No Country For Old Men, av Cormac McCarthy

No country for old men, av Cormac McCarthy

Mai måned har lesemessig stort sett gått med til No Country For Old Men. En bok som de fleste har hørt om, og enten lest selv eller sett filmen. Jeg kan trygt anbefale begge deler. Forfatter av boken er Cormac McCarthy som Julie har presentert i dette blogginnlegget. Også Maj har skrevet et innlegg om boken som er vel så interessant som det jeg nå skal prøve å formidle.

Litt om handlingen

En ung mann, Llewelyn Moss, legger ut på en høyst dagligdags jakttur, da han kommer over et blodbad midt i ødemarka. Blant ferske lik finner han en døende mann, et stort lass dop og flere millioner dollars. Tiden er knapp. Han velger å ta med seg pengene. Vel hjemme bestemmer han seg for å dra tilbake for å hjelpe den døende mannen. Mannen viser seg i mellomtiden å ha blitt drept, og Moss innser at de samme menneskene vil gjøre alt for å få tak i pengene. Han legger ut på en skjebnesvanger flukt.

Litt om personene

Den gode: Ed Tom Bell. Krigsveteran og sheriff. Han mister sine illusjoner om rett og galt, og han mister troen på å kunne redde samfunnet mot onde drivkrafter. Han lar seg overvelde, søker desperat etter råd og inspirasjon fra sine gamle kollegaer, men mener samfunnet har gått i fullstendig gal retning, og at man ikke kan endre på det uendrelige. Sheriffrollen har mistet sin posisjon som flammeholder. Sheriffens rolle er ikke lenger den som lyser opp veien i riktig retning (jmf The Road). "You can't stop what's coming."

Den onde: Anton Chigurh, en usedvanlig psykopatisk massemorder og sosiopat. Det er vanskelig å finne ord som beskriver han godt nok. For å si det kort: Slemming. Han dreper uten følelser og er ekstremt målrettet. For øvrig uttales etternavnet Sugar. Jeg hang meg fullstendig opp i mulige uttalelser, før jeg endelig, halvveis i boken, fikk det forklart.

Den tilfeldige: Llewelyn Moss, en nokså lovlydig småbybeboer og vanlig arbeider og vietnamveteran i midten av 30-årene. Gift med unge Carla Jean. Ved en tilfeldighet ramler han over hans livs mulighet. Han gir etter for fristelsen, selv om han vet at dette vil kunne bli hans endelikt.

Andre verdt å nevne: Carson Wells, leiemorder/torpedo. I likhet med flere er også han på jakt etter millionene. I tillegg blir vi overfladisk presentert for en rekke tilfeldige politimenn, slektninger, kriminelle, haikere og resepsjonister.

Litt om humoren

Boken inneholder overraskende mye humor, særlig i avsnittene med sheriffens monologer. Humoren er nøktern og godt innpakket svart humor. Sheriffen er godslig, har lang erfaring i sitt yrke, er erkeamerikansk og særdeles tankefull. For å kunne overleve i hans yrke og situasjon må man inneha en solid dose galgenhumor.

Here last week they found this couple out in California they world rent out rooms to old people and then kill em and bury em in the yard and cash their sosial security checks. They’d torture em first, I dont know why. Maybe their television was broke. Now here’s what the papers had to say about that. I quote from the papers. Said: Neighbors wire alerted when a man run from the premises wearin only a dogcollar. You cant make up such a thing as that. I dare you to even try. But thats what it took, you’ll notice. All that hollerin and diggin in the yard didnt bring it. That’s all right. I laughed myself when I read it. There aint a whole lot else you can do.

Magen vrenger seg over skyting og bestialske mord, men man kan ikke annet enn å le oftere enn man blir kvalm. There aint a whole lot else you can do.

Litt om språket

Historien kjente jeg til fra før, gjennom filmen (Coen-brødrene, 2007) ved samme navn. Dermed kunne jeg også tillate meg å konsentrere meg om språket, alle detaljene og nyansene.

Når det er sagt må jeg innrømme at jeg slet veldig med språket. Handlingen foregår på grensen mellom USA og Mexico, og forfatteren bruker dialekt i utstrakt grad. Texarkansk, om det er noe som heter det, er ikke det beste for konsentrasjonen min. Jeg følte en uimotståelig trang til å gripe den røde pennen og korrigere. Jeg er likevel glad jeg leste den på orginalspråket. Litt tyngre å lese, særlig for en som meg, men man er mer med i svingene. Det hadde blitt noe helt annet med dannet bokmål, eller enda verre: bokmål iblandet, tja… totensk?

… Og litt om mitt inntrykk

Boken veksler mellom sheriff Bell sine monologer og selve handlingen. Denne er stort sett konsentrert rundt Moss og Chigurhs katt og mus-jakt. Dette innebærer usedvanlig mye skyting og dreping. Hjertet løper løpsk av spenning og delvis også kvalme. Dette er så absolutt spennende!

Sheriffens kamp med seg selv og mot volden gjør inntrykk. Her kan mye kritikk mot det amerikanske samfunnet leses mellom linjene.

Det mest interessante utenom ren spenningsmessig, er konflikten mellom tilfeldigheter og skjebne. Moss gjør en fatal avgjørelse som får voldsomme konsekvenser. Alt tyder på at ved å ta dette valget vil han også bli drept, men vi håper hele tiden at han vil lure skjebnen. Dette forutbestemte får en knekk når Chigurh ikke viser seg å være like umenneskelig som han fremstilles. Også han gjør feil og skades. Er dette tilfeldigheter eller skjebne? Denne skjebne/fri vilje konflikten representeres dessuten ved Chigurhs krone-eller-mynt-lek med sine ofre.

Les boken, eller se i det minste filmen. Fokuser ikke bare på all volden, men les mellom linjene. Le, reager på voldelighetene, vær bekymret over utviklingen, filosofer litt over menneskets frie vilje kontra skjebnen, og ikke minst: kjemp sammen med Bell.

Noen ganger er nedturer oppturer

I går kveld kom en pandabjørn seilende ned fra himmelen, forbi stuevinduet og ned på plenen. Det var et ytterst sært syn, men skapningen er nå i hus.

