentum Forlag

Fra bokomslaget:

Denne boken er i all hovedsak et produkt av vår nye "møteplass", Internett. Alle som har bidratt med dikt og historier, har selv mistet ett eller flere barn, og de aller fleste er medlemmer av et lukket forum på Internett som heter Englesiden. Boken inneholder også tips og råd fra foreldre til foreldre samt informasjon om hvordan pårørende og helsepersonell kan hjelpe foreldre som har opplevd den totale katastrofen det er å miste et barn. Boken dedikeres i kjærlighet til alle barna det her fortelles om - selv om deres tid på jord var kort, har de satt dype spor i våre hjerter.

For snart sju år siden mistet vi våre nyfødte tvillingjenter kort tid etter fødselen. Veien fra vugge til grav ble så forsvinnende kort. Alle minner så få og bleke og hendene er så tomme. Jeg husker ikke lenger hvordan de virkelig luktet, hvordan det virkelig var å holde en hånd varsom på en kropp som kjempet for å puste. Jeg minnes det vagt, og er så redd så redd for å miste minnene helt. Boken hjelper meg å beholde minnene og la verden få vite at jentene har hatt et liv her på jorden. Et så alt for kort liv, men like fullt et helt liv.

I en slik situasjon har man et stort behov for å treffe andre som går igjennom den samme tragedien. Man føler seg så inderlig alene for ingen rundt deg, selv om de med hele sitt hjerte føler med deg, virkelig kan forstå hva man går igjennom. For min del fant jeg stor støtte og trøst blant skjebnevenninner på englesiden.com. Vi søkte sammen også fordi det var et stort behov for litteratur som omhandlet sorg etter å ha mistet barn før, under og like etter fødsel. Litt etter litt kom ideen om å samle tekster og dikt skrevet av medlemmer fra englesiden i bokform. Vi ønsket å selv skape en bok som vi selv ville ha hatt utbytte av. Et av medlemmene, Janne Teigen, jobbet lenge og trutt med å kontakte bokforlagene. Responsen var den samme: ”God og viktig bok, men et fryktelig vanskelig tema”. Etter noen år fikk hun endelig napp hos Commentum Forlag som så mulighetene, ikke vanskelighetene. Som fattet interessen for kjærligheten og nytteverdien, ikke at dette var et tema som er vanskelig å selge. Stoltheten vi følte da boken endelig ble utgitt og da vi kunne holde våre barns historier i hendene våre var ubeskrivelig.

Første innlegg ble personlig. Dette er da også en personlig bok. Sorg er personlig. Sorg er personlig, kompleks, forvirrende, til tider total, til andre tider fortvilende fraværende. Tomrommet avløses av fullstendig kaos og omvendt. Noen ganger er det tomhet og kaos på samme tid. Desto viktigere er det å kunne være åpen om sorg, både for sin egen del, for å rekke ut en hånd til de pårørende, men også vise andre i samme situasjon at alle reaksjoner er naturlige og kanskje også nødvendige for å kunne klare å gå videre. For livet går videre, man har ikke noe valg. Håpet er at man klarer å finne en mening i det meningsløse, å klare å gi barnas korte liv en mening, skape gode minner selv i den dype tragedien, og atter kunne glede seg over fuglekvitter en lys vårdag.

Overskuddet av boksalget går uavkortet til Foreningen for hjertesyke barn og Foreningen Ett barn for lite. Bestillingsnummer for bokhandel og bibliotek er følgende: ISBN: 9788292309933. Boken har egen Facebook-side HER. Meld deg gjerne inn og hjelp oss å nå alle som har behov for boken.

1 kommentar:

Beathesbokhylle sa...

Sterkt innlegg,ord blir fattige for jeg som ikke har opplevd noe slikt selv kan umulig sette meg inn i hvordan det er å miste sine barn,selv om det må være det aller tøffeste foreldre går gjennom. Fikk bare lyst til å gi deg en klem!