- Mamma! Det er sikkert noen som slapp ballongen opp til englene på 17.mai! , var guttungens umiddelbare reaksjon.

Jeg liker tanken, og syns det er morsomt og vakkert på en og samme gang at den havnet nettopp i vår hage. Strengt tatt off topic i en bokblogg, men særdeles skjønn opplevelse jeg ville dele i lys av forrige innlegg. Ha en himmelsk fin dag!

Tirsdagsblues

Etter en langhelg fylt med sosiale sammenkomster, uteliv i regnvær og undertrykt stress, er tanken på å krype inn under dyna overveldende.

Legg deretter til en solid dose melankoli.

Mai måned er tung. Jeg holder pusten og er hele tiden på vent. Aldri helt tilstede. Å ikke klare å fryde seg over våren er nesten en sorg i seg selv. Det å ikke klare å glede seg, i frykt for å bli skuffet. Å ikke klare å se på våren som en begynnelse, en start på noe godt, i frykt for at alt skal gå i knas. Knuses. Smadres. Tilintetgjøres.

Jeg minnes uroen, frykten, redselen, den ukuelige optimismen. Vi skulle klare det. Det skulle gå bra. Bare jeg trodde nok, håpet nok, ville nok. Det skulle, ville, måtte gå bra. Og så gikk det ikke bra likevel. Ikke i det hele tatt.

Kjente jeg deg
egentlig. Noe
du aldri fikk sagt eller
vi lot ligge. Halv-
tenkte tanker. En skygge
som strøk over ansiktet.
Noe i øynene. Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten
har ingen lyd,
bare rare tanker. Ord
som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?

Diktet er hentet fra diktsamlingen Nattåpent (1985) av Rolf Jacobsen. Han jobbet med disse diktene i to år etter hans kones død. Det er ikke noe oppløftende dikt, men noen ganger er det godt å kjenne på tristheten, sorgen og savnet. Ta seg tid.

Ubesvarte spørsmål gir en ekstra dimensjon til sorgen. Man kommer aldri helt over en sorg, for spørsmålene vil komme fra tid til annen. Sorgen blusses opp. Man lærer å godta sorgen og leve videre med et blødende hjerte, men hjertet vil aldri slutte å blø.

For en rikdom å elske noen, ikke på grunn av men til tross for. For en rikdom å kunne sørge over noen, ikke fordi man kjente noen, men fordi man ikke ble nok kjent. Kanskje det er en trøst.

Jeg skulle bare ønske jeg kunne holde de i armene mine en gang til. Bare litt til.

Hestenes Klan, av Live Bonnevie

Prolog

La meg si det først som sist: Hester er ikke min greie. Mens klassevenninnene mottok blader og klistremerker fra Penny-klubben, red jeg på kyrne på gården. Selv ikke mine naboer, kongens hester, får meg til å sukke henført.

Likevel. Jeg husker jeg gråt av Silkesvarten, så kanskje det er håp for meg likevel. Jeg takket i alle fall ja til å være med på blogging av Hestenes Klan i regi av Bokbloggturneen.

Sjekk ut: Ingalill fra Moshonista skrev om boken i går, og i morgen skal Kristine G til pers.

Hestenes Klan, av Live Bonnevie

Hva skjer?

17 år gamle Amanda Fivel er flink på hesteryggen, men det er ikke lidenskap til hester som driver henne. For henne er ridning en jobb, en plikt overfor den autoritære og kalde faren. Hodet er med, men ikke hjertet. En dag satser faren Wilhelm noe som tvinger Amanda til å innse at hun må gjøre noe med sitt forhold ikke bare til hester, men også til sitt eget liv.

Amanda får i oppdrag å trene opp en islandshest til å vinne NM. Hesten Ægir blir importert til Norge på høyst ulovlig måte. Hesten lengter tilbake, savner friheten, er steil og vill. Hans egentlige eier, den islandske 17 åringen Ylva, får Amanda til å forstå at hun må nå inn til hestens sjel.* Snakke med hesten. Forstå hesten. Lese hesten. Empati, ikke makt. Dette tvinger henne også til å ta et oppgjør med sin far og det livet hun til nå har levd. Amanda oppnår stadig større anerkjennelse for sine fremskritt som rytter, men Ægir har behov hun ikke klarer å fylle. Amanda legger en plan.

* Definisjon på hestehvisker:

En hestetrener som gjennom sympati adopterer et bilde av motiver, behov og ønsker, basert på moderne hestepsykologi.

Det skrevne ord

Aldersinndeling er vag: 14 og eldre. Jeg skjønner forlagets problem, jeg blir litt forvirret selv, faktisk. Romanen fremstår rent handlingsmessig som en bok som kan fenge bredt, til tross for denne lidenskapen for hester bare (stort sett) ungjenter kan ha. Likevel blir vi presentert for lettvinte løsninger, samtaler som ikke fungerer og et slett persongalleri, noe de fleste voksne vil reagere negativt på.

Handlingen er for så vidt bra og levende, men jeg finner altfor mange svakheter ved boken til å la meg begeistre.

Vi begynner med noe positivt. Boken startet med en prolog som rett og slett ga meg gåsehud og en solid kickstart på lesningen. Prologen omhandlet et dødsfall noen år i forveien. Slikt liker jeg. Ikke dødsfall, misforstå meg rett, men antydningen til noe som vi skjønner har stor betydning for resten av boken. Jeg fikk rett og slett et utrolig godt førsteinntrykk.

Noe annet jeg reagerte svært positivt på er måten boken er delt inn i kapitler. Disse er inndelt i dager, samt en nedtelling. Man gjør seg selvsagt ganske raskt opp en antakelse om hva kapitlene teller ned til, men den lille tvilen gjør det hele spennende og et driv til å lese videre. Kapittel for kapittel. Det er relativt korte kapitler, som gjør boken lettlest og overkommelig selv for andre enn de mest leseglade.

Språket er ellers gjennomgående bra, og boken er som nevnt svært lettlest tross sine knappe 450 sider. Forfatteren er norsk og handlingen foregår i Norge. Dermed vil man også lettere kunne leve seg inn i historien fordi man kjenner seg igjen. Forfatterens referanser til bestemte stevner er et klart frieri til det norske hestemiljøet, men det fenger muligens ikke like godt for et eventuelt utenlandsk marked. Uansett, dette er en bagatell og ikke noe som bør stå som en svakhet.

Det er derimot andre ting ved teksten jeg ønsker å dra frem:

1) Noen ganger står Amandas tanker i kursiv. Det fungerer overhodet ikke og jeg kan ikke fatte at dette ikke ble redigert bort under korrekturen.

2) Av og til bryter utdrag fra samtaler helt med resten av teksten og handlingen. For eksempel har boken med et utdrag av en samtale mellom Amanda og hennes venninne. Det henger ikke sammen med bokens stil eller tema, uten at jeg kan forklare bedre enn det til noen som ikke selv har lest den. Det er spesielt en sekvens som irriterte meg. Ut av det blå beskrev forfatteren plutselig ingredienser til minste detalj. Det var rød pesto og soltørkede tomater og jeg vet ikke hva. Fullstendig uinteressant og ikke relevant til historien i det hele tatt. Her må man ha lest boken selv for å forstå hva jeg snakker om tror jeg.

3) Siste punkt er ytterst subjektivt. Jeg har et problem med navnene. Amanda er et navn vi som ungjenter skulle kalle barna våre når vi en dag ble mødre. Når vi først faktisk ble mødre fikk vi oss ikke helt til å kalle jentene Amanda likevel. Det er noe litt forfinet, dukkeaktig ved det. Litt sånn... hestejentete. Litt for opplagt. Og hva med Wilhelm Fivel? Smak på navnet. Det lukter kjeltring lang vei, gjør det ikke?

Oss i mellom

Det er en del momenter ved boken som skurrer i mine ører. Muligens øyne. I alle fall hode.

Hovedpersonen oppfattes ikke som troverdig. Jenta er 17 år og helt uten trass. Hun har ikke et snev av hissig temperament eller trang til løsrivelse fra foreldre eller trenere. Det er ingen følelser, og det virker ikke troverdig. Jeg savner følelser! Det er ingenting der. Bare tomt. Ikke har hun noe nært forhold til venner, ei heller til sin beste venninne. Og gutter? Jo da, det er en gutt i fortiden som kommer frem igjen mot slutten av boken. En gutt hun en gang kysset. Oi. Skikkelig vågalt. Han er selvsagt knust av sorg etter hennes avvisning. Jeg klarer ikke helt å tro på det. Og når vi er inne på temaet romantikk; 17-åringer blir gjerne lett betatte, blir de ikke? Ikke vår Amanda Fivel. Gjennom boken håpet jeg på en saftig men akk så ulykkelig forelskelse i trener Torgeir. Det hadde krydret tilværelsen hennes, tenker jeg. Jeg mener; hun er jo ikke lidenskapelig opptatt av hester, men igjen: hun viser ikke stort av følelser for noe eller noen.

Vi møter en i aller høyeste grad dysfunksjonell familie. Ikke bare hovedpersonen, men hele familien fremstår som følelsesløse. Det er ikke noe samhold familiemedlemmene seg i mellom, men verst av alt: det er heller ikke noe savn etter samhold. Det er ingen som uttrykker noe ønske etter omsorg, kjærlighet eller anerkjennelse. Det er ikke en gang noe savn etter det som var før. Ikke er det noe samhold eller rivalisering mellom søskene og det er ingen varme følelser eller heftige krangler mellom foreldrene. Moren er totalt fraværende som morsperson, utenom mandagsfrokost-ritualet som på mange måter blir helt malplassert i historien. Faren drives av en bitterhet over å være avhengig av rullestol, og et fanatisk ønske om å vinne veddemål. Det er kun denne siden som vises. Vi får lite eller ikke noe innblikk i følelsene hans, heller ikke om han har følelser for sine barn. Han fremstår som en total kald og kynisk person, og ikke en gang hans bitterhet overfor uføret hans uttrykkes i særlig grad. Det fremstår ikke som troverdig, men heller en kariaktur. Navnet hans får ham attpåtil å høres ut som en figur fra en Jo Nesbø-bok. Komisk.

Jeg har nesten ikke lyst til å nevne Ylva og hestekvinnene. Her slår fjortisboken virkelig til. New Age på hesteryggen kan jeg virkelig styre meg for. Vi lar det være med det. Jeg håper at det er min manglende begeistring for hester som er grunnen til at jeg syns dette ble for dumt, ikke at det faktisk er det.

Uten å egentlig vite noe om hester må jeg bare få sagt at jeg håper inderlig forfatteren treffer bedre i sine beskrivelser av hester enn hva hun har prestert i persongalleriet sitt.

Epilog

Bokens hjemmeside http://www.hestenesklan.no/ forteller om flotte reaksjoner på boken: ”Umulig å legge fra seg”, ”En roman uten sidestykke”, ”Drivende god fra første side”, ”Nytenkende og enestående”. Jeg vet ikke hvem som har uttalt dette, meg er det i alle fall ikke. Jeg skulle gjerne vært begeistret, jeg skulle gjerne jublet entusiastisk i kor med dem, men jeg klarer bare ikke. Forfatteren er til og med sambygding av meg, og man er jo gjerne, bevisst eller ubevisst, litt lokalpatriotisk. Ikke en gang det hjelper.

Avslutningen ga meg et stille bevis på at boken ikke traff meg. Jeg gråt ikke. Jeg slang fra meg boken og sovnet på et blunk, lykkelig for at jeg neste dag endelig kunne begynne på en ny bok.

Hest er slettes ikke best.

Drømmehjerte, av Cecilia Samartin

Drømmehjerte, av Cecilia Samartan.

Fra bokomslaget:

Cuba 1956. To kusiner er hjertevenner til Castros revolusjon brått skiller dem. Nora flykter med familien til USA, mens Alicia opplever at det lykkelige livet i Havanna blir snudd til nød og fattigdom under Castros regime. Etter mange år klarer ikke Nora å nøye seg med å lese brevene fra Alicia. Hun må reise tilbake for å hjelpe sin syke venninne.

For meg personlig er det lite som er mer skummelt og lite forlokkende enn bejublet samtidslitteratur. Anne B. Ragde får meg til å vri meg, Anne Holt irriterte meg kraftig for noen år tilbake, og Knausgård skyr jeg som ilden. Særlig bedre blir det ikke når forfatteren er en amerikansk kvinne. To varseltrekanter dukker umiddelbart opp foran øynene. Den ene lyser det kiosklitteratur av, den andre blinker iherdig klisjeer.

Sånn sett var forventningene før jeg leste Drømmehjerte av Cecilia Samartan heller lunkne.

Jeg kunne spist i meg ordene mens jeg leste halve boken. Det fenget mer enn jeg hadde lyst til å innrømme overfor meg selv. For det første var selve språket flytende og lett, det var som en drøm å lese. Sidene fløy av gårde, og jeg lot meg begeistre av Cubas vakre strender, Noras varme vennskap med Alicia og etter hvert også den såre avskjeden med øya og familien.

Oppvekstskildringene og starten på revolusjonen var veldig, veldig bra. Det var en gledelig leseropplevelse for meg, både skriftlig og historiemessig. Dessverre varte ikke denne gleden lenge. Slik som med Øya fungerer ikke slutten i det hele tatt for meg. Klisjeene står i kø, avslutningen er brå og overveldende lykkelig og den griper meg overhodet ikke slik jeg ønsker den skal gjøre. Jeg ble nesten trist, for første halvdel var rivende god.

Utgangspunktet var jo så bra. Revolusjon, historie, evig vennskap, å finne tilbake til seg selv og sine røtter. Forfatteren maktet ikke å yte temaene full rettferdighet. Dette ble altfor overfladisk. Jeg fatter bare ikke nødvendigheten med å blande inn problemer med gutter, utseende og forhold. Da jeg nådde avslutningen kunne jeg kysset støvet av varseltrekantene. Jeg fikk lyst til å slenge boken i veggen av frustrasjon. Hvordan klarte hun å ødelegge boken så til de grader når første halvdel var så bra? Hvordan kunne hun…?? Jeg satt igjen med en følelse av at forfatteren var mettet av historien og ville avslutte fortest mulig. Det føltes faktisk som om noen andre hadde skrevet avslutningen for henne.

Kanskje jeg er for kravstor. Boken fenger jo så mange, i alle fall den kvinnelige leserskaren. Jeg trodde og håpet jeg skulle bli blant disse.

Det tatoverte hjerte, av Inger Hagerup

Hverdagslykke

Det tatoverte hjerte, en samling dikt av Inger Hagerup.

Noen dager er bedre enn andre. Som dagen man får pakkelapp i posten. Og den påfølgende dagen da man får hentet pakken og finner bøker fra en venninne. Som den dagen da man får en diktbok i gave. Helt ut av det blå. Lykke i hverdagen.

Kort møte

Bunnløst var rådyrets blikk da det så meg.
Foten fikk vinger av skrekk.
Bare et øyeblikk stirret det på meg.
Så fløy det dansende vekk.

Frihet og flukt. I hvert svevende hopp
skjønnhetens edle balanse.
Hvordan må gleden i rådyrets kropp
være når skrekken kan danse?

Denne venninnen har mer skyld i min leseglede enn hun aner. I oppveksten leste hun leste ut bøker oftere enn jeg snakket. Mens jeg leste Bobseybarna leste hun Dostojevski. Det var i alle fall ikke langt unna. Da måtte jo jeg også bryne meg med voksenlitteratur, ikke sant. Måtte jo det. I voksen alder sender hun meg altså bøker i posten, har bokblogg, skriver doktoravhandling, og har huset fullt av unger. Jeg bøyer meg i støvet!

En titt innom bloggen hennes anbefales; Forskning Fryder.

Tusen takk til deg. Tusen takk for at jeg får lov til å ha deg i mitt liv. Du er bedre enn yougurtrosiner!

En bønn for Owen Meany, av John Irving

En liten hyllest til John og Owen.
- Bare fordi de fortjener det.

John Irving har siden tenårene tronet min liste over favorittforfattere. Det er av forholdet ingen over, ingen ved siden, bare langt langt under. Jeg kan ikke si jeg har lest alle hans verker, langt derifra, men de jeg _har_ lest har slått meg i bakken av begeistring. Ja, da tar jeg definitivt ikke med Den fjerde hånden. Den foretrekker jeg å tro ble skrevet av noen helt andre. Ikke _min_ favorittforfatter. Egentlig fortjener den ikke en gang å nevnes. Unnskyld til meg selv.

Hotell New Hampshire så jeg først på film, deretter leste jeg boken. Rett og slett to store opplevelser. Garps verden er helt på høyde med boken dette innlegget skal handle om, og Siderhusreglene er ytterst nydelig. John Irving har en eventyrlig evne til å blande komikk og tragedie. Persongalleriet hans er ytterst sjarmerende, og man må være passe geni for å klare å kombinere boksing og baseball med transvestitter og bjørner. Så herlig, så genialt, så vondt, så morsomt og så bittersøtt.

Min favorittperson i Irvings univers er en usedvanlig liten guttemann med kontakter helt opp til Gud. Jeg får grøsninger av fryd bare av å tenke på boken og vår helt.



En bønn for Owen Meany

"Sommeren 1953 spiller to elleveåringer baseball i en Little League-kamp i Gravesend, New Hampshire. Den ene av guttene slår en "vill" ball som treffer bestevennens mor i hodet og dreper henne. Gutten som slo, tror ikke på ulykker. Owen Meany tror på å være Guds redskap. Men det som hender med ham etter slaget, er merkelig og gruoppvekkende."

Bokens fortellerstemme er Johnny, en liten gutt som etter hvert blir mann. Boken veksler mellom oppvekst og nåtid som voksen. En dynamikk som jeg kanskje ikke var overvettes begeistret for siden nåtiden ikke var så spennende. Samtidig forklarte oppveksten hans holdninger og livsstil i voksen alder. En vesentlig del av hans oppvekst er preget av hans nære vennskap med bittelille og meget snodige Owen Meany. En gutt, en person, helt utenom det vanlige.

Alle burde bli kjent med Owen. Han fikk meg til å gråte, le og ønske å ta ham på fanget og stryke ham over kinnet. Han har den effekten på mennesker. Ikke bare menneskene i boken, men også leserne.
Takk for gleden, John.

Drømmen om et eget bibliotek

Endte jammen meg opp på loppemarked i dag også. Posesalg på bøker gir meg hjertebank og jeg forsvinner inn i en egen verden. Fire bøker til guttungen og resten til a'mor. Nå skal jeg knaske yougurtrosiner og roe meg ned... :o)

Og nei, vi har strengt tatt ikke plass til bøkene. Men en dag. Eeeeeeeen dag. Eeeeeeeeeeen dag skal vi bli rike slik at vi kan ha ett rom bare til bøker, lenestol og en god leselampe. Jeg gleder meg stort!

Fredags - Feel - Good

Av og til opplever man magiske stunder selv på internett. For noen uker siden surfet jeg meg tilfeldigvis inn på en blogg og ble værende lenge. Jo mer jeg leste, jo gladere ble jeg. Av og til møter man på unike, flotte medmennesker som inspirerer og sprer glede rundt seg.

En av disse er MammaDamen. Hun har skapt seg sitt eget lille lykkeunivers, som også jeg har fått lov til å besøke. Tanken er enkel men unik; Hun deler ut lykketips! Denne gangen har jeg vært så heldig å få utdelt lykketips spesielt til meg:

Lykketips 81 går Elikken med bloggen Elikkens bokhylle

Jeg er en ivrig sluker av bokblogger, og ble glad da jeg fant Elikkens bokblogg. Hun liker et variert utvalg bøker, akkurat som meg! Mitt lykketips til deg, Elikken, er å samle tre dikt om lykke du liker spesielt godt. Og så håper jeg at du publiserer dem på bloggen din!

Jeg tar utfordringen på strak arm mens jeg smiler! Koselig at du fanget opp at jeg er glad i dikt, MammaDamen. Tre lykkedikt har jeg ingen problemer med å finne, to av disse er blant mine favoritter. Dikt som jeg stadig leser, som betyr noe for meg, som gjør noe med meg. Det tredje har jeg egentlig ikke noe forhold til, men flere av hennes dikt har gitt meg trøst, tårer i øynene og smil i munnviken.

Hva lykke er?

- Gå på en gressgrodd setervei,
i tynne, tynne sommerklær
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.


Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Kan hende vente på et brev.
Be prestekragene om råd
og kanskje ja - og kanskje nei -
han elsker - elsker ikke meg.


Men ennå ikke kjenne deg.

Dette diktet er skrevet av Inger Hagerup (1905-1985). Det er vel ingen nordmenn som ikke har noe forhold til henne, enten det gjelder Mauren i barneårene eller diktanalyse av Aust-Vågøy på ungdomsskolen. Dama var så mye mer enn et oppkomme av utallige udødelige barnevers. Hennes lykkedikt har jeg sitert siden tenårene. Det gir meg sommerfugler i magen bare av å tenke på det.

Morgon innover vårt kvite rom -
med blanke svingande ruter det ler
ut imot himmel og hav og vèr
- god morgon, å alt som vi eig ilag!
God morgon, ditt sinn! det er som ein
blom
utsprungen mot mine auge idag,
og sinnet mitt eige opnar seg vidt
i lykke mot dagen og ler i mot ditt!


Som ei konkylie gjennomstrøymt
av havsus er huset. Ustanseleg trår
havet mot landet idag som igår
- vi høyrde det sang gjennom alt vi har
drøymt.


Enn smakar det hav av oss, vi som vart
kysst
og vogga og femnt av det gårsdagen lang,
- du er som det når du tek meg i fang,
bølgje, det er du, mot munn og bryst -
druknar du meg? nei, alt godt du veit av
vil du meg, våg frå det vide hav!

Halldis Moren Vesaas (1907-1995) skrev Bølgjen i forlovelsestiden med Tarjei. Av og til gjør diktet meg trist, for det antyder at livet - og kjærligheten - går i bølger. At vi må nyte det gode mens vi opplever det. Nyte det med alle våre sanser, gripe nuet. Nyte det nå, før nedturen og de vanskelige stundene tar over. Det er kanskje nettopp derfor jeg foretrekker triste, sørgmodige oppbyggende dikt, fordi da skimter man håpet og troen på at det blir bedre tider. Jeg må jobbe litt med den innstillingen, tror jeg. Nyte det gode her og nå, og ikke gruble og tenke så mye.

Morgon


När morgonens sol genom rutan smyger,
glad och försiktig,
lik ett barn, som vil överraska
tidigt, tidigt en festlig dag -
då sträcker jag full av växande jubel
öppna famnen mot stundande dag -
ty dagen är du,
och ljuset är du,
solen är du,
och våren är du,
och hela det vackra, vackra,
väntande livet är du!

Karin Boye (1900-1941). Det er noe med dette diktets oppramsing og hastverk som gjør meg så glad! Så full av tiltakslyst, kampvilje og positiv innstilling til det som livet måtte føre med seg. Livet blir så mye enklere å håndtere når man ser muligheter, ikke problemer. Når man klarer å se alt det positive og ikke bare fokusere på det negative. Dette diktet er om mer enn å bare komme seg opp fra sengen en tidlig morgen.

Tre kvinnelige diktere som levde og virket på samme tid i historien. Tre kvinner som tøyde grenser og holdninger, brøt med datidens normer, og som engasjerte - og turte å la seg engasjere. De har med sin diktning forarget, forlystet, rørt, såret, provosert, trøstet og gledet sine lesere.

Kanskje nettopp du ble litt gladere akkurat nå, bare ved å lese disse diktene?

Merket, av PC og Kristen Cast

Bokbloggturneen

Merket, av PC og Kristen Cast

Som barn var jeg plaget av mareritt. Jeg vekslet mellom tre gjentagende mareritt, hvorav det ene skyldtes en sniktitt på et usedvanlig skummelt filmteater på NRK. Jeg våknet til stadighet opp dyvåt av svette hylende etter mamma, etter å ha sett for meg at noen kom og bet meg i halsen. Fremdeles kan jeg få dette synet i små blaff. Jeg blir ikke lenger hysterisk redd, men føler enda litt ubehag ved minnet.

En viss bekjentskap med vampyrer ble gjenopptatt på nittitallet gjennom tv-serien Buffy. Man skal heller ikke glemme den mer betydningsfulle boken om Grev Dracula (Bram Stoker), selvsagt fortært også i filmversjon.

I voksen alder har det begrenset seg til en fasinasjon for grøssere og zoombiefilmer, uten sammenligning for øvrig. Twilight-bølgen har selvsagt ikke gått meg hus forbi, selv om jeg kun har konstantert at serien er voldsom populær, ikke lest bøkene selv.

Da jeg gjennom Bokbloggturneen fikk muligheten til å lese en ungdomsroman om vampyrer, grep jeg den likevel og prøvde så godt jeg kunne å riste av meg tvil og fordommer mot fjortisvampyrer. Skolebibliotekaren skrev et flott innlegg om Merket i går, og jeg gleder meg til å lese Elin sin anmeldelse i morgen.

Førsteinntrykket var i alle fall godt. Et elegant design, med sort mønstret bakgrunn, pent bilde og pen skrift. Jeg måtte ta litt på den, kjenne på den, før jeg satte i gang.

Forfatterne

Phyllis Christine (PC) Cast har sammen med sin datter Kristin forfattet boken, som er den første av (foreløpig) sju bind i serien House of Night. PC har fått flere priser for sitt forfatterskap og særlig House of Night er svært populære i USA, forfatterens hjemland. Bøkene har fått sin egen hjemmeside, filmrettigheter er kjøpt opp, og jeg blir ikke overrasket om jeg finner utallige artikler med tatoverte halvmåner i butikkene innen kort tid.

Tema

Definisjon av vampyr (trad.):

"Blodsugende lik. Vampyrer er levende døde som står opp om natten for å drikke

blod av de levende og kan også besette mennesker til å bli deres tjenere ved

behov. Et menneske som blir bitt av en vampyr, blir selv en vampyr. "

Like dramatisk er det ikke i den amerikanske high school-versjonen.

På 70-tallet skjedde det en omveltning i framstillingen av vampyrer i litteraturen. Plutselig ble de fremstilt som sterke, vakre, perfekte og uimotståelige. Vampyrene var gjerne kvinner, og samfunnet var matriarkisk. Denne fremstillingen ble, for å ta et velkjent eksempel, opprettholdt i Twilight-serien og nå også i House of Night.

Handling

"For å overleve high school, kreves det blod, svette og tårer. Særlig blod."

Zoey Redbird møter et fryktinngytende syn en helt vanlig skoledag. Ved skapet hennes står Sporeren. Han som ikke riktig er menneske, men heller ikke riktig død. Sporeren merker vampyrer. Slik går det også med Zoey. Plutselig har hun et stort merke i pannen. En blå halvmåne. Zoey er blitt merket.

For å overleve overgangen fra menneske til vampyr må hun reise til House of Night. Uten støtte fra sin mor (for øvrig gift med Zoeys idiotiske stefar, ihuga Troens folk-entusiast og gjennomsyret hustyrann), rømmer hun til sin bestemor. Det bruser indiansk blod i bestemors årer, og hun tar seg av barnebarnet og veileder henne inn til vampyrenes univers. Et univers som ikke må forveksles med en egen verden, for i Merket lever mennesker og vampyrer sammen, bare litt mer adskilt av praktiske grunner.

Og trodde du Sporeren tar hvem som helst tar du feil. Zoey er utvalgt. Plukket spesielt ut av Nyx. Zoey har en spesiell evne; hun kjenner samhørighet med alle fem elementer (vann, ild, jord, luft – og ånd), selve livsprinsippet. Med denne egenskapen kan selv de ondeste vederstyggeligheter drives bort.

House of Night er en internatskole for unge vampyrspirer. Hennes mentor blir yppersteprestinne Neferet, utnevnt av selveste Nyx, vampyrenes gudinne. Her er natt dag og dag natt. Sug etter blod er en selvfølge, men litt hvitløk i ny og ne setter bare en spiss på maten. Myten om at vampyrer skyr hvitløk kan man altså bare sette en strek over. Eller (Hah. Særlig!) som vår heltinne Zoey ville sagt. Ellers skiller vampyrungdom seg lite fra menneskeungdom. Vennskap og kjærlighet med de komplikasjoner det fører med seg, er forhold også unge vampyrer må streve med.

Kjærlighet blir ekstra komplisert for vampyrer. Forelskelse og kjønnsdrift er bare for pinglete mennesker. Vampyrer har ekstra behov. Et behov som er sterkere enn alt annet. Blod. Et menneske som blir bloddonor for en vampyr er fortapt i sin avhengighet og ulykkelige forelskelse.

Språk

Merket er svært lettlest med flytende ungdommelig språk. Stort sett går oversettelsen uproblematisk for seg, men det er et stort men. Skolens navn og dermed seriens tittel er det eneste utenom personenes navn som ikke er fornorsket. House of Night føles totalt malplassert og fungerer for meg som et irritasjonsmoment. Det er godt mulig at forfatterne har satt som betingelse at House of Night ikke skal oversettes, men da burde oversetteren vært mer tilbakeholden med å oversette absolutt alt annet.

Boken er gjennomgående humoristisk skrevet med masse ironi. Visste dere forresten at det er en gruppe vampyrer som har gått sammen for å mobilisere til forbud mot blodsuging av levende mennesker?

Handlingen er ispedd sarkastiske kommentarer i parantes. Jeg har allerede nevnt (Hah. Særlig!), og de er det mange av i boken. Forstyrrende for noen kanskje, men for meg funket det bra. Jeg humret meg gjennom teksten.

Referanser

Vampyrskolen gir umiddelbart assosiasjoner til Harry Potters Galtvort. Siden jeg ikke har lest lignende bøker som for eksempel Twilight, vil også sammenligningen med Harry Potter hvis bøker jeg faktisk har lest, bli vektlagt. Det er ikke bare skolene som er sammenligningsbare. Både Zoey og Harry er utvalgte, har abnorme krefter i hver sin sjanger; vampyr og trollmann. Ingen har foresatte som tar seg av dem eller som støtter dem i deres uvanlighet, og kreftene deres blir ikke fullrealisert før de blir reddet fra sine hjem.

Forfatteren(e) strør om seg med referanser: Bram Stokers Dracula, Ibsens Vildanden og Shakespeare (for øvrig en vampyr, visste dere det?) samt nåværende kjendiser som Paris Hilton og tv-serier som Gossip Girl og Americas Next Top model. Det fungerer bra nå, men det vekker selvsagt bekymring med tanke på hvor lesbar denne boken er om 10 år. En bok med masse referanser til avdankede kjendiser og utdaterte tv-serier som målgruppen litt frem i tid kanskje ikke en gang har hørt om, er ikke like attraktiv selv om handlingen fremdeles holder mål.

Moral 

Amerikanske high school-bøker inneholder mer dobbeltmoral enn nordmenn flest klarer å fordøye uten en viss avsmak. Tro meg, denne boken er intet unntak.

Det mest åpenbare er vår heltinne Zoey, som er nettopp heltinne og dermed kvinne. I utgangspunktet flott, for all del, men dessverre er vår heltinne opptatt av å ta seg best mulig ut. Hun er pent kledd, men ikke horete. Hun er pent sminket, men ingen sminkedukke. Hun er selvsagt ytre sett vakker, får lett venner og er et naturlig midtpunkt. Guttene flokker seg rundt henne, men vår heltinne er litt for fornuftig og stolt til å la de slippe helt inn.

En fullkommen vampyr er overnaturlig vakker og det perfekte skjønnhetsideal, vellykkede på alle felt. Det blir da unektelig litt problematisk at vår heltinne tross hennes status som utvalgt, fremstår for leseren som en temmelig gjennomsnittlig amerikansk tenåring. Au. Hva med en litt mindre pen men desto mer intelligent kvinnelig helt neste gang? Ja takk.

Gjennom hele boken harselerer forfatterne over stereotypiske amerikansk ungdom, hele tiden med formaninger og moralske prekener fordekt med Zoeys ironiske kommentarer. Homofili er kult, tenåringssex er ukult. Vi blir fortalt at hasj dreper hjerneceller, sylslanke jenter er usikre og stikker fingeren ned i halsen etter hvert måltid, emoer er latterlige med alt for overdreven bruk av eyeliner, tenåringer på fylla er stakkarslige og umodne, sminkedukkene gjemmer seg bak make up og cheerledergjengen er en gjeng tøsete nikkedukker. Det blir litt mye.

Inntrykk

Det skinner muligens igjennom at boken ikke er helt min stil, at jeg finner mer enn nok svakheter ved den, og at jeg for lengst har vokst fra denne type handling. Men vet dere hva? Jeg koste meg faktisk mens jeg leste. Det var en befrielse å ramle litt tilbake i alder og bare ta det som det er: en bok for ungdommer. Neppe en serie jeg vil fortsette å lese, eller en sjanger jeg øyeblikkelig ble forelsket i, men absolutt en serie jeg kan anbefale til ungdommer, først og fremst tenåringsjenter, som måtte finne på å høre på meg.

Dette er underholdning, ikke fakta. Underholdning man ikke trenger å analysere ned i små detaljer, i hvert fall ikke om man er innenfor målgruppen. Dersom ungdommer holder leselysten sin ved like ved å lese om vampyrer er det flott. At vampyrer har en rik tradisjon både innenfor folketradisjoner og i litteraturens historie er interessant og gjør boken i mine øyne enda mer verdifull.

Les mer om vampyrer i litteraturens historie: Med blod på tann, om vampyrer i litteratur og tradisjon

Bokbloggturneen

For litt siden ble jeg gjort oppmerksom på et nytt prosjekt i regi forlaget Cappelen Damm. Prosjektet går ut på å distribuere bøker til interesserte, hvorav leserne får i oppdrag å blogge hver sin anmeldelse av boken. Genialt for bloggere som får gratis bok og en flott mulighet til å lese noe som ikke ”alle andre” har lest før. Genialt for forlagene som får en helt ny og orginal måte å reklamere på, uten andre utgifter enn drift av hjemmeside og donasjoner av et fåtalls bøker. Etter hva jeg kan se, en ren og skjær vinn/vinn situasjon.

Nysgjerrig på om dette kan være noe for deg? Les selv inne på bokbloggturneen.com eller titt innom prosjektets side på Facebook.

For meg personlig kan jeg ikke si annet enn at dette er helt fantastisk! Tenk, å kunne motta gratis bok, lese, skrive og nerde foran datamaskinen. Kan livet bli stort bedre? Nei, nettopp!

Nå er jeg endelig i gang med min første bokblogg-bok, og den er helt annerledes enn bøker jeg pleier å lese. Det er en udelt positiv ting i mine øyne. Jeg har bare godt av å tvinges til å nullstille meg, tenke annerledes og utvide mine horisonter.

Om forsvinnende få dager er det min tur til å publisere en anmeldelse. Denne skal handle om boken Merket av PC og Kristin Cast. Boken er en ungdomsroman om vampyrer, og jeg merker til min store forfjamselse at jeg faktisk liker boken.

More to come. Stay tuned ’till Thursday, peeps!

Skyskraperengler, av Tove Nilsen

Skyskraperengler, av Tove Nilsen

Skyskraperengler: Denne romanen er en barndomsskildring fra Bøler i Oslo, fra

den aller første drabantbygenerasjonen. Tre 11-åringer suger til seg inntrykk

fra voksenverdenen. Fra beste plass på galleriet spionerer de på det livet de i

alle fall ikke vil kopiere.

Jeg takker gudene (og mine foreldre, for den saks skyld) for at jeg ikke vokste opp i en blokkbebyggelse. Vel var jeg stille og beskjeden i barndommen, men vi var liksom ikke så gærne vi ungene i min vesle hjembygd. De fleste barna bodde på gårder spredt omkring, med såpass stor avstand at det ikke var naturlig å henge sammen uten at foreldre kjørte og hentet. Unntatt barna i boligfeltet, da. De var liksom litt større og kulere enn oss andre. Jeg ser ikke bort ifra at de ble mer erfarne enn oss som hang i skjørtene til mor. Eller som i mitt tilfelle: hjemmesydde, fornuftige bukser. Jeg er da tross alt barn av min tid. I alle fall hørte jeg troverdige rykter om en brennende trehytte i skogen mellom oss og boligfeltet. Større skandaler var det trolig ikke.

Handlingen i Skyskraperengler skjer nesten 20 år før min tid, og er hentet fra forfatterens egen oppvekst i en av Norges aller første drabantbyer: Bøler. Folk fra alle kanter av landet ble stablet sammen i høye blokker og etablerte sitt eget univers, sitt eget samfunn. Det blir noe helt spesielt når så mange jobber og bor sammen på et lite område. Man kommer tett inn på hverandre, man kjenner hverandres hemmeligheter. Barna får reserveforeldre i hver oppgang, og alle passer på alle. Helt til det går galt og beskyttelsen går over til ansvarsfraskrivelse.

Skyskraperengler er en klassisk oppvekstroman, og bokens jeg-person heter Tove Nilsen. Med andre ord, boken er mer eller mindre selvbiografisk. Et virkemiddel som stort sett bestandig er vellykket, siden man bevisst eller ubevisst undres over hva som er fakta og hva som er fiktivt. Denne boken er intet unntak. Tove har to venninner i samme oppgang, Siri og Rita. Sammen og hver for seg strever de med overgangen mellom barn og voksen, gjengmentalitet, tvilsomme rollemodeller og drømmen om løsrivelse. Selv om jeg var langt fra påtenkt på den tiden, er gjenkjennelsesfaktoren likevel stor, takket være rikholdig nostalgiske detaljer.

Boken er ført i en humoristisk penn, selv om det er nok av hendelser som får deg til å rynke på nesa. Boken er kanskje litt for ærlig for voksne, ingen foreldre liker vel å tenke tilbake og huske alle detaljer fra tidlig pubertet. Jeg tenkte i alle fall ”uff” opptil flere ganger underveis… Heldigvis smilte jeg desto flere ganger. Boken er til forskjell fra andre oppvekstromaner relativt tynn, rundt 180 sider, altså absolutt overkommelig.

Hvordan jeg greide å gå glipp av denne boken da jeg selv var på denne alderen er uforståelig, og den har i mange år ligget på dårlig samvittighetslisten min. Det fungerer heldigvis bra i voksen alder også, selv om jeg nok ville vært mer begeistret for 20 år siden. Har den så tålt tidens tann? Slang-uttrykkene er utdaterte og det meste er sjarmerende grunnet det nostalgiske, men tankene og opplevelsene til bokens personer kan alle 12-åringer uansett årstall relatere seg til. Formodentlig vil det også være spennende for dagens pubertale å få et innblikk i foreldregenerasjonens oppvekst. Dessuten, som vi sier i min lille hjembygd: Kua gjemmer ofte at den selv har vært kalv. Boka funker for både voksne og barn.

OBS! Anbefales ikke for foreldre med barn i alderen 9-14 grunnet overhengende fare for overbeskytting og panikkanfall.

The Road, av Cormac McCarthy

The Road, av Cormac McCarthy

Etter den store katastrofen tvinges far og sønn ut på vandring mot kysten. I en utbrent post-apokalypisk verden hvor ondskapen råder har de bare hverandre.

I utgangspunktet var jeg skeptisk til denne boken. Jeg har til vane å finne svakheter ved populære bøker. Jeg leter bevisst etter feil og mangler. Denne boken var et solid klask på kinnet til meg. Her fins i mine øyne ingen svakheter.

Sjeldent blir jeg så til de grader berørt av en bok som nettopp The Road. Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne. Det er en bok som slår pusten ut av deg. Den er så dyster, så uendelig dyster, og likevel så varm.

Handlingen er snever, dialogene korte. Når mørket er så intenst blir det mangel på ord. Drømmene blir vonde, de gode minnene blir meningsløse. Man fokuserer på hva som er der og da. Hele tiden frykten. Hele tiden på vakt. Hele livet består av jakt etter mat, ly og varme. Hele livet består av å beskytte seg mot andre, å være alene, for det er det eneste trygge. Så trygt man kan ha det i en slik situasjon.

Likevel er de ikke alene. For de har hverandre, far og sønn. De løfter hverandre opp. Each the other's world entire. Det er dette samholdet, denne gjensidige avhengigheten, i en verden fylt av død og frykt som så til de grader gjør boken uforglemmelig.

Selv leste jeg boken på orginalspråket. Det var aldri noe problem, språket var enkelt og likevel lyrisk. Det er vanskelig å skulle oversette uten å miste denne stemningen. Hvordan forfatteren veksler mellom beskrivelser og dialoger er også verdt å merke seg. Dialogene mellom far og sønn er korte. Det er lite man orker eller har behov for å si. Beskrivelsene består til dels av lange setninger. Så lange at man av og til blir anpusten. Så lange at de understreker det desperate. Og alt dette med stort sett de samme ordene. Ordene blir gjentatt og bare understreker det vonde, skremmende, fryktelige.

Boken er dypt fasinerende. Hjerteskjærende vond. Ikke bare for det vonde de opplever, men fordi forholdet far og sønn imellom er så varm at det gjør vondt i hjertet.

Jeg har tidvis lest med hamrende hjerte, og desto mer med tårer i øynene. Det er hendelser i boken som er utålelige å lese om. Så får man heller ikke vite så mye, men antydningene er mer enn nok til at man rystes. Og det er kjærlighet, varme, tillit og omsorg.

Det er kanskje det som er det vondeste å takle